lørdag 11. august 2012

Avskjed.

Bloggen bare står der, ensom og forlatt. Ingen som tenker på den. Men den er der, på en måte..

Jeg føler bloggen min har blitt oppbrukt.
Da jeg begynte måtte jeg skrive litt om livet til Jesper. Det fungerte som den beste psykolog.
Jeg fikk dele alt det vanskelige, jeg fikk åpnet meg helt, og mange ga meg gode ord, trøstende ord og helt nødvendige ord. Det var til utrolig hjelp i en svært tøff tid.

Så kom tiden, den vanskelige sorte tiden, der Jesper døde. Og hjertet mitt ble delt i to, og vil for alltid mangle en viktig bit. En tid der den Gøril jeg en gang var, forsvant.. Den Gøril har nok ikke kommet tilbake, men samtidig føler jeg ikke samme behov for å snakke om det.
Jeg følte derimot at bloggen var terapi da Jesper døde, tiden etterpå også.
Jeg fikk så uendelig mye godt fra dere. Gode ord, ord som faktisk trøstet.
Jeg ble kjent med nye mennesker med store gode hjerter som ga av hele seg, og det gjorde mye for meg. Jeg vet ikke om jeg hadde klart meg like godt uten dere.
Bloggen ble en ventil, der jeg bare fikk øst ut av meg, alt jeg tenkte på.

Nå har det gått 2,5 år siden Jesper døde. Hjertet mitt er fortsatt knust, og jeg savner han hver dag.
Behovet for å dele er ikke det samme. Jeg vil ha Jesper for meg selv nå.
Mange minner forsvinner, selv om jeg tror at dette vil jeg huske for alltid, så gjør jeg ikke det.
Men samtidig har jeg ikke lyst til å skrive om mine tanker om det heller, ikke nå hvertfall.
Håper jo at jeg klarer å bevare minner i hjertet og i hodet.

Livet er hektisk nå. Det A4-livet jeg har lengtet etter har begynt.
Jeg jobber fulle dager, og løper til barnehagen for å hente mine vakreste.
Koser oss så godt vi klarer før de skal sove, og så starter jo en ny dag.
En ny dag hvor vi igjen løper til barnehage, til buss, til jobb...
Det er hektisk. Jeg finner ikke tid til mye annet. I hvertfall ikke blogging.

Akkurat nå orker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg ikke vil avslutte.
Håper dere ikke glemmer meg, ikke sletter meg av blogglisten deres.
Jeg kommer sikkert tilbake. Når overskudd er tilstedet og mer energi og søvn også kommer til meg, da kan det være blogglysten er der.

Ville bare fortelle hvorfor det er så stille, og hvorfor det forblir så stille på denne kanten fremover.
Tiden strekker ikke til, hjertet og tankene vil ikke dele, så da må det bli en pause.

Ønsker dere alt godt, og jeg jeg kommer til å lese deres blogger og kose meg med det :)

søndag 29. juli 2012

Mailproblemer..

Dere som har sendt meg mail, og ikke fått svar, vær så snill og send igjen.
Det har vært litt tull, men nå er det i orden.

Lover å svare hver og en av dere, da.

Nyt dagen.

Et mobilbilde jeg må dele, synes hun er SÅ lik Jesper...

torsdag 26. juli 2012

Gratulerer med dagen lilleskatten




Fineste ettåringen jeg vet om.
Fortryllende vakker, lattermild, blid og aktiv, tannløs og hårløs, men heldigvis ikke håpløs ;-)




Tenk at du har vært her i ett år. Det føles som du kom i går, men samtidig som vi har kjent hverandre hele livet. Jeg blir bare mer og mer glad i deg, du er fantastisk, helt fantastisk.




Gratulerer med dagen lillehjertet mitt.

onsdag 4. juli 2012

Klarer ikke motså...

For kort tid siden dro vi på en liten familietur, også kalt harrytur, til Sverige.
Vi koste oss veldig, både store og små. Fantastisk heldige med været var vi også.
Vi ble ei helg, og bodde på den fineste leiligheten. Helt topp. Supert selskap hadde vi også.

Men som alltid, når man er i sverige, så må man bare kjøpe smågodt og brusbokser.
Det går liksom ikke an å være i sverige uten å gjøre det.

Så vi fyller opp gedigne poser med smågodt, lasser handlekurven full av brus.

Det er når vi kommer hjem det byr på problemer for meg. Da ser jeg godisposen ligge der.
Fristende.. Så spiser jeg litt, og litt til. Mens barna leker fint, så smyger jeg meg på kjøkkenet, åpner posen og trøkker munnen full av smågodt. Flere ganger om dagen. Klarer ikke motstå..
Og brus, for ikke å glemme den viktige brusen. Som er så tilgjengelig hver gang jeg åpner kjøleskapet, at jeg drikker en boks til frokost, lunsj, middag og kvelds.
Og glemmer helt å drikke vann, kroppen er fylt opp med cola zero fra topp til tå.
Sunnheten selv? ;-)

Billig er det, men jeg tror jammen meg det ikke er verdt det.
Ikke når jeg ikke eier måtehold og viljestyrke.
Uansett, nå er godteriposen snart skrapa, brusen synger på siste verset, og det er kanskje helt greit.

I morgen må jeg trene..

Men, anbefaler sverige.
Fint.

JESPER


Jeg har tenkt mye på min aller første hjerteskatt i kveld. Det er så rart, at han ikke er med oss mer.
 Jeg ser på bilder, det er mange av han, og uansett hvilket ett jeg velger, så kjenner jeg savnet. 
Det inteste savnet. Og etterhvert kommer alle tankene. Hvor i all verden er DU?
HVOR ER DU????  Hva tenker du, hva gjør du?
Jeg er ikke kristen, jeg tror på ingenting. 
Som jeg synes er trist. Jeg skulle ha trodd på noe. Noe som ga en mening. Noe som gjorde at jeg trodde at livet var helt "greit", tross alt dødsfall. Noe som kunne gi fred i hjertet.
En grunn til å fortsette. For jeg føler at Gud har forlatt oss uansett, i allefall meg..
Men, jeg tror på ingenting. Det er trist og mørkt, men det gjør at jeg føler jeg må tro på livet,
 og jeg elsker og verdsetter livet høyere enn før. Livet er her og nå, ergo er det VIKTIG.

