Å vente på en glede, er også en glede.

Er det ikke et slags ordtak som sier det?
Åhh, som jeg håper at jeg venter på en glede. At den lille skapningen i magen min er frisk og full av livslyst.
Det er en glede jeg gjerne venter på, om jeg vet den kommer min vei.
Det har vært mye i tankekverna i det siste, derfor har jeg heller ikke fått blogget noe. Tenke-tenke-tenke.
Noen tanker må jeg bare ha i fred.
Nesten så jeg burde ha hatt de i fred for min egen del også, for ikke alle tanker fyller meg med glede og håp for å si det mildt.

Jeg er og blir veldig god på krisemaksimering. Jeg er konstant bekymret for den lille i magen, men også mye bekymret for Tilde. Jeg klarer helt fint å sammenligne Jesper og Tilde, selv om det er helt feil, og de er som dag og natt. Men noe i meg klarer å hele veien tenke at jeg har henne til låns, og at hun kan forsvinne hun også.
Jeg har erfart det, og slike erfaringer sitter lenge i kroppen, selv om hun er seg selv, og ikke kan sammenlignes med noen andre.
Er jo såklart slitsomt å ha det sånn, og jeg håper snart at jeg kan slippe tankene og alle de vonde følelser jeg har i meg langt unna. Dette må jo bare gå bra. Jeg har jo i grunn bestemt at Tilde skal bli storesøster til en friskusbaby, og slik skal det bli.

Påsken er over, og våren har kommet med tydelige tegn som bar asfalt og hestehov i veikanten. Det er varmere og det gjør heldigvis noe med tankene det også. Jeg blir mer positiv når solen skinner og jeg kan slappe av litt. Åhh, jeg elsker våren.
Er det noe som har makt over meg, så er det tanker. Tankers kraft kan både være positivt og negativt.
Her blir det dessverre mange dumme tanker, særlig når man er litt alene og gir seg både tid og rom for å tenke alt som kan gå galt, og alt som har gått galt.
Men nå som våren har kommet, og det er lysere ute, så føles mange ting mye lettere, allikevel.

Hestejenta mi følger fortsatt ivrig med alle hestene hun ser, og er like opptatt av de.
Hun har blitt litt mer skeptisk, og tør ikke lengre klappe de, men ellers skal hun se og se og se, og prate om de hele tiden. Nå har det også kommet et lite føll, eller en hestebaby, og den snakker vi daglig om.
Det er stas må dere tro.
Hun er glede og lykke hun, selv om hun nå er i sin verste periode med trass og "klare sjøl", så er hun jo verdens vakreste og beste, og gir meg gode tanker og glade tanker.
Verden skulle hatt flere Tilduser for triste sinn. Det er den eneste medisinen som virker.
Et hjerteplaster, en hjertemedisin. Uten bivirkninger.

Når hun kommer inn på soverommet om morgenen og stråler som bare hun kan, med det lille håret stående til alle kanter, da ligner hun mest på Karius eller Baktus, og hun ser på meg, med et stort smil og sier høyt og tydelig "hallo tjukka", ja, da kan man ikke annet enn å le, og snusekose og være glad.

La oss håpe at det vi venter på innebærer glede. At jeg kan fylle denne ventetiden med å gjøre nettopp det, å vente på en glede. Vente på en fremtid fylt med håp og magiske øyeblikk.

Åhh, solen skinner ute, jeg tror jeg skal lage meg en kaffe-latte og finne en stol i solen og få en fregne eller to på nesa.

Ha en kjempefin torsdag :)

God Påske

Vi har for tiden besøk, og Tilde nyter alles oppmerksomhet og koser seg helt ekstremt.
Jeg spiser alt for mye sjokolade og annet usunt, og er mest å finne på sofaen.

Blir lite blogging før neste uke nå, vi har det "travelt" med å kose oss nemlig.
Og blogge mens man har besøk er jo ikke så veldig hyggelig heller.

Håper alle sammen får en kjempefin påske, at solen skinner og påskegodteriet smaker ekstra godt.

Klemmer i fleng.

Trassen

Jeg er en veldig rolig person, rolig og svært bevisst på det, så jeg blir rett og slett ikke noe stresset når min lille snart-toåring legger seg ned på asfalten MIDT i byen og trasser.

