Mobilblogger fra mamma og pappas stue. Så dette blir kort.
Kjærestemannen disker opp med godsaker. Igjen. Jeg ruller snart.
I julen har det vært fråtsing. Jeg har lagt på meg 3 kg, på en uke.
Jaja, det er jul, er det ikke?
Men allikevel, nå begynner det å ta litt vel av.

Mie er syk, fjorten dager med snørr, feber til og fra, hosting og mange søvnløse netter. Håper snart hun blir frisk.
En smokkebaby som er kjempeavhenging av den på natt, og som er tett i nesen er ikke like greit ;-)


Men fin er hun, fiiin.


Tilde er frisk og flink og aktiv og leken og snill og rampete.
Åhh, det blir bare mer og mer moro dess gamlere de blir.

Det nye artige for henne er å si " du må itj værra så sint mamma, da bli Tilde så lei sæ. Det e itj så lurt"
Jeg er sint om jeg sier nei til mer sjokolade, om jeg ikke orker danse, om jeg tørker snørr og Mie gråter, om jeg spør om hun vil ut.. Egentlig stort sett samme hva jeg gjør. Sinnamamma?




Tar det ikke så tungt, altså ;-)
Fin hun også, sant? I Jespers gamle vinterdress.
Blir alltid så glad når klærne hans får leve videre.


Hjerteplasteret mitt.

Vi har kost oss i julen. Får heller skrive litt mer til neste år, nå er det filmkos og snart våkner Mie for at smokken har falt ut, jeg bare vet det!




Har dere hatt ei fin jul? Fått alt som står på ønskelisten?

Klem :-)

Det nærmer seg jul

Dagen før dagen. Noen er spente, fylt av forventninger til morgendagen, andre strever fortsatt til å finne julestemningen. Etter at Jesper døde har jeg liksom ikke helt funnet den, i år mangler den totalt.
Har allikevel et ørlite håp om å få litt juleglede i hjertet i kveld.
Skal i allefall prøve så godt jeg kan. Lillejulaften har noe magisk ved seg.

Men, det er noe med det, når noen viktige og nære mennesker mangler, når hjertet er delt og mangler en bit, da er ikke julegleden så lett å finne, og den betyr ikke så mye heller.




Når alt man har er en gravstein å gå til, hva betyr julegleden da?
Det er jo en tid for hygge og kos, familie, ro og fred. I allefall har man forventninger om det.
Julen skal på en måte bare være noe man ser frem til, ikke noe man gruer seg til.
Det er ikke så lett å klistre på seg et smil og si at man gleder seg til jul, når alt man kjenner er en klo som vrir tak i hjertet ditt og gir en smerte.
Skulle så gjerne sagt god jul til gutten min, klemt han, pyntet han, kjøpt gaver til han.
Jeg kjenner tårene sitter løst når jeg tenker på det, alt jeg ikke skal. Det kan aldri bli ordentlig jul igjen, føler jeg.



Heldigvis gjør Tilde alt hun kan, uten at hun vet det, for å gi oss smil og latter og legge lokk på savnet litt. For savnet blir større i jula, sorgen forsterkes. Det er liksom ikke noe å legge skjul på. Det blir ekstra tydelig at noen mangler..



Heldigvis er det ikke vanskelig å trekke på smilebåndet når man får et slikt pyntet tre i år. Flink er hun, eller? Haha.

Jul blir det, uansett.
Jeg håper dere alle, som mangler en bit av hjertet og kjenner på savnet etter noen, får fine dager.
Håper smil og latter aldri ligger langt unna.

God jul til dere alle sammen!


Edit, det er bilde av steinen som er skjeiv, steinen er veldig fin og rett.

Klage-sutre-Klage-sutre

Ting som gjør meg i mindre godt humør i dag:

*leiligheten ser ut som noen har bomba en gang, deretter bombet den på nytt, for så å bombe den en gang til.
Ryddehjelp, hvor er du??

*jeg har null, nada, niks ingen julestemning.

*jeg trodde jeg var ferdig med julegavene, men fant ut at det var jeg IKKE overhodet.

*jeg sikler når jeg sover, for nesa er umenneskelig tett, og det er synd på meg ;-)

*Mie nekter å sove mer enn to timer sammenhengende på natta. Ja, hun er søt og fantastisk og alt det der, men jeg er like trøtt fordi.

*Kjærestemannen har gjemt julegavene mine, så jeg får ikke sniktittet og klemt på de. Dårlig gjort?!

*Julekortene ligger der bare, i gangen, og nekter å flytte seg til postkassen for å bli sendt. Makan.

