fredag 28. mai 2010

Jeg lovte jo bilder...

Men har enda ikke overført de fra kameraet, så nå kommer noen veldig dårlige mobilbilder i stedet.
Her er i allefall min fineste ettåring i gang med å smake sin første muffins. Det falt veeeldig i smak, og hun koste seg med både det ene og det andre på bursdagen sin. Kaker og brus blir nok favoritter i fremtiden kan jeg tenke meg ;-)
Vi sølte så mye at det ble hele tre kjoleskift den dagen :)


17.mai og Tilde ser på toget :)

Ute i finværet og går tur med tante på slep. Kan ikke gå tur på egenhånd på ei god stund enda, tror nok ikke denne jenta lærer seg å gå med det aller første, men hun er veldig ivrig om hun får litt hjelp :-) Vi har det uansett ikke travelt, for man kommer jo fint frem med racerkrabbing, og i allefall veldig mye tryggere ;-)

En syk Tilde, men med litt paracet innabords så blir alt så mye bedre, i allefall for en liten stund. Her er vi på vei til legen med Tildusen vår :) For første gang på flere dager så smilte hun og var i så god form. Er ikke det typisk når man har legetime? Like etterpå var alt ved det gamle igjen, hehe.. Men tror hun er på bedringens vei nå altså, håper i allefall det.

Ja, jeg er i en liten ufrivillig bloggpause om dagen. Tilde er fortsatt ikke helt i form, men vi har fått tillatelse fra legen om å være raus med paracet og gi nesespray ofte, så det går seg vel til snart håper jeg. Veldig rød i halsen, og rød i ørene, stakkars, så er vel derfor det går dårlig med mat og søvn og humør om dagen.

Men, det jeg egentlig skulle skrive i dag, fikk bare så lyst til å dele med dere, for orker ikke skrive stort mer enda. Søvnmangelen er stooor. Og jeg burde egentlig sove for lenge siden.
Jeg har fått jobb. Jeg er så glad. HURRA.
Det er i første omgang bare vikariat frem til mars 2011, men det kan jo fort bli mer.

Er veldigveldig glad for å få jobb akkurat der jeg fikk. Drømmejobb. Og sjanse for forlengelse gjør at jeg blir ekstra glad. Det er jo der jeg vil være :)
Posted by Picasa

tirsdag 25. mai 2010

Sliten

Tilde er fortsatt syk, og viser ingen tegn til forbedring.
Jeg kjenner at jeg mangler energi til å gjøre annet enn å sove eller slappe av om kvelden, så derfor har jeg ikke orket å blogge noe.
Tilde har nemlig våknet veldig tidlig de siste nettene, sånn ca kl 3, og gråter og er så lei seg i flere timer, før vi da står opp ca 6.
Ikke så lett å være verken liten eller stor da. Man får jo ikke akkurat overskudd av så lite søvn.

Jeg kommer sterkere tilbake, når vi er friske og energien er mer tilbake, akkurat nå er jeg bare veldig sliten og lei sykdom.

tirsdag 18. mai 2010

Nok et tankefullt innlegg..

Så kom tankene og tok litt over i kveld, selv om jeg trodde jeg skulle bare ligge på sofaen og slappe av. Hadde egentlig ingen planer om å blogge i dag, men når det kommer et hav av tanker hodet, så må de bare ut. Og her føler jeg at jeg kan lette på trykket. Bloggen er min ventil.

Tilde, min lille fantastiske ett-åring, ja tenk, hun har blitt ett år. Tiden flyr virkelig.(og jeg lover at det kommer masse bursdagsbilder litt senere)
Hun er syk, stakkars. Og det har hun jo vært før. Ikke mange ganger, men omgangssyke og RS-virus har hun da hatt. Og nå er hun egentlig ikke så syk tror jeg, feber, tett, snørrete, sutrete og får ikke til å sove noe særlig. En helt vanlig forkjølelse kanskje?

Jeg blir rett og slett redd, jeg. Og blir satt tilbake i tid. En tid der vi bare hadde sykdom å forholde oss til. Snørr og sutring var bagateller, og ikke noe jeg overhode brydde meg om.
Men nå er jeg ikke særlig høy i hatten, liker ikke å kjenne på sykdom igjen. Selv slike uskyldige sykdommer som en forkjølelse og litt feber.
Det var bare at forkjølelse og feber aldri var særlig uskyldige for Jesper, og da tenker man jo sitt, så selv om jeg ikke alltid var redd når han var syk, var han jo alltid veldig syk når han var forkjølet.
Også kan jeg ingenting om friske barn som blir syke, men føler jeg kan masse om syke barn, som Jesper. Jeg var mye tryggere på meg selv med Jesper når han var syk, enn Tildes sykdommer.
Jeg vet rett og slett ikke når jeg skal gi smertestillende, men i kveld har hun fått paracet, selv om jeg ikke vet om hun hadde høy nok feber, om allmenntilstanden var dårlig nok. Jeg blir usikker.
Tenk at en forkjølelse kan sette meg så ute av spill? Patetisk.

