Finnes det en pauseknapp?

Noen dager er jeg ekstra energiløs. Jeg kjenner meg ekstra trøtt, selv om jeg har sovet greit nok.
Noen dager, slik som denne dagen, skulle jeg ønske jeg kunne fått starte på nytt.

Ikke noe galt har skjedd, ingenting nytt, ingenting spennende heller.
Bare den følelsen, av å ikke orke. Ikke strekke til. Den har vært her i hele dag.

Jeg er bare ekstra tankefull. Og sliten. I hode og i kropp. Og det å tenke, det kan nesten være en treningsøkt i seg selv, i allefall om tankene er altoppslukende. Jeg blir i allefall sliten av det.

Jespertanker, bekymringstanker, paranoide tanker, fine tanker, riktige tanker, helseangsttanker.
Det er mange tanker, og når alle tankene dukker opp samtidig blir det kaos.
Kaos fører igjen til enda mer rot i topplokket, og jeg klarer ikke bestandig sortere.
Hva er det viktig, og hva er riktig å tenke på?
Hvorfor bruker jeg så mye energi på å tenke på noe jeg ikke kan kontrollere allikevel?
Hvorfor bruke så mye tid på å bekymre seg? Burde jeg ikke heller gjøre noe annet?
Når jeg vet hvor skjørt livet er, skal jeg da kaste bort disse dagene med å tenke så mye?

Hva burde jeg fokusere på? I stedet for å bekymre meg for noe som ligger langt frem i tid, burde jeg ikke heller nyte denne dagen. En dag hvor vi alle er sammen og alle er friske, og bare være glad i hverandre.
Det hadde i allefall vært det riktige å gjøre.
Men det gjør jeg ikke.

Jeg bruker i stedet et hav av tid til å tenke på noe jeg gruer meg til, og det tapper meg for energi.
Ingen liker å grue seg, det sier seg selv.

Noen mennesker er så flinke til å skru av de dumme tankene, fokusere på her og nå.
Leve i nuet. Ikke bestandig tenke på hva morgendagen bringer.
Jeg misunner de, virkelig.
Hva er trikset? Hva gjør dere for å få det til?

Jeg er ekstrem flink til å skape vanskelige tanker i hodet mitt, og tenke at sånn blir det.
Selv om det er lite sannsynlig at det flyet jeg gruer meg til å ta kommer til å styrte, ikke sant?

Det er bare TÅPELIG av meg å tenke slik.

For slike tanker tenker jeg ofte. Har mange eksempler du kommer til å le av.
Og det gjør heldigvis jeg også, ler av de, når jeg ikke har disse dagene hvor jeg tenker for mye.

Skulle hatt en fjernkontroll til hodet, så skulle jeg ha trykt på pause.

noen små tanker om mobbing...

Finnes det noe større en kjærligheten man har for sine barn?
Uansett hvordan de ser ut, om de er syke eller faller utenfor det som er "normalt", så er de for oss verdens fineste. Og vi foreldre mener det, fra innerst til ytterst i hjertet, at barna våre er det fineste i hele verden.
Og da blir det ekstra vondt når man som foreldre opplever at barna ikke har det godt, og noen opplever at barnet sitt blir mobbet. Fryktelig.
Jeg kan bare tenke meg tanken, selv om jeg ikke har tråkket i den stien.
Selv har jeg ikke blitt mobbet, så jeg vet ikke hvor vondt det er, jeg kan bare se for meg det, at det er noe av det aller aller verste man kan oppleve som barn og ungdom.

Jeg blir helt kvalm når jeg leser og ser mobbing. Det er virkelig verste sort.
Og det er fælt hvor tidlig barn begynner. Jeg ser det på min jobb, der jeg har jobbet med små barn.
Om noe er annerledes, så er de flinke til å påpeke det. Ikke bare av nysgjerrighet, men rett og slett for å være ekle.

Og det er vondt, så vondt for de barna som føler seg annerledes, og samtidig får høre det til stadighet.
Der selvbildet blir tråkket på, der de hører hvisking om seg selv, i negativ forstand.
Baksnakking, finnes det noe verre? Jeg har så lyst til å klemme rundt hver og en og si at alle er like viktige. Men ville de ha hørt? Ville de ha trodd på det? Sikkert ikke.

Jeg er på mange måter glad for at Jesper var så syk at han ikke skjønte så mye. At han ikke følte seg mindre enn andre, kjente på annerledesheten. Jeg hadde syntes det var fryktelig om noen skulle mobbe han, for å være annerledes. For noe man ikke kan noe for.
For meg ville han jo vært verdens fineste, og det er han alltid, og det er uforståelig om noen andre skulle mene noe annet. 

