Om å ikke være der.

Jeg er ikke der, for han. Jeg er ikke tilstede overhodet.
Jeg ser han ikke, jeg føler han ikke. Jeg er ikke der.

Jeg bærer han i hjertet, jeg tenker på han, men jeg er ikke der.
Graven hans, en ensom plass. Der andre er, der andre pynter med blomster, med lys, med tilstedeværelse.
Mammaen hans, hun er ikke der. Hun befinner seg en annen plass.
Hun klarer ikke være der, for å se en gravstein med hans navn på. Å vite at, han ligger der, langt under jorden, i en kiste. Tomhet, ensomohet, helt alene.
En to og halvt år gammel gutt, helt alene. Resten av evigheten.
Der er han, og det vil jeg ikke forholde meg til.

Så jeg sender avgårde alle andre for å besøke graven, slik at mennesker skal se at han er omgitt av kjærlighet fortsatt, at han er dypt savnet og elsket. Noe av det tristeste man kan se er vel en barnegrav som er ustelt.

Jeg sitter her, hjemme, tenker på hvor forferdelig jeg er som mamma, som menneske. Som ikke klarer, som ikke orker å forholde meg til alt det vonde. Jeg vet jo hva det handler om, jeg har jo vært der før.
Jeg er ikke der, men er han der?
Er han der?
Virkelig?

Hvor er han, hvem passer på han, hvem sørger for at han har det bra der han er?
Hvem vet hva som skjuler seg etter livet?
Skulle ønske noen kunne fortelle meg at de vet, at de VET at han er et sted. At han ikke er kald, at han ikke er ensom, at han ikke har vondt.
At livet ikke slutter, selv om det sluttet her på jorden, at det fortsetter et annet sted. Og at han har det bra.
Han MÅ ha det bra.
At han ser oss, at livet vårt går videre, men at han er i våre tanker og hjerter.

Ville han tenkt at jeg er verdens verste mamma, som ikke besøker han? Ville han forstått mine tanker?

Det er så mange tanker, som jeg aldri får svar på, som jeg kan fortsette å tenke i det uendelige.
Det plager meg, at jeg ikke er der, at jeg ikke får det til.

Det som plager meg mest er at jeg ikke vet hvor han er. HVOR ER DU?
Jeg vil finne deg.

Litt om alt

Det har blitt litt lite blogging i det siste, jeg kjenner at jeg ikke har helt overskuddet.
Det er mye jeg ønsker å dele, men som jeg ikke orker når alt kommer til alt.
Mange tanker som surrer rundt i hodet. Om lille i magen, om fineste Tilde og mange tanker om han som ikke fikk være her. Dessverre er mange av tankene fylt av bekymringer, selv for han som ikke er her, han er jeg også bekymret for.
Vet ikke helt hvorfor, for jeg trenger jo ikke bekymre meg for han lengre.
Har bare i det siste begynt å tenke sånn på hvor han er. Savner han sånn hver eneste dag.

Også tenker jeg masse på det livet han levde, det vonde livet hans, og grøsser fordi jeg vet at det er sjanse for at vi kan begynne å leve det samme livet igjen, om det viser seg at lille i magen er syk.
Tanker om en liten en som ikke skal få lov å leve, det er umenneskelige tanker, men viktige tanker, realistiske tanker, jeg må tenke på det, for det kan bli aktuelt når den tid kommer.
Jeg må være forberedet på det verste, et alvorlig sykt barn som vil lide hele livet sitt, og dø ung..
Dette svangerskapet er så definitivt mitt siste, uansett utfall.
Heldigvis ser alt fint ut til nå, men det er jo nå ting kan skje, og det tenker jeg på hele tiden.
Konstant.
Som sagt, det føles til tider umenneskelig, og jeg klarer ikke glede meg, enda.

Selv om tankene om lille er altoppslukende, så er Tilde oftere i mine tanker allikevel.
Disse tenk-om-det-skulle-skje-henne-noe-tankene.
Jeg blir fortsatt kvalm når jeg ser for meg det grufulle fallet hun hadde for ei stund siden, som heldigvis gikk bra, og jeg blir enda mer kvalm når jeg leser alle historier i aviser om ulykker i barnehager som har ført til død, så av og til koker det i topplokket. Er det ikke trygt å ha barnet sitt i barnehage lengre?
Tenk om noe skulle skje med min fineste Tilde?

