Snart er januar over...

Og det er jeg veldig glad for.
Ser frem mot å komme nærmere våren, dag for dag nå. Våren er den aller beste årstiden.
Selv om det nok er lenge til våren melder sin ankomst her i trøndelag, så er det alltid lov å glede seg.

Uansett, januar har vært, og vil nok sikkert alltid være, en tøff måned.
Jeg tror at selv om februar også vil være en mørk og trist måned, så vil den bringe mye mer glede enn januar gjorde.
Vi begravde jo vår eneste lille gutt i februar, så februar er på ingen måte en fin måned for oss det heller.
Men selve døden var mye verre enn begravelsen. Mye verre.

Ellers vil jeg takke for alle de fine kommentarer i innlegget under. Det varmet og var så godt å lese.
Har lest alle ord mange ganger, og er så rørt over at Jesper har rørt mange kjente og ukjente. Tusen takk.
Det vitner om at det er mange store gode hjerter der ute, og det gleder meg sånn.

Tusen takk for koselige mail også. Har dessverre ikke orket å svart på noen enda, men dere skal vite at jeg satte stor pris på de.

Stua vår er full av blomster, mange gode venner som husket og ville være med å minne.
Det er godt å se. Stua er full av liv, blomsterlig liv.
Jeg er så glad i mine omtenksomme venner med hjerter av gull.

Har også innboksen på telefonen full av gode tanker og fine ord, tusen takk alle sammen.
Jeg har ikke svart dere alle, men jeg er rørt over at dere husker og aldri vil glemme fineste Jesper.
Slike ord betyr mer enn noen kunne ane.

Selve dagen, den dagen jeg gruet meg sånn for, det ble ikke slik jeg hadde trodd. Og det er jeg jo sjeleglad for. Det var nok besøk av en av verdens fineste venninne og hennes barn som ga oss en skikkelig pause fra alt som heter sorg og vonde tanker. De kom med smil om munnen, boller og is, og spredte bare lykke og glede. Heldig er vi som har så fine venner. Det er også hjertemedisin.

Resten av helga var vi hos foreldrene mine. Tilde fikk endelig lov til å se på hestene igjen, og det var fullkommen lykke for henne. Håper hun snart friskner helt til, så barnehagen også blir et fint sted å være. Det er kjedelig å være hjemme sammen med mammaen sin, men er man syk, så er det ingen annen regel dessverre.
Satser på at barnehagen blir første stopp i morgen :)

Tusen takk til alle som har stemt på meg hos foreldremanualens blogg-award.
Tenk at jeg skulle vinne, det hadde jeg virkelig aldri trodd.
Jeg ble selvfølgelig veldig veldig glad, så tusen takk.

Nå skal jeg og Tilde se på Karius og Baktus, ny favoritt her i huset.

Vi blogges (med bilder) neste gang.

Dagen før den grusomme dagen.

Dagen før Jesper døde. Den er i dag.
Ett år siden. 28. januar 2010.
Hjertet stoppet.
Lille vakre gutten min sovnet stille inn, og våknet aldri igjen.
Så mange følelser, et hav av de. Kaos. Kan ikke beskrives.
Vil ikke gråte, klarer ikke la vær.
Kan ikke leve med sorgen, kan ikke leve uten.
Rett og slett bare kaos.

Snill nabo kom innom med nybakte og deilige sjokolademuffins. Visste om morgendagen, tenkte på oss.
Tilde, som er syk om dagen, elsket de også, og det var det eneste vi fikk i henne i dag.
De var helt fantastiske, så ikke så rart hun la sin elsk på de.
Hjertet mitt blir rørt over slike handlinger. Det oser av omtanke og nestekjærlighet.
Disse menneskene er så gode, og jeg gleder meg til å takke dere med en stor klem.
Tusen takk, det varmet mer enn dere aner.

Nydelig kort fra en venn langt unna dumpet i postkassen for et par dager siden, ord som varmer.
Handlinger fylt av omsorg.
Jeg takker deg kjære Hilde. Jeg ble glad, og veldig rørt.

Ellers har dagen vært vond. Ingen av oss er i noe humør, alle har hodene fulle av tanker.
Jespertanker, andre tanker? Hvem vet hva som foregår i hodene? Stemningen er i allefall deretter. Laber.
Skulle ha ryddet, skulle ha vasket. Skulle ha gjort så uendelig mye.
Orker ikke.
Energiløs.

Jeg tenker sånn på dagen i fjor. Denne dagen levde gutten min. Denne dagen pustet han, men vi visste.
Han var så syk. Mammahjertet visste, for aller første gang, at hun nå skulle miste han, den kjæreste gutten sin. Jeg husker den dagen så godt. Hva alle sa, hvem som var innom, til og med hva jeg spiste.
Jeg visste også at tiden var inne, men jeg var ikke klar for det i det hele tatt. Kan man noen gang bli klar for slike ting?
Trodde jeg skulle føle lettelse, lettelse over å se at smerten forsvant ut av kroppen hans.
Lettelsen kom aldri, og selv om jeg vet at det var for det beste, så føles det som det verste.
Det er det verste.
Aller verste.

Men så finner jeg ingen ord, ingen ord for å beskrive hvordan det er inni meg.
Det er så mye sorg og sinne, frustrasjon og fortvilelse. Leter etter ord for å beskrive jævelskapen. Jeg finner de ikke. Leter, falmer i blinde. Albuer meg fremover. Ingenting.
Hva tenker jeg, hva føler jeg, hvordan har jeg det? Egentlig?

Er jeg redd, redd for lillejenta mi, som måtte få RS-virus akkurat nå? Eller er jeg redd for alt nå?
Ett år siden Jesper døde av akkurat det samme viruset, så får hun det, for andre år på rad.
Hun hadde det jo i fjor også, på samme tid. Det er jo ikke farlig for henne. Jeg vet jo det, innerst inne.
Skal det være sånn? Redsel for RS hver januar.
RS-viruset som skal være ukomplisert, og det er det for Tilde, men RS tok fra meg gutten min.
Så for meg er det selve roten til alt vondt. Og jeg får panikk og våker over min lille jente som slett ikke er i form. Heldigvis er hun mye bedre, og jeg tror jeg føler meg roligere enn for et par dager siden.
Allikevel, rolig i et hode fullt av kaos. Så alt er jo relativt.

Men hvordan er det egentlig, å være Gøril, ett år etter å ha mistet sin sønn?
Jeg vet ikke.
Ikke noe godt i allefall.
Men jeg vet at livet hadde ikke vært så godt med Jesper i det heller, for han hadde vært syk og plaget og full av vonde ting i kroppen. Det hadde vært utmattende, det hadde vært tåredryppende. Jeg prøver å tenke på det også, for det var jo det som var livet vårt før.
Men når man savner, så ser man ikke det.
Man ser bare det man vil se, og der er ingen syke, der finnes ingen plager, ingen tårer, ingen smerte.
Og jeg vil jo bare holde han for alt i verden. Snusekose. Lenge.

