Gørils hjerteskatter

Takk for meg.

2012-01-07T17:08:00.001+01:00

Jeg har lenge tenkt på å avslutte bloggen. Eller i allefall ta en lang pause. Jeg har rett og slett ikke tid, og ofte prioriterer jeg bloggen sist når jeg har litt tid. Det er mange grunner til at jeg ikke orker skrive særlig nå.Mest av alt vil jeg ikke at alle skal vite om de dårlige dagene mine lengre, og siden jeg blogger mest på de mørkesvarte dagene, så innså jeg plutselig at kanskje bloggen nærmer seg slutten?Dessuten tror jeg dere lesere er litt lei ;-)Kanskje blir det bare en pause, jeg vet ikke helt enda. I allefall blir det ikke noe skriverier her på en stund.

Men jeg stikker helt klart innom deres blogger. Jeg melder meg ikke helt ut.Takk for alle gode ord, de har betydd så mye for meg, mer enn dere tror! Klem fra meg.Og sorry for ny mobilblogg..

Litt småpjatt fra denne kanten.

2012-01-01T20:50:00.000+01:00

Da har vi kommet oss hjem igjen. Vi har feiret jul hos mine foreldre, og jeg og småjentene har vært der siden 20.des. Kjærestemannen har jobbet litt, men har hatt fri hele romjulen, det har vært veldig godt å få være så mye sammen. Jeg har verdens fineste familie, så all tid med de er dyrebar og verdifull.

Julen har vært fin den, vi har kost oss. Men jeg har manglet den helt spesielle følelsen jeg alltid pleide å få før jul. Jeg pleide å kjenne at det kriblet i magen, at jeg nesten ikke fikk sove natt til julaften. Jeg så alle julefilmer jeg bare klarte, jeg dyrket julestemningen og det var helt topp.

Men nå er den borte. Lurer på om den noen gang vil komme tilbake? Lurer på om Jesper tok med seg hele den følelsen når han døde, for det kan jo aldri bli ordentlig jul igjen uten han. Og jeg tror jeg simpelten MÅ ha julestemning for å like julen.
Har tenkt masse på fineste Jesper i julen. Og skulle ønske det lå en gave til han under treet også.
Men det hadde bare blitt rart. Han er jo ikke her. Man gir jo ikke gaver til de som er døde.
Det hadde vært litt fint også, om det gjorde det,lå en pakke til han under treet, sammen med alle de andre pakkene til barna mine, som en påminner om at han ikke er glemt, og at han også er med i feiringen.
Surrete tanker uten mening, huff..

Men, som jeg skrev. Vi har kost oss. Vi fikk så masse fint til jul, og kjærestemannen har virkelig stått på i år, og handlet verdens fineste julegave til meg. Veldigveldig fornøyd :)

Nå sitter jeg godt plantet i sofaen, drikker detox-te fra pukka (skulle ønske det funket, for føler kroppen trenger litt detox etter denne fråtsejulen). Smaker i allefall godt.
Vi har prøvd å bakt et brød etter at vi fant ut at vi ikke har mat her i huset, og alt er stengt av butikker i dag. Kjøleskapet roper etter påfyll. Vi tømte det rimelig godt før vi dro på juleferie, og glemte helt å handle.
Typisk oss.

Jeg har en del tanker jeg skulle ha delt, men det får bli siden. Jeg er ikke helt i form om dagen, så det får bli mer skriverier etterhvert. Bloggen lider fra før, så det kan nesten ikke bli verre uansett.

Godt nyttår skulle jeg ønske dere, så det får jeg gjøre før jeg logger av.

GODT NYTTÅR ALLE FINE MENNESKER DER UTE.

Håper året 2012 blir et av de bedre.

2011-12-30T21:11:00.001+01:00

Mobilblogger fra mamma og pappas stue. Så dette blir kort.
Kjærestemannen disker opp med godsaker. Igjen. Jeg ruller snart.
I julen har det vært fråtsing. Jeg har lagt på meg 3 kg, på en uke.
Jaja, det er jul, er det ikke?
Men allikevel, nå begynner det å ta litt vel av.

Mie er syk, fjorten dager med snørr, feber til og fra, hosting og mange søvnløse netter. Håper snart hun blir frisk.
En smokkebaby som er kjempeavhenging av den på natt, og som er tett i nesen er ikke like greit ;-)

Men fin er hun, fiiin.

Tilde er frisk og flink og aktiv og leken og snill og rampete.
Åhh, det blir bare mer og mer moro dess gamlere de blir.

Det nye artige for henne er å si " du må itj værra så sint mamma, da bli Tilde så lei sæ. Det e itj så lurt"
Jeg er sint om jeg sier nei til mer sjokolade, om jeg ikke orker danse, om jeg tørker snørr og Mie gråter, om jeg spør om hun vil ut.. Egentlig stort sett samme hva jeg gjør. Sinnamamma?

Tar det ikke så tungt, altså ;-)
Fin hun også, sant? I Jespers gamle vinterdress.
Blir alltid så glad når klærne hans får leve videre.

Hjerteplasteret mitt.

Vi har kost oss i julen. Får heller skrive litt mer til neste år, nå er det filmkos og snart våkner Mie for at smokken har falt ut, jeg bare vet det!

Har dere hatt ei fin jul? Fått alt som står på ønskelisten?

Klem :-)

Det nærmer seg jul

2011-12-23T14:04:00.002+01:00

Dagen før dagen. Noen er spente, fylt av forventninger til morgendagen, andre strever fortsatt til å finne julestemningen. Etter at Jesper døde har jeg liksom ikke helt funnet den, i år mangler den totalt.
Har allikevel et ørlite håp om å få litt juleglede i hjertet i kveld.
Skal i allefall prøve så godt jeg kan. Lillejulaften har noe magisk ved seg.

Men, det er noe med det, når noen viktige og nære mennesker mangler, når hjertet er delt og mangler en bit, da er ikke julegleden så lett å finne, og den betyr ikke så mye heller.

Når alt man har er en gravstein å gå til, hva betyr julegleden da?
Det er jo en tid for hygge og kos, familie, ro og fred. I allefall har man forventninger om det.
Julen skal på en måte bare være noe man ser frem til, ikke noe man gruer seg til.
Det er ikke så lett å klistre på seg et smil og si at man gleder seg til jul, når alt man kjenner er en klo som vrir tak i hjertet ditt og gir en smerte.
Skulle så gjerne sagt god jul til gutten min, klemt han, pyntet han, kjøpt gaver til han.
Jeg kjenner tårene sitter løst når jeg tenker på det, alt jeg ikke skal. Det kan aldri bli ordentlig jul igjen, føler jeg.

Heldigvis gjør Tilde alt hun kan, uten at hun vet det, for å gi oss smil og latter og legge lokk på savnet litt. For savnet blir større i jula, sorgen forsterkes. Det er liksom ikke noe å legge skjul på. Det blir ekstra tydelig at noen mangler..

Heldigvis er det ikke vanskelig å trekke på smilebåndet når man får et slikt pyntet tre i år. Flink er hun, eller? Haha.

Jul blir det, uansett.
Jeg håper dere alle, som mangler en bit av hjertet og kjenner på savnet etter noen, får fine dager.
Håper smil og latter aldri ligger langt unna.

God jul til dere alle sammen!

Edit, det er bilde av steinen som er skjeiv, steinen er veldig fin og rett.

Klage-sutre-Klage-sutre

2011-12-13T23:48:00.000+01:00

Ting som gjør meg i mindre godt humør i dag:

*leiligheten ser ut som noen har bomba en gang, deretter bombet den på nytt, for så å bombe den en gang til.
Ryddehjelp, hvor er du??

*jeg har null, nada, niks ingen julestemning.

*jeg trodde jeg var ferdig med julegavene, men fant ut at det var jeg IKKE overhodet.

*jeg sikler når jeg sover, for nesa er umenneskelig tett, og det er synd på meg ;-)

*Mie nekter å sove mer enn to timer sammenhengende på natta. Ja, hun er søt og fantastisk og alt det der, men jeg er like trøtt fordi.

*Kjærestemannen har gjemt julegavene mine, så jeg får ikke sniktittet og klemt på de. Dårlig gjort?!

*Julekortene ligger der bare, i gangen, og nekter å flytte seg til postkassen for å bli sendt. Makan.

*Tannlegen min sier at jeg må rotfylle!!! Jeg sier at det sikkert ikke er nødvendig, men hun påstår det motsatte.Selv om jeg ser på henne med bambiøyne og nesten kysser hennes tær og bønnfaller henne om å IKKE gjøre det, så sier hun jeg MÅ. Sånt blir jeg sur av.
Jeg vil jo ikke rotfylle.
Dessuten er det dyrt. Noe som minner meg på at jeg trenger mer penger.
Penger har jeg ikke, hvor vokser dette berømte pengetreet? Har virkelig ikke lyst å betale i dyre dommer for å ha smerte i lang tid.

* At det er så mye snø at det er umulig, UMULIG sier jeg, å trille vogn. Snøkanter over alt, og glattis og you name it. Hvorfor må brøytebilen slenge all snøen på fortauet? Jeg prøver jo å GÅ der.

*At begge barna er forkjølet og snørrete, og sover enda dårligere pga det. Dessuten klager de. Mye.
Det har de sikkert arvet etter meg ;-)

Men sånn ellers så går det greit altså ;-)

Hektisk

2011-12-08T12:05:00.001+01:00

Åhh, det er så hektisk om dagen. Rekker bare en mobilblogg med litt bilder. Kommer sterkere tilbake!

Tvslavene mine

Vi gleder oss til jul

Stor klem fra julestressa nr 1

God lørdag

2011-12-03T14:19:00.000+01:00

Det er kjekt med en storesøster som kan leke med en liten en.
Tilde tar på seg voksenrollen tvert i nærheten av Mie. Ganske morsomt når hun setter seg ned på huk, ser på henne og sier "næmmen, har du våkna Mie? E du såååå blid?"
Det sier hun selv om hun har vært våken lenge, og slett ikke er i nærheten av blid.
Også har hun en meget tilgjort stemme, så jeg bare må le. Er sikkert sånn jeg høres ut tenker jeg.

Travel lørdag i dag, er bare innom for å si god lørdag og takke for kommentarene på forrige innlegg.

Bloggtanker

2011-12-01T21:29:00.000+01:00

Først vil jeg si tusen takk for alle de gode ordene på forrige innlegg. Dere er snille.


En liten skatt som bare blir finere og finere, dette :)

Også må jeg bare påpeke at slike dager heldigvis ikke kommer ofte, men når de kommer tar de meg virkelig med storm.
Utmattende med angst.

Jeg synes det er viktig å erkjenne at man sliter med ett eller annet, man trenger ikke nødvendigvis å gjøre som meg, dele det med hele verden, men i allefall innrømme det ovenfor seg selv.
Jeg føler meg så mye bedre etter å fått skrevet med ord hva som skjer i hjernen min av og til, selv om jeg deler mye, så er det veldig mye jeg ikke vil dele også, men for meg føles det riktig å være personlig og ærlig på bloggen min.


Må bare ha litt bilder underveis, så ikke alt blir så tungt å lese ;-) Greit å hvile øynene på Mie-liten?

Blogglandia føles ofte som et sted kun for lykke. Og jeg skjønner helt klart at ikke alle ønsker å være personlig der. Bloggen er for mange et fristed, der de bare deler det beste av livet sitt. Min blogg er også mitt fristed, men jeg velger altså det motsatte, dele det jeg sliter med. Det er min måte, det som fungerer for meg.

Kanskje synes noen det er greit også? Eller er det mest slitsomt å lese slike ting?
Vil man aller helst lese de fine ting? Tenker man at om man leser en blogg fullt av lykke, at personen alltid er lykkelig? At interiørbloggere aldri har det rotete? At motebloggere bare bryr seg om klær og tenker på kun det, at jeg stort sett bare har angst og er trist? Siden det er det jeg skriver om, tenker dere det om meg som person?
Jeg vil jo ikke fremstille meg som den personen, da jeg føler jeg er så mye mer enn det.

Bare noen tanker jeg har om dagen. Vurderer litt hva jeg vil med bloggen min, fortsette som før, eller bli mindre personlig? Dele mer av det som er bra, mindre av det som er dårlig? Jeg vil gjerne høre deres tanker, fordi jeg skriver jo ikke bare denne bloggen for meg selv (da hadde jeg jo ikke blogget) jeg skriver det fordi jeg liker å dele mine tanker, og jeg liker å høre hva dere mener.
Orker man å lese en blogg uten mange bilder?

Avslutter med enda et bilde av Mie. Selv om innlegget overhodet ikke handler om henne, så finner jeg alltid en unnskyldning til å få henne, eller Tildemin med på. Er jo så stolt over de fineste jentene mine.
Og siden Tilde ikke er særlig villig når jeg kommer med kameraet, så ble det bare Mie denne gang.

Angst.

2011-11-28T21:33:00.000+01:00

Har du noen gang følt deg så liten, som en bitteliten klump, en liten ball, som har bare lyst til å krølle seg enda mer sammen, legge seg i fosterstilling og bare gråte? Bare ligge der.Være bitteliten.
Man trenger å kjenne at noen legger armen rundt seg, sier det går bra, at ting ordner seg, å tro på de ordene. Tro på det som blir sagt. Først da kan man puste med magen igjen.

Før det så slår hjertet raskere og raskere. Man tenker nesten at man vil dø av hjertestopp. Pusten hyperventilerer.
Hjertet slår og det slår. Voldsomt. Du kjenner det utenpå kroppen. Panikkfølelsen kommer.
Tar grep om deg, hele deg. Hjertet slår enda kraftigere.
Du hører at du skal slappe av, at det går bra.

Du hører noen snakke til deg. Ser de knapt, bare føler de. Hører at de sier noe til deg. Men ordene går ikke inn. De føles ikke ekte. Det er bare ord.
De føles som en slags trøst, men ikke som trøst som vil hjelpe. De synes synd på deg. Ordene, menneskene.
Men du trenger ikke trøst, du trenger bare en bekreftelse. På at alt er bra. Noe annet hjelper ikke.

Redselen går over i fullstendig panikk. Du hører deg hyle. Du kjenner deg svett. Ordene som kommer ut av munnen din er rare. Stemmen er en annen, men det er du som lager lyden. Du som lager ordene.
Øynene dine er fremmede når du ser deg i speilet. Ansiktet bærer preg av å være en annen. Selv om du er deg, hele tiden er du deg, men samtidig er du en fremmend. Fanget i din kropp. Et monster som slippes ut når du ikke er trygg. Et monster du hater, frykter, ikke har kontroll over.

Når du blir deg selv igjen, når hjertet begynner å slå normalt, når du kjenner deg igjen i speilet, da er du bare utmattet. Da er du bitteliten. Og alt du vil, er at noen skal si at det går bra, at sorgen din er normal, og at du, som det mennesket du har blitt, er normal du også. På din måte.
På grunn av alt som har skjedd kan du aldri bli helt som andre. Du mangler en bit av hjertet, og det preger deg. Det vil alltid prege deg.
Men så normal som du kan få blitt. Vil det være normalt nok?

Da er lykken, så absurd det måtte høres, å få lov å legge seg ned på sofaen, krøllet som en ball, med hodet i fanget til noen man holder kjær og la tårene trille. Fritt.
Være deg selv og kjenne at ordene man hører, om at ting skal gå bra, de er ekte.
De kommer fra hjertet. Og de går til et annet hjerte. Og de forblir der. Varme ord, fulle av omsorg og kjærlighet, og litt sorg. Sorg for den personen som har blitt sånn..
Men kjærligheten er dyp og ekte, og hånden som stryker over håret tilhører den snilleste i verden, og du vet, med hele deg, at selv om du er rar, selv om du ikke er normal, så elsker han deg, som den du er. Bestandig. Og da slapper man av. Med tårer som fosser ned og med tanker som ingen helt vil forstå seg på, ikke engang du, så slapper man av. Man kan være seg selv, helt fullt.
De ordene som kommer ut av munnen er ekte. Det kjenner man.

Og da, da kan man puste med magen og tenke fremover. Det skal gå bra, det gjør jo det for de aller fleste.

Fineste Mie

2011-11-20T23:32:00.000+01:00

Måtte bare vise frem noen bilder av den flotteste babyen vår. Hun er vakker, sint, krevende, smilende, så inderlig god, mammadaltete, trøtt, våken og så søt at du bare tror det ikke.

Beklager bildekvaliteten.

Dunderly

2011-11-20T23:27:00.001+01:00

For litt siden fikk jeg en hyggelig mail om jeg var interessert i å teste ut en ny serie, Dunderly.
Syntes det hørtes kjempespennende ut, og takket ja.
Etter noen dager hadde jeg en pakkelapp i postkassen, og gleden var stor da jeg så alt det fine vi skulle teste ut. Gleden ble bare større da Tilde virkelig elsket disse produktene, og dette passet oss midt i blinken.
Dunderly er en helt ny verden, full av monstre, og serien inneholder skjønnlitterære bøker, pedagogisk materiell, musikk, lydbøker, leker, spill og apper.
Målgruppen er barn fra 2–8 år.

Vi fikk både bøker, lekefigurer, musikk, og aktivitetskort.

Vil anbefale og se på nettsiden deres, HER

Tilde, som er en vitebjærlig 2,5 åring la sin elsk på monsteret Moi. Ikke så rart det, Moi er rosa, og alt som er rosa er jo bra i Tildes verden.
Men Moi er også et lite monster, og Tilde kjente seg godt igjen i ting Moi gjør.
Noe som er veldig morsomt når vi leser Moi-boken vår. "sånn gjør jo Tilde å".
Dessuten er boken om Moi så lettlest, at hun fint kan "lese" selv. Bildene sier det meste, og hun forteller ivrig fra hver side hva lille Moi gjør.
Dessuten oppdager vi stadig noe nytt når vi leser, bildene blir til en ny fortelling.

Tilde forteller.

Da er det ekstra morsomt med slike figurer som fulgte med, så kan vi leke at vi er Moi, eller Modika, eller Bulder. For det er mange forskjellige monstre med i Dunderly. Og jeg vil tro at de fleste barn vil kjenne seg igjen i et av disse monstrene. Du kan lese mer om de her.

Musikken er også svært fengende, og jeg tar meg selv i å nynne til mange av sangene flere ganger om dagen. Tilde synger mest om Moi, naturligvis. Musikken var et friskt pust i vår "æ vil hør på bamsefar en gang te-"verden.

Vi har dessverre ikke fått testet ut aktivitetskortene enda, men jeg har selvfølgelig tittet på de, og liker virkelig det jeg leser. Mange flotte forslag til ting man kan finne på.
Er nok ikke lenge til vi får testet disse ut også.

Vil virkelig anbefale Dunderly. Vi ble forelsket.
Har allerede vært på nettiden og bestilt flere julegaver.

// Reklame

Travelt

2011-11-16T22:10:00.001+01:00

Vi har travle dager, rekker ikke blogge så mye.
Så her kommer det heller noen mobilbilder og gode tanker til dere alle.

Mie og en trøtt mamma. Ikke se på handleposene under øynene.

Kjærleik! Mie er en nydelig og god skatt som er mammadalt så det holder. Er ikke det litt tidlig, å bli mammadalt 3 mnd gammel?
Uansett, tar det som et tegn at jeg duger!

Barnekaffe, kakao sier vi, men det syntes ikke Tilde hørtes særlig storjenteaktig ut, så da ble det barnekaffe ;-)

Love love love love her!!!

Sliten Storjente på tur..

Verdens fineste Mie :-)

Verdens fineste Tilde :-)

Vet at bildene blir veldig uklare på bloggen, men skjønner ikke hvorfor. De er helt tydelige på tlf, selv når jeg zoomer. Jaja, tekniske ting er ikke helt meg.
Hva gjør jeg?

Uansett, kos dere og nyt onsdagskvelden :-)
Så høres vi snart.

Lykken er...

2011-11-10T21:53:00.000+01:00

En diger kanelbolle etter en tur i marka.

Du fryser ikke?

2011-11-03T00:00:00.000+01:00

Når mørket har senket seg tenker jeg ofte; fryser du? Er det kaldt der du er?
Jeg håper du ikke er redd. Jeg håper du ikke er alene.
Det er ingen som liker å være alene på kveldstid, og føle seg redd er den verste følelsen.
Sover du, lille venn? Sover du godt? Du fryser ikke?

Skulle så gjerne kjent på deg, kjent i nakken din om du var varm. Bredt over deg et teppe.
Strøket over kinnet ditt. Hatt deg sovende i fanget. Klemt deg og overrøst deg med mammakos.

Kan jeg, for en liten stund? Bare sørge for at du ikke er alene? Sørge for at du ikke fryser.
Jeg håper du ikke er ensom. Ikke er trist. Jeg håper ikke du sørger, slik som vi gjør.
Hvordan er det egentlig der du er?

Jeg besøker deg ikke så ofte. Jeg vet ikke hvorfor. Det føles så kaldt der, og jeg kjenner meg sliten når jeg kommer dit. På gravstedet ditt. Det tapper meg for krefter og energi.
Jeg skulle ønske jeg klarte være der oftere. Tenne lys og ordne det fint. Du fortjener jo det.
Du fortjener jo kun det aller beste.
Jeg er lei meg for at jeg ikke er det, det aller beste.
Jeg føler meg udugelig som din mor. Jeg føler jeg har forlatt deg, gitt deg opp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke er tilstede.
Du er alltid i tankene mine, og jeg bærer deg for alltid i hjertet mitt. Er det bra nok? Hvem bestemmer hva som er bra nok, når jeg ikke selv vet det?
Jeg prater ikke til deg lengre. Hvorfor gjør jeg ikke det? Du kunne jo aldri svare meg før heller, men det ga mening å prate med deg. Nå føler jeg bare tomhet.

Savner du oss? Merker du at vi ikke besøker deg så ofte? Blir du lei deg? Fineste Jesper, blir du lei deg? Jeg vil aldri gjøre noe som kan finne frem sorgen i deg.
Skulle ønske vi kunne vite. Vite om noe vi gjorde hadde noe for seg. At det ga mening.
Men mening for hvem?
For deg?
For oss?

Mest av alt, så ønsker jeg deg her, i leiligheten vår. Sammen med oss.
Du har fått en ny lillesøster du skulle fått blitt kjent med. Som du skulle fått vært nær.
Ser du henne? Mange sier hun ligner deg.
Så når jeg titter på henne, så føler jeg at du er her, litt. Selv om jeg ikke selv ser likheten, så vil jeg så gjerne tro det. Håper at hun vil få blå øyne som deg.

Jeg håper du ikke fryser. Jeg håper du ikke har det vondt.
Jeg savner deg så veldig. Og når det blir mørkt ute, så kommer tankene.
Tenker du? Eksisterer du annet sted enn i hjertet mitt?

Bare du ikke er lei deg og har vondt. Bare du ikke fryser og er alene....

Elsker deg, lille venn. Det er for alltid.

Ny header

2011-11-02T23:15:00.001+01:00

Eieren av den fiiine bloggen kikkis planet har laget ny header til meg.
Det ble liksom ikke helt riktig å ha en uten min minste hjerteskatt, og jeg ble så fornøyd med den nye.
Fineste barna mine og kjærestemannen.

Anbefaler alle og ta en titt innom bloggen hennes. Masse herlig inspirasjon å hente der, fine bilder og mange fine interiørfunn :) Kjempefin blogg som jeg ofte titter innom.

Tusen takk, søte du.

Likhetstrekk?

2011-10-31T00:47:00.000+01:00

Et salig rot med tilfeldige bilder av mine skatter som alle er 3 mnd på disse bildene. Jeg synes ikke de er spesielt like, ser du noen likhetstrekk?

Helg.

2011-10-30T23:42:00.000+01:00

Godt med helg. Alltid så godt med et lite avbrekk fra hverdagen. Hele familien samlet.
Å, det er deilig.
Jeg har hatt behov for litt terapi i det siste, altså, jeg har svidd av litt penger. Shoppet så alt for mye, men så lenge hjertet gleder seg så er det vel lov? Nå er i allefall jeg både klær, sko, sminke og neglelakk rikere, og barna har enda mer ulltøy. Dessuten har jeg fått kjøpt ikke mindre enn 8 julegaver. Godt fornøyd med den biten.
Ryggen er litt dummesen om dagen, så da er det gull med nettshopping.

Ellers har Mielille bikket 3 mnd og fått sine første vaksiner. Dagene etterpå var hun litt ekstra suresen, men nå ser det ut som verden er bedre mot henne igjen. Det ser også ut som melkefri kost fungerer. Snart tre uker uten melkeproteiner nå. Savner rømme, ost, melkesjokolade, kaffelatte (har forsøkt med soyamelk- helt ok), favorittpotetgullet, iskaffe (her har jeg ikke forsøkt med soyamelk), boller etc.
Men så lenge Mie får det bedre, så er det såklart mer enn verdt det. Ulempen er bare at jeg blir sunnere, og maten må lages fra bunn av, altså, ingen ulemper med andre ord.

Klart man holder seg unna melkeprotiner når jenta blir så glad som dette.


Fineste lillesøsteren

Håper dere også har hatt en fin helg. Og at uken som kommer gir mange fine minner som man ta med seg videre. Gode minner lagres i hjertebanken her i allefall.

Badejenter

2011-10-28T21:34:00.000+02:00

I dag har verdens fineste jenter badet sammen. Lykke på jord, det.

Mammahjertet svulmer over av stolthet og glede når jeg ser de fine jentene mine.For de er fine, sant?

Men jeg ser at det er en som mangler. Det preger meg litt ekstra om dagen.

Og akkurat det har jeg uendelig mange tanker om. Det får uansett bli i et annet innlegg.

Nå er det helg, og i helgen skal jeg prøve å ikke tenke meg ihjel på alt som gjør vondt.

Hva er deres helgeplaner?

Har dere forresten noen tips til kalendergavetips til en 2,5-åring? Dyre og billige tips, jeg er altetende.

Mie-tanker.

2011-10-23T13:12:00.000+02:00

Det er så lenge siden jeg har fått tid til å sette meg ned å skrive. Føler det er en evighet siden.
Nå sover begge barna, og kjærestemann, så jeg har litt tid til å sette meg ned. Kjenne på hvordan jeg har det. For jeg skal innrømme at jeg er sliten.
Egentlig burde jeg rydde, vaske og legge sammen klær, men jeg kjenner at sofatiden er hellig.

Etter at Mie ble født har det ikke blitt noe særlig tid til å slappe av, ikke tid til å tenke noe særlig på andre enn henne heller. En liten baby tar mye av tiden, hun krever mye, selv om hun sover store deler av døgnet, og når hun tydelig sliter med ett eller annet, så blir det litt ekstra tankevirksomhet i hodet.
"Hva kan det være?" For slik var jo ikke Tilde som baby...

Jeg har vært så bekymret for om hun kunne vært syk. Tenk om?
Jeg skal innrømme at jeg til tider har møtt veggen totalt her hjemme, jeg har vært redd for at hun skulle være Jesper-syk. Selv om alle ultralyder, mens hun var i magen, viste at hun ikke hadde de tegn, så ble jeg så usikker.
Kunne hun likevel være syk? Hun sover jo hele tiden, og bare gråter når hun er våken. Skal det være sånn, tenkte jeg flere ganger om dagen.

