fredag 30. april 2010

Fullkommen lykke?

For lenge siden, da Jesper var på sitt aller friskeste, nesten, han var vel 6 mnd tenker jeg, da kunne han ligge i fanget, henge med hodet nedover slik som han likte, og være så rolig og fornøyd. Han kunne det ellers også, men han hadde det bedre dess yngre han var, dessverre.

Jeg vil vise en liten snutt av en litt yngre Jesper, så fin og glad han er her.
Pappaen prøver å fikse nesesonden hans, som har blitt tett. Det er derfor du ser en litt vimsene mann ved siden av han.
Men jeg og Jesper, vi koser oss. Kommuniserer og har det bra. Fullkommen lykke, der og da.

ikke bry dere om min slitsomme stemme her, vær så snill


Som jeg savner han når jeg ser denne videoen.
video

torsdag 29. april 2010

Telefonsurr.

Telefonen min har blitt ødelagt (ikke gi mobilen din til en 11.mnd gammel unge som kaster den fra stellebordet rett i badeflisene, gang på gang), og siden jeg ikke er så smart, så har jeg lagret alle telefonnummer på telefonen min, og ikke sim-kortet. Heldigvis har jeg da ikke mistet alle, men en god del. Hjelpes, jeg føler meg plutselig litt ensom.

Kan dere som leser min blogg, som også ringer meg, tekster meg etc. sende meg nummeret ditt på ny? Jeg har vært så heldig at jeg har fått lånt meg en telefon, men skulle så gjerne hatt noen telefonnummer på den også ;-)

Pretty please.

onsdag 28. april 2010

Det vakreste dikt om min umistelige gutt. Tenk at det er 3 mnd siden han døde.

3 måneder siden Jesper begynte på sin siste hvile, det er dagen i dag. Tenk at det har gått så lang tid, selv om 3 mnd er veldig kort tid. Det føles som en evighet, det føles som i går, på samme tid. Det gjør like vondt, selv om det føles som en evighet siden, eller som i går.
Savnet vil alltid være der, lengselen likeså.

Jeg har ikke så mye jeg vil skrive i dag, selv om dagen faktisk har vært så fin som den kan få vært. Jeg har hatt masse besøk, av et søskenbarn av meg og hennes to små, av Jespers og Tildes fantastiske og snille bestemor som har vartet oss opp som bare det i dag. Alt hva hun gjør for oss. Jeg føler meg heldig som har verdens beste mamma.

I stedet for å skrive om mine tanker i dag, vil jeg dele et dikt med dere, av et nydelig menneske som jeg er så heldig å få blitt kjent med gjennom Tildepusen min. Med min vakreste gutt i tankene har hun skrevet et så vakkert dikt. Jeg er så rørt over at hun tenker på Jesper.
Dette diktet betyr MYE for meg.

Se gjerne på bloggen hennes for flere dikt her. Hun er så flink med ord, denne jenta.


Mamma, jeg elsker deg

En mor kysser sin sønn på kinnet for aller siste gang, og stryker han over håret mens hun synger en vuggesang. De klareste, men såreste toner fyller et barnerom. Hun var fylt med så mye glede. Nå føler hun seg så tom.

En tapper gutt hun hadde, som kjempet til siste slutt. Han ga sine innerste, siste krefter, men hjertet holdt ikke ut. Da han tok sitt siste åndedrag fikk gutten endelig fred, men dit han dro av gårde, kunne ikke mamma bli med.

Hun sitter igjen med minner, et hvelv så godt bevart. Hun har så mange spørsmål som aldri vil bli besvart. Men hun har elsket det kjæreste i livet, og ser på gutten så fredlig og fin. Mamma vil alltid følge deg, jeg elsker deg gutten min.

Så slipper hun tak i lanken, den som er så myk og god. Hun kysser han på pannen, og tenker på de to. På alt de har gjort da han levde, så mange ganger hun har smilt. Endelig får han sove, endelig får gutten hvilt.

Han er fri fra alle smerter, og kan lukke øynene i ro. Hun vet de sees igjen, de vil le igjen de to. Og da vil han kunne løpe, og hun holde han i sin favn. Det vil ikke være smerter, og ikke lenger være savn.

Han vil kysse henne på kinnet, og hun vil se så inderlig klart, at hennes utallige spørsmål nå vil være besvart. Og han vil holde henne i hånden og de vil gå den samme vei.
Takk for at du fulgte meg, mamma jeg elsker deg.


Carina, du er en engel, tusen takk.

tirsdag 27. april 2010

Drømmer


Alle har de, store og små. Tilde kan ofte le og gråte når hun sover, jeg antar det er fordi hun drømmer. Jesper kunne også smile og klynke seg når han sov godt og drømte, det var godt å se at han gjorde noe normalt han også. Der var han ikke annerledes, det delte han med alle.
Jeg drømmer mye. Det har jeg bestandig gjort.
I morrest drømte jeg så fint om Jesper, det var helt skjønt.
Så virkelig. Noen drømmer føles veldig virkelige, slik at man tenker på de hele dagen.
Noen vet man er bare tull og fantasi.

Denne drømmen skulle jeg så gjerne ha gjort virkelig. Den handlet om Jespers siste timer, men i stedet for å forlate verdenen, så begynte han og puste igjen.
Også våknet han helt. Tittet rundt seg, hostet litt, også smilte han.
Han var fortsatt den Jesper jeg kjente, funksjonshemmelig og nydelig, men han var også mye friskere. For han kunne titte meg i øynene og smile av gjenkjennelse.
Jeg visste at han var frisk og ikke kom til å dø, i denne drømmen. Alt var bare fint.

Jeg tok han opp, den tunge lille-store kroppen, bar han slik at han kunne få badet. Han hadde jo vært så dårlig, og svettet mye. Han storkoste seg i badekaret, og smilte og så på meg. Han var helt rolig, og helt nydelig.
Selv om han aldri så på meg i virkeligheten, var denne drømmen allikevel så ekte, at jeg føler den fortsatt på kroppen. Jesper levde der, og jeg levde sammen med han. Ektefølt og godt.

Plutselig begynner telefonen å ringe, og jeg våkner.
Drømmen er over.
Jesper er ikke her.

Men han vil alltid være i drømmene mine, og der vil vi alltid møtes. Det er en god trøst i alt det vonde.

Min drømmegutt, på alle måter. Sov søtt lille Jesper.

mandag 26. april 2010

De små kjempene

I dag viste de et program på TV2, om de bittesmå kjempene som fødes så alt for tidlig.
Jeg synes det var et sterkt program, jeg ble veldig dratt tilbake i tid, selv om Jesper aldri var prematur. Allikevel var mye veldig kjent, og mye likt, og jeg kunne på en måte føle hva foreldrene tenkte. Om livet, om døden og om håpet. Fremtiden, hvordan skulle den bli uten barnet, men også med. For håpet har man alltid, selv om man får et sykt barn.