Livet, finnes det mer fantastisk? Enn å spise is på en solrik sommer, springe fort over søledammer mens det regner og barna ler, klemme den du har lyst å klemme, og kjenne på hvor godt det er, Nærhet er det beste, alleraller beste..  Finnes det noe bedre enn livet, enn kjærlighet?
Magiske øyeblikk, de må man ta vare på.
Men jeg har  lært så mye av han, av livet hans, av livet vårt. Mørkt kan det være, men det kan også være lyst. Hvordan tolker vi livet, savnet? Hva gjør du?
Vi er jo så forskjellige.
For det er jo mine hjerteskatter også, forskjellige. Jeg kan overhode ikke sammenligne livet til fineste Jesper og fineste Tilde, eller fineste Mie, selv om Tilde har levd i over tre år. Og Mie snart ett..
 Jesper fikk leve i to og et halvt.
Det er uansett ett annet liv.
Jespers liv besod av noe helt annet. Noe vi ikke snakker så mye om.
Jespers liv betod av mye plager, så mye smerter du ikke kan tenke deg, så mye ubehag, så mye vondt, men også ufattelig mye kjærlighet.
Når Tilde hadde levd like lenge, så stod ordene kjærlighet igjen.
jeg er så glad hun slapp de andre ordene... De ordene som handlet om smerte, vondt og ubehag.
Jesper fikk lov å slippe, Jesper fikk lov å dra.. Han fikk endelig møte KUN kjærlighet. For jeg håper at døden for han betyr det? At alt det vonde forsvant.

Det bestod ikke av annet enn vondt og smerte for oss som ble igjen, uansett, for å savne gjør vondt.
Vi som så livet hans forsvinne er kanskje mer takknemlige, samtidig som vi også er mer redde.
Takknemlig for at han fikk fred, redde for å fortsette uten ham.
Er det noe man forstår, døden? Kan man forstå den?

Gammelt bilde, men de bringer frem de følelser som finnes i hjertet. Som jeg savner å kunne klemme, kunne holde rundt, kunne snusekose.
Tenker du over hvor lett det er, å gi en klem? Er ikke det lett?
Hvor lett det er å si; jeg er glad i deg? Kjenne varme, nærhet, gjensidighet? Jeg er glad det er så lett, at jeg kan gjøre det hver dag for jentene mine. Jeg verdsetter det så mye mer etter at Jesper døde.
Det betyr så mye, den kjærligheten man har til barna betyr jo alt.
Men jeg er så lei meg, for at det er helt umulig å klemme gutten min. Ingen nærhet og ingen varme og ingen gjensynsglede..

For ingen savner Jesper mer enn meg, ingen kjenner mine følelser slik som meg.
Andre kan selvfølgelig tro og mene noe annet, men Jesper er i meg, og over meg, og han er der sterkere enn noen andre. For hos sin mamma tilhører han, og jeg, jeg tilhører hos han, min sønn.
Min fineste, min førstefødte, min aller første og største kjærlighet.

Jesper, vi savner deg, vi elsker deg.

Uansett hvor du er, så er du hos meg. Jeg, jeg er hjemmet ditt, bestandig.

torsdag 28. juni 2012

Blogghjelp.

Jeg har mistet litt piffen, vet liksom ikke helt hva jeg skal blogge om.
Jeg begynner å skrive, og skriver milelange innlegg som jeg like etterpå sletter.
Jeg får litt panikk og lurer på hva jeg holder på med, samtidig som jeg så gjerne vil dele.
Men blir det for privat, tenker jeg? Så sletter jeg... Og noen ganger angrer jeg, andre ganger ikke.

Hva vil dere lese om her, hos meg?
Hvorfor besøker dere bloggen min?
Hva gir den dere?

Jeg trenger noen råd, noen innspill og tanker før jeg fortsetter tror jeg.
Ellers blir det så stille, jeg vet helt ærlig ikke hva jeg vil skrive om lengre.

 Jeg kan selvfølgelig skrive litt om barna, men samtidig vet jeg ikke helt hvor mye jeg vil skrive om de.

 De er jo de fineste i verden og mammahjertet som er så stolt deler jo noen bilder. Og bilder vil dere ha?

 Jeg kan også skrive om det jeg ikke liker, for det er ganske mye, og jeg får sikkert til å skrive flere innlegg hver dag om det hadde vært et ønske, slik som min angst for tunneler. En ting jeg virkelig IKKE liker, det er trange mørke tunneler. Flere som har det sånn?
Men hvor trist blir ikke bloggen da? Om jeg skulle skrevet side opp og side ned om angst?
Jeg kan også skrive om ting som jeg liker, slik som sommer og iskaffe, og shopping og neglelakk og klær. Siden at det ikke blir flere barn her i huset, så har jeg fått en så innmari stor interesse for klær og kjøper meg så alt for mye. Nå skal jo ikke kroppen bli større, nå kan jo alle klær passe lenge. Hurra. Men dette har aldri vært en moteblogg, og kommer heller aldri til å bli det. Men er det intresse å lese litt om det?
 Jeg kunne skrevet mye om denne jenta, min lille raring som jeg er så glad i. Som er en helt annen unge enn Tilde. Jeg som trodde barn som var støpt i samme form skulle bli like. Det ble det ikke. Virkelig ikke.
Hun her er høyt og lavt, og over alt. Og jeg elsker henne fra øverst til nederst.
Hun er jo perfekt, hun også.

 Den fine familien min som betyr alt for meg, kunne skrevet om det dag og natt. Men blir det ikke kjedelig? Og hva i all verden skulle jeg ha skrevet? Hva vil dere vite, hva liker dere å lese?
Om sånn familieting, liksom? Hva man spiser, om ungene er greie? Om kosthold og leggerutiner, om kjærleiken (altså, kjærestemannen)?

Og storesøster, som har blitt så stor og så superflink, kunne ha skrevet masse om hun også.
Men er redd for hva som vil være å utlevere henne, eller ikke? Det samme med lillesøster, selvfølgelig. Derfor jeg har holdt så veldig tilbake på å skrive om disse fine små i det siste.