Jeg vet at den sjansen ikke er så stor, men på en måte føler jeg meg utsatt, fordi jeg har opplevd å miste en av mine aller viktigste i livet, og livet er så skjørt.
Og ja, jeg vet at det ikke er sånn det fungerer, men man styrer ikke sine tanker.
Man kan jo ikke passe på de vakreste små hele tiden, selv om jeg gjerne skulle ha hatt en som våket over frøken uredd dag og natt, for min egen psykes del.
Man er jo bare så innmari glad i sine barn, og vil beskytte de mot alle farer som lurer. Det tror jeg er felles tanker for alle foreldre. Barna våre er uerstattelige skatter.

Heldigvis er det ikke bare sorg her i heimen, selv om det høres sånn ut her nå.
Det er bare at det er lettere for meg å skrive ned disse tankene som ikke er gode, for å så jobbe med de etterpå.
De fine dagene har vi mange av, og de prøver jeg også å få med her på bloggen, men det har alltid vært terapi for meg å skrive, og da blir det deling av det onde, det vonde, det triste og det vanskelige.
Jeg skal bli flinkere til å dele mer latter, glede, smil og gode dager. Det er jo flest av de.

Dette ble langt, og ikke så oppløftende å lese, men viktig for meg å skrive.
Men vi har det bra altså, vi er friske og vi koser oss, stort sett.
Vi nyter våren, og ler masse hver eneste dag.
Og vi krysser fingre og tær, for mirakelet som vi snart skal bli kjent med.

Ja, dette var litt om alt fra vår kant. Jeg tar meg en liten bloggpause for min egen del, og kommer sterkere tilbake når tankene er litt mer på plass :)

Tilde 2 år :)

 

 Er det jeg som har bursdag i dag? HURRA FOR TILDE

 Lurer på om det blir noen pakker i dag?

 Jippi, pakker og hyggelig besøk på formiddagen :) Akkurat det jeg ønsket meg, jo.

 Man må kanskje pynte seg litt når man har bursdag, jeg elsker den fine kjolen min, men jeg elsker enda mer å få så mange fine gaver ;-)

Jeg har hatt verdens fineste bursdag. Jeg har fått alt jeg ønsker meg, og enda mer til, jeg har hatt pølsefest, kaker og is, og jeg har lekt og kost meg. Kan jeg ha bursdag i morgen også mamma?

Gratulerer så mye med dagen verdens fineste og beste Tilde-min. Så veldigveldig glad i deg.

Bursdagsfeiring, IKEA, plagiat-eurovision og endelig helg.

Æsj, det er kjedelig når blogger har problemer og alle kommentarene på forrige innlegg ble borte, dere må gjerne skrive igjen altså ;-)
Det er såå hyggelig med ord fra dere, det er jo derfor man får lyst til å blogge også. Kommentarer er gull.

Her har vi hatt en ganske så fin lørdag. Startet veldig bra, da vi fikk feire en superfin 4-åring. Det er stas med bursdager, og gjett om vi gleder oss til i morgen? Da har vi nemlig bursdagsfering for hun som blir "snart to Hår" :)

Ellers har vi vært på IKEA i dag. Klarte å få timet det sånn at Tilde sov dupp i vognen mens vi fortet oss å rundt for å finne alt vi trengte. Det er ikke ofte jeg føler jeg løper rundt der, og ikke handler en eneste uplanlagt ting. Men så hadde jeg også kjærestemannen ved min side, og IKEA er ikke helt hans sterkeste side.
Da kjøper vi det som står på listen, betaler og drar hjem ;-)

Vel hjemme ble det en del ting som måtte skrues sammen, og verktøyet til kjærestemannen var ikke så veldig samarbeidsvillig i dag, og det resulterte i at det kom noen gloser ut av munnen hans. Ikke de verste ord, men nå tror i allefall Tilde at lampen vi kjøpte heter herregud.
Jeg klarer jo ikke slutte å le når hun peker på lampen og sier "hærreguuud", også sier hun det selvfølgelig litt sånn sint og oppgitt også. Haha.

I morgen blir det selskap her i heimen, så i kveld skal det bakes og ryddes og ordnes. Vi gleder oss, og det kommer helt sikkert et bildeinnlegg når dagen er over.