De var så bittesmå disse kjempene, noen født i uke 24.
Det var tungt å se at det var flere av disse som ikke klarte seg. Se en bitteliten kiste som pappaen selv bar.
Dog, det var nok for det beste med tanke på all skade også. Livet var nok ikke det beste for den lille tapre gutten. Slik som min gutt.

Det sier jeg ofte til meg selv, når jeg tenker på Jesper, at det var for det beste.
Det beste for han.
Det er det som betyr noe, det er av den aller største uselviske kjærligheten, det.
Å la noen få slippe, for å gjøre det beste for vedkommende. Å ikke tenke på seg selv, men tenke kun på det aller beste for barnet. Det er kjærlighet det, er det ikke? Selv om det er den vondeste kjærligheten.

Jeg kan tenke meg at det er mange, dessverre så alt for mange, som har vært i våre sko, som skal gå i de senere, som skal få oppleve det verste, som sitter med vonde hjerter i kveld, vonde tanker, hodet fullt av de.. Det er en vondt tanke, at det er så mange som opplever så mye vondt. At livet ikke kommer med garantier om gode ting. Det eneste man vet om livet, det er jo at man skal dø.
Og det er ingen god tanke, selv om man kan leve til man blir 100 år og ha levd livets glade dager. Det at man engang, allikevel, må forlate denne verdenen, det synes jeg er trist.

Jeg må erkjenne at jeg er livredd døden. Det er så skremmende. Jeg er hysterisk når det kommer til døden. Ikke bare fordi jeg har mistet min kjære lille Jesper, men bare tanken på at den skal ramme andre jeg er glade i, det gjør at magen velter seg.

Jesper var ikke en bitteliten kjempe, han var den aller største. Den største jeg vet, selv om han også startet livet sitt som en liten kjempe. En liten kjempe på knappe 3 kg. Og selv om han ikke var prematur og trengte den samme hjelpen som de bittesmå kjempene, så var mye likt.
Allikevel har han kjempet den samme kampen, kampen om å overleve.
Og at han, og mange flere, tapte den kampen, det er forferdelig trist.
Jeg vil jo ikke si at han tapte heller, fordi han var så sterk og levde så mye lengre enn forventet, og han har vunnet så mye.
Den siste kampen var ikke for tøff for Jesper, jeg tror han ville ha klart alt jeg, egentlig. Jeg tror bare at det var tiden for å forlate denne verden. Uten smerter, uten plager, Jesper var klar.
Og da skjedde det, så fort, så uventet, så brått for oss alle. Men kanskje ikke for Jesper, han var sikkert klar for det. Han bestemte det selv. Nå var tiden der. Er det en forsvarsmekanisme å tenke sånn? Eller rasjonelt? Eller litt begge deler? Jeg vet ikke.

Jeg ble så full av tanker etter denne dokumentaren. Mest på vondt, fordi nå kjennes savnet så stort igjen. Såret ble brutalt åpnet. Selv om dokumentaren ikke handlet om slike som min hemmelighetsfulle gutt, så kom minnene strømmende tilbake.

Også tenker jeg på at jeg klager på sovingen til Tilde.
Deilige, herlige bagateller som ikke betyr så mye i det store og hele, for tilslutt vil det ordne seg.
Det er godt å kunne klage på slike ting også, når man vet at ting kunne vært så mye annerledes.

Livet har tatt mange rare retninger, det er helt sikkert. Jeg prøver å finne ut hvor jeg er, hvilken retning tar livet mitt. Jeg har forandret meg etter Jesper kom til verden, etter at han døde, jeg har blitt en bedre person pga Jesper, det er jeg sikker på, men også en person med et stort åpent sår i hjertet mitt, full av savn. Det er jo også pga han.
Jeg må finne min retning, en gang. Kanskje ikke nå, men snart.

Og i mellomtiden gjør det godt å kunne klage på vanlige ting, som nesten alle opplever.
Barn som ikke vil spise, barn som ikke vil sove, barn som faktisk er friske og vil bestemme selv. Så heldige vi er, som får lov å oppleve det. Tenker alle på det? Hvor heldige man er som får lov å oppleve denne fantastiske utviklingen?

Jeg håper at mange mammaer og pappaer der ute, som fikk sine bittesmå kjemper, har de kjempene fortsatt i livet sitt, friske og glade. At de vant kampen, overlevde og har det fint.
De bittesmå kjempene vil jeg tenke litt ekstra på i dag, det er helt sikkert.

Søvn, igjen.

Tusen takk for tips ang søvnen til Tilde. Ser at flere av dere mener hun sover for mye på dagen.
Jeg er ganske sikker på at de tre timene hun sover på dagen er timer hun trenger. Siden hun starter dagen veldig tidlig, så synes jeg ikke at tre timer er så mye, jeg. Kanskje tar jeg helt feil, det er jo slett ikke umulig ;-)
Og det kan jo være der feilen ligger, selv om jeg ikke tror det.
I går slo hun til med å sove i fire timer til sammen på de to duppene sine, men har hatt en ganske fin natt allikevel. ( i går startet vi dagen 05.30)
Hun sovnet kl 19.00, sov til 01.00, og var deretter våken, men svært trøtt i en liten time.
Da fikk hun komme til oss, siden vi allikevel hadde lagt oss, og synes samsoving er ganske så koselig, så lenge hun våkner etter vi har lagt oss. Hun slo til med å sove til 07.45.

Hun har alltid hatt behov for mye søvn, og de dagene vi starter senere, sover hun dermed mindre. Nettene blir likevel de samme, det er derfor jeg ikke føler at det er der "feilen" ligger.

Det er veldig vanskelig dette med søvnen, og jeg har jo fått mange fine tips. Jeg kommer helt klart til å bruke noen av de, tusen takk for forslag!!! men ikke når det kommer til skrikekurer/ferber-light. Jeg er litt i mot de, selv om de sikkert er milde, og virker. Det føles i allefall feil for meg å benytte meg av de, tror kjærestemannen er av en annen oppfatning, da ;-)
Uansett ikke noe vi kommer til å bruke her i hus.
Jeg tror jeg må lære meg å være mer tålmodig, og vise mer at det er jeg som bestemmer.
Jeg tror kanskje hun bestemmer litt mer enn hva sunt er, ovenfor meg i allefall.
Lurer meg lett, lille Tildusen.

Tusen takk igjen for mange gode råd, og erfaringer dere selv har erfart virker og ikke virker med barn og soving.
Det hjelper jo litt å høre at ikke alle barn på hennes alder er supersnille på nettene også, da, i allefall på humøret mitt ;-) Da føler man at man ikke er helt alene med sovetull.

lørdag 24. april 2010

Hvorfor vil ikke barnet sove?

Tørst?Jeg lurer på om vi gjør noe feil? Føler hun seg utrygg? Tuller hun med oss? Er hun sulten? Er det for mye bråk utenfor vinduet hennes? Er hun kald? Er hun varm?
Hvorfor vil hun ikke sove? Har hun vondt? Er det tenner på gang?
For hun er jo trøtt!

