fredag 30. desember 2011

Mobilblogger fra mamma og pappas stue. Så dette blir kort.
Kjærestemannen disker opp med godsaker. Igjen. Jeg ruller snart.
I julen har det vært fråtsing. Jeg har lagt på meg 3 kg, på en uke.
Jaja, det er jul, er det ikke?
Men allikevel, nå begynner det å ta litt vel av.

Mie er syk, fjorten dager med snørr, feber til og fra, hosting og mange søvnløse netter. Håper snart hun blir frisk.
En smokkebaby som er kjempeavhenging av den på natt, og som er tett i nesen er ikke like greit ;-)


Men fin er hun, fiiin.


Tilde er frisk og flink og aktiv og leken og snill og rampete.
Åhh, det blir bare mer og mer moro dess gamlere de blir.

Det nye artige for henne er å si " du må itj værra så sint mamma, da bli Tilde så lei sæ. Det e itj så lurt"
Jeg er sint om jeg sier nei til mer sjokolade, om jeg ikke orker danse, om jeg tørker snørr og Mie gråter, om jeg spør om hun vil ut.. Egentlig stort sett samme hva jeg gjør. Sinnamamma?




Tar det ikke så tungt, altså ;-)
Fin hun også, sant? I Jespers gamle vinterdress.
Blir alltid så glad når klærne hans får leve videre.


Hjerteplasteret mitt.

Vi har kost oss i julen. Får heller skrive litt mer til neste år, nå er det filmkos og snart våkner Mie for at smokken har falt ut, jeg bare vet det!




Har dere hatt ei fin jul? Fått alt som står på ønskelisten?

Klem :-)

fredag 23. desember 2011

Det nærmer seg jul

Dagen før dagen. Noen er spente, fylt av forventninger til morgendagen, andre strever fortsatt til å finne julestemningen. Etter at Jesper døde har jeg liksom ikke helt funnet den, i år mangler den totalt.
Har allikevel et ørlite håp om å få litt juleglede i hjertet i kveld.
Skal i allefall prøve så godt jeg kan. Lillejulaften har noe magisk ved seg.

Men, det er noe med det, når noen viktige og nære mennesker mangler, når hjertet er delt og mangler en bit, da er ikke julegleden så lett å finne, og den betyr ikke så mye heller.




Når alt man har er en gravstein å gå til, hva betyr julegleden da?
Det er jo en tid for hygge og kos, familie, ro og fred. I allefall har man forventninger om det.
Julen skal på en måte bare være noe man ser frem til, ikke noe man gruer seg til.
Det er ikke så lett å klistre på seg et smil og si at man gleder seg til jul, når alt man kjenner er en klo som vrir tak i hjertet ditt og gir en smerte.
Skulle så gjerne sagt god jul til gutten min, klemt han, pyntet han, kjøpt gaver til han.
Jeg kjenner tårene sitter løst når jeg tenker på det, alt jeg ikke skal. Det kan aldri bli ordentlig jul igjen, føler jeg.



Heldigvis gjør Tilde alt hun kan, uten at hun vet det, for å gi oss smil og latter og legge lokk på savnet litt. For savnet blir større i jula, sorgen forsterkes. Det er liksom ikke noe å legge skjul på. Det blir ekstra tydelig at noen mangler..



Heldigvis er det ikke vanskelig å trekke på smilebåndet når man får et slikt pyntet tre i år. Flink er hun, eller? Haha.

Jul blir det, uansett.
Jeg håper dere alle, som mangler en bit av hjertet og kjenner på savnet etter noen, får fine dager.
Håper smil og latter aldri ligger langt unna.

God jul til dere alle sammen!


Edit, det er bilde av steinen som er skjeiv, steinen er veldig fin og rett.

tirsdag 13. desember 2011

Klage-sutre-Klage-sutre

Ting som gjør meg i mindre godt humør i dag:

*leiligheten ser ut som noen har bomba en gang, deretter bombet den på nytt, for så å bombe den en gang til.
Ryddehjelp, hvor er du??

*jeg har null, nada, niks ingen julestemning.