Men jeg kan tenke meg at noen ville sikkert ha ertet han også, om han hadde fått vokse opp.
Blitt synligere, blitt større. Tror han var for liten til det, uansett glad han selv aldri ville ha følt det på kroppen.

Jeg pratet med et barn om Jesper en dag.
Fortalte at han døde da han var 2,5 år, og enda ikke kunne gå.
Fortalte om ting han ikke mestret, da det var det som pirret hennes nysgjerrighet.
Ble så lei meg da hun lurte på hvor mange som ertet han fordi han ikke kunne gå?
Måten hun tenkte på, som en selvfølge at han ville blitt mobbet. Er det virkelig sånn det er blitt?

Jeg skulle ønske at alle som følte seg annerledes også ville føle seg fine.
For selv om noe ser unormalt ut for noen, så trenger det jo ikke bety det for alle.
Jeg skulle ønske at ingen satt hjemme med tårer i øyene og svarte tanker, fordi noen erter de for utseende, for ting man ikke mestrer. For noe man ikke kan noe for, så urettferdig å bli straffet for det.

Jeg skulle ønske vi alle var flinkere til framsnakking. Til å rose hverandre.
Alle er jo like mye verdt, uansett.
Du som leser dette er viktig. Du er unik. Du er vakker. For noen så betyr du alt, for noen er du den aller aller beste personen på jord.
Jeg skal i allefall bli flinkere til å gi ros, alle trenger å høre fine ting.
For alle mennesker har noe godt i seg. Og alle fortjener å vite om det.

Bursdagsjente

Den 15.mai 2009 ble verdens fineste lillesøster, og storesøster født.
Den gang var du bare lillesøster, og hadde den flotteste storebroren du kunne ligge nær og klemme på.  Nå har du heldigvis en nydelig lillesøster som gir deg de samme mulighetene, og du er verdens flotteste storesøster. Og lillesøster i hjertet.
Du var etterlengtet, du var frisk og sterk. Du var vakker, og du var vår. Vår store stolthet, fra dag en.
Her er du to dager gammel, trygg i pappas armer med den mykeste huden tett inntil din.

Du er så omsorgsfull, så snill. Du bobler over av kunnskap og er vitebegjærlig og helt unik.
Prater som en foss, lager egne sanger og er en aktiv jente.
Du elsker å leke med dukkene dine, som alltid får være med i en trygg armkrok på natten, eller sitte ved spisebordet når vi spiser frokost. Hjertet ditt er stort, og det er rom for alle.
Du mestrer alt du vil her i livet, og vi vet du vil nå så langt du bare vil.

Du vil alltid være mitt hjerteplaster. Mitt fine nydelige hjerteplaster. Det beste.
Du har evnen til å snu en dårlig dag til fantastisk. Til å få sure fjes til smilefjes.
Du trøster og passer på lillesøsteren din som det mest naturlige her i verden, og viser stor glede når du ser henne, og passer på at hun alltid har det bra.
Dere blir det beste teamet i verden, når den tid kommer.
Du spanderer lørdagsgodt som en selvfølge, og brer over meg dynen når du kommer tassende inn på soverommet kl 4 om natten, og gir de beste klemmer.

Det er alltid smil og latter med deg i nærheten. Du gjør rampestreker, og det elsker vi at du gjør.

Og tenk at den lille jenta mi har blitt så stor.
3 år fyller du om noen timer. Den dagen skal vi feire deg fra vi står opp til vi legger oss.
Gratulerer med dagen verdens fineste og beste treåring. Er så glad i deg, herfra til evigheten og enda litt lengre.

Mai, i bilder og ord.

Vi nyter sol og fine dager.
Mai er den aller beste måneden. Snart fyller jeg 30 år, og gleder meg stort til feiring sammen med de beste!
Har ikke tid til å sette meg ned å blogge ordentlig, så mobilen får duge denne gang.

Bildene blir alltid så utydelige når jeg blogger fra mobilen, aner ikke hvorfor. Litt bilder fra uka kommer allikevel, dere får myse så godt dere kan!




Solbrillesmilefjes!



Trondheim er en nydelig by!




Som kan by på verdens beste soyalatte. Gleder meg veldig til jeg kan drikke latte med ordentlig melk, da.




Skikkelig god treningsøkt. Må være kvalm og slenge ut et skrytebilde, er ikke så ofte det skjer.. Men prøver stadig å bli flinkere! Trener du?



Full fart!

Nå er det avslapning. Brus og noe å spise. Jeg har så lyst på nachos. Men kjærestemannen lager hemmeligheter på kjøkkenet som er av den sunne sorten, så antar nachos ikke finnes på mitt kjøkken. Synd.

Liker dere mobilblogging, eller er det bare kjedelig?

Lørdag.

Min lørdag i ord.

