Tankefull.
Det er jeg i kveld.
Tenker på hvordan livet ville vært om Jesper hadde vært her.
Fire år hadde han vært. Mon tro hvordan han hadde sett ut, hvordan han ville vært.
Det er nytteløst å tenke slike tanker. Man får jo uansett ikke svar. Selvplaging heter det.
Men jeg klarer allikevel ikke la være. For han skulle jo ha vært her, og vi skulle jo ha skapt nye minner. Skulle hatt masse fangkos og lek. Latter og smil. De gode ting. Bare de gode ting.
Nå har jeg bare gamle minner jeg kan ta frem fra hjertet og hodet mitt. Det er ikke bra nok.
Det skal jo ikke være sånn.
Jeg vil skape nye minner, oppleve nye ting. Ikke hente frem hendelser langt bak i hodet om hvordan det var mens han levde.
Livet blir dessverre ikke bestandig slik man vil det skal være.
Noen får oppleve så alt for mye sorg i livet, andre svever på den berømte rosa skyen hele veien.
Rettferdighet? overhodet ikke.
Hvorfor får man ikke likt? Hvorfor får noen så mye mer?
Selv om hjertet mitt er tungt enkelte dager, fullt av sår og skrammer, så har jeg heldigvis Tilde og Mie og kjærestemannen hos meg hver dag. Det er viktig, det er fantastisk. Der har jeg vært heldig.
Men en vil alltid mangle. En vil alltid være savnet, bare tilstedet i hjertet og i tankene.
Og det er ikke bra nok, men det er livet. Dessverre.
Det er lett å glemme, at jeg er mamma til tre. At jeg faktisk har fått tre barn. Ikke to.
Selv de som kjenner meg og vet alt om oss, de kan glemme det, at vi hadde en gutt også.
En som levde 2,5 år. En som ga oss så uendelig mye. Vi glemmer han jo aldri.
Han er borte, ja, du ser han ikke.
Men han er ikke borte, ingen erstatter han.
Selv om man ikke ser han, så er han jo med oss. I hjertene våre.
Vi glemmer han jo ikke, selv om det kommer en ny liten skatt i livet vårt. Selvfølgelig gjør vi ikke det.
Vi skulle jo vært tre. Tre småtasser. En storebror, mellomsøster og lillesøster.
Mie er jo ikke Jespers erstatter. Hvorfor tror noen det?
Når enkelte sier "nå har dere to barn igjen", ja da blir jeg lei meg. For vi har TRE.
Jeg er kanskje litt sår på akkurat dette, men har vi ikke tre barn da, selv om en er borte?
Jeg tenker ofte på det også, hvordan livet hadde vært om vi hadde hatt våre tre barn sammen med oss.
Egentlig vet jeg innerst inne, at vi ikke hadde vært tre. Om Jesper hadde vært sammen med oss, så hadde aldri Mie vært her.
Men jeg kan tillate meg å se de tre skattene mine sammen, i hodet mitt. Og der kan jeg også tillate meg å tenke at Jesper er frisk. Heldigvis for det. Noen ganger er tanker fint, som regel ikke, men noen ganger. Og disse noen gangene, de er gode å ha.
Huff, dette ble mange tanker. Som dere skjønner fra forrige innlegg, så overlevde jeg flyturen også.
Men å fly i stiv kuling er ikke noe som frister til gjentakelse.
Never again.
Avslutter dette med noen ordentlige bilder, ikke mobilbilder av dårlig kvalitet denne gang altså.
Dere får ha meg unnskyldt for dårlig blogging i det siste. Det skal bli skjerpings.
Det er jeg i kveld.
Tenker på hvordan livet ville vært om Jesper hadde vært her.
Fire år hadde han vært. Mon tro hvordan han hadde sett ut, hvordan han ville vært.
Det er nytteløst å tenke slike tanker. Man får jo uansett ikke svar. Selvplaging heter det.
Men jeg klarer allikevel ikke la være. For han skulle jo ha vært her, og vi skulle jo ha skapt nye minner. Skulle hatt masse fangkos og lek. Latter og smil. De gode ting. Bare de gode ting.
Nå har jeg bare gamle minner jeg kan ta frem fra hjertet og hodet mitt. Det er ikke bra nok.
Det skal jo ikke være sånn.
Jeg vil skape nye minner, oppleve nye ting. Ikke hente frem hendelser langt bak i hodet om hvordan det var mens han levde.
Livet blir dessverre ikke bestandig slik man vil det skal være.
Noen får oppleve så alt for mye sorg i livet, andre svever på den berømte rosa skyen hele veien.
Rettferdighet? overhodet ikke.
Hvorfor får man ikke likt? Hvorfor får noen så mye mer?
Selv om hjertet mitt er tungt enkelte dager, fullt av sår og skrammer, så har jeg heldigvis Tilde og Mie og kjærestemannen hos meg hver dag. Det er viktig, det er fantastisk. Der har jeg vært heldig.
Men en vil alltid mangle. En vil alltid være savnet, bare tilstedet i hjertet og i tankene.
Og det er ikke bra nok, men det er livet. Dessverre.
Det er lett å glemme, at jeg er mamma til tre. At jeg faktisk har fått tre barn. Ikke to.
Selv de som kjenner meg og vet alt om oss, de kan glemme det, at vi hadde en gutt også.
En som levde 2,5 år. En som ga oss så uendelig mye. Vi glemmer han jo aldri.
Han er borte, ja, du ser han ikke.
Men han er ikke borte, ingen erstatter han.
Selv om man ikke ser han, så er han jo med oss. I hjertene våre.
Vi glemmer han jo ikke, selv om det kommer en ny liten skatt i livet vårt. Selvfølgelig gjør vi ikke det.
Vi skulle jo vært tre. Tre småtasser. En storebror, mellomsøster og lillesøster.
Mie er jo ikke Jespers erstatter. Hvorfor tror noen det?
Når enkelte sier "nå har dere to barn igjen", ja da blir jeg lei meg. For vi har TRE.
Jeg er kanskje litt sår på akkurat dette, men har vi ikke tre barn da, selv om en er borte?
Jeg tenker ofte på det også, hvordan livet hadde vært om vi hadde hatt våre tre barn sammen med oss.
Egentlig vet jeg innerst inne, at vi ikke hadde vært tre. Om Jesper hadde vært sammen med oss, så hadde aldri Mie vært her.
Men jeg kan tillate meg å se de tre skattene mine sammen, i hodet mitt. Og der kan jeg også tillate meg å tenke at Jesper er frisk. Heldigvis for det. Noen ganger er tanker fint, som regel ikke, men noen ganger. Og disse noen gangene, de er gode å ha.
Huff, dette ble mange tanker. Som dere skjønner fra forrige innlegg, så overlevde jeg flyturen også.
Men å fly i stiv kuling er ikke noe som frister til gjentakelse.
Never again.
Avslutter dette med noen ordentlige bilder, ikke mobilbilder av dårlig kvalitet denne gang altså.
Dere får ha meg unnskyldt for dårlig blogging i det siste. Det skal bli skjerpings.
Fineste Mie, er dere ikke enig?
Jo, hun er nydelig!!
SvarSlettEn god klem fra meg.
Herlige bilder av nydelige Mie :) Dere har virkelig fått vakre barn, ingen tvil om det!!
SvarSlettJeg skjønner veldig godt tankene dine om at det er sårt at mange tenker på dere som tobarnsforeldre, når dere selvfølgelig er trebarnsforeldre. For andre går liksom verden bare videre, og man "glemmer" litt den som egentlig skulle ha vært her. Det er naturlig at det føles sårt for de som alltid vil føle at det er en som mangler.
En stor klem sendes din vei herfra ihvertfall!! Og jeg er veldig glad for at dere overlevde flyturen ;)
nydelig bilde av ei lita prinsesse ....
SvarSlettog kor eg kjenner meg igjen i orda dine ---
monikaklemma
som er mamma til 4 med eg har berre 3
Søteste Gøril! En god og varm klem går din vei!! Du skriver så bra at jeg får tårer i øynene, du skriver så ekte og rett fra hjertet!!
SvarSlettFor en pen baby! Hun har samme smil som Jesper.
SvarSlettÅåå, hun er lik storebror <3 Trodde d øverste bilde var Jesper! Du har 3 barn å være stolt av <3
SvarSlettSender deg en god høst klem :)
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne....
SvarSlettJeg kjenner meg igjen i tankene dine - de tankene som tenker "Hvordan ville det vært? Alle ville vært bedre hvis...Og nå får jeg aldri vite..." Jeg tenker dem i forhold til mamma og Linus som aldri fikk oppleve hverandre. Hun døde jo så brått og uventet 2 mnd før han ble født. Hvorfor, hvordan, jammen...Tankene er mange!!
Samtididg så er Linus 2,5 år nå - og tanken på at han plutselig ikke skulle være her - ja, den orker jeg ikke tenke ferdig. Så jeg skjønner jo at de tankene du har, og spørsmålene du sitter med er likevel av et annet kaliber enn det jeg sliter med innimellom.
Derfor kjenner jeg et stikk i hjertet når du skriver at det virker som om noen folk har glemt Jesper, eller at de tenker at Mie har "erstattet" ham, for slik er det selvsagt ikke. Mange vet nok ikke helt hva de skal si, og ofte blir det kanskje feil i forhold til sånn de hadde tenkt de skulle sagt ting. Syns en mor som mistet datteren sin i Utøya-tragedien sa det så fint. "Jeg er mor til tre jenter, to her og en som er i himmelen".
God klem til deg: )
Jo, enig
SvarSlettNydelige Mie, for et sjarmtroll! Og jo, selvfølgelig er du trebarnsmor. Jeg ville iallefall aldri tenkt annerledes selv om dere ikke har fineste Jesper hos dere. Hvert barn er "sin egen", de har sin egen personlighet og sin helt egne plass i mamma og pappas hjerter. At noen ser på Mie som en erstatter for Jesper synes jeg er rart og noe jeg absolutt forstår du opplever som sårende. Jesper vil heldigvis aldri bli glemt og han lever videre i hjertene til mange, og han vil alltid være en del av familien deres. Mange gode klemmer til deg.
SvarSlettStor klem fra meg til deg, jeg kommer aldri til å glemme at du er mamma til tre i hjertet...
SvarSlettHerlige bilder av Mie, ser så mye av Jesper i henne, og så flink som hun er til å holde hodet!
Varme tanker!
Nydelige Mie! Sånne "hva hvis?"-tanker er naturlig:)
SvarSlettJo, hun er nydelig - og hun er bare seg selv! Ingen erstatter på noe vis. Dere er selvfølgelig foreldre til tre barn, og det er mange av oss andre som ikke glemmer det heller. Selv om han ikke er så synlig lenger, så har han ikke forsvunnet helt fra henne verden. Og du har all grunn til å være stolt av dine barn, Gøril - alle tre av dem!
SvarSlettJo, dere har tre barn. For evig og alltid. Ikke gjør som svigermor som fortrenger at de mista sitt første barn på begynnelsen av 70-tallet og at man aldri skal snakke om den lille jenta som ble bare 2 år. Det er forferdelig! Jeg blir lei meg i hjertet mitt om folk kan finne på å si "nå har dere to barn igjen", det må være lite gjennomtenkt og ganske kynisk spør du meg. Dere har alltid tre barn, men bare to som man kan se som du sier. Det er sant, dessverre :)
SvarSlettMie er en skikkelig søting! Gøy å se bilder av henne når hun er våken og faktisk smiler :) Ingenting er finere enn det.