Har du noen gang følt deg så liten, som en bitteliten klump, en liten ball, som har bare lyst til å krølle seg enda mer sammen, legge seg i fosterstilling og bare gråte? Bare ligge der.Være bitteliten.
Man trenger å kjenne at noen legger armen rundt seg, sier det går bra, at ting ordner seg, å tro på de ordene. Tro på det som blir sagt. Først da kan man puste med magen igjen.
Før det så slår hjertet raskere og raskere. Man tenker nesten at man vil dø av hjertestopp. Pusten hyperventilerer.
Hjertet slår og det slår. Voldsomt. Du kjenner det utenpå kroppen. Panikkfølelsen kommer.
Tar grep om deg, hele deg. Hjertet slår enda kraftigere.
Du hører at du skal slappe av, at det går bra.
Du hører noen snakke til deg. Ser de knapt, bare føler de. Hører at de sier noe til deg. Men ordene går ikke inn. De føles ikke ekte. Det er bare ord.
De føles som en slags trøst, men ikke som trøst som vil hjelpe. De synes synd på deg. Ordene, menneskene.
Men du trenger ikke trøst, du trenger bare en bekreftelse. På at alt er bra. Noe annet hjelper ikke.
Redselen går over i fullstendig panikk. Du hører deg hyle. Du kjenner deg svett. Ordene som kommer ut av munnen din er rare. Stemmen er en annen, men det er du som lager lyden. Du som lager ordene.
Øynene dine er fremmede når du ser deg i speilet. Ansiktet bærer preg av å være en annen. Selv om du er deg, hele tiden er du deg, men samtidig er du en fremmend. Fanget i din kropp. Et monster som slippes ut når du ikke er trygg. Et monster du hater, frykter, ikke har kontroll over.
Når du blir deg selv igjen, når hjertet begynner å slå normalt, når du kjenner deg igjen i speilet, da er du bare utmattet. Da er du bitteliten. Og alt du vil, er at noen skal si at det går bra, at sorgen din er normal, og at du, som det mennesket du har blitt, er normal du også. På din måte.
På grunn av alt som har skjedd kan du aldri bli helt som andre. Du mangler en bit av hjertet, og det preger deg. Det vil alltid prege deg.
Men så normal som du kan få blitt. Vil det være normalt nok?
Da er lykken, så absurd det måtte høres, å få lov å legge seg ned på sofaen, krøllet som en ball, med hodet i fanget til noen man holder kjær og la tårene trille. Fritt.
Være deg selv og kjenne at ordene man hører, om at ting skal gå bra, de er ekte.
De kommer fra hjertet. Og de går til et annet hjerte. Og de forblir der. Varme ord, fulle av omsorg og kjærlighet, og litt sorg. Sorg for den personen som har blitt sånn..
Men kjærligheten er dyp og ekte, og hånden som stryker over håret tilhører den snilleste i verden, og du vet, med hele deg, at selv om du er rar, selv om du ikke er normal, så elsker han deg, som den du er. Bestandig. Og da slapper man av. Med tårer som fosser ned og med tanker som ingen helt vil forstå seg på, ikke engang du, så slapper man av. Man kan være seg selv, helt fullt.
De ordene som kommer ut av munnen er ekte. Det kjenner man.
Og da, da kan man puste med magen og tenke fremover. Det skal gå bra, det gjør jo det for de aller fleste.
Man trenger å kjenne at noen legger armen rundt seg, sier det går bra, at ting ordner seg, å tro på de ordene. Tro på det som blir sagt. Først da kan man puste med magen igjen.
Før det så slår hjertet raskere og raskere. Man tenker nesten at man vil dø av hjertestopp. Pusten hyperventilerer.
Hjertet slår og det slår. Voldsomt. Du kjenner det utenpå kroppen. Panikkfølelsen kommer.
Tar grep om deg, hele deg. Hjertet slår enda kraftigere.
Du hører at du skal slappe av, at det går bra.
Du hører noen snakke til deg. Ser de knapt, bare føler de. Hører at de sier noe til deg. Men ordene går ikke inn. De føles ikke ekte. Det er bare ord.
De føles som en slags trøst, men ikke som trøst som vil hjelpe. De synes synd på deg. Ordene, menneskene.
Men du trenger ikke trøst, du trenger bare en bekreftelse. På at alt er bra. Noe annet hjelper ikke.
Redselen går over i fullstendig panikk. Du hører deg hyle. Du kjenner deg svett. Ordene som kommer ut av munnen din er rare. Stemmen er en annen, men det er du som lager lyden. Du som lager ordene.
Øynene dine er fremmede når du ser deg i speilet. Ansiktet bærer preg av å være en annen. Selv om du er deg, hele tiden er du deg, men samtidig er du en fremmend. Fanget i din kropp. Et monster som slippes ut når du ikke er trygg. Et monster du hater, frykter, ikke har kontroll over.
Når du blir deg selv igjen, når hjertet begynner å slå normalt, når du kjenner deg igjen i speilet, da er du bare utmattet. Da er du bitteliten. Og alt du vil, er at noen skal si at det går bra, at sorgen din er normal, og at du, som det mennesket du har blitt, er normal du også. På din måte.
På grunn av alt som har skjedd kan du aldri bli helt som andre. Du mangler en bit av hjertet, og det preger deg. Det vil alltid prege deg.
Men så normal som du kan få blitt. Vil det være normalt nok?
Da er lykken, så absurd det måtte høres, å få lov å legge seg ned på sofaen, krøllet som en ball, med hodet i fanget til noen man holder kjær og la tårene trille. Fritt.
Være deg selv og kjenne at ordene man hører, om at ting skal gå bra, de er ekte.
De kommer fra hjertet. Og de går til et annet hjerte. Og de forblir der. Varme ord, fulle av omsorg og kjærlighet, og litt sorg. Sorg for den personen som har blitt sånn..
Men kjærligheten er dyp og ekte, og hånden som stryker over håret tilhører den snilleste i verden, og du vet, med hele deg, at selv om du er rar, selv om du ikke er normal, så elsker han deg, som den du er. Bestandig. Og da slapper man av. Med tårer som fosser ned og med tanker som ingen helt vil forstå seg på, ikke engang du, så slapper man av. Man kan være seg selv, helt fullt.
De ordene som kommer ut av munnen er ekte. Det kjenner man.
Og da, da kan man puste med magen og tenke fremover. Det skal gå bra, det gjør jo det for de aller fleste.