Det gjør meg ingenting, og jeg blir verken flau eller rød i ansiktet. 

Bryr meg slett ikke om alle som ser og peker.

Det er heller ingen hindring at vi har tusen handleposer, vogn og at magen min begynner å bli gedigen og i veien for det meste, jeg klarer fortsatt så fint å bære en sintus-hylus som ikke vil bli bært.
Det er lett, det.

Neida, slike ting gjør meg ingenting, jeg er glad jeg er så rolig og behersket. Phu..
Eller, hvordan var det nå igjen?

bildet fra en tidligere anledning. Vi har jo tross alt trasset et par ganger før ;-)


Edit: leses veldig ironisk altså.

Nervepirrende.

Har du noen gang opplevd å bli så redd at pusten blir slått helt ut fra deg?
At hjertet harmrer i duracellkanin-tempo at man føler seg både svett og kvalm?
Så nervøs at man nesten glemmer å puste, og når man endelig finner ut at man faktisk må puste, så super man all luft man kan, på så kort tid som mulig.

Jeg sitter i sofaen med hjertet fortsatt i hurtigtempo og kjenner meg utslitt og nesten redd.
Bekymret for noe jeg overhodet ikke trenger å tenke noe særlig på.
Det var jo bare en film.

Men, for en film. For en opplevelse. For en spenning.
Grusomt. Jeg satt sammenkrøket i sofaen og turde ikke blunke, ikke klarte jeg puste, alt jeg følte var at det høye blodtrykket sikkert kom til å ta livet av meg, og hvilepulsen var alt annet enn hvilende.
Jeg klarte ikke engang drikke av brusglasset mitt. Jeg klarte knapt røre meg. Jeg måtte få med meg alt.

Hele filmen sa jeg til kjærestemannen, nesten før den begynte "det går bra, det går sikkert bra, det ordner seg". Det var uhyre spennende fra start til slutt, og nå etter filmen kjenner jeg at hjertet fortsatt slår alt for fort, at jeg garantert får mareritt i natt. Det var i allefall en filmopplevelse jeg føler jeg bare må nevne, jeg har sett alt for mange dårlige, denne var SÅ bra.

Har dere sett Buried?

Ny drøm

I natt så drømte jeg så veldig igjen, om et liv med Jesper.
Eller, det var egentlig ikke et liv, for i drømmen var han død. Alle så han var død, men ikke jeg.
Jeg husker jeg kunne se at han pustet, der han lå i en hvit kiste i en kirke.
Brystet hevet og senket seg mange ganger.
Ingen andre så det, jeg fikk panikk og ble helt fra meg. Hvorfor kunne de ikke se at han levde?

Så begynte han å lage lyder. De fineste små lyder som krøp inn i hjertet mitt, inn i hodet mitt og viste meg nok et tegn på at han levde.
Jeg prøvde å fortelle de andre, prøvde å få de til å høre. Hør på pusten, hør på stemmen. Han er jo ikke død, jo. Han er her og han lever. Men ingen hørte på meg, ingen så meg.

Så på et tidspunkt åpnet han øynene, han så rett på meg, og jeg så at han følte seg alene.
Han var kald og ensom, og blikket hans viste at han trengte meg. Han trengte mammaen sin.
Jeg strakk armenene mine mot han, det lengste jeg kunne. Alt for å holde han igjen.
Armene hans kom i mot mine, og jeg rørte han.....
nesten.

Så glapp han for meg, han forsvant og i kisten var det bare et lammeskinn. Han var borte.
Jeg var plutselig helt alene i kirken. Det var bare meg og den tomme kisten igjen.

Så våknet jeg. Panikken fortsatte i hodet mitt, for jeg hadde ikke helt skjønt at jeg hadde drømt.
Hvor er Jesper, tenkte jeg?
Hvem holder han i armene sine, for det trenger han nå også. Jeg fikk en sterk følelse av nettopp det.
At han var ensom og alene, og trengte mammaen sin.