*Tannlegen min sier at jeg må rotfylle!!! Jeg sier at det sikkert ikke er nødvendig, men hun påstår det motsatte.Selv om jeg ser på henne med bambiøyne og nesten kysser hennes tær og bønnfaller henne om å IKKE gjøre det, så sier hun jeg MÅ. Sånt blir jeg sur av.
Jeg vil jo ikke rotfylle.
Dessuten er det dyrt. Noe som minner meg på at jeg trenger mer penger.
Penger har jeg ikke, hvor vokser dette berømte pengetreet?  Har virkelig ikke lyst å betale i dyre dommer for å ha smerte i lang tid.

* At det er så mye snø at det er umulig, UMULIG sier jeg, å trille vogn. Snøkanter over alt, og glattis og you name it. Hvorfor må brøytebilen slenge all snøen på fortauet? Jeg prøver jo å GÅ der.

*At begge barna er forkjølet og snørrete, og sover enda dårligere pga det. Dessuten klager de. Mye.
Det har de sikkert arvet etter meg ;-)

Men sånn ellers så går det greit altså ;-)

Hektisk

Åhh, det er så hektisk om dagen. Rekker bare en mobilblogg med litt bilder. Kommer sterkere tilbake!


Tvslavene mine








Vi gleder oss til jul





Stor klem fra julestressa nr 1

God lørdag

Det er kjekt med en storesøster som kan leke med en liten en.
Tilde tar på seg voksenrollen tvert i nærheten av Mie. Ganske morsomt når hun setter seg ned på huk, ser på henne og sier "næmmen, har du våkna Mie? E du såååå blid?"
Det sier hun selv om hun har vært våken lenge, og slett ikke er i nærheten av blid.
Også har hun en meget tilgjort stemme, så jeg bare må le. Er sikkert sånn jeg høres ut tenker jeg.


Travel lørdag i dag, er bare innom for å si god lørdag og takke for kommentarene på forrige innlegg.

Bloggtanker

Først vil jeg si tusen takk for alle de gode ordene på forrige innlegg. Dere er snille.

En liten skatt som bare blir finere og finere, dette :)

Også må jeg bare påpeke at slike dager heldigvis ikke kommer ofte, men når de kommer tar de meg virkelig med storm.
Utmattende med angst.


Jeg synes det er viktig å erkjenne at man sliter med ett eller annet, man trenger ikke nødvendigvis å gjøre som meg, dele det med hele verden, men i allefall innrømme det ovenfor seg selv.
Jeg føler meg så mye bedre etter å fått skrevet med ord hva som skjer i hjernen min av og til, selv om jeg deler mye, så er det veldig mye jeg ikke vil dele også, men for meg føles det riktig å være personlig og ærlig på bloggen min.

Må bare ha litt bilder underveis, så ikke alt blir så tungt å lese ;-) Greit å hvile øynene på Mie-liten?

 

Blogglandia føles ofte som et sted kun for lykke. Og jeg skjønner helt klart at ikke alle ønsker å være personlig der. Bloggen er for mange et fristed, der de bare deler det beste av livet sitt. Min blogg er også mitt fristed, men jeg velger altså det motsatte, dele det jeg sliter med. Det er min måte, det som fungerer for meg.

Kanskje synes noen det er greit også? Eller er det mest slitsomt å lese slike ting?
Vil man aller helst lese de fine ting? Tenker man at om man leser en blogg fullt av lykke, at personen alltid er lykkelig? At interiørbloggere aldri har det rotete? At motebloggere bare bryr seg om klær og tenker på kun det, at jeg stort sett bare har angst og er trist? Siden det er det jeg skriver om, tenker dere det om meg som person?
Jeg vil jo ikke fremstille meg som den personen, da jeg føler jeg er så mye mer enn det.

Bare noen tanker jeg har om dagen. Vurderer litt hva jeg vil med bloggen min, fortsette som før, eller bli mindre personlig? Dele mer av det som er bra, mindre av det som er dårlig? Jeg vil gjerne høre deres tanker, fordi jeg skriver jo ikke bare denne bloggen for meg selv (da hadde jeg jo ikke blogget) jeg skriver det fordi jeg liker å dele mine tanker, og jeg liker å høre hva dere mener.
Orker man å lese en blogg uten mange bilder?

Avslutter med enda et bilde av Mie. Selv om innlegget overhodet ikke handler om henne, så finner jeg alltid en unnskyldning til å få henne, eller Tildemin med på. Er jo så stolt over de fineste jentene mine.
Og siden Tilde ikke er særlig villig når jeg kommer med kameraet, så ble det bare Mie denne gang.