Jeg savner han, jeg. Savner han så veldig.
Har tenkt så mye på han denne måneden.
Ventet på den, gleder meg til den er over, til vi har kommet over alle fæle merkedager, så jeg kan se fremover igjen.

Jeg tenker mye på hvordan han ville sett ut nå, ett år eldre.
Han ville nok fortsatt vært den fineste av de alle, med de tindrende øynene og det smittende smilet når det kom frem.
Han ville nok fortsatt vært den mykeste myke, lukte slik som bare Jesper kunne, og rørt  mange hjerter.

Jeg har så mye på hjertet, men jeg finner som sagt ikke ordene som beskriver det som ligger der.
Jeg kan nok heller ikke sitte og skrive side opp og side ned om sorgen, den altoppslukende sorgen..
Jeg får prøve å se fremover, tenke på fremtiden, med Jesper i hjertet.

I morgen får vi hyggelig besøk, så det ser jeg frem mot.
Jeg håper at å grue seg til selve dagen er det aller vondeste.

Jeg vil bli veldig glad for alle som vil tenne lys for Jesper i morgen. Være med å minne han, selv på en slik vond dag. Ett år har gått.
Huske han, tenke på han og ha han litt i hjertene deres også, vil dere det?

Jeg kommer til å ta bloggfri til over helgen, så vi skrives på mandag.
God helg :)

Alt jeg vil

Alt jeg vil er å ha en varm og god liten skatt liggende i fanget mitt.

Alt jeg vil er å kjenne huden hans mot min, kinn mot kinn.

Alt jeg vil er å stryke han over håret, hviske vakre ord i øret hans.

Alt jeg vil er å se han igjen.

Alt jeg vil er å høre de gode lydene hans igjen.

Alt jeg vil er at han skal leve.

Alt jeg vil er å skape nye minner.

Alt jeg får er å tenke på han, og kjenne tårene renne nedover mine kinn.

Alt jeg får er å savne han, og vite at jeg aldri mer får se han.

Alt jeg får er å sørge over han, ha det vondt i hjertet mitt.

Alt jeg får er en liten grav med hans navn på.

Alt jeg får er gamle minner.

Alt jeg vil er ingenting jeg får.

Lykke for meg.

Hva er egentlig lykke? Jeg sitter å tenker litt på hva som gjør at livet mitt også er bra.
Jeg har jo så mye å være takknemlig for, selv om jeg har opplevd det jeg har gjort.
Lykke har derimot blitt annerledes enn for noen år tilbake. Jeg er ikke så naiv lengre.

Før var ikke lykke å få sove lenge en søndagsmorgen, det tok jeg som en selvfølge.
Før var ikke lykke å møte venninner over en god lunsj, det var også noe jeg tok for gitt at vi kunne gjøre.
Spise lunsj, ha med barnevogn, dra på shopping. Det var vel det jeg så for meg at jeg kunne gjøre i permisjonen min med Jesper. Det tok jeg som en selvfølge, jeg var veldig naiv når jeg tenker meg om.
Jeg fant heller ingen lykkefølelse i å se at friske barn utviklet seg, jeg tenkte at det var jo slik det skulle være, og jeg følte derfor ingen lykke av å se nettopp det fenomenet.
Utrolig naivt? Jeg blir flau når jeg tenker på det.
Å ha fritid, gjøre som man selv har lyst til, det ga meg ingenting. Det var vel en selvfølge det også, at man skulle ha fritid, selv om man har famile?

Jeg tok det faktisk som en selvfølge at vi skulle få barn også, det er nesten så jeg er glad for å kjenne på kroppen at det ikke var så lett, det. At vi måtte ha hjelp, og at det er ingen skam i det.
Prøverør var lykke for oss, de ga oss de fineste barna, og oppfylte våre drømmer om å bli foreldre.

Jeg er glad ting endrer seg når det gjelder hva som er lykke for oss, hva som egentlig betyr noe.

Jeg føler en dyp og intens lykke når Tilde, som er frisk som bare det, utvikler seg som hun skal. Bare det å se at hun er frisk og som barn flest, det gir meg en glede jeg ikke kan beskrive. Jeg bobler over av lykke, og synes hun er den flinkeste i hele verden.

Jeg får masse overskudd, og er takknemlig for å få sove lenge om morgenen. Føler meg heldig som kan gjøre det av og til.

Jeg finner glede på mange flere måter nå enn før, derfor kan jeg ofte føle meg ekstra heldig, som kan kjenne at jeg er lykkelig over ting som andre ikke engang tenker på.
Livet blir nemlig annerledes når man får et barn med ekstra utfordringer. Livet blir snudd opp ned, og man må starte på nytt. Tenke på nytt, bli en nytt menneske. Man lærer å leve på nytt.
De blanke arkene blir stadig fullere og tettpakket av det nye livet, og det som virkelig betyr noe.
God helse.
Tenk så heldig jeg er som er frisk. Jeg har ingen sykdommer, jeg har ingen langvarige plager. Når jeg blir syk, så går det over. For en lettelse. Det går over.
Jeg klager over omgangssyken, men gjør det i grunn litt med et smil. For det går over. Jeg blir frisk igjen.
Å få lov til å være frisk, oppleve verden, gjøre ting som man ikke tenker over, det er gull verdt.
Det er det som betyr noe. Det er det som gir meg lykke.
At kjærestemannen og Tilde er friske, det gjør at livet vårt er normalt. For meg. Vi er heldige.

Et A4-liv var ikke det jeg ønsket meg mest da jeg fikk barn.
Da Jesper kom, var det så mye vi skulle gjøre. Så mye spennende og nytt, og jeg tok det jo som en selvfølge at han var frisk. Jeg hadde jo vært nazi i hele svangerskapet med kosthold og alt, så ingenting kunne jo galt.
Men så gikk alt galt, og det eneste jeg ønsket meg, det var å få leve et A4-liv. Være som alle andre.
Visste de hvor heldige de var?
Jeg ønsket bare å være som de aller fleste, ha normale bekymringer, ha god helse, jobbe og tjene penger, ha fritid, gå på butikken. Ikke skille meg ut. Bare forsvinne i mengden. Usynlig.
Det må jo være den ultimate lykkefølelsen.

Kjærlighet er lykke. Å få lov å gi, å ta i mot.

Jeg kunne ikke satt pris på dette A4-livet vi lever i nå, hadde det ikke vært for Jesper.

Jeg hadde nok tatt det som en selvfølge, og jeg hadde nok klaget over hvor hektisk det var, mye mer enn jeg gjør nå.

Han ga meg nøkkelen til å verdsette det aller viktigste i livet. Det å få lov å leve.

