Om å være positiv.

Det er et ganske ukjent fenomen her, som dere vet. Jeg har mistet evnen til å tenke positivt, til å være optimist. Og det er ganske trist i grunn. Ja, det er ikke sånn alltid, selv om det virker slik, men jeg må jo innrømme at jeg rekker å være negativ mange ganger om dagen.
Jeg rakk å være frisk i ca et kvarter før jeg igjen har blitt syk. Og da får jeg besøk av teite tanker, negative og pesimistiske.  Hvorfor er det sånn? Og hvordan kan man endre tankemåte?

Jeg er lei av å alltid tenke det verste, for selv om jeg har opplevd det verste, så skal jeg ikke alltid gjøre det? Eller er det derfor jeg tenker det verste? At jeg har erfaring i et tap som er så uendelig vondt, at jeg tror at alt av onder skal ramme meg? Det er i grunn en ulogisk tanke, men allikevel så kan den ofte føles reel. Jeg fikk oppleve mitt verste mareritt, så jeg har ikke fått helt troen på at ting skal roe seg på den fronten.

Jeg har inntrykk av at mange her i blogglandia har en helt annen oppfatning av livet enn hva jeg har. Der optimisme og positivitet herjer rundt. Det føles i allefall sånn. Så kommer man på min blogg, og blir møtt av en vegg av negativitet, bekymringer og klaging. Det er ikke meningen at jeg skal ha tidenes syteblogg, men jeg ser at trenden er der. Og jeg har i grunn ikke lyst til det.

Kanskje jeg skal bare slutte denne evige sytingen og heller legge ut noen bilder?

  For noen dager siden fikk jeg noe som ga meg masse glede, der og da. Og hver gang jeg ser det. En nydelig vimpelrekke. Man blir alltid glad av pakker i postkassen :)

Jeg har bestilt den hos putitinabox, og hun er virkelig flink til å lage både det ene og det andre (vimpelrekker, puter, skjerf etc). Verdt å ta en titt på bloggen hennes, den er kjempefin.

 Synes det er så nydelig med slike vimpelrekker, og selv om jeg ikke akkurat blir frisk av de, så er de jo en slags medisin for tankene. Så fint med navnene til de som betyr mest for meg også.

Vakkert, sant?

Den største gleden er jo min enestående datter. Som liker å kose seg ute og inne. 

Her ser vi på ender, og "gjemmer" oss bak gardinen på stua.

Lille frøken-blir-ikke-bedre-av-øyekatarr-fordi-hun-ikke-får-noe-medisin-fordi-hun-er-så-sta er jo den aller største gleden. Jeg er jo ikke negativ når jeg sammen med henne.
Jeg er jo bare glad for å ha henne i livet mitt. Hun er jo så fin. Og hun vet heldigvis ikke at mammaen har et ekstra bekymringsgen, for hun er glad og trygg og tillitsfull. Full av lykke, fullkommen.
Kanskje det er frykten for at hun skal forsvinne, eller at jeg skal forsvinne så jeg ikke får ta del i livet hennes, som er den store belastningen i livet mitt.

Fordi jeg vet det kan skje, det har skjedd meg før. Og jeg er stadig på jakt, og det er så slitsomt. Jeg klarer ikke roe den tanken. Det kan jo skje igjen.
Og jeg tror ikke at andre kan forstå hva som foregår i hodet mitt, før de har vært der selv. Så jeg ønsker jo ikke forsåelse av min galskap, for jeg unner ingen å oppleve å miste sitt barn.

Men jeg ønsker å endre tankemåte, være mer positiv, mer realistisk, optimist.
Noen som er flinke på det? Noen som sitter med gode råd? Jeg skjønner at det ikke finnes noen fasit, men jeg tenker at jeg har ingenting å tape på å spørre?

 Ingen som ser meg her vel? ;-)

Fornying

Jeg hadde plutselig behov for litt fornying på bloggen. Kom til å tenke sånn på Jesper, at det er 8 mnd siden han døde. Måtte bare gjøre noe for å tankene over på andre ting. Ikke bestandig så lett, og ikke ble jeg helt fornøyd med fornyingen heller. Det er jo typisk.

Sitter å ser på gamle bilder, og savner han voldsomt. Vil derfor dele noen magiske øyeblikk med dere. Det finnes mange av de, og om jeg velger noen få om gangen, lever jeg litt lengre på gode minner.

Her leker han som han alltid gjorde med verdens fineste kjærestemann og pappa. Jeg savner den tiden, og kjenner i hjertet mitt at det gjør uendelig vondt. Det føles som et annet liv, men det var jo mitt liv. Allikevel er det i dag et fremmend liv.