Og, det å sette tankene tilbake til en tid med Jesper, gjør at jeg blir så full av savn.
Tilde lukter litt Jesper nå som hun er dårlig, jeg kan snuse på henne, og kjenne ham.
Jeg blir lei meg, så lei meg for at han er død. For at jeg aldri kan snusekose på han mer.
Jeg er jo glad for at han aldri mer skal få ha det vondt, for at han aldri mer skal plages, og jeg er glad for at jeg ikke skal legge meg å være redd for han lengre, jeg er glad jeg skal slippe å forholde meg til så mange vanskelige følelser og liv-død tanker.
Men jeg skulle jo heller ha forholdt meg til dette, om han bare kunne vært sammen med oss.
Alt jeg vil er jo å ha han i livet mitt igjen, levende, ikke i form av bare minner.
For jeg vil skape nye minner, ikke bare huske de gamle.

Noen dager er jeg sikker på at det går bra, at jeg har det greit.
Også kommer slike dager som i dag, der jeg bare kjenner at jeg vil bare gråte. At jeg er lei meg, at jeg er full av savn og at savnet spiser meg opp.

Kjærestemannen sover med Tilde nå, så jeg sitter her og føler meg i grunn ensom.
Jeg skulle jo ha sovet med min Jesper, jeg, da. Jeg skulle ikke behøvd å kjenne på ensomheten.
Han skulle ha ligget i armkroken min, og jeg skulle sunget nattasanger for han, strøket han over det myke håret hans, kysset de myke kinnene og snusekost halsgropen hans.
Jesper skulle ha malt som en katt, slik som han gjorde da han koste seg, og sovnet i armkroken min etterhvert.
Livet skulle vært trygt og godt, stabilt og full av glede.
Glede for det man har i livet, det som er viktig. Det som betyr noe.

Men så sitter jeg her, alene og redd. Redd for veslejenta mi som rett og slett ikke har det særlig bra nå, redd for at livet aldri skal bli bra igjen etter tapet av verdens beste Jesper.

Savner han så, jeg. Så inderlig.

Lenge siden sist...

Jeg vil bare si at det etterhvert kommer et innlegg og bilder av bursdagsjenta og 17.mai altså, det er bare at sofaen er så veldig god i disse dager, og jeg er litt lat.

I morgen, kanskje ;-)

torsdag 13. mai 2010

Spise selv

Spaghetti er jammen godt.


Er det mer igjen eller? Best å snu hele fatet oppned, så alt havner på gulvet.


Nå er det jo helt tomt jo, hva har skjedd?

Får jeg ikke lov å søle, jeg mener, spise mer?

Posted by Picasa

Badenymfen min

Jeg synes hun er verdens vakreste, jeg. Har ikke mer å si egentlig.

Kan jo si nydelig da kanskje, søt passer vel også? Hva med superfin? Jo, passer det og :)

Men også litt rar, må jo kose seg med en god bok mens man bader. Det skjer hver gang det...


Fin torsdag :)
Posted by Picasa

onsdag 12. mai 2010

Intervju

Jeg skal på jobbintervju. Jeg har søkt jobb tre jobber nå nettopp, og var rett og slett ikke forberedet på at jeg var aktuell i hele tatt, også skal jeg på intervju.
Hurra hurra hurra.

Jeg vet jo at det ikke betyr at jeg har fått jobben, men allikevel så er det jo et skritt i riktig retning, for det må jo bety at søknaden min er godtkjent?

Var nemlig veldig i tvil om hvordan jeg skulle skrive søknaden.
Skulle jeg være ærlig ang Jesper? Ville det sette meg i et dårlig jobb-lys?
Jeg var veldig frem og tilbake, endte opp med å ta kontakt med både fastlegen min og den gamle sjefen min på jobb, for å høre hva de mente.
Begge mente at jeg ikke skulle nevne Jesper i en søknad, men heller si det i et etv. intervju.

Jeg var likevel ikke helt fortrolig med å ikke nevne Jesper, fordi han er så viktig og han har formet meg som menneske, og jeg følte at jeg var på en måte uærlig om jeg ikke skrev noe om han. Så jeg prøvde å skrive søknaden så godt jeg kunne, og nevne Jesper, uten at det skulle høres så forferdelig trist ut.