Det er det som er lykke, for meg.
Selve livet.

Han lærte meg å sette pris på det man har, ikke det man tror man ønsker seg.

Jeg ønsker meg så klart et hus, med egen hage og masse penger jeg også, men det betyr i grunn ingenting, gjør det?

sykdom

Jeg har kommet meg opp av kjelleren igjen, vært ned en tur, opp igjen, tuslet ned, og løpt opp. Mange ganger.
Sånn går vel dagene.
Grunnen for at jeg ikke har skrevet noe har ikke vært at kjellertrappa har hatt vanskelige skritt for meg å ta, de kunne jeg godt å ha skrevet om. Er vel ganske sikker på at de fleste begynner å bli lei mine depresive innlegg, så av og til er jeg flink å holder det inni meg.
De fleste gangene deler jeg, fordi det gir meg så mye tilbake, men samtidig så må jeg prøve å ikke utlvere meg hver dag, hele tiden. Selv om tankene mine på langt nær er hemmelige, de er stort sett de samme.

Men grunnen for manglende innlegg er at vi har vært så heldige å fått besøk av omgangssyken.
 Vi fikk egentlig besøk av den sist helg, da var det kun lillesnuppa som fikk det ærefulle besøket av herr spy.
Og jeg priset meg dypt lykkelig for at jeg ikke ble smittet, da.

Men så kom mannen hjem fra jobb for et par dager siden. Han var grå i ansiktet, og gikk med bøyd rygg. Han sa noe om at han følte seg uggen, før han sprang mot badet. Skaden var skjedd, og brølene jeg hørte fra badet kunne ikke misforståes. Her var herr spy på besøk, igjen.

Jeg fikk fullstendig panikk, ikke for at han var syk, men tanken på å få dette svineriet selv. Jeg er jo mest redd for meg selv må vite, her var det ingen snill og omsorgsfull konemor som passet på sin syke mann, nei. Han fikk klare seg selv.
Med streng beskjed om å sprite håndtak på dører, seg selv selvfølgelig, og alt han hadde tatt i, og ikke puste på meg (ikke se på meg heller), trodde jeg det skulle gå bra.
Jeg sov på et annet rom den natten, og følte meg tryggere på at sykdommen ikke ville finne meg.
Jeg ble helt nazi på spritingen, og tenkte at det kunne ikke være rettferdig om omgangssyken kom min vei nå, jeg hadde jo spritet alt, og alle. Sykdommen måtte jo dø.

Så feil kan man da ta. Fredag kom og hilste fint til  meg med spying og kvalme og alt det innebærer når herr spy kommer på besøk. Herlig. Jeg var i grunn ikke helt klar for dette.
I dag har jeg vært sengeliggende hele dagen. Enten i sengen, eller på sofaen. Tør nesten ikke røre meg, for det fører jo til at kroppen kommer til å miste samarbeidet helt med tankene mine "ikke spy, ikke spy".
Så lenge tankene bestemmer, føler jeg at jeg har overtaket og dermed ikke kaster opp. Men tankene taper ofte mot kroppen, dessverre.
Jeg prøver så godt jeg kan å ligge urørlig, ikke spise og ikke drikke, ikke snakke og ikke puste.

Tilde derimot, respekterer dette fint lite. Hun hopper på meg, tramper på meg, drar meg i håret. Roper at jeg må stå opp. Kommer med alskens mat jeg skal spise, og sier "mamma, kaste opp" og deretter "så så", mens hun slår meg på magen. Jeg tror hun tenker at hun stryker og er snill. Det føles bare ikke helt sånn.

Omgangssyke er noe svineri, og jeg håper at dere andre holder dere friske. Nå som Tilde sover, skal jeg i allefall fortsette planen om å ligge helt urørlig og konsentrere meg om å ikke spy, bare puste rooooolig.

God bedring til meg selv, og alle andre som har herr spy på besøk.

også bar det en liten tur i kjelleren igjen.

Huff, jeg var egentlig i ganske godt humør, helt til nå.
Begynte å lese på gamle innlegg jeg selv skrev, etter at Jesper døde.
Begynte å kjenne på alle følelser, alt jeg savnet. Alt jeg savner.
Tungt å lese, hadde egentlig bestemt meg for å la være. Jeg visste det var en dum ide da jeg begynte, men så klarte jeg ikke slutte.

Glem meg ei skrev jeg for en stund siden, og i dag begynte jeg å lese akkurat det innlegget.
Har såklart aldri vært i nærheten av å glemme, men når jeg kom meg gjennom det som stod, så var det tøft. Jeg kunne kjenne på hvor jeg savnet han, savner han. Det ble mye sterkere, savnet.

Jeg glemmer deg aldri Jesper, ingen erstatter deg. På ingen måte. Du er unik. Det fantes bare en av deg.
Vi tenner lys for deg, kjøper friske roser som står på kommoden din, vi tenker på deg, minnes deg.
Vi skal alltid feire bursdagen din, alltid med glede, for den dagen du ble født er en av de fineste.
Vi ser på bilder av deg og Tilde kysser bilder av deg og sier "kjæresten t Jepper æ".

Hun vet ikke hvem du er, hvem du var. Hun husker deg ikke. Men hun har heldigvis møtt deg, klemt deg, kysset deg og vært nær deg. Vi har mange bilder av dere, sammen. Søkenparet. Vakre er dere.
Vi skal la henne bli kjent med deg, slik du var, slik du var på de gode dagene.
Hun skal sitte igjen som den stolteste lillesøstera, og kjenne at hjertet hennes har en stor plass til storebroren sin. Hjertet hennes har plass til så mye kjærlighet, hun er så god lillesøsteren din. Du får nok hedersplassen hos henne.
Hun skal få slippe å kjenne på savnet og sorgen en mamma og pappa føler for deg, hun skal få kjenne på gleden og stoltheten,  hun skal få kjenne på takknemligheten, og hjelpe til slik at graven din alltid er fin.
Vi skal ordne den fin sammen, hele familien. Det skal være litt mamma, litt pappa og litt Tilde der, alltid.
Og selvfølgelig mest Jesper, men vi er jo en familie, vi er jo sammen, sant, vennen?
Vi skal alltid være her for hverandre, støtte og trøste.

Jeg savner deg sånn, så inderlig inderlig.
Den myke huden, håret som kjentes som silke, de blå øynene dine, de vakre hvinene dine, varmen din, jeg savner å ha deg nær meg. Fineste Jesper, du var den vakreste gutten i hele verden.

Det går raskt å komme seg til kjelleren og bli trist, jeg har heldigvis planer resten av dagen, slik at jeg skal komme meg opp igjen.

Noen netter...

                                                             Tilde, min lille morgenfugl.

