instagram og blogging

Det ser ut som jeg kan ha sluttet med bloggingen min. I allefall er pausen min veldig lang. Muligens er den også evigvarende, det vet jeg ikke enda.
Men jeg er veldigveldig aktiv på instagram, og jeg kan følges der.
@goeril82 er mitt brukernavn, og jeg godkjenner om jeg kjenner deg igjen :)

Ha en fiiiiiin sommer alle sammen.

Stor klem fra Gøril


( send meg en mail om det er noe du lurer på)

Avskjed.

Bloggen bare står der, ensom og forlatt. Ingen som tenker på den. Men den er der, på en måte..

Jeg føler bloggen min har blitt oppbrukt.
Da jeg begynte måtte jeg skrive litt om livet til Jesper. Det fungerte som den beste psykolog.
Jeg fikk dele alt det vanskelige, jeg fikk åpnet meg helt, og mange ga meg gode ord, trøstende ord og helt nødvendige ord. Det var til utrolig hjelp i en svært tøff tid.

Så kom tiden, den vanskelige sorte tiden, der Jesper døde. Og hjertet mitt ble delt i to, og vil for alltid mangle en viktig bit. En tid der den Gøril jeg en gang var, forsvant.. Den Gøril har nok ikke kommet tilbake, men samtidig føler jeg ikke samme behov for å snakke om det.
Jeg følte derimot at bloggen var terapi da Jesper døde, tiden etterpå også.
Jeg fikk så uendelig mye godt fra dere. Gode ord, ord som faktisk trøstet.
Jeg ble kjent med nye mennesker med store gode hjerter som ga av hele seg, og det gjorde mye for meg. Jeg vet ikke om jeg hadde klart meg like godt uten dere.
Bloggen ble en ventil, der jeg bare fikk øst ut av meg, alt jeg tenkte på.

Nå har det gått 2,5 år siden Jesper døde. Hjertet mitt er fortsatt knust, og jeg savner han hver dag.
Behovet for å dele er ikke det samme. Jeg vil ha Jesper for meg selv nå.
Mange minner forsvinner, selv om jeg tror at dette vil jeg huske for alltid, så gjør jeg ikke det.
Men samtidig har jeg ikke lyst til å skrive om mine tanker om det heller, ikke nå hvertfall.
Håper jo at jeg klarer å bevare minner i hjertet og i hodet.

Livet er hektisk nå. Det A4-livet jeg har lengtet etter har begynt.
Jeg jobber fulle dager, og løper til barnehagen for å hente mine vakreste.
Koser oss så godt vi klarer før de skal sove, og så starter jo en ny dag.
En ny dag hvor vi igjen løper til barnehage, til buss, til jobb...
Det er hektisk. Jeg finner ikke tid til mye annet. I hvertfall ikke blogging.

Akkurat nå orker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg ikke vil avslutte.
Håper dere ikke glemmer meg, ikke sletter meg av blogglisten deres.
Jeg kommer sikkert tilbake. Når overskudd er tilstedet og mer energi og søvn også kommer til meg, da kan det være blogglysten er der.

Ville bare fortelle hvorfor det er så stille, og hvorfor det forblir så stille på denne kanten fremover.
Tiden strekker ikke til, hjertet og tankene vil ikke dele, så da må det bli en pause.

Ønsker dere alt godt, og jeg jeg kommer til å lese deres blogger og kose meg med det :)

Mailproblemer..

Dere som har sendt meg mail, og ikke fått svar, vær så snill og send igjen.
Det har vært litt tull, men nå er det i orden.

Lover å svare hver og en av dere, da.

Nyt dagen.

Et mobilbilde jeg må dele, synes hun er SÅ lik Jesper...

Gratulerer med dagen lilleskatten

Fineste ettåringen jeg vet om.
Fortryllende vakker, lattermild, blid og aktiv, tannløs og hårløs, men heldigvis ikke håpløs ;-)




Tenk at du har vært her i ett år. Det føles som du kom i går, men samtidig som vi har kjent hverandre hele livet. Jeg blir bare mer og mer glad i deg, du er fantastisk, helt fantastisk.




Gratulerer med dagen lillehjertet mitt.

Klarer ikke motså...

For kort tid siden dro vi på en liten familietur, også kalt harrytur, til Sverige.
Vi koste oss veldig, både store og små. Fantastisk heldige med været var vi også.
Vi ble ei helg, og bodde på den fineste leiligheten. Helt topp. Supert selskap hadde vi også.

