Å bli frarøvet sin øyensten, det gjør så vondt.

I dag savner jeg han sånn igjen.
Den varme huden, det myke håret, den gode Jesperlukten. Hele han. Vakkerungen min.
I dag kjenner jeg at jeg savner han så veldig.
Satte meg ned litt i sted og leste litt i kontaktboken som fulgte han gjennom barnehagedager og avlastningsdager. Det var rart å lese i den, og særlig det som stod natt til 27. januar.
"Jesper har hatt en god natt, afebril, sovet godt og rolig i pusten, virker å være på bedringens vei, ikke behov for oksygen"..

Dagen etter døde han. Dagen etter var han ikke mer. Dagen etter var han full av feber som man ikke fikk ned, han hadde behov for all oksygen man kunne gi, han sov heldigvis, men var ikke rolig i pusten.

Tenk at det kan snu så fort, så fort fra god til dårlig. Ja, han var vel ikke frisk den dagen heller, men han hadde i allefall en natt som vitnet om bedring.
Det er rart hvor fort ting snur. Så fort.
Men det kan jo skje på andre måter også. Et friskt lite barn kan jo stå med fremtiden foran seg, og vips kommer det en bil å kjører på barnet, og man blir frarøvet alt av fremtidsplaner.
Man har ingen garantier i livet, og det er vel derfor det er så viktig å leve i nuet.
Ta en dag av gangen.

Samtidig synes jeg det er viktig å planlegge livet, ikke bare ta en dag av gangen.
Planlegge uker, måneder og år. Planlegge fremtiden. Leve i nuet er viktig det også, men det er viktig å leve for fremtiden også. Man må vel gjøre begge deler tror jeg.
For Tilde kan vi nå planlegge fremtiden, vi kan ikke tenke på at det kan skje noe, for det kan det gjøre med alle.
For Jesper måtte vi ta en dag av gangen, da måtte vi leve i nuet, men jeg tillot meg selv å planlegge litt for fremtiden allikevel. Med Jesper visste vi hele veien at det kom til å skje noe, og det gjorde det også. Selv så forberedet vi var på det, så ble jeg totalt sjokkert da det skjedde.
Og sint. Fordi jeg var ikke klar for at noen skulle frarøve meg min øyensten.
Jeg ble også sint fordi han ikke ville puste mer, ikke kjempe mer. Og selv om jeg vet at han har kjempet hele livet, så skulle jeg ønske at han kunne kjempe enda mer.
For et mammahjerte i sorg, for et savn jeg ikke ville kjenne på, kjemp mer da Jesper, roper hjertet.
Men den kampen er tapt, og det er ikke noe vits å kjenne på det mer, men det gjør jeg.
Om igjen og om igjen i hodet mitt, der kjemper han og der vinner han, og der er han med oss. Han ligger i armene mine nå, i hodet mitt..

Jeg vet at han kjempet alt han hadde, han ga alt, han levde på overtid.
De sterkeste må få bli svake, de må få lov å slippe. Det måtte Jesper også. Og Jesper var den sterkeste av alle han. Den aller sterkeste.

Det er noe annet å stå igjen som mamma, med tomme armer og se at Jesper ikke er her mer.
En mamma kan aldri akseptere og skjønne at døden var det beste, og armene vil alltid være tomme, de vil aldri bli fylt med Jesper i allefall, selv om jeg kan fylle de med mye annet.
Og jeg er selvfølgelig ikke sint på Jesper, jeg er sint på situasjonen som gjorde at alt gikk til helvete. At han ble syk, og at han døde, at vi fikk en så fin gutt for å miste han. Jeg vet at det ikke var Jesper som ga opp, det var sykdommen som tok over og ikke ga han en sjangs.
Jeg er ikke sint på han, overhodet ikke, selv om jeg skriver det her også, jeg kjenner bare på et hav av følelser.
Trist fordi han måtte dø, og sint fordi jeg faktisk ble litt sint da han ikke pustet mer. Jeg ville jo bare rive i han og be han skjerpe seg da jeg så at slutten nærmet seg, be han puste. Be han slutte å tulle. Der og da var jeg sint. Men ikke på han.
Jeg ville jo at han skulle leve, være her sammen med oss.
Det gjorde så innmari vondt da han sluttet å puste, og det gjør det fortsatt.

Heldigvis skal jeg fylle de tomme armene mine med Tilde, med kjærestemannen, med venner og familie. Så da blir de kanskje ikke så tomme allikevel, selv om de alltid vil mangle noe viktig, og tomrommet kan aldri bli helt.

Jeg er ikke ensom, jeg har så mange i livet mitt.
Men selv om jeg ikke er ensom, så er jeg tom og trist, og i dag full av savn for min øyesten som ikke er her blant oss mer. Nå skal jeg ta på meg jakke og lue, komme meg ut i friskluft og ta en telefon til noen jeg er glad i, som helt sikkert vil få meg til å le igjen. Nå trenger jeg det, jeg får klaus av å være meg med disse tankene akkurat nå.

Fineste, vakreste, nydeligste, sterkeste, herligste, tapreste engelen min. Jespermin!