Som våkner lenge før hanen galer og ligger å synger så fint i sengen sammen med mammaen og pappaen sin.

"So-ro-tippåtå. Halen og hodet. Og reven."

"lægg dæ å såvva" sier hun til seg selv, men det gjør hun ikke. Hun bare sier det, igjen og igjen.

Også synger vi litt igjen, gjerne en ny sang. Og når jeg sier vi, så mener jeg Tilde. "og to par sømpa til bittelille bor". Hysj tenker jeg, og sier det også.

Klokken er kanskje 4.

"Stå opp" sier hun.

Nei, det er midt på natta sier vi. Du må sove.

Lalalalalala sier Tilde og sier at det lukter bæsj.

Mammaen lukter ingenting, og spør Tilde om hun har bæsja.

Ja, sier Tilde, hæj e bæsjen sier hun og peker på bleien sin.

Mamman ser, ingen bæsj.

Mammaen føler seg lurt. Tilde ler rått.

Legg deg å sove, sier pappaen med litt streng stemme.

"Tilde e kjæresten t pappa", sier Tilde og kaster seg rundt halsen hans.

Godt forsøk sier pappaen, men det er fortsatt midt på natta.

Tørst sier hun nå, etterfulgt at mat. "mat, mat, mat, mat" "bøskiv me makell"

Nei, ikke nå sier vi. Gjesper.

Klokken er snart blitt 5.

Tilde synger videre. Og klemmer mammaen og pappaen sin.

"Fint å være glad", sier hun.

Hmm, tenker mammaen, det er sant det.
Fint å sove, sier pappaen, særlig når det er natta.

Kl 6 står vi opp, Tilde er lykkelig. Endelig. Vil se fantodang som hun sier. Fantorangen sover sier mammaen, det er midt på natten vettu.

Kl 07.15 gjesper hun, gnir seg i øynene, og begynner å miste sjarmen helt.

Gråter og er sint. Faller med vilje i gulvet.

Gråter enda mer. Gråter uten tårer for det meste.

Kjempesjarmerende.

"smokk, smokk, smokk" sier hun, eller hikster hun.

Tilde får smokk, setter seg i fanget til mammaen sin og sovner.

Noen netter er litt annerledes enn jeg vil altså.

Hestefrøken?

Det er Tilde jeg snakker om her altså, min lillekloke jente. Hun har blitt helt hestegal.

For ei lita stund siden spurte jeg dere om råd til å gjøre noe nytt på ettermiddager og helger, og mange råd har blitt fulgt- takk skal dere ha. Det har vært så kjekt med nye ting å gjøre på ettermiddagene.
Men i helgen fant vi ut, nesten av oss selv, at vi skulle på travkjøring. Ja, du leste riktig. Travkjøring.
Tilde er veeeldig opptatt av hest, og siden hun har en hesteinteressert bestefar med egen stall og egne hester, så har det ikke vært vanskelig å holde på interessen for hennes del. Hver gang vi er på besøk hos Tildes bestemor og bestefar, så er det rett i stallen. Der skal vi helst være hele dagen.
Så da det var travkjøring i nærheten av oss, bestemte vi oss for å gi det en sjanse i allefall.

Mammaen er ikke særlig begeistret for disse dyrene, egentlig er hun mest redd de, men min frykt for de store dyrene har ikke smittet over på Tilde. Hun blir mer og mer trygg på de, og i helgen satt hun til og med på hesten mens den gikk. Uredd. Bare fullkommen lykke.
Ja, kjærestemannen holdt henne, og hesten ble leid supersakte, men jeg likte ikke dette noe særlig, og synes det begynner å ta litt av. Hun er jo så lita.

Men, da vi var på travkjøring i helgen, og hun så hester overalt, så var det kun en ting å se i øynene hennes. Hun var i himmelen. Hestehimmelen. Lykkelig og full av energi sprang hun så fort de små bena kunne bære henne, bortover, nedover, fremover, bakover. Ja, hun visste ikke helt hvor hun skulle løpe. Det var hester OVER ALT.
"ojoj, hesten mamma, hesten, hesten, oj, dæj e hesten, mamma, hesten.. ojojoj, hesten pappa, dæj e hesten".

Det er jo fryktelig gøy for oss også, å se hvor morsomt det er for henne. Og hun er ikke lite stolt heller, over å ha en bestefar som både kjører hest og har egne hester.
Når vi overnatter der, er det første hun sier "far, hesten" (ja, hun kaller bestefar for far, og bestemor for mor, ikke vet jeg hvorfor, for hun kan si bestefar og bestemor, men det gjør hun da altså ikke).
Også må vi opp i en fei, slik at hun kan bli med bestefar å gi de mat på morgenen. Og formiddagen, og kvelden.
Ja, aller helst hele dagen.

Hun er i en "klare sjøl" alder, men når det gjelder å bli kledd på for å bli med til hestene, er det helt greit at vi hjelper til. Da kan det ikke gå fort nok, og hun løper og henter jakke og lue og sko. "forte seg". "spinge" sier hun. Og hun blir litt sur om vi ikke gjør nettopp dette. For her må vi forte oss og springe til hestene, vi er aldri raske nok.

Ja, hun liker også traktor, eller doktor som hun kaller de. Og lyser opp av glede når hun ser de også.
Her hvor vi bor, i tr.heim, så ser vi ikke så mange traktorerer eller hester, så lykken blir liksom ikke helt fullkommen før vi besøker foreldrene mine.
Jeg derimot,  klarer fint å styre min begeistring for både traktor og hest, og håper at Tilde finner andre passende hobbyer snart. Altså, hobbyer som mammaen liker.
Slik som shopping og slaraffenliv.

Hva slags hobbyer har deres barn?
Og er det normalt å være hestegal i en alder av 20 mnd? Jeg bare spør.

Trygghet og varme?

Etter at jeg mistet min umistelige, for snart ett år siden har jeg forandret meg. Jeg har forandret tankesettet mitt på så mange måter. Ikke tror jeg det er en bra ting, bestanding, men det er vanskelig å endre det, når man selv er i endring. Jeg overanalyserer hver minste ting, og er paranoid til tider.

Å miste sitt barn gjør så mye med man som menneske, i allefall har jeg blitt annerledes.
Ja, jeg ler fortsatt og jeg har mange fine dager der jeg kan si at innholdet har vært godt.
Men alltid med en bismak, for han som ikke fikk være med, han som ikke delte den gode dagen med meg. Jeg vil alltid ha et hjerte med hull i, som aldri kan lappes sammen, bare plastres.

