Savn, slit, søvnmangel, tanker.

De ordene føler jeg passer meg veldig godt for tiden.
Jeg sliter veldig med å sove på kveldene, jeg savner Jesper så veldig da. Jeg får så mye tid til å tenke, så mye rom for å virkelig kjenne på hvordan jeg har det.
Når jeg legger meg, er det helt stille, en uvant stillhet er det fortsatt synes jeg, og jeg tenker og tenker. Tenker til jeg sovner, mange timer etter at jeg legger meg.
Av og til gråter jeg meg til søvn, savnet er altoppslukende.
Og det tar alltid så lang tid før jeg finner roen til å sove, selv om jeg prøver så godt jeg kan, lukker øynene og vil så gjerne sove. Ofte blir klokken både tre og fire, og når man da står opp klokken seks, så er det ikke så rart at energien er på bunn og humøret blir deretter. Er konstant trøtt, og føler meg så lite uthvilt som det går an.

Hvordan skal jeg snu på denne trenden? Jeg klarer det ikke.
Jeg har lagt meg tidlig, flere ganger. Det ender bare med tanker, uansett.
Ligge i mørket, og se for seg det som kunne ha vært, det som skulle ha vært, og det som ikke er.
Kjenne at det er tomt i hjertet mitt, og ikke finne noe å fylle det med. Ikke noe glede, ikke noe annet enn sorg og savn. Alt er mye verre på kveldene, da tenker jeg nesten bare triste tanker, for da er jeg helt alene i tankelandet mitt, og det landet er det bare krig og kaos, og ingenting å se frem mot. Det tankelandet er ondt, mørkt og mitt eget. På kvelden, etter jeg har lagt meg, flytter jeg i det triste tankelandet, med tanker som aldri blir ferdigtenkt, tanker som aldri kommer frem i dagens lys, tanker jeg ikke vet hvor kommer fra og hva jeg skal gjøre med.
Alt jeg vil er å sove, slippe å tenke sånn.

Kjærestemannen har et innmari godt sovehjerte. Han kan bare legge hodet på puta, så er han i drømmeland. Jeg misunner han så veldig. Jeg ønsker så innmari å sove, føle meg uthvilt.
Jeg føler meg tung i kroppen, tom i kroppen, samtidig som jeg ikke føler at jeg er i kroppen min selv. Jeg er et annet sted- vet ikke hvor.

Hvor er du Jesper? Hvor er du? Hvorfor er du ikke her sammen med meg? Hvorfor kan jeg ikke stå opp og være sammen med deg, holde deg, kose med deg, prate med deg?
Hvorfor er du ikke her? HVOR ER DU?

Kjærestemannen har lagt seg, skal tidlig opp på jobb i morgen. Tilde sover så søtt i sengen sin, og har sovet hele kvelden.
Jeg sitter i stua, og vet at det er mange timer til jeg får sove, vet det er mange tanker som ligger foran meg, som jeg må gjennom på ett vis i natt også.
Prøver å ta en dag om gangen, en natt om gangen.
Er så lei av å grue meg til å legge meg, fordi jeg ikke får sove.
Er så lei av å ha det så vondt, men det er det ingenting å gjøre med.

Kan ikke holde på sånn, kan ikke være sånn livet skal være?
Jesper kommer ikke tilbake, selv om jeg tenker aldri så mye.
Ting forandrer seg ikke, livet er her og nå, jeg burde utnytte det til det fulle, fordi jeg vet at livet ikke er noe som varer, livet er hellig, LIVET ER HER OG NÅ, men alt jeg vil, det er å sove.
Sove, og slippe å tenke sånn.