Det er så lenge siden jeg har fått tid til å sette meg ned å skrive. Føler det er en evighet siden.
Nå sover begge barna, og kjærestemann, så jeg har litt tid til å sette meg ned. Kjenne på hvordan jeg har det. For jeg skal innrømme at jeg er sliten.
Egentlig burde jeg rydde, vaske og legge sammen klær, men jeg kjenner at sofatiden er hellig.
Etter at Mie ble født har det ikke blitt noe særlig tid til å slappe av, ikke tid til å tenke noe særlig på andre enn henne heller. En liten baby tar mye av tiden, hun krever mye, selv om hun sover store deler av døgnet, og når hun tydelig sliter med ett eller annet, så blir det litt ekstra tankevirksomhet i hodet.
"Hva kan det være?" For slik var jo ikke Tilde som baby...
Jeg har vært så bekymret for om hun kunne vært syk. Tenk om?
Jeg skal innrømme at jeg til tider har møtt veggen totalt her hjemme, jeg har vært redd for at hun skulle være Jesper-syk. Selv om alle ultralyder, mens hun var i magen, viste at hun ikke hadde de tegn, så ble jeg så usikker.
Kunne hun likevel være syk? Hun sover jo hele tiden, og bare gråter når hun er våken. Skal det være sånn, tenkte jeg flere ganger om dagen.
Så en dag, hun var vel rundt 4-5 uker, en dag hun var enormt slapp og trøtt ringte jeg legevakten.
Etter å ha pratet med lege, ble vi da sendt på mottaket for barn. Og så ble vi lagt inn.
Mie var dehydrert og hun var gul. Men hun hadde jo ikke Jespers sykdom sa legene. Slapp av, sa de.
Men det klarte jeg ikke, jeg klarer ikke slappe av nå heller.
Å senke skuldrene vet jeg ikke hvordan man gjør lengre.
Heldigvis kom hun seg kjapt, og vi ble ikke værende på sykehuset mer enn ei natt og en dag.
Allikevel klarte jeg ikke finne roen. Og det forstod legen. Det var en lege vi hadde litt med å gjøre mens Jesper levde, så han forstod at vi tenkte litt ekstra på dette. Vi fikk tatt MR av hodet, vi tok også en EEG.
Heldigvis med normale funn. En stor klump i magen forsvant, hun var frisk. Hun ER frisk.
Hun har i allefall ikke den verste sykdommen jeg vet om, nemlig Jesper sin.
Og jeg er heldig. Disse fine jentene er mine, og det at hjertet noen ganger ikke vet hva det skal foreta seg, er jo fordi jeg føler sånn intens kjærlighet for de, og vil de bare det beste.
Å sammenligne Tilde og Mie skal man jo ikke gjøre. De er jo to forskjellige individer, klart de ikke gjør ting likedan. Jeg nekter å sammenligne med Jesper, siden han var så syk, men det er lett å tenke at de to friske skal gjøre alt likt, på samme måte. Være likedane.
For Tilde var den letteste babyen, jeg husker ikke at hun gråt engang. Alltid smilende.
Og Mie krever mer, men slik er det jo bare med henne. De er jo ikke samme person.
Man kan vel være frisk fordi? :)
Det har liksom ikke slått meg at de skal være forskjellige, når de er så like på utsiden.
Det skal bli spennende å se hvordan Mie blir, hvordan hun utvikler seg, hvem hun er.
Jeg gleder meg til det, til å bli bedre kjent. Kanskje jeg klarer å slappe av en gang og?
Nå sover begge barna, og kjærestemann, så jeg har litt tid til å sette meg ned. Kjenne på hvordan jeg har det. For jeg skal innrømme at jeg er sliten.
Egentlig burde jeg rydde, vaske og legge sammen klær, men jeg kjenner at sofatiden er hellig.
Etter at Mie ble født har det ikke blitt noe særlig tid til å slappe av, ikke tid til å tenke noe særlig på andre enn henne heller. En liten baby tar mye av tiden, hun krever mye, selv om hun sover store deler av døgnet, og når hun tydelig sliter med ett eller annet, så blir det litt ekstra tankevirksomhet i hodet.