                         Den fineste, den sterkeste, den vakreste, den umistelige, verdens beste Jesper-min

Sorg og glede går hånd i hånd, man er aldri helt glad, fordi sorgen over Jesper er der alltid, men man er heller aldri bare lei seg, for Tilde, som den solstrålen hun er, stråler og sprer glede. Mammas hjerteplaster og store lykke. Jeg takker hver dag for at hun kom til oss, reddet oss og er akkurat den hun er. Perfekt. Trassig. Glad. Sint. Flink. Rar. Søt. Snill. Smart. Sur. Bestemt. Utålmodig. Uredd. Trygg. Perfekt.

Tilde, min skatt, hun har blitt veldig bortskjemt. Og dette er fordi jeg klarer ikke la vær. Klarer bare ta en dag om gangen, for jeg tenker alltid "tenk om". Tenk om noe grufullt skulle skje, også var det siste jeg gjorde noe som ikke minner om trygghet og varme for Tilde. Hadde jeg da klart å leve med det?

Derfor får Tilde nesten alltid viljen sin, stort sett. Ikke når det kommer til å få ting, eller få lov til å gjøre som hun vil, som å spise godteri og se tv dagen lang. Jeg er på bærtur, men ikke helt dit enda ;-)
Men hun får sove sammen med oss, hver eneste natt. Og mammaen hennes gjør alt for henne.

Vi sitter på rommet hennes til hun sovner før vi går ut, ja, ikke begge på en gang, da. Stort sett er det kjærestemannen som legger henne, for da sovner hun på et blunk.
Når jeg skal legge henne, skal vi alltid synge og lese litt ekstra.
 Jeg tar henne opp om hun gråter, selv om jeg vet at hun gråter kun for at jeg skal ta henne opp. Hun er da smart, må vite. Mammaen er ikke det.
Jeg elsker å holde rundt henne, gi henne all den kjærlighet, omsorg og varme jeg har, og jeg er sikker på at ingen har vondt av det heller. Selv om det kanskje blir litt for mye av det gode til tider.

Det er jo ikke problemfritt å ha det slik, for henne er det jo det, for meg og kjærestemannen er det ikke det.
Om hun da våkner kl 21.00, og er så trist og bare gråter. Da går jeg i fellen, hver gang. Tar henne opp, ordner meg og legger meg sammen med henne. Holder rundt henne, og ser på at hun sovner. Alt for at hun skal føle seg trygg og sikker.

Selv om hun utstråler trygghet og er uredd og tøff i det daglige, så ser jeg ikke det på kveldene. For da kommer min egen redsel mer til stede, den redselen jeg kjemper mot.
Og da styres jeg av paranoide tanker og min egen frykt for at noe skal skje om jeg ikke tar henne opp.

         Gamle bilder av fineste Tilde og den gale mammaen (det kommer snart nye, bare vent ;-)  )

Jeg klarer ikke la vær, for tenk om noe skulle skje den natten, eller dagen etterpå, da ville ikke mitt siste minne være godt. Det kunne jeg ikke ha levd med.

Heldigvis pleier hun ikke våkne så tidlig første gang, men det skjer jo. Og hun vet at mammaen hennes alltid gir henne det hun vil.
Jeg gjør alt som er vanskelig for henne, til og med ting jeg sliter med, det ofrer jeg ikke en tanke når det kommer til henne. For Tilde gjør jeg alt.

Når man mister sitt eget barn, så mister man også seg selv. Holdninger blir annerledes, og jeg ser ikke lengre frem i tid, men tar for meg en og en dag. Hver dag skal Tilde ha det så bra som hun kan, jeg vet jo aldri når det mest forferdelige kan skje. Det har jo skjedd før, så jeg føler meg utsatt og tør ikke la være.

Trygghet og varme? Jeg vet ikke helt. Jeg ser jo at det ikke bør være sånn, for Tilde må lære seg å sove i egen seng, hun må lære seg at mammaen ikke alltid er der. En gang må jeg jo være annet enn mammaen hennes også, en gang må jeg bare være Gøril.
Gøril uten alle disse tankene som styrer meg.
Men jeg er ikke klar for å ta kampen nå, og selv om kampen nok blir hardere for hver dag som går, så kan det jo hende at jeg også blir sterkere og mer klar for det etterhvert?
Man kan jo i allefall håpe ;-)

Nominasjon

jeg har vært så superheldig, og føler meg både rørt og stolt og beæret som har blitt nominert i kategorien mest velskrevne mammablogg 2010. Jeg vet ikke om det er fortjent, å bli nominert blant så mange flinke damer, men jeg må innrømme jeg ble utrolig glad da jeg så navnet på min blogg stå der.

Her kan du stemme, her finner du mange forskjellige blogger. Alltid hyggelig å finne nye bloggskatter man kan kose seg med, her er det mange å velge mellom.

Jeg har funnet mine favoritter og stemt i dag :)

Til dere som har stemt på meg, tusen takk. Det betyr så mye at dere liker bloggen min, og orker å lese det jeg har i tankene mine. :)

Menneskers psyke.

I gårkveld, satt jeg å kjedet meg, og begynte å se på de mange bloggene som ligger på topplisten. Såkalte rosabloggere kan man vel kalle så mange av de, der hverdagen er bare nydelig hver dag, og mote og skjønnhet er det viktigste. Det hender jeg ser i disse bloggene, for det pirrer nysgjerrigheten min, også hvor forskjellige man er som mennesker. Hva som er viktig for noen, er overhodet ikke viktig for andre.

Men, da jeg satt på en av disse bloggene i går, kom jeg over en som ikke var noe rosa i det heletatt, rett og slett grå, nesten svart. En blogg som vekket noe i meg, og jeg leste i flere timer. Gjennom denne bloggen fant jeg flere lignende, og jeg ble satt ut. Det er så mange mennesker der ute, som har det vondt.
Det var en nydelig blogg på mange måter, hun skrev så vakkert og jeg ble grepet over hvor flink hun var med ord, og man kunne kjenne smerten hun bar på i kroppen ved å lese, ved å se bildene.

En ordentlig blogg, i mine øyne, da disse rosabloggerne ikke fenger meg på en slik måte overhodet.

Hun skrev om psykiske lidelser, da hun selv var svært syk. Det kunne man også lett se på bildene.
Jeg følte meg med ett så frisk, selv om jeg også sliter med angst jeg også.
Jeg har mistet min sønn, men hun hadde mistet seg selv, og samtidig var her.. Hun levde og samtidig ikke.
Hun var ikke hel, på ingen måter.
Det var brikker i hennes puslespill som enda ikke hadde blitt lagt, som ikke engang fantes enda.
Verden var for henne grå, mørkegrå, og hvert skritt fremover en viktig seier. Hver dag hun våknet, var en seier, for livet var så vondt å leve, men hun ville jo ikke dø.
Hun hadde håp, og ville, men noe holdt henne igjen.
Hun hadde allikevel humor, og jeg kunne le av mye hun skrev. Selv om det var så trist, og beveget meg.