Så en dag, hun var vel rundt 4-5 uker, en dag hun var enormt slapp og trøtt ringte jeg legevakten.
Etter å ha pratet med lege, ble vi da sendt på mottaket for barn. Og så ble vi lagt inn.
Mie var dehydrert og hun var gul. Men hun hadde jo ikke Jespers sykdom sa legene. Slapp av, sa de.
Men det klarte jeg ikke, jeg klarer ikke slappe av nå heller.
Å senke skuldrene vet jeg ikke hvordan man gjør lengre.
Heldigvis kom hun seg kjapt, og vi ble ikke værende på sykehuset mer enn ei natt og en dag.

Allikevel klarte jeg ikke finne roen. Og det forstod legen. Det var en lege vi hadde litt med å gjøre mens Jesper levde, så han forstod at vi tenkte litt ekstra på dette. Vi fikk tatt MR av hodet, vi tok også en EEG.
Heldigvis med normale funn. En stor klump i magen forsvant, hun var frisk. Hun ER frisk.
Hun har i allefall ikke den verste sykdommen jeg vet om, nemlig Jesper sin.

Og jeg er heldig. Disse fine jentene er mine, og det at hjertet noen ganger ikke vet hva det skal foreta seg, er jo fordi jeg føler sånn intens kjærlighet for de, og vil de bare det beste.

Å sammenligne Tilde og Mie skal man jo ikke gjøre. De er jo to forskjellige individer, klart de ikke gjør ting likedan. Jeg nekter å sammenligne med Jesper, siden han var så syk, men det er lett å tenke at de to friske skal gjøre alt likt, på samme måte. Være likedane.
For Tilde var den letteste babyen, jeg husker ikke at hun gråt engang. Alltid smilende.
Og Mie krever mer, men slik er det jo bare med henne. De er jo ikke samme person.
Man kan vel være frisk fordi? :)
Det har liksom ikke slått meg at de skal være forskjellige, når de er så like på utsiden.

Det skal bli spennende å se hvordan Mie blir, hvordan hun utvikler seg, hvem hun er.
Jeg gleder meg til det, til å bli bedre kjent. Kanskje jeg klarer å slappe av en gang og?

Sangkortene fra SingSang

2011-10-23T12:44:00.000+02:00

Det er sikkert flere enn meg som har disse sangkortene hjemme?

De er i mine øyne geniale. Jeg kjøpte en boks for en stund siden, og i samarbeid med www.fava.no (sjekk ut deres blogg også, den finner du HER ) så fikk jeg enda en boks med disse herlige sangkortene.
Tilde elsker de, og vi bruker de stort sett hver dag. Den har virkelig økt sanglysten her hjemme, og Tilde synger hele tiden. Stor sangglede med andre ord.
Det som er så bra med disse kortene er at det er sanger man kjenner fra før, og det er derfor ikke noe vanskelig å komme i gang. Teksten står bak kortet, og det er bilder foran som illustrer hvilken sang det er.

Tilde har mange favoritter, og bytter litt på hva vi skal synge. Hun har lært seg hva alle sangene heter, kun ved å huske bildet foran. Så når hun ser et kjent bilde, så sier hun "no ska vi søng en elefant kom masjerende, mamma".
Jeg pleier nemlig å holde kortet foran henne når jeg synger (jeg må jo lese teksten, lærer ikke så fort lengre), og da ser Tilde på bildene til sangen er slutt, vips så husker hun hva sangen heter.

Det er stort sett Tilde som tar frem disse sangkortene, og selv om mammaen har en grusom sangstemme, så synes Tilde dette er kjempemorsomt. Noe vi gjør sammen.
I disse dager med søskensjalusi så er det ekstra viktig å ha mammaen sin litt for seg selv, og da går vi på rommet hennes, sitter oss på gulvet og synger og synger.

"kain vi søng no da mamma?"

Jeg vil absolutt anbefale disse sangkortene til de som ikke har de.

Føler at språket til Tilde blomstret ekstra etter vi kjøpte den første boksen tidlig i år, fordi vi sang mye og dermed brukte språket veldig.

Dessuten tar SingSang-kortene liten plass, så er fint å ha med seg om man skal noen steder også.

Vi skal teste de på tur neste gang, når noen har en tendens til å bli litt utålmodige ;-)

Flere som har erfaringer med disse kortene?

//Reklame

På tur og litt fraværsinformasjon

2011-10-22T21:46:00.000+02:00

Vi har gått en så fin tur i dag, med gode venner og sola som skinner, så må det jo bare bli bra, og det ble det. Tilde koste seg i bæremeis/sykkelvogn og Mie i sov for det meste i vogna.
Det er deilig å få brukt kroppen litt, frisklufta er medisin for et tungt og trøtt hode.

Her har Mie våknet for litt mammakos.

Fineste jentene i hele verden. Den ene har nok litt tendens til kolikk på kveldene, den andre er svært så trassen for tiden, så det er mye av grunnen til mitt fravær her på bloggen, man blir litt sliten.
Selv om jeg har skrevet at Mie er sovebaby (det er hun fortsatt), så sover hun ikke hele tiden, mye av hennes våketid er litt slitsom for henne og for oss. En gråtende og utrøstelig baby er ikke morsomt.

Men det er ikke bestandig like morsomt å være 2 år og ikke vite helt hva man vil heller. Trassen er en stor del av livet til Tilde, det er akkurat slik det skal være for en toåring, det. En fase man skal igjennom, uansett om det føles slitsomt der og da, så føles det bedre når man vet det er normalt.
Og jeg må si at trass og sinte 2-åringer er MYE lettere å ha med å gjøre enn en gråtende og fortvilet baby som gråter på fjerde timen.

Man blir litt fortvilet selv når man ikke får trøstet, når man ikke helt vet hva som er galt.
Stakkars lille, mammahjertet får litt vondt når det står på, skal innrømme det.
Og lettelsen blir stor når hun endelig sovner igjen, selv om hun fortsatt sover store deler av døgnet, for da har hun det i allefall bedre tenker jeg.
Nå har jeg endret kostholdet og kjører melkefri kost, og Mie har vært hos kiropraktor, så håper at det skal bli bedre dager for henne. De siste par dagene har i allefall vist positive tegn.

Håper dere har en fin lørdag, og dere som har erfaring med utrøstelige babyer så tar jeg gjerne mot tips og råd, det setter jeg stor pris på. Her prøver vi alt for at hverdagen til Mie skal bli best mulig.

Livstegn, mobilblogging

2011-10-14T12:46:00.001+02:00

Hei.
Nå er det lenge siden jeg har blogget, og jeg har ingen unnskyldninger for det heller. Tiden har bare tatt springfart for mitt vedkommende. Plutselig er vi i midten av oktober, og vinteren begynner å nærme seg.
I dag våknet jeg til minusgrader og frost, brrr.

Satser på at kveldene fremover gir meg litt bloggtid, for jeg har virkelig lyst til å bli en bedre blogger nå.
Slenger med noen mobilbilder og ønsker dere en god helg!
Vi har høstferie og nyter late dager.

Sandkassemoro!

Søteste sovedukka mi i Jespers gamle lue.

Storesøta mi, vakker!

Mie kan andre kunster enn å sove også gitt ;-)

Ha en super fredag og kos dere med helg og forhåpentligvis fint vær :-)

Mamma til tre, men bare to som du ser.

2011-09-28T22:52:00.001+02:00

Tankefull.
Det er jeg i kveld.
Tenker på hvordan livet ville vært om Jesper hadde vært her.
Fire år hadde han vært. Mon tro hvordan han hadde sett ut, hvordan han ville vært.
Det er nytteløst å tenke slike tanker. Man får jo uansett ikke svar. Selvplaging heter det.
Men jeg klarer allikevel ikke la være. For han skulle jo ha vært her, og vi skulle jo ha skapt nye minner. Skulle hatt masse fangkos og lek. Latter og smil. De gode ting. Bare de gode ting.
Nå har jeg bare gamle minner jeg kan ta frem fra hjertet og hodet mitt. Det er ikke bra nok.
Det skal jo ikke være sånn.
Jeg vil skape nye minner, oppleve nye ting. Ikke hente frem hendelser langt bak i hodet om hvordan det var mens han levde.

Livet blir dessverre ikke bestandig slik man vil det skal være.
Noen får oppleve så alt for mye sorg i livet, andre svever på den berømte rosa skyen hele veien.
Rettferdighet? overhodet ikke.
Hvorfor får man ikke likt? Hvorfor får noen så mye mer?

Selv om hjertet mitt er tungt enkelte dager, fullt av sår og skrammer, så har jeg heldigvis Tilde og Mie og kjærestemannen hos meg hver dag. Det er viktig, det er fantastisk. Der har jeg vært heldig.
Men en vil alltid mangle. En vil alltid være savnet, bare tilstedet i hjertet og i tankene.
Og det er ikke bra nok, men det er livet. Dessverre.

Det er lett å glemme, at jeg er mamma til tre. At jeg faktisk har fått tre barn. Ikke to.
Selv de som kjenner meg og vet alt om oss, de kan glemme det, at vi hadde en gutt også.
En som levde 2,5 år. En som ga oss så uendelig mye. Vi glemmer han jo aldri.
Han er borte, ja, du ser han ikke.
Men han er ikke borte, ingen erstatter han.
Selv om man ikke ser han, så er han jo med oss. I hjertene våre.
Vi glemmer han jo ikke, selv om det kommer en ny liten skatt i livet vårt. Selvfølgelig gjør vi ikke det.
Vi skulle jo vært tre. Tre småtasser. En storebror, mellomsøster og lillesøster.
Mie er jo ikke Jespers erstatter. Hvorfor tror noen det?
Når enkelte sier "nå har dere to barn igjen", ja da blir jeg lei meg. For vi har TRE.
Jeg er kanskje litt sår på akkurat dette, men har vi ikke tre barn da, selv om en er borte?

Jeg tenker ofte på det også, hvordan livet hadde vært om vi hadde hatt våre tre barn sammen med oss.
Egentlig vet jeg innerst inne, at vi ikke hadde vært tre. Om Jesper hadde vært sammen med oss, så hadde aldri Mie vært her.
Men jeg kan tillate meg å se de tre skattene mine sammen, i hodet mitt. Og der kan jeg også tillate meg å tenke at Jesper er frisk. Heldigvis for det. Noen ganger er tanker fint, som regel ikke, men noen ganger. Og disse noen gangene, de er gode å ha.

Huff, dette ble mange tanker. Som dere skjønner fra forrige innlegg, så overlevde jeg flyturen også.
Men å fly i stiv kuling er ikke noe som frister til gjentakelse.
Never again.

Avslutter dette med noen ordentlige bilder, ikke mobilbilder av dårlig kvalitet denne gang altså.
Dere får ha meg unnskyldt for dårlig blogging i det siste. Det skal bli skjerpings.

Fineste Mie, er dere ikke enig?

Ut på tur, aldri sur. Mobilblogging.

2011-09-20T19:18:00.001+02:00

Vi har kost oss på tur.
Her kommer et bildeinnlegg, har nemlig bare fly og skrekk i hodet om dagen, og det har jeg forsåvidt skrevet nok om.
Takk for alle kommentarer forresten. Ikke lenge til avreise nå.

Solstrålen min. Verdens beste Tilde.

Vi har matet ender, koselig.

Også kom det noen svaner, noe Tilde ikke hadde sett før. Spennende.

Lekeplassbesøk

Tilde triller noen babyer på tur. De heter begge Lone, men går under navnene Storen og Lillen. Storen er mammaen til Lillen forresten. Dette er viktig har vi fått erfart. Du kødder ikke med Storen eller Lillen, men hvertfall ikke med Tilde.

Mie smiler mer og mer, herlig.

Lillesøta mi.

Men vi sover mesteparten av tiden, da.

Søskenkjærlighet. Minstehjertet og størstehjertet. Heldige meg.

Sikkert dårlig gjort av meg og poste dette, men syntes hun var så søt.

Neste gang jeg blogger er jeg verdens lykkeligste for å ha overlevd flyturen. For det SKAL jeg, nemlig!

God tirsdag :-)

Flyskrekk

2011-09-17T14:46:00.001+02:00

Finnes det noe som hjelper mot flyskrekk? Må man gå på slikt kurs? Har noen av dere prøvd det, fungerer det?
Jeg er overbevist om at jeg skal dø hver gang jeg må fly, jeg bruker alt for mye energi til å grue meg, mange uker før vi skal dra.
Er redd alt som har med fly å gjøre. Bare jeg ser et fly på tv så brekker jeg meg. Fysj!

Er det noen som har noen tips til å få flying til å funke? Man må simpelten bare hoppe i det? Eksponere seg for det man er redd? Tenke positivt fungerer ikke, jeg trenger noe mer. Fakta.

Selv om alle sier at det er den aller tryggeste måten å reise på, føles det ikke slik for meg.
Når du sitter milevis fra den trygge grunn og flyet hopper opp og ned i vill fart, da koser jeg meg ikke, og tanker som at dette føles trygt, de kommer heller ikke min vei.
Men jeg kan ta meg selv i å be, selv om jeg ikke er kristen.
Kjære Gud, roper jeg. Så alle hører.

Blir alltid så glad når jeg leser om de som liker å fly, de som klarer å overbevise meg om hvor trygt det er. Finnes dere her, og vil dere berolige meg?

Skal fly når det er meldt både mye regn og mye vind, og for meg er det ikke det jeg ønsker når jeg først må fly. Gi meg klart og vindstille vær da, vær så snill.
Men er det ikke stort sett både regn og vind i Norge bestandig?
Da er det vel greit?
De er flinke de som flyr her til lands, er de ikke?

Kjære bloggvenninner, trøst meg!
Hjelp meg! Dette går bra, vi overlever, sant?

Tur

2011-09-09T13:17:00.001+02:00

Vi har vært på tur. Kjent på solen som fortsatt varmer, men akseptert at nå er det høstluft og varme klær som gjelder.

Vi har trasket på asfalt, i skogen og på grus. Vi har snakket om alt vi har sett, alt vi har hørt. Vi har ledd og kjeftet. Men vi har stort sett bare kost oss. Det er deilig å gå på tur med en vitebegjærlig og god toåring.

Vi har hatt lange pauser, spist sjokoladekjeks og rundstykker, sunget sanger og lekt på en ny lekeplass vi fant på vår vei.

Jeg og Tilde, og Mie sovende i vognen. Så godt for både meg og Tilde, å få kvalitetstid sammen, uten forstyrrelser og uro. Det trengte vi. Begge.

God helg ønskes alle.
Ta vare på hverandre.

Seks uker og sovebaby

2011-09-06T12:45:00.001+02:00

I dag er Mie seks uker. Tenk at det allerede har gått seks uker. Føles som om det var i går vi var på sykehuset, samtidig så har tiden også stått litt stille.
Det har nok med at Mie er fortsatt en sovebaby, og vi blir liksom ikke så godt kjent før hun våkner litt til.
Nå sover hun ca 20 timer i døgnet, så det blir en del timer det.
Men vi har forhåpentligvis et hav av tid til å bli kjent etter hvert.

Dere som kjenner meg vet at jeg har googlet om dette er normalt, jeg googler jo alt for mye, men jeg blir ikke klok på det.
Det å ha en baby som sover mye var det lite informasjon om, men det florerer av info om de som sover for lite.
Så lenge hun legger fint på seg, og utvikler seg som hun skal, så får jeg tro dette er normalt for Mie i hvertfall?!
Jeg hører man skal nyte det å ha en baby som sover mye, men det må jeg innrømme at jeg ikke gjør.

Denne jenta derimot, hun sover ikke så mye, og det er jo innmari deilig å være så godt kjent som jeg er med Tilde. Ingen kjenner henne bedre, og det er en fin tanke. Håper allikevel at hun har tenkt å sove litt mer enn hun gjør, på natten for eksempel :-)

Kanskje disse jentene mine kunne møttes litt på midten? Så kunne Mie vært våken noen timer mer, og Tilde sovet litt mer?

Ellers er jeg takknemlig for gode ord og tanker på forrige innlegg. Det handler ikke om meg og mine, selv om jeg føler meg veldig nær de det gjelder, og derfor er jeg innmari lei meg.

Jeg kommer uansett ikke til å si hva det handler om, men tankene mine må jeg av og til få ut et sted. Skjønner om dere synes jeg er kjip som sier a, men ikke b.
Jeg kommer ikke til å utlevere andre enn meg og mine på bloggen min, og dette var mine tanker dere fikk lese.
Mer kan og vil jeg ikke si.

Jeg ser det blir mye mobilblogging nå, men en dag skal jeg sette meg ned og skrive litt mer, vise litt finere bilder og blogge mer normalt. Lover!

Ha en fin tirsdag :-)

Livet

2011-09-01T09:53:00.001+02:00

Sorg og glede, hånd i hånd.
Livet byr på så mye. Uventet glede, uventet sorg.

Livet er så kontrastfylt. Den ene dagen svever du på en rosa sky, fremtidsplaner legges og gleden fyller kroppen din. Sommerfugler i magen, smil om munnen. Latter.
Den neste dag er skyen blitt svart, regnfull og tung. Den ligger der konstant. Presser på.
Fremtidsplaner blir noe annet. Man må tenke på nytt.
Sommerfuglene i magen er erstattet med en blytung stein.
Den er vond, gjør en kvalm.
Smilet og latteren er borte.
Langt borte.
Man sitter igjen med redsler, tårer og bekymringer.

Tankene som dagen før var så gode, finnes ikke.
Kan de komme tilbake?
Tør vi håpe?
Kan dette ordne seg?

Alt man vil er å sveve på den rosa skyen igjen, fylle seg selv med lykke.

Kjærligheten er der, det vil den alltid være. Omsorg og beskyttertrangen for de små, den endrer seg ikke. Sorgen er allikevel stor, man er trøsteløs.

Mamma og pappa passer på, stryker og koser, trøster og klemmer. Uansett, de er der, og gjør alt de kan.
Men hvem er der for mamma og pappa? Noen må være sterke for de og. Hvem skal det være?

Noen må finne solen bak de mørke skyene, finne frem håpet, lokke frem latteren.
Noen må finne tilbake til hverdagen. Gjøre den normal igjen. Fylle den uten redsel.

Men hvordan vil den nå bli, når alt ser så mørkt ut og sorgen sprenger på?
Makter vi dette?
Hva skjer videre?
Vakuum.

Hjertet mitt blør.
Dette kan ikke være sant.

Til dere det gjelder, jeg er så glad i dere, herfra og til månen og tilbake igjen.

Retro-Tilde og trøttinger i hus.

2011-08-27T11:27:00.001+02:00

Synes det er så artig når jeg finner gamle skatter fra min egen barndom, som kan brukes den dag i dag.

Denne fine kjolen er en slik skatt, som jeg selv brukte som lita jente. Det er kjempeartig at den nå passer Tilde, og at hun vil bruke den selv om den ikke er rosa.
Eller lilla-rosa..

Hun er jo i grunn ganske artig i seg selv denne jenta da.
Selv om hun har kommet i en slik fase der alt av klær bør (skal) være rosa, eller som hun kaller lyselilla, lilla-rosa, og våre diskusjoner om klær ikke er fullt så artige bestandig.

"æ villa bare ha på rosa" med hulkende stemme høres ofte her.
Synd at mammaen ikke er noe særlig rosa av seg og prøver iherdig å få henne til å like andre farger.
"æsj, dein e jo ikke rosa, mamma. Dein e litt ekkel. Æ må bare ha rooooosa".
Herlig med en bestemt to-åring.
Hun vinner dessverre de fleste kamper om klær og farger.
"sånnja, vart det rosa, d vart fint".

Her startet dagen klokken 5 da Tilde-morgenfugl kom tassende inn på soverommet og sa "Tilde våkna jo, vi står opp mamma"
Gjeeesp.
Når man legger seg alt for sent, ammer to-tre ganger i løpet av natten, så er man ikke kjempegira på å stå opp klokken fem.

Så da gjorde jeg heller ikke det, men kjærestemannen og Tilde stod opp, satte seg foran tveen med frokost og så Fride på Skipet x 3.
Det må være lov på en lørdag?!
Jeg lå og dro meg til klokken åtte.
Det må være lov hver dag ;-)

Nå er morgenfuglen lagt for en dupp, men jeg hører at hun ikke har sovnet enda, da det synges høylytt.
Mie har sovnet på brystet til en snorkende kjærestemann, og jeg drikker iskaffe og prøver iherdig å våkne.
Husarbeid må gjøres det og dessverre.

Se, hun har øyne. Litt i allefall.

Hva skal dere gjøre i dag da?
God lørdag!

Sommeren er ikke helt over allikevel

2011-08-25T22:36:00.002+02:00

For ikke mange dagene siden måtte vi ha på ulltøy på barna når vi gikk tur. Det slo meg da at høsten pustet oss i nakken, og det likte jeg ikke.

Mie godt innpakket. Dette minner vel ikke mye om sommer?

Lite sommer å spore hos mine foreldre også. Legg merke til den passende luen til Tilde ;-)

Men så, så kom solen, og sommeren hadde jo ikke forsvunnet. Lykke. Frem med solkrem, singletter og shorts. Og det aller viktigste, en is.

Bading utendørs er topp. Og Tilde er verdens vakreste toåring.

Gjett om vi koser oss, måtte sommeren vare litt lengre.
Vi er ikke helt klare for høsten enda kjenner jeg, selv om vi er godt forberedt også. I allefall klesmessig, mor i huset har vært på en del shopping. Masse deilig ullklær er innkjøpt. Åhh, jeg elsker shopping. Noen som kjenner seg igjen?

Sovende baby, det er hun best på. Eller, hun er aller best på å være nydelig og søt, da.

Ikke mye kvalitet over mine blogginnlegg om dagen.
Hektiske dager og svært lite søvn hjelper jo ikke.
Så det ble mobilblogging med mobilbilder denne gang og. Huff.
Håper dere synes det er bedre enn ingen blogging overhodet?

Fineste jentene mine.

God torsdagskveld og på forhånd god helg.
Har dere sommer eller høst forresten?

Livstegn

2011-08-19T17:55:00.001+02:00

Et lite livstegn fra oss igjen. Det er ikke alltid så lett å få tid til å sette seg ned og skrive.
Selv om Mie er en sovebaby så liker hun ikke å sove alene, og hun krever mammaen sin store deler av døgnet.
Det kommer nok et lengre blogginnlegg fra denne kanten når ting roer seg litt her.
Har mange tanker og mye jeg vil dele, men trenger litt mer tid til å få skrive.

Blogger nå fra telefonen, så bildene blir ikke av den beste kvalitet. Men her er dagens Tildeblidfis. Ville bare si hei og god helg til dere.

Og dagens Mie, som er så trøtt og vil bare sove og sove.
Når pleier disse babyene og våkne?
Selv om Tilde bare er to år har jeg glemt helt den første tiden med henne. Ammetåka ligger tjukt over her og, om jeg kan skylde på den i tillegg ;-)

Alle sier man skal nyte denne tiden med trøtt sovebaby, men det er lov å glede seg til hun våkner litt og?
Gleder meg så veldig til å bli litt mer kjent, og som nevnt i tidligere innlegg er jeg ikke så tålmodig ;-)

Hva skal dere i helgen da?

God helg :-)

Fride på skipet og nøstebarn..

2011-08-11T10:40:00.000+02:00

Her har det ikke skjedd så mye spennende siden sist.
Blogglysten har på en merkelig måte forsvunnet litt, og jeg tenker mange ganger på at NÅ, nå stopper jeg å blogge. Så går det noen dager, og jeg får skikkelig behov for å skrive og dele igjen. Og da tenker jeg ikke tanken på å slutte i heletatt. Det går litt opp og ned dette.
Vet ikke hva jeg ender med å gjøre, jeg får bare ta tiden til hjelp.

Tilde, min fantastiske vakre og fine to-åring har blitt så glad i barne-tv. Det er jammen koselig også synes jeg, når hun kan sitte i sofaen, med smokken i munnen, dukkene sine ved siden av seg og stirrende øyne på tv-skjermen, og være helt rolig. Da er det fred og ro i huset, og vi koser oss alle med barne-tv.
Tildes store favoritt er Fride på skipet. Hun blir helt i ekstase når det kommer, og da er det ikke lov til å si et pip. Flere som liker den serien?
Vi har funnet ut at det ligger noen episoder på NRK sin nett-tv, så vi har sett mange episoder hver eneste dag.
Tilde synes det er like morsomt, hver gang.
"æ villa sjå Fride på skipet". "sætt på Fride på Skipet". " der e jo Fride på skipet jo mamma"... :)

Når ting føles litt ekstra kaotisk i topplokket mitt, og jeg er bekymret og engstelig, daa trenger jeg å shoppe. Rett og slett. Shopping er terapi. For meg.
I dag har det vært en litt sånn dag, noe som har resultert i at jeg har brukt flere tusen kroner på Nøstebarn.
Mine fine små trenger ikke så mye klær derfra, de har vel nok fra før, men mammaen trengte å føle seg litt bedre, og da ble det sånn.
Dessverre varer det ikke så lenge, denne shoppingterapien. Et lite blaff av glede er uansett godt.
Rett etter man er ferdig, så er man tilbake til å være litt engstelig igjen.
Håper at ting ordner seg nå. Orker ikke fortelle så mye, men jeg som har engstet meg mest i hele verden for komplikasjoner etter keisersnittet, fikk nettopp noen kjipe komplikasjoner, og jeg merker at jeg takler det veldig veldig dårlig. Heldigvis er det ikke noe farlig, men jeg takler det like dårlig allikevel. Har man helseangst, så kommer dumme tanker snikende uansett farlighetsgrad, i allefall hos meg.

Dette ble et innlegg med masse ord, ingen bilder og ikke så mye spennende for dere å lese.
Men slik ble det denne gang.
Får hoppe i dusjen før Mie vil ha mat. Selv om jeg i bunn og grunn må fortsatt vekke henne for mat, da..
Hun er en skikkelig sovebaby, som fortsatt sover over 20 timer i døgnet.

Ha en fin torsdag alle sammen :)

Om å føle seg heldig

2011-08-07T11:28:00.003+02:00

Livet er ganske herlig med en sovende og fornøyd skatt.

Og verdens fineste og beste to-åring.

For selv om man har opplevd det verste man kan oppleve, er det godt at man kan kjenne seg heldig og takknemlig allikevel.
Vi savner og tenker mye på storebror, samtidig som vi koser oss masse med de fine jentene vi har.

Livet er ganske lett med en frisk og aktiv to-åring.

Og en rolig og fin baby.

Etter alt det vonde og grusomme som skjedde i Oslo og på Utøya prøver jeg hver dag og være takknemlig for det jeg har, og ta en dag om gangen.
Vi føler oss heldige, tross alt.
Og mine tanker går hver eneste dag til de som er rammet av denne ufattelige fæle tragedien. Det finnes ingen ord for hvor trist dette er.

Har dere blitt flinkere til å ta vare på hver dag, og kjenne litt ekstra på hvor skjørt livet kan være?

Livet vil aldri bli det samme igjen, det kjenner jeg veldig på i disse dager. Så derfor skal jeg bli flinkere til å sette pris på alt det fine jeg har, man vet aldri hva morgendagen bringer...
Grip dagen.

Håper dere har en fin dag med gode tanker.

Edit: trykk på bildene for å få de større og tydeligere.

Sommertid

2011-08-04T09:04:00.002+02:00

Tilde elsker å bade, og ekstra gøy er det når vi kan bade ute. Vi koser oss med sommer og sol.