Det var ekkelt å kjenne de tankene på kroppen, så jeg stod opp.
Stod opp med en veldig blid liten tass som løp på kjøkkenet og forlangte trollgrøt.
(vi har sett litt mye på gutten som kappåt med trollet skjønner dere)

Heldigvis kunne hun befri meg fra den ekle drømmen.  I dag var det godt hun var så blid og kosete.
Etter at hun tryllet en tankefull og litt trist mamma blid igjen, begynte jeg å innse at det hele bare var en drøm. En vond og uvirkelig drøm. For det kan ikke være sånn at han er ensom og er helt alene, det kan det ikke.
Det tåler ikke et mammahjerte, nemlig.

Den følelsen av å nesten holde han igjen, den sitter i kroppen enda.
Og jeg lengter, lengter så veldig.

Fremtiden?

Nå har kvelden senket seg, vinteren er endelig pakket bort, huset er ryddet og jeg skulle egentlig ha sovet.
I allefall ha lagt meg.
Men så begynte jeg å se på gamle bilder, bilder av fineste Jesper. Også kjente jeg panikkfølelsen bre seg i kroppen. Tenk om den lille i magen er så syk? Hvor egoistisk og dum er jeg som tar sjansen på at den lille skal være frisk, og at vi skal få et nytt barn som skal være så glad og lykkelig som Tilde?
Det er jo det jeg håper, det eneste jeg håper for den lille. Men sjansen er jo stor for det motsatte, for at lilleskatten i magen skal få oppleve grusomheter og smerter. Og dette vet jeg. Jeg vet det kan skje, men tar allikevel sjansen..

ønsker bare så inderlig en slik livskvalitet for den lille. Tusj i panna, mat som spises selv, klapping og dansing og masse glede.

Jeg kan ikke legge skjul på at det er mange slike tanker i hodet mitt om dagen. Mange tenk-om-tanker.
Både positivt utfall og negativt utfall. Tenk om jeg skal få lov til oppleve den magiske utviklingen til et nytt barn, men på den andre siden, tenk om jeg må begrave enda et barn. Det er store kontraster.
Det er liv eller død. Det er enten eller.

Jeg tror jeg på et tidspunkt bare må slutte å tenke. For det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til allikevel.
Den lille er i magen. Jeg kan ikke spå fremtiden, jeg kan ikke vite. Jeg kan bare håpe.
Jeg kan ønske og tro. Men det hjelper ikke, for skjebnen er ikke i mine hender. Kortene er kastet, jeg bare vet ikke hva som skjuler seg der, enda.

Jeg blir veldig tankefull når jeg tenker på Jesper. På livet hans, på alt vi gjorde mens han levde. På alt vi ikke gjorde, på alt vi ikke kunne gjøre. Jeg ser for meg sykehus og leger og smerter og oppkast. Jeg ser anfall på anfall, grimaser i ansiktet, stiv kropp. Jeg ser alt det vonde.
Heldigvis ser jeg også alt det gode. Det vakre smilet, den myke huden. Den fine pusten når han var på sitt beste. De nydelige øynene som strålte når han fikk leke yndlingsleken sin. De gode lydene når han koste seg. Armkroken var alltid varm og god etter at Jesper lå der. Han lå alltid i en armkrok.
Nå er den tom. Kald. Ensom. Og ja, vi savner han så veldig. Selv med alt det vonde han opplevde, så vil bare en mamma ha han tilbake, uansett.

Jeg lurer sånn hva fremtiden vil bringe for oss. For hvordan livene våre vil bli.
Om alt vil bli sann glede, eller et helvete med bare bekymringer og sorg.
Lyst eller mørkt.
Varmt eller kaldt.
Det blir enten alt, eller ingenting.
Vi har satset alt, og vi går kun for gull. Det er det eneste som gjelder.

Jeg håper, og kan ikke tro annet enn at vi skal få gull, vi skal få lyse fine hverdager, med to friske barn.
Jesper skal bli en stolt storebror der han befinner seg, og gi oss styrke til å mestre hverdagen uten han.
Livet skal gå videre, livet gjør jo uansett det, for det må det.
Men livet må og skal gå videre med to friske barn, og mysteriet Jesper skal forbli nettopp det, et mysterium og en gåte, og det skal finnes bare en av han. Han var jo unik, og slik skal det fortsette.