Skulle så gjerne hjulpet, de mange sjeler der ute, som sliter så kraftig.
Det er så mange, sikkert mange av disse rosabloggerne også, som gjemmer seg bak en fasade som ikke er riktig.
Men denne jenta, hun gjemte seg ikke, og hun sa det slik det var. Med de vakreste ord, selv så ufattelig trist de var, så skrev hun så godt, at jeg ble rørt langt inn i hjerteroten min.

Jeg tør ikke legge ut link, er redd jeg skal gjøre noe hun ikke vil. Ikke sikkert hun vil at alle skal se, lese og vite om henne. Hun lå på ingen måte på noen toppliste, men jeg fant henne tilfeldig allikevel. Kanskje noen adre gjør det samme, og leser hva hun skriver.

Menneskers psykiske helse burde vært mer i lyset enn det er. De burde få komme frem, fortelle hvordan de ser verden, vi bruker nok helt andre briller, men deres oppfatning er jo ikke feil. For hvem ser vel verden rett? Hvem vet egentlig hvordan verden skal bli sett? Er den rosa, eller grå, eller noe midt i mellom?

Dette er noe som opptar meg mye, menneskers psyke, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye, for jeg er jo heller ikke frisk, jeg sliter mye fordi jeg mistet Jesper, og synes det er vanskelig å leve på riktig måte uten han. Uten at han blir inkludert.
Men vi har vel alle ting vi sliter med.

Har du noe som opptar deg? Som fenger deg litt ekstra?

For meg er det sykdommer, enten fysiske eller psykiske. Jeg kan kjenne meg igjen på begge. Jespers sykdom, den fysiske, og min egen, den psykiske. Jeg må lese når jeg kommer over slike ting. Det er kanskje ikke alltid så lurt, men jeg må.
Jeg er ikke så opptatt av mote, interiør, mye mer opptatt av å finne glede, finne håpet, finne styrke. Det er det som betyr noe for meg. Skjønnhet er så mye, langt fra alt trenger å være vakkert å se på, for skjønnhet kan også være når et menneske rekker frem hånden sin, tar i mot hjelp, gir en klem. Er der. Trygghet. Stabilitet. Støtte. Nærhet. Forstålse.

Hva er skjønnhet for deg?

I det tankefulle hjørnet i dag.

Lov å spørre om råd?

For hva i all verden skal man finne på sammen med ei aktiv jente etter barnehagen og i helgene?
Synes vi gjør det samme hver dag, og jeg begynner å se en anelse kjedsomhet i rutinene.
Vi henter i barnehagen, leker litt hjemme, spiser middag, leker mer, ser barne-tv, spiser kveldsmat, kveldsstell, nattasanger, legger oss..  Ikke mye spontant. Ikke så veldig kreativt. Vi slår ikke akkurat ut håret her i familien og gjør noe nytt og spennende kan man si.

Det er sjeldent vi tar turen ut etter vi har hentet Tilde i barnehagen også, siden det er mørkt og hun er sliten, men det må jo være andre ting å gjøre? Hva gjør dere?

Det er i grunn helgene vi sliter mest med, eller, vi sliter jo ikke, men vi er ikke kreative nok føler jeg, og derfor lurer jeg på hva dere gjør for å fylle dagen for deres barn med så mye godt innhold som mulig? Finnes det noen tilbud her i Tr.heim jeg har gått glipp av, som passer for så små barn?

Det går i grunn greit de helgene vi har planer, også er jeg rimelig sikker på at det vil gå greit når det blir vår og vi orker å være ute en hel dag. Også blir jo noen ting lettere når hun blir eldre også. Nå orker man ikke være ute en hel dag, det er kaldt og snø overalt, og Tilde sier "bære" etter hun har gått et stykke, for da er hun lei. Faktisk. Dritlei.

Men de helgene vi ikke skal på besøk, ikke skal ta i mot besøk, det er ikke så mye å finne på synes jeg. Ikke så mye nytt for Tilde, på denne tiden av året. Jeg merker jeg lengter etter vår. Eller til hun blir stor nok til gå på ski. Det blir nok først vår tenker jeg ;-)
Vi er jo ute og leker en stund, og vi leker og synger og spiser og leser bøker inne. Men det blir det samme hver gang, og det må jo bli kjedelig etterhvert. Også må jo lillesøta ha formiddagsuppen sin også, så det må man jo alltid ta hensyn til.
Denne helga prøvde vi oss på baking, noe som var en suksess, dog ikke særlig sunt denne gang. Men helt klart noe som var nytt og spennende for Tilde, og som tok litt tid.

Her er noen gamle bilder da vi var på besøk hos et vennepar, det er jo alltid like stas. Nye inntrykk, nye leker, nytt sted, ny lekekamerat. Det slår aldri feil, men vi kan jo ikke være avhengig av å dra bort til venner for å gjøre noe nytt?
Mulig hun er bortskjemt, lille Tilde, for det er jo ikke noe galt i å kjede seg, det må man jo lære seg, det er bare at kjærestemannen i dette huset kjeder seg så veldig de dagene vi ikke har planer, og derfor spør jeg dere, dere kreative bloggdamer, hva pleier dere å finne på?


Jeg  må bare beklage at det er bare gamle bilder å se på bloggen min, har ikke tatt et eneste bilde siden november (foruten med mobilen) så her må jeg skjerpe meg.

Lat lørdag

Vi har hatt en ekstremt lat lørdag i dag, og av og til er slike dager ufattelige deilige.
Ingen planer, bare slappe av. Samle energi og bare kose oss sammen.

Jeg sov lenge i dag, siden det var min tur, etterfulgt av en time med akebrettkjøring og utelek sammen med Tilde og kjærestemannen. Skjønt med litt friskluft for store og små, selv om en time er kanskje i knappeste laget når været var så fint.
Etter å ha kost oss ute ble hele gjengen trøtte (selv jeg som sov til over 10), og vi tok formiddagsdupp alle sammen. Finnes det noe bedre enn å sove?

Deretter så vi en god del episoder av Timmy-tid, og spiste deilige ostesmørbrød i sofaen. Det er ytterst sjeldent vi sitter i sofaen og spiser, men vi fant ut at det var lov i dag. På en slik lat lørdag.

Hjemmelagde hamburgere og sukkerholdig drikke til middag, noe Tildusen satte stor pris på. Særlig det å få saft. "godt" "nam" sa hun hele måltidet. Som forøvring ble spist ved spisebordet denne gang ;-)

Den late lørdagen fortsetter nok i hele kveld også, skal prøve å ordne litt sunn snacks før vi skal slenge oss i sofaen og se morsomme tv-serier kjærestemannen har lastet ned.
I morgen blir det forhåpentligvis litt mer action, for i dag har vi virkelig ladet opp batteriene godt, hele gjengen.

Hva har dere gjort i dag, da, og planene videre for kvelden?