 Jeg har vel i grunn ikke så mange nye ord å dele med dere. Mange tanker, men de er jo fortsatt de samme. Jeg tenker likt som jeg gjorde forrige måned, og for et halvt år siden. Savnet er der alltid, sorgen endrer ansikt.

Bakovergleden. Det var virkelig den største gleden. Full fart bakover. Latter. Gode hvin. Armen som ble sterkere og sterkere for hvert kast bakover. Jesper ble også sterkere. Brukte all sin makt på å kaste seg bakover. Ville mer og mer. Sunnhetstegn.

En liten og glad gutt, kanskje rundt 6 mnd? Er ikke sikker på når bildet her ble tatt. Men det vekker mange minner, ikke bare de triste minner, men om et liv med en gutt som smilte og lo og hadde det også bra. Så bra som han kunne. Jesper visste ikke om et annet liv, så for han var disse dagene enestående. Han visste ikke om alt han ikke kunne, og vi ga blaffen i det også. Det betydde ingenting lengre, at han ikke skulle lære noe nytt. Det viktigste for oss ble å se han, få sett smilene  og være sammen med Jesper. Vår Jesper, slik som han var. I våre øyne var han perfekt. På de gode dagene.

Jeg savner ikke så mye det som vi ikke fikk. Det at han aldri lærte å gå, snakke eller se på meg gjorde jo vondt i starten. Men den sorgen ble fort erstattet med lykke over å være mammaen til denne fine gutten. Han kunne jo så mye mer enn å gå, enn å snakke. Han kunne krype inn i hjertene til folk, nå inn hos mennesker og gi dem glede. 

Livet handler ikke om milepæler, men om øyeblikk. De gode øyeblikkene tar vi vare på, lagrer de i hjertene våre og tar de frem når vi trenger å kjenne på de.

Jeg tror jeg må legge meg nå. Tilde hoster som bare det, og jeg har tidligvakt på jobb i morgen. Skjønner i grunn at dette blir en tung natt, siden lillefineste ikke sover noe særlig, og jeg har alt for mange tanker å holde styr på.

Jesper...

Verdens fineste Jesper, et bilde sier mer enn tusen ord.

Øyekatar

Jeg blir nesten litt provosert når jeg tenker på han eller hun som fant opp disse seige og ekle dråpene som skal i øynene til våre barn når de har fått øyekatar. For min lille ramp gjør følgende:

A: ser at jeg kommer med medisinen og løper rundt som en tulling.
B: holder seg foran øynene med hendene kjempehardt.
C: rister på hodet og blir som en ål i fanget.
D: kniper igjen øynene med alt hun har av muskler der.

Det er altså nytteløst. Selv om vi er to som prøver. En holder, og en skal dryppe.
Men hva hjelper det når hun så bestemt kniper igjen?
Øyevippene er i allefall fullt medisinert ;-)

Noen andre som sliter med å få gitt slike medisiner? Eller har noen tjuvtriks?


Her sitter jeg å HOVEDGLEDER meg til å se den ferskeste episoden av Dexter.
Har egentlig en god del jeg skulle ha blogget om, men i kveld er jeg tv-slave, og gleder meg til det.
Tilde sover endelig, med øyevipper nedgriset i medisin, og med ei hånd godt plassert over det ene øyet. Alltid på vakt vettu. For her er det farer rundt hvert hjørne ;-)

Rampus Tildus.

Tilde-min

Frøken tann-rar, men ellers også ganske rar, men ikke bare rar, da, litt søt og god også. Litt snill, litt streng, litt sint, men mest glad, og morsom, og litt rar.

Litt bestemt, skal-gjøre-alt-selv, og bryr seg slettes ikke om at jeg må vaske gulvet flere ganger selv. Spiser selv, søler selv, roter selv, rydder ikke selv. Sier NEINEI om jeg vil pusse tennene, for hun skal pusse selv, og det betyr å suge av tannkremen, slett ikke pusse.
Sier NEINEI om jeg skal skifte bleie, for det skal hun helst klare selv, og den kan vi godt ha på hodet. Sier pappa til mamma, og pappa til pappa, og pappa til onkel, men tante til tante, og koser på alle som fortjener en kos, men slettes ikke når jeg spør om å få en liten kos. Da sier vi NEINEI og løper å gjemmer oss. Helst bak gardinen. Som er så og si gjennomsiktig.
Lura ;-)

Elsker musikk, og danser rundt i ring og ring, helt til hun ramler og blir svimmel.
Klaus Sonstad er favoritten. Og vi danser og danser. Nevnte jeg svimmel?
Nevnte jeg fall? "dætt ned" sier hun, og fortsetter ringdansen.
Ingen respekt for sin mor, som også kalles pappa, ler når jeg sier nei. Selv med streng stemme. Og om jeg skulle finne på å si noe annet litt strengt, så smiler hun og skrattler.
Og gjør det hun ikke har lov til igjen...