*jeg trodde jeg var ferdig med julegavene, men fant ut at det var jeg IKKE overhodet.

*jeg sikler når jeg sover, for nesa er umenneskelig tett, og det er synd på meg ;-)

*Mie nekter å sove mer enn to timer sammenhengende på natta. Ja, hun er søt og fantastisk og alt det der, men jeg er like trøtt fordi.

*Kjærestemannen har gjemt julegavene mine, så jeg får ikke sniktittet og klemt på de. Dårlig gjort?!

*Julekortene ligger der bare, i gangen, og nekter å flytte seg til postkassen for å bli sendt. Makan.

*Tannlegen min sier at jeg må rotfylle!!! Jeg sier at det sikkert ikke er nødvendig, men hun påstår det motsatte.Selv om jeg ser på henne med bambiøyne og nesten kysser hennes tær og bønnfaller henne om å IKKE gjøre det, så sier hun jeg MÅ. Sånt blir jeg sur av.
Jeg vil jo ikke rotfylle.
Dessuten er det dyrt. Noe som minner meg på at jeg trenger mer penger.
Penger har jeg ikke, hvor vokser dette berømte pengetreet?  Har virkelig ikke lyst å betale i dyre dommer for å ha smerte i lang tid.

* At det er så mye snø at det er umulig, UMULIG sier jeg, å trille vogn. Snøkanter over alt, og glattis og you name it. Hvorfor må brøytebilen slenge all snøen på fortauet? Jeg prøver jo å GÅ der.

*At begge barna er forkjølet og snørrete, og sover enda dårligere pga det. Dessuten klager de. Mye.
Det har de sikkert arvet etter meg ;-)

Men sånn ellers så går det greit altså ;-)

torsdag 8. desember 2011

Hektisk

Åhh, det er så hektisk om dagen. Rekker bare en mobilblogg med litt bilder. Kommer sterkere tilbake!


Tvslavene mine








Vi gleder oss til jul





Stor klem fra julestressa nr 1

lørdag 3. desember 2011

God lørdag

Det er kjekt med en storesøster som kan leke med en liten en.
Tilde tar på seg voksenrollen tvert i nærheten av Mie. Ganske morsomt når hun setter seg ned på huk, ser på henne og sier "næmmen, har du våkna Mie? E du såååå blid?"
Det sier hun selv om hun har vært våken lenge, og slett ikke er i nærheten av blid.
Også har hun en meget tilgjort stemme, så jeg bare må le. Er sikkert sånn jeg høres ut tenker jeg.


Travel lørdag i dag, er bare innom for å si god lørdag og takke for kommentarene på forrige innlegg.

torsdag 1. desember 2011

Bloggtanker

Først vil jeg si tusen takk for alle de gode ordene på forrige innlegg. Dere er snille.

En liten skatt som bare blir finere og finere, dette :)
Også må jeg bare påpeke at slike dager heldigvis ikke kommer ofte, men når de kommer tar de meg virkelig med storm.
Utmattende med angst.


Jeg synes det er viktig å erkjenne at man sliter med ett eller annet, man trenger ikke nødvendigvis å gjøre som meg, dele det med hele verden, men i allefall innrømme det ovenfor seg selv.
Jeg føler meg så mye bedre etter å fått skrevet med ord hva som skjer i hjernen min av og til, selv om jeg deler mye, så er det veldig mye jeg ikke vil dele også, men for meg føles det riktig å være personlig og ærlig på bloggen min.

Må bare ha litt bilder underveis, så ikke alt blir så tungt å lese ;-) Greit å hvile øynene på Mie-liten?

 

Blogglandia føles ofte som et sted kun for lykke. Og jeg skjønner helt klart at ikke alle ønsker å være personlig der. Bloggen er for mange et fristed, der de bare deler det beste av livet sitt. Min blogg er også mitt fristed, men jeg velger altså det motsatte, dele det jeg sliter med. Det er min måte, det som fungerer for meg.