Jeg føler jeg kan svare på de fleste spørsmål her, men jeg finner ikke svaret på gåten "skal ikke sove-Tilde".

Hun blir ikke lettere å legge, og hun våkner etter et par timer og holder det gående leeenge.
Jeg er helt for samsoving, men ikke kl 19.00. Jeg må ha noen timer barnefri. Jeg trenger det.
Og det gjør kjærestemannen også. Men allikevel har det hendt at jeg har lagt meg kl 21.00 sammen med henne, for jeg vil bare at hun skal få sove.

Hun fyller jo snart året, skal de ikke snart sove litt lengre på nettene da?
Er det bare mi lille pie som tuller sånn, eller finnes det flere der ute som har barn som er helt om dagen, helt om natten?

Trenger råd, jeg.
Igjen.

:(

onsdag 21. april 2010

Fin dag i dag også.

Nå har jeg hatt to fine dager på rad, deilig er det. Deilig å kjenne at tungsinnet ikke ligger over meg hele dagen. Det hjelper også veldig på at jeg både har vært på besøk og fått besøk i dag, og har virkelig storkost meg. Sosialisering er den beste medisin. Jeg må ha planer hver dag tror jeg ;-)
Jesper er i tankene mine hele tiden, og det er godt å ha han der uten å kjenne på det triste hele tiden. At han er som en god følgesvenn på disse dager og er bare sammen med meg i hjertet mitt. Ikke på godt og vondt, men bare godt.
Jeg vet jo at det vil komme slike dager med tungsinn igjen, med mørke skyer som ligger over meg og at ting vil bli like tungt som det var.
Jeg vet også at bak disse mørke skyene vil solen skinne, så jeg må være litt tålmodig med meg selv, og ikke gå helt i kjelleren hver gang jeg blir så trist og lei meg. Det er viktig å vite at jeg vil få gode dager igjen, jeg vil kjenne meg lykkeligere igjen. De dagene kommer alltid. Heldigvis.
Jeg vil ikke alltid være glad, men jeg vil ikke alltid være lei meg heller, det er litt viktig å tenke på, synes jeg.

Om 14 dager får jeg besøk av hun som skal hjelpe meg med det hemmelige prosjektet jeg har snakket om for lenge siden. Det som skal la Jesper leve litt videre igjen. Når det er ferdig skal dere få se, jeg lover. Jeg gleder meg innmari til det begynner å ta form annet enn i hodet mitt. Jeg ser for meg at det blir varmt og fint og fylt med gode Jesperminner.

Jeg håper at morgendagen også vil bli en slik god dag. Jeg kjenner jeg er positiv til at det skjer. Jeg skal prøve å få syklet igjen,( syklet i går forresten og det var kjempegøy, og jeg ble så sliten at jeg nesten måtte kaste opp. )
Så skal jeg til frisøren, og etterpå treffe en god venninne og kose meg i byen. Dagen og kvelden ser veldig fin ut i allefall. Jeg spår at den vil gi meg energi og latter.
Det er godt å kjenne at man ikke er bare er sliten og trist igjen. Det er så godt. Jeg føler meg mye lettere i hodet, orker mer og vil mer.

Også hjelper det på at Tilde sov helt til 06.00 i går (HURRA).
(At hun har vært våken nesten hele kvelden i kveld snakker vi ikke så høyt om.)
Tilde har jo enda ikke sovet rundt, jeg håper da virkelig at det skjer engang, men hun klarte det nesten i går da. Hun måtte jo selvfølgelig våkne og være lys våken og klar for å stå opp en time etter hun hadde lagt seg, men etter vi fikk henne til å skjønne at det fortsatt var natta sov hun som en drøm. Selv om jeg fortsatt synes at 06.00 er tidlig å stå opp, så er det mye verre de gangene hun våkner 04.30 og er like klar for action. Jeg får prøve å tenke på det når jeg er i koma klokken 06.00.
Og da ser jeg at jeg må nok finne sengen min snart, det er nok ikke så mange timer før frøken fryd våkner og skal leke.

Klemmer i fleng.

tirsdag 20. april 2010

Gladtirsdag?

Kanskje det blir det? Sånn etterhvert? Jeg er i allefall veldig klar for å kjenne at humøret skal bli bedre nå, og i dag har jeg enda ikke vært helt nede i kjelleren. Jeg har bestemt at jeg skal begynne å trene litt for å få humøret opp. Om det hjelper, det er en annen sak. Det er i allefall et forsøk som må til, så jeg får hive meg rundt og bli litt sprek.

I dag har jeg kjøpt meg spinningsykkel. Det får være en bursdagsgave til meg selv, fra.. meg selv. Den var litt dyr, og det var i grunn penger vi ikke hadde råd til å bruke på slike ting, men.
Jeg skal jo bli sprek, da er det vel verdt det? ;-)
Det er mye trening som er gratis, men er det noe jeg virkelig hater, så er det å jogge. Det skjer bare ikke. Jeg prøvde meg her en dag, og jeg måtte stoppe etter et par minutter fordi jeg hadde blodsmak i munnen og fikk ikke puste. HELT SANT.
Jeg blir fryktelig fort sliten når det er noe som er så kjedelig som jogging. Demotivert og sur blir jeg også.
Sykling derimot, det synes jeg er gøy, så jeg tror at det skal bli bra å få brukt kroppen litt. Jeg er allerede flink og går daglige trilleturer med trollet mitt da, men man blir ikke akkurat svett av det. Så selv om den kosta litt, så får vi satse på at det lønner seg i lengden.

Litt sunnere tror jeg heller ikke kroppen min har noe i mot at jeg blir, jeg er veldig glad i usunn mat, veldig glad i øl, veldig glad i potetgull og godteri. Kan jeg klare å motstå alle fristelser?
Jeg er også ganske flink til å trøstespise nemlig. Og i disse dager blir det ofte litt "trøst" til kvelds.
Jeg har ikke som mål og bli supertynn og supersunn, det kommer aldri til å skje. Jeg er alt for glad i det gode liv. Men å stramme litt opp, og bli litt sterkere, få litt mer energi, det kan vel ikke skade? Jeg hadde blitt glad om jeg kunne blitt litt tynnere da... ;-) Jeg er ikke akkurat noen sylfide.

Derfor skrev jeg gladtirsdag som overskrift, jeg har nemlig tenkt å la denne tirsdagen bli en sunn og frisk dag. Fiskemiddag og salat på menyen, og en lang sykkelrunde til kvelds med gladmusikk i øret, det må da være den rette medisinen, i allefall for i dag? Og kanskje for et par-tre dager i uken.

Trener du? Og blir du glad og får overskudd av det?

mandag 19. april 2010

Fotosession..

I dag da vi spiste middag måtte mammaen i huset ta noen bilder av solstrålen min. Hun er jo så søt, så blid og nesten til å spise opp.