 Hva er greit å skrive om barna? Hva er deres tanker om det? Hva skriver dere selv?
Å poste bilde av de er kanskje å utlevere mer enn nok? Jeg tenker mer på dette enn jeg gjorde før her på bloggen. Litt mer angst for det.

Så, jeg trenger litt blogginspirasjon, noen gode råd og litt hjelp. Jeg har rotet meg litt bort, finner ikke veien tilbake. Hjelp meg er dere snille. Svarer dere i kommentarfeltet om det er noe.

torsdag 14. juni 2012

Fordi jeg...

Fortjener det ;-)







Hvitvin ( i rødvinsglass)
popcorn (i potetgullskål)
(hvitvin og popcorn er ikke en slående kombo, forresten)

Og ny fin triwa-klokke blant annet etter en dag fullstappet av fantastisk shopping. TERAPI.
Og ikke minst har jeg fått en ny kaffefavoritt, sweetchili, mums!

Fin torsdag, for meg.

Hvordan var,
og er din?

onsdag 30. mai 2012

Finnes det en pauseknapp?

Noen dager er jeg ekstra energiløs. Jeg kjenner meg ekstra trøtt, selv om jeg har sovet greit nok.
Noen dager, slik som denne dagen, skulle jeg ønske jeg kunne fått starte på nytt.

Ikke noe galt har skjedd, ingenting nytt, ingenting spennende heller.
Bare den følelsen, av å ikke orke. Ikke strekke til. Den har vært her i hele dag.

Jeg er bare ekstra tankefull. Og sliten. I hode og i kropp. Og det å tenke, det kan nesten være en treningsøkt i seg selv, i allefall om tankene er altoppslukende. Jeg blir i allefall sliten av det.

Jespertanker, bekymringstanker, paranoide tanker, fine tanker, riktige tanker, helseangsttanker.
Det er mange tanker, og når alle tankene dukker opp samtidig blir det kaos.
Kaos fører igjen til enda mer rot i topplokket, og jeg klarer ikke bestandig sortere.
Hva er det viktig, og hva er riktig å tenke på?
Hvorfor bruker jeg så mye energi på å tenke på noe jeg ikke kan kontrollere allikevel?
Hvorfor bruke så mye tid på å bekymre seg? Burde jeg ikke heller gjøre noe annet?
Når jeg vet hvor skjørt livet er, skal jeg da kaste bort disse dagene med å tenke så mye?

Hva burde jeg fokusere på? I stedet for å bekymre meg for noe som ligger langt frem i tid, burde jeg ikke heller nyte denne dagen. En dag hvor vi alle er sammen og alle er friske, og bare være glad i hverandre.
Det hadde i allefall vært det riktige å gjøre.
Men det gjør jeg ikke.

Jeg bruker i stedet et hav av tid til å tenke på noe jeg gruer meg til, og det tapper meg for energi.
Ingen liker å grue seg, det sier seg selv.

Noen mennesker er så flinke til å skru av de dumme tankene, fokusere på her og nå.
Leve i nuet. Ikke bestandig tenke på hva morgendagen bringer.
Jeg misunner de, virkelig.
Hva er trikset? Hva gjør dere for å få det til?

Jeg er ekstrem flink til å skape vanskelige tanker i hodet mitt, og tenke at sånn blir det.
Selv om det er lite sannsynlig at det flyet jeg gruer meg til å ta kommer til å styrte, ikke sant?

Det er bare TÅPELIG av meg å tenke slik.

For slike tanker tenker jeg ofte. Har mange eksempler du kommer til å le av.
Og det gjør heldigvis jeg også, ler av de, når jeg ikke har disse dagene hvor jeg tenker for mye.

Skulle hatt en fjernkontroll til hodet, så skulle jeg ha trykt på pause.

søndag 27. mai 2012

noen små tanker om mobbing...

Finnes det noe større en kjærligheten man har for sine barn?
Uansett hvordan de ser ut, om de er syke eller faller utenfor det som er "normalt", så er de for oss verdens fineste. Og vi foreldre mener det, fra innerst til ytterst i hjertet, at barna våre er det fineste i hele verden.
Og da blir det ekstra vondt når man som foreldre opplever at barna ikke har det godt, og noen opplever at barnet sitt blir mobbet. Fryktelig.
Jeg kan bare tenke meg tanken, selv om jeg ikke har tråkket i den stien.
Selv har jeg ikke blitt mobbet, så jeg vet ikke hvor vondt det er, jeg kan bare se for meg det, at det er noe av det aller aller verste man kan oppleve som barn og ungdom.

Jeg blir helt kvalm når jeg leser og ser mobbing. Det er virkelig verste sort.
Og det er fælt hvor tidlig barn begynner. Jeg ser det på min jobb, der jeg har jobbet med små barn.
Om noe er annerledes, så er de flinke til å påpeke det. Ikke bare av nysgjerrighet, men rett og slett for å være ekle.

Og det er vondt, så vondt for de barna som føler seg annerledes, og samtidig får høre det til stadighet.
Der selvbildet blir tråkket på, der de hører hvisking om seg selv, i negativ forstand.
Baksnakking, finnes det noe verre? Jeg har så lyst til å klemme rundt hver og en og si at alle er like viktige. Men ville de ha hørt? Ville de ha trodd på det? Sikkert ikke.

Jeg er på mange måter glad for at Jesper var så syk at han ikke skjønte så mye. At han ikke følte seg mindre enn andre, kjente på annerledesheten. Jeg hadde syntes det var fryktelig om noen skulle mobbe han, for å være annerledes. For noe man ikke kan noe for.
For meg ville han jo vært verdens fineste, og det er han alltid, og det er uforståelig om noen andre skulle mene noe annet. 

Men jeg kan tenke meg at noen ville sikkert ha ertet han også, om han hadde fått vokse opp.
Blitt synligere, blitt større. Tror han var for liten til det, uansett glad han selv aldri ville ha følt det på kroppen.

Jeg pratet med et barn om Jesper en dag.
Fortalte at han døde da han var 2,5 år, og enda ikke kunne gå.
Fortalte om ting han ikke mestret, da det var det som pirret hennes nysgjerrighet.
Ble så lei meg da hun lurte på hvor mange som ertet han fordi han ikke kunne gå?
Måten hun tenkte på, som en selvfølge at han ville blitt mobbet. Er det virkelig sånn det er blitt?