Også må jeg bare nevne litt eurovision-snakk, for da jeg hørte Danmark sin sang, så følte jeg liksom at den sangen ikke var helt ny, og etter litt googling kom det ganske tydelig frem at jeg faktisk har hørt sangen før.
Danmark har ikke akkurat funnet opp kruttet med sin sang i eurovision.

Her er Danmarks versjon:
http://www.youtube.com/watch?v=p_fFy5Icbh0

Her er orginalen:
http://www.youtube.com/watch?v=UKCwfqeFBKg

En gammel tysk technoversjon:
http://www.youtube.com/watch?v=ojmwmUysUYU&playnext=1&list=PL5DC53E93061A3278

En annen kjapp techno versjon:
http://www.youtube.com/watch?v=QT4YpRxV5uc


Haha.. Ikke at jeg liker noe av dette, men det var litt komisk synes jeg.

Ha en fin lørdag.

sommer = is

I går etter jeg hadde hentet verdens fineste i barnehagen var det så varmt og deilig ute. 

Skikkelig sommerstemning, over 20 grader i skyggen og nesten ikke en sky på himmelen. Herlig.

Jeg visste at dette var den siste soldagen her i trøndelag på lenge, så jeg spurte Tilde om vi skulle kjøpe is og kose oss litt ekstra på en onsdag.

Tilde var ikke så veldig vanskelig å be, for is er det beste i hele verden.

Og mammaen sier heller ikke neitakk til en is. Selv om hun kanskje burde ;-)

 Kroneis smakte helt himmelsk.

Nå har finværet tatt en pause her i trøndelag, i følge værmeldingen skal det bli en veldig lang pause.

Håper allikevel at solen ikke tar seg en lang ferie herfra, det nydelige været er allerede et stort savn.

Jeg vil lukte solkrem og gå i t-skjorte igjen.

Men en unnskylding til å spise is klarer jeg alltids å finne allikevel ;-)

Håper dere får en fin torsdag. Jeg skal slappe av hjemme med nystekte rundstykker, en iskaffe og et mammablad som dumpet ned i postkassen i går. Det er ikke så verst, det.

Nydelige sommerdager

Det har blitt lite blogging i det siste, men det har sin naturlige forklaring.
Det er SOL i trøndelag, det er varmt og det er helt herlig. Det gjør at man selvfølgelig ikke får tid, eller tar seg tid til å sitte foran datamaskinen å skrive. Her må det nytes. For i trøndelag kan det fort snu, her er været alt annet enn stabilt.

Det er deilig med slike dager, man får ekstra energi og jeg har så smått begynt å gå litt turer nå som bekkenet har begynt å bli bedre.

Kjærestemannen har vært supersnill og malt hele leiligheten mens jeg og Tildesnupp har vært hos mine foreldre. Vi trodde vi hadde det lyst her fra før, men nå ser vi at det hadde vi slett ikke.
Først nå ser vi hvor mørk den caffe-latte fargen egentlig var, og koser oss med nydelige helt hvite vegger.
Det ble lyst og fint i hele leiligheten, og det gir også litt ekstra energi.

Ellers vokser magen som bare det. Jeg føler meg gigantisk. Og ligger dessverre langt foran skjemaet jeg hadde satt opp i hodet mitt i forhold til vekt (i følge legen er vekta helt grei altså). Føler meg allerede som en flodhest, og har mange uker igjen å vokse på. Blir nok ny rekord på vekta dette ja.
Jeg er nå 27 uker på vei, og er nå inn i den mest skumle fasen i graviditeten. Nå kan de begynne å se etter Jesper sin sykdom, og frem til uke 35 er det bare forferdelig spennende og skummelt. Jeg prøver å nyte de fine sparkene lille gir fra seg, og tenke positivt, men det er ikke like lett.

Nå skal jeg på cafe med en venninne. Vi snakkes :)

En oppfordring

Dette er en liten oppfordring til mine blogglesere, som gjerne også må skrive dette på sin egen blogg og linke videre. Sammen kan vi hjelpe Eivind til å oppnå en drøm han har.

Eivind er en venn av meg og kjærestemannen, det var han som fotograferte oss i de første artiklene i bladet HENNE, og vi fant veldig fort kjemien.

Det er jo i grunn ikke så rart, for Eivind er en kjempekoselig, utrolig morsom og fin fyr.

Etter vi ble kjent har vi møttes mange ganger, og det er alltid en fest å være sammen med Eivind.