Også har hun akkurat fått en tann, og er litt ekstra søt synes jeg.



Nydelingen min.


Det er nesten fire helt like bilder, da. Men jeg klarte ikke velge bare ett, for jeg ser jo fire helt forskjellige bilder, jeg som er mammaen kan jo se tusen som ligner, og alle er unike og ulike. Fineste Tildusen min.
Posted by Picasa

søndag 18. april 2010

På ønskelisten


Se, så tøff. Og toastene får også hodeskallemerker på seg. *ønskeseg*

Mange flere morsomme og vakre ting her .

lørdag 17. april 2010

Lørdag... og nok en gang, tankefull..


Lørdag, helg. Kjenner ikke noe særlig lørdagsfølelse i dag, kjenner at det er veldig godt at kjærestemannen har fri fra jobb og kan være sammen med meg, men utenom det, ensomt. Trist. Tankefullt. En rar dag, en annerledes dag.

Skal savnet bare bli verre og verre? Synes det er så altoppslukende om dagen, og alt gjør så mye mer vondt enn for noen uker siden.. Og tenk om det er slik det skal fortsette, at det bare blir verre og verre. Klarer jeg å stå på føttene mine da? Hvordan orker man da å fortsette?
Jeg vet at ingen dager er like, jeg vet at morgendagen kan være en helt annen. En dag fylt med ekte latter, ekte glede og ikke det samme altoppslukende savnet. Jeg vet at jeg har slike dager innimellom, og jeg at jeg vil ha flere slike dager i fremtiden også. Allikevel, det savnet jeg føler i dag, det forsvinner jo ikke, selv om noen dager er gode. Savnet kommer alltid tilbake, om det ikke er der 100% av tiden min. Det kommer alltid å innhenter meg. ALLTID.

Sorgulle dager, ja, de dagene er jo så vonde. Så forferdelig vonde. Jeg kjenner at jeg blir kvalm. Intens kvalm. Den vondeste klumpen i magen.
Bare tanken på å miste Jesper gjør meg dårlig, men så sitter jeg her, og har ikke innsett at det er nettopp det jeg har, mistet han. For alltid. I evigheten. Han kommer ikke tilbake, og jeg skal aldri se han igjen. Jeg innser det aldri. Jeg forstår det aldri. Jeg føler at livet mitt av og til er som en film, det kan ikke være ekte, dette kan ikke være sannheten. Ingen fortjener en slik smerte, ingen fortjener å ha det så vondt. Det må jo bare være en dårlig film, sant?

Jeg synes det er trist, at jeg som snart 28 år gammel aldri skal få bli lykkelig. Ekte lykke kan jeg aldri mer føle. Det gjør meg trist.

Det er ikke bare meg som ser mørket på høylyse dag, men det føles noen ganger som at alt jeg ser er den tunge mørke skyen som ligger over meg, som aldri forsvinner. Særlig på dager som disse. Mørke, triste og vanskelige.

fredag 16. april 2010

Bildeinnlegg

Vi tenner lys, og tenker på de små kjempene som ikke lengre er blant oss. Jeg har hatt en mye bedre dag enn gårsdagen, men orker ikke skrive stort i dag kjenner jeg, så derfor kommer det heller noen bilder dere kan se på.


Den vakreste lillesøsteren med det rare favorittutrykket sitt.


Tilde, alvorlig er hun ikke så ofte nemlig, så når jeg får ta bilde av henne slik, da må jeg jo slå til, med Jespers gamle skjerf på seg også, så ble hun jo ekstra fin sant? Hun er jo så søt at jeg nesten dåner, er hun ikke? :-)


Hos Jesper, en grushaug, men mange blomster og lys og masse kjærlighet. Blir nok bedre når det blir mulighet for å plante og når gravstenen kommer. Og ikke minst når den grusomme haugen med stein kommer bort.
Men, det kan uansett aldri bli fint, det er jo ikke noe fint med gravsteder, og i allefall ikke gravsteder og barn sammen.. Det er i grunn bare trist synes jeg.. Man får gjøre det beste man kan, med det man har.

Tilde trives kjempegodt i bæremeisen. Veldig koselig å gå på familetur når man vet at solen bak i sekken skinner som bare det ;-) Om været er med oss i morgen, så blir det tur til byen tenker jeg. Hyggelig med cafe med familien, og kanskje kan mor i huset få shoppet bittelitt? ;-)


Utsikten fra Leira, gravstedet til Jesper. Det er veldig fint der, selv om det også er trist. Men kunne ikke fått et finere gravsted i allefall.

Ha en god helg alle sammen.
Posted by Picasa

torsdag 15. april 2010

Forferdelig tungsinn.

Det har vært en så tung dag i dag. Mange tunge tanker. Jeg er så sliten. Jeg er så trøtt. Jeg er så tankefull. Skulle ikke våren komme med ny energi og glede? Det føles ikke sånn. Også sitter jeg med mange følelser for min venninne, som jeg skrev om i ett tidligere innlegg i dag. Man skulle ikke få lov til å oppleve slike vonde og vanskelig ting.

Mange uvirkelige ting som har skjedd i livet mitt. Jeg føler jeg har fått opplevd alt for mye dritt, at flaksen aldri er på min side. Jeg føler meg tom, tung i kroppen, tung til sinns. Av og til føler jeg meg ensom, selv så mange jeg har rundt meg.
Men jeg har ikke Jesper. Gutten min..
Av og til så kommer det kastende på meg, den følelsen av at noe viktig mangler. Jeg blir nesten overrasket, som om det var noe nytt for meg? Det er det jo ikke, jeg vet jo hva som har skjedd. Tar jeg det ikke innover meg? Forstår jeg det ikke?

Savnet i de siste dager har vært så mye mer tilstedet. Jeg har sett i album, kjent på minner, både de man kan ta på og de man lagrer i hjertet sitt. Det gjør så vondt. Og jeg vil så inderlig ikke at dette skal være virkeligheten.
Jeg klarer nesten ikke se på bilder av han lengre, tårene flommer over. Jeg tar ned bilder fra veggen, holder de inntil meg, som om jeg klemmer han, mens tårene gjør alt uklart og tåkete.

Jeg sliter med så mye dårlig samvittighet for de siste dagene til Jesper. Hvorfor jeg ikke var mer sammen med han, for han var jo på avlastning to dager før han døde. Jeg skulle jo vært sammen med han hele tiden om jeg visste hva som skulle skje. Men jeg kunne jo ikke vite det, allikevel er det en stor svart klump i magen min. Denne dårlige samvittigheten ødelegger meg. Ville Jesper at jeg skulle være der mer? Savnet han mammaen sin? Han gjorde nok ikke det, men jeg klarer liksom ikke slå fra meg tanken. For tenk om..
Jeg føler meg som en dårlig mamma, som ikke var der for gutten min. Jeg var heldigvis sammen med han hele dagen før, og dagen han døde, men jeg føler det ikke hjelper. Jeg skulle vært der så mye mer. Jeg skulle vært der bestandig, og han skulle vært her bestandig.
Jeg føler jeg har prioritert Tilde for mye i forhold til Jesperskatten min. Hadde jeg endret på fortiden om jeg hadde visst hva som skulle skje? Kunne jeg?