Fin lørdag :)

Nærmer seg..

Snart, jeg kjenner det allerede nå, det sitter i kroppen. Kommer som kvalmebøyger av og til, og jeg blir helt svett og varm på en ekkel måte i kroppen. For snart er det ett år siden Jesper begynte på sin endeløse hvile.
Jeg kjenner det, det er nære.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre den dagen. Jeg kjenner allerede nå at det blir tøft. Det kommer til å bli mange vonde minner.
Jeg husker alt så inderlig godt. Dagene på sykehuset, der han lå, med over 42 i temp, så forferdelig varm. Svetten rant, og mammaen gjorde sitt beste for å lindre med kalde kluter.
Jesper sov, hele tiden. Ikke et host, ikke et pip. Øynene lukket hele tiden.
Vet ikke om han kjente den kalde kluten som skulle hjelpe, hånden min som holdt hans. Ord som ble hvisket i øret hans "dette går bra, Jesper".
Han var kanskje død før han faktisk døde. Kroppen virket slik, bare hjertet slo, men det virket som Jesper hadde dratt for lenge siden.
Tårer som dryppet ned på ansiktet hans, og sorgen som allerede hadde tatt plass i kroppen min. Jeg skjønte at han aldri skulle våkne igjen. Og jeg lurte på hvordan livet skulle bli. Det var et hav av vanskelige følelser og jeg rett og slett gråt så jeg hylte der inne på rommet. Fy faen, så mye elendighet.

Sykepleiere som kom inn, lurte på hva de kunne gjøre for oss. Alle visste Jesper skulle dø. Alle prøver var elendige, og han tok ikke til seg verken mat eller medisiner. Leger kom inn. Så på oss, alvorlige blikk møtte store tårevåte øyne.
"hvordan går det med dere?". Et spørsmål som da føltes bare dumt. Alle skjønner vel at det går helt forferdelig når man står og venter på at barnet sitt skal dø.
Jeg skjønner allikevel at det var omtanke bak spørsmålet, for hva sier man egentlig? Finnes det noe man kan si som hjelper? For det eneste man vil, er at det skal gå bra, og når man vet det ikke skjer, da finnes ingen trøstende ord.

Og alle disse vonde følelsene, de kommer tilbake.
Ute er det snø, slik som i fjor. Kaldt, som i fjor. Det er enda flere dager til selve dagen, 28.jan, men jeg antar det vil være snø og kaldt da også.
Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg at det går bra, at det går bedre enn jeg frykter. Kanskje er det selve tanken på at dagen skal være så trasig, som er det mest grufulle? Eller kanskje det blir akkurat slik jeg har forespeilet det, tungt, vanskelig og trist.

Jeg kjenner jeg tenker mye på dette nå. Vil bare det skal bli februar, bare få akkurat den  dagen overstått.

Synes bildet over her er så vakkert. Kanskje ikke så vakkert for de som ikke kjenner historien bak. Og ikke er historien så veldig spesiell heller, men en sovende gutt, fra barnehagen, sammen med pappaen sin. Kjærkomment, uvanlig for oss, og dypt savnet.

Vi bærer deg alltid i hjertene våre Jespergutten vår, og tenker på deg hele tiden.

Mannfolk og klesvask.

Jeg har vært syk stort sett hele jula, og mange dager bare lå jeg i sofaen og sov.
Kjærestemannen fikk i oppgave å vaske klær, noe som egentlig skulle være en enkel oppgave, for han skulle vaske sengetøy. Dette er da min oppgave i huset, men den syke må få pleie ;-)
Her i huset vasker vi sengetøyet på 90 grader, og slenger det i tørketrommelen etterpå. Dette hadde også kjærestemannen fått med seg, så hva kunne da gå galt?

Vel, han skjønte nok selv at nøstebarnpysjen og bodyen til Tilde for det første passet inn i verken vaskeprogrammet eller i en tørketrommel når han tok det ferdige resultatet ut av maskinen. Og det som var såå fint.. Nå er det i grunn bare bittelite, og veldig stivt.

Og jeg ble ganske sur.

Hvordan er det hjemme hos dere? Fikser mennene klesvask? Kjærestemannen er veldig flink til det aller meste av husarbeid, men det er ikke første gangen han ødelegger dyre klær i vaskemaskinen.
"klær er klær, det kan vel vaskes sammen, selv om det er ull, rødt, hvitt, eller bomull?"

Tilde kan..

Jeg tenkte at et hyggelig innlegg kunne være på sin plass nå, og selv om jeg ikke har noen nye bilder å dele, kan jeg alltids dele noen gamle, Tildeskatten har jo alltid vært nydelig, nå er hun i grunn ganske rar (på bilder) ;-)
Altså, hver gang jeg har tatt bilde med mobilen min har hun bare laget grimaser, hver eneste gang. Jeg tror nok selv at hun synes hun er en yndig liten prinsesse, men jeg er bittelitt uenig.
Så da passer det kanskje greit å legge ved et par gamle bilder, uten grimaser.

Men hun kan så mye mer enn å lage morsomme grimaser når jeg tar bilder, jeg synes at utviklingen går i et kjempetempo. Jeg husker at jeg var så bekymret for språkutviklingen hennes en periode. Trodde hun hadde litt tungt for det, men nå kan jeg slappe av der. Hun prater som bare det. Og jeg synes hun er vannvittig flink.

Tilde kan masse, hun hermer etter hvert eneste ord, så nå gjelder det å passe seg for hva man sier. Eller, jeg må innrømme at det en dag datt noe hardt på tåa mi, og jeg sa vel noe mindre pent. Min lille arving gikk da å sa det ordet resten av den dagen. Så jeg må passe meg nå.

Hun kan også snakke i setninger, og det er kjempemorsomt. Det er gøy å kommunisere med ord. Og det er ekstra gøy når jeg forstår hva hun mener, for det er jo ikke så lenge siden det kom flere ord ut jeg ikke skjønte hva betydde.
Det koseligste er når hun sier "pappa e kjæresten min".

Hun kan synge bæ bæ lille lam, so ro lillemann og klappe klappe søte. Hun kan vel ikke helt melodien enda, men jeg skjønner hva hun mener ;-)

Hun er trassen, sint og vet hva hun kan. Veldig klare-sjøl alder, selv ting hun overhode ikke kan klare enda, det skal hun klare selv. Tålmodighet, det har hun arvet fra meg, og derfor er den ikke-eksisterende.
Det er veldig tydelig når hun skal skrelle en klementin eller banan, og ikke får det helt til, da sier hun til meg "æ kaste", også kaster hun den i søpla. Orker ikke bruke tid på sånt tull.

