Savn

I dag forsvant den innpakkete klumpen. Lag for lag, jeg gråt til jeg kastet opp. Jeg savner han så forferdelig. Disse stundene, Jesper og meg, som slapper av. Jeg skjelver, jeg er så redd..

Alt jeg vil er bare å holde rundt han igjen.

Det var det beste i hele verden det, jeg skjønner det nå. Jeg skulle ha hatt han i fanget bestandig.

Verdens beste pappa og verdens beste Jesper.


Verden min raser sammen i dag.

En god dag?

Er det lov å ha en god dag, 9 dager etter man mister barnet sitt? Er det lov? Går det egentlig an?
Det føles i allefall helt feil. For i dag har jeg faktisk hatt en relativt god dag. Tror jeg.
Jeg og kjærestemannen og Tilde har vært ute og møtt et vennepar og deres søte datter.
Det føltes så godt å komme seg ut, å gjøre normale ting. Vi spiste lunsj, vi pratet og lo, vi handlet klær. Det var så veldig godt å møte de igjen. Dette var terapi for oss.
Egentlig skulle vi jo ikke hatt mulighet til å komme oss ut i dag. Egentlig skulle Jesper ha vært hjemme, han skulle ha ligge i fangene våre, og vi skulle ha gjort det vi vanligvis gjør i helgene.

Også dro vi ut, ut av huset.. Det var nok helt riktig å gjøre det, det vil aldri hjelpe å mure seg inne.
Allikevel, den samvittigheten jeg av og til har når vi gjør slike ting, den er ganske vond å ha med seg. Når jeg vet at vi egentlig ikke skulle kunne gjøre slike ting, så føles det som man gjør noe galt.
Nå kan vi i grunn gjøre hva vi vil, og det er ikke en god følelse. Og jeg vet ikke om det noen gang vil føles riktig å gjøre ting som Jesper aldri kunne bli med på. På en måte føles det som vi svikter han. Høres dette helt rart ut?
Sikkert...

Jeg tenker på Jesper hele tiden. Hvert sekund. Jeg tenker på han når jeg ler, når jeg sover, når jeg spiser, når jeg dusjer, når jeg ser TV, når jeg leker med Tilde, jeg tenker på han når jeg gråter.

I dag har jeg ikke grått, ikke enda i allefall. Det føles helt rart. Han er jo i tankene mine hele tiden, har jeg ikke forstått hva som har skjedd? Hvorfor gråter jeg ikke? Har jeg ikke mer tårer igjen?
Jeg savner han jo, og tenker på han hele tiden. Jeg tenner lys på kommoden hans på stua. Jeg ser på bilder av han konstant. Jeg prater til han når jeg er alene.
Det er som en stor vond klump i magen, klump i halsen, ja over alt. Jeg pakker de inn og inn, så jeg ikke skal kjenne hvor vond de klumpene egentlig er. Hver gang jeg begynner å tenke på noe som er trist, så gjør jeg noe annet, pakker de mer inn, jeg orker ikke forholde meg til mine egne tanker. Jeg orker nemlig ikke gråte.

Er det derfor jeg har hatt en god dag? Fordi jeg har fortrengt så mye av de vonde følelsene og tankene mine?
Eller er det fordi det virkelig har vært en god dag? Et lyspunkt som har kun vært utelukkende positivt? Jeg heller jo mot det siste. Men om det er reelt eller om det er ønsketenkning, det kan jeg ikke svare på i dag.

Så rotete dette ble, kanskje slik som det er i hodet mitt. Rotete og kaotisk, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg tenker som jeg gjør, samtidig som jeg ikke vil forholde meg til tankene mine.
Er det rart folk bli lagt inn på galehus?

Jeg håper ingen føler seg støtt av bloggen min. Jeg skriver akkurat det jeg tenker, der og da. Og redigerer sjelden noe av det jeg skriver. Dette er meg.
Jeg har åpnet meg for alle som vil, og det føles faktisk helt greit. For det jeg deler, det går ikke utover noen andre enn meg. Jeg utleverer ingen andre enn meg, men er det greit? Burde man kanskje ikke skrive om de åpne sårene man har i hjertene sine, for så mange fremmende?

I kveld er alt et eneste rot, et virvarr av følelser.
Jeg vil heller gråte en hel dag enn å ha det slik, men jeg klarer ikke tillate meg å tenke på det som er trist og vondt, ikke i dag. Verdens dårligste forsvarsmekanise er jeg nok innehaver av.

Jeg savner deg Jeppe-lille. Så inderlig.

Bilder kan si så mye mer enn ord

Jesper og Tilde, de fineste barna. Jesper koser seg her, og det ser ut som om Tilde passer så godt på han.

Et øyeblikk av glede, av ro og behag.

Når mamma kaster bakover er det ganske gøy...

men når pappa gjør det, da er lykken fullkommen...


Jeg orker ikke skrive mer i kveld. Jeg synes disse bildene, som er de siste på min pc, taler for seg selv.
Den Jesper jeg savner, det er denne Jesper. Den fineste og beste av de alle.

Tomhet

Jeg føler meg så tom, så apatisk, så langt unna denne verden som man komme. Jeg føler jeg bare er her, uten grunn, uten mening. Bare en tilstedeværelse som ikke betyr noe. Å bare være.