Elsker å tulle, å le og få andre til å le.
Og hun gjør livet til alle som har henne i det til en berikelse.
Hun er herlig, ufattelig herlig.
Et funn, et unikum, et mirakel.

EN GLEDE.

Gavelek 2

For lenge siden, ja en evighet har det nå blitt, (og det beklager jeg voldsomt Mona) skal det nå bli en ny gavelek her. Jeg håper dere har lyst til å være med, jeg har planer om å kjøpe fine og snertne gaver skal dere vite :)

Et veldig dårlig bilde, men fargen er i nydelig lyserosa

Ja, for lenge siden fikk Tilde en nyyydelig vimpelrekke for å ha på rommet sitt. Mona vet litt hvilke farger som går igjen på rommet til Tilde, og den passer helt perfekt. Hun har tidligere malt et uglebilde som jeg elsker. Hun kan nemlig både å male og sy denne jenta.

Som dere skjønner går det mye i rødt og rosa på rommet til Tilde, farger jeg blir glad i. Er ikke så veldig rosa-rosa av meg, men synes det er fint når det blir litt rosa, og liker at det er litt jentete preg på rommet til Tilde.

En kjempenydelig vimpelrekke er det i allefall, og den er MYE finere enn hva jeg får frem på bildene her. Ikke så flink til å ta bilder bestandig. Rett og slett perfekt er den.

Nå håper jeg at jeg fortsatt husker hvordan gaveleken fungerer, men jeg tror det skal være slik at de tre første som skriver en kommentar til innlegget her, og vil være med på gaveleken, er med. Du vil da motta en gave fra meg, og når du får den i posten så linker du i din blogg, og med bilder av gaven du fikk. Og så blir det din tur til å finne snerte gaver til tre stk. ;-)

Man trenger ikke lage gaver selv altså, jeg har planer om å KJØPE. For håndarbeid kan jeg ikke.
Og si fra om du vil at gaven skal være til deg, eller om du har barn og vil at gaven skal være til barnet, så får vi se hva vi får til her.

Mona har en kjempefin mammablogg. Her finner du litt om alt i grunn, og en blogg jeg er innom hver dag. Rett og slett en av mine favorittblogger. Ta en titt du også :)

Tusen takk Elin.

Tusen tusen takk for den kjempefine lua Elin :)

I dag dukket det opp en liten pakke i posten. Pakker er alltid kjærkommet hos meg, og denne pakken ble jeg veldig glad for.
En nydelig, varm og tøff ull-lue til Tildusen min.

Kan tenke meg den blir helt super å ha i barnehagen når det blir litt kaldere tider. Og det er så veldig kjekt med luer som hun ikke kan dra av seg, for hun er veldig kjapp til å ta av seg klær om hun kan ;-)
Og den passet helt perfekt.

Elin har en veldig nydelig og fin blogg som dere må ta en titt på også.
Det er en blogg jeg alltid er innom, og alltid koser meg med.
Igjen, tusen takk søte du.

Utetid.

Tilde elsker å være ute. Det er det artigste som finnes. Å huske, det tror jeg kommer veldig høyt opp på listen av favoritting, og det er veldig artig når man får full fart. Det rare innfallet hennes, om at den rosa spaden skal være med på alt, det skjønner jeg ikke så mye av. Men den er med på husking, på gåturer, bilturer og av og til når vi bader. Og det kan bli totalt raserianfall om den skulle være borte, og da holder det ikke å prøve å gi en gul eller blå spade, for den SKAL være rosa. Diagnosebarn? ;-)
Vi har lært og kjøpt inn en del.

Tilde har sett at de større barna klatrer opp her, så lett som bare det. Å hun skjønner virkelig ikke hvorfor hun ikke kommer seg opp. Hun står å rister og drar i tauet, og roper. Men det hjelper så lite. Jeg vil tro det er ganske lenge til hun kommer seg på toppen ;-)
Selv om hun står leeenge hver eneste dag og rister på tauet i håp om at det skal få henne opp.
Hun er ei skikkelig klatremus, men akkurat her møter hun litt motstand.

det blir visst alltid innmari mange bilder når jeg først skal legge ved noen. Jeg klarer ikke være kortfattet til noe her i livet. *rødme*

Smilet er alltid tilstedet, særlig når vi leker ute og koser oss. Sant hun er fiiiin ja? :)
Hun gir meg nesten en sånn nyforelsket-følelse. Tenk at hun er min, jeg blir så stolt.