"Hva kan det være?" For slik var jo ikke Tilde som baby...
Jeg har vært så bekymret for om hun kunne vært syk. Tenk om?
Jeg skal innrømme at jeg til tider har møtt veggen totalt her hjemme, jeg har vært redd for at hun skulle være Jesper-syk. Selv om alle ultralyder, mens hun var i magen, viste at hun ikke hadde de tegn, så ble jeg så usikker.
Kunne hun likevel være syk? Hun sover jo hele tiden, og bare gråter når hun er våken. Skal det være sånn, tenkte jeg flere ganger om dagen.
Så en dag, hun var vel rundt 4-5 uker, en dag hun var enormt slapp og trøtt ringte jeg legevakten.
Etter å ha pratet med lege, ble vi da sendt på mottaket for barn. Og så ble vi lagt inn.
Mie var dehydrert og hun var gul. Men hun hadde jo ikke Jespers sykdom sa legene. Slapp av, sa de.
Men det klarte jeg ikke, jeg klarer ikke slappe av nå heller.
Å senke skuldrene vet jeg ikke hvordan man gjør lengre.
Heldigvis kom hun seg kjapt, og vi ble ikke værende på sykehuset mer enn ei natt og en dag.
Allikevel klarte jeg ikke finne roen. Og det forstod legen. Det var en lege vi hadde litt med å gjøre mens Jesper levde, så han forstod at vi tenkte litt ekstra på dette. Vi fikk tatt MR av hodet, vi tok også en EEG.
Heldigvis med normale funn. En stor klump i magen forsvant, hun var frisk. Hun ER frisk.
Hun har i allefall ikke den verste sykdommen jeg vet om, nemlig Jesper sin.
Og jeg er heldig. Disse fine jentene er mine, og det at hjertet noen ganger ikke vet hva det skal foreta seg, er jo fordi jeg føler sånn intens kjærlighet for de, og vil de bare det beste.
Å sammenligne Tilde og Mie skal man jo ikke gjøre. De er jo to forskjellige individer, klart de ikke gjør ting likedan. Jeg nekter å sammenligne med Jesper, siden han var så syk, men det er lett å tenke at de to friske skal gjøre alt likt, på samme måte. Være likedane.
For Tilde var den letteste babyen, jeg husker ikke at hun gråt engang. Alltid smilende.
Og Mie krever mer, men slik er det jo bare med henne. De er jo ikke samme person.
Man kan vel være frisk fordi? :)
Det har liksom ikke slått meg at de skal være forskjellige, når de er så like på utsiden.
Det skal bli spennende å se hvordan Mie blir, hvordan hun utvikler seg, hvem hun er.
Jeg gleder meg til det, til å bli bedre kjent. Kanskje jeg klarer å slappe av en gang og?
Barn er veldig ulike. Søslen får ulikt lynne og temperament. Men skjønner godt at du kan uroe deg. Mine lå stort sett ved puppen da de var små, og de fikk i seg det de trengte. Mange småtasser trenger hyppig mat - man gir pupp, og så vil de ha en ny runde en halvtime seinere. Vet ikke hvordan dette er hos dere, men hvis hun var dehydrert tyder det vel på at hun ikke fikk i seg nok? Mine hadde også problemer med å sove, og skreik nok en del på kvelden fordi de egentlig var overtrøtte. Etterhvert lærte jeg meg at jeg måtte bysse eller ta inn vogna og trille inne på kveldstid. Men du sier jo at Mie sover mye. Håper du får råd og tips på helsestasjonen, du får ta noen ekstra turer dit hvis du føler for det. I de aller fleste tilgellene går jo ting seg til:) På bildene ser hun ihvertfall ut som ei flott og sunn jente! veldig lik storesøster:)
SvarSlettSøsken, ikke søslen...
SvarSlettSå trist å høre at du har hatt så mange vanskelige tanker om at Mie kan være syk. Men godt å høre at dere har fått avkreftet at hun har fått den samme fæle sykdommen som Jesper hadde!