Jeg skulle ønske at alle som følte seg annerledes også ville føle seg fine.
For selv om noe ser unormalt ut for noen, så trenger det jo ikke bety det for alle.
Jeg skulle ønske at ingen satt hjemme med tårer i øyene og svarte tanker, fordi noen erter de for utseende, for ting man ikke mestrer. For noe man ikke kan noe for, så urettferdig å bli straffet for det.

Jeg skulle ønske vi alle var flinkere til framsnakking. Til å rose hverandre.
Alle er jo like mye verdt, uansett.
Du som leser dette er viktig. Du er unik. Du er vakker. For noen så betyr du alt, for noen er du den aller aller beste personen på jord.
Jeg skal i allefall bli flinkere til å gi ros, alle trenger å høre fine ting.
For alle mennesker har noe godt i seg. Og alle fortjener å vite om det.

mandag 14. mai 2012

Bursdagsjente


Den 15.mai 2009 ble verdens fineste lillesøster, og storesøster født.
Den gang var du bare lillesøster, og hadde den flotteste storebroren du kunne ligge nær og klemme på.  Nå har du heldigvis en nydelig lillesøster som gir deg de samme mulighetene, og du er verdens flotteste storesøster. Og lillesøster i hjertet.
Du var etterlengtet, du var frisk og sterk. Du var vakker, og du var vår. Vår store stolthet, fra dag en.
Her er du to dager gammel, trygg i pappas armer med den mykeste huden tett inntil din.

Du er så omsorgsfull, så snill. Du bobler over av kunnskap og er vitebegjærlig og helt unik.
Prater som en foss, lager egne sanger og er en aktiv jente.
Du elsker å leke med dukkene dine, som alltid får være med i en trygg armkrok på natten, eller sitte ved spisebordet når vi spiser frokost. Hjertet ditt er stort, og det er rom for alle.
Du mestrer alt du vil her i livet, og vi vet du vil nå så langt du bare vil.

Du vil alltid være mitt hjerteplaster. Mitt fine nydelige hjerteplaster. Det beste.
Du har evnen til å snu en dårlig dag til fantastisk. Til å få sure fjes til smilefjes.
Du trøster og passer på lillesøsteren din som det mest naturlige her i verden, og viser stor glede når du ser henne, og passer på at hun alltid har det bra.
Dere blir det beste teamet i verden, når den tid kommer.
Du spanderer lørdagsgodt som en selvfølge, og brer over meg dynen når du kommer tassende inn på soverommet kl 4 om natten, og gir de beste klemmer.




Det er alltid smil og latter med deg i nærheten. Du gjør rampestreker, og det elsker vi at du gjør.

Og tenk at den lille jenta mi har blitt så stor.
3 år fyller du om noen timer. Den dagen skal vi feire deg fra vi står opp til vi legger oss.
Gratulerer med dagen verdens fineste og beste treåring. Er så glad i deg, herfra til evigheten og enda litt lengre.



torsdag 10. mai 2012

Mai, i bilder og ord.

Vi nyter sol og fine dager.
Mai er den aller beste måneden. Snart fyller jeg 30 år, og gleder meg stort til feiring sammen med de beste!
Har ikke tid til å sette meg ned å blogge ordentlig, så mobilen får duge denne gang.

Bildene blir alltid så utydelige når jeg blogger fra mobilen, aner ikke hvorfor. Litt bilder fra uka kommer allikevel, dere får myse så godt dere kan!




Solbrillesmilefjes!



Trondheim er en nydelig by!




Som kan by på verdens beste soyalatte. Gleder meg veldig til jeg kan drikke latte med ordentlig melk, da.




Skikkelig god treningsøkt. Må være kvalm og slenge ut et skrytebilde, er ikke så ofte det skjer.. Men prøver stadig å bli flinkere! Trener du?



Full fart!

Nå er det avslapning. Brus og noe å spise. Jeg har så lyst på nachos. Men kjærestemannen lager hemmeligheter på kjøkkenet som er av den sunne sorten, så antar nachos ikke finnes på mitt kjøkken. Synd.

Liker dere mobilblogging, eller er det bare kjedelig?


søndag 6. mai 2012

Lørdag.

Min lørdag i ord.

Tidlig opp. Alt for tidlig. Her snakker vi 5...
Trening, cardio.
Dansing sammen med utrolig fin snart-treåring, midt på stuegulvet.
Latter.
Spise lunsj sammen, alle sammen. Fantastisk herlig.
Handle premier til en veldig flink snart-treåring.
Handle mat. Hektisk.
Spise deilig lørdagspizza.
Legge liten og litt større, snusekose lenge.
Gå kveldstur med god venn.
Spise lørdagssnop og se tv med kjærestemann.
Legge seg sent.

Lørdager er fine dager. Jeg liker lørdag.
Aller best liker jeg fredag, men det er en helt annen historie.





fredag 4. mai 2012

Musikk...

Musikk..

Hva er det for deg? Hva betyr det for deg?
For meg betyr det veldig mye. Musikk er livet.
Det kan snu en sinnsstemning rundt. Fra himmel til helvete, og omvendt.
Jeg kan gå fra å være trist til å smile, på et sekund.
jeg kan gå fra å le til å gråte. Kun pga en sang. Kun pga noen melodier, en stemme, noen toner.
Musikk er viktig. Det gir meg ufattelig mye.

Noen ganger går det lenge mellom hver gang jeg hører musikk, hver gang jeg hører noe som betyr noe.
Noen ganger blir jeg helt hekta om jeg hører en fin sang, og må høre samme sang minst tyve ganger på rad. Slik som jeg gjør nå. Blir allikevel aldri lei.

Og jeg liker alt. Jeg er altetende når det kommer til musikk. Jeg liker alt fra det stilleste, vakreste,
til det mest bråkeste, sinteste. Jeg finner meg selv i begge ender, mentalt. Og alle sjangre er like viktige. For meg.
Noen ganger vil jeg danse stille over gulvet, rolig og gjemme meg i et hjørne, fange ansiktet mitt i armene mine og gråte.
Noen ganger vil jeg bare le, danse vilt og være fylt med energi, ansiktet vil gløde og smilet vil være synlig. Alt er like mye meg. 
Musikk gjør noe med meg, det endrer meg. Endrer det deg?