Nå må jeg finne sengen. Har mange oppgaver for morgendagen og må tidlig opp, natten blir nok som vanlig full av tanker.
Jeg skal finne de positive og holde fast ved dem. I allefall for i natt.

I dag...

har vært en fin dag.
En dag der hjertet slår rolig, en dag der stressnivået ligger lavt.
En slik dag man alltid lengter etter, alltid ønsker å oppnå.
Jeg blir så glad for at dagen i dag har vært fin. For jeg har tenkt så masse på en liten skatt i dag, tenkt og tenkt.

Denne dagen har jeg hatt i mitt sinn lenge. Jeg har følt på hvordan den skulle ha vært for en god venn av meg.
For det er ikke lenge siden jeg selv hadde en slik dag, en slik vond og uvirkelig merkedag.
Dødsdagen til min aller fineste og han som nå bor i hjertet mitt, for alltid.
En slik vond dag er det jeg tenker på.
For min gode venn er det i dag 2 år siden en annen liten hjerteskatt forlot verden. Forlot sin mamma og pappa, sin søster og bror. For å dra til et bedre sted. Livet var ikke godt for henne heller. Uvirkelig at det skal finnes slike skjebner. Helt meningsløst.

Så derfor føles det rart at dagen min har vært så fin. Uten stress, uten bekymringer, uten sorg og uten strev.
Mange tanker har jeg hatt. Og alle tanker har vært av omsorg og medfølelse. For den fine familien.
Kanskje ville den fine lille jenteskatten at dagen skulle bli fin, tross alt?
At dagen skulle føre med seg smil, selv om den i utgangspunktet skulle være vond med mange tårer?

Jeg håper at alle her inne kan besøke min gode venns blogg, legge igjen et ord, en tanke, en følelse.
Jeg er nemlig ikke så sikker på at dagen hennes har vært så veldig fin. Gode ord varmer alltid.

Hennes sterke blogg finner dere her

Storpie og klare selv.

Tydelig for mammaen at Tilde ikke lengre er en liten baby, selv om jeg noen ganger tror at hun er helt hjelpesløs og trenger mammaen sin til alt. Er jo ikke så lenge siden hun ble født tenker jeg, men det er faktisk ikke lenge til hun blir en flott to-åring. Også skal hun da snart bli storesøster også, helt sprøtt.

Hun skal klare alt selv nå. ALT. Det er til tider ganske slitsomt. Særlig når hun skal kaste seg selv i luften og ta i mot. Det blir faktisk umulig, selv for æ-klare-sjøl, men det skjønner hun ikke.
Klare-sjøl å sette seg i bilstolen og ha på seler er jo heller null problem for henne ;-)

Klare sjøl ja, det sier hun stort sett tusen ganger om dagen nå. Og det kan være en prøvelse når bukser blir til jakker og hun absolutt ikke skal ha noe hjelp.
Spør vi så pent om hun trenger hjelp, så ser hun bare dumt på oss.
Når hun har bæsjet går hun på badet og sier "æ sifte beie sjøl".
Det har hun da ikke fått lov til, bare så det er sagt, selv om hun prøver seg på den ganske ofte.

I dagtidlig spurte jeg så pent om å få en liten nuss, og hun ser på meg, med det strenge og veslevoksene ansiktet sitt, mens hun rister febrilsk på hodet og sier "æ villaitj nuss mamma".
Mammaen later som hun blir lei seg og spør om å få en liten kos i stedetfor.
Tilde fortsetter med å være streng og rister enda mer på hodet og sier gang på gang "æ træng itj å kos mamma, æ villaitj kos mamma, ikke godt å kos mamma, æ oskaitj å kose mamma".
Også sier hun ganske sint "æ e ikke kosepia t mamma", som en fin avslutning på hele seansen.
Kjempesjarmerende ;-)

Ellers har hun lært seg alle fargene, lært seg å tegne hjerter,  og prøver så smått å telle. Hun hopper over noen tall hver eneste gang, men hun er jo superflink i mine øyne.
Hun er supersta, supergod, superrar og verdens beste. Selv når hun er på det mest slitsomme i klare-sjøl-perioden, så er jeg bare så stolt av henne, og veldig takknemlig for at hun er akkurat den hun er.