Fineste Mie ser vi ikke øynene til så mye enda. Hun er en veldig rolig og harmonisk sovedukke.

Fullkommen lykke for store og små.

"det her e min baby, gå vækk"

Nydelige lilleprinsessa mi. Så glad og takknemlig for at hun har kommet til oss.

Håper dere får en fin torsdag, vi koser oss med en miniferie frem til kjærestemannen skal begynne på jobb igjen. Nå nyter vi late og herlige permisjonsdager.

Blogger fra iPhonen min, så bildene ble litt små? Noen som vet hvordan jeg får de større?

1.aug skulle fineste Jesper blitt 4 år.

2011-08-02T19:43:00.000+02:00

I går ble en rar dag. En stille dag. En tankefull dag.
Fineste gutten min skulle blitt fire år.
Tenk, fire år siden han ble født. Jeg husker fødselen og den første tiden som om det var i går.
Hvor liten han var, så fin. Sovende og vakker. Som en engel, allerede da.

Akkurat der og da, like etter fødsel, var vi lykkelige. Vi hadde fått verdens fineste gutt. Jeg kommer aldri til å glemme 1.aug 2007, det var heldigvis en gledens dag. En dag hvor vi kjente på fullkommen lykke. Endelig hadde han kommet, endelig var han er. Å, så fin han var. Perfekt.

Men etterhvert så forsvant gleden, og den ble erstattet av sorg og fortvilelse.
Gutten vår var så syk. Så alvorlig at vi måtte forberede oss på døden.

Alle planer vi hadde lagt, alle de tanker vi hadde tenkt måtte vi endre på, vi måtte rett og slett endre hele vår tankegang på svært kort tid. Barselsbesøk ble erstattet med sykebesøk. Glede ble erstattet med bekymring og fortvilelse. Planlegging av bursdager ble erstattet med planlegging av en begravelse.
Fremgang med erstattet med tilbakegang.

Ingenting av det vi hadde tenkt skjedde, bortsett fra vår kjærlighet til Jesper. Den var selvfølgelig like sterk, om ikke sterkere. Vi vernet han og passet på han dag og natt, mye mer intenst enn vi noensinne har gjort. Det var det eneste vi kunne gi han.
Kjærlighet og omsorg. Det ga vi han til siste stund, og kjærligheten for han er fortsatt like sterk.

Tenk, fire år skulle han ha vært i går. Fire år. En stor og fin gutt.
Lurer sånn på hvordan han hadde sett ut, hvordan livet hadde vært med han i. Jeg tenker ikke på hvordan livet hadde vært om han var frisk. Den Jesper vi kjente, han var alltid syk.
Men han var var her, med hele seg, frisk eller ei. Og det er klart vi kjenner ekstra på savnet på slike merkedager.

Det ble ikke noen feiring her på oss i går. Vi hadde tenkt å kjøpe en kake og ha en liten markering for gutten vår. Det burde man jo gjøre på en bursdag uansett tenker jeg.
Det ble ikke slik, det blir ikke alltid slik man planlegger.
Men vi tente lys og så på alle bilder av han, mens vi mimret tilbake til livet med Jesper.
Vi la oss fulle av savn i går etter han, det er klart man savner fineste gutten sin ekstra på når han har bursdag. Merkedager vil alltid være de tøffeste dagene.

Alltid i våre tanker og i våre hjerter. Alltid kjæreste Jesper.

Vi savner deg.

Velkommen til verden vakreste Mie.

2011-07-28T21:02:00.000+02:00

Et gladinnlegg synes jeg passer i disse dager. Når nyhetsbildet handler om det grusomme av det grusomme, og man sitter igjen med en vond og trist klump i magen, så håper jeg at jeg får frem noen smil for en liten stund i allefall. En liten pause fra alt det vonde.

18 dager før termin, den 26.juli ble jeg nemlig mamma igjen.

Mamma til fineste lille Mie.

Det var et planlagt keisersnitt som gikk knirkefritt, og nå sitter jeg hjemme i stua og nyter tilværelsen med barselstårer, amming og nyfødtsnusekoselukt og koser meg veldig.
Klarte ikke være på sykehuset lengre, for jeg savnet storejenta mi så innmari.
Og hun må jo være den stolteste storesøsteren som finnes.
Mammahjertet svulmer over av lykke når jeg ser all den omtanke og kjærlighet hun har til søsteren sin.

3255 gr, 48 cm og helt helt nydelig

Tom

2011-07-23T21:13:00.000+02:00

Jeg har ingen ord, ingen ord som passer for den forferdelig tragedien som har skjedd.
Jeg har sittet pal foran fjernsynet siden jeg hørte om det. Prøver å få med meg alt.
Det er helt uvirkelig.
Som tatt fra en skrekkfilm.
Blir kvalm, blir så trist og redd.

Alle mine tanker sendes til de som var der, til pårørende, til de som trenger det.

Dette er helt grusomt. En stor stor tragedie. Sammen må vi være sterke, ta vare på hverandre.
Jeg har ikke ord.

Sommer og sol og Tildesnakk

2011-07-17T20:03:00.000+02:00

Endelig har vi i trøndelag også hatt solfylte og varme dager. Det er herlig med sommer, selv om det er litt i varmeste laget for en liten høygravid flodhest. Uansett, man klager ikke når man har så fint vær!

Vi har hatt Tildeprioriteringsferie, og det har vi fortsatt. Prøver å gjøre så mye som mulig som er morsomt for henne, for plutselig så blir ting annerledes her hjemme, og det er nok ikke lett for en toåring som er vant til å få alles oppmerksomhet hele tiden. Så nå har vi maks fokus på henne.
Og hun skal nok få masse oppmerksomhet når lille kommer også, men mindre blir det jo helt klart.

Vi har vært på bondegårdbesøk et par ganger, og det er stor stas. Kaniner er yndlingsdyret og Tilde snakker og snakker til de, og gir de løvetannblad. "vil du ha mere kanin?" "må tøgg ferdig først"..
"bare en om gangen kanin"...

Vi har vært på museum og sett på "dyrene i afrika" i følge Tilde. Dyr er alltid populært, samme om de er levende eller døde. Hun blir helt i hundre når hun ser alle dyrene, og vet ikke helt hvor hun skal begynne å se.

Det blir selvfølgelig masse is og bading. Vi har badet på terassen hver ettermiddag nå. Og det så morsomt.
Det er ikke like gøy å bade i badekaret inne nå som hun har fått seg "æget badekar på verandan".
Vi har vært så heldige å ha hatt masse besøk, og dratt på besøk, og det er veldig koselig.
Jeg er ikke så glad i å kjøre noen lange turer om dagen, kroppen min protesterer veldig på å sitte mer enn tyve minutter i slengen, så det begrenser seg litt, men småturer her og der får vi jo til.
Så sommerferie her i trøndelag ble og blir ikke så verst for verken store eller små.

Tilde har også vært til frisøren for første gang. Jeg trodde det skulle bli ramaskrik, for jeg får aldri lov til å verken vaske eller børste håret hennes (her gjøres slike ting under tvang), men hos frisøren satt hun stille og var så innmari flink. Det var nok en liten premie som klarte å gjøre at lillesøta satt der helt rolig. For med en gang frisøren var ferdig, hoppet hun ned fra stolen og ropte "no bli det pakke".
Ikke så veldig tydelige bilder, dette er også mobilbilder. Får skjepe meg litt og ta med meg speilrefleksen snart.

Ellers har det skjedd ganske lite her hos oss. Vi later og koser oss hjemme, og gleder oss veldig til å bli flere i familien. Fortsatt en liten stund til lille kommer, så vi har masse tid til å glede oss...
Og bekymre oss ;-)

Ha en fin kveld videre.

Dårlig blogger

2011-07-08T22:27:00.002+02:00

Det blir lenge mellom hver gang jeg blogger.
Jeg er nemlig ikke i noe særlig blogge-modus om dagen.
Her er hodet fullstappet av babytanker, Tildetanker og alt som hører med et svangerskap og et mammaliv.
Når supertuppa er lagt for kvelden, så er jeg oftest å finne i sofaen. Ganske utslitt. Tar på å være høygravid og ha en aktiv to-åring som er hjemme hele dagen.
For ikke å snakke om bekymringsgenet jeg har i meg, det merkes at det finnes for å si det mildt.

Kroppen begynner å bli sliten nå, det merkes også.
Jeg går ikke lengre, jeg vagger. Føler meg enormt stor, og større skal jeg bli, huff.
Føler meg rett og slett ikke vel i min egen kropp, og lengter etter at lille vil ut, og jeg sakte, men sikkert kan få tilbake noe av kroppen min.

Satt en dag og tittet på noen magebilder jeg har tatt i denne graviditeten. Tok et bilde i uke 15, der jeg husket at jeg syntes jeg hadde blitt så stor. Hvordan skulle det gå, tenkte jeg da.
Når jeg ser bildet i dag, så tenker jeg bare "håper jeg blir sånn en gang". Hehe.
Synes magen ser helt flat ut på på 15-ukersbildet i disse dager.
Man blir vel aldri helt fornøyd.
Jeg kan i allefall love deg at magen ikke ser flat ut lengre nå ;-)

Formen som gravid er ikke noe å skryte av, men jeg skimter den fine gevinsten der fremme, og skal nok klare å holde klagingen og sytingen for meg selv enn så lenge. Jeg gleder meg helt enormt til å bli trebarnsmamma.
Til å holde en ny bitteliten skatt i armene mine. Snuse nyfødtlukta, den beste lukta som finnes.
Gleder meg kanskje mest til at Tilde, "æ bli storesøster t en baby" skal få lov til å treffe den lille.
Hun skjønner ikke helt at det er en liten tass i magen min, men hun sier hver dag at babyen er i magen, og at "det bi fint når babyen kjæm ut" ;-)

Hun er veldig opptatt av babyer om dagen, og vil bare være god.
Jeg er allikevel svært spent på hvordan det skal bli når hun skjønner at denne babyen skal bo her, for evig tid.
Og at all oppmerksomhet må deles.
Det kan nok bli en utfordring, men satser på at det blir mest fint.
Uansett, det skal bli bare fint å få møtt lille. Har jeg sagt at jeg gleder meg? :)

Jeg ville bare gi fra meg et livstegn. Vi har det fint :-)

En sniktitt på lille.

2011-06-30T15:13:00.000+02:00

En liten sniktitt på den lille, som er så utrolig lik sine søsken, mest sin storesøster. Var på ultralyd i dag, og alt gikk fint. Takk og lov. Nå er det kun en ultralyd igjen før lille kommer til verden, men den er mest for min del. Nå sier legen at vi kan senke skuldrene, babyen virker å være helt normal.

Gleder meg så ufattelig mye til å holde, snuskekose på, være mammaen til denne vakre skapningen.
Jeg kommer ikke til å føle meg trygg før lille er ute av magen min, og frem til den tid er jeg hysterisk nazimamma som verken sover stort eller gjør så mye, jeg føler jeg må passe på at lille i magen gir fra seg sine daglige spark og bevegelser døgnet rundt, slik at jeg har kontroll over når jeg sist kjente, hele tiden.
Det sier seg selv at det ikke går an, men jeg er så redd for at det skal skje noe på slutten nå, heldigvis hører det til sjeldenhetene, men dere kjenner jo meg, jeg er ikke så veldig positiv anlagt akkurat.

Jeg håper de siste ukene raser avgårde, slik at vi snart kan bli en familie på fem.
En familie som alltid vil mangle den størstefine storebroren, men som alltid vil ha han i hjertet, og vi fire som blir igjen skal leve et godt liv, selv om Jesper mangler og vi savner han så inderlig.
Og jeg håper at den lille babyen i magen vil gi oss mange fine magiske øyeblikk, slik som også storebror gjorde, og storesøster daglig gjør. Bare at denne lille skatten skal være her, for alltid. Til langt inn i evigheten, sammen med Tilde, mammaen og pappaen sin. Vi fire, for alltid, med femtemann i hjertet, også for alltid.

Dette går bra, sant dere? :)

sommer..

2011-06-29T20:25:00.000+02:00

Tilde har nå sommerferie fra barnehagen, og skal være hjemme i fem uker.
Det blir ikke noe ferietur denne sommeren, fordi jeg har termin i august og er på kontroller hver 14.dag, så vi orker ikke. Vi satser heller på å reise litt når ting er litt mer på plass, og babyen har blitt noen uker.
Vi håper at sommeren vil ta turen innom trøndelag i stedet, det synes jeg vi fortjener, siden vi skal ha trøndelagsferie uten noen store planer.

Feriepengene dette året har vi brukt opp, ikke på ferieting, men på å pusse opp den bittelille verandaen vår, ordne ferdig rommet til storejenta vår, ny barnevogn og alt som hører med det å få en liten baby, så da ble det plutselig ikke så mye igjen gitt. Fornuftig allikevel da, selv om jeg skal innrømme at det har blitt en del shopping som sikkert ikke er så fornuftig.

Har vært fryktelig dårlig til å ta bilder, men denne gang kommer det i allefall noen bilder, selv om de er av fryktelig dårlig kvalitet (mobil).

Tilde fikk seg sparkesykkel til bursdagen sin, og her tester vi den ut for første gang. Ikke så enkelt synes Tilde, men vi forsøker igjen og igjen, og plutselig så er hun nok en liten verdensmester.

Vi prøver så godt det lar seg gjøre å dra ute i allefall, enten i nærheten av der vi bor eller på noen småturer.
Tilde liker seg veldig godt ute, og synes alltid det er morsomt når vi drar på nye steder. Så lenge mamma og pappa er med vel og merke ;-)

Ellers er det lite nytt å melde. Skal snart på ultralyd igjen, og får panikk når jeg tenker på det.
Den er nok den aller siste avgjørende ultralyden. Vi får se hva den viser og hva som skjer videre, men jeg har fullstendig angst for at den skal vise noe galt, så prøver å ikke tenke så mye på det.
Selv om det ligger i hodet til enhver tid.
Men jeg prøver i allefall...
Jeg kommer nok innom med oppdateringer etterhvert, uansett utfall.
Enn så lenge må dere ha en finfin kveld, og fine dager fremover.

Mitt rosainnlegg

2011-06-22T22:42:00.001+02:00

Jeg kom til å tenke på at det går faktisk an å skrive om ting som ikke har skjedd i dag også, så kan jeg dele litt mer fine ting. Eller artige ting. Tilde-ting. Noen få snakketing.Orker ikke skrive alt hun sier og gjør, så denne gang får dere nøye dere med to småflaue øyeblikk for mor :)

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er veldig stolt over den fine jenta mi, og synes det er stor stas at hun er tidlig ute med språket. Særlig fordi Jesper ikke hadde noen utvikling, så er det så godt å se at hun kan.
I følge barnehagen hennes er hun på nivå med de som er året eldre, så vi har mange fine samtaler, jeg og Tilde.
Men det som er kjent med barn, er jo at de er ærlige og sier ting akkurat som de oppfatter det.
Noen ganger står jeg der, rødmende og flau over det som kommer ut, men allikevel er jeg mest stolt såklart.

For en god stund siden hentet jeg Tilde i barnehagen, og det var også flere som skulle bli hentet på samme tid.
En av de var en storesøster, på ca 14 år som skulle hente sin lillesøster. Tilde kikket veldig lenge på henne. Jeg skjønte fort hva som kom til å skje, for hun som hentet var vel av typen som var over snittet glad i å sminke seg.

"Der e klovn" sier Tilde. Høyt og tydelig.
Jeg ser ned, og sier at det er ei jente.
Tilde derimot, sier da enda høyere "der e klovn, mamma" og peker rett på henne.
Jeg sier at det er storesøsteren til ei i barnehagen, ikke klovn.
"nei, der E klovn, mamma, sjå". Så peker vi litt til, går mot henne og viser mammaen hvem hun mener.
"der mamma, sjå klovn".

Flaut, kanskje ikke bare for meg heller.

En annen gang var vi på vei til butikken, og det kom en dame syklende. Da hun setter fra seg sykkelen sier min lille skravlebøtte. "der e en mainn".
Jeg sier at det er en dame på sykkel.
Akkurat da vi står rett ved siden av denne damen, så sier hun "der e en mainn, på damesykkel".

Og da går jeg bare rett inn i butikken, og er flau. Igjen.

Ellers har vi hatt mange episoder der hun kaller mennesker hun ikke vet hvem er for både troll og nisser.
Og det som er typisk er at hun ikke sier noe før vi står rett foran dette mennesket.
Slik at hun nesten kan ta på vedkommende å si "der e troillet mamma, vææææ".

Men mest av alt, så er jeg bare stolt altså :)

Noen flere som har slike episoder å dele?

Noen ganger...

2011-06-22T10:18:00.000+02:00

.. Ønsker jeg at jeg levde et helt annet liv. Et liv før barn. Et ganske bekymringsløst liv.
Livet før barn og etter er som natt og dag, og jeg aner egentlig ikke hva jeg gjorde før jeg fikk barn.
Jeg måtte jo ha uendelig god tid?

Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne blogge slike innlegg som rosabloggerne, og såklalte "perfekte" liv.
Om nye kjoler, sminker og et nytt fancy sted å spise. Ting som i grunn ikke betyr så mye i det store og hele, men som allikevel er svært viktige for mange. Jeg skulle ønske at jeg var en rosablogger, og ikke er slik mørkesvart blogger som jeg føler jeg har blitt.

Noen ganger skulle jeg ønske at googling ikke fantes, slik at jeg ikke visste så mye om "alt".

Noen ganger ønsker jeg at jeg hadde valgt en helt annen utdannelse og blitt en annen person.
Så hadde kanskje livet tatt en annen vending og ting hadde ikke føltes så skummelt? Det vet man selvfølgelig ikke, men noen ganger tenker jeg det. Er livet vårt skjebnebestemt eller er det bare tilfeldigheter alt?

Noen ganger ønsker jeg at hjernen min skulle vært skrudd sammen på nytt, slik at jeg istedet for å jobbe med det jeg sliter med, kunne glatt og elegant aldri ofre det en tanke. Og for så igjen å bli bekrymringsløs.

Ikke noen ganger, men alltid skulle jeg ønske at jeg følte meg trygg. At de paranoide tankene var borte, at humøret og energien alltid var på topp, at alt jeg følte var trygghet i alle sammenhenger.

Men når jeg tenker meg om, så er jeg også heldig. Som har så mye annet i livet mitt som er bare godt.
Jeg må bare bli flinkere til å tenke meg om, sant? Og til å forstå at livet er helt ok og at farer ikke lurer rundt hvert ett hushjørne.

Hvordan har dagene deres vært i det siste? Håper alle søte som følger meg har det bra og at solen skinner i hjertene deres og at dere er omringet av trygghet, i alle former og fasonger.

Sorg og glede...

2011-06-13T21:58:00.001+02:00

Når hjernen jobber på høygir, for å bearbeide alle tankene som farer rundt der, så har jeg egentlig ikke energi til å skrive. Slik som i disse dager.
Men så kom det allikevel et blaff over meg, akkurat nå, og her sitter jeg. Skriver og skriver.
Knoter ned noen av tankene som går som en virvelvind der oppe. Fullt kaos.

Jeg har nettopp sett på den fineste jenta jeg vet om, hun er min og er uten tvil min store stolthet.
Hun er så vakker, på innsiden og utsiden, og sier og gjør så mye morsomt, fint og rart at jeg blir redd for at det ikke skal vare. Hvorfor kan du nok tenke? Og det tenker jeg også.
For når jeg står der, ved sengekanten hennes, og ser på det sovende ansiktet som ser så fredelig ut, da skjer det noe rart i meg. I hodet mitt, med de paranoide tankene.

Jeg hører på den rolige pusten, ser brystkassen som hever og senker seg. Ikke for fort, ikke for sakte, bare akkurat slik den skal, og da føler jeg en intens lykkefølelse. Hun er frisk, fri fra plager og ubehag.
Hun lever et godt liv, et svært godt liv, denne vakre vakre skapningen som gjør livet til en fest, selv på de verste dager.

Der er i slike stunder jeg også tenker på det triste. På det mest grusomme jeg har opplevd. Å miste Jesper.
Jeg står der, helt alene, og holder hånden hans, og hennes. En hånd sørger og en hånd er fylt med glede.
Det er sant som de sier, at sorg og glede går hånd i hånd. Men jeg har blitt farget av sorgen, og det preger meg en god del. Ikke slik at det bestandig vises for de andre, men særlig når jeg står der alene og får ro til å tenke. Egentlig uten at jeg vil det, for de tankene plager meg intenst.

Jeg føler meg så lykkelig som har Tilde, så heldig, men jeg har aldri følt meg så redd og svak som etter jeg mistet Jesper, selv så redd og svak jeg var da han levde. Ting ble ikke slik jeg trodde de skulle bli, i tankekverna. Det er så mange følelser på en gang, og jeg vet knapt hvor jeg står bestandig.

Jeg trodde jo at jeg skulle føle en lettelse over at all smerte og ubehag ble borte fra den vesle tapre kroppen, men alt jeg følte var savn. Intens savn.
Og så kom redselen.
Samtidig som jeg også føler meg som den mest heldige i verden, som fikk Tilde, føler jeg også det motsatte, som måtte miste Jesper til den evige hvile.
Det er ikke tvil at det blir mange følelser man skal holde styr på, og mange tanker.
Jeg får det ikke til. Ikke bestandig i allefall.

Hvem er jeg?

Når jeg føler meg som mest lykkelig, så føler jeg meg også så utrolig redd og sårbar. For tenk om dette ikke varer? Livet er jo så skjørt. Det vet vi alle.
Tenk om det skal skje noe, så min fineste Tilde ikke lengre skal stå foran speilet, lage trutmunn og ordne seg litt på håret, mens hun ser på meg og sier "vart æ rar?" " Vart æ fin?"

Når hun ber meg så fint "kan æ få rosa næglelakk væsånill", og når hun ser på meg når jeg lager middag og påpeker gang på gang "mamma kainn itj", mens hun roper på pappaen sin for å få han til å lage middag, slik at det faktisk blir mat, ja, det er slike dager jeg lever for.
Der hun er seg selv, til det fulle. Der alle hennes rarieteter kommer frem.
Alle ordene. Alle ansiktene. Alle meningene. Alle smilene. Alt det som gjør henne til den mest perfekte jenta jeg vet om.
På kveldene der hun ligger for seg selv og synger sang etter sang, ordrett. Hun er så vannvittig flink.
I flere timer kan hun ligge sånn. Sang på sang. Imponerer meg stadig, alt hva hun kan, alt hva hun lærer.
Og jeg smiler, på innsiden og utsiden. Og kjenner den intense lykkefølelsen.
Tenk at jeg skal få lov til å oppleve noe sånn, det er magisk og det er urskjønt.

Hver gang skjer det, hver eneste gang, så får jeg ikke lov å kjenne på bare lykkefølelsen. Jeg får ikke bare kjenne meg heldig, for hver gang, så kommer Jesper i hodet mitt, og jeg klarer ikke la vær å tenke...

hva om dette ikke skal vare, hva om noe skulle skje, hva om hun blir alvorlig syk, hva om hun dør fra meg, hva om jeg dør, hva gjør jeg?

Av og til får jeg panikk, og må sette meg ned, puste rolig med magen og overbevise meg selv om at dette går bra. For da kan jeg føle det, helt oppriktig, slik jeg følte det da Jesper lå for døden, og da fikk jeg panikk. Dette kan ikke skje, det får ikke skje.

Som oftest klarer jeg å roe ned tankene med at Tilde er Tilde, og Jesper var Jesper. Dag og natt, frisk og syk. Men ikke alltid.

De er så fine, så fine, men så forskjellige. Minn meg på det, la meg snart forstå det.

Tenke-tenke-tenke.

2011-06-11T20:49:00.000+02:00

Har hatt dette bildet før, da jeg fortalte om lille i magen, men det passer fortsatt, for jeg er like uvitende.
Jeg vet enda ikke om lille er syk eller ei. Det er fortsatt flere uker til vi får sikre svar.
Jeg tenker mye på det, hele tiden, og dagene går kjempesakte. Gleder meg sånn til å være ferdig med uke 35, slik at jeg vet.
Jeg tenker at det er bedre å vite, enn å gå rundt å tenke alle verdens tanker.
Å ikke vite gir rom for både håp og sorg på samme tid. Ene sekundet gleder man seg så veldig, gleder seg til alt man har lyst til å gjøre og håper sånn på.
Neste sekund så er man bare redd. Tenker på hvor syk lille kan være, og planlegger enda en begravelse i hodet.

Klart dette er slitsomt. Jeg håper og håper, og samtidig så forbereder jeg meg på det verste. Det utenkelige som kan bli tenkelig, men som bare MÅ være utenkelig.

Jeg har ikke så mye overskudd til blogging om dagen, håper dere forstår det.
Jeg kommer nok sterkere tilbake. Hodet er litt fullt om dagen.

Håper dere har en fin lørdag.

Ps: Om det er noe dere lurer på, så send meg gjerne en mail.

Bekymringer.

2011-06-06T22:20:00.000+02:00

Hun springer der, med lette skritt som tar henne fremover i verden. Hun er uredd, hun er nysgjerrig og vitebegjærlig. Hun ser på deg med et stort smil, selv øynene smiler, og hun sier med en glad stemme "mamma, bli med". Verdens fineste Tilde. Friskheten selv. Slik det skal være.

Jeg er så glad i henne, så uendelig glad i henne. Glad hun er så tøff, så flink, så ivrig og god. Glad hun er her, og gjør dagene så mye bedre enn de kunne ha vært. Jeg vil at det alltid skal være sånn.

I dag er jeg litt tankefull, egentlig ganske mange tanker som surrer rundt der. Det er nok fordi det nærmer seg ultralyd av den lille igjen, og det gruer jeg meg sånn til. Tenk om det har skjedd noe siden sist, som gjør at fremtidsplanene blir helt ødelagte, og verden faller i grus? Tenk om.
Det er nå ting vil vises på ultralyd, det er så utrolig skremmende.

Tenk om den glade og lykkelige jenta som nå sover sin skjønneste søvn, skal få et søsken som skal ta fra henne mye av den gleden hun har. Det livet hun kjenner nå, vil bli helt annerledes om lille er syk. Og det tenker jeg sånn på i dag. For alt jeg vil, er å være sammen med henne dag ut og dag inn, og være mammaen hennes, og gjøre dagen hennes så bra, lykkelig og innholdsrik som jeg kan.
Egentlig vil jeg ikke dele henne med så mange andre, ikke om jeg selv må være borte fra henne i allefall.
Jeg vil ikke gå glipp av noe.
Jeg vil i hvertfall ikke at livet hennes skal bli styrt av en annens sykdom.
Hun skal få fortsette å oppleve, leke og være seg selv. Men det vil ikke bli slik det er nå, om lille har Jespers grufulle sykdom.

Om lille er syk, må jeg være på sykehuset, borte fra Tildemin. Hun skal jo slippe å være på et sykehus dag ut og dag inn. Men det må en nybakt mamma i såfall. Og der må jeg nok være lenge.
Og det vil jeg IKKE. Noe i meg roper og hyler så høyt det går an, det vil jeg IKKE.
Det kan ikke være sånn livet skal bli. Det livet vil jeg være ferdig med.