Kanskje synes noen det er greit også? Eller er det mest slitsomt å lese slike ting?
Vil man aller helst lese de fine ting? Tenker man at om man leser en blogg fullt av lykke, at personen alltid er lykkelig? At interiørbloggere aldri har det rotete? At motebloggere bare bryr seg om klær og tenker på kun det, at jeg stort sett bare har angst og er trist? Siden det er det jeg skriver om, tenker dere det om meg som person?
Jeg vil jo ikke fremstille meg som den personen, da jeg føler jeg er så mye mer enn det.

Bare noen tanker jeg har om dagen. Vurderer litt hva jeg vil med bloggen min, fortsette som før, eller bli mindre personlig? Dele mer av det som er bra, mindre av det som er dårlig? Jeg vil gjerne høre deres tanker, fordi jeg skriver jo ikke bare denne bloggen for meg selv (da hadde jeg jo ikke blogget) jeg skriver det fordi jeg liker å dele mine tanker, og jeg liker å høre hva dere mener.
Orker man å lese en blogg uten mange bilder?



Avslutter med enda et bilde av Mie. Selv om innlegget overhodet ikke handler om henne, så finner jeg alltid en unnskyldning til å få henne, eller Tildemin med på. Er jo så stolt over de fineste jentene mine.
Og siden Tilde ikke er særlig villig når jeg kommer med kameraet, så ble det bare Mie denne gang.

mandag 28. november 2011

Angst.

Har du noen gang følt deg så liten, som en bitteliten klump, en liten ball, som har bare lyst til å krølle seg enda mer sammen, legge seg i fosterstilling og bare gråte? Bare ligge der.Være bitteliten.
Man trenger å kjenne at noen legger armen rundt seg, sier det går bra, at ting ordner seg, å tro på de ordene. Tro på det som blir sagt. Først da kan man puste med magen igjen.


Før det så slår hjertet raskere og raskere. Man tenker nesten at man vil dø av hjertestopp. Pusten hyperventilerer.
Hjertet slår og det slår. Voldsomt. Du kjenner det utenpå kroppen. Panikkfølelsen kommer.
Tar grep om deg, hele deg. Hjertet slår enda kraftigere.
Du hører at du skal slappe av, at det går bra.

Du hører noen snakke til deg. Ser de knapt, bare føler de. Hører at de sier noe til deg. Men ordene går ikke inn. De føles ikke ekte. Det er bare ord.
De føles som en slags trøst, men ikke som trøst som vil hjelpe. De synes synd på deg. Ordene, menneskene.
Men du trenger ikke trøst, du trenger bare en bekreftelse. På at alt er bra. Noe annet hjelper ikke. 

Redselen går over i fullstendig panikk. Du hører deg hyle. Du kjenner deg svett. Ordene som kommer ut av munnen din er rare. Stemmen er en annen, men det er du som lager lyden. Du som lager ordene.
Øynene dine er fremmede når du ser deg i speilet. Ansiktet bærer preg av å være en annen. Selv om du er deg, hele tiden er du deg, men samtidig er du en fremmend. Fanget i din kropp. Et monster som slippes ut når du ikke er trygg. Et monster du hater, frykter, ikke har kontroll over.

Når du blir deg selv igjen, når hjertet begynner å slå normalt, når du kjenner deg igjen i speilet, da er du bare utmattet. Da er du bitteliten. Og alt du vil, er at noen skal si at det går bra, at sorgen din er normal, og at du, som det mennesket du har blitt, er normal du også. På din måte.
På grunn av alt som har skjedd kan du aldri bli helt som andre. Du mangler en bit av hjertet, og det preger deg. Det vil alltid prege deg.
Men så normal som du kan få blitt. Vil det være normalt nok?


Da er lykken, så absurd det måtte høres, å få lov å legge seg ned på sofaen, krøllet som en ball, med hodet i fanget til noen man holder kjær og la tårene trille. Fritt.
Være deg selv og kjenne at ordene man hører, om at ting skal gå bra, de er ekte.
De kommer fra hjertet. Og de går til et annet hjerte. Og de forblir der. Varme ord, fulle av omsorg og kjærlighet, og litt sorg. Sorg for den personen som har blitt sånn..
Men kjærligheten er dyp og ekte, og hånden som stryker over håret tilhører den snilleste i verden, og du vet, med hele deg, at selv om du er rar, selv om du ikke er normal, så elsker han deg, som den du er. Bestandig. Og da slapper man av. Med tårer som fosser ned og med tanker som ingen helt vil forstå seg på, ikke engang du, så slapper man av. Man kan være seg selv, helt fullt.
De ordene som kommer ut av munnen er ekte. Det kjenner man.