Tilde har alltid vært veldig lett i matveien, men nå har blitt mye mer kresen, og bestemmer seg før hun smaker på ting om hun liker det eller ei. Hun tror hun liker grønnsaker, fordi det er så fint som hun sier, men hun spytter det ut hver gang. Hun skal derimot ha kred for at hun smaker på hver gang, men hun liker det virkelig ikke. "æææææsj".

Tilde kan kunsten å få viljen sin ofte. Hun ser på meg med sine vakre øyne, kysser meg på kinnet og sier "kjeks". Hva gjør man da?

Hun er sta, og viljesterk, klatremus, og elsker å være i barnehagen. Hun kan navnet på alle de 14 barna på gruppen sin, og snakker om spesielt en gutt i søvne om natten. Er det en kjæreste mon tro?

Hun kan løpe, men av og til går føttene litt fortere enn hodet, og hun dunker borti det meste.

Tilde er også veldig glad i Postman Pat. Og vet hvor filmene finnes. Det får vi høre daglig, at nå er det på tide å "sætt på Pat". Mammaen håper at Postman Pat fordufter snart, for er i grunn veldig lei av de samme filmene gang på gang.

Hun tuller fortsatt en god del på nettene, men kan slå til å sove lenge, sånn av og til. Akkurat lenge nok til at vi tror det er varig, for å så våkne kl 3 og si "stå opp" og hyle.

Tilde kan sjarmere alle hun møter på sin vei, hun kan også irritere gråstein. Hun elsker hester og elsker å "lage" mat, hun tror hun er gamlere enn hun er, og sier baby til de fleste barn som også er større enn hun.

Hun får meg til å le hver dag, for hun er fryktelig morsom. Hun har humor i bøtter og spann, og det digger man jo.

Tilde kan kunsten å få mammaen til å le, selv om tårene sitter i øyekroken. Hun trøster meg og koser med meg og kysser meg, og av og til slår hun meg, men det snakker vi ikke så høyt om.

Stolt, jeg? Ikke lite.

Mareritt.

Det er det eneste ordet jeg kan komme på, som passer for årets jul. Et mareritt.
Hvordan kunne det gå så galt, at jeg, som tidligere har elsket julen for alt den er, nå har følt en jul med gedigent hat rundt i kroppen? Alt jeg ville var at desember skulle forsvinne.

Svaret sier seg jo selv, jeg skjønner jo også det, at den første julen uten min kosteligste ville være vanskelig og tungt. At jeg ville kjenne på sorgen og savnet ekstra mye, men hadde allikevel håpet at det ville være litt juleglede å spore. For Tilde sin del. Hun fortjener jo det, gjør hun ikke?

Adventskalenderen jeg hadde kjøpt til henne, ligger fortsatt på soverommet, i en pose. Det ble ingen adventskalender på henne i år. Uansett ikke noe hun sørger for, som er så liten og skjønner jo ikke noe av det i år. Jeg har allikevel dårlig samvittighet for at det ble slik, da.
Julegaver ligger fortsatt på benken, nettopp innpakket, men langt fra sendt. Kjøpte de tidlig i desember for å få de ut i tide, men når energien ikke finnes der, så forblir pakkene liggende.

Julekortene ligger også i konvoluttene sine. En liten formue brukte jeg på de, og fikk de i november. Nå skulle jeg virkelig være tidlig ut, tenkte jeg. Kjærestemannen fikk sendt ut noen, til de han kjente, men det er en dunge igjen. Ikke kommer jeg til å sende de ut heller. De blir vel kastet etterhvert.

Julen føltes så tom i år. Ikke skulle jeg finne juleantrekket til Jesper frem, ikke skulle han få noen gaver, ikke skulle julen handle om han på noen måte. I allefall ikke på noen god måte.
Det hele er over,  han finnes ikke mer. Alt vi kunne gjøre var å tenne lys på graven hans, og tenke på han. Det føles så feil, så på langt nær nok. Det må være noe annet, noe mer jeg kan gjøre for han?

Julen 2009, Jesper lå i fanget, i god form, kjente på alle gavene sine. Han brydde seg nok fint lite om gaver, men det var uansett veldig koselig at han fikk julegaver som alle andre barn. Jeg elsket at mennesker tenkte så det knakte i hodene sine for å finne ting som kunne være noe for Jesper. Forferdelig vanskelig, men alle gaver var alltid fulle av omtanke. Noe for han. Noe han kunne bruke.

I år tok jeg ingen bilder. Ikke av fineste lille Tilde heller, der hun satt i en nydelig kjole og var så utrolig fin. Jeg var og er så stolt av henne, og skulle selvfølgelig ikke latt det gå utover henne at jeg var lei meg. Jeg tror ikke hun så det, tror ingen så det, at jeg var veldig trist, men jeg orket aldri ta noen bilder eller markere at julen var her. Ikke i hele desember.  Det føltes så feil at Jesper ikke skulle få feire jul, at han ikke fikk være med. Jeg vil bare slette hele desember fra tankene. Starte på nytt til 2011, kanskje julen vil føles bedre da, og jeg vil ta vare på minnene?

Derfor måtte jeg ta en pause fra bloggtilværelsen også. Kanskje hadde det vært lurt å bare skrive om mine tanker og følelser når det stod på som verst, men jeg klarte ikke. Tenkte så mye på døden, og kunne ikke skrive flere innlegg om det.

Jeg ser bare for meg døden som et svart hull. Ikke eksisterende. Når man dør, så er alt over. Det blir som aldri å våkne igjen. Det er mine tanker selvfølgelig, og jeg skulle egentlig ønske at jeg ikke tenkte slik. Det hadde vært en stor trøst å kunne tenke at Jesper var et annet sted og levde på nytt. At han har det bra nå. Men jeg klarer ikke se det for meg, det er en endeløs hvile som ikke fører noe for seg.
Det smerter meg så veldig at det ble sånn. Særlig nå i disse dager.

Jesper var jo verdens vakreste når han sov. Og jeg vil bare se for meg han slik, som på dette bildet. Sovende og i god form. Jeg tør knapt tenke på hvordan han egentlig ser ut nå. Han er jo borte, helt borte. Hele han.

Jeg er sjeleglad for at jeg har Tilde. Hun er verdens beste, og livet hadde vært ulevelig uten henne. Hun er alltid så smilende, rampete og god. Hun viser at hun er glad i mammaen sin, og tvinner henne rundt hver en finger til enhver tid. Hun kan allikevel aldri bringe Jesper tilbake, hun kan gjøre sorgen lettere å bære, men hun kan aldri erstatte det store tapet.

Livet er alt annet enn rettferdig, men jeg håper i allefall at 2011 vil bare være god mot oss. Jeg synes vi fortjener det,

Nå er jeg i allefall tilbake i blogglandia, og håper etterhvert at humøret kommer tilbake. Slik at jeg kan dele lystige og hyggelige ting med dere også, det fortjener dere alle sammen.
Og jeg har stor tro på at det skjer.