Livet

Sorg og glede, hånd i hånd.
Livet byr på så mye. Uventet glede, uventet sorg.

Livet er så kontrastfylt. Den ene dagen svever du på en rosa sky, fremtidsplaner legges og gleden fyller kroppen din. Sommerfugler i magen, smil om munnen. Latter.
Den neste dag er skyen blitt svart, regnfull og tung. Den ligger der konstant. Presser på.
Fremtidsplaner blir noe annet. Man må tenke på nytt.
Sommerfuglene i magen er erstattet med en blytung stein.
Den er vond, gjør en kvalm.
Smilet og latteren er borte.
Langt borte.
Man sitter igjen med redsler, tårer og bekymringer.

Tankene som dagen før var så gode, finnes ikke.
Kan de komme tilbake?
Tør vi håpe?
Kan dette ordne seg?

Alt man vil er å sveve på den rosa skyen igjen, fylle seg selv med lykke.

Kjærligheten er der, det vil den alltid være. Omsorg og beskyttertrangen for de små, den endrer seg ikke. Sorgen er allikevel stor, man er trøsteløs.

Mamma og pappa passer på, stryker og koser, trøster og klemmer. Uansett, de er der, og gjør alt de kan.
Men hvem er der for mamma og pappa? Noen må være sterke for de og. Hvem skal det være?

Noen må finne solen bak de mørke skyene, finne frem håpet, lokke frem latteren.
Noen må finne tilbake til hverdagen. Gjøre den normal igjen. Fylle den uten redsel.

Men hvordan vil den nå bli, når alt ser så mørkt ut og sorgen sprenger på?
Makter vi dette?
Hva skjer videre?
Vakuum.

Hjertet mitt blør.
Dette kan ikke være sant.

Til dere det gjelder, jeg er så glad i dere, herfra og til månen og tilbake igjen.