Nå sitter jeg i sofaen, alene. Hører på vakker vakker sang og kjenner jeg ikke klarer å legge meg på mange timer.
Selv om minstelille våkner før fem og vil opp.  Det får jeg ta da. Ikke nå.


Nå har musikken fanget meg. Og jeg er ikke trist, selv om sangen jeg hører før har ført meg til den svarteste delen av livet mitt. Nå gir den meg ro. Det svarte har blitt lysere.
Jeg trenger tiden for meg selv, tiden med noter og sang i hodet mitt.

Tid for å tenke. På fine ting, på triste ting, på ting som gir meg energi, på ting som fører meg i kjelleren.
Jeg trenger denne tiden hver kveld for å få dagene til å gå.
Selv om klokken tikker, og jeg skulle ha sovet for lenge siden.

Når jeg endelig får alenetid, med vakre melodier som svever rundt meg, da kan jeg slappe av.
Selv om musikken er tåredryppende og vekker ting i meg som har forsvunnet i det tristeste.
Jeg kjenner jeg lever. Jeg er her, jeg finnes. Jeg betyr noe. Jeg er viktig, jeg også.

For musikk har den evnen, at den kan løfte deg opp. Musikk kan gi deg en følelse du ikke viste du kjente på, en følelse du kan ta med deg videre i livet, om du bare hører på den rette sangen, i den rette stemingen. Men musikk kan også gjøre det motsatte, ta deg med ned til plasser du ikke visste fantes.
I det mørkeste, dypeste og skumleste. Langt der nede.

Musikk har den egenskapen. Om det er rett sang. Om du er mottakelig.

Det er en sang jeg ikke har klart å høre på enda, en sang som er så vakker, men så trist.
Og jeg vet den fører til tårer, en følelse av makteløsthet og sorg.
Sangen som ble spilt for Jesper i begravelsen hans, hans egen. Som ble sunget av en fin mann, med et stort og godt hjerte som kjente Jesper, som ville kjenne han.
Det ble i allefall hans egen sang. Og alle ord ble hans, de passet.
Jeg har enda ikke klart å høre sangen, den fine sangen.
Etter begravelsen har den sangen måtte forsvinne litt for meg, og jeg orker ikke høre på den enda.
Den vil bringe frem minner jeg ikke er klar for, men som aldri allikevel vil forsvinne.
Jeg er ikke rede for å hente de frem, ikke nå..

Og hva jeg har hørt på mens jeg har skrevet, Bel canto; dewy fields.
Musikk jeg hørte på når jeg gikk på videregående. Like vakker den dag i dag. Stille, vakkert.
Hva gjør musikk for dere, hva liker dere?

lørdag 28. april 2012

Minner som viskes bort

Vet dere hva jeg er redd for?
At tiden skal gå så alt for fort? At minnene skal spise meg opp?  At minnene forsvinner? Kanskje er det jeg som spiser opp alle minnene?
At jeg ikke henger med.
At jeg plustelig ikke husker så godt som jeg gjerne skulle.

Jeg er så redd for å glemme. For det gjør jeg, ofte kan jeg ta meg selv i å huske ting på nytt, ting som jeg aldri hadde glemt før. Ting som var så tydelig for meg før.
Plutselig så husker jeg det som jeg hadde glemt. Det er som å få ny kunnskap. Samtidig ikke. Jeg blir forvirret. Jeg vil jo ikke glemme, men hjernen min tillater meg det hver dag.

Og da føler jeg meg som verdens minste menneske.
Tenk å glemme ting om gutten min.
Da slår hjertet fortere. Jeg blir kvalm, jeg puster litt fortere. Jeg blir varm, jeg føler meg uvel.
Og blir skamfull.
Øynene fylles med tårer.
Noen renner nedover kinnene mine. Hendene mine tørker de bort. Ofte kommer det flere tårer.
Ofte kommer hikstene. Hodet som gjemmer seg i håndflata. Jeg vil forsvinne selv.

Så kommer savnet. Det kommer med stor fart mot meg, ofte uventet. Noen ganger skjønner jeg det, at jeg kommer til å føle det sånn. Men ofte kommer savnet mot meg, og tar tak i hele meg.
For noen ganger kommer minner som jeg har glemt helt uventet frem i lyset. Og da blir jeg redd.
Minnene roper i øret mitt, hyler. "har du glemt?".
Det handler ikke om å glemme min kjære, det handler om å glemme ting i hverdagen som før var betydningsfulle.
Så er de plutselig ikke så betydningsfulle allikevel. De er visket vekk. Jeg finner de ikke, og vet ikke hvor jeg skal lete. Aner ikke hvor jeg skal begynne, og heller ikke om det er noe vits? Vil de komme tilbake, vil alt bare forsvinne med tiden?

Det som er igjen står skrevet med svak blyant, og av og til klarer jeg ikke tolke det som har stått.
Av og til er minnene helt visket vekk, og de vil aldri komme igjen. Jeg vil aldri huske de igjen.
Det vet jeg helt sikkert. Og det gjør bare vondt. Forferdelig vondt.


For jeg kjenner jo, at tiden går, tiden går så fort fremover.
Hver dag som som passerer er en dag lengre unna gutten min.
En dag lengre unna...

Og til slutt blir dette ikke bare en dag, men mange. Mange dager blir til år.
Og nå er det over to år siden jeg kysset på min kjære gutt.

Jeg føler meg liten, svak. For hva skal jeg gjøre med alle minnene som forsvinner?
Jeg vet jo ikke at de forsvinner, de bare blir borte. Hadde jeg visst at alle minner skulle forsvinne, hadde jeg tatt vare på de, lagret de, slik at de ikke kunne forsvinne. Nå forsvinner de, uten at jeg vet det. Jeg bare vet det, at de er borte. Det er så mye som jeg ikke husker.
Utenfor rekkevidde. Jeg ser de ikke, når de ikke, finner de ikke.

Jeg håper minnene oppsøker meg, i mine drømmer, i min hverdag.
At jeg finner noen igjen. Som en uventet glede. Ett nytt minne, et bilde.
Noen nye ord, en ny handling. Noe som gjør at jeg husker igjen.