Men som alltid, når man er i sverige, så må man bare kjøpe smågodt og brusbokser.
Det går liksom ikke an å være i sverige uten å gjøre det.

Så vi fyller opp gedigne poser med smågodt, lasser handlekurven full av brus.

Det er når vi kommer hjem det byr på problemer for meg. Da ser jeg godisposen ligge der.
Fristende.. Så spiser jeg litt, og litt til. Mens barna leker fint, så smyger jeg meg på kjøkkenet, åpner posen og trøkker munnen full av smågodt. Flere ganger om dagen. Klarer ikke motstå..
Og brus, for ikke å glemme den viktige brusen. Som er så tilgjengelig hver gang jeg åpner kjøleskapet, at jeg drikker en boks til frokost, lunsj, middag og kvelds.
Og glemmer helt å drikke vann, kroppen er fylt opp med cola zero fra topp til tå.
Sunnheten selv? ;-)

Billig er det, men jeg tror jammen meg det ikke er verdt det.
Ikke når jeg ikke eier måtehold og viljestyrke.
Uansett, nå er godteriposen snart skrapa, brusen synger på siste verset, og det er kanskje helt greit.

I morgen må jeg trene..

Men, anbefaler sverige.
Fint.

JESPER

Jeg har tenkt mye på min aller første hjerteskatt i kveld. Det er så rart, at han ikke er med oss mer.

 Jeg ser på bilder, det er så mange av han, og uansett hvilket ett jeg velger, så kjenner jeg savnet. 

Det inteste savnet. Og etterhvert kommer alle tankene. Hvor i all verden er DU?

HVOR ER DU????  Hva tenker du, hva gjør du?

Jeg er ikke kristen, jeg tror på ingenting. 

Som jeg synes er trist. Jeg skulle ha trodd på noe. Noe som ga en mening. Noe som gjorde at jeg trodde at livet var helt "greit", tross alt dødsfall. Noe som kunne gi fred i hjertet.
En grunn til å fortsette. For jeg føler at Gud har forlatt oss uansett, i allefall meg..

Men, jeg tror på ingenting. Det er trist og mørkt, men det gjør at jeg føler jeg må tro på livet,
 og jeg elsker og verdsetter livet høyere enn før. Livet er her og nå, ergo er det VIKTIG.

Livet, finnes det mer fantastisk? Enn å spise is på en solrik sommer, springe fort over søledammer mens det regner og barna ler, klemme den du har lyst å klemme, og kjenne på hvor godt det er, Nærhet er det beste, alleraller beste..  Finnes det noe bedre enn livet, enn kjærlighet?
Magiske øyeblikk, de må man ta vare på.

Men jeg har  lært så mye av han, av livet hans, av livet vårt. Mørkt kan det være, men det kan også være lyst. Hvordan tolker vi livet, savnet? Hva gjør du?

Vi er jo så forskjellige.

For det er jo mine hjerteskatter også, forskjellige. Jeg kan overhode ikke sammenligne livet til fineste Jesper og fineste Tilde, eller fineste Mie, selv om Tilde har levd i over tre år. Og Mie snart ett..
 Jesper fikk leve i to og et halvt.

Det er uansett ett annet liv.

Jespers liv besod av noe helt annet. Noe vi ikke snakker så mye om.

Jespers liv betod av mye plager, så mye smerter du ikke kan tenke deg, så mye ubehag, så mye vondt, men også ufattelig mye kjærlighet.

Når Tilde hadde levd like lenge, så stod ordene kjærlighet igjen.

jeg er så glad hun slapp de andre ordene... De ordene som handlet om smerte, vondt og ubehag.

Jesper fikk lov å slippe, Jesper fikk lov å dra.. Han fikk endelig møte KUN kjærlighet. For jeg håper at døden for han betyr det? At alt det vonde forsvant.

Det bestod ikke av annet enn vondt og smerte for oss som ble igjen, uansett, for å savne gjør vondt.

Vi som så livet hans forsvinne er kanskje mer takknemlige, samtidig som vi også er mer redde.
Takknemlig for at han fikk fred, redde for å fortsette uten ham.

Er det noe man forstår, døden? Kan man forstå den?