Og jammen ringte det ikke også? Da var det kanskje ikke så feil å nevne Jesper i søknaden, eller hva tror dere?

Nå er det jo store sjanser for at jeg ikke får jobben overhodet, og at jeg skal skrive flere søknader, så jeg må nok tenke meg litt ekstra om.
Hva tror du, er det feil å nevne Jesper i en søknad? Og heller nevne han på et intervju? Da er man jo ikke uærlig, for ingen spør jo om Jesper i søknaden...

Eller burde jeg gjøre som jeg har gjort, skrive litt om han?

mandag 10. mai 2010

Dagen i dag i et heftig bilderas


Her kommer vel et bilderas ingen har sett maken til i bloggen min, men det er så koselig med bilder synes jeg, så dere lider vel ikke akkurat noen nød ved å titte på denne skjønnheten. Her leker vi den berømte gjemme-seg-bak-gardinen-leken.
Hun har på seg Jespers gamle Kiss-body, men den er jo like kul til gutter som til jenter. Tøffa mi.

Bak denne gardinen er det vel ingen som ser meg, vel?

Fant du meg mamma?


Ikke så lett å ta bilder når det kommer en liten Tildepus og skal ta kameraet hver eneste gang.


Tror jeg gjemmer meg en gang til, jeg.


Dette er verdens morsomste lek, nemlig.


Fine nye roser på Jesperkommoden. Hver mandag kjøper jeg friske roser til kommoden, og håper jeg kommer til å fortsette med det så lenge jeg lever. Savner han så veldig, fineste Jespermin. Det er så rart og trist, og fælt å tenke på at jeg aldri kan legge ut nye bilder av han.


Her koser vi oss med lunsj. Og Tilde tuller litt som vanlig. Hun er ei ordentlig tullefrøken.



Den morsomste og beste tullefrøkena i hele verden, da.


Tildes tante har bakt rundstykker, og Tilde syntes de var så kjempegode og hun spiste masse.
Glad i mat denne jenta, selv om det ikke ser sånn ut. Det kan nok være fordi hun aldri har ro til slappe av. Full fart hele tiden. Kjempemorsomt er det :)


Kan jeg få litt mer, mamma?


Frokost er også godt synes Tildepusen. Er jeg litt ekstra søt når jeg drar frem øret sånn eller?


Enn hvis jeg kikker på deg med mine dådyrøyne da? Da er jeg vel søt?

Jeg er vel søt uansett hva jeg gjør, er jeg ikke? :) SUPERSØTA

I uka her og i neste uke blir det kanskje litt lite blogging fra denne kanten. Vi får besøk av godegode venner og barn fra Oslo, og de skal være her ei lita uke, pluss at det er en del som skjer utenom det også. Så da er det ikke akkurat blogging som blir førstepri, men jeg kommer jo sterkere tilbake vet dere :)
Og om 5 dager har min lille vakre prinsesse sin aller første bursdag, så da kommer det kanskje et lite bilderas av bursdagsjenta? :)


Edit: Jeg har nå søkt på tre jobber, kryss fingre for meg, da :)



God mandag alle sammen.

torsdag 6. mai 2010

En update på lilleramp

Lenge mellom bildene fra denne kanten, så nå kommer det noen igjen. Tilde sitter sammen med bestemoren sin og ser tv. I Jespers gamle pysj, storkoser seg og skrattler. Tv-slave hun også, slik som resten av familien. Regner med det er en genetisk greie det der altså ;-)

Smokken er fortsatt den aller beste vennen, den største trøst og den er ofte i enten munnen, hånden, eller begge deler. Når jeg sitter sammen med henne på gulvet og leker, eller når vi samsover, så er hun så snill og tar ut smokken og putter den i munnen min. Mammaen i hus må jo også ha smokk og kose seg vettu.
Hun er rimelig rask på å ta den tilbake altså, men synes det er veldig hyggelig at hun deler det kjæreste hun har.


Her står hun og, ja dere gjetter riktig, ser tv.Hun har på seg Jespers gamle t-skjorte. Ble så tøff i den hun også. Er innmari koselig med alt som hun kan arve. Og grønt har vi masse av, deilig. Synes det er så stas å få kle på henne storebrors klær. Litt mye lys på dette bildet, men synes allikvel hun var så søt at jeg må dele.