Mange rare tanker sniker seg på om kveldene også. Særlig når jeg legger meg. Da er det ofte kaldt på soverommet, og da tenker jeg på han som ligger alene i en kiste, som ikke har noen til å varme seg. Fryser han, tenker jeg? Skal han ligge der helt alene? Og fryse?
Jeg vet jo dette ikke har rot i virkeligheten, men tankene mine styrer jeg ikke. Og ikke tårene heller. Eller, til en viss grad gjør jeg det. Jeg vil helst gråte når jeg er alene. Vil ikke bry andre med tårer og savnet mitt. Jeg får heldigvis utløp for det her på bloggen min. Ordentlig terapi er det, å få skrive av seg alt som gjør at jeg føler meg helt bånn. Men tankene mine råder jeg ikke over..

Tenk om jeg kunne fått holdt han litt? Bare for et minutt. Tenk hvor glad det hadde gjort meg, bare fått sagt det jeg har i hjertet mitt mens jeg visste at han hørte meg. Savner han så forferdelig. Kunne jeg ikke bare fått et halvt minutt? Noen sekunder? Oppleve han litt igjen?
Gitt han en god klem, kysset han på den faste kysseplassen min, hørt de gode hvinene hans, og fått lekt med han. Gitt han glede, gitt han velbehag, gitt meg selv hele verden. Hvorfor kan jeg ikke få lov til å gjøre NOE av det jeg vil? Bare for noen sekunder?

Livet er så urettferdig, livet er så vanskelig i disse dager. Jeg er så trøtt og sliten, og jeg finner ikke så mye å glede meg over lengre. Jeg savner han så det gjør vondt, hele tiden.
Jeg håper at morgendagen kommer med litt overskudd, litt latter og litt solskinn. I allefall litt sol i hjertet og i tankene, det hadde gjort underverker. Jeg vil bare ikke ha det sånn som nå.

Kjære Plomma-min

Tenk at det har gått ett år allerede, det føles så kort, likevel som en evighet.
Ett år siden den tapreste prinsessen måtte forlate denne verden.

Jeg tenker sånn på dere, i dag, enda mye mer enn vanlig.
Den sorgen du bærer i mammahjertet ditt, de vonde følelser.. De kan ikke beskrives. Kjære vennen min, jeg vet ikke hva jeg skal si, men vit at du er i mine tanker, i mitt hjerte, i manges tanker, i manges hjerter. Det er mange som tenker ekstra mye på dere i dag, og den kampen dere fortsatt kjemper. Kampen mot den vondeste sorgen. Det smerter meg.
Nusseliten vil aldri bli glemt, aldri. Hun satte store spor hos så mange. Selv om jeg aldri fikk møte den vakre prinsessen, følte jeg likevel at jeg kjente henne gjennom deg. Og så pen hun var, så myk og bløt, og helt nydelig.
Hun har ikke mer vondt nå, kjæreste vennen min, hun hviler seg bare. En endeløs hvile, men uten smerter. Det skulle ikke ha vært sånn, men når det ble slik, får det være den eneste trøsten. Hun vil alltid leve videre i hjertene våre, i minnene våre, i tankene våre.

Skulle så gjerne ha vært der for deg i dag, håper du vet det.

Til alle som leser bloggen min, håper jeg dere legger igjen et medfølende ord, en cyberklem til Plomma i dag, det varmer, det er jeg helt sikker på. Her kan dere selv lese hennes sterke ord.

Glad i deg vennen min.

onsdag 14. april 2010

tankefull

Mannen har reist på jobbmøter til Oslo, og jeg og Tilde skal prøve å styre skuta alene til han kommer hjem. Heldigvis kommer han hjem i morgen, for jeg synes ikke det er så kjempefestlig å være alenemor. Selv om jeg i dag har hatt en fin dag, med masse besøk, og dermed masse hjelp.
Ja, dagen i dag har egentlig vært kjempefin når jeg tenker meg om. Gått lang tur sammen med Tildesen og mammaen min, fikk handlet litt på Bohus, og etterpå kom min søster og hennes snille kjæreste på besøk. Han vartet opp med sunn dessert, og det var helt nydelig.
Det er alltid så hyggelig med besøk, for det gjør at man får tankene på avstand.
Og i morgen får jeg jammen meg besøk igjen, og det gleder jeg meg til. Vil helst ha besøk, eller dra på besøk hver dag jeg ;-)

Det går greit så lenge det er noen rundt meg, og noe å gjøre. Det er tungt akkurat når det er stille og man er helt alene med tankene sine. Man tenker veldig når man er i sitt eget selskap.
Jeg er ekstra tankefull i dag, fordi det er mange som jeg har kjær som sliter i dag.
Jeg tenker ekstra mye på min gode venninne plomma, som mistet sin datter til døden 15.april i fjor. Tenk at det har gått snart ett år. Utenkelig, og veldig trist.

Også tenker jeg litt på meg selv, som sitter med disse Jespertankene dag ut og dag inn, og klarer ikke forstå meg på noenting. Heldigvis har jeg fått en mail fra Jespers lege om at vi snart tar en samtale, jeg har så mange spørsmål som jeg må få svar på. Noen som kverner rundt i hodet hele tiden, som jeg trenger å få bort fra den altfor lange tankerekken.
Tror det møtet blir godt, trist, men veldig viktig for meg.

I morgen skal jeg legge ut de artiklene som var i bladet HENNE for en stund tilbake. Har fått noen mail om jeg kan fortelle litt om historien vår, og da tenkte jeg at det var på sin plass, jeg er jo litt lat.
(jeg må bare vente til kjærestemannen min kommer hjem, for jeg får neimen ikke til å legge de ut selv-aaarg)

Nei, i dag kjenner jeg at jeg har ingen ork til å skrive noe særlig, stod opp alt for tidlig i dag, så skal køye snart kjenner jeg.

Vi blogges :-)

mandag 12. april 2010

Takknemlig

Jeg er så takknemlig for alle forslag dere har til Jesperinnlegget, glem meg ei.
Jeg håper det kommer flere også :-)

Jeg blir glad av å tenke på han, slik som han var, utenom all sykdommen. For han var så mye mer enn bare syk, han var helt fantastisk og hadde sin egen personlighet som jeg vil huske. Jeg vil og trenger ikke huske all sykdom.
Og dette innlegget hjalp og hjelper veldig synes jeg.