Jeg er ikke flink til å være positiv, særlig ikke nå. Ikke når det nærmer seg ultralyd og jeg føler det er en dommedag. Jeg tenker kun det verste og blir lei meg. Inni meg, ikke utenpå.
Jeg krisemaksimerer alt, hele tiden.
Hvorfor? -Vet ikke.
Skulle ønske hjernen min var satt sammen på en helt annen måte.

Jeg prøver å tenke på den fine jenta som springer i mot meg. Hun som er så glad og fin, og som skal bli storesøster om ikke så veldig lenge, det skal hun jo bli uansett. Tungsinnet forsvinner mer og mer når jeg tenker på hvor heldig vi er som har henne. Akkurat henne. Akkurat som vi ønsket.
Jeg håper fremtiden blir som jeg håper, ikke som jeg frykter, at jeg snart har to friske barn.
Fulle av livskvalitet og lykke, og en mamma med litt mindre bekymringer.

Tenk så godt livet da hadde vært. Ikke fullkomment, det vil alltid være en som mangler til at alt blir bra, men det hadde ikke vært langt unna.

Ahh... disse tankene. Kan ikke leve med de, kan ikke leve uten de.

Varme tanker

2011-06-01T19:18:00.001+02:00

I dag vil jeg bare dere skal dele deres tanker og gode ord hos en bloggvenninne av meg, som i går opplevde det verste. Les gjerne hennes egne ord her

Mine tanker er hos henne og familien i dag.
Livet er så skjørt og urettferdig, og fryktelig vondt av og til.

Om å ikke være der.

2011-05-26T21:51:00.001+02:00

Jeg er ikke der, for han. Jeg er ikke tilstede overhodet.
Jeg ser han ikke, jeg føler han ikke. Jeg er ikke der.

Jeg bærer han i hjertet, jeg tenker på han, men jeg er ikke der.
Graven hans, en ensom plass. Der andre er, der andre pynter med blomster, med lys, med tilstedeværelse.
Mammaen hans, hun er ikke der. Hun befinner seg en annen plass.
Hun klarer ikke være der, for å se en gravstein med hans navn på. Å vite at, han ligger der, langt under jorden, i en kiste. Tomhet, ensomohet, helt alene.
En to og halvt år gammel gutt, helt alene. Resten av evigheten.
Der er han, og det vil jeg ikke forholde meg til.

Så jeg sender avgårde alle andre for å besøke graven, slik at mennesker skal se at han er omgitt av kjærlighet fortsatt, at han er dypt savnet og elsket. Noe av det tristeste man kan se er vel en barnegrav som er ustelt.

Jeg sitter her, hjemme, tenker på hvor forferdelig jeg er som mamma, som menneske. Som ikke klarer, som ikke orker å forholde meg til alt det vonde. Jeg vet jo hva det handler om, jeg har jo vært der før.
Jeg er ikke der, men er han der?
Er han der?
Virkelig?

Hvor er han, hvem passer på han, hvem sørger for at han har det bra der han er?
Hvem vet hva som skjuler seg etter livet?
Skulle ønske noen kunne fortelle meg at de vet, at de VET at han er et sted. At han ikke er kald, at han ikke er ensom, at han ikke har vondt.
At livet ikke slutter, selv om det sluttet her på jorden, at det fortsetter et annet sted. Og at han har det bra.
Han MÅ ha det bra.
At han ser oss, at livet vårt går videre, men at han er i våre tanker og hjerter.

Ville han tenkt at jeg er verdens verste mamma, som ikke besøker han? Ville han forstått mine tanker?

Det er så mange tanker, som jeg aldri får svar på, som jeg kan fortsette å tenke i det uendelige.
Det plager meg, at jeg ikke er der, at jeg ikke får det til.

Det som plager meg mest er at jeg ikke vet hvor han er. HVOR ER DU?
Jeg vil finne deg.

Litt om alt

2011-05-23T21:35:00.000+02:00

Det har blitt litt lite blogging i det siste, jeg kjenner at jeg ikke har helt overskuddet.
Det er mye jeg ønsker å dele, men som jeg ikke orker når alt kommer til alt.
Mange tanker som surrer rundt i hodet. Om lille i magen, om fineste Tilde og mange tanker om han som ikke fikk være her. Dessverre er mange av tankene fylt av bekymringer, selv for han som ikke er her, han er jeg også bekymret for.
Vet ikke helt hvorfor, for jeg trenger jo ikke bekymre meg for han lengre.
Har bare i det siste begynt å tenke sånn på hvor han er. Savner han sånn hver eneste dag.

Også tenker jeg masse på det livet han levde, det vonde livet hans, og grøsser fordi jeg vet at det er sjanse for at vi kan begynne å leve det samme livet igjen, om det viser seg at lille i magen er syk.
Tanker om en liten en som ikke skal få lov å leve, det er umenneskelige tanker, men viktige tanker, realistiske tanker, jeg må tenke på det, for det kan bli aktuelt når den tid kommer.
Jeg må være forberedet på det verste, et alvorlig sykt barn som vil lide hele livet sitt, og dø ung..
Dette svangerskapet er så definitivt mitt siste, uansett utfall.
Heldigvis ser alt fint ut til nå, men det er jo nå ting kan skje, og det tenker jeg på hele tiden.
Konstant.
Som sagt, det føles til tider umenneskelig, og jeg klarer ikke glede meg, enda.

Selv om tankene om lille er altoppslukende, så er Tilde oftere i mine tanker allikevel.
Disse tenk-om-det-skulle-skje-henne-noe-tankene.
Jeg blir fortsatt kvalm når jeg ser for meg det grufulle fallet hun hadde for ei stund siden, som heldigvis gikk bra, og jeg blir enda mer kvalm når jeg leser alle historier i aviser om ulykker i barnehager som har ført til død, så av og til koker det i topplokket. Er det ikke trygt å ha barnet sitt i barnehage lengre?
Tenk om noe skulle skje med min fineste Tilde?

Jeg vet at den sjansen ikke er så stor, men på en måte føler jeg meg utsatt, fordi jeg har opplevd å miste en av mine aller viktigste i livet, og livet er så skjørt.
Og ja, jeg vet at det ikke er sånn det fungerer, men man styrer ikke sine tanker.
Man kan jo ikke passe på de vakreste små hele tiden, selv om jeg gjerne skulle ha hatt en som våket over frøken uredd dag og natt, for min egen psykes del.
Man er jo bare så innmari glad i sine barn, og vil beskytte de mot alle farer som lurer. Det tror jeg er felles tanker for alle foreldre. Barna våre er uerstattelige skatter.

Heldigvis er det ikke bare sorg her i heimen, selv om det høres sånn ut her nå.
Det er bare at det er lettere for meg å skrive ned disse tankene som ikke er gode, for å så jobbe med de etterpå.
De fine dagene har vi mange av, og de prøver jeg også å få med her på bloggen, men det har alltid vært terapi for meg å skrive, og da blir det deling av det onde, det vonde, det triste og det vanskelige.
Jeg skal bli flinkere til å dele mer latter, glede, smil og gode dager. Det er jo flest av de.

Dette ble langt, og ikke så oppløftende å lese, men viktig for meg å skrive.
Men vi har det bra altså, vi er friske og vi koser oss, stort sett.
Vi nyter våren, og ler masse hver eneste dag.
Og vi krysser fingre og tær, for mirakelet som vi snart skal bli kjent med.

Ja, dette var litt om alt fra vår kant. Jeg tar meg en liten bloggpause for min egen del, og kommer sterkere tilbake når tankene er litt mer på plass :)

Tilde 2 år :)

2011-05-15T20:18:00.000+02:00

Er det jeg som har bursdag i dag? HURRA FOR TILDE

Lurer på om det blir noen pakker i dag?

Jippi, pakker og hyggelig besøk på formiddagen :) Akkurat det jeg ønsket meg, jo.

Man må kanskje pynte seg litt når man har bursdag, jeg elsker den fine kjolen min, men jeg elsker enda mer å få så mange fine gaver ;-)

Jeg har hatt verdens fineste bursdag. Jeg har fått alt jeg ønsker meg, og enda mer til, jeg har hatt pølsefest, kaker og is, og jeg har lekt og kost meg. Kan jeg ha bursdag i morgen også mamma?

Gratulerer så mye med dagen verdens fineste og beste Tilde-min. Så veldigveldig glad i deg.

Bursdagsfeiring, IKEA, plagiat-eurovision og endelig helg.

2011-05-14T20:03:00.002+02:00

Æsj, det er kjedelig når blogger har problemer og alle kommentarene på forrige innlegg ble borte, dere må gjerne skrive igjen altså ;-)
Det er såå hyggelig med ord fra dere, det er jo derfor man får lyst til å blogge også. Kommentarer er gull.

Her har vi hatt en ganske så fin lørdag. Startet veldig bra, da vi fikk feire en superfin 4-åring. Det er stas med bursdager, og gjett om vi gleder oss til i morgen? Da har vi nemlig bursdagsfering for hun som blir "snart to Hår" :)

Ellers har vi vært på IKEA i dag. Klarte å få timet det sånn at Tilde sov dupp i vognen mens vi fortet oss å rundt for å finne alt vi trengte. Det er ikke ofte jeg føler jeg løper rundt der, og ikke handler en eneste uplanlagt ting. Men så hadde jeg også kjærestemannen ved min side, og IKEA er ikke helt hans sterkeste side.
Da kjøper vi det som står på listen, betaler og drar hjem ;-)

Vel hjemme ble det en del ting som måtte skrues sammen, og verktøyet til kjærestemannen var ikke så veldig samarbeidsvillig i dag, og det resulterte i at det kom noen gloser ut av munnen hans. Ikke de verste ord, men nå tror i allefall Tilde at lampen vi kjøpte heter herregud.
Jeg klarer jo ikke slutte å le når hun peker på lampen og sier "hærreguuud", også sier hun det selvfølgelig litt sånn sint og oppgitt også. Haha.

I morgen blir det selskap her i heimen, så i kveld skal det bakes og ryddes og ordnes. Vi gleder oss, og det kommer helt sikkert et bildeinnlegg når dagen er over.

Også må jeg bare nevne litt eurovision-snakk, for da jeg hørte Danmark sin sang, så følte jeg liksom at den sangen ikke var helt ny, og etter litt googling kom det ganske tydelig frem at jeg faktisk har hørt sangen før.
Danmark har ikke akkurat funnet opp kruttet med sin sang i eurovision.

Her er Danmarks versjon:
http://www.youtube.com/watch?v=p_fFy5Icbh0

Her er orginalen:
http://www.youtube.com/watch?v=UKCwfqeFBKg

En gammel tysk technoversjon:
http://www.youtube.com/watch?v=ojmwmUysUYU&playnext=1&list=PL5DC53E93061A3278

En annen kjapp techno versjon:
http://www.youtube.com/watch?v=QT4YpRxV5uc

Haha.. Ikke at jeg liker noe av dette, men det var litt komisk synes jeg.

Ha en fin lørdag.

sommer = is

2011-05-12T09:42:00.000+02:00

I går etter jeg hadde hentet verdens fineste i barnehagen var det så varmt og deilig ute.

Skikkelig sommerstemning, over 20 grader i skyggen og nesten ikke en sky på himmelen. Herlig.

Jeg visste at dette var den siste soldagen her i trøndelag på lenge, så jeg spurte Tilde om vi skulle kjøpe is og kose oss litt ekstra på en onsdag.

Tilde var ikke så veldig vanskelig å be, for is er det beste i hele verden.

Og mammaen sier heller ikke neitakk til en is. Selv om hun kanskje burde ;-)

Kroneis smakte helt himmelsk.

Nå har finværet tatt en pause her i trøndelag, i følge værmeldingen skal det bli en veldig lang pause.

Håper allikevel at solen ikke tar seg en lang ferie herfra, det nydelige været er allerede et stort savn.

Jeg vil lukte solkrem og gå i t-skjorte igjen.

Men en unnskylding til å spise is klarer jeg alltids å finne allikevel ;-)

Håper dere får en fin torsdag. Jeg skal slappe av hjemme med nystekte rundstykker, en iskaffe og et mammablad som dumpet ned i postkassen i går. Det er ikke så verst, det.

Nydelige sommerdager

2011-05-11T09:22:00.000+02:00

Det har blitt lite blogging i det siste, men det har sin naturlige forklaring.
Det er SOL i trøndelag, det er varmt og det er helt herlig. Det gjør at man selvfølgelig ikke får tid, eller tar seg tid til å sitte foran datamaskinen å skrive. Her må det nytes. For i trøndelag kan det fort snu, her er været alt annet enn stabilt.

Det er deilig med slike dager, man får ekstra energi og jeg har så smått begynt å gå litt turer nå som bekkenet har begynt å bli bedre.

Kjærestemannen har vært supersnill og malt hele leiligheten mens jeg og Tildesnupp har vært hos mine foreldre. Vi trodde vi hadde det lyst her fra før, men nå ser vi at det hadde vi slett ikke.
Først nå ser vi hvor mørk den caffe-latte fargen egentlig var, og koser oss med nydelige helt hvite vegger.
Det ble lyst og fint i hele leiligheten, og det gir også litt ekstra energi.

Ellers vokser magen som bare det. Jeg føler meg gigantisk. Og ligger dessverre langt foran skjemaet jeg hadde satt opp i hodet mitt i forhold til vekt (i følge legen er vekta helt grei altså). Føler meg allerede som en flodhest, og har mange uker igjen å vokse på. Blir nok ny rekord på vekta dette ja.
Jeg er nå 27 uker på vei, og er nå inn i den mest skumle fasen i graviditeten. Nå kan de begynne å se etter Jesper sin sykdom, og frem til uke 35 er det bare forferdelig spennende og skummelt. Jeg prøver å nyte de fine sparkene lille gir fra seg, og tenke positivt, men det er ikke like lett.

Nå skal jeg på cafe med en venninne. Vi snakkes :)

En oppfordring

2011-05-04T20:15:00.000+02:00

Dette er en liten oppfordring til mine blogglesere, som gjerne også må skrive dette på sin egen blogg og linke videre. Sammen kan vi hjelpe Eivind til å oppnå en drøm han har.

Eivind er en venn av meg og kjærestemannen, det var han som fotograferte oss i de første artiklene i bladet HENNE, og vi fant veldig fort kjemien.

Det er jo i grunn ikke så rart, for Eivind er en kjempekoselig, utrolig morsom og fin fyr.

Etter vi ble kjent har vi møttes mange ganger, og det er alltid en fest å være sammen med Eivind.

Han tar de fineste bilder og det er vel verdt å ta en titt på siden hans som står lengre ned her i innlegget :)

Jeg oppfordrer dere derfor til å lese dette, og om dere kan hjelpe eller bidra på noen måte vet jeg at Eivind vil sette stor pris på det :)

Det har seg slik at etter en lang rekke reiser i Norge, begynte det å presentere seg noen tråder. De er ikke røde enda og ikke samlet til en lang, men det er den forestående oppgaven.

-Det spektakulære i ingenting:

Dette er et annet Norge. Ikke den tradisjonelle skjønnhet med fjorder og bilder av vakre piker i bunad tatt om våren. Det er skjønnheten i dagliglivet og de trauste realiteter. Det er noe som vanskelig kan defineres. Det er en fremmeds syn; som vindusshopping. Bilder stjålet fra en film om Norge som aldri er blitt laget. Hvis man ser ordentlig etter og fryser virkeligheten er det mye skjønnhet der. Det er fullt av elementer så normale at de har blitt usynlige for oss, som nordmenn og som individer. Det er også synet til en insider, et introvert syn på det kjente, en utlendings beretning om sitt eget hjemland. Et dypdykk i det eksotiske i det hverdagslige. Det er sant alt sammen, men som landet selv og blant menneskene som kaller det hjem, er det fullt av selvmotsigelse.

Jeg er igjen på reise i Norge og skal være det store deler av det neste året. Ikke mange kjappe, men få og lange. Nå er jeg noen dager inn i en måneds reise og skriver fra Mo i Rana. Dette er og kommer alltid til å være et tapsprosjekt, og derfor baserer jeg meg i stor grad på hjelp fra kjente og deres kjente når det kommer til overnattinger i det langstrakte. På denne reisen gjennom Norge er det tilfeldigheter som rår. Tilfeldigheter som en ledig gjesterom/sofa/gulv, en middag/kaffe/vann, en epost/sms/telefon med tips, råd, ideer eller bare en hilsen bestemmer neste stopp og all hjelp er gull verdt.

Setter stor pris på alle hyggelige meldinger og skal gjøre mitt ytterste for å holde interesserte oppdaterte underveis.

Litt av det jeg har jobbet med hittil kan du se på http://duerher.no

------------------------------------------

Om dere synes dette høres spennende ut, så ikke nøl med å ta kontakt :)

knall og fall

2011-05-03T12:38:00.001+02:00

Min lille frøken apekatt var svært så uheldig mot slutten av påsken i år, og ramlet og slo seg veldig.
Mammahjertet gråt og syntes det var helt forferdelig å være vitne til Tildes fall, som gjorde at vi måtte ta turen til legevakt for å se hvordan det egentlig hadde gått.
Heldigvis tåler jo de aller fleste barn å slå hodet sitt ganske bra, og jeg er sjeleglad for at det gikk så fint som det gjorde med Tilde.
Jeg var nemlig overbevist om at hun skulle knekke nakke og brekke bein i fallet, men jeg er jo også ganske flink til å krisemaksimere som de fleste her vet ;-)
Legen trøstet både barn og mor for å si det sånn..

Slik ser hun ut nå, over en uke etter at hun slo seg. Jeg synes nesten ikke det vises lengre, for hun så rimelig forslått ut.
Heldigvis så gjør det ikke vondt for apekatten, og hun er flink til å snurre mammaen rundt lillefingeren for å få is i disse dager. Man må spille litt på min dårlige samvittighet vettu.
Det gjorde nemlig veldig vondt i samvittigheten min når hun slo seg sånn, selv om jeg vet at jeg ikke kan følge etter henne og våke over henne dag og natt, så føler jeg at hver gang hun slår seg, så skulle jeg ha stått der, og vernet om alle farer.
Og selv om det nok ikke var min feil, så føler man seg litt skyldig allikevel.
Jeg følte meg jo skyldig når hun slo seg kraftig i barnehagen for en stund tilbake også.

Så når Tilde spør om å få en is, så har det hendt et par ganger at jeg har sagt ja, for å si det mildt ;-)

De fleste sier at "ja, nå har hun vel lært, det der gjør hun ikke igjen"...
Men engang apekatt, alltid apekatt.

Da hun slo seg så veldig i barnehagen for ei stund siden, så var det første hun gjorde etter at gråten hadde gitt seg, å klatre til topps igjen.
Så jeg tror ikke hun lærer med det aller aller første, selv om det er lov å håpe ;-)

Ha en strålende tirsdag

Å vente på en glede, er også en glede.

2011-04-28T11:07:00.000+02:00

Er det ikke et slags ordtak som sier det?
Åhh, som jeg håper at jeg venter på en glede. At den lille skapningen i magen min er frisk og full av livslyst.
Det er en glede jeg gjerne venter på, om jeg vet den kommer min vei.
Det har vært mye i tankekverna i det siste, derfor har jeg heller ikke fått blogget noe. Tenke-tenke-tenke.
Noen tanker må jeg bare ha i fred.
Nesten så jeg burde ha hatt de i fred for min egen del også, for ikke alle tanker fyller meg med glede og håp for å si det mildt.

Jeg er og blir veldig god på krisemaksimering. Jeg er konstant bekymret for den lille i magen, men også mye bekymret for Tilde. Jeg klarer helt fint å sammenligne Jesper og Tilde, selv om det er helt feil, og de er som dag og natt. Men noe i meg klarer å hele veien tenke at jeg har henne til låns, og at hun kan forsvinne hun også.
Jeg har erfart det, og slike erfaringer sitter lenge i kroppen, selv om hun er seg selv, og ikke kan sammenlignes med noen andre.
Er jo såklart slitsomt å ha det sånn, og jeg håper snart at jeg kan slippe tankene og alle de vonde følelser jeg har i meg langt unna. Dette må jo bare gå bra. Jeg har jo i grunn bestemt at Tilde skal bli storesøster til en friskusbaby, og slik skal det bli.

Påsken er over, og våren har kommet med tydelige tegn som bar asfalt og hestehov i veikanten. Det er varmere og det gjør heldigvis noe med tankene det også. Jeg blir mer positiv når solen skinner og jeg kan slappe av litt. Åhh, jeg elsker våren.
Er det noe som har makt over meg, så er det tanker. Tankers kraft kan både være positivt og negativt.
Her blir det dessverre mange dumme tanker, særlig når man er litt alene og gir seg både tid og rom for å tenke alt som kan gå galt, og alt som har gått galt.
Men nå som våren har kommet, og det er lysere ute, så føles mange ting mye lettere, allikevel.

Hestejenta mi følger fortsatt ivrig med alle hestene hun ser, og er like opptatt av de.
Hun har blitt litt mer skeptisk, og tør ikke lengre klappe de, men ellers skal hun se og se og se, og prate om de hele tiden. Nå har det også kommet et lite føll, eller en hestebaby, og den snakker vi daglig om.
Det er stas må dere tro.
Hun er glede og lykke hun, selv om hun nå er i sin verste periode med trass og "klare sjøl", så er hun jo verdens vakreste og beste, og gir meg gode tanker og glade tanker.
Verden skulle hatt flere Tilduser for triste sinn. Det er den eneste medisinen som virker.
Et hjerteplaster, en hjertemedisin. Uten bivirkninger.

Når hun kommer inn på soverommet om morgenen og stråler som bare hun kan, med det lille håret stående til alle kanter, da ligner hun mest på Karius eller Baktus, og hun ser på meg, med et stort smil og sier høyt og tydelig "hallo tjukka", ja, da kan man ikke annet enn å le, og snusekose og være glad.

La oss håpe at det vi venter på innebærer glede. At jeg kan fylle denne ventetiden med å gjøre nettopp det, å vente på en glede. Vente på en fremtid fylt med håp og magiske øyeblikk.

Åhh, solen skinner ute, jeg tror jeg skal lage meg en kaffe-latte og finne en stol i solen og få en fregne eller to på nesa.

Ha en kjempefin torsdag :)

God Påske

2011-04-20T20:25:00.000+02:00

Vi har for tiden besøk, og Tilde nyter alles oppmerksomhet og koser seg helt ekstremt.
Jeg spiser alt for mye sjokolade og annet usunt, og er mest å finne på sofaen.

Blir lite blogging før neste uke nå, vi har det "travelt" med å kose oss nemlig.
Og blogge mens man har besøk er jo ikke så veldig hyggelig heller.

Håper alle sammen får en kjempefin påske, at solen skinner og påskegodteriet smaker ekstra godt.

Klemmer i fleng.

Trassen

2011-04-20T10:19:00.003+02:00

Jeg er en veldig rolig person, rolig og svært bevisst på det, så jeg blir rett og slett ikke noe stresset når min lille snart-toåring legger seg ned på asfalten MIDT i byen og trasser.

Det gjør meg ingenting, og jeg blir verken flau eller rød i ansiktet.

Bryr meg slett ikke om alle som ser og peker.

Det er heller ingen hindring at vi har tusen handleposer, vogn og at magen min begynner å bli gedigen og i veien for det meste, jeg klarer fortsatt så fint å bære en sintus-hylus som ikke vil bli bært.
Det er lett, det.

Neida, slike ting gjør meg ingenting, jeg er glad jeg er så rolig og behersket. Phu..
Eller, hvordan var det nå igjen?

bildet fra en tidligere anledning. Vi har jo tross alt trasset et par ganger før ;-)

Edit: leses veldig ironisk altså.

Nervepirrende.

2011-04-17T22:11:00.002+02:00

Har du noen gang opplevd å bli så redd at pusten blir slått helt ut fra deg?
At hjertet harmrer i duracellkanin-tempo at man føler seg både svett og kvalm?
Så nervøs at man nesten glemmer å puste, og når man endelig finner ut at man faktisk må puste, så super man all luft man kan, på så kort tid som mulig.

Jeg sitter i sofaen med hjertet fortsatt i hurtigtempo og kjenner meg utslitt og nesten redd.
Bekymret for noe jeg overhodet ikke trenger å tenke noe særlig på.
Det var jo bare en film.

Men, for en film. For en opplevelse. For en spenning.
Grusomt. Jeg satt sammenkrøket i sofaen og turde ikke blunke, ikke klarte jeg puste, alt jeg følte var at det høye blodtrykket sikkert kom til å ta livet av meg, og hvilepulsen var alt annet enn hvilende.
Jeg klarte ikke engang drikke av brusglasset mitt. Jeg klarte knapt røre meg. Jeg måtte få med meg alt.

Hele filmen sa jeg til kjærestemannen, nesten før den begynte "det går bra, det går sikkert bra, det ordner seg". Det var uhyre spennende fra start til slutt, og nå etter filmen kjenner jeg at hjertet fortsatt slår alt for fort, at jeg garantert får mareritt i natt. Det var i allefall en filmopplevelse jeg føler jeg bare må nevne, jeg har sett alt for mange dårlige, denne var SÅ bra.

Har dere sett Buried?

Ny drøm

2011-04-17T13:45:00.002+02:00

I natt så drømte jeg så veldig igjen, om et liv med Jesper.
Eller, det var egentlig ikke et liv, for i drømmen var han død. Alle så han var død, men ikke jeg.
Jeg husker jeg kunne se at han pustet, der han lå i en hvit kiste i en kirke.
Brystet hevet og senket seg mange ganger.
Ingen andre så det, jeg fikk panikk og ble helt fra meg. Hvorfor kunne de ikke se at han levde?

Så begynte han å lage lyder. De fineste små lyder som krøp inn i hjertet mitt, inn i hodet mitt og viste meg nok et tegn på at han levde.
Jeg prøvde å fortelle de andre, prøvde å få de til å høre. Hør på pusten, hør på stemmen. Han er jo ikke død, jo. Han er her og han lever. Men ingen hørte på meg, ingen så meg.

Så på et tidspunkt åpnet han øynene, han så rett på meg, og jeg så at han følte seg alene.
Han var kald og ensom, og blikket hans viste at han trengte meg. Han trengte mammaen sin.
Jeg strakk armenene mine mot han, det lengste jeg kunne. Alt for å holde han igjen.
Armene hans kom i mot mine, og jeg rørte han.....
nesten.

Så glapp han for meg, han forsvant og i kisten var det bare et lammeskinn. Han var borte.
Jeg var plutselig helt alene i kirken. Det var bare meg og den tomme kisten igjen.

Så våknet jeg. Panikken fortsatte i hodet mitt, for jeg hadde ikke helt skjønt at jeg hadde drømt.
Hvor er Jesper, tenkte jeg?
Hvem holder han i armene sine, for det trenger han nå også. Jeg fikk en sterk følelse av nettopp det.
At han var ensom og alene, og trengte mammaen sin.

Det var ekkelt å kjenne de tankene på kroppen, så jeg stod opp.
Stod opp med en veldig blid liten tass som løp på kjøkkenet og forlangte trollgrøt.
(vi har sett litt mye på gutten som kappåt med trollet skjønner dere)

Heldigvis kunne hun befri meg fra den ekle drømmen. I dag var det godt hun var så blid og kosete.
Etter at hun tryllet en tankefull og litt trist mamma blid igjen, begynte jeg å innse at det hele bare var en drøm. En vond og uvirkelig drøm. For det kan ikke være sånn at han er ensom og er helt alene, det kan det ikke.
Det tåler ikke et mammahjerte, nemlig.