To søte tannebisser nede. (og to oppe) Og jeg må innrømme jeg bekymrer meg litt for akkurat det. Hun har bare 4 tenner, og er 16 mnd. Helsesøster var ikke veldig bekymret, men sa fra at dette ikke var normalt heller. Og dette må følges opp. Hun burde hatt flere tenner.
Mammahjertet liker ikke slike ting som må følges opp, da blir man lett engstelig for at noe er galt. Det må jo komme flere tenner, sant? Hun kan jo ikke bare ha 4 tenner resten av livet sitt.
Kan ikke forstå at det finnes barn som ikke har fått tenner der ute?
Og ikke skal jeg google det heller, for jeg lider av googlesykdom og finner helt sikkert ut at det er noe ALVORLIG galt med henne om jeg først setter i gang med googlingen.

Hva tror dere, kommer det flere tenner, eller bør jeg bare bestille et gebiss? ;-)

Og når jeg først skal fortelle om ting som er litt utenfor normalen, så er jo også vekten til Tilde ganske langt utenfor normalen. Men spisingen tror jeg er litt over. Hun spiser veldig bra, men veier kun 9 kg. Akkurat her er jeg ikke overhodet bekymret, for hun følger jo så fint sin egen kurve, og spiste her en dag 13 kjøttboller ;-)

Akkurat nå ligger Tilde og kjærestemannen (som var ute på byen i går og sikkert trenger litt ekstra søvn) og sover. Jeg skulle i grunn rydde hus og sånn, siden vi straks får besøk, men sitter godt plantet i sofaen enda. Formen er fortsatt ikke bra, selv om jeg har gått en uke på penicillin. Men det har i allefall blitt bedre, og det er veldig etterlengtet. 3 uker med sykdom for meg er mer enn nok. Tilde snørrer og hoster som bare det, så her må vi vel utsette vaksinen for andre gang i morgen. Typisk.

Håper alle får en fin søndag. Her har vi planer om å komme oss til skogs når alle har våknet og fått noe å spise :)

Ord

Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg her, så var jeg litt bekymret med tanke på språkutviklingen til Tildusen min. Syntes det var veldig få ord, og lurte på om hun hadde litt tungt for det.
Ja, hva kan jeg si. Nå har ordene bare rast ut av munnen hennes, og hun kan i mine øyne mange.
Fra så og si ingenting så sier hun nå: Hei, hadet, takk-takk, pappa, mamma (men veldig sjelden hun sier mamma da, går mest i pappa), gakk-gakk (and), hest, vov-vov (hund), katta, tørst, namnam (sulten og mat), bade, smokke, boka, sætt dæ, dætt ned (når ting faller i bakken, eller hun "mister" det i bakken, eller hun ramler), der, nese, se, sko, borte, titt-titt, bil, tut-tut (toget), Tilla (Tilde), ball, nei, tett (som i tett i nesen), banan, Nanda (som er dukken Amanda).
Også kan hun lage noen dyrelyder og billyder etc :)

Det er sikkert et par ord som har gått i glemmeboken akkurat nå, men jeg synes det er en rasende utvikling. Fra så og si ingen ord, til ganske mange på veldig kort tid. Det kommer nye ord hver eneste dag, og det er så moro å kommunisere med ord også :)
Det er en veldig fin alder hun er i nå, når hun forstår så mye, kan gjøre seg forstått og man kan ta del i alle de fine fremskrittene. Jeg blir stoltere enn stoltest.

Så nå er jeg ikke bekymret lengre. Ikke på noe. Jeg er helt sikker på at hun er superfrisk.
Det har tatt lang tid, men det er en lettelse å kjenne på at nå tror jeg endelig på at hun er det.
Hun er kanskje litt ekstra søt, men det får vel bare være ;-)

Noen artige episoder har det også blitt når det har kommet flere ord.
Nå er jeg som dere vet, syk og tett i nesa. Dette har jo Tilde fått med seg.
Så hun fant en dag nesesprayen min, og gikk rundt på stua med den. Latet som hun sprayet i nesen mens hun sa med litt sånn streng stemme "tett".
Og det gjorde hun flere ganger.
Jeg aaaner ikke hvor hun kan ha tatt det fra altså ;-)

Og i går da pappaen kom hjem, så satt vi og spiste middag. Tilde kikket strengt på kjærestemannen og sier "pappa, sætt dæ".