Tidlig opp. Alt for tidlig. Her snakker vi 5...
Trening, cardio.
Dansing sammen med utrolig fin snart-treåring, midt på stuegulvet.
Latter.
Spise lunsj sammen, alle sammen. Fantastisk herlig.
Handle premier til en veldig flink snart-treåring.
Handle mat. Hektisk.
Spise deilig lørdagspizza.
Legge liten og litt større, snusekose lenge.
Gå kveldstur med god venn.
Spise lørdagssnop og se tv med kjærestemann.
Legge seg sent.

Lørdager er fine dager. Jeg liker lørdag.
Aller best liker jeg fredag, men det er en helt annen historie.

Musikk...

Musikk..

Hva er det for deg? Hva betyr det for deg?
For meg betyr det veldig mye. Musikk er livet.
Det kan snu en sinnsstemning rundt. Fra himmel til helvete, og omvendt.
Jeg kan gå fra å være trist til å smile, på et sekund.
jeg kan gå fra å le til å gråte. Kun pga en sang. Kun pga noen melodier, en stemme, noen toner.
Musikk er viktig. Det gir meg ufattelig mye.

Noen ganger går det lenge mellom hver gang jeg hører musikk, hver gang jeg hører noe som betyr noe.
Noen ganger blir jeg helt hekta om jeg hører en fin sang, og må høre samme sang minst tyve ganger på rad. Slik som jeg gjør nå. Blir allikevel aldri lei.

Og jeg liker alt. Jeg er altetende når det kommer til musikk. Jeg liker alt fra det stilleste, vakreste,
til det mest bråkeste, sinteste. Jeg finner meg selv i begge ender, mentalt. Og alle sjangre er like viktige. For meg.
Noen ganger vil jeg danse stille over gulvet, rolig og gjemme meg i et hjørne, fange ansiktet mitt i armene mine og gråte.
Noen ganger vil jeg bare le, danse vilt og være fylt med energi, ansiktet vil gløde og smilet vil være synlig. Alt er like mye meg. 
Musikk gjør noe med meg, det endrer meg. Endrer det deg?

Nå sitter jeg i sofaen, alene. Hører på vakker vakker sang og kjenner jeg ikke klarer å legge meg på mange timer.
Selv om minstelille våkner før fem og vil opp.  Det får jeg ta da. Ikke nå.

Nå har musikken fanget meg. Og jeg er ikke trist, selv om sangen jeg hører før har ført meg til den svarteste delen av livet mitt. Nå gir den meg ro. Det svarte har blitt lysere.
Jeg trenger tiden for meg selv, tiden med noter og sang i hodet mitt.

Tid for å tenke. På fine ting, på triste ting, på ting som gir meg energi, på ting som fører meg i kjelleren.
Jeg trenger denne tiden hver kveld for å få dagene til å gå.
Selv om klokken tikker, og jeg skulle ha sovet for lenge siden.

Når jeg endelig får alenetid, med vakre melodier som svever rundt meg, da kan jeg slappe av.
Selv om musikken er tåredryppende og vekker ting i meg som har forsvunnet i det tristeste.
Jeg kjenner jeg lever. Jeg er her, jeg finnes. Jeg betyr noe. Jeg er viktig, jeg også.

For musikk har den evnen, at den kan løfte deg opp. Musikk kan gi deg en følelse du ikke viste du kjente på, en følelse du kan ta med deg videre i livet, om du bare hører på den rette sangen, i den rette stemingen. Men musikk kan også gjøre det motsatte, ta deg med ned til plasser du ikke visste fantes.
I det mørkeste, dypeste og skumleste. Langt der nede.

Musikk har den egenskapen. Om det er rett sang. Om du er mottakelig.

Det er en sang jeg ikke har klart å høre på enda, en sang som er så vakker, men så trist.
Og jeg vet den fører til tårer, en følelse av makteløsthet og sorg.
Sangen som ble spilt for Jesper i begravelsen hans, hans egen. Som ble sunget av en fin mann, med et stort og godt hjerte som kjente Jesper, som ville kjenne han.
Det ble i allefall hans egen sang. Og alle ord ble hans, de passet.
Jeg har enda ikke klart å høre sangen, den fine sangen.
Etter begravelsen har den sangen måtte forsvinne litt for meg, og jeg orker ikke høre på den enda.
Den vil bringe frem minner jeg ikke er klar for, men som aldri allikevel vil forsvinne.
Jeg er ikke rede for å hente de frem, ikke nå..

Og hva jeg har hørt på mens jeg har skrevet, Bel canto; dewy fields.
Musikk jeg hørte på når jeg gikk på videregående. Like vakker den dag i dag. Stille, vakkert.
Hva gjør musikk for dere, hva liker dere?