Den følelsen av å nesten holde han igjen, den sitter i kroppen enda.
Og jeg lengter, lengter så veldig.

Fremtiden?

2011-04-16T00:28:00.002+02:00

Nå har kvelden senket seg, vinteren er endelig pakket bort, huset er ryddet og jeg skulle egentlig ha sovet.
I allefall ha lagt meg.
Men så begynte jeg å se på gamle bilder, bilder av fineste Jesper. Også kjente jeg panikkfølelsen bre seg i kroppen. Tenk om den lille i magen er så syk? Hvor egoistisk og dum er jeg som tar sjansen på at den lille skal være frisk, og at vi skal få et nytt barn som skal være så glad og lykkelig som Tilde?
Det er jo det jeg håper, det eneste jeg håper for den lille. Men sjansen er jo stor for det motsatte, for at lilleskatten i magen skal få oppleve grusomheter og smerter. Og dette vet jeg. Jeg vet det kan skje, men tar allikevel sjansen..

ønsker bare så inderlig en slik livskvalitet for den lille. Tusj i panna, mat som spises selv, klapping og dansing og masse glede.

Jeg kan ikke legge skjul på at det er mange slike tanker i hodet mitt om dagen. Mange tenk-om-tanker.
Både positivt utfall og negativt utfall. Tenk om jeg skal få lov til oppleve den magiske utviklingen til et nytt barn, men på den andre siden, tenk om jeg må begrave enda et barn. Det er store kontraster.
Det er liv eller død. Det er enten eller.

Jeg tror jeg på et tidspunkt bare må slutte å tenke. For det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til allikevel.
Den lille er i magen. Jeg kan ikke spå fremtiden, jeg kan ikke vite. Jeg kan bare håpe.
Jeg kan ønske og tro. Men det hjelper ikke, for skjebnen er ikke i mine hender. Kortene er kastet, jeg bare vet ikke hva som skjuler seg der, enda.

Jeg blir veldig tankefull når jeg tenker på Jesper. På livet hans, på alt vi gjorde mens han levde. På alt vi ikke gjorde, på alt vi ikke kunne gjøre. Jeg ser for meg sykehus og leger og smerter og oppkast. Jeg ser anfall på anfall, grimaser i ansiktet, stiv kropp. Jeg ser alt det vonde.
Heldigvis ser jeg også alt det gode. Det vakre smilet, den myke huden. Den fine pusten når han var på sitt beste. De nydelige øynene som strålte når han fikk leke yndlingsleken sin. De gode lydene når han koste seg. Armkroken var alltid varm og god etter at Jesper lå der. Han lå alltid i en armkrok.
Nå er den tom. Kald. Ensom. Og ja, vi savner han så veldig. Selv med alt det vonde han opplevde, så vil bare en mamma ha han tilbake, uansett.

Jeg lurer sånn hva fremtiden vil bringe for oss. For hvordan livene våre vil bli.
Om alt vil bli sann glede, eller et helvete med bare bekymringer og sorg.
Lyst eller mørkt.
Varmt eller kaldt.
Det blir enten alt, eller ingenting.
Vi har satset alt, og vi går kun for gull. Det er det eneste som gjelder.

Jeg håper, og kan ikke tro annet enn at vi skal få gull, vi skal få lyse fine hverdager, med to friske barn.
Jesper skal bli en stolt storebror der han befinner seg, og gi oss styrke til å mestre hverdagen uten han.
Livet skal gå videre, livet gjør jo uansett det, for det må det.
Men livet må og skal gå videre med to friske barn, og mysteriet Jesper skal forbli nettopp det, et mysterium og en gåte, og det skal finnes bare en av han. Han var jo unik, og slik skal det fortsette.

Nå må jeg finne sengen. Har mange oppgaver for morgendagen og må tidlig opp, natten blir nok som vanlig full av tanker.
Jeg skal finne de positive og holde fast ved dem. I allefall for i natt.

I dag...

2011-04-15T20:05:00.000+02:00

har vært en fin dag.
En dag der hjertet slår rolig, en dag der stressnivået ligger lavt.
En slik dag man alltid lengter etter, alltid ønsker å oppnå.
Jeg blir så glad for at dagen i dag har vært fin. For jeg har tenkt så masse på en liten skatt i dag, tenkt og tenkt.

Denne dagen har jeg hatt i mitt sinn lenge. Jeg har følt på hvordan den skulle ha vært for en god venn av meg.
For det er ikke lenge siden jeg selv hadde en slik dag, en slik vond og uvirkelig merkedag.
Dødsdagen til min aller fineste og han som nå bor i hjertet mitt, for alltid.
En slik vond dag er det jeg tenker på.
For min gode venn er det i dag 2 år siden en annen liten hjerteskatt forlot verden. Forlot sin mamma og pappa, sin søster og bror. For å dra til et bedre sted. Livet var ikke godt for henne heller. Uvirkelig at det skal finnes slike skjebner. Helt meningsløst.

Så derfor føles det rart at dagen min har vært så fin. Uten stress, uten bekymringer, uten sorg og uten strev.
Mange tanker har jeg hatt. Og alle tanker har vært av omsorg og medfølelse. For den fine familien.
Kanskje ville den fine lille jenteskatten at dagen skulle bli fin, tross alt?
At dagen skulle føre med seg smil, selv om den i utgangspunktet skulle være vond med mange tårer?

Jeg håper at alle her inne kan besøke min gode venns blogg, legge igjen et ord, en tanke, en følelse.
Jeg er nemlig ikke så sikker på at dagen hennes har vært så veldig fin. Gode ord varmer alltid.

Hennes sterke blogg finner dere her

Storpie og klare selv.

2011-04-14T00:38:00.001+02:00

Tydelig for mammaen at Tilde ikke lengre er en liten baby, selv om jeg noen ganger tror at hun er helt hjelpesløs og trenger mammaen sin til alt. Er jo ikke så lenge siden hun ble født tenker jeg, men det er faktisk ikke lenge til hun blir en flott to-åring. Også skal hun da snart bli storesøster også, helt sprøtt.

Hun skal klare alt selv nå. ALT. Det er til tider ganske slitsomt. Særlig når hun skal kaste seg selv i luften og ta i mot. Det blir faktisk umulig, selv for æ-klare-sjøl, men det skjønner hun ikke.
Klare-sjøl å sette seg i bilstolen og ha på seler er jo heller null problem for henne ;-)

Klare sjøl ja, det sier hun stort sett tusen ganger om dagen nå. Og det kan være en prøvelse når bukser blir til jakker og hun absolutt ikke skal ha noe hjelp.
Spør vi så pent om hun trenger hjelp, så ser hun bare dumt på oss.
Når hun har bæsjet går hun på badet og sier "æ sifte beie sjøl".
Det har hun da ikke fått lov til, bare så det er sagt, selv om hun prøver seg på den ganske ofte.

I dagtidlig spurte jeg så pent om å få en liten nuss, og hun ser på meg, med det strenge og veslevoksene ansiktet sitt, mens hun rister febrilsk på hodet og sier "æ villaitj nuss mamma".
Mammaen later som hun blir lei seg og spør om å få en liten kos i stedetfor.
Tilde fortsetter med å være streng og rister enda mer på hodet og sier gang på gang "æ træng itj å kos mamma, æ villaitj kos mamma, ikke godt å kos mamma, æ oskaitj å kose mamma".
Også sier hun ganske sint "æ e ikke kosepia t mamma", som en fin avslutning på hele seansen.
Kjempesjarmerende ;-)

Ellers har hun lært seg alle fargene, lært seg å tegne hjerter, og prøver så smått å telle. Hun hopper over noen tall hver eneste gang, men hun er jo superflink i mine øyne.
Hun er supersta, supergod, superrar og verdens beste. Selv når hun er på det mest slitsomme i klare-sjøl-perioden, så er jeg bare så stolt av henne, og veldig takknemlig for at hun er akkurat den hun er.

Synes denne alderen er så morsom. Hun prater hele tiden, og lærer stadig noe nytt. Det er en fryd.
Nå om dagen er det sanger som er det store. Hun kan mange, og mesteparten av tekstene.
Det er bare at når hun først begynner å synge, når hun ikke følger helt med hva hun gjør, så synger hun mange av sangene samtidig.

Et fint ekspempel er: Postman pat, postman pat, i sitt lune hi, han er ikke farlig, men den lille Olle Bolle sier bare bø.
Eller: Bæ Bæ lille mann, nå er dagen over. Søndagsfar, to par strømper til bittelille bror, alle barn ligger nå og sover. Ro ro til fiskeskjær, mange fiske får man der, åååååå buggi buggi buggi.

Da kan man faktisk ikke annet enn å le.
Åhh, jeg er så glad og stolt. Finere jente finnes ikke.

Kosedag

2011-04-08T11:52:00.001+02:00

Tusen takk for så mange støttende og koselige meldinger om den lille i magen. Det ble jeg utrolig glad for skal dere vite. Det føles fint å kunne dele dette med dere, når dere er så støttende og gode. Tusen takk.

I dag er det en grå og vindfull dag her, regnet pisker ned, men jeg har kosedag med Tildusen min, så da spiller været i grunn ingen rolle.
Formen har vært veldig dårlig dette svangerskapet, så når kroppen fungerer litt igjen, så må det utnyttes,
og kosedag med finejenta mi er jo det aller beste.

weheartit

Nå sover hun dupp, så jeg har litt sofatid. Vi har allerede fått gjort masse i dag, og kost oss skikkelig.
Tilde viser tydelig at en dag med mamma var midt i blinken, og nyter all oppmerksomheten hun får, og er bare blid, god og samarbeidsvillig.

Også blir man jo i enda bedre humør ved å tenke på at det er helg, fullkommen lykke for meg nå.
Vi hadde egentlig maleplaner i helgen, men som jeg trodde, så ble det ikke noe av. Lenge leve latskapen ;-)
Men vi har lagt nye planer, så helgen den blir fin den, det er jeg sikker på :)

Ha en god helg alle mine søte lesere. Håper dere får en superfin helg.

En vakker og skummel hemmelighet.

2011-04-05T09:42:00.002+02:00

I dag har jeg tenkt å dele en hemmelighet, som begynner å bli veldig vanskelig å skjule.
Noe som er skummelt, noe som er vanskelig, men også gledelig, selvfølgelig.

Jeg har i grunn enda en hemmelighet jeg skal dele med dere, sånn etterhvert, men denne er nok den viktigste, og det er den hemmeligheten som har gjort meg så dårlig i hele år.
Gjort meg sengeliggende, enda mer sårbar, enda mer redd, og veldig forventingsfull.
Det kom som et stort sjokk på oss begge to da vi fant ut av dette, det skulle jo ikke gå an, og gleden uteble, alle de vanskelige tankene banet vei, og vi så bare problemer og tap, i stedet for muligheter og håp

Men nå kjenner vi mer og mer på at det er et lite gledelig mirakel, og uansett hva som skjer, så vil vi elske og gi all vår omsorg til den lille skatten som for tiden bor i magen min.
Forhåpentligvis kommer den lille til oss i starten av august, og det eneste vi håper og ønsker er at skatten skal få lov til å være frisk og få leve.

Det er jo såklart det som har preget tankene våre. Det spillet vi spiller, det er verre enn russisk rullet. Sjansene for å få et nytt barn, uten livsglede, med smerter og uro, epilepsi og store utfordringer, med sykehus som vårt andre hjem, med nattevakter i hjemmet vårt, den er på hele 25%.
Det er et veldig høyt tall, og det gjør at vi sitter begge med hjertet i halsen for den lille skatten i magen.
Jeg er livredd for å få et nytt barn som skal leve på lånt tid, som jeg skal engasjere meg hundre prosent i, og dedikere hele meg i, for så å bli frarøvet barnet mitt alt for tidlig.
Jeg vil ikke ha et barn på lånt tid, jeg vil ha det til evig tid.

Jeg kommer til å ha verdens dårligste samvittighet om den lille viser seg å være syk. Vi vet jo at sjansen er stor, og da vil det føles som vår skyld. Med Jesper kunne vi ikke vite det, naive førstegangsforeldre tenkte ikke i de baner overhodet. Hvem vet vel slike ting da?
Men nå, nå vet vi. Vi vet at selv om ultralyd viser et perfekt menneskebarn, så kan ting snu senere.
For Jespers vedkommende begynte det i uke 35 i svangerskapet. Da begynte hjernen å endre form.
Nå er jeg bare i 22.uke, og selv om alt ser så fint ut, så kan jeg jo ikke slappe av.
Det er snart nå det begynner, om det begynner.

Men jeg har håp, ellers ville vi jo aldri ha tatt skrittet videre for å bli trebarnsforeldre.
Store håp, for sjansen for at lilleskatten er frisk er jo mye større, og det er den jeg må holde fast ved nå.
Så jeg kan få tid til å nyte resten av svangerskapet, kjenne på det mirakelet vi faktisk klarte å lage uten hjelp denne gang.
Inni meg lever det noen, det er rart og helt magisk.
Jeg må prøve å nyte det, for det blir uansett aller siste gang.

Det eneste lille vi kan styre selv, det er navn. Så det har vi funnet, og vi har allerede blitt så glad i det navnet.
Det føles helt riktig, betydningen vil være passende uansett, og jeg kjenner meg glad når jeg sier navnet i hodet mitt. Vakkert.

Store tanker raser i hodet mitt, men det skal bli fint, det må bli fint. Noe annet er utenkelig.
Det eneste jeg er sikker på, det er at lilleskatten skal få lov å bli kjent med mennesker som er utrolig glade i den, og lille skal alltid få kjenne på all kjærlighet vi kan gi.
Tilde er i en fase der hun elsker babyer, så dette kommer til å bli stort for henne også.
Hun skjønner ikke helt at den voksende magen har et lite søsken til henne, men jeg vet at hun kommer til å bli så stolt og glad den dagen de skal hilse på hverandre for aller første gang. Det gleder jeg meg til.

Bilder fra weheartit.com

Fin helg.

2011-04-04T10:23:00.001+02:00

Vi har hatt en fin helg, der vi har kost oss masse og fått gjort mye.
Endelig begynner det å bli litt vår her i Tr.heim også, selv om det fortsatt er mye snø og perioder med glatte veier. Men jeg ser at snøen har begynt å smelte, og i går var det 12 plussgrader. Lykke.
Det må jo bety at våren er her snart?

Lørdag koste vi oss hjemme, en lat morgen med tv, leking og alle sammen sov formiddagsdupp.
Senere dro vi på besøk til en supergod venninne med barn, og koste oss med nylagde kanelboller, latter, lek og gode samtaler. Gull verdt med slike venner, og det er deilig å få ladet opp litt også. Man får alltid mer energi når man er sammen med mennesker som stråler.
Lørdagskvelden ble egentlig bare helt vanlig, vi spiste god mat, proppet oss full av sukker og salt, og så film. Mannen var i ekstase over filmen vi så, Trolljegeren, mens jeg ikke var helt der. Litt for absurd for min smak, men den var underholdene nok til at jeg ikke sovna ;-)

Søndag, nok en solskinnsdag. Tilde fikk på seg parkdressen og sprang som en vind ute. Godt å røre seg i mindre klær for henne også. Vi gikk en tur, og kjøpte oss is som vi nøt ute mens vi kjente sola varmet godt i ansiktet. Herlig.
Etter duppen til Tilde, og middag, dro vi på travkjøring, faktisk.
Tilde har pratet om hester hele dagen, og når vi fikk vite at hennes supre bestefar skulle på travkjøring i tr.heim med en av hestene sine, så måtte vi også dra en liten tur. Stor stas for lille, (mindre stas for mammaen som ikke liker hest).
Hun pratet ikke om annet hele kvelden. Særlig stas var det da hun fikk se en ponny (eller en hestebaby som hun sa), og hun fortalte sikkert den samme historien ti ganger på rad. Om den lille hestebabyen som skulle hjem og legge seg, men først skulle den spise høy og gulrøtter.
Det er så morsomt når hun prater sånn, og er så ivrig at hun nesten stammer.

Ja, dette var vår helg. Hva har dere gjort?
Neste helg har vi maleprosjekt på gang, men vi får se om det blir noe av det.

Forskjellig smak

2011-03-31T09:50:00.000+02:00

Denne fine jakken handlet jeg til Tilde mens vi var i oslo. Jeg falt pladask for den med en gang jeg så den, og det tok ikke lang tid før jeg hadde dratt kortet og jakken var min. Eller Tilde sin, da.

Jeg gledet meg veldig til å prøve på henne jakken, for å se hvor fin hun ble. Men i det Tilde ser jakken sier hun "ikke jakke", og synes helt klart at den ikke er noe fin. Hun begynner også nesten å gråte.
"Ainna jakke" sier hun hver gang hun ser den.
Og valget hennes faller alltid på en knallgrønn skalljakke fra Polarn. Klart, jeg liker den også, jeg har jo en gang i tiden kjøpt den og, til Jesper. Mest ment som barnehagejakke, i grunn.

Tilde og jeg har helt klart forskjellig smak i klær, og det merkes hver morgen nå.
Hun nekter å ha på det jeg finner frem, og kan si æsj om de fineste klærne sine. Altså, de jeg liker best.
"Finne sjøl", sier hun veslevoksent og går bort til kommoden og drar fram rosa body, rød bukse og en strømpebukse i en heelt annen rødfarge enn buksen. Og da blir hun fornøyd og sier ofte "ååå, så fin mamma".
Mammaen i huset liker at ting matcher for å si det mildt, men ikke denne frøkena.

Når vi går i butikker en sjelden gang, så ser hun på klær jeg aldri hadde tenkt å handle, også sier hun med entusiasme i stemmen: "sånn, mamma, sånn".

Tidligere denne uken hadde jeg brukt en god del penger på klær til Tilde igjen. Jeg blir like ivrig hver gang, ser for meg den fine jenta i de fineste klærne, og gleder meg til at hun skal bruke de, og handler såklart etter min smak
Hun blir alltid så glad når hun ser en handlepose, og tar villig opp det ene plagget etter det andre.
Gleden er derimot kortvarig for hennes del, for etter at det siste plagget var oppe fra posen, så ser hun på meg med skuffelse i blikket, også sier hun svært bestemt "æ kaste".

*sukk*

Fine ting ♥

2011-03-30T23:43:00.000+02:00

Det er mye som skjer i livet for tiden, mye rart, mye vanskelig, men også mye fint.
Dette innlegget skal ikke handle noe om rare vanskelige ting, det får jeg nok tid til en annen gang ;-)

Å fokusere på det fine er jeg ikke så flink til, men det er utrolig hva positiv tankegang kan gjøre med en. Hvorfor glemmer jeg det fine, det er jo det som betyr noe? Det som er verdt noe.

Jeg skulle vært så mye flinkere til å tenke positivt enn det jeg er, så kunne kanskje mange av de grufulle bekymringene forsvinne. Ofte skriver jeg kun om de tingene som er vanskelige, det som er mine bekymringer i livet, og glemmer helt at jeg faktisk ler hver dag. For det gjør jeg, jo.

Og da glemmer nok i allefall de som leser bloggen min, at jeg er også et annet menneske enn den personen som bare sørger over sitt døde barn.

Jeg må derfor bli flinkere til å ta med det som er fint, det som er positivt, det som bringer frem latter og glede. For det er faktisk så mye av det i livet mitt også. Jeg er mye mer enn bare sorg og savn.
Jeg vet jeg har skrevet om det før, men det er likevel så viktig at jeg gjentar det med glede.

Sprudlende, full av liv og lyst og gode klemmer

Jeg har verdens fineste lille datter som jeg er så stolt av. Min største glede, uten tvil.
Jeg har en supergod kjærestemann jeg ikke ville ha klart meg uten. Min store kjærlighet.
Jeg har den beste familien, de fineste vennene, og jeg er frisk, sånn fysisk sett i allefall.


omsorg, trygghet og kjærlighet, de aller fineste tingene man kan ha i livet.

Fine ting ♥

Jeg blir utrolig glad av å se levende blomster, høre musikk, shoppe, møte venner, drikke iskaffe, spise potetgull, lese blad, tulle, se yndlingsprogrammer på tv, fjase og le.

Mange ting som ikke er så viktige, men som også betyr noe i det store og hele. Helt normale ting. Helt andre ting enn å sørge. Ting som alle andre gjør.
Det å gjøre helt normale ting, det er en veldig fin ting for meg.

Den fineste av de fine, den aller fineste.

Og fine minner, de har jeg mange av, og fine minner, det er fine ting.
Som jeg tar vare på i hjertet mitt og tar frem på dager som føles tøffe.
Og er det noe som vekker de gode følelsene i meg, så er det en smilende og lykkelig Jesper.
Fin er han, og det, det er en fin ting, det.

Er du flink til å tenke positivt og hente frem fine ting i livet når mye føles mørkegrått?
Målet mitt er å bli flinkere, fokusere mer på det som er bra, det som gir meg glede.

I natt jeg drømte...

2011-03-30T08:57:00.000+02:00

... Om store blå øyne, om myke kinn, om nærhet og varme. Jeg drømte om å stryke over håret og lukte.
Jeg elsker lukten av mine barn. De lukter noe eget. Alle barn har sin egen lukt.
Jesper luktet Jesper, og Tilde lukter bare seg.
Jeg skulle ønske man kunne lagre denne lukten, ta frem og kjenne når savnet er så stort. Snuse og mimre.

Jeg har ingenting lengre som lukter Jesper, men jeg klarer en sjelden gang å kjenne litt av den allikevel.
Når jeg virkelig går inn i meg selv og tenker, forestiller meg at Jesper er her, og at jeg snusekoser på han.
Da kan jeg kjenne litt.
I natt drømte jeg så mye om han, og da synes jeg dagen etter en slik drøm blir helt annerledes.
Drømmen er så virkelig, og det er vanskelig å fatte at han ikke er her. Jeg går bare å venter på at han skal komme hjem, og skjønner ikke at drømmer ikke er virkelighet.

I drømmen er han så levende, så fin og jeg kjenner at jeg blir fylt med glede. Jeg vil at det skal være ekte. Da er det vondt å våkne. Selv om jeg elsker å ha disse drømmene, de gir meg en liten dose Jesper der og da, men han er jo død og ikke her når jeg våkner.
Da kjenner jeg savnet sterkt i kroppen min.
Men det er verdt alt savn og smerte, det er godt å vite at i natt var jeg lykkelig,
lykkelig og sammen med gutten min.

Selv om dagen etter en slik drøm er umenneskelig vond, så elsker jeg disse drømmene, de gir meg litt ro allikevel. Jeg trenger ikke lengre tvinge frem minner, for i drømmene er de der som en påminner, og jeg kjenner de lenge etterpå.
Og i drømmene kan jeg kjenne lukten igjen, og det er verdt alt det vonde.

La oss sove, kinn mot kinn, kanskje vi sees i drømmen din.

En liten ferie

2011-03-27T21:27:00.000+02:00

Jeg har vært på en liten ferietur, trengte litt annet påfyll, og det fikk jeg. 8 herlige dager i Oslo.
Kjærestemannen skulle på jobbreise til det store utland, så jeg og Tildusen min fant fort ut at vi også måtte dra en liten tur bort. Vi holdt oss derimot i Norge, da. I den vakre hovedstaden hos de vakreste vennene man kan få. Takk hjerte for påfyll av de viktigste ting.

Der det er lov å le av de minst morsomme ting, men fordi vi har lik humor og skjønner hverandre helt, så ler vi av tullete "ulovlige" ting. Slik som pusten til Jesper når han levde, som egentlig er mest trist i grunn, men for oss er det lov å le av den. Fordi vi kjente Jesper, og vi kjenner hverandre som dag og natt, og da er egentlig det meste lov. Det er godt med slike venner, jeg er så heldig som har de i livet mitt.

Der er det også lov til å drikke cola til frokost og spise smågodt dagen lang, og late seg på sofaen og skravle.
Har hatt en så fin ferietur, og kost meg sånn.

Og Tildepus har lekt så fint med mine venners barn, og det er en fryd å se. Hun har blitt så glad i de hun også, og her hjemme snakker hun om de, hva de gjør og hva de ikke gjør. Mest hva minstemann i huset ikke får lov til, fordi hun bestemmer, men det er greit. Så lenge hun bare kjenner at hun savner de, og det gjør hun. At hun ikke får lov å bestemme sånn i hverdagen får vi ta neste gang vi treffes :)

Jeg kjenner at jeg skriver så utrolig slitsomt nå. Ufullstendige setninger, og egentlig er nok det meste uforståelig akkurat nå.
Men jeg er tilbake i blogglandia, og i morgen skal jeg nok begynne å blogge litt mer. Når man er på ferie, så er man på ferie nemlig.
Kanskje jeg vil dele en hemmelighet eller tre, men tiden får vise.

Jeg skal besøke alle dere med så fine blogger i morgen, i kveld skal jeg bare ligge på sofaen, i armkroken til verdens fineste kjærestemann og se morsomme tv-serier og spise after eight og nyte dagen i dag, og ikke tenke på alt det skumle som kan skje. For det er jeg mest flink til, egentlig. Men av og til er jeg også flink til å nyte hverdagen med alt det fine den kan by på. Og det skal jeg i dag, nemlig.

Også skal jeg glede meg veldig til å møte en annen slik fin hjertevenn neste uke, som også fyller på sjel og hjerte med positivt påfyll og latterkramper. Åhh, gledings.

Ha en fin søndagskveld.

Musikk og tankespinn

2011-03-15T09:35:00.001+01:00

Rart hvor mye musikk kan bety for tanker og følelser?
Jeg har nettopp hørt på en sang som jeg synes er så fin. Den er så rolig og vakker.
Men den gjør noe med hodet mitt. Det blir litt satt ut, det blir trist og fullt av vanskelige tanker.
Jespertanker, men også andre tanker som jeg ikke har delt med dere, enda.

Så prøver jeg å sette på en annen sang, en helt annen type musikk, men så streiker hele anlegget, og alt den vil spille er denne ene sangen. Sangen som er så fin, men som gir meg alt annet enn fine tanker.
Det må være en grunn til det, at det var denne sangen jeg fikk høre i dag. Kun denne ene sangen.
Om igjen og om igjen.
Jeg håper tankene snart snur, og gir meg solskinnet jeg følte på kroppen i går.

Har dere opplevd dette? Musikkens kraft over tanker og følelser? Hvor fort det kan snu? Når man hører en lystig gladsang og føler seg som dronningen på haugen, og et par minutter senere er alt annerledes, bare på grunn av en rolig sang?
Jeg har heldigvis mange sanger som gir meg glede og lysten til å danse og tenke positivt.
De skal jeg høre på når anlegget vil virke igjen.

Nå må jeg ut. Lete etter solskinnet, for her inne var det ikke.

Solskinn

2011-03-14T19:21:00.000+01:00

Det er så deilig når solen skinner, og man kjenner at den faktisk begynner å varme litt.
I dag kunne jeg sitte på verandaen i bare t-skjorte og drikke iskaffe. Skikkelig god følelse.
Håper at det fine været holder seg, jeg gleder meg sånn til våren er et faktum.