Tusen takk, igjen.

søndag 11. april 2010

Glem meg ei...♥

Her kommer dermed det Jesperinnlegget jeg skrev om tidligere. Slik at jeg ikke skal glemme. For her tenkte jeg å skrive ned det som var Jesper. Det jeg husker, og jeg håper så inderlig at dere som også kjente Jesper kan komme med forslag. Jeg satser på at dette innlegget vil bli redigert mange ganger, og sikkert skrevet om slik at det ikke blir som en lang liste. Man husker ikke alt på en gang. Og man husker heller ikke alt selv heller. Dette er derfor bare kladden, men jeg trenger tid og hjelp til å få det ferdig.


Jesper

Jesper lå alltid i armkroken, slik at hodet hans lå på en måte bak albuen, og halsen i selve armkroken. Da fikk han den rette knekken, slik at han slappet godt av og pustet bedre.



Jespers favorittside å sove på var venstreside, men han pustet best da han lå på høyre.

Han var alltid så innmari tørr i munnen, fordi han sov med munnen på vidt gap og snorket som en gammel mann da han sov.

Vi dryppet alltid vann i munnen hans som han smattet i seg, for å gi litt fukt. Fikk han for mye vann resulterte det i hoste og oppkast. Også smurte vi vaseline på de tørre leppene. Og da ble han veldig så kyssbar :)

Han ville alltid ligge med hodet bakover, slik pustet han bedre.

Han hadde det aller mykeste håret i hele verden. Det føltes som silke. Det vokste bare rett opp, og han lignet en kaktus når det var lenge siden han hadde blitt klipt. Verdens søteste kaktus, da. Huden hans var også som silke. Den mykeste huden jeg noensinne har kjent. Det var så deilig å stryke på de kinnene.

Mannen fikk aldri lov til å klemme han, da måtte han gjøre det på en spesiell måte i allefall. Jesper hadde sterke meninger. Jesper viste at han ikke likte pappas klemmer, hver gang han fikk klem av han, da kastet han hodet bakover og nesten gryntet. Det var nok fordi det stakk, og bittelitt skjegg var pyton syntes Jesper. Jeg fikk alltid lov å klemme han, men han sa fra om det ble for mye.
Men pappaen og kjærestemannen var den aller beste for Jesper, og de hadde et unikt forhold.


Han var verdens flinkeste til å hoste, noe som gjorde at han også levde mye lengre enn mange trodde.

Når vi lekte bakoverleken med han, ble han så ivrig at han kunne stå. Han var veldig med på lekingen selv, og kastet hodet sitt bakover nesten før vi hadde fått det opp.. Han likte full fart og fres, og da smilte han de fineste smilene sine, og lagde godlyden.



Han likte å disse/huske på slike stordisser der man kan ligge. Men farten måtte være stor. Han tok i med den ene hånda for å lage enda mer fart :)

Øynene hans var så blå og fine, de aller fineste øynene. Han så alltid så veldig hemmelighetsfull ut. Når jeg kikket han i øyene var de ofte tomme, men like ofte virket det som han var der, men bar på så mange hemmeligheter. Også hadde han de lengste og mest markerte øyevipper jeg noensinne har sett. Øynene hans strålte, de var fantastiske.

Når han ble sint, eller ville bare endre stillinga han lå i, så slo han seg i ansiktet med hendene sine. Han kunne gni og gni seg på nesa, øynene, og mange trodde han var trøtt. Virkeligheten var at han var irritert.



Han hadde en favorittnattvakt som han sovnet hos hver eneste gang.

Han HATET å bli skiftet bleie på, kledd på og bli stelt. Da ble han kjempespastisk og sint.

Han ELSKET å bade. Men vannet måtte være veldig varmt for at det skulle bli godt for Jespersen. Han kunne ligge lenge å kose seg, nesten sovne. Han elsket å få vasket håret. Når han var lei av badinga kom hånden opp i ansiktet og han viste oss at det var på tide med noe nytt.



Han likte godt å bli svøpt i et teppe, slik at han kjente kroppen sin, det kunne ofte roe han ned om han var urolig og hadde det trasig.



Han var alltid veldig varm. Selv på vinteren kunne han ikke ligge med dyne, fordi han svettet sånn.

Han hadde ofte hendene knyttet sammen, og var alltid så svett og varm i hendene. Men når han slappet av og hadde det bra var hendene åpne og tørre.

Han var stort sett kald på føttene sine.

Han likte å være ute.

Han måtte ligge i fanget til enhver tid, hatet å ligge alene. Han var sosial og et nydelig fangbarn.

Han kledde grønt best av alle farger


Han malte som en katt når han koste seg og hadde det bra.

Han likte å sove lenge på morgenen, han var skikkelig B-menneske.

Han var så varm, at når han lå i fanget, så var alltid armkroken helt våt etter Jespers hode.

Han var myk og herlig slapp når han hadde det bra.

Jesper hadde de skjønneste, mykeste og rundeste tær og føtter. Så bittesmå, og så deilig lubne og runde, uansett hvor tynn eller tykk han var.

Han var den sterkeste lille gutten - han var en kjemper som holdt fast på livet sitt!

Han har fått en spesiell plass i manges hjerter (det er en flott egenskap, det.)

Jesper var utrolig morsom når han gjespet. Han hadde de største gjespene, som rommet hele ansiktet. Og jeg tror at alle måtte trekke på smilebåndet, eller le når han gjespet. Det var så hjertelig, han virket bare så innmari god og trøtt da. Og etter hvert store gjesp, så sa han God damn. Og da måtte vi vel trekke litt ekstra på smilebåndet ;-)



Jesper var stor og tung, selv om han var liten og lett. Det høres nok rart ut, men han veide jo bare 11 kg, og han var mindre enn sine jevnaldrede. 11 kg er veldig tunge kg når man er så hypoton som det Jesper var. Det blir som å bære en potetsekk. Jeg bar han alltid som man ville bære en liten baby, men han var jo så stor, så det så kanskje ikke akkurat ut som en liten baby. Jeg ble veldig sterk i armene mine av å bære han, og veldig sliten, og klarte å få prolaps 3 steder i ryggen...

Jesperlukten ja.. Den skulle jeg så gjerne ha husket helt eksakt. Men det er en blanding av baby og storgutt, av forkjølelse og slim (!), håndsprit, sykehus, og på en måte så luktet han så trygt. Kan man egentlig si det om en lukt? Han luktet i allefall innmari godt. Og jeg husker lukten mer når vi er innom sykehuset, selv om jeg ikke helt finner ut av hva jeg lukter.

Han var så innmari god, og varm, å ha i fanget. Av og til kunne jeg ha han sittende slik at hodet hans hvilte helt ved mitt hode, at han nesten satt som en friskus. Da kunne vi sitte og klemme hverandre.



Jesper kunne holde hodet sitt litt når han satt i fanget, med hodet fremover. Det lærte han pga kaste-bakover-leken. Den gjorde han sterk. Da trente han uten at han visste det, og vi visste heller ikke det før han plutselig satt i fanget og holdt hodet sitt. Det kommer jeg aldri til å glemme. Plutselig kunne han det. (Men bare fremover da.)