Synes denne alderen er så morsom. Hun prater hele tiden, og lærer stadig noe nytt. Det er en fryd.
Nå om dagen er det sanger som er det store. Hun kan mange, og mesteparten av tekstene.
Det er bare at når hun først begynner å synge, når hun ikke følger helt med hva hun gjør, så synger hun mange av sangene samtidig.

Et fint ekspempel er: Postman pat, postman pat, i sitt lune hi, han er ikke farlig, men den lille Olle Bolle sier bare bø.
Eller: Bæ Bæ lille mann, nå er dagen over. Søndagsfar, to par strømper til bittelille bror, alle barn ligger nå og sover. Ro ro til fiskeskjær, mange fiske får man der, åååååå buggi buggi buggi.

Da kan man faktisk ikke annet enn å le.
Åhh, jeg er så glad og stolt. Finere jente finnes ikke.

Kosedag

Tusen takk for så mange støttende og koselige meldinger om den lille i magen. Det ble jeg utrolig glad for skal dere vite. Det føles fint å kunne dele dette med dere, når dere er så støttende og gode. Tusen takk.

I dag er det en grå og vindfull dag her, regnet pisker ned, men jeg har kosedag med Tildusen min, så da spiller været i grunn ingen rolle.
Formen har vært veldig dårlig dette svangerskapet, så når kroppen fungerer litt igjen, så må det utnyttes,
og kosedag med finejenta mi er jo det aller beste.

weheartit

Nå sover hun dupp, så jeg har litt sofatid. Vi har allerede fått gjort masse i dag, og kost oss skikkelig.
Tilde viser tydelig at en dag med mamma var midt i blinken, og nyter all oppmerksomheten hun får, og er bare blid, god og samarbeidsvillig.

Også blir man jo i enda bedre humør ved å tenke på at det er helg, fullkommen lykke for meg nå.
Vi hadde egentlig maleplaner i helgen, men som jeg trodde, så ble det ikke noe av. Lenge leve latskapen ;-)
Men vi har lagt nye planer, så helgen den blir fin den, det er jeg sikker på :)

Ha en god helg alle mine søte lesere. Håper dere får en superfin helg.

En vakker og skummel hemmelighet.

I dag har jeg tenkt å dele en hemmelighet, som begynner å bli veldig vanskelig å skjule.
Noe som er skummelt, noe som er vanskelig, men også gledelig, selvfølgelig.

Jeg har i grunn enda en hemmelighet jeg skal dele med dere, sånn etterhvert, men denne er nok den viktigste, og det er den hemmeligheten som har gjort meg så dårlig i hele år.
Gjort meg sengeliggende, enda mer sårbar, enda mer redd, og veldig forventingsfull.
Det kom som et stort sjokk på oss begge to da vi fant ut av dette, det skulle jo ikke gå an, og gleden uteble,  alle de vanskelige tankene banet vei, og vi så bare problemer og tap, i stedet for muligheter og håp

Men nå kjenner vi mer og mer på at det er et lite gledelig mirakel, og uansett hva som skjer, så vil vi elske og gi all vår omsorg til den lille skatten som for tiden bor i magen min.
Forhåpentligvis kommer den lille til oss i starten av august, og det eneste vi håper og ønsker er at skatten skal få lov til å være frisk og få leve.

Det er jo såklart det som har preget tankene våre. Det spillet vi spiller, det er verre enn russisk rullet. Sjansene for å få et nytt barn, uten livsglede, med smerter og uro, epilepsi og store utfordringer, med sykehus som vårt andre hjem, med nattevakter i hjemmet vårt, den er på hele 25%.
Det er et veldig høyt tall, og det gjør at vi sitter begge med hjertet i halsen for den lille skatten i magen.
Jeg er livredd for å få et nytt barn som skal leve på lånt tid, som jeg skal engasjere meg hundre prosent i, og dedikere hele meg i, for så å bli frarøvet barnet mitt alt for tidlig.
Jeg vil ikke ha et barn på lånt tid, jeg vil ha det til evig tid.