Jeg leter i blinde. Etter minner som tidligere var der. 
Minner som var rett foran mine øyne.
Nå er de borte.

Tenk om alt forsvinner?

Tenk om alt jeg har igjen er bilder? Jeg trenger så mye mer.
Jeg trenger så mye mer....

Jeg trenger å huske.

Jeg kjenner jeg savner han så. Så inderlig. Mitt hjerte. Mitt lile hjerte.




fredag 27. april 2012

Soving.

Jeg har begynt å jobbe litt igjen. Skal si det er hektisk i hodet mitt.
Jeg kjenner kroppen min ikke har jobbet på lenge.  Jeg er ikke tilstede på kveldene.
Etter barna har sovnet, så skal jeg fortelle dere at det gjør jeg også. Sover som en stein.
Og jeg nyter det.

I går sovnet jeg 19.00.. Sov til jeg stod opp for å dra på jobb i dag. Fantastisk deilig å føle seg litt uthvilt.

Så blogging har naturligvis blitt nedprioritert i det siste, jeg har jo bare sovet..

Nå er det godt med helg kjenner jeg, jeg skal virkelig prøve å gjøre noe annet enn å hvile øynene.
Gleder meg enormt til å susse ekstra mye på kjærestemann og verdens fineste små troll.


Men det er helt fantastisk å sove, hva er bedre enn det? Foruten sussing på kjærestemann og barn?
Kjenner jeg ofte gleder meg til å legge meg, sove er godt. Akkurat når jeg skriver dette, så gleder jeg meg til å legge meg under dyna, og forhåpentligvis drømme gode drømmer, og kanskje få sove mangemange timer.
Noen flere som er glade i å sove?

Men når jeg blir litt mer vant til hektiske jobbdager (koser meg veldig på jobb altså, handler jo ikke om det), så skal jeg i allefall gjøre noe annet på kveldene enn å fall i dyp koma. Da skal jeg være flink blogger. Håper jeg.

I kveld har vi planlagt litt sommerferie. Gleder meg veldig til sommeren kommer.
Ser sånn frem til å kunne gå kledd i shorts, ta en is, kjøpe ny solkrem, ballerinasko, utepils, bade ute, sol, singlet, sommerdyne, sommerkjole, blomst i håret, solbriller... Åhh, gleder meeeeeeg.
Hva skal dere i sommer?

Jeg kommer sterkere tilbake neste uke. Da er det null jobbing og da regner jeg med at jeg har mer våkentid ;-)




torsdag 19. april 2012

Mat


For tiden er det veldig mye fokus på mat. Hva man skal spise, og hva man absolutt ikke skal spise.
Noen spiser mye fett og lite karbohydrater. Noen spiser lite fett og lite karbohydrater.
Noen spiser mye proteiner, noen spiser bare rawfood.. Noen (les meg) er forvirret.
Det er utrolig mange dietter der ute. Følger du noen?

Hva skal man spise? Jeg har valgt å bare følge min magefølelse, om å spise det jeg tror er sunt.
Og ikke utelate alt det gode. Jeg lever bare en gang, og det hadde vært forferdelig trist å ikke kunne unne seg et par boller på en torsdagskveld.

Men, jeg er litt opptatt av mat. Jeg er opptatt av å gi kroppen min det den trenger.
Hvertfall det jeg tror den trenger. Jeg er jo ikke akkurat noen ekspert.
Grønnsaker er viktig for meg. Spiser mange om dagen, mye mer enn fem.
Frukt er det ikke så nøye med, det er jo heller ikke så sunt om man spiser mer enn to om dagen.
Men om jeg finner en melon som er god, da spiser jeg hele, lett, og føler meg ikke usunn av den grunn.

Jeg er også nøye på å få i meg kun grovt brød, fullkornspasta og fullkornslefser.
Jeg er nemlig veldig glad i karbohydrater, og hadde aldri klart å slutte med det. Elsker brød.
Men jeg kan jo spise det som ikke er laget av bare hvetemel. Og velge de sunnere alternativ.
Vi lager sunne middager med fisk eller kylling og mye grønt, og spiser ikke rødt kjøtt (kun som pålegg). Også har jeg blitt så glad i hummus, bønner, linser etc.



Vi skjeier ut i helgene og spiser godteri til krampa tar oss etter barna har sovnet. Og det mener jeg må være lov? Man må kose seg også. Ikke bare med grønnsaker og dip, lavkarbokaker etc..
For her er det ikke de sunne valg som står i fokus på fredag og lørdagskveldene..
Tilde får lørdagsgodt også.. selv om mange mener det er for tidlig.
Men det er vårt valg, og det fungerer fint. Hun får ikke overflod for å si det sånn. 
Det er de valgene man tar ofte som er det viktigste, og hun får et variert og sunt kosthold, de aller aller fleste dagene i året.

Det er veldig interessant dette med mat synes jeg.  Hvilke valg man tar. Hva man spiser.
Hva man mener er sunt. Man kan jo være så uenige. Og jeg har lyst å lære meg mer om å velge de sunne alternativene i hverdagen, del gjerne dine tips.

Veldig nysgjerrig på deres valg, og hva dere synes er viktig.
Håper dere legger igjen en kommetar eller to.


tirsdag 17. april 2012

Jespertanker....

Ofte tar jeg meg i å tenke på hvordan livet hadde vært om Jesper hadde vært sammen med oss.
Noen ganger piner jeg meg selv litt ekstra, tenker på hvordan livet kunne ha vært med en frisk gutt.
Av og til får tankene fritt spillerom og jeg kan sitte med et smil om munnen mens jeg ser for meg en aktiv gutt som løper etter fotballen.

Det er klart det er lov å drømme, men dette er på mange måter selvpining.
Savnet blir på mange måter dobbelt. Man savner den gutten man ikke fikk. Nemlig den friske gutten, som man trodde man skulle få. Man sørger faktisk over det også, selv om det aldri har vært noen frisk gutt her som jeg kunne blitt kjent med.