Og da, da kan man puste med magen og tenke fremover. Det skal gå bra, det gjør jo det for de aller fleste.

søndag 20. november 2011

Fineste Mie




Måtte bare vise frem noen bilder av den flotteste babyen vår. Hun er vakker, sint, krevende, smilende, så inderlig god, mammadaltete, trøtt, våken og så søt at du bare tror det ikke.


Beklager bildekvaliteten.

Dunderly

For litt siden fikk jeg en hyggelig mail om jeg var interessert i å teste ut en ny serie, Dunderly.
Syntes det hørtes kjempespennende ut, og takket ja.
Etter noen dager hadde jeg en pakkelapp i postkassen, og gleden var stor da jeg så alt det fine vi skulle teste ut. Gleden ble bare større da Tilde virkelig elsket disse produktene, og dette passet oss midt i blinken.
Dunderly er en helt ny verden, full av monstre, og serien inneholder skjønnlitterære bøker, pedagogisk materiell, musikk, lydbøker, leker, spill og apper.
Målgruppen er barn fra 2–8 år.

Vi fikk både bøker, lekefigurer, musikk, og aktivitetskort.

Vil anbefale og se på nettsiden deres, HER

Tilde, som er en vitebjærlig 2,5 åring la sin elsk på monsteret Moi. Ikke så rart det, Moi er rosa, og alt som er rosa er jo bra i Tildes verden.
Men Moi er også et lite monster, og Tilde kjente seg godt igjen i ting Moi gjør. 
Noe som er veldig morsomt når vi leser Moi-boken vår. "sånn gjør jo Tilde å".
Dessuten er boken om Moi så lettlest, at hun fint kan "lese" selv. Bildene sier det meste, og hun forteller ivrig fra hver side hva lille Moi gjør.
Dessuten oppdager vi stadig noe nytt når vi leser, bildene blir til en ny fortelling.

 Tilde forteller.


Da er det ekstra morsomt med slike figurer som fulgte med, så kan vi leke at vi er Moi, eller Modika, eller Bulder. For det er mange forskjellige monstre med i Dunderly. Og jeg vil tro at de fleste barn vil kjenne seg igjen i et av disse monstrene. Du kan lese mer om de her.

Musikken er også svært fengende, og jeg tar meg selv i å nynne til mange av sangene flere ganger om dagen. Tilde synger mest om Moi, naturligvis. Musikken var et friskt pust i vår "æ vil hør på bamsefar en gang te-"verden.

Vi har dessverre ikke fått testet ut aktivitetskortene enda, men jeg har selvfølgelig tittet på de, og liker virkelig det jeg leser. Mange flotte forslag til ting man kan finne på.
Er nok ikke lenge til vi får testet disse ut også.

Vil virkelig anbefale Dunderly. Vi ble forelsket.
Har allerede vært på nettiden og bestilt flere julegaver.






// Reklame

onsdag 16. november 2011

Travelt

Vi har travle dager, rekker ikke blogge så mye.
Så her kommer det heller noen mobilbilder og gode tanker til dere alle.




Mie og en trøtt mamma. Ikke se på handleposene under øynene.

Kjærleik! Mie er en nydelig og god skatt som er mammadalt så det holder. Er ikke det litt tidlig, å bli mammadalt 3 mnd gammel?
Uansett, tar det som et tegn at jeg duger!




Barnekaffe, kakao sier vi, men det syntes ikke Tilde hørtes særlig storjenteaktig ut, så da ble det barnekaffe ;-)




Love love love love her!!!




Sliten Storjente på tur..