Tullejenta vår. Hun elsker å leke gjemsel, det er det morsomste som finnes, også elsker hun at vi skal late som vi tar henne. Jeg krabber bak henne mens jeg sier med litt skummel stemme "no kjæm æ å tar dæ", og hun krabber i racerfart, gjerne i sofaen slik som på bildet her, og ler som bare det. Ellers så krabber hun overalt i huset mens hun høres ut som ei ku som rauter i full fart. Ganske komisk, man må bare le når man ser den iveren hun har. Visste ikke at det gikk at å løpe når man krabber, jeg.

Jeg synes det er veldig artig når hun skal gjemme seg. Vi har helt hvite, nesten gjennomsiktige gardiner på stua. Hun krabber i full fart, gjemmer seg bak gardinene og sitter der og rister av latter fordi vi ikke finner henne. Så drar hun gardinen bort fra ansiktet og storflirer fordi "her er jeg, jo". Det er bare verdens morsomste når jeg står og sier høyt "Hvor er Tilde?" og ser meg rundt, så rister hele gardinen av latter.
Hun tror nok hun er smartest der hun sitter, bak gjennomsiktige gardiner, og ingen i hele verden vil se henne ;-)
Artig, rett og slett bare KOSER meg så VELDIG med henne.

Og du, søvnen har blitt bedre også, helt av seg selv. Det er noe å rope hurra for det.
Posted by Picasa

onsdag 5. mai 2010

Nattevakter

Det er rart med det, men livet vi kjente så godt med Jespergutten vår innebar jo nattevakter hver eneste natt.
Hver kveld, like før kl 22.00 ringte det på døren og nattevakten kom for å passe Jesper, slik at vi kunne få sove. Nattevaktene var så flinke, så omsorgsfulle og fulle av varme og kjærlighet, og masse humor, ikke minst. Humor er så viktig når man har et barn som er så dårlig som det Jesper var. Humor overlever man på, lenge.

Vi så på nesten alle nattevaktene som våre venner, flere ble vi svært så knyttet til. De satt jo i sofaen vår, på sin faste plass, like ved oss, hver eneste kveld. Vi delte tanker om livene våre, begge parter. Og de tok vare på det mest verdifulle på jord for oss, vi stolte 100% på de.
Da får man jo kanskje et annerledes forhold til de også?
Vi så filmer, vi koste med prinsen vår (ja, for det føltes som han var litt deres også), og vi snakket om alt mellom himmel og jord. Hver eneste kveld.
Jeg kunne ofte sitte oppe til langt på natt og bare prate. De kjente livet vårt så innmari godt, og de var oppriktig glade i Jespersen vår, og ingenting var vanskelig å snakke om. Jeg tenkte sjelden at de var her på jobb, jeg følte at de var her på besøk.

Da vi mistet Jesper, så mistet vi også nattevaktene våre. Det ble og er også en sorgprosess.
Nå ringer det ikke på døren til oss lengre. Og jeg savner de.
Savner de så veldig.

Klart, savnet etter Jesper er mye større, men savnet etter de fine nattevaktene, det sitter i hjertet det også. De vil alltid være i mine tanker, og i mitt hjerte. For den gode jobben de gjorde med gutten min, for at de var akkurat så fine som de var mot han og oss, så vil de alltid bety noe helt spesielt, noe helt unikt.

Jeg savner dere, jeg. Og vil alltid være så uendelig glade i dere.

mandag 3. mai 2010

Enda et dikt.

Jeg fant et dikt i dag, som jeg syntes passet så godt til hvorfor jeg skriver. Hvorfor skriving er så viktig for meg, for så mange. Jeg er veldig dårlig til å skrive dikt selv, men av og til finnes det noen der ute som allikevel kan gjenskape alle mine tanker i et dikt. Og jeg som leser det tenker at dette handler jo om meg.
Det er så mange som er så flinke til å skrive dikt der ute, og jeg må dele noen av de skattene jeg finner.

Denne damen har også en veldig nydelig blogg, se her

Diktet fant jeg her


SKR.IND

Jeg vil skrive.
Om alt og ingenting.

Tankene svirrer rundt i hodet, svevende, fulle av liv, av død, av sorg, av glede, av lykke, av vemod, spørsmål, tvil, lykke og begeistring.
Følelsene kveiler seg rundt og legger seg inntil, rundt, over og inni ordene.
De påvirkes av andre, av meg.
De preges av øyeblikkene, stemningene, dagsrytmen, assosiasjonene, menneskene, situasjonene, bildene.

Livet blander seg med ønskene.
Det levde påvirker det som enda ikke har skjedd.
Fortiden kaster skyggefulle figurer, men også lys over dagene foran.
Lys til å se, til å forstå, til å handle.