Ordet "sætt dæ" det er vel veldig vår (min) skyld at hun sier. Fordi hun har alltid vært en klatremus, og prøver stadig å klatre ut av stolen sin. Og vi sier med streng stemme "sætt dæ". Eller jeg i allefall, som er trøndersk. Kjærestemannen sier vel "nå må du sitte", og er litt snillere i målet.
Og nå reiser hun seg opp, sier med streng stemme til seg selv "sætt dæ Tilla", også setter hun seg ned. Veldig artig å se på.

Rart å tenke på hvor mye de lærer på så kort tid. Jeg blir så forundret, målløs rett og slett.
Jesper kunne aldri et eneste ord, kunne stort sett ingenting i en alder av 2,5 år.
Og da blir det helt magisk å følge utviklingen, slik den skal være, men for meg, helt MAGISK.

Og stoltheten, den ligger der, hver eneste dag.
Når hun løper mot meg i barnehagen, sier HEI med den søteste stemmen og ser på meg med store øyne og sier "tørst". Så tenker jeg på alt hva hun kan, i en alder av 16 mnd, så er hun for meg et vidunderbarn. For alle andre er hun nok helt normal, gjennomsnittelig.
Men ikke for meg.


Det eneste jeg savner bittelitt er at hun lærer seg å si JA, for det blir veldig mye nei her, også hadde det vært veldig hyggelig om ordet mamma ble brukt i allefall en gang om dagen.
Her er pappa helten nemlig. "pappa, pappa, pappa" sier hun mens hun danser rundt på gulvet.

Jadda. :-)

14.sept er en tankefull dag

Har akkurat stått opp, for andre gang i dag. Pakket meg inn i et teppe, tatt et hav av smertestillende, skylt nesen min med saltvann for tusende gang (føles sånn i allefall), tatt den andre dosen med penicillin og tenkte jeg skulle skrive noen ord.
Jeg liker ikke å være syk, faktisk så takler jeg det svært dårlig etter at Jesper døde. Jeg blir rett og slett redd.
Ikke at det feiler meg noe alvorlig, men jeg blir redd for at det skal være noe som ligger å ulmer allikevel. Tenk om? Jeg hater tenk-om-tanker i slike sammenhenger.
For det har blitt mange tenk-om-tanker i de siste dagene.
Jeg har ikke vært på jobb på kjempelenge, og har et stort slør av svart samvittighet rundt meg. Jeg ble jo ikke syk med vilje, så det er jo ikke noe jeg ønsket, å ligge her hjemme og være syk. Men jeg pleier jo aldri være syk, og jeg hadde tenkt å jobbe hver eneste dag, jeg tenk.
I allefall ikke starte jobbtilværelsen med å være hjemme i nesten 14 dager *sukk*

Og på disse dagene, der jeg har vært alt annet enn sosial, bare hjemme i mitt eget selskap stort sett, da blir det så tankene hoper seg opp. Dette er ikke bra for meg. Jeg trenger å bli fort frisk, og komme meg tilbake til jobb. Ikke sitte hjemme og synes synd på meg selv, tenke de verste tankene og gråte over min umistelige skatt som måtte dø alt for tidlig.

For jeg har tenkt masse på Jesper de siste dagene, mye mer enn jeg har gjort tidligere. Jeg har så mye tid til nettopp det, å sitte å tenke. Se på bilder, bla i album og se på gamle videoer av et tidligere liv, et liv med Jesper.
Et liv jeg savner på så mange måter, men også så sjeleglad for å være foruten. Jeg er glad for å slippe å forholde meg til sykdommer, smerter og alt sykdommen til Jesper førte med seg, men jeg tror allikevel at sorgen og savnet gjør at jeg glatt kunne tatt det tilbake, for å ha han i armene mine igjen.
Det føles så lenge siden han begynte på sin siste hvile, samtidig vet jeg at det har gått bare litt over et halvt år, som er ingenting.
Jeg kan se tilbake i tid, og huske så mye av det vi gjorde, uten at det kommer noen bilder i hodet mitt som inneholder smerter, sykdom, frustrasjon, redsel. Alt jeg ser er den gode gutten min, som stråler og er i fin form.
Det er ikke rart man blir full av savn, når man husker bare det fineste, og tror at det var slik livet var. Jeg vet jo innerst inne at det ikke er sant. Jeg vet jo at livet til Jesper ikke inneholdt bare gode dager, ikke stålte han hver dag og han var nesten aldri i fin form mer enn en dag om gangen.
Jeg burde jo føle lettelse fordi han slipper mer smerte, jeg burde være glad for at han ikke lengre har det fælt.
Det er egoismen i meg som taler, som vil ha tilbake Jesper. Det er akkurat som om jeg ikke unner han den siste hvilen, der han ikke lengre har det vondt, fordi alt jeg tenker på er at han må være her hos MEG. Vi hører sammen, jeg og Jesper. Den viktigste brikken er borte, og hva er et puslespill uten den ene viktige brikken som gjør det ferdig?