Men knuste drømmer og knuste fremtidsplaner skal man ikke spøke med. Det føles ekte, og det har blitt en sorg jeg bærer i meg det også.
Også savner man den gutten man var så heldig å bli kjent med, nemlig slik som han var.
Verdens fineste som har lært meg så mye om livet og formet meg til den jeg er.
Selvfølgelig savner man han mest. Det er noe jeg kjenner, noe nært, og det som ligger så nært mitt hjerte kan av og til gi meg slike følelser at jeg føler jeg ikke får puste. Jeg savner Jesper veldig mye.

Det føles som en evighet siden han døde. Det er et annet liv vi lever nå.
Det er rart at han ikke er her, samtidig som jeg på mange måter ikke husker hvordan livet var mens han levde.
Det livet var jo så annerledes, vi levde i et vakuum, og nå er det over. Helt over.

Etter Jesper døde har jeg slitt ekstra med angst og vonde tanker. Det er nok naturlig at det blir slik.
Når man har kjent på kroppen hvordan det er å miste et barn, så vet man at man ikke kan takle å miste fler, og gjør alt man kan for å beskytte seg selv mot slike tanker, og verner om de man er så glad i.


Noe som gjør meg sint og skuffet er når jeg er åpen og forteller om mine følelser om angsten,
og enkelte sier at jeg ikke må gi Jesper skylden for at jeg er så redd.
Det gjør jeg jo overhodet ikke.
 Det er ikke Jesper sin skyld at jeg er engstelig for at det skal skje noe med mine andre vakre små, men det er en ganske naturlig sak at man blir ekstra skjelven etter man mister sitt barn.
Det er en utløsende årsak, det handler ikke om å gi noen skyld. Dere ser forskjellen?
Slike uttalelser gjør meg provosert. Og jeg føler meg så liten og såret når jeg hører om det.

Jeg har også skrevet før at jeg var sint på Jesper som døde, sint fordi han ble syk.
Jeg håper dere forstår at det ikke er Jesper jeg virkelig er sint på, men selve situasjonen.
Og jeg følte meg sint på han,så var det fordi jeg var så inderlig trist og lei meg, jeg ville ikke at han skulle dø, ville ikke at han skulle puste sin siste pust og forlate meg. Sint på livet, sint på døden.

Jeg kan kjenne den panikkfølelsen jeg hadde da han døde, når jeg tenker på de siste sekundene.
Når jeg virkelig skjønte, at nå går det mot slutten. Nå dør han tenkte jeg, nå dør han ropte jeg. 
Hvor jeg trygler om han ikke skal dø, om at han ikke må forlate meg.
At jeg blir sint om han faktisk dør, for hvordan skal jeg da klare livet uten han...
Jeg har aldri vært så redd og aldri følt meg så alene, som når jeg så kroppen hans forandre seg.
Når jeg så han dø. Og når hjertet sluttet å slå, når det var helt stille.
Helt stille. Aldri har jeg kjent på verre følelser.

Jeg var aldri sint på han. Aldri. Det handler ikke om det.
Håper dere skjønner det.
Mange nyanser i livet man ikke helt kan forklare.





 Jesper i mitt hjerte, alltid.


Føler dette ble så trist et innlegg, så må dele sangen Tilde sang for oss i dag.

"Det bor en baker i østre aker.
Han baker kringler og jødekaker (what?)
Han baker store, han baker små
Han baker noen med Mie på"

Takk for at dere orker å lese, det betyr mye for meg at dere gjør nettopp det.

mandag 16. april 2012

Mandag..

Så langt denne mandagen har jeg ikke fått gjort så mye, ikke så mye som jeg hadde tenkt i hvertfall.
Mandagen min har vært hektisk, men fin.
Her har vi vært på helsestasjon, trillet to fine turer, og kost oss hjemme med liten baby og "storejenta". (slik som Tilde ville sagt det)
Brukte to timer på å få turboMie til å sovne til kvelden, med andre ord, en helt vanlig dag.

I kveld har jeg sittet og forberedt meg til jobbintervju. Det er spennende.
Jeg blir så nervøs, men håper noen snart klarer å se forbi nervøsiteten min og ansette meg.
Jeg er jo flink, så det så ;-)
Mannen begynner i pappaperm i mai, og det hadde vært supert å ha en jobb snart.

Har ikke tid til å blogge noe særlig, men får jeg litt mer tid skal jeg selvsagt prioritere bloggen også.
Nå er det kveldsmat og mer forberedelser. Det er viktig.

Noen som har noen gode tips til jobbintervju?
Da bli jeg veldig glad :)

 Tilde i Jespers gamle vinterdress. Det er så godt når klær kan få nye føtter, og gi meg nye minner, samtidig som jeg alltid tenker ekstra mye på Jesper når jeg ser hans klær løpe avsted.




Dette er tatt for en stund siden, heldigvis. Kjenner jeg fryser bare jeg ser på bildet, brrr.

Håper dere har en fin og god mandag. Klemmepå.


fredag 13. april 2012

Om å gi etter


Mamma, du må no sitt på rommet mitt mens æ sovne.

Mammaen orker ikke, synes at hun på snart tre skal sove uten at jeg sitter der, og sier klart i fra om det.

Men, mamma.. Æ e jo bare liten.
Også e æ så redd for slangen.
Mamma... Sett dæ da.

Slangen spør jeg, hvor er den?

Jo, dein e no under gulvet på rommet mett, men dein har kjøpt sæ en vei på butikken og klatre opp i senga og spise mæ opp hver kveld.
Det e slitsomt mamma.
Æ e redd slangen, dein kryp under mæ og rope WÆÆÆ.

Huffda, sier mammaen.

Maaaaamma, husk på at æ e no bra gla i dæ! Sett dæ på gulvet!

Mammaen forteller at hun er veldig glad i henne også, at det ikke finnes slange under senga og at hun må sove snart.

Da sier hun med klar tale,
Æ rope det høgaste æ kain sånn at Mie våkne om du ikke sett her.

Og i og med at mammaen har brukt sååå lang tid på å få lillehjertet til å sove, så kan dere gjette hvor jeg mobilblogger fra?

Lettlurt?




mandag 9. april 2012

Barna...