Så mye et menneskesinn kan romme.
Jeg merker det selv.
Jeg hører det gjennom andres stemmer, jeg leser det i andres historier.
Titusenvis av erfaringer samler seg i en liten kropp.

Er det rart ordene vil ut?

Å skrive er å skape.
Å skrive er å fortelle, gjenfortelle, dele, vise, formidle, forklare.
Det er å danse, bevege seg, løpe med ordene.

Jeg vil skrive.
Ofte, alltid, til alle tider.
Men ikke alltid finner ordene veien ut.
Noen ganger er det for mange ord.
Andre ganger for få, for ufullendte, uferdige.
Da stanger ordene i veggen. De slår seg og detter mot jorden.
Blir liggende i svime og uten bevissthet, til de plutselig en dag ser opp og vekkes til live.

Noe reiser seg.
En skapertrang. En intens glede.
Flyt, klarhet, noe i balanse.

Slik er det å skrive.
Slik er det å leve med denne trangen.
Slik er det å bo i det som kalles meg.

søndag 2. mai 2010

Savn, slit, søvnmangel, tanker.

De ordene føler jeg passer meg veldig godt for tiden.
Jeg sliter veldig med å sove på kveldene, jeg savner Jesper så veldig da. Jeg får så mye tid til å tenke, så mye rom for å virkelig kjenne på hvordan jeg har det.
Når jeg legger meg, er det helt stille, en uvant stillhet er det fortsatt synes jeg, og jeg tenker og tenker. Tenker til jeg sovner, mange timer etter at jeg legger meg.
Av og til gråter jeg meg til søvn, savnet er altoppslukende.
Og det tar alltid så lang tid før jeg finner roen til å sove, selv om jeg prøver så godt jeg kan, lukker øynene og vil så gjerne sove. Ofte blir klokken både tre og fire, og når man da står opp klokken seks, så er det ikke så rart at energien er på bunn og humøret blir deretter. Er konstant trøtt, og føler meg så lite uthvilt som det går an.

Hvordan skal jeg snu på denne trenden? Jeg klarer det ikke.
Jeg har lagt meg tidlig, flere ganger. Det ender bare med tanker, uansett.
Ligge i mørket, og se for seg det som kunne ha vært, det som skulle ha vært, og det som ikke er.
Kjenne at det er tomt i hjertet mitt, og ikke finne noe å fylle det med. Ikke noe glede, ikke noe annet enn sorg og savn. Alt er mye verre på kveldene, da tenker jeg nesten bare triste tanker, for da er jeg helt alene i tankelandet mitt, og det landet er det bare krig og kaos, og ingenting å se frem mot. Det tankelandet er ondt, mørkt og mitt eget. På kvelden, etter jeg har lagt meg, flytter jeg i det triste tankelandet, med tanker som aldri blir ferdigtenkt, tanker som aldri kommer frem i dagens lys, tanker jeg ikke vet hvor kommer fra og hva jeg skal gjøre med.
Alt jeg vil er å sove, slippe å tenke sånn.

Kjærestemannen har et innmari godt sovehjerte. Han kan bare legge hodet på puta, så er han i drømmeland. Jeg misunner han så veldig. Jeg ønsker så innmari å sove, føle meg uthvilt.
Jeg føler meg tung i kroppen, tom i kroppen, samtidig som jeg ikke føler at jeg er i kroppen min selv. Jeg er et annet sted- vet ikke hvor.

Hvor er du Jesper? Hvor er du? Hvorfor er du ikke her sammen med meg? Hvorfor kan jeg ikke stå opp og være sammen med deg, holde deg, kose med deg, prate med deg?
Hvorfor er du ikke her? HVOR ER DU?

Kjærestemannen har lagt seg, skal tidlig opp på jobb i morgen. Tilde sover så søtt i sengen sin, og har sovet hele kvelden.
Jeg sitter i stua, og vet at det er mange timer til jeg får sove, vet det er mange tanker som ligger foran meg, som jeg må gjennom på ett vis i natt også.
Prøver å ta en dag om gangen, en natt om gangen.
Er så lei av å grue meg til å legge meg, fordi jeg ikke får sove.
Er så lei av å ha det så vondt, men det er det ingenting å gjøre med.

Kan ikke holde på sånn, kan ikke være sånn livet skal være?
Jesper kommer ikke tilbake, selv om jeg tenker aldri så mye.
Ting forandrer seg ikke, livet er her og nå, jeg burde utnytte det til det fulle, fordi jeg vet at livet ikke er noe som varer, livet er hellig, LIVET ER HER OG NÅ, men alt jeg vil, det er å sove.
Sove, og slippe å tenke sånn.