Men livet dreier seg jo ikke om meg, og hva jeg vil og hva jeg kan få. Og noen ganger er det veldig vanskelig å forstå nettopp det. Å akseptere at dette faktisk var det beste for Jesper, når livet hans var så vanskelig og tøft.
Jeg klarer ikke se det allikevel, fordi jeg savner han så.

Han ble 2,5 år. Det er ikke et langt liv, det hadde knapt begynt. Det var allikevel hele livet hans. 2,5 år er jo et helt liv, selv om det er alt for kort.
Og det er i allefall mer enn lang nok tid til å kjenne på glede, på stoltheten over sitt barn, bekymringer og alt som kommer når man blir flere i familien.
2,5 år er egentlig ganske lang tid det, når man tenker på alt man har gjort. Alt man har klart, alt man har forsøkt. Alle kamper som han vant, på 2,5 år var veldig mange.
Jeg tør vedde på at nesten ingen andre barn har vunnet så mange kamper om å leve, på så kort tid? De fleste skal nemlig slippe å ha slike kamper i vente, de skal ha livet foran seg, det er jo slik det skal være.
Likvel, det skulle vært så mange år til han skulle ha vært her, sammen med oss som er så glad i han.
Det skulle vært han som skulle vært i sine foreldres begravelse, når vi skulle begynt på vår siste hvile, og vi skulle vært gamle og døden skulle ha ventet på oss, naturlig.
For meg, for de aller fleste, så finnes det ikke noe naturlig når barn dør. Selv om de er syke.
For det er jo i grunn helt unaturlig at små barn skal bli så syke.

Skulle ønske jeg kunne finne et svar på alle tankene mine, at det fantes en fasit der ute. Som gjorde at jeg ikke sitter nå, den 14. september 2010 med en haug ubesvarte spørsmål, redsler og bekymringer i hopetall og bøttevis med frustrasjoner. Jeg kjemper en kamp med meg selv, om å bli trygg, og ikke være redd.
Jeg er redd døden, at det preger min hverdag en del. Redd for å miste flere som står meg nær, redd for å forsvinne selv. Ting kan man erstatte, mennesker kan man aldri erstatte, og det er i grunn litt skummelt når det finnes bare en av hver.

Jeg er ikke sterk som mange av dere skriver til meg, jeg er svak som en forsvarsløs fugleunge til tider. Men jeg har som alle andre gode og dårlig dager, og på dårlige dager tenker jeg mer som dette innlegget. Hver dag er heldigvis ikke slik.
Men, jeg vil være sterk, jeg vil ikke være redd.
Mitt mål er å kjenne at jeg er trygg igjen, helt trygg, en hel dag, uten bekymringer om ting som kan skje.
For etter Jesper måtte dø fra oss, har jeg naturligvis blitt litt annerledes i tankemåten min.
Og det må jeg prøve å endre på. For meg selv, for alle andre.
Slik at livet blir godt igjen.
For det skal det være. Godt, trygt og herlig. Jeg er glad jeg lever, jeg er glad jeg er til, jeg er glad i så mange, og så mye.

Jeg er glad jeg kan skrive litt av det som foregår i hodet mitt også, fordi det er terapi, og etterpå føler jeg meg ofte mye bedre. Jeg er glad i bloggen min, fordi den er en nødvendig ventil for meg.
Og jeg er glad dere orker å lese og kommentere ting som kanskje virker helt banalt i deres øyne.
Takk for at du tok deg tid til å lese, du skal vite at det betyr mye.

Sykdom

Her i huset er det nå sykdom som gjelder, så jeg har ikke overskudd til å sitte foran dataen i disse dager. Jeg kommer nok sterkere tilbake når jeg er frisk og rask igjen.

Ville bare si fra hvorfor det er så stille fra denne kanten.

Ha en fin søndag alle sammen :)

Avhengighet

Er du avhengig av noe?
Jeg var avhengig av otrivin. Helt hekta.
Jeg har vært verre enn jeg er nå, men har også vært bedre.