Det er også deilig å ha solskinn i hjertet sitt når man kommer i barnehagen for å hente lillesnupp.
Se henne smile mot meg, at hun gir meg gode klemmer og vil bli med hjem. Det er ikke hver dag det skjer, for barnehagen er tipp-topp, og helst skal man være der heeele dagen.
Det er i allefall lov å nyte det når det skjer.
Og selvfølgelig hjelper det enda mer, når humøret hennes er så godt som i dag, det smitter over, og vi har hatt en utrolig fin mandag. Vi har bare kost oss, ledd og lekt masse, og vært enige om alt.
Til og med pussing av tenner, rydding av leker og leggetid.

Noen dager er det solskinn både ute og inne, og slike dager lever man litt ekstra for :)

Ha en superfin mandag dere også.

Dagdrømmer

2011-03-11T20:02:00.000+01:00

Alle har hatt drømmer, gode drømmer, vonde drømmer
Og alle dagdrømmer nok også. Jeg dagdrømmer mye. Kanskje litt i overkant. Men det er fint å ha drømmer.
Å sette verden på pause, og tenke på den rosa skyen du har så lyst til å bo på.
Jeg lagrer mange av mine dagdrømmer i hodet, og plutselig kommer en etter en frem, i lyset.

Når kjærestemannen i dag satte på en sang som var så fin, så fin at drømmene igjen kom i hodet mitt, og i hodet mitt blir det aldri fullt for drømmer, verken de fineste eller de vondeste.
Da kom noen av drømmene jeg hadde mens Jesper ennå var i magen min, og jeg var uvitende om det som ventet oss. Da jeg fortsatt kunne drømme om det jeg ville.
Jeg drømte ikke om at han var frisk, det tok jeg nemlig for gitt at han var.
Gjør ikke de fleste førstegangsmødre det?
Men jeg drømte om alt vi skulle gjøre. De som kjenner meg vet at jeg ikke er noen typisk jente-jente.
Jeg er ikke den som kjøper meg kjoler og fine sko, jeg er den som går i dongeri og coverse-sko.
Og når jeg fikk vite at jeg skulle bli mamma til en gutt, ble jeg fra meg av lykke.
Det var jo den aller største drømmen, da jeg gikk gravid altså, å få bli guttemamma.

En ting jeg ofte kunne ligge å fantasere om, var at den lille gutten som bodde i magen min skulle bli en skikkelig rockegutt. I drømmen var han 4 år, hadde gele i håret, tøffe klær og danset til rockemusikk på stua sammen med mammaen sin. Ekstase, vill begeistring. Jeg smiler fortsatt når jeg tenker på den gutten.
Vi skulle også stå å hoppe i søledammer og bli våte og møkkete, gå på lange skogsturer og grille pølser i skogen.
Han skulle være den tøffeste av alle.

Noe av dagdrømmene ble jo oppfylt. Jeg kledde han akkurat i de klærne jeg hadde drømt om, og han var virkelig den tøffeste i verden.
Jeg hadde ikke tenkt at han skulle bli så tøff, ikke engang i mine villeste dagdrømmer.
Men mange av de drømmene ble jo knust da han ble så syk, men da kom det nye drømmer.
Man slutter nemlig aldri å drømme, aldri å håpe, men drømmer og håp forandrer seg.

Så kom Tilde, superjenta mi. Ikke noe typisk jente-jente hun heller.
Og hun står allerede å danser på gulvet, slik jeg drømte om for Jesper.
Vi hopper i søledammer, har latterkramper sammen, vi går på turer, vi gjør alt jeg drømte om for Jesper.
For da jeg gikk gravid med Tilde hadde jeg kun en drøm, at hun skulle være frisk.
Resten ble bonus.

Men ikke kunne jeg ane at mine tidligere dagdrømmer kunne gå i oppfyllelse nå. Selv om det skjedde på et helt annet tidspunkt, og ting var forandret, så er jeg fortsatt meg, og når Tilde danser og ler på gulvet til musikk som fenger mammas ører, så er det akkurat som det er litt av Jesper som står der også.

Da er det godt at drømmer finnes.

Drømmer du?

Triste tirsdagstanker

2011-03-08T12:39:00.000+01:00

For hver dag som går, så er jeg enda lengre unna min fineste.
For hver dag som går uten han, så blekes tiden vi hadde sammen.
Vi fikk bare 2,5 år sammen, men det var jo ditt liv, og det var lenge nok, for deg.
Ikke for meg, mammaen din som ønsket en evighet med deg.

Jeg kjenner at minnene blir svakere, selv om jeg prøver å kjenne etter.
Jeg lukker øynene mine, og drømmer meg bort. Men ikke slik livet ditt var, ofte slik livet ditt skulle ha vært.
Jeg drømmer om en liten gutt som fikk være frisk, som fikk ha livskvaltitet.
Jeg drømmer om gjørmete regnbukser, smuler på gulvet, trass og røde friske kinn.

Så minnene om det livet du levde, de forsvinner. For slik var det jo ikke.
Men jeg vil ikke at du skal forsvinne for meg, at når jeg lukker øynene og ikke drømmer, så ser jeg for meg dødsdagen.
Da ser jeg tall på en skjerm som vitner om at hjertet har stoppet, en hvitfrakk med store øyne, da ser jeg døden, ingen fremtid. Ingen glede. Bare fortvilelse, sjokk og tap.

Da er det bedre å drømme seg bort, å drømme om den friske gutten som springer avsted.
Selv om drømmen ikke er sann, og aldri kan bli det.

Men...

Jeg drømmer mest av alt om å holde deg igjen. Kjenne deg nær meg. Lukte på håret ditt.
Stryke myke kinn og klemme deg. Det er den fineste drømmen, den forsvinner aldri.
Og savnet etter deg, det vokser.
Selv om det er den gutten i drømmen som aldri har vært her, så savner jeg han også.
For det kunne vært deg.

En liten stund med lykke i livet, for vakreste tapreste gutten min.

Vår helg

2011-03-06T21:04:00.000+01:00

God mat
Etterlengtet besøk hos Tildes oldemor
Ski-vm
Sjokolade
Bilkjøring
hjemmelaget pizza
lesestunder
fangkos
kaste-seg-i-snøen-kos
Bestefar og-bestemorkos for Tilde
Hester
Sløving
Sofakos
Iskaffe
KOS

Noen ord om vår helg.
Svært kortfattet denne gang, men det må være lov det også :)

Hvordan har din helg vært?

Tilde

2011-03-04T11:27:00.000+01:00

Det går plutselig mange dager mellom hver gang jeg skriver litt her. Dere får ha tålmodighet ved denne bloggen tror jeg ;-)

Jeg har skrevet mye om Jesper i det siste, og jeg får ikke dårlig samvittighet eller noe for at jeg utelater Tilde når jeg skriver på bloggen. Hun får mer enn nok oppmerksomhet ellers, for å si det sånn ;-)
Men i dag føler jeg for å skryte av henne, masse. Så dette blir et skryteinnlegg, om hvor heldig jeg er.

Vakreste, rareste, fineste Tilde-min. Hun er og blir bare helt perfekt. Både jeg og kjærestemannen elsker det faktum at hun er så rar. Og det mener jeg i aller høyeste grad kun positivt. Hun er ikke rar å se til, men hun gjør veldig mange rare ting, og sier rare ting. Det er vel dette som er det morsomste ved å få lov å være mamma, å få oppleve raritetene hennes. Som i natt, og hun egentlig sov, så rapte hun visst. I søvne. Og hun må vekke meg, for å fortelle "æ rapa", så hun kan sove videre igjen.

Hun er så sta og sier at hun skal "klare sjøl" til alt. Til ting som man overhodet ikke kan klare selv, det skal hun også klare. Men hun skal ha all ære for at hun prøver, og hun gir ikke opp.
Synes det er en flott egenskap å ha. Også er det fint at hun etterhvert sier "hjelpe"... For man må tilslutt innse at noe må man faktisk ikke klare helt selv.

Hun er som regel bare blid, og ler masse. Og det er så godt å høre. Dårlige dager må hun også få ha, og det er lov å synes at mammaen og pappaen er verdens dummeste som sier nei til is på en tirsdag.
Hun skjønner at vi bestemmer, men hun gir aldri opp å mase allikevel. Det er jo lov å prøve seg.

Hun har blitt veldig glad i å se på Ivo Caprinos eventyr, og elsker alt som har med troll å gjøre. Noe som resulterte i at hun i dag er trollemor i karnevalet på barnehagen. At det egentlig er en løvedrakt hun har på seg, bryr hun seg ikke stort om, hun smilte bredt til speilbildet sitt og sa "Trollemor" da hun så seg selv.

Hun er også veldig glad i å leke på kjøkkenet sitt. Der er det masse deilig mat som kokkeleres daglig.
Som regel byr hun på kaffi. Ja, hun sier kaffi, selv om vi bor i tr.lag. Kjærestemannen er jo fra haugesund og han har fått inn en del ord derfra. Blir nok en herlig dialekt, trøndersunsk.
I går pakket hun alt kjøkkenutstyret i bodyen sin og syntes hun var verdens fineste.
Og det var hun også. Og det er hun. Hver eneste dag.

Tilde gir både klem og kyss til mammaen sin mange ganger om dagen. Hun har ikke all verdens tid til å sitte i fanget for kosens skyld, det er alt for mye som skal utforskes og lekes med. Men hun har alltid tid til å kose litt. Og det er vel ingenting som er mer herlig enn å få et vått nuss midt på panna av verdens rareste lille.
Også sier hun ofte "æ e gla i dæ mamma". Og selv om hun kanskje ikke vet hva det betyr, så vet hun at mammaen smiler veldig når hun sier det, og at hun oppnår ekstrem glede.

Hun prater utrolig bra, og har nå kommet opp i 7-ordsetninger. Det er en fryd å høre på alt hun forteller.
"Mamma heinte mæ", sier hun når hun blir levert i barnehagen. Etterfulgt av "onkel heinte mæ, bestemor heinte mæ, tante heinte mæ, bestefar heinte mæ".. Jaja, så lenge hun tenker på meg først, så.

Og jeg kunne ikke unngå å le litt da hun satt i fanget mitt, like før hun skulle legge seg, med krokodilletårer som trillet nedover kinnene, og sa "æ tæng itj å læ mæ såvva". For det trenger hun ikke nemlig, hun trenger heller ikke spise mat. Og når hun har bæsjet så trenger hun ikke skifte bleie. Da kan hun se på meg med et veslevoksent og bestemt ansikt å si "Æ tæng itj det".
Hun har nettopp lært seg at hun ikke trenger å ha smokken tilgjengelig hele dagen, noe som resulterer i at det er mye man egentlig ikke trenger. I følge Tilde altså.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, med bare fine ord om henne. Jeg er så glad i henne, herfra til månen og tilbake og enda en gang. Og alt hun betyr for meg, ja, det må være alt i hele verden.
Hun er hjertemedisin, hjerteplaster, lykke og glede. Hun får meg til å føle meg som verdens heldigste, selv på de tyngste dager. Og jeg smelter hver gang hun sier "Tilde e lillesøster, Jesper e storebror".

Jesper

2011-02-28T12:38:00.000+01:00

Jeg er litt tankefull i dag, eller har vært det i hele natt. Tenkt og tenkt. På min fineste.
Februar er heldigvis snart over, og i går våknet vi til fuglesang utenfor vinduet vårt. Vårstemningen var et faktum da vi så solen skinne også. (selv om det er masse is og snø og kulde også).
Vi gikk oss en tur, kjente varmen fra solen i ansiket, og til Tildes store glede ble det boller og saft etterpå.

Så begynte jeg å spinne litt i hodet mitt. På alt vi hadde gjort nå i løpet av året Jesper ikke har vært sammen med oss. Og sorgen over at han ikke fikk bli med. På at sorgen og savnet forandrer seg. At vi tilvenner oss det nye livet, livet uten han. Dårlig samvittighet for akkurat det. Føles som vi svikter han. Han skulle jo ha vært her, og livet skulle handlet om oss, en familie på fire.
Tenker på hvordan det ville vært om han fortsatt var her, på de få tingene vi kunne ha gjort sammen utenfor leiligheten vår.

Han hadde nok likt å ligge i vognen og myst mot solen om vi hadde dratt alle sammen på søndagstur i går, kjent en trygg hånd over hodet sitt, og kanskje sovet litt. Han likte seg så godt ute, når han var i god form. Jeg lurer på hvordan Tilde hadde vært i forhold til broren sin. Tenker så mye på det. Hva hun hadde sagt til han, og alle klemmene hun skulle gitt han.

Det begynner å bli lenge siden jeg har vært på graven til Jesper nå. Vet ikke hvorfor.
Har fortsatt ingen følelse av at han er der, så føler jeg steller en grav til en fremmed.
Jesper har jo aldri vært der, han døde jo på sykehuset. Kroppen hans har kanskje vært der, men det var bare et skall, et skall uten den vakre Jesper inni. Bare den vakre Jesper utenpå. Nå er det jo ingenting igjen der. Skremmende tanke. Skallet er også borte.
Og derfor tror jeg at jeg føler ingen tilhørighet der. For Jesper har aldri vært der han ble begravd.

Hjemme tenner vi lys for han, vi kjøper friske blomster og ordner det fint på hans kommode.
Kommoden står der sengen hans stod, der Jesper sov mange timer. Et sted der Jesper var.
Der føler jeg tilhørighet. Der har han jo vært. Der har han jo vært mye.

Men graven skal jo se fin ut allikevel. Det er så trist når man ser en barnegrav som er ustelt.
Så jeg får se om jeg får energien til å ordne det fint igjen. Det tar mange krefter, det.
Det er utmattende å dra til graven.
Og det er vanskelig å gjøre den fin også, når det er så kaldt og snø over alt. Det blir bare å tenne lys, ta bort litt snø, og tenke at det skal bli finere neste gang jeg kommer.

Her er noen nye bilder jeg deler med dere, fra barnehagen og avlastningsboligen. Det er nærmest noen hellige minner, så ta godt vare på de, du også.

Jeg blir så sint, så redd og så kvalm når jeg tenker på at Jesper er død. Når jeg tar det innover meg.
Mange dager bare skrur jeg av sorgen og alle følelser. Det høres sikkert kaldt ut, men det er min måte og få tunge dager til å gå videre på. Jeg orker bare ikke gråte og tenke hele tiden.
Og de dagene jeg virkelig kjenner på hvordan det er, hvordan savnet har formet meg i dag, da fylles jeg opp av bare paranoide tanker, redsler og panikkangst.
Hvor bekymret jeg har blitt for Tilde, for den store angsten er jo å oppleve dette på nytt.
Selv om Jesper og Tilde er to forskjellige barn, med totalt forskjellige behov, så hører ikke alltid tankene det når de spinner på det verste. De er bare like redde, like engstelige for å oppleve et nytt mareritt igjen.
Selv om Tilde er frisk og har det bra, så tenker jeg at det kan jo skje allikevel.
Det har jo skjedd før, så det kan jo skje igjen. Huff, jeg grøsser bare ved tanken.

Tror jeg skal prøve å hive i meg noen paracet, ta meg en dusj og gå en liten tur ut.
Været er nydelig, og det burde jo kunne trigge en positiv tanke eller to.

Ha en fin mandag :)

Fredag.

2011-02-25T10:36:00.000+01:00

Tusen takk for så mange fine tulipantips. Mine har nå stått opp fra de døde takket være dere, og lever i beste velgående. Flotte saker altså.
Ser ut som det hjelper masse å sette de på et kjølig og mørkt rom på natten ja. Supert at jeg fikk lære noen nyttige blomstertips.

Ellers så har jeg ikke tenkt å slutte med bilder på bloggen min, ser at det er flere som lurer på det. Har fått spørsmål på mail og i kommentarfeltet om akkurat dette. Det kommer bilder, bare ikke så ofte som før kanskje.
Er helt enig at det er mer givende å lese en blogg med bilder, men det er altså ikke bildene som vil være hovedfokuset i min blogg uansett. Jeg har bloggen for å skrive.
Men dette har vel kanskje aldri vært en blogg som følges for bildenes del allikevel?

Ellers er formen skikkelig dårlig om dagen. Æsj. Har avlyst to lunsjdater jeg gledet meg masse til denne uka, men klarer bare ikke annet enn å ligge i sofaen og slumre. Hater hater hater formen min om dagen. Men det kommer vel bedre dager om ikke så alt for lenge. Jeg må bare klage litt, som vanlig ;-) Godt å få ut litt gruff vettu.
Planen for i dag blir derfor å ligge helt rolig på sofaen og gjøre ingenting til jeg skal hente verdens beste i barnehagen tidlig i dag :)

Helgen er full av planer, og det er koselig. Hva skal dere gjøre?

Tilde trasser veldig om dagen, så lenge det er bare jeg og kjærestemannen hjemme i allefall. Da er det kort vei fra himmel til helvete. Hun er i en veldig fin alder nå, der hun lærer masse nytt hver eneste dag, prater i ett sett, og tester oss ut, men trassen har jeg ikke noe til overs for bestandig. Det er jo fint at hun trasser, man skal jo det, og det er jo slik barn er, men det er allikevel ganske slitsomt.
Tilde blir derimot bare blid og lykkelig når vi har besøk/er på besøk. Da skal hun vise alt hun kan, tulle hele tiden og hun elsker å få den fulle oppmerksomhet.
Da har hun ikke tid til å trasse, så jeg lurer på om vi skal planlegge besøk hver eneste dag fremover ;-)

Dette ble egentlig et innlegg som ikke handlet om noe, men følte for å komme med en liten oppdatering, da jeg ikke tror det blir noe blogging før over helgen. Tar ofte bloggfri i helgene nemlig, da er det andre ting som prioriteres.

Ha en flott fredag. Her skinner solen ser jeg. Vårfølelse.

Grønne fingre?

2011-02-23T10:54:00.000+01:00

Jeg elsker blomster. Særlig er jeg glad i roser. Men ikke hvilken som helst farge, de må enten være hvite eller dusrosa. Jeg kjøper roser stort sett hver 14.dag. Setter det på minnekommoden til Jesper. Blomster skaper en fin stemning i huset synes jeg. Også minner det meg om den fineste gutten jeg vet om.
Roser har jeg blitt gode på, de kan leve nesten 14 dager her hjemme.
Så jeg tenkte at kanskje jeg er flink med blomster, at det skjuler seg et blomstertalent siden rosene lever såpåss lenge? Neppe, men lov å drømme.

Så jeg kjøpte tulipaner, en liten og svært dyr bukett. Satte de i vase. Sendte noen tekstmeldinger til venninner om råd får å få de til å leve lengre. Fikk det samme til svar, så tenkte at nå vil de jammen leve en liten evighet de også. I allefall til helga. Det ble nesten så at tulipanene ble mine favoritter da jeg så hvor fine de var.

Så står jeg opp i dag, og tulipanene henger skikkelig med hodet. Det er nesten så de faller ut av vasen, så mye henger de.

Jeg klarer ikke forstå hva jeg har gjort galt? De kan da ikke dø etter to dager? De har jo fått vann, og de har jo fått slikt middel for å leve ekstra lenge. De har blitt snittet på rett måte.
De har heller ikke fått for mye vann, men sånn akkurat passe. Jeg trodde jeg hadde vært flink.
Men tulipanene fikk en tidlig død, kan man si.

Derfor søker jeg råd, til dere i blogglandia. Her er det sikkert mange med grønne fingre.
Hvilke blomster er det lett å få til å leve, og hvilke bør man styre unna? Hva anbefaler du?
Jeg synes det er så vakkert med levende blomster hjemme, men har jo ikke råd til å kaste en dyr bukett etter bare to dager. Men vil så gjerne fylle hjemmet mitt med nydelige buketter som minner om liv, som er fine å se på.

Også hadde det vært artig med noe annet enn roser også.

Ellers vil jeg si tusen takk til alle kommentarene på tobarnsmamma-innlegget mitt. Det var godt å lese at dere også tenker på meg som en tobarnsmamma, selv om bare en synes i hverdagen.
Takk.

Tobarnsmamma.

2011-02-22T11:39:00.000+01:00

Tobarnsmamma.
Det er jeg faktisk.

"Har du to barn du da?".
Ja, det har jeg. Selv om han ene ikke fikk lov å leve lengre enn 2,5 år, så vil jeg for alltid være mammaen hans, og han vil for alltid være barnet mitt. Min førstefødte.

Det er kanskje ikke så lett å forstå, at jeg fortsatt sier at jeg er tobarnsmamma, når det er bare et barn her.
Jeg er en usynlig tobarnsmamma for de fleste.

Det var ei dame i barnehagen til Tilde, som spurte meg i går. Jeg har lenge grudd meg til det, at noen skal spørre. For hva sier man? Det vil bli litt feil uansett, og man vet at den som spurte vil angre seg for hun gjorde nettopp det. Å høre at noen har mistet barnet sitt, er aldri lett å ta innover seg.
Det er aldri lett å si heller.

"Har du flere barn enn Tilde?" spurte hun. Vennlig stemme, spørrende øyne og et smil om munnen.
Jeg fortalte, mens jeg fortsatt kikket ned og latet som jeg slet med å knyte skoene mine, at jeg er mamma til to.
Det var da hun spurte, om jeg var mamma til to. Hun syntes nok svaret var overraskende, siden hun aldri hadde sett flere barn. Og jeg og kjærestemannen ofte har levert og hentet sammen. Hvor var det andre barnet, det tenkte hun sikkert?

Jeg kikket på det smilende og vennlige ansiktet, med øyne som søkte svar. Hun var nysgjerrig nå, og jeg kunne se at hun var oppriktig interessert i å høre meg svare.
Jeg måtte svelge, mange ganger. Prøvde å formulere noe i hodet mitt, som ikke skulle høres så trasig ut. Slik at hun ikke skulle føle at hun hadde spurt om noe sårt.
Men det hadde hun jo, og det vil jo være vanskelig å si det, uansett. Ingen tar jo lett på det, å ha mistet sin aller kjæreste.

Jeg fortalte henne, uten at stemmen sprakk, at jeg hadde en sønn som dessverre døde for ett år siden. Jeg fortalte at han ble 2, 5 år og at han var alvorlig syk hele livet.
Jeg sa at jeg alltid ville si jeg hadde to barn, selv om det bare var ett barn som syntes.

Smilet hennes forsvant, øynene hennes ble blanke.
Hun så fortsatt like vennlig ut, og så på meg og sa at det var fryktelig trist å høre.
Og at hun ikke visste. At hun aldri hadde spurt om hun visste.
Beklaget seg. Begynte å se ned, så på meg, så ned. Syntes det var ekkelt.

Jeg sa at det var fint at hun spurte, at jeg synes det var godt å prate om det.

Da jeg gikk hjemover, var jeg tankefull. Veldig tankefull. Akkurat som jeg bar på en stor hemmelighet.
Jeg gråt ikke, jeg lo ikke. Pokerfjes.
Tilde satt i vognen og pratet om alt hun så. Fortalte at hun skulle ha melon når hun kom hjem. Fast bestemt på at det var melon hjemme, som hun skulle spise.Sa det hele turen hjem.
Jeg sa ingenting. Bare gikk.

Det første jeg ser når jeg åpner ytterdøren vår, er et stort bilde av Jesper hengende i gangen.
Hans øyne glitrer av glede på det bildet, og han smiler stort og ekte.
Jeg kjenner at pokerfjeset forsvinner. At øynene mine også blir blanke.
Jeg er for alltid mammaen din, Jesper. For alltid. Og det skal alle som spør få vite.

Jeg er stolt over deg! Og neste gang skal jeg ikke kikke ned mens jeg svarer. Jeg skal se mennesket i øynene og svare med sterk stemme. At jeg er mammaen til verdens tapreste og fineste Jesper, og det vil jeg være resten av livet mitt. Det er noe som varer evig, selv om livet ditt ble alt for kort.
Heldigvis forsvinner ikke alt, selv om man mister alt.

Fortsetter litt til.

2011-02-21T11:27:00.000+01:00

Da har jeg vel landet på en beslutning, om å fortsette å blogge her, åpent for alle, men å ikke nødvendigvis ha bilder i hvert innlegg. Det har jeg ikke hatt før heller, men da har jeg tenkt at det skulle jeg i grunn ha hatt.
Bilder er jo så morsomt. Får håpe det er noen som orker å lese en blogg uten så mange bilder, da.

Jeg har diskutert dette med så mange. Hvorfor blogger jeg? Hva vil jeg med bloggen min?
Og jeg har funnet ut at det er alt for mye terapi å miste ved å slutte å blogge om tankene mine. Jeg får faktisk mye mer utbytte av å dele tanker her, enn med min psykolog.
Også synes jeg det er en koselig hobby, som ikke stjeler noe særlig med tid heller.
Også må jeg jo si at jeg føler at bloggen min ikke kan støte noen, og at det ikke kan gå utover Tilde i fremtiden med det som jeg har skrevet, så om jeg begynner å merke bildene mine, så kanskje vil jeg føle meg bittelitt tryggere?
Ja, jeg fortsetter i allefall litt til.

Forrige uke var i grunn ganske innholdsrik for oss å være, så derfor kom det ikke noe innlegg før nå.
Vi har hatt besøk, vært på besøk stort sett hver dag, og vi har ryddet og vasket leiligheten så det suser (faktisk mange ganger har jeg vasket forrige uke), for å så bare et par minutter senere føle vi er tilbake til der vi startet. Med hovedrot og støv. Er det sånn hos flere?
Samme hvor mye man rydder, så er det like rotete etterpå?
Og det blir aldri tomt i skittentøyskurven. Aldri.
Dette er visst noe som er ganske irriterende for meg om dagen, så må bare nevne det. Hater husarbeid.
Man holder på i evigheter, så vises det ikke engang. Ja, i allefall bare for en svært kort periode.

Denne uken er også full av planer, og det er fint. Jeg liker nemlig svært lite å være alene, eller være planløs. Det er ikke det at formen min er slik at jeg kan finnne på noe spennende utenfor leiligheten min, men det er forferdelig kjedelig å bare ligge på sofaen og være i dårlig form, helt alene. Jeg må sosialiseres nemlig.
Hater å være sykmeldt. Jeg VIL på jobb, men kroppen hører ikke etter :(

Over til noe helt annet;
I går oppdaget Tilde skyggen sin, og det var veldig morsomt. Hun synes nok derimot at mammas og pappas latter var feilplassert, for det var overhodet ikke noe artig for henne.
Hun prøvde gang på gang å fjerne skyggen sin, la seg nesten ned på bakken og veivet med hendene. Ropte fortvilet til oss "den sitte fast". Løftet føttene høyt i været for å få den bort, frustrasjonen var gedigen.
Også gikk hun litt igjen, mens hun hele tiden fulgte med på skyggen sin. Gikk store omveier, i håp om at den ikke skulle følge etter. Begynte på et tidspunkt å springe, men ga opp da hun så at den var etter henne.
Tilslutt ble det for mye, og hun sa "bære" til meg. Og det er det sjelden vi får lov til. Hun skal klare alt selv. Samme om det er å gå i lange stunder og hun er supersliten, skal hun i allefall ikke bæres
Men den skyggen var for skummel, og lite samarbeidsvillig, hehe.
Jeg må si det var utrolig artig å være vitne til dette, lenge siden jeg har ledd så mye. Sikkert ikke så hyggelig gjort, men jeg klarte ikke å la være.

Hvordan var det da deres barn oppdaget sin egen skygge?