Jeg kommer til å ha verdens dårligste samvittighet om den lille viser seg å være syk. Vi vet jo at sjansen er stor, og da vil det føles som vår skyld. Med Jesper kunne vi ikke vite det, naive førstegangsforeldre tenkte ikke i de baner overhodet. Hvem vet vel slike ting da?
Men nå, nå vet vi. Vi vet at selv om ultralyd viser et perfekt menneskebarn, så kan ting snu senere.
For Jespers vedkommende begynte det i uke 35 i svangerskapet. Da begynte hjernen å endre form.
Nå er jeg bare i 22.uke, og selv om alt ser så fint ut, så kan jeg jo ikke slappe av.
Det er snart nå det begynner, om det begynner.

Men jeg har håp, ellers ville vi jo aldri ha tatt skrittet videre for å bli trebarnsforeldre.
Store håp, for sjansen for at lilleskatten er frisk er jo mye større, og det er den jeg må holde fast ved nå.
Så jeg kan få tid til å nyte resten av svangerskapet, kjenne på det mirakelet vi faktisk klarte å lage uten hjelp denne gang.
Inni meg lever det noen, det er rart og helt magisk.
Jeg må prøve å nyte det, for det blir uansett aller siste gang.

Det eneste lille vi kan styre selv, det er navn. Så det har vi funnet, og vi har allerede blitt så glad i det navnet.
Det føles helt riktig, betydningen vil være passende uansett, og jeg kjenner meg glad når jeg sier navnet i hodet mitt. Vakkert.

Store tanker raser i hodet mitt, men det skal bli fint, det må bli fint. Noe annet er utenkelig.
Det eneste jeg er sikker på, det er at lilleskatten skal få lov å bli kjent med mennesker som er utrolig glade i den, og lille skal alltid få kjenne på all kjærlighet vi kan gi.
Tilde er i en fase der hun elsker babyer, så dette kommer til å bli stort for henne også.
Hun skjønner ikke helt at den voksende magen har et lite søsken til henne, men jeg vet at hun kommer til å bli så stolt og glad den dagen de skal hilse på hverandre for aller første gang. Det gleder jeg meg til.

Bilder fra weheartit.com

Fin helg.

Vi har hatt en fin helg, der vi har kost oss masse og fått gjort mye.
Endelig begynner det å bli litt vår her i Tr.heim også, selv om det fortsatt er mye snø og perioder med glatte veier. Men jeg ser at snøen har begynt å smelte, og i går var det 12 plussgrader. Lykke.
Det må jo bety at våren er her snart?

Lørdag koste vi oss hjemme, en lat morgen med tv, leking og alle sammen sov formiddagsdupp.
Senere dro vi på besøk til en supergod venninne med barn, og koste oss med nylagde kanelboller, latter, lek og gode samtaler. Gull verdt med slike venner, og det er deilig å få ladet opp litt også. Man får alltid mer energi når man er sammen med mennesker som stråler.
Lørdagskvelden ble egentlig bare helt vanlig, vi spiste god mat, proppet oss full av sukker og salt, og så film. Mannen var i ekstase over filmen vi så, Trolljegeren, mens jeg ikke var helt der. Litt for absurd for min smak, men den var underholdene nok til at jeg ikke sovna ;-)

Søndag, nok en solskinnsdag. Tilde fikk på seg parkdressen og sprang som en vind ute. Godt å røre seg i mindre klær for henne også. Vi gikk en tur, og kjøpte oss is som vi nøt ute mens vi kjente sola varmet godt i ansiktet. Herlig.
Etter duppen til Tilde, og middag, dro vi på travkjøring, faktisk.
Tilde har pratet om hester hele dagen, og når vi fikk vite at hennes supre bestefar skulle på travkjøring i tr.heim med en av hestene sine, så måtte vi også dra en liten tur. Stor stas for lille, (mindre stas for mammaen som ikke liker hest).
Hun pratet ikke om annet hele kvelden. Særlig stas var det da hun fikk se en ponny (eller en hestebaby som hun sa), og hun fortalte sikkert den samme historien ti ganger på rad. Om den lille hestebabyen som skulle hjem og legge seg, men først skulle den spise høy og gulrøtter.
Det er så morsomt når hun prater sånn, og er så ivrig at hun nesten stammer.

Ja, dette var vår helg. Hva har dere gjort?
Neste helg har vi maleprosjekt på gang, men vi får se om det blir noe av det.