For noen år siden var jeg så avhengig at jeg hadde flasker med otrivin nesespray i alle vesker, alle jakker, på hvert rom, og alltid under puta på soverommet. Brukte det flere ganger daglig.
Jeg kunne ikke dra noen steder uten, og jeg måtte alltid bruke nesespray før jeg la meg.
Jeg ødela slimhinnene mine helt, og ble bare tettere og tettere - løsningen ble enda mer otrivin.
Og da baller det fort på seg.

Jeg var hos en ØNH-spesialist i forbindelse med ørebetennelser som aldri ga seg. Han tittet også i nesen min, og ble rett og slett rystet. Lurte på hva i alle dager jeg drev med?
"Sånn må du ikke gjøre" sa han med streng stemme når han tittet inni nesen min, men det gjorde jeg. *skamme seg*
Jeg fikk time til operasjon ganske umiddelbart, og han fikset rett og slett opp i avhengigheten min.
Den verste perioden med avhengigheten var likevel etter operasjonen. Jeg måtte ha to kjempesvære tamponger i nesen, 24 timer i døgnet.
Jeg fikk klaus. Noe av det verste jeg vet er å være tett i nesen, jeg makter det ikke. Og sove med slike tamponger i nesen gjorde at det ble minimalt med søvn.
Det føltes som om jeg skulle kveles. Husker jeg tenkte "er det virkelig verdt det?"

Men, da disse tampongene avgikk med døden, fikk nesen min ett nytt liv. Det var verdt det.
Jeg kunne puste igjen. UTEN otrivin.
Jeg kunne sove uten hjelp, og jeg fikk ikke panikk om jeg ikke fant nesesprayen min lengre.

Tenk at det skulle bli så ille? At man kan bli så totalt avhenging av noe man kan kjøpe på en helt vanlig butikk? Jeg følte meg til tider som en rusmisbruker. Og det var kanskje det jeg også var?

Jeg har vært flink i flere år, og bare brukt når jeg har vært kjempeforkjølet. Men bare et par dager.

Vel, grunnen til at jeg nevner dette nå, er at høsten har kommet, med alle basselusker som finnes. Jeg er pottetett i nesa, og har prøvd både saltvann og slikt nesehorn man får kjøpt på apoteket.
Det hjelper ingenting. INGENTING.

Jeg har nå, på tiende dagen, fortsatt behov for nesespray flere ganger om dagen. "skal ikke brukes over ti dager" eller lignende står det på esken. Jadda..
Jeg får ikke puste uten (ja, jeg er overbevist om det) . Jeg får nesten panikkanfall (men bare nesten) om jeg ikke ser flasken før jeg skal legge meg.
For nå har jeg kjøpt bare EN, og det er vanskelig å holde styr på gitt. Den skal jo være med over alt.
Jeg kjenner at kroppen fylles med litt lykke når jeg ser otrivinflasken, og når jeg får de to dusjene i nesen fylles jeg med totalt ro, endelig kan jeg sove.
Ganske trasig i grunn. Å bli lykkelig for noe som i grunn ikke er bra for deg.

Hva med dere, noe dere også MÅ ha?
Jeg trodde jeg var avhenging av pepsi-max, men jeg ser at det klarer jeg meg fint uten.
Denne otrivinen derimot, huff..

Helgen vår.

Plutselig har det blitt søndag, helgene flyr synes jeg. Denne helgen har vi knapt vært hjemme, og da raser tiden synes jeg.

Denne helgen hadde vi bestemt oss for at vi skulle på tur. Både lørdag og søndag.
Og lørdag pakket vi sekken og tok med oss bæremeis, godt humør og dro til skogs.
Det var så herlig. Nydelig vær var det også.
Det ble ikke lange turen, for Tilde har ikke all verdens tålmodighet der hun sitter i bæremeisen. Men et par timer gikk vi, og det gikk kjempefint. Ikke en sur mine.
Det var allikevel mest stas for en liten ettåring og løpe rundt i skogen, ikke å sitte i ro.

Vi gikk til ei hytte, og siden det var lørdag kjøpte vi oss boller og kakao der, og virkelig storkoste oss.
Tanten til Tilde var også med, og det var hun som fikk det ærefulle oppdraget å bære Tilde i bæremeisen. Det var bare oppoverbakker nemlig ;-)
Det er så koselig å se hvor mye Tilde også koser seg når vi drar på tur, da blir det lettere å gjøre dette igjen.
Hun var så blid og snill hele dagen.

Lørdagskvelden fikk Tildetuppa feber, og vi trodde at søndagens tur gikk i vasken.