Jesper var alltid vakker og velstelt. Mammaen kledde han opp med fargerike og tøffe klær, Jesper var en liten fargeklatt:-)

Når man løftet opp Jesper, gikk han i løpet av ett sekund fra å være en slapp og hypoton kropp, til å bli en kropp full av spenst som umiddelbart begynte å presse seg bakover. "Her skal det lekes! Kom igjen! Kast bakover!".



Glemmes ei Jesper, alltid i våre tanker, alltid i våre hjerter.






Det er mye jeg ikke husker akkurat nå, men som jeg tenkte på i går skulle være med i innlegget.
Dette får bli det jeg husker på i farten, så håper jeg at dere som kjenner han vil hjelpe meg videre til å fullføre dette innlegget med alt som var Jesper.
Skriv i kommentarfeltet eller send meg en mail :)

fredag 9. april 2010

Helg

Nå er ikke helg lengre det samme som å holde seg inne i huset, nå er helg litt det samme som andre oppfatter helgene som. Litt deilig. Litt fri.
Det er litt deilig med en bitter ettersmak her vil jeg si, men vi skal i allefall prøve så godt vi kan og kose oss i helgen her også.
Kjærestemannen skal tilbake på jobb på mandag, så da kommer hverdagen veldig fort for mitt vedkommende. Jeg får se om jeg og Tilde klarer oss fint uten ham, regner med det skal gå bra altså.

Ellers har jeg et Jesperinnlegg klart i hodet mitt, men jeg trenger litt hjelp fra dere som leser bloggen min, som kjente den fineste hjerteskatten min. Og jeg tror det kan ta litt tid å få sortert noen av de tankene, så innlegget kommer vel ikke i kveld tror jeg.
Håper dere orker å bidra med litt hjelp når den tid kommer, det hadde jeg satt uendelig stor pris på. (og det er lov å svare anonymt om dere ikke vil si hvem dere er, såklart)

Nå er Tilde i badekaret og koser seg, snart er det leggetid for henne, og forhåpentligvis litt voksentid for oss store. Jeg hører hun babler som bare det, og det er så herlig. Hun sier pappa hele dagen lang, som er litt skuffende for meg som har vært sammen med henne hver eneste dag siden hun ble født ;-) , ekstra irriterende er det at jeg går og sier MAMMA til henne konstant. Da ser hun bare rart på meg, og sier PAPPA.
Jadda, vi får trene litt når han derre pappaen ikke er hjemme.

Jeg skal kose meg med øl og potetgull i dag, det er jo helg.
Men ellers har jeg som mål og være litt sunnere og spise bare godis når det faktisk er helg. Kjenner at klærne strammer litt mer enn nødvendig nå.

Hva skal dere gjøre i helgen da?

onsdag 7. april 2010

Toppen av lykke

Lykken er en liten rampejente som sitter i sengen sin og tuller med mammaen og pappaen sin.

Ei som smiler og er veldig sjarmerende, blid og ganske enkelt, heelt nydelig.

Lykken er å være mamma til akkurat ei jente som Tilde. Det er fullkommen lykke. Hun er HELT perfekt.


Er det rart at mammahjertet er stolt, takknemlig og veldig rørt over å få lov til å ta del i denne skjønneheten?
Det er verdens beste hjerteplaster, det eneste som hjelper mot den sorgen jeg bærer på, den beste hjertemedisinen.
Det er Tilde, toppen av lykke. Fullkommen. Perfekt.
Posted by Picasa

tirsdag 6. april 2010

Sorg og glede, hånd i hånd.


Jeg lovte jo noen påskebilder, så her kommer da noen få. Tilde har storkost seg i påsken, men hun er ikke så villig til å bli tatt bilde av, dessverre. Tvert hun ser kameraet, så snur hun seg.. Men hun er ganske søt der hun står da, og nekter å bli tatt bilde av ;-)


Kjærestemannen og Tilde er kule med solbriller på fjellet.



Supersøta.

Aking er topp. Vi akte masse, hver dag. Hadde også været med oss i påsken, og det var veldig veldig fint. Sol og påske hører liksom sammen, særlig om man er på fjellet.


Like før leggetid, leker over hele gulvet, litt trøtt, men så veldig søt da. Er dere ikke enig?
Hun liker seg så godt hjemme hos foreldrene mine. Alltid noen som gir henne masse oppmerksomhet og alltid noen som vil leke.


Det har vært en ganske så fin dag i dag. Har hatt besøk av ei god venninne fra barselsgruppa, og hennes supersøte datter. Veldig hyggelig, som alltid. Og det beste av alt var at de små skjønne jentene våre har fått barnehageplass sammen, det gjør meg så glad. Jeg er sikker på de kommer til å bli gode lekekamerater, og jeg gleder meg veldig til fremtiden med Tilde og barnehagen nå kjenner jeg. Akkurat der føler jeg meg kjempeheldig.
Tilde har vært så ekstra god i dag, tenk at hun hadde ro til å sitte i fanget mitt en stund og bli kost på, og kose litt tilbake. Det er ikke hverdagslig nemlig. Og, et lite hurra, hun sovnet uten så mye gråt og tull i kveld, og vi har ikke gjort noen nye tiltak enda. Kvelden er jo enda ung, så jeg tipper hun våkner snart og nekter å sove videre. Den tid, den sorg ;-)

I dag var vi også på graven til Jesper. Det var veldig rart å være der. Ble litt lei meg av andre årsaker da jeg var der også, så det var flere barn som lå ved siden av han. De må jo ha dødd nå nylig, for jeg har ikke sett de navnene der før. Det er så grusomt når små barn forlater verden så alt for tidlig. Jeg kjenner at jeg får så vondt, så inderlig vondt når jeg tenker på det.

Ble litt irritert da jeg så de hadde lagt et hav av grus, og store stein på graven til min kjæreste hjerteskatt. Jeg lurer på hvorfor? Hvordan skal jeg da få plante noe der? Det er jo bare grus. Hadde heldigvis kjøpt blomster og en fin potte i dag, og det kunne jo fint stå på grusen, men hadde jo vært mye hyggeligere om man kunne plante noe der også. Er ikke det meningen?
Synes ikke det er så fint der enda, sliter litt med å få det til. Jeg tenkte hele tiden at det skulle bli lettere å lage det penere når snøen var borte, men nå er det jo bare grus og et stygt trekors. Jeg vil så gjerne gjøre det fint på graven hans, men vet ikke helt hvordan, jeg..
Heldigvis har Jesper mange mennesker som er glade i han, og etterlater spor. Lys og blomster er alltid så kjærkomment å se når vi kommer der. Godt å vite at andre er der og ordner litt. Det blir kanskje bedre når vi får opp stein?