Ellers når jeg er så godt i gang med skrivingen her, så vil jeg gjerne få anbefale en blogg.
Eli har en superbra blogg, men med alt for få lesere. Håper å få gjort noe med det her. Hun fortjener nemlig litt mer oppmerksomhet, for hun er supersøt, snill, artig og en av verdens beste.
Trykk her for å komme på besøk hos henne :)

Ha en ellers fin mandag.
Her skinner solen, og da begynner man å lengte etter våren.
Joggesko, tynn jakke og asfalt, åhh... Nydelige fremtiden.

Om blogging.

2011-02-16T11:21:00.004+01:00

Isj, jeg vet ikke om jeg vil blogge mer. Altså, jeg vet at jeg egentlig vil, også vil jeg fortsette i samme dur som jeg alltid har gjort, med å være ærlig og være meg selv.
Men så er jeg blitt så skremt med tanke på hvor mye jeg utleverer meg selv, mine barn, mitt liv på internett.
For alle sammen kan lese her om de vil. Og jeg har selv valgt å gjøre det på den måten, eneste personen det vil gå utover er jo meg, og jeg står jo for det jeg skriver, så i grunn burde det være greit? Eller?

Mange sier at man må være forsiktig når man blogger om følelser på bloggen, og min handler jo stort sett om det. Man blir jo sårbar, og jeg må tenke meg litt ekstra om i disse dager føler jeg.
Har heldigvis aldri opplevd en eneste negativ kommentar på bloggen min, og det synes jeg er veldig veldig godt. Tusen takk for det, kjære lesere.

Det har jo vært veldig i media i det siste, dette med mammabloggere, og alt vi utsetter våre barn for.
Jeg har ikke følt dårlig samvittighet ovenfor Tilde (eller Jesper), og de bildene jeg deler. Føler det er ting som er harmløse, og som jeg aldri i verden hadde reagert på om jeg leste andre steder heller. (Jespers historie er såklart ikke harmløs, men ingenting jeg skriver og deler om han, vil gå utover han på noen måte)
Men er det fordi jeg selv er en mammablogger, og som også søker andre mammabloggere? Selv liker jeg svært godt å lese andres erfaringer, andres historier om barn og mammarollen. Og når man får se bilde av barnet, så blir det liksom enda en bonus. Man liker jo å se bilder, se utviklingen. Er vel ikke bare jeg som koser meg med det, og ikke ser noe negativt når det gjelder mammablogging?
Man legger jo såklart ikke ut nakenbilder, og skriver ikke stygge ting om barnet sitt.
Jeg har aldri opplevd at noen har gjort det, og jeg føler jeg har lest maaange mammablogger.
En ting som går igjen, det er stolthet, og takknemlighet for barna. Og vakre bilder. Av lek, av smilet deres, av klær etc.

Men jeg vet jo selvfølgelig ikke hva Tilde hadde ment om mammas blogging hadde hun forstått det, og om hun hadde blitt lei seg for dette. Nå er hun så liten, at blogging, det vet hun ingenting om. Og såklart, jeg vet jo ikke at det er rettferdig jeg skriver om henne uten at har godkjent det.
Men vil dette jeg gjør nå, være til hinder for henne senere i livet? Kan liksom ikke forstå det?

Hva slags tanker har dere?

Jeg har i grunn bare fortsatt i samme duren etter alt som har vært sagt i media også, men hele veien tenkt på "hva er det jeg gjør?".

Så blir det igjen til en bloggpause for min del da, fordi jeg blir så usikker, samtidig som jeg blir litt sur, fordi at mammabloggere er da jammen meg ikke så ille, de. Ikke i mine øyne i allefall. Og da begynner jeg å tenke på alle de tusen bloggene der ute som virkelig burde være mer forsiktige med hva de legger ut på nettet.
Men det sier jeg kanskje for å forsvare meg selv, siden jeg faktisk er en mammablogger, og jeg liker jo ikke at noen sier at vi gjør noe galt, sant? ;-)

Vil veldig gjerne høre deres tanker om dette, er sikkert mange som sitter med svært forskjellige meninger.
Jeg sliter litt med å finne min merker jeg.

Edit: Jeg mener altså ikke hva dere mener om min blogging, men hva deres tanker er om mammablogger generelt. Og også om dere har noen tanker i forhold til deres egne blogger?

Dusteprolaps i en dusterygg.

2011-02-11T12:54:00.000+01:00

I går kjente jeg det.
Smerter i ryggen.
Igjen.

Har jo slitt en god del med denne dusteryggen før, men nå har den vært så fin i laang tid, at jeg rett og slett ikke har tenkt over at jeg har prolapser både her og der i ryggen. Og ikke har jeg tatt noen forhåndsregler og ikke har jeg trent. Så man kan vel takke seg selv. Men det orker jeg ikke. "takk Gøril, for at du igjen ødela ryggen din". Ja, sikkert. Ingen takketale her i heimen.

Men i går, da sa det altså pang. Og alle helgeplaner skrinlegges. Jeg kan jo ikke gå. *sutre*

Jeg har nå googlet for å finne ut hva jeg skal gjøre for å bli bedre.
Alle sier det som jeg vet, ut å gå korte turer.
Men hva om man ikke klarer å gå? Har de glemt å tenke på de?

Har egentlig lyst til å klage og sutre enda mer, men tror vi stopper der ;-)

God helg, forresten :)

Nettshopping.

2011-02-09T14:29:00.001+01:00

I går fikk jeg endelig en pakke i posten (les: Kjærestemannen hentet den på postkontoret).
Og der lå det masse av klær. Jeg har ikke vært noe særlig i form i det siste, og er som nevnt på forrige innlegg, i dårlig form. Men jeg klarer jo å shoppe fordi om jeg ikke går i butikker :)

Det som er farlig med nettshopping er at det er jo bare å trykke på det man vil ha, og vips så ligger det i handlekurven, klar til å sendes din vei i posten. Så jeg handlet vel litt i overkant av hva jeg ville tenkt var lov.
Jeg føler at jeg ikke bruker penger når jeg handler på den måten, og at jeg bare får en gave i posten.

Jeg synes også det er ganske vanskelig å handle over nettet, da jeg ikke får prøvd på klærne, og jeg tenker at jeg må bare bestille det jeg tror passer. Så da ender jeg med å bestille klær som er litt for store.
For jeg innbiller meg jeg er tjukk.

Når alle klærne endelig kommer, så blir jeg så glad. For shopping og nye klær er jo medisin mot mye vondt, det.
Jeg blir i allefall lykkelig av shopping. I allefall en liten stund. Men da er det bare å shoppe litt til, sant?

I går satt jeg bare å beundret den lille dungen av klær som var mine, og tenkte at jeg kom til å bli så fiiin i de.
Orket ikke prøve de, bare satt å beundret de. Fineste klærne mine.
Men neida, ble ikke akkurat noe fin i de. Ikke litt engang. Måtte bare le da jeg prøve de, faktisk.

De er alt for store. På en måte blir jeg jo glad, fordi det beviser jo bare at jeg ikke er så stor allikevel, da.
Men så har jeg jo masse nytt tøy som jeg vil bruke NÅ, og jeg orker jo ikke sende de tilbake.
Jeg har jo ventet så lenge på de. Og jeg eier ikke tålmodighet til å sende alle klærne tilbake, for å få en ny størrelse inn i hus. De er jo bestilt fra det O'store utland, og da tar det tid.

Enden på visen må vel være at jeg får ligge enda mer på sofaen og spise bare junk og godterier, slik at de fine klærne passer meg, tror du ikke?

Jammen ikke ofte jeg skriver to innlegg samme dag, må være ny rekord for meg det?

Energiløs, men lykkelig fordi.

2011-02-09T12:20:00.000+01:00

Jeg bobler vel ikke akkurat over av energi om dagen. Det hadde vært en kraftig overdrivelse.
Faktisk så har jeg akkurat stått opp, og selv om jeg har sovet mye mer enn jeg er vant til, så er jeg ikke så veldig opplagt av den grunn.
Jeg ligger vel heller ikke og sover så lenge, ligger vel mer å tenker. Veldig mange tanker om dagen, men orker ikke dele de.
Kanskje en dag.

Føler at det er så mye jeg skulle ha gjort her hjemme også, ikke bare mye å gjøre i tankeland, men over alt i grunn. Leiligheten lider pga meg. Kjærestemannen kan jo ikke gjøre alt heller, selv om han er verdens flinkeste og faktisk nesten gjør alt her hjemme i disse dager. Jeg skulle til å si Gud være med han, men siden jeg ikke er spesielt kristen, så får jeg bare la vær. Han er i allefall flink!

I går hadde jeg Tilde hjem fra barnehagen. Jeg trengte litt Tildetid. Hun slo til med å være verdens snilleste unge, og det var innmari godt for en sliten mamma. Jeg er sliten, selv om jeg ikke gjør noe, vet det høres ulogisk ut, men sånn er det, dessverre.

Innmari godt med slike kosedager, det blir ikke så mange av de. Og man får jo tilført kroppen sin ekstra energi, helt gratis, ved at den lille er så god mot mammaen sin og faktisk hører etter hvert eneste ord, uten å protestere engang. Hun har vært slik noen dager nå, det er jo så herlig.
Hun sover til og med på natta, og når hun våkner så smiler hun og sier "hei vænnen". Hehe, lurer på hvor hun har hørt det hen?
Hun har jo vært mye syk i det siste, og nå er det bare stygg hoste som er igjen. Matlysten er virkelig kommet tilbake, og i går måtte jeg si nei til henne. Nei til mer mat. Det trodde jeg aldri kom til å skje.
Men når man spiser 4 brødskiver, en banan, litt melon, noen druer, og etterpå begynner på mammaen sin lunsj, da er det greit å stoppe opp litt. Hun er tross alt bare 10 kg, og kanskje 80 cm.
Etterpå stod hun å klappet seg på magen og sa "stor mage". Trommeskinn vil jeg si. Tror magen jublet for at det ble en pause.

Noen timer senere kom kjærestemannen inn døren etter endt arbeidsdag, hun løp i gangen og ropte "mat".
Sprang å satte seg på plassen sin ved bordet og var helt i ekstase. Endelig skulle hun få mat.
Endelig kom pappaen hjem med middag.
Også sier hun at pappaen skal skifte bleie, noe hun ikke pleier å si så veldig ofte, da det å skifte bleie er lite morsomt.
Jeg vil nok påstå at det kunne høres ut som mammaen hjemme verken hadde hatt tid til bleieskift eller matlaging for lille. Omsorgssvikt på det høyeste altså.

Skulle ikke tro at hun hadde spist en hel haug for noen timer siden, hun var så sulten og spiste kjempemasse.
Igjen så mye at vi måtte si at nok var nok. Vi andre slutter faktisk å spise når vi er mette, Tilde.
Så gikk det kanskje en time, og hun ser på meg og sier "brødskive ost".

Jeg er så glad for at matlysten er tilbake, når hun spiser nok mat så er hun nemlig verdens snilleste på jord.
Og beste og godeste.

Nevnte jeg forresten at Tilde sa "glad i dæ mamma" og hun nusset meg i hele går?
Fy flate, så heldig jeg er som har henne.

Og energiløs eller ei, hjertet smiler i allefall og føler seg lykkelig når jeg tenker på henne.

God helg

2011-02-05T21:44:00.000+01:00

Vi har så langt storkost oss i helgen.
Vært på museum og sett på dyr, fisker og fugler, stor stas for Tilde.

Kost oss med vafler til lunsj, og sovet ettermiddagsdupp hele gjengen.

Vi har mumset i oss en hel melon, og spist is og handlet inn for å bake boller i morgen :)

Har ikke slått et slag for sunnheten i dag med andre ord, men det er jo helg, og da er det lov.

Tilde har vært i tulleform og elsker å tullesmile og hun har kost seg i hele dag. Vi har hatt tante og onkel med oss på museum, og på besøk her hjemme, og Tilde har blitt kjæreste med onkelen sin og vil bare være sammen med han. "kjærest me onkel æ"

Veldig søtt i grunn, siden hun bare er 20 mnd ;-)

I morgen venter vi middagsgjester og gleder oss veldig.

God helg :)

Dansedronningen

2011-02-03T22:33:00.002+01:00

Tilde, hun elsker å vise seg frem. Særlig om vi har besøk, da må alle øyne rettes mot henne.
Hun vil være midtpunktet og er i sitt ess når hun får oss voksne til å le.
I dag begynte hun med sitt nye danseshow, som inneholder hopping (uten å kunne hoppe selvfølgelig, så det ser bare veldig merkelig ut, men hvem kan nekte når hun sier "æ hoppe"?)

Dansen har også mange andre fiffige moves, det er å kaste seg i gulvet, snurre rundt og rundt, legge seg ned og late som man slår seg, å åle seg fremover og bakover, vifte med fingrene mens man roper "au i finger"
Altså, det er dette som er den nyeste trenden innen dans.

Jeg må bare si at mitt favorittbilde er det øverst til høyre. Det var det aller siste hun gjorde innen dans i dag, for å si det sånn. Tatt like før hun deiset i bakken og "færdi danse".
Jeg vet ikke om hun trodde det stod noen bak henne for å ta i mot, hun er jo uredd alt, så aner ikke hva som foregikk i det vesle hodet akkurat da hun tok det siste dansetrinn, men jeg ler godt av bildet.

Ikke noe å si på humøret heller :)
Verken for den lillle eller oss var så heldige å få se dette showet fra start til ende ;-)

Fineste, rareste, morsomste, vakreste, godeste Tilde

Om å lære seg å bli sunn.

2011-02-01T12:33:00.000+01:00

For det å være sunn, det er så viktig.
Allikevel er jeg ikke spesielt sunn, og det er jo ikke noe særlig. Jeg er ikke spesielt usunn heller, bare så det er sagt.
Når man vet helsegevinstene man får ved å være sunn og røre seg, så er det i grunn dumt å la vær.

Og for meg som er så inn i hampen redd for døden, så er det kanskje enda dummere å ikke bli sunn og sprek.

Noen valg i livet må man ta, og valget om å leve et sunt liv er jo viktig, så hvorfor gjør jeg ikke det?
Hvorfor spiser jeg ikke fisk 3 ganger i uka?
Hvorfor jogger jeg ikke 3 ganger i uka, og trener styrke?
Hvorfor kjøper jeg meg godteri og annen usunn mat når jeg skal kose meg?

Det verste er jo at jeg vet hva er bra mat og ikke, Ja, jeg trodde skinke var sunt, men i følge denne artikkelen må jeg visst holde meg unna det også. Søren, jeg som elsker skinke.

Hvilke grep har du gjort for å bli sunnere?

Her i huset har vi ikke gjort de store grep, men vi spiser bare grovt brød, fullkornsris, fullkornslefser, fullkornspasta etc. Vi har byttet ut rømme med biola sin naturelle yoghurt, vi har grønnsaker/salat til de aller fleste av måltidene. Vi spiser så og si ikke rødt kjøtt. (kjøper alltid kyllingkjøttdeig om vi trenger kjøttdeig f.eks). Mannen lager stort sett bare mat fra bunnen av. (jeg lager nesten aldri mat *rødme*)
Mannen sykler til jobb, jeg går.
Vi prøver å innføre lørdag en gang i uka, men det er jammen ikke lett.
Er så innmari lett å kose seg med noe etter at Tilde er lagt, og vi skal se på favorittprogrammet på tv.
Har derimot blitt flinkere til å innføre sunn snacks, men som oftes er det den usunne som vinner.

Allikevel så er det jo en del som ikke er bra.
Det er for lite mosjon, det er for lite fisk, det er for mye kos på kveldene.

Hvordan vi skal bli bedre handler jo bare om en selv og valgene man tar.
Og jeg har så lyst til å begynne å ta flere sunne og bra valg.
Gjøre det som er bra for kroppen min, for det som er bra for kroppen min er også bra for sinnet mitt.
Og det er jo bare en vinn-vinn-situasjon. Hva har jeg å tape? Ingenting.
Hvorfor fortsetter jeg slik som jeg gjør? Aner ikke.

Er det noen som har noen smarte tips å dele med meg, så vi kan sammen bli sunnere?

Snart er januar over...

2011-01-31T16:59:00.001+01:00

Og det er jeg veldig glad for.
Ser frem mot å komme nærmere våren, dag for dag nå. Våren er den aller beste årstiden.
Selv om det nok er lenge til våren melder sin ankomst her i trøndelag, så er det alltid lov å glede seg.

Uansett, januar har vært, og vil nok sikkert alltid være, en tøff måned.
Jeg tror at selv om februar også vil være en mørk og trist måned, så vil den bringe mye mer glede enn januar gjorde.
Vi begravde jo vår eneste lille gutt i februar, så februar er på ingen måte en fin måned for oss det heller.
Men selve døden var mye verre enn begravelsen. Mye verre.

Ellers vil jeg takke for alle de fine kommentarer i innlegget under. Det varmet og var så godt å lese.
Har lest alle ord mange ganger, og er så rørt over at Jesper har rørt mange kjente og ukjente. Tusen takk.
Det vitner om at det er mange store gode hjerter der ute, og det gleder meg sånn.

Tusen takk for koselige mail også. Har dessverre ikke orket å svart på noen enda, men dere skal vite at jeg satte stor pris på de.

Stua vår er full av blomster, mange gode venner som husket og ville være med å minne.
Det er godt å se. Stua er full av liv, blomsterlig liv.
Jeg er så glad i mine omtenksomme venner med hjerter av gull.

Har også innboksen på telefonen full av gode tanker og fine ord, tusen takk alle sammen.
Jeg har ikke svart dere alle, men jeg er rørt over at dere husker og aldri vil glemme fineste Jesper.
Slike ord betyr mer enn noen kunne ane.

Selve dagen, den dagen jeg gruet meg sånn for, det ble ikke slik jeg hadde trodd. Og det er jeg jo sjeleglad for. Det var nok besøk av en av verdens fineste venninne og hennes barn som ga oss en skikkelig pause fra alt som heter sorg og vonde tanker. De kom med smil om munnen, boller og is, og spredte bare lykke og glede. Heldig er vi som har så fine venner. Det er også hjertemedisin.

Resten av helga var vi hos foreldrene mine. Tilde fikk endelig lov til å se på hestene igjen, og det var fullkommen lykke for henne. Håper hun snart friskner helt til, så barnehagen også blir et fint sted å være. Det er kjedelig å være hjemme sammen med mammaen sin, men er man syk, så er det ingen annen regel dessverre.
Satser på at barnehagen blir første stopp i morgen :)

Tusen takk til alle som har stemt på meg hos foreldremanualens blogg-award.
Tenk at jeg skulle vinne, det hadde jeg virkelig aldri trodd.
Jeg ble selvfølgelig veldig veldig glad, så tusen takk.

Nå skal jeg og Tilde se på Karius og Baktus, ny favoritt her i huset.

Vi blogges (med bilder) neste gang.

Dagen før den grusomme dagen.

2011-01-27T22:25:00.000+01:00

Dagen før Jesper døde. Den er i dag.
Ett år siden. 28. januar 2010.
Hjertet stoppet.
Lille vakre gutten min sovnet stille inn, og våknet aldri igjen.
Så mange følelser, et hav av de. Kaos. Kan ikke beskrives.
Vil ikke gråte, klarer ikke la vær.
Kan ikke leve med sorgen, kan ikke leve uten.
Rett og slett bare kaos.

Snill nabo kom innom med nybakte og deilige sjokolademuffins. Visste om morgendagen, tenkte på oss.
Tilde, som er syk om dagen, elsket de også, og det var det eneste vi fikk i henne i dag.
De var helt fantastiske, så ikke så rart hun la sin elsk på de.
Hjertet mitt blir rørt over slike handlinger. Det oser av omtanke og nestekjærlighet.
Disse menneskene er så gode, og jeg gleder meg til å takke dere med en stor klem.
Tusen takk, det varmet mer enn dere aner.

Nydelig kort fra en venn langt unna dumpet i postkassen for et par dager siden, ord som varmer.
Handlinger fylt av omsorg.
Jeg takker deg kjære Hilde. Jeg ble glad, og veldig rørt.

Ellers har dagen vært vond. Ingen av oss er i noe humør, alle har hodene fulle av tanker.
Jespertanker, andre tanker? Hvem vet hva som foregår i hodene? Stemningen er i allefall deretter. Laber.
Skulle ha ryddet, skulle ha vasket. Skulle ha gjort så uendelig mye.
Orker ikke.
Energiløs.

Jeg tenker sånn på dagen i fjor. Denne dagen levde gutten min. Denne dagen pustet han, men vi visste.
Han var så syk. Mammahjertet visste, for aller første gang, at hun nå skulle miste han, den kjæreste gutten sin. Jeg husker den dagen så godt. Hva alle sa, hvem som var innom, til og med hva jeg spiste.
Jeg visste også at tiden var inne, men jeg var ikke klar for det i det hele tatt. Kan man noen gang bli klar for slike ting?
Trodde jeg skulle føle lettelse, lettelse over å se at smerten forsvant ut av kroppen hans.
Lettelsen kom aldri, og selv om jeg vet at det var for det beste, så føles det som det verste.
Det er det verste.
Aller verste.

Men så finner jeg ingen ord, ingen ord for å beskrive hvordan det er inni meg.
Det er så mye sorg og sinne, frustrasjon og fortvilelse. Leter etter ord for å beskrive jævelskapen. Jeg finner de ikke. Leter, falmer i blinde. Albuer meg fremover. Ingenting.
Hva tenker jeg, hva føler jeg, hvordan har jeg det? Egentlig?

Er jeg redd, redd for lillejenta mi, som måtte få RS-virus akkurat nå? Eller er jeg redd for alt nå?
Ett år siden Jesper døde av akkurat det samme viruset, så får hun det, for andre år på rad.
Hun hadde det jo i fjor også, på samme tid. Det er jo ikke farlig for henne. Jeg vet jo det, innerst inne.
Skal det være sånn? Redsel for RS hver januar.
RS-viruset som skal være ukomplisert, og det er det for Tilde, men RS tok fra meg gutten min.
Så for meg er det selve roten til alt vondt. Og jeg får panikk og våker over min lille jente som slett ikke er i form. Heldigvis er hun mye bedre, og jeg tror jeg føler meg roligere enn for et par dager siden.
Allikevel, rolig i et hode fullt av kaos. Så alt er jo relativt.

Men hvordan er det egentlig, å være Gøril, ett år etter å ha mistet sin sønn?
Jeg vet ikke.
Ikke noe godt i allefall.
Men jeg vet at livet hadde ikke vært så godt med Jesper i det heller, for han hadde vært syk og plaget og full av vonde ting i kroppen. Det hadde vært utmattende, det hadde vært tåredryppende. Jeg prøver å tenke på det også, for det var jo det som var livet vårt før.
Men når man savner, så ser man ikke det.
Man ser bare det man vil se, og der er ingen syke, der finnes ingen plager, ingen tårer, ingen smerte.
Og jeg vil jo bare holde han for alt i verden. Snusekose. Lenge.

Jeg savner han, jeg. Savner han så veldig.
Har tenkt så mye på han denne måneden.
Ventet på den, gleder meg til den er over, til vi har kommet over alle fæle merkedager, så jeg kan se fremover igjen.

Jeg tenker mye på hvordan han ville sett ut nå, ett år eldre.
Han ville nok fortsatt vært den fineste av de alle, med de tindrende øynene og det smittende smilet når det kom frem.
Han ville nok fortsatt vært den mykeste myke, lukte slik som bare Jesper kunne, og rørt mange hjerter.

Jeg har så mye på hjertet, men jeg finner som sagt ikke ordene som beskriver det som ligger der.
Jeg kan nok heller ikke sitte og skrive side opp og side ned om sorgen, den altoppslukende sorgen..
Jeg får prøve å se fremover, tenke på fremtiden, med Jesper i hjertet.

I morgen får vi hyggelig besøk, så det ser jeg frem mot.
Jeg håper at å grue seg til selve dagen er det aller vondeste.

Jeg vil bli veldig glad for alle som vil tenne lys for Jesper i morgen. Være med å minne han, selv på en slik vond dag. Ett år har gått.
Huske han, tenke på han og ha han litt i hjertene deres også, vil dere det?

Jeg kommer til å ta bloggfri til over helgen, så vi skrives på mandag.
God helg :)

Alt jeg vil

2011-01-24T12:10:00.001+01:00

Alt jeg vil er å ha en varm og god liten skatt liggende i fanget mitt.

Alt jeg vil er å kjenne huden hans mot min, kinn mot kinn.

Alt jeg vil er å stryke han over håret, hviske vakre ord i øret hans.

Alt jeg vil er å se han igjen.

Alt jeg vil er å høre de gode lydene hans igjen.

Alt jeg vil er at han skal leve.

Alt jeg vil er å skape nye minner.

Alt jeg får er å tenke på han, og kjenne tårene renne nedover mine kinn.

Alt jeg får er å savne han, og vite at jeg aldri mer får se han.

Alt jeg får er å sørge over han, ha det vondt i hjertet mitt.

Alt jeg får er en liten grav med hans navn på.

Alt jeg får er gamle minner.

Alt jeg vil er ingenting jeg får.

Lykke for meg.

2011-01-23T11:57:00.000+01:00

Hva er egentlig lykke? Jeg sitter å tenker litt på hva som gjør at livet mitt også er bra.
Jeg har jo så mye å være takknemlig for, selv om jeg har opplevd det jeg har gjort.
Lykke har derimot blitt annerledes enn for noen år tilbake. Jeg er ikke så naiv lengre.

Før var ikke lykke å få sove lenge en søndagsmorgen, det tok jeg som en selvfølge.
Før var ikke lykke å møte venninner over en god lunsj, det var også noe jeg tok for gitt at vi kunne gjøre.
Spise lunsj, ha med barnevogn, dra på shopping. Det var vel det jeg så for meg at jeg kunne gjøre i permisjonen min med Jesper. Det tok jeg som en selvfølge, jeg var veldig naiv når jeg tenker meg om.
Jeg fant heller ingen lykkefølelse i å se at friske barn utviklet seg, jeg tenkte at det var jo slik det skulle være, og jeg følte derfor ingen lykke av å se nettopp det fenomenet.
Utrolig naivt? Jeg blir flau når jeg tenker på det.
Å ha fritid, gjøre som man selv har lyst til, det ga meg ingenting. Det var vel en selvfølge det også, at man skulle ha fritid, selv om man har famile?

Jeg tok det faktisk som en selvfølge at vi skulle få barn også, det er nesten så jeg er glad for å kjenne på kroppen at det ikke var så lett, det. At vi måtte ha hjelp, og at det er ingen skam i det.
Prøverør var lykke for oss, de ga oss de fineste barna, og oppfylte våre drømmer om å bli foreldre.

Jeg er glad ting endrer seg når det gjelder hva som er lykke for oss, hva som egentlig betyr noe.

Jeg føler en dyp og intens lykke når Tilde, som er frisk som bare det, utvikler seg som hun skal. Bare det å se at hun er frisk og som barn flest, det gir meg en glede jeg ikke kan beskrive. Jeg bobler over av lykke, og synes hun er den flinkeste i hele verden.

Jeg får masse overskudd, og er takknemlig for å få sove lenge om morgenen. Føler meg heldig som kan gjøre det av og til.