 Et nytt liv, hun var nokså uventet. Sjokket var så stort da jeg testet positivt. Jeg, gravid? Nå? 
Uten prøverør? Hva skjer? Vi var ikke klare for henne da. Jeg hadde nettopp begynt i ny jobb, og ønsket å jobbe lenge. Men, så var hun der, et lite frø i magen. Dansende, hoppende. Hun ville være her. Hun ville jo være sammen med oss.
Og nå føles det som hun alltid har vært her. 
Og selv om mange sier at hun har kommet fordi vi mangler en, så har hun jo ikke det.
Hun kom fordi vi manglet henne .
Vi mangler fortsatt en, og ingen erstatter noen. Ingen.
Mie er Mie, og kun det. Verdens fineste Mie som vi er så glad i.


 Jeg kjenner at jeg er heldig. Jeg er så heldig som har fått så mange fine barn.
Tenk at jeg skulle få tre?
Vi som slet, tenk at vi nå kan kalle oss trebarnsforeldre.
Det er stort. 
Jeg prøver så godt jeg kan, hver eneste dag, å kose meg med jentene mine.
Jeg vet ikke hva morgendagen bringer, og det kan ofte skremme meg.
Vil det skje de noe? 
Jeg har et enormt stort behov for å være der, alltid. Beskytte de.
Er det sånn for flere? Eller føler jeg det litt ekstra, siden vi mangler en?
Jeg synes det er vanskelig at jeg ikke får lov å være der for han lengre, å beskytte han. 


 Tilde vil for alltid være hjerteplasteret mitt. Hun var der da Jesper begynte på sin siste hvile. 
Hun fikk meg opp av sengen, fikk meg til å fortsette hverdagen. Fikk frem smilet og gleden i meg. Hun var den eneste som gjorde at jeg var litt glad, den beste for meg, når jeg følte meg så trist og elendig. Så full av sorg og smerte.
Finere medisin for triste hjerter fins ikke. 
Jeg har et spesielt bånd til henne, pga dette tror jeg.
Hun var redningen min. 
Jeg hadde aldri klart det uten henne.  
Men redselen for å miste henne, den er stor. Alt for stor.
Til tider får jeg tanker som er utenfor det jeg vil kalle normale.
Paranoid blir jeg. 
Tenk om? Tenk om?
Finnes det flere som har det sånn?


Savnet er der, hver dag. Skifter form, endrer retning.
Men når dagen er ved veis ende, så står han der, foran meg.
Jesper, med de blåeste øynene. Den mykeste huden.
Jeg lukker øynene. Kjenner etter hvordan det var.
Kjenner huden hans mot min. Føler varmen, nærheten.
Jeg savner han. Hele han. Min fantastiske og vakre gutt. Min eneste sønn.
Jeg er glad jeg får møte han i drømmene mine.

Dere, jeg er så glad for at dere er så utrolig flinke til å kommentere.
Lysten til å blogge vokser i meg. 
Takk.

fredag 6. april 2012

Mie


 Mie.

Heldigvis har hun blitt en smilende og glad baby, er glad de første månedene er over.
De var så slitsomme, for både store og små.
Men nå begynner vi å bli bedre kjent, og er trygge på hverandre. Deilig. 
Det er lettere å nyte babytiden når den består av latter og smil.
 
Lik både Jesper og Tilde, men mest lik seg selv, som de aller fleste er ;-)
Hun har arvet Jespers øyne, noe som er veldig koselig. 
 
vakker, sterk, smilende, trøtt, utålmodig, mammadalt, sint, uredd, god, aktiv og min.

Babytiden er så koselig, men også slitsom.
Vi koser oss, men jeg er glad dette er min siste...  ;-)





torsdag 5. april 2012

Prøver igjen...


Da har jeg lyst til å prøve meg igjen, så smått, med denne bloggingen. Mulig jeg forandrer litt her etterhvert, og veldig godt mulig at de mørkesvarte innleggene forsvinner helt. Er det ok?
Jeg blogger jo ikke bare for min egen del, jeg liker å dele, derfor er det veldig fint om du har lyst til å si hva du vil jeg skal blogge om? Så kan jeg ta det med inn i tankekverna ei stund vettu..


 Lenge siden jeg har delt bilder her også, så her kommer noen av mine fineste. Tilde, snart tre, men i sitt hode er hun vel mer på min alder. Hun er veldig veslevoksen.
Men jeg synes det er bare artig. Hun er veldig morsom nemlig. Og veldig flink. Til mye.
Og ikke så flink til mye. Slik som det skal være altså.

Vi er i en prosess der vi prøver å slutte med en del greier nå, som smokke og bleie. Tilde, som både kan og ofte vil gå på do, er ikke helt klar allikevel for å slutte med bleien, men det som er vanskeligst er denne smokken. Eller skal vi si smokkene?  Som hun nå driver og gjemmer.. I dag fant jeg ikke mindre enn 14 smokker gjemt bak noen håndklær i skapet på badet.
Så det er derfor hun alltid står på badet, ja..
Hun er veldig glad i smokkene sine, og jeg lurer veldig på hvordan hun skal skjønne at de ikke skal fortsette å være med henne overalt...


Søskenkjærligheten blomstrer. Mie forguder, elsker, digger søsteren sin over alt på jord.
Hun smiler og ler bare Tilde kommer inn i rommet, krabber det forteste hun vet mot henne med stort smil, og hun vil være sammen med Tilde hele tiden.
Tilde er veldig omsorgsfull og så snill mot Mie. Men også litt streng..
Her låner  vi ikke bort hvilken som helst leke, men hun sørger for at hun alltid har leker rundt seg, da. Og kjefter på meg når jeg tørker snørr og grøt. For da gråter Mie, hjerteskjærende. Og da da kommer Tilde, med strengleppa si og sier "det dær likitj ho Mie, no slutte du".
Etterfulgt av kjærlig blikk på sin søster "kom t mæ du Mie, æ e no bare snill æ".
Jada, neida, så...

Ja,  det var en liten oppdatering. Ellers har jeg bestemt meg for å være flink og svare på alle mine kommentarer. Om dere lurer på noe, bruk kommentarfeltet.
Jeg blir glad om dere legger igjen noen ord.
Det inspirerer alltid, og gjør i allefall at ikke blogglysten forsvinner!!

Nå skal jeg og kjærestemannen se en serie vi nettopp har begynt å følge med på, samt drikke massemasse brus. Barna SKAL sove, basta.