Han tar de fineste bilder og det er vel verdt å ta en titt på siden hans som står lengre ned her i innlegget :)

Jeg oppfordrer dere derfor til å lese dette, og om dere kan hjelpe eller bidra på noen måte vet jeg at Eivind vil sette stor pris på det :)

Det har seg slik at etter en lang rekke reiser i Norge, begynte det å presentere seg noen tråder. De er ikke røde enda og ikke samlet til en lang, men det er den forestående oppgaven.

-Det spektakulære i ingenting:

Dette er et annet Norge. Ikke den tradisjonelle skjønnhet med fjorder og bilder av vakre piker i bunad tatt om våren. Det er skjønnheten i dagliglivet og de trauste realiteter. Det er noe som vanskelig kan defineres. Det er en fremmeds syn; som vindusshopping. Bilder stjålet fra en film om Norge som aldri er blitt laget. Hvis man ser ordentlig etter og fryser virkeligheten er det mye skjønnhet der. Det er fullt av elementer så normale at de har blitt usynlige for oss, som nordmenn og som individer. Det er også synet til en insider, et introvert syn på det kjente, en utlendings beretning om sitt eget hjemland. Et dypdykk i det eksotiske i det hverdagslige. Det er sant alt sammen, men som landet selv og blant menneskene som kaller det hjem, er det fullt av selvmotsigelse.

Jeg er igjen på reise i Norge og skal være det store deler av det neste året. Ikke mange kjappe, men få og lange. Nå er jeg noen dager inn i en måneds reise og skriver fra Mo i Rana. Dette er og kommer alltid til å være et tapsprosjekt, og derfor baserer jeg meg i stor grad på hjelp fra kjente og deres kjente når det kommer til overnattinger i det langstrakte. På denne reisen gjennom Norge er det tilfeldigheter som rår. Tilfeldigheter som en ledig gjesterom/sofa/gulv, en middag/kaffe/vann, en epost/sms/telefon med tips, råd, ideer eller bare en hilsen bestemmer neste stopp og all hjelp er gull verdt.

Setter stor pris på alle hyggelige meldinger og skal gjøre mitt ytterste for å holde interesserte oppdaterte underveis.

Litt av det jeg har jobbet med hittil kan du se på http://duerher.no

------------------------------------------

Om dere synes dette høres spennende ut, så ikke nøl med å ta kontakt :)

knall og fall

Min lille frøken apekatt var svært så uheldig mot slutten av påsken i år, og ramlet og slo seg veldig.
Mammahjertet gråt og syntes det var helt forferdelig å være vitne til Tildes fall, som gjorde at vi måtte ta turen til legevakt for å se hvordan det egentlig hadde gått.
Heldigvis tåler jo de aller fleste barn å slå hodet sitt ganske bra, og jeg er sjeleglad for at det gikk så fint som det gjorde med Tilde.
Jeg var nemlig overbevist om at hun skulle knekke nakke og brekke bein i fallet, men jeg er jo også ganske flink til å krisemaksimere som de fleste her vet ;-)
Legen trøstet både barn og mor for å si det sånn..

Slik ser hun ut nå, over en uke etter at hun slo seg. Jeg synes nesten ikke det vises lengre, for hun så rimelig forslått ut.
Heldigvis så gjør det ikke vondt for apekatten, og hun er flink til å snurre mammaen rundt lillefingeren for å få is i disse dager. Man må spille litt på min dårlige samvittighet vettu.
Det gjorde nemlig veldig vondt i samvittigheten min når hun slo seg sånn, selv om jeg vet at jeg ikke kan følge etter henne og våke over henne dag og natt, så føler jeg at hver gang hun slår seg, så skulle jeg ha stått der, og vernet om alle farer.
Og selv om det nok ikke var min feil, så føler man seg litt skyldig allikevel.
Jeg følte meg jo skyldig når hun slo seg kraftig i barnehagen for en stund tilbake også.

Så når Tilde spør om å få en is, så har det hendt et par ganger at jeg har sagt ja, for å si det mildt ;-)

De fleste sier at "ja, nå har hun vel lært, det der gjør hun ikke igjen"...
Men engang apekatt, alltid apekatt.

Da hun slo seg så veldig i barnehagen for ei stund siden, så var det første hun gjorde etter at gråten hadde gitt seg, å klatre til topps igjen.
Så jeg tror ikke hun lærer med det aller aller første, selv om det er lov å håpe ;-)

Ha en strålende tirsdag