Verdens fineste Mie :-)




Verdens fineste Tilde :-)

Vet at bildene blir veldig uklare på bloggen, men skjønner ikke hvorfor. De er helt tydelige på tlf, selv når jeg zoomer. Jaja, tekniske ting er ikke helt meg.
Hva gjør jeg?

Uansett, kos dere og nyt onsdagskvelden :-)
Så høres vi snart.


torsdag 10. november 2011

Lykken er...



En diger kanelbolle etter en tur i marka.

torsdag 3. november 2011

Du fryser ikke?

Når mørket har senket seg tenker jeg ofte; fryser du? Er det kaldt der du er?
Jeg håper du ikke er redd. Jeg håper du ikke er alene.
Det er ingen som liker å være alene på kveldstid, og føle seg redd er den verste følelsen.
Sover du, lille venn? Sover du godt? Du fryser ikke?

Skulle så gjerne kjent på deg, kjent i nakken din om du var varm. Bredt over deg et teppe.
Strøket over kinnet ditt. Hatt deg sovende i fanget. Klemt deg og overrøst deg med mammakos.

Kan jeg, for en liten stund? Bare sørge for at du ikke er alene? Sørge for at du ikke fryser.
Jeg håper du ikke er ensom. Ikke er trist. Jeg håper ikke du sørger, slik som vi gjør.
Hvordan er det egentlig der du er? 

Jeg besøker deg ikke så ofte. Jeg vet ikke hvorfor. Det føles så kaldt der, og jeg kjenner meg sliten når jeg kommer dit. På gravstedet ditt. Det tapper meg for krefter og energi.
Jeg skulle ønske jeg klarte være der oftere. Tenne lys og ordne det fint. Du fortjener jo det.
Du fortjener jo kun det aller beste.
Jeg er lei meg for at jeg ikke er det, det aller beste.
Jeg føler meg udugelig som din mor. Jeg føler jeg har forlatt deg, gitt deg opp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke er tilstede.
Du er alltid i tankene mine, og jeg bærer deg for alltid i hjertet mitt. Er det bra nok? Hvem bestemmer hva som er bra nok, når jeg ikke selv vet det?
Jeg prater ikke til deg lengre. Hvorfor gjør jeg ikke det? Du kunne jo aldri svare meg før heller, men det ga mening å prate med deg. Nå føler jeg bare tomhet.

Savner du oss? Merker du at vi ikke besøker deg så ofte? Blir du lei deg? Fineste Jesper, blir du lei deg? Jeg vil aldri gjøre noe som kan finne frem sorgen i deg.
Skulle ønske vi kunne vite. Vite om noe vi gjorde hadde noe for seg. At det ga mening.
Men mening for hvem?
For deg?
For oss?

Mest av alt, så ønsker jeg deg her, i leiligheten vår. Sammen med oss.
Du har fått en ny lillesøster du skulle fått blitt kjent med. Som du skulle fått vært nær.
Ser du henne? Mange sier hun ligner deg.
Så når jeg titter på henne, så føler jeg at du er her, litt. Selv om jeg ikke selv ser likheten, så vil jeg så gjerne tro det. Håper at hun vil få blå øyne som deg.

Jeg håper du ikke fryser. Jeg håper du ikke har det vondt.
Jeg savner deg så veldig. Og når det blir mørkt ute, så kommer tankene.
Tenker du? Eksisterer du annet sted enn i hjertet mitt?

Bare du ikke er lei deg og har vondt. Bare du ikke fryser og er alene....


Elsker deg, lille venn. Det er for alltid.

onsdag 2. november 2011

Ny header

Eieren av den fiiine bloggen kikkis planet har laget ny header til meg.
Det ble liksom ikke helt riktig å ha en uten min minste hjerteskatt, og jeg ble så fornøyd med den nye.
Fineste barna mine og kjærestemannen.

Anbefaler alle og ta en titt innom bloggen hennes. Masse herlig inspirasjon å hente der, fine bilder og mange fine interiørfunn :) Kjempefin blogg som jeg ofte titter innom.


Tusen takk, søte du.

mandag 31. oktober 2011

Likhetstrekk?