Gammelt bilde, men de bringer frem de følelser som finnes i hjertet. Som jeg savner å kunne klemme, kunne holde rundt, kunne snusekose.
Tenker du over hvor lett det er, å gi en klem? Er ikke det lett?
Hvor lett det er å si; jeg er glad i deg? Kjenne varme, nærhet, gjensidighet? Jeg er glad det er så lett, at jeg kan gjøre det hver dag for jentene mine. Jeg verdsetter det så mye mer etter at Jesper døde.
Det betyr så mye, den kjærligheten man har til barna betyr jo alt.
Men jeg er så lei meg, for at det er helt umulig å klemme gutten min. Ingen nærhet og ingen varme og ingen gjensynsglede..

For ingen savner Jesper mer enn meg, ingen kjenner mine følelser slik som meg.
Andre kan selvfølgelig tro og mene noe annet, men Jesper er i meg, og over meg, og han er der sterkere enn noen andre. For hos sin mamma tilhører han, og jeg, jeg tilhører hos han, min sønn.
Min fineste, min førstefødte, min aller første og største kjærlighet.

Jesper, vi savner deg, vi elsker deg.

Uansett hvor du er, så er du hos meg. Jeg, jeg er hjemmet ditt, bestandig.

Blogghjelp.

Jeg har mistet litt piffen, vet liksom ikke helt hva jeg skal blogge om.
Jeg begynner å skrive, og skriver milelange innlegg som jeg like etterpå sletter.
Jeg får litt panikk og lurer på hva jeg holder på med, samtidig som jeg så gjerne vil dele.
Men blir det for privat, tenker jeg? Så sletter jeg... Og noen ganger angrer jeg, andre ganger ikke.

Hva vil dere lese om her, hos meg?
Hvorfor besøker dere bloggen min?
Hva gir den dere?

Jeg trenger noen råd, noen innspill og tanker før jeg fortsetter tror jeg.
Ellers blir det så stille, jeg vet helt ærlig ikke hva jeg vil skrive om lengre.

 Jeg kan selvfølgelig skrive litt om barna, men samtidig vet jeg ikke helt hvor mye jeg vil skrive om de.

 De er jo de fineste i verden og mammahjertet som er så stolt deler jo noen bilder. Og bilder vil dere ha?

 Jeg kan også skrive om det jeg ikke liker, for det er ganske mye, og jeg får sikkert til å skrive flere innlegg hver dag om det hadde vært et ønske, slik som min angst for tunneler. En ting jeg virkelig IKKE liker, det er trange mørke tunneler. Flere som har det sånn?
Men hvor trist blir ikke bloggen da? Om jeg skulle skrevet side opp og side ned om angst?

Jeg kan også skrive om ting som jeg liker, slik som sommer og iskaffe, og shopping og neglelakk og klær. Siden at det ikke blir flere barn her i huset, så har jeg fått en så innmari stor interesse for klær og kjøper meg så alt for mye. Nå skal jo ikke kroppen bli større, nå kan jo alle klær passe lenge. Hurra. Men dette har aldri vært en moteblogg, og kommer heller aldri til å bli det. Men er det intresse å lese litt om det?

 Jeg kunne skrevet mye om denne jenta, min lille raring som jeg er så glad i. Som er en helt annen unge enn Tilde. Jeg som trodde barn som var støpt i samme form skulle bli like. Det ble det ikke. Virkelig ikke.
Hun her er høyt og lavt, og over alt. Og jeg elsker henne fra øverst til nederst.
Hun er jo perfekt, hun også.

 Den fine familien min som betyr alt for meg, kunne skrevet om det dag og natt. Men blir det ikke kjedelig? Og hva i all verden skulle jeg ha skrevet? Hva vil dere vite, hva liker dere å lese?
Om sånn familieting, liksom? Hva man spiser, om ungene er greie? Om kosthold og leggerutiner, om kjærleiken (altså, kjærestemannen)?

Og storesøster, som har blitt så stor og så superflink, kunne ha skrevet masse om hun også.
Men er redd for hva som vil være å utlevere henne, eller ikke? Det samme med lillesøster, selvfølgelig. Derfor jeg har holdt så veldig tilbake på å skrive om disse fine små i det siste.

 Hva er greit å skrive om barna? Hva er deres tanker om det? Hva skriver dere selv?
Å poste bilde av de er kanskje å utlevere mer enn nok? Jeg tenker mer på dette enn jeg gjorde før her på bloggen. Litt mer angst for det.

Så, jeg trenger litt blogginspirasjon, noen gode råd og litt hjelp. Jeg har rotet meg litt bort, finner ikke veien tilbake. Hjelp meg er dere snille. Svarer dere i kommentarfeltet om det er noe.