Jeg finner glede på mange flere måter nå enn før, derfor kan jeg ofte føle meg ekstra heldig, som kan kjenne at jeg er lykkelig over ting som andre ikke engang tenker på.
Livet blir nemlig annerledes når man får et barn med ekstra utfordringer. Livet blir snudd opp ned, og man må starte på nytt. Tenke på nytt, bli en nytt menneske. Man lærer å leve på nytt.
De blanke arkene blir stadig fullere og tettpakket av det nye livet, og det som virkelig betyr noe.
God helse.
Tenk så heldig jeg er som er frisk. Jeg har ingen sykdommer, jeg har ingen langvarige plager. Når jeg blir syk, så går det over. For en lettelse. Det går over.
Jeg klager over omgangssyken, men gjør det i grunn litt med et smil. For det går over. Jeg blir frisk igjen.
Å få lov til å være frisk, oppleve verden, gjøre ting som man ikke tenker over, det er gull verdt.
Det er det som betyr noe. Det er det som gir meg lykke.
At kjærestemannen og Tilde er friske, det gjør at livet vårt er normalt. For meg. Vi er heldige.

Et A4-liv var ikke det jeg ønsket meg mest da jeg fikk barn.
Da Jesper kom, var det så mye vi skulle gjøre. Så mye spennende og nytt, og jeg tok det jo som en selvfølge at han var frisk. Jeg hadde jo vært nazi i hele svangerskapet med kosthold og alt, så ingenting kunne jo galt.
Men så gikk alt galt, og det eneste jeg ønsket meg, det var å få leve et A4-liv. Være som alle andre.
Visste de hvor heldige de var?
Jeg ønsket bare å være som de aller fleste, ha normale bekymringer, ha god helse, jobbe og tjene penger, ha fritid, gå på butikken. Ikke skille meg ut. Bare forsvinne i mengden. Usynlig.
Det må jo være den ultimate lykkefølelsen.

Kjærlighet er lykke. Å få lov å gi, å ta i mot.

Jeg kunne ikke satt pris på dette A4-livet vi lever i nå, hadde det ikke vært for Jesper.

Jeg hadde nok tatt det som en selvfølge, og jeg hadde nok klaget over hvor hektisk det var, mye mer enn jeg gjør nå.

Han ga meg nøkkelen til å verdsette det aller viktigste i livet. Det å få lov å leve.

Det er det som er lykke, for meg.
Selve livet.

Han lærte meg å sette pris på det man har, ikke det man tror man ønsker seg.

Jeg ønsker meg så klart et hus, med egen hage og masse penger jeg også, men det betyr i grunn ingenting, gjør det?

sykdom

2011-01-22T20:50:00.000+01:00

Jeg har kommet meg opp av kjelleren igjen, vært ned en tur, opp igjen, tuslet ned, og løpt opp. Mange ganger.
Sånn går vel dagene.
Grunnen for at jeg ikke har skrevet noe har ikke vært at kjellertrappa har hatt vanskelige skritt for meg å ta, de kunne jeg godt å ha skrevet om. Er vel ganske sikker på at de fleste begynner å bli lei mine depresive innlegg, så av og til er jeg flink å holder det inni meg.
De fleste gangene deler jeg, fordi det gir meg så mye tilbake, men samtidig så må jeg prøve å ikke utlvere meg hver dag, hele tiden. Selv om tankene mine på langt nær er hemmelige, de er stort sett de samme.

Men grunnen for manglende innlegg er at vi har vært så heldige å fått besøk av omgangssyken.
Vi fikk egentlig besøk av den sist helg, da var det kun lillesnuppa som fikk det ærefulle besøket av herr spy.
Og jeg priset meg dypt lykkelig for at jeg ikke ble smittet, da.

Men så kom mannen hjem fra jobb for et par dager siden. Han var grå i ansiktet, og gikk med bøyd rygg. Han sa noe om at han følte seg uggen, før han sprang mot badet. Skaden var skjedd, og brølene jeg hørte fra badet kunne ikke misforståes. Her var herr spy på besøk, igjen.

Jeg fikk fullstendig panikk, ikke for at han var syk, men tanken på å få dette svineriet selv. Jeg er jo mest redd for meg selv må vite, her var det ingen snill og omsorgsfull konemor som passet på sin syke mann, nei. Han fikk klare seg selv.
Med streng beskjed om å sprite håndtak på dører, seg selv selvfølgelig, og alt han hadde tatt i, og ikke puste på meg (ikke se på meg heller), trodde jeg det skulle gå bra.
Jeg sov på et annet rom den natten, og følte meg tryggere på at sykdommen ikke ville finne meg.
Jeg ble helt nazi på spritingen, og tenkte at det kunne ikke være rettferdig om omgangssyken kom min vei nå, jeg hadde jo spritet alt, og alle. Sykdommen måtte jo dø.

Så feil kan man da ta. Fredag kom og hilste fint til meg med spying og kvalme og alt det innebærer når herr spy kommer på besøk. Herlig. Jeg var i grunn ikke helt klar for dette.
I dag har jeg vært sengeliggende hele dagen. Enten i sengen, eller på sofaen. Tør nesten ikke røre meg, for det fører jo til at kroppen kommer til å miste samarbeidet helt med tankene mine "ikke spy, ikke spy".
Så lenge tankene bestemmer, føler jeg at jeg har overtaket og dermed ikke kaster opp. Men tankene taper ofte mot kroppen, dessverre.
Jeg prøver så godt jeg kan å ligge urørlig, ikke spise og ikke drikke, ikke snakke og ikke puste.

Tilde derimot, respekterer dette fint lite. Hun hopper på meg, tramper på meg, drar meg i håret. Roper at jeg må stå opp. Kommer med alskens mat jeg skal spise, og sier "mamma, kaste opp" og deretter "så så", mens hun slår meg på magen. Jeg tror hun tenker at hun stryker og er snill. Det føles bare ikke helt sånn.

Omgangssyke er noe svineri, og jeg håper at dere andre holder dere friske. Nå som Tilde sover, skal jeg i allefall fortsette planen om å ligge helt urørlig og konsentrere meg om å ikke spy, bare puste rooooolig.

God bedring til meg selv, og alle andre som har herr spy på besøk.

også bar det en liten tur i kjelleren igjen.

2011-01-19T13:38:00.000+01:00

Huff, jeg var egentlig i ganske godt humør, helt til nå.
Begynte å lese på gamle innlegg jeg selv skrev, etter at Jesper døde.
Begynte å kjenne på alle følelser, alt jeg savnet. Alt jeg savner.
Tungt å lese, hadde egentlig bestemt meg for å la være. Jeg visste det var en dum ide da jeg begynte, men så klarte jeg ikke slutte.

Glem meg ei skrev jeg for en stund siden, og i dag begynte jeg å lese akkurat det innlegget.
Har såklart aldri vært i nærheten av å glemme, men når jeg kom meg gjennom det som stod, så var det tøft. Jeg kunne kjenne på hvor jeg savnet han, savner han. Det ble mye sterkere, savnet.

Jeg glemmer deg aldri Jesper, ingen erstatter deg. På ingen måte. Du er unik. Det fantes bare en av deg.
Vi tenner lys for deg, kjøper friske roser som står på kommoden din, vi tenker på deg, minnes deg.
Vi skal alltid feire bursdagen din, alltid med glede, for den dagen du ble født er en av de fineste.
Vi ser på bilder av deg og Tilde kysser bilder av deg og sier "kjæresten t Jepper æ".

Hun vet ikke hvem du er, hvem du var. Hun husker deg ikke. Men hun har heldigvis møtt deg, klemt deg, kysset deg og vært nær deg. Vi har mange bilder av dere, sammen. Søkenparet. Vakre er dere.
Vi skal la henne bli kjent med deg, slik du var, slik du var på de gode dagene.
Hun skal sitte igjen som den stolteste lillesøstera, og kjenne at hjertet hennes har en stor plass til storebroren sin. Hjertet hennes har plass til så mye kjærlighet, hun er så god lillesøsteren din. Du får nok hedersplassen hos henne.
Hun skal få slippe å kjenne på savnet og sorgen en mamma og pappa føler for deg, hun skal få kjenne på gleden og stoltheten, hun skal få kjenne på takknemligheten, og hjelpe til slik at graven din alltid er fin.
Vi skal ordne den fin sammen, hele familien. Det skal være litt mamma, litt pappa og litt Tilde der, alltid.
Og selvfølgelig mest Jesper, men vi er jo en familie, vi er jo sammen, sant, vennen?
Vi skal alltid være her for hverandre, støtte og trøste.

Jeg savner deg sånn, så inderlig inderlig.
Den myke huden, håret som kjentes som silke, de blå øynene dine, de vakre hvinene dine, varmen din, jeg savner å ha deg nær meg. Fineste Jesper, du var den vakreste gutten i hele verden.

Det går raskt å komme seg til kjelleren og bli trist, jeg har heldigvis planer resten av dagen, slik at jeg skal komme meg opp igjen.

Noen netter...

2011-01-19T11:14:00.000+01:00

Tilde, min lille morgenfugl.

Som våkner lenge før hanen galer og ligger å synger så fint i sengen sammen med mammaen og pappaen sin.

"So-ro-tippåtå. Halen og hodet. Og reven."

"lægg dæ å såvva" sier hun til seg selv, men det gjør hun ikke. Hun bare sier det, igjen og igjen.

Også synger vi litt igjen, gjerne en ny sang. Og når jeg sier vi, så mener jeg Tilde. "og to par sømpa til bittelille bor". Hysj tenker jeg, og sier det også.

Klokken er kanskje 4.

"Stå opp" sier hun.

Nei, det er midt på natta sier vi. Du må sove.

Lalalalalala sier Tilde og sier at det lukter bæsj.

Mammaen lukter ingenting, og spør Tilde om hun har bæsja.

Ja, sier Tilde, hæj e bæsjen sier hun og peker på bleien sin.

Mamman ser, ingen bæsj.

Mammaen føler seg lurt. Tilde ler rått.

Legg deg å sove, sier pappaen med litt streng stemme.

"Tilde e kjæresten t pappa", sier Tilde og kaster seg rundt halsen hans.

Godt forsøk sier pappaen, men det er fortsatt midt på natta.

Tørst sier hun nå, etterfulgt at mat. "mat, mat, mat, mat" "bøskiv me makell"

Nei, ikke nå sier vi. Gjesper.

Klokken er snart blitt 5.

Tilde synger videre. Og klemmer mammaen og pappaen sin.

"Fint å være glad", sier hun.

Hmm, tenker mammaen, det er sant det.
Fint å sove, sier pappaen, særlig når det er natta.

Kl 6 står vi opp, Tilde er lykkelig. Endelig. Vil se fantodang som hun sier. Fantorangen sover sier mammaen, det er midt på natten vettu.

Kl 07.15 gjesper hun, gnir seg i øynene, og begynner å miste sjarmen helt.

Gråter og er sint. Faller med vilje i gulvet.

Gråter enda mer. Gråter uten tårer for det meste.

Kjempesjarmerende.

"smokk, smokk, smokk" sier hun, eller hikster hun.

Tilde får smokk, setter seg i fanget til mammaen sin og sovner.

Noen netter er litt annerledes enn jeg vil altså.

Hestefrøken?

2011-01-18T13:22:00.000+01:00

Det er Tilde jeg snakker om her altså, min lillekloke jente. Hun har blitt helt hestegal.

For ei lita stund siden spurte jeg dere om råd til å gjøre noe nytt på ettermiddager og helger, og mange råd har blitt fulgt- takk skal dere ha. Det har vært så kjekt med nye ting å gjøre på ettermiddagene.
Men i helgen fant vi ut, nesten av oss selv, at vi skulle på travkjøring. Ja, du leste riktig. Travkjøring.
Tilde er veeeldig opptatt av hest, og siden hun har en hesteinteressert bestefar med egen stall og egne hester, så har det ikke vært vanskelig å holde på interessen for hennes del. Hver gang vi er på besøk hos Tildes bestemor og bestefar, så er det rett i stallen. Der skal vi helst være hele dagen.
Så da det var travkjøring i nærheten av oss, bestemte vi oss for å gi det en sjanse i allefall.

Mammaen er ikke særlig begeistret for disse dyrene, egentlig er hun mest redd de, men min frykt for de store dyrene har ikke smittet over på Tilde. Hun blir mer og mer trygg på de, og i helgen satt hun til og med på hesten mens den gikk. Uredd. Bare fullkommen lykke.
Ja, kjærestemannen holdt henne, og hesten ble leid supersakte, men jeg likte ikke dette noe særlig, og synes det begynner å ta litt av. Hun er jo så lita.

Men, da vi var på travkjøring i helgen, og hun så hester overalt, så var det kun en ting å se i øynene hennes. Hun var i himmelen. Hestehimmelen. Lykkelig og full av energi sprang hun så fort de små bena kunne bære henne, bortover, nedover, fremover, bakover. Ja, hun visste ikke helt hvor hun skulle løpe. Det var hester OVER ALT.
"ojoj, hesten mamma, hesten, hesten, oj, dæj e hesten, mamma, hesten.. ojojoj, hesten pappa, dæj e hesten".

Det er jo fryktelig gøy for oss også, å se hvor morsomt det er for henne. Og hun er ikke lite stolt heller, over å ha en bestefar som både kjører hest og har egne hester.
Når vi overnatter der, er det første hun sier "far, hesten" (ja, hun kaller bestefar for far, og bestemor for mor, ikke vet jeg hvorfor, for hun kan si bestefar og bestemor, men det gjør hun da altså ikke).
Også må vi opp i en fei, slik at hun kan bli med bestefar å gi de mat på morgenen. Og formiddagen, og kvelden.
Ja, aller helst hele dagen.

Hun er i en "klare sjøl" alder, men når det gjelder å bli kledd på for å bli med til hestene, er det helt greit at vi hjelper til. Da kan det ikke gå fort nok, og hun løper og henter jakke og lue og sko. "forte seg". "spinge" sier hun. Og hun blir litt sur om vi ikke gjør nettopp dette. For her må vi forte oss og springe til hestene, vi er aldri raske nok.

Ja, hun liker også traktor, eller doktor som hun kaller de. Og lyser opp av glede når hun ser de også.
Her hvor vi bor, i tr.heim, så ser vi ikke så mange traktorerer eller hester, så lykken blir liksom ikke helt fullkommen før vi besøker foreldrene mine.
Jeg derimot, klarer fint å styre min begeistring for både traktor og hest, og håper at Tilde finner andre passende hobbyer snart. Altså, hobbyer som mammaen liker.
Slik som shopping og slaraffenliv.

Hva slags hobbyer har deres barn?
Og er det normalt å være hestegal i en alder av 20 mnd? Jeg bare spør.

Trygghet og varme?

2011-01-17T12:22:00.001+01:00

Etter at jeg mistet min umistelige, for snart ett år siden har jeg forandret meg. Jeg har forandret tankesettet mitt på så mange måter. Ikke tror jeg det er en bra ting, bestanding, men det er vanskelig å endre det, når man selv er i endring. Jeg overanalyserer hver minste ting, og er paranoid til tider.

Å miste sitt barn gjør så mye med man som menneske, i allefall har jeg blitt annerledes.
Ja, jeg ler fortsatt og jeg har mange fine dager der jeg kan si at innholdet har vært godt.
Men alltid med en bismak, for han som ikke fikk være med, han som ikke delte den gode dagen med meg. Jeg vil alltid ha et hjerte med hull i, som aldri kan lappes sammen, bare plastres.

Den fineste, den sterkeste, den vakreste, den umistelige, verdens beste Jesper-min

Sorg og glede går hånd i hånd, man er aldri helt glad, fordi sorgen over Jesper er der alltid, men man er heller aldri bare lei seg, for Tilde, som den solstrålen hun er, stråler og sprer glede. Mammas hjerteplaster og store lykke. Jeg takker hver dag for at hun kom til oss, reddet oss og er akkurat den hun er. Perfekt. Trassig. Glad. Sint. Flink. Rar. Søt. Snill. Smart. Sur. Bestemt. Utålmodig. Uredd. Trygg. Perfekt.

Tilde, min skatt, hun har blitt veldig bortskjemt. Og dette er fordi jeg klarer ikke la vær. Klarer bare ta en dag om gangen, for jeg tenker alltid "tenk om". Tenk om noe grufullt skulle skje, også var det siste jeg gjorde noe som ikke minner om trygghet og varme for Tilde. Hadde jeg da klart å leve med det?

Derfor får Tilde nesten alltid viljen sin, stort sett. Ikke når det kommer til å få ting, eller få lov til å gjøre som hun vil, som å spise godteri og se tv dagen lang. Jeg er på bærtur, men ikke helt dit enda ;-)
Men hun får sove sammen med oss, hver eneste natt. Og mammaen hennes gjør alt for henne.

Vi sitter på rommet hennes til hun sovner før vi går ut, ja, ikke begge på en gang, da. Stort sett er det kjærestemannen som legger henne, for da sovner hun på et blunk.
Når jeg skal legge henne, skal vi alltid synge og lese litt ekstra.
Jeg tar henne opp om hun gråter, selv om jeg vet at hun gråter kun for at jeg skal ta henne opp. Hun er da smart, må vite. Mammaen er ikke det.
Jeg elsker å holde rundt henne, gi henne all den kjærlighet, omsorg og varme jeg har, og jeg er sikker på at ingen har vondt av det heller. Selv om det kanskje blir litt for mye av det gode til tider.

Det er jo ikke problemfritt å ha det slik, for henne er det jo det, for meg og kjærestemannen er det ikke det.
Om hun da våkner kl 21.00, og er så trist og bare gråter. Da går jeg i fellen, hver gang. Tar henne opp, ordner meg og legger meg sammen med henne. Holder rundt henne, og ser på at hun sovner. Alt for at hun skal føle seg trygg og sikker.

Selv om hun utstråler trygghet og er uredd og tøff i det daglige, så ser jeg ikke det på kveldene. For da kommer min egen redsel mer til stede, den redselen jeg kjemper mot.
Og da styres jeg av paranoide tanker og min egen frykt for at noe skal skje om jeg ikke tar henne opp.

Gamle bilder av fineste Tilde og den gale mammaen (det kommer snart nye, bare vent ;-) )

Jeg klarer ikke la vær, for tenk om noe skulle skje den natten, eller dagen etterpå, da ville ikke mitt siste minne være godt. Det kunne jeg ikke ha levd med.

Heldigvis pleier hun ikke våkne så tidlig første gang, men det skjer jo. Og hun vet at mammaen hennes alltid gir henne det hun vil.
Jeg gjør alt som er vanskelig for henne, til og med ting jeg sliter med, det ofrer jeg ikke en tanke når det kommer til henne. For Tilde gjør jeg alt.

Når man mister sitt eget barn, så mister man også seg selv. Holdninger blir annerledes, og jeg ser ikke lengre frem i tid, men tar for meg en og en dag. Hver dag skal Tilde ha det så bra som hun kan, jeg vet jo aldri når det mest forferdelige kan skje. Det har jo skjedd før, så jeg føler meg utsatt og tør ikke la være.

Trygghet og varme? Jeg vet ikke helt. Jeg ser jo at det ikke bør være sånn, for Tilde må lære seg å sove i egen seng, hun må lære seg at mammaen ikke alltid er der. En gang må jeg jo være annet enn mammaen hennes også, en gang må jeg bare være Gøril.
Gøril uten alle disse tankene som styrer meg.
Men jeg er ikke klar for å ta kampen nå, og selv om kampen nok blir hardere for hver dag som går, så kan det jo hende at jeg også blir sterkere og mer klar for det etterhvert?
Man kan jo i allefall håpe ;-)

Nominasjon

2011-01-16T13:36:00.000+01:00

jeg har vært så superheldig, og føler meg både rørt og stolt og beæret som har blitt nominert i kategorien mest velskrevne mammablogg 2010. Jeg vet ikke om det er fortjent, å bli nominert blant så mange flinke damer, men jeg må innrømme jeg ble utrolig glad da jeg så navnet på min blogg stå der.

Her kan du stemme, her finner du mange forskjellige blogger. Alltid hyggelig å finne nye bloggskatter man kan kose seg med, her er det mange å velge mellom.

Jeg har funnet mine favoritter og stemt i dag :)

Til dere som har stemt på meg, tusen takk. Det betyr så mye at dere liker bloggen min, og orker å lese det jeg har i tankene mine. :)

Menneskers psyke.

2011-01-13T10:32:00.000+01:00

I gårkveld, satt jeg å kjedet meg, og begynte å se på de mange bloggene som ligger på topplisten. Såkalte rosabloggere kan man vel kalle så mange av de, der hverdagen er bare nydelig hver dag, og mote og skjønnhet er det viktigste. Det hender jeg ser i disse bloggene, for det pirrer nysgjerrigheten min, også hvor forskjellige man er som mennesker. Hva som er viktig for noen, er overhodet ikke viktig for andre.

Men, da jeg satt på en av disse bloggene i går, kom jeg over en som ikke var noe rosa i det heletatt, rett og slett grå, nesten svart. En blogg som vekket noe i meg, og jeg leste i flere timer. Gjennom denne bloggen fant jeg flere lignende, og jeg ble satt ut. Det er så mange mennesker der ute, som har det vondt.
Det var en nydelig blogg på mange måter, hun skrev så vakkert og jeg ble grepet over hvor flink hun var med ord, og man kunne kjenne smerten hun bar på i kroppen ved å lese, ved å se bildene.

En ordentlig blogg, i mine øyne, da disse rosabloggerne ikke fenger meg på en slik måte overhodet.

Hun skrev om psykiske lidelser, da hun selv var svært syk. Det kunne man også lett se på bildene.
Jeg følte meg med ett så frisk, selv om jeg også sliter med angst jeg også.
Jeg har mistet min sønn, men hun hadde mistet seg selv, og samtidig var her.. Hun levde og samtidig ikke.
Hun var ikke hel, på ingen måter.
Det var brikker i hennes puslespill som enda ikke hadde blitt lagt, som ikke engang fantes enda.
Verden var for henne grå, mørkegrå, og hvert skritt fremover en viktig seier. Hver dag hun våknet, var en seier, for livet var så vondt å leve, men hun ville jo ikke dø.
Hun hadde håp, og ville, men noe holdt henne igjen.
Hun hadde allikevel humor, og jeg kunne le av mye hun skrev. Selv om det var så trist, og beveget meg.

Skulle så gjerne hjulpet, de mange sjeler der ute, som sliter så kraftig.
Det er så mange, sikkert mange av disse rosabloggerne også, som gjemmer seg bak en fasade som ikke er riktig.
Men denne jenta, hun gjemte seg ikke, og hun sa det slik det var. Med de vakreste ord, selv så ufattelig trist de var, så skrev hun så godt, at jeg ble rørt langt inn i hjerteroten min.

Jeg tør ikke legge ut link, er redd jeg skal gjøre noe hun ikke vil. Ikke sikkert hun vil at alle skal se, lese og vite om henne. Hun lå på ingen måte på noen toppliste, men jeg fant henne tilfeldig allikevel. Kanskje noen adre gjør det samme, og leser hva hun skriver.

Menneskers psykiske helse burde vært mer i lyset enn det er. De burde få komme frem, fortelle hvordan de ser verden, vi bruker nok helt andre briller, men deres oppfatning er jo ikke feil. For hvem ser vel verden rett? Hvem vet egentlig hvordan verden skal bli sett? Er den rosa, eller grå, eller noe midt i mellom?

Dette er noe som opptar meg mye, menneskers psyke, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye, for jeg er jo heller ikke frisk, jeg sliter mye fordi jeg mistet Jesper, og synes det er vanskelig å leve på riktig måte uten han. Uten at han blir inkludert.
Men vi har vel alle ting vi sliter med.

Har du noe som opptar deg? Som fenger deg litt ekstra?

For meg er det sykdommer, enten fysiske eller psykiske. Jeg kan kjenne meg igjen på begge. Jespers sykdom, den fysiske, og min egen, den psykiske. Jeg må lese når jeg kommer over slike ting. Det er kanskje ikke alltid så lurt, men jeg må.
Jeg er ikke så opptatt av mote, interiør, mye mer opptatt av å finne glede, finne håpet, finne styrke. Det er det som betyr noe for meg. Skjønnhet er så mye, langt fra alt trenger å være vakkert å se på, for skjønnhet kan også være når et menneske rekker frem hånden sin, tar i mot hjelp, gir en klem. Er der. Trygghet. Stabilitet. Støtte. Nærhet. Forstålse.

Hva er skjønnhet for deg?

I det tankefulle hjørnet i dag.

Lov å spørre om råd?

2011-01-10T11:41:00.000+01:00

For hva i all verden skal man finne på sammen med ei aktiv jente etter barnehagen og i helgene?
Synes vi gjør det samme hver dag, og jeg begynner å se en anelse kjedsomhet i rutinene.
Vi henter i barnehagen, leker litt hjemme, spiser middag, leker mer, ser barne-tv, spiser kveldsmat, kveldsstell, nattasanger, legger oss.. Ikke mye spontant. Ikke så veldig kreativt. Vi slår ikke akkurat ut håret her i familien og gjør noe nytt og spennende kan man si.

Det er sjeldent vi tar turen ut etter vi har hentet Tilde i barnehagen også, siden det er mørkt og hun er sliten, men det må jo være andre ting å gjøre? Hva gjør dere?

Det er i grunn helgene vi sliter mest med, eller, vi sliter jo ikke, men vi er ikke kreative nok føler jeg, og derfor lurer jeg på hva dere gjør for å fylle dagen for deres barn med så mye godt innhold som mulig? Finnes det noen tilbud her i Tr.heim jeg har gått glipp av, som passer for så små barn?

Det går i grunn greit de helgene vi har planer, også er jeg rimelig sikker på at det vil gå greit når det blir vår og vi orker å være ute en hel dag. Også blir jo noen ting lettere når hun blir eldre også. Nå orker man ikke være ute en hel dag, det er kaldt og snø overalt, og Tilde sier "bære" etter hun har gått et stykke, for da er hun lei. Faktisk. Dritlei.

Men de helgene vi ikke skal på besøk, ikke skal ta i mot besøk, det er ikke så mye å finne på synes jeg. Ikke så mye nytt for Tilde, på denne tiden av året. Jeg merker jeg lengter etter vår. Eller til hun blir stor nok til gå på ski. Det blir nok først vår tenker jeg ;-)
Vi er jo ute og leker en stund, og vi leker og synger og spiser og leser bøker inne. Men det blir det samme hver gang, og det må jo bli kjedelig etterhvert. Også må jo lillesøta ha formiddagsuppen sin også, så det må man jo alltid ta hensyn til.
Denne helga prøvde vi oss på baking, noe som var en suksess, dog ikke særlig sunt denne gang. Men helt klart noe som var nytt og spennende for Tilde, og som tok litt tid.

Her er noen gamle bilder da vi var på besøk hos et vennepar, det er jo alltid like stas. Nye inntrykk, nye leker, nytt sted, ny lekekamerat. Det slår aldri feil, men vi kan jo ikke være avhengig av å dra bort til venner for å gjøre noe nytt?
Mulig hun er bortskjemt, lille Tilde, for det er jo ikke noe galt i å kjede seg, det må man jo lære seg, det er bare at kjærestemannen i dette huset kjeder seg så veldig de dagene vi ikke har planer, og derfor spør jeg dere, dere kreative bloggdamer, hva pleier dere å finne på?

Jeg må bare beklage at det er bare gamle bilder å se på bloggen min, har ikke tatt et eneste bilde siden november (foruten med mobilen) så her må jeg skjerpe meg.