Et salig rot med tilfeldige bilder av mine skatter som alle er 3 mnd på disse bildene. Jeg synes ikke de er spesielt like, ser du noen likhetstrekk?

søndag 30. oktober 2011

Helg.

Godt med helg. Alltid så godt med et lite avbrekk fra hverdagen. Hele familien samlet.
Å, det er deilig.
Jeg har hatt behov for litt terapi i det siste, altså, jeg har svidd av litt penger. Shoppet så alt for mye, men så lenge hjertet gleder seg så er det vel lov? Nå er i allefall jeg både klær, sko, sminke og neglelakk rikere, og barna har enda mer ulltøy. Dessuten har jeg fått kjøpt ikke mindre enn 8 julegaver. Godt fornøyd med den biten.
Ryggen er litt dummesen om dagen, så da er det gull med nettshopping.

Ellers har Mielille bikket 3 mnd og fått sine første vaksiner. Dagene etterpå var hun litt ekstra suresen, men nå ser det ut som verden er bedre mot henne igjen. Det ser også ut som melkefri kost fungerer. Snart tre uker uten melkeproteiner nå. Savner rømme, ost, melkesjokolade, kaffelatte (har forsøkt med soyamelk- helt ok), favorittpotetgullet, iskaffe (her har jeg ikke forsøkt med soyamelk), boller etc.
Men så lenge Mie får det bedre, så er det såklart mer enn verdt det. Ulempen er bare at jeg blir sunnere, og maten må lages fra bunn av, altså, ingen ulemper med andre ord.

 Klart man holder seg unna melkeprotiner når jenta blir så glad som dette.

Fineste lillesøsteren 

 Håper dere også har hatt en fin helg. Og at uken som kommer gir mange fine minner som man ta med seg videre. Gode minner lagres i hjertebanken her i allefall.

fredag 28. oktober 2011

Badejenter



 I dag har verdens fineste jenter badet sammen. Lykke på jord, det.  
Mammahjertet svulmer over av stolthet og glede når jeg ser de fine jentene mine.For de er fine, sant?
Men jeg ser at det er en som mangler. Det preger meg litt ekstra om dagen.
Og akkurat det har jeg uendelig mange tanker om. Det får uansett bli i et annet innlegg.
Nå er det helg, og i helgen skal jeg prøve å ikke tenke meg ihjel på alt som gjør vondt.
Hva er deres helgeplaner?


Har dere forresten noen tips til kalendergavetips til en 2,5-åring? Dyre og billige tips, jeg er altetende.

søndag 23. oktober 2011

Mie-tanker.

Det er så lenge siden jeg har fått tid til å sette meg ned å skrive. Føler det er en evighet siden.
Nå sover begge barna, og kjærestemann, så jeg har litt tid til å sette meg ned. Kjenne på hvordan jeg har det. For jeg skal innrømme at jeg er sliten.
Egentlig burde jeg rydde, vaske og legge sammen klær, men jeg kjenner at sofatiden er hellig.

Etter at Mie ble født har det ikke blitt noe særlig tid til å slappe av, ikke tid til å tenke noe særlig på andre enn henne heller. En liten baby tar mye av tiden, hun krever mye, selv om hun sover store deler av døgnet, og når hun tydelig sliter med ett eller annet, så blir det litt ekstra tankevirksomhet i hodet.
"Hva kan det være?" For slik var jo ikke Tilde som baby...

Jeg har vært så bekymret for om hun kunne vært syk. Tenk om?
Jeg skal innrømme at jeg til tider har møtt veggen totalt her hjemme, jeg har vært redd for at hun skulle være Jesper-syk. Selv om alle ultralyder, mens hun var i magen, viste at hun ikke hadde de tegn, så ble jeg så usikker.
Kunne hun likevel være syk? Hun sover jo hele tiden, og bare gråter når hun er våken. Skal det være sånn, tenkte jeg flere ganger om dagen.