Dagen i går var trist, så uendelig trist. Det var mange som hadde møtt opp for å ta sitt siste farvel. Det var rørende hvor mange som var, og er glad i Jesper.
Jeg klarer nesten ikke skrive om dagen i går, for det gjør så vondt. Jeg føler en så endeløs tomhet, det å vite at jeg har begravd min lille gutt på 2,5 år. Det er jo så meningsløst.

Min gode venninne, en av de aller beste, og fadder til Jesper leste opp minneordene fra mamma og pappa. En siste hilsen fra oss, det siste brev. Hun var så sterk som klarte det. Det var beundringsverdig, for jeg vet det ikke var lett for henne heller. Kjærestemannen min har aldri grått så mye som akkurat da. Han knakk totalt sammen, og jeg satt der og følte meg så tom. Trist og tom, der også.

Sangen Tyven-Tyven av Dum Dum Boys vil for alltid minne meg om Jesper. Han som spilte og sang den for Jesper i kirken var så flink. Han var tydelig beveget og det syntes jeg var så fint.
Det skal være vondt å ta farvel med en som Jesper, og det var det, for alle som møtte opp.

Jeg har ikke lyst til å skrive noe særlig mer om begravelsen. Det er for privat, for sterkt, for trist. Og jeg kjenner meg mer og mer tom. Nå vet jeg hvor kisten er senket, men jeg føler ikke at Jesper ligger der, han er ikke der.
Hvor er han?

Jeg prater ofte til han, selv om han ikke kan høre meg. Jeg prater og er lei meg, og jeg vil så gjerne ha han i fanget mitt igjen.
I natt drømte jeg akkurat det. At han lå i fanget mitt, at jeg kastet han bakover, at han smilte sine fantastiske store vakre smil. Han var så varm, så levende i drømmen min. Det var et smertehelvete å våkne, for det var ingen Jesper der.
Ingen Jesper i armene mine, ingen i fanget, ingen nattevakt som passet han på stua, ingen Jesper i sengen, ingen Jesper noen steder. Jeg kan lete til jeg besvimer, jeg vil aldri finne han.
Jeg kan lete resten av livet mitt, men jeg vil aldri få kaste han bakover eller nyte fangkosen med han.

Jeg blir kvalm, uggen i magen, kjenner meg utenfor meg selv, skjevler, mister matlysten, finner ingenting å leve for.
Heldigivis varer ikke dette hele dagen. For jeg er flink å finne lysglimt, flink til å leke meg med Tilde og nyte henne. Flink til å være sammen med mannen min, og vi er flinke til å trøste hverandre. Vi har en galgenhumor som får oss godt gjennom hverdagen. Jeg har støttende og fantastiske venner og familie som gjør alt de kan for å hjelpe oss.

Jeg forter meg å spise når jeg ser disse lysglimten, jeg forter meg å gjøre alt jeg burde ha gjort, for jeg vet at den svarte skyen kommer mot meg mange ganger for dagen. Og jeg vet at når den ligger over meg, så føles alt bare tomt. Og tomhet er en vond følelse.

Livet føles bare så forferdelig tomt uten superhelten min.
Tenk at han måtte dø fra meg for å få det godt. Tenk at livet kan være så meningsløst og urettferdig.

Tomt.

Dikt og tanker midt på natten.

Jeg fikk et dikt på mail i dag, et dikt som var så fint, synes jeg.
En helt spesiell og god venninne sendte det til meg, ei som jeg ikke ser så ofte lengre, men ei som jeg alltid vil være veldig glad i.

Det satt ein liten engel
i skogen
Engelen grein
Kvifor grin du
du som er ein engel ?
Eg grin i takknemelighet
sa engelen
fordi foreldra mine
var glad nok i meg
til å la meg reise
når eg ikkje orka meir.
Engelen såg på meg
gjennom tårene
og sa
Allle tårene frå meg
er for å styrke foreldra mine
i savnet etter meg.

Kjæreste Jesper.
Jeg vet jeg sier det samme om og om igjen. Det er de samme tankene som kverner rundt, og ting blir jo ikke annerledes fordi om jeg tenker de samme tankene tusen ganger, skriver om det hele tiden. Jeg er bare så glad i deg. Jeg savner deg så det river i kroppen. Av og til gråter jeg slik at jeg tror jeg skal slutte å puste. Så, plutselig, så går det over. Ikke den vonde følelsen, men gråten.
Det er så vondt å gråte, men tro meg, det er like vondt å ikke gråte også.

Jeg lurer sånn på hva du tenkte, tenkte du noe på slutten, eller var du borte, lenge før du døde? For oss virket du ikke som Jesper, selv om du pustet og strevde hele onsdagen, og nesten hele torsdagen. Vi følte at du hadde dratt.
Jeg lurer på hvordan du selv oppfattet livet ditt. Fikk du alt du ønsket deg? Følte du deg høyt nok elsket? Vit at vi gjorde så godt vi kunne kjære venn. Selv om vi var slitne, og kunne virke både sinte og oppgitte, så var det aldri deg vi var sinte på. Det var situasjonen. Aldri deg Jesper.
Jeg har så dårlig samvittighet for jeg var fortvilet, sint, frustrert, sliten. Stakkars deg, det var jo ikke din feil. Du var jo syk. Du ville jo også bare ha det bra.
Jeg håper du vet at jeg aldri var oppriktig sint på deg, jeg håper du aldri ble lei deg da jeg ville at noen andre skulle ta over.
Jeg håper du vet det kjære Jesper, at du var og er noe av det beste som har skjedd i livet mitt.
Selv om du var så syk, så har du gitt meg de beste venner