Sorgen er så rar synes jeg. Noen dager er den altoppslukende, som en storm som kommer over meg og tar pusten helt fra meg. Andre dager kommer det små blaff, og de dagene går så mye bedre. Det går ikke en eneste dag uten at jeg sørger over han. Heldigvis så har jeg mange gode dager allikevel. Sorg og glede går hånd i hånd føler jeg. Selv om jeg er oppriktig glad og ler, så sørger jeg samtidig. Hver gang jeg ser en gutt på Jespers alder, tenker jeg på det som kunne ha vært. Hver hele time tenker jeg på han, da var det medisintid.
Hver gang klokken er 16.00 venter jeg litt på taxien som skal komme med han hjem, selv om jeg vet at den aldri kommer.
Jeg går jo ikke rundt å håper at den kommer, jeg er jo ikke helt rar, men jeg tenker på det uansett. At nå skulle han ha kommet hjem.
Jeg tror ikke folk ser at jeg sørger, jeg tror ikke det vises på meg, ikke bestandig i allefall. Jeg føler også at jeg oppfører meg tilnærmet likt jeg alltid har gjort, og det er uten at det er ei maske på. Jeg føler dette er meg, og min måte å håndtere sorgen på, for selv om jeg ikke gråter og er helt utafor, så sørger jeg. Forstår folk det? Eller forventer man at man må gråte og være lei seg for å føle at ting gjør vondt?


Nei, jeg kjenner at jeg ikke orker å skrive så mye mer om Jespertanker i dag, var ved så godt mot når jeg begynte å blogge, men ble med ett mye tristere nå. Det er tankene som kommer, som tar litt over.
Minnekommoden står ved siden av meg. Jeg har akkurat tent nye lys, har kjøpt friske fine roser i dag, og det er så fint det kan bli der. Så sørgelig, så urettferdig, men så fint det kan bli.
Jespers minnekommode...


Avslutter med et bilde av meg og den fineste gutten jeg vet om. Den ALLER fineste i hele verden, faktisk.

søndag 4. april 2010

Påsken 2010 og søvntanker.

Lenge siden jeg har skrevet noe nå, det trenger verken bety at ting går bra eller dårlig. Har bare rett og slett ikke hatt tid. Mange tanker har jeg tenkt, sikkert tusen.
Er det flere enn meg som har så mange tanker at den første tanken aldri får bli ferdigtenkt, før en ny kommer å baner vei? Det er av og til kaos i hodet mitt, fordi alle tankene aldri blir ferdigtenkt, men ligger der bare og venter på tur. Så tenker jeg litt på en ting, før det kommer noe helt annet og opptar meg. Det er litt slitsomt, skulle ønske jeg bar på mindre tanker. Skulle i allefall ønske at jeg bar på mindre triste tanker.

Nå er vi hos foreldrene mine på påskeferie. Det har vært veldig hyggelig, og vi har kost oss masse. Vi har vært på ski på fjellet, solet oss litt, overspist oss på godteri og drukket øl hver kveld, og Tilde har akt og sittet i bæremeis og samlet på stein ;-) Hun storkoste seg hun også, noe som var veldig koselig for oss å se. Hun er jo litt høyt og lavt, så jeg var en smule spent på om hun hadde ro til å sitte i en bæremeis. Skal legge ut noen bilder av påskeTilde senere. Nå som vi vet at hun trives i bæremeisen kan vi planlegge litt flere turer etterhvert. Jeg gleder meg til å gå på fjelltur når det blir bart, med Tilde og kjærestemannen. Det tror jeg blir koselig.

Jeg sliter litt med å være en flink mamma om dagen. Eller, om dagen føler jeg meg ganske normal, men når det kommer til kvelden, til sovingen til Tilde, så blir jeg ikke så konsekvent som jeg vet jeg burde ha vært. Jeg klarer ikke høre på barnegråt, eller det vil si, mine egne barns gråt. Jeg klarte ikke det med Jesper heller, men han skulle jo ikke gråte. Han gråt jo bare fordi han hadde vondt, og det blir jo noe annet. Tilde gråter av mange andre grunner, men jeg tåler det like dårlig fordi. Jeg får vondt i hele meg, og det ender med at jeg bærer og bysser, og av og til bare legger jeg meg ned sammen med henne også sover vi begge to. Hun ender uansett alltid opp hos meg og kjærestemannen, men heldigvis kan natten nesten være over før hun kommer opp i senga vår.

Jeg tror jeg nyter litt den følelsen av å være viktig, at jeg betyr noe for Tilde. Jeg var også viktig for Jesper, for jeg var en av de som kjente han aller best, og dermed kunne jeg gjøre dagen hans bedre ved å tilrettelegge hele dagen etter det han likte. Bare å ha den ordentlige knekken i armen han lå på var uhyre viktig for Jesper, men jeg tror ikke at han brydde seg så mye om det var meg eller kjærestemannen, eller noen andre som kjente han like godt, bare de kunne gjøre ting helt riktig for Jesper. Men det blir likevel annerledes med Tilde, fordi hun er mammadalt og søker MEG. Og hun roer seg fort i armene mine, og det er ikke fordi jeg gjør noe annerledes enn hva andre hadde gjort, det er kun fordi hun foretrekker meg på nettene. Å gi henne trygghet og gi henne den omsorgen er så veldig vakkert, men allikevel så er det nok feil at hun skal bestemme over meg. For hun har det slett ikke fælt om andre trøster og andre bysser og bærer henne heller. Jeg er like mye Tildedalt som hun er mammadalt, og jeg burde nok ikke nyte den følelsen av at hun foretrekker meg fremfor noen andre. Eller, kanskje litt da? ;-)

Jeg får så mye jeg aldri før har fått nå. Tilde gir så mye av seg selv, på andre måter enn Jesper, og jeg nyter det. virkelig nyter. Jeg vet jeg må roe meg litt på dette. For Tilde skal jo leve et normalt liv. Og jeg skal ikke være så innmari Tildedalt som jeg er.
Jeg er jo ikke vant til å oppdra barn, jeg har aldri oppdratt Jesper. Det eneste som var viktig var at han hadde det så bra som han kunne. Han fikk viljen sin på alt, og det var ikke feil, det var det eneste riktige for Jesper.
Men det er ikke det eneste riktige for Tilde, det vet jo til og med jeg, selv om jeg har blitt svært så preget av å være mammaen til Jesper og hans behov.
Det er nettene jeg sliter med, jeg klarer bare ikke høre at hun gråter. Selv om jeg står ved siden av sengen, holder henne i hånda, sier at det er natt og hun må sove, så føler jeg at jeg ikke er der for henne. Fordi hun gråter sånn, og jeg vil ikke at hun skal være lei seg.
Dette er nok en kamp jeg må ta med meg selv, så ikke Tilde på snart 11 mnd bestemmer alt her i livet. Er det noen som har noen søvntips så kom så inderlig med de, fordi jeg trenger noen.

Ellers så føler jeg meg ikke så hjernevasket av å ha levd et slikt intenst liv som vi gjorde med Jesper, men den såre gråten, den klarer jeg ikke høre på. Der er jeg nok veldig preget. Akkurat der trenger jeg et hav av styrke.