Søndagen kom, og Tilde var feberfri (ei stund) og dermed fant vi ut at vi skulle dra på en liten tur denne gangen også. Denne gangen til byen.
Vi møtte supersøta mi og to av hennes barn, og planen var å mate ender.
Tilde bestemte seg for å heller sove litt, og like etterpå fant vi ut at vi ville på kafe og kose oss med usunne saker. Det er mye morsommere enn å mate ender ;-)

Det ble allikevel mye utetid, da, og endene (og måsene) fikk mat, og ikke minst var det innmari hyggelig. Tusen takk for en fantastisk dag :) Dette må vi gjøre igjen.

Da vi kom hjem hadde Tilde feber igjen, og begynte å bli slapp og sutrete.
Mat og drikke var heller ikke særlig populært, men heldigvis finnes yoghurt, og siden hun verken ville drikke eller spise noe annet, fikk hun 3 stk.
Hun har blitt kjempeflink til å spise nå, og spiser alt selv. Både med skje og gaffel.
Jeg er superstolt.

Nå ligger hun og sover i sengen sin, med knallrøde og varme kinn. Verdens søteste er hun.
Det blir hjemmedag for henne i morgen. Håper at hun blir fort feberfri, for tror det kommer til å bli veldig kjedelig å være hjemme med meg. Hun stortrives i barnehagen, og nå vil hun ikke bli hentet når vi kommer engang.

Jeg og kjærestemannen skal se TV, drikke hjemmebrygget øl (mannen har fått dreisen på det) og spise popcorn. Jeg har også fått feber og hoster meg hes, så en hjemmedag i morgen er ikke helt feil for min del heller kjenner jeg.

Ha en fin søndagskveld :)

En glede

Fineste barnehagejenta. Skitten, snørrete og veldig vakker

En glede i mitt, den største av de alle, det er Tilde.
Tenk at så mye kan skje på bare 15 mnd. Fra å være en lite bylt som trenger hjelp til alt, og så 15 måneder siden sitter hun ved bordet og sier "nei nei nei" når vi skal hjelpe henne med middagen.
Hun er kommet i en "klare selv" alder, ganske tidlig, men det er mest morsomt. Og jeg føler meg så heldig som får lov til å være med på denne ferden. En sann glede. Den beste og fineste gleden av de alle.


Hun er stort sett blid, selv om hun kan være ganske sur etter en lang dag i barnehagen. Men av og til skinner hun som den største og fineste stjerna fra morgen til kveld. Og hun er morsom. Hun har humor. Det er SÅ gøy.


Hun søler og griser, men koser seg stort når hun får lov å holde på selv ved måltidene. Jeg synes det er viktig. Hun skal jo lære seg det, og at hun selv har funnet ut at dette er noe som hun kan, og noe hun vil, da vil ikke jeg stå i veien for henne i allefall. Allikevel skal jeg innrømme at jeg av og til sukker ganske høyt og lenge når hun spiser yoghurt selv, og ikke er fullt så flink til å føre skjea i munnen ;-)


Hun har på mange måter blitt en jente-jente. Hun er så glad i dukken sin, Amanda.
Hun bærer på den, koser på den, og triller den i vognen sin som på bildet over her.
Tilde har en egen sakkosekk stående i stuen, den pleier hun og Amanda og se barne-tv sammen. Og Tilde passer på at hun sitter godt i fanget, og tar seg også tid til å både prate med Amanda og leke med henne. Jeg ler masse når hun kaster henne opp i været og tuller med henne. Akkurat som kjæresmannen gjør med Tildusen.


Bading er stort sett også bare morsomt. Særlig om det er MYE skum. Da kan hun sitte lenge og kose seg, og det aller morsomste er om jeg blåser skummet i ansiktet hennes. Da ler hun så hjertelig og det smitter over.

Det er virkelig artig å være mamma til denne jenta, jeg gleder meg til hver dag jeg skal få lov å være sammen med henne :)
Mammalykke.

pappalykke.

Kosestund etter bading.

Her har vi brukt kvelden til å se tv og spise. Skikkelig latskap.
Nå venter det en maskin med klær som må henges opp, og klær som må legges sammen.
Ikke akkurat noe jeg gleder meg til.
Men noe annet som er en stor glede, det er nettshopping. Har akkurat vært innom nøstebarn sine hjemmesider og bestilt tonnevis med ullklær til Tildusen min. Farlig skummelt altså, men de har jo så mye fint, og jeg klarer ikke begrense meg... Noen som kjenner seg igjen? ;-)

Ha en fin kveld videre :)