Så en dag, hun var vel rundt 4-5 uker, en dag hun var enormt slapp og trøtt ringte jeg legevakten.
Etter å ha pratet med lege, ble vi da sendt på mottaket for barn. Og så ble vi lagt inn.
Mie var dehydrert og hun var gul. Men hun hadde jo ikke Jespers sykdom sa legene. Slapp av, sa de.
Men det klarte jeg ikke, jeg klarer ikke slappe av nå heller.
Å senke skuldrene vet jeg ikke hvordan man gjør lengre.
Heldigvis kom hun seg kjapt, og vi ble ikke værende på sykehuset mer enn ei natt og en dag.

Allikevel klarte jeg ikke finne roen. Og det forstod legen. Det var en lege vi hadde litt med å gjøre mens Jesper levde, så han forstod at vi tenkte litt ekstra på dette. Vi fikk tatt MR av hodet, vi tok også en EEG.
Heldigvis med normale funn. En stor klump i magen forsvant, hun var frisk. Hun ER frisk.
Hun har i allefall ikke den verste sykdommen jeg vet om, nemlig Jesper sin.



 Og jeg er heldig. Disse fine jentene er mine, og det at hjertet noen ganger ikke vet hva det skal foreta seg, er jo fordi jeg føler sånn intens kjærlighet for de, og vil de bare det beste.

Å sammenligne Tilde og Mie skal man jo ikke gjøre. De er jo to forskjellige individer, klart de ikke gjør ting likedan. Jeg nekter å sammenligne med Jesper, siden han var så syk, men det er lett å tenke at de to friske skal gjøre alt likt, på samme måte. Være likedane.
For Tilde var den letteste babyen, jeg husker ikke at hun gråt engang. Alltid smilende.
Og Mie krever mer, men slik er det jo bare med henne. De er jo ikke samme person.
Man kan vel være frisk fordi? :)
Det har liksom ikke slått meg at de skal være forskjellige, når de er så like på utsiden.

Det skal bli spennende å se hvordan Mie blir, hvordan hun utvikler seg, hvem hun er.
Jeg gleder meg til det, til å bli bedre kjent. Kanskje jeg klarer å slappe av en gang og?





Sangkortene fra SingSang

Det er sikkert flere enn meg som har disse sangkortene hjemme?



De er i mine øyne geniale. Jeg kjøpte en boks for en stund siden, og i samarbeid med www.fava.no (sjekk ut deres blogg også, den finner du HER ) så fikk jeg enda en boks med disse herlige sangkortene.
Tilde elsker de, og vi bruker de stort sett hver dag. Den har virkelig økt sanglysten her hjemme, og Tilde synger hele tiden. Stor sangglede med andre ord.
Det som er så bra med disse kortene er at det er sanger man kjenner fra før, og det er derfor ikke noe vanskelig å komme i gang. Teksten står bak kortet, og det er bilder foran som illustrer hvilken sang det er.

Tilde har mange favoritter, og bytter litt på hva vi skal synge. Hun har lært seg hva alle sangene heter, kun ved å huske bildet foran. Så når hun ser et kjent bilde, så sier hun "no ska vi søng en elefant kom masjerende, mamma".
Jeg pleier nemlig å holde kortet foran henne når jeg synger (jeg må jo lese teksten, lærer ikke så fort lengre), og da ser Tilde på bildene til sangen er slutt, vips så husker hun hva sangen heter.

Det er stort sett Tilde som tar frem disse sangkortene, og selv om mammaen har en grusom sangstemme, så synes Tilde dette er kjempemorsomt. Noe vi gjør sammen.
I disse dager med søskensjalusi så er det ekstra viktig å ha mammaen sin litt for seg selv, og da går vi på rommet hennes, sitter oss på gulvet og synger og synger.


"kain vi søng no da mamma?"

Jeg vil absolutt anbefale disse sangkortene til de som ikke har de.
Føler at språket til Tilde blomstret ekstra etter vi kjøpte den første boksen tidlig i år, fordi vi sang mye og dermed brukte språket veldig.
Dessuten tar SingSang-kortene liten plass, så er fint å ha med seg om man skal noen steder også.
Vi skal teste de på tur neste gang, når noen har en tendens til å bli litt utålmodige ;-)

Flere som har erfaringer med disse kortene?


//Reklame