SvarSlettJeg er så redd for at vi også skal oppleve det dere gjør nå; at man får et kolikkbarn mer nr to. Med Daniel var liksom alt så enkelt og greit, så jeg er livredd for at det ikke skal bli det neste gang. Og da er man jo ekstra sliten fordi vi har en storebror som trenger oppmerksomhet og som sikkert blir sjalu også. Jaja, man må nok bare ta det som det kommer, og håpe på det beste!
Jeg krysser ihvertfall fingrene for at dere finner løsningen på hva som plager fineste Mie, eller at hun bare vokser det av seg veldig snart.
Stor klem til dere
Godt at de ikker er like å da:-) To helt forskjellige individer som vil gi masse forskjellig glede. Og utrolig hvor mye man setter pris på helgene nå.Og ikke minst nattesøvn!
SvarSlettVåre to er ganske forskjellig. Elias hadde kolikk og var et problembarn når det kom til soving (tok natta i 2-3tida) men så flink til å la ting være. Adrian har vært superflink og så blid på morgenen (broren er potte sur og har alltid vært det) og han tar alt han finner å spiser på det..var en død mark her om dagen :-O Guffen unge
Kos dere masse i kveld:-) Skal selv lage hjemmelaga kjeks som vi kan kose oss med til Alt for Norge:-)
Minsten hos oss skrek og mye det første halvåret. Nå er det mye bedre. Førstemann skrek nesten aldri hos oss heller, så jeg skjønner frustrasjonen din. Nå er han snart 10 mnd og den blideste gutten. Veldig aktiv og bestemt. Men det er så slitsomt når det står på. Trøsteklem fra meg
SvarSlettMine barn så prikk like ut som små, men førtemann hadde personlighet som en bamsemums, andremann som en ferrari. Tror barn nummer to ofte må ta i litt mer for å høres i konkurranse med eldre storesøsken. Og slappe av - hah! Det kan du glemme med to så små barn :) Men å få fred i sjela fortjener du mer enn noen andre, så det var godt du fikk tatt testene så du kan holde dem foran deg når tankene løper løpsk.
SvarSlettØnsker deg alt godt!
Hei. Først og fremst vil jeg bare si at alle barn er ulike. Noen babyer hyler hele tiden, mens andre smiler hele tiden. Litt sånn som med oss voksne. ;) Min sønn var ekstremt urolig de første månedene av livet sitt. Men problemet vårt var ikke skriking, men at han rett og slett virket misfornøyd og vanskelig å få til å sove. Vi fant ut at han hadde KISS. Altså en låsning i nakken som han antageligvis fikk under fødselen. Da gikk vi til manuellterapeut 4 ganger, og vips hadde vi en ny baby. Det er jo kasnkje verdt å sjekke ut, om du ikke allerede har gjort det da? KISS kan føre til problemer med fordøyelse bl.annet. Bare google KISS/KIDD så får du masse info. Lykke til. Utrolig skjønne jenter du har forresten! :)
SvarSlettTo forskjellige fantastiske jenter har du Gøril. Utrolig søtt bilde av de. Ser ut som Tilde er den stolteste storesøster. Og jeg tror storebror er den stolteste også.
SvarSlettDet var det som var så underlig med å få nummer 2, hun var ikke lik nummer 1. Ikke litt en gang. To forskjellige temperament og ulike i når de begynte å rulle/krype/gå/snakke osv osv.
SvarSlettMed din historie Gøril er det ikke rart at du synes dette er vanskelig. Du har jo opplevd både det å se et barn være fryktelig syk og så å se han dø i fra deg. Det hadde vært bekymringsfullt og underlig om noe slikt ikke hadde satt spor.
Det hjelper nok ikke hva en stakkars anonym skriver her på bloggen din, men jeg synes det høres ut som om Mie er sunn og frisk, men med et lite snev av kolikk (og det fine med kolikk, vet du hva det er.... det går over!) Jeg synes det var flott at legen tok dere på alvor og gjorde undersøkelsene dere trengt, jeg tror ikke det er en selvfølge.
Jeg ønsker for deg at frykten din kan slippe litt taket i deg og at du kan nyte dine vakre og friske jenter.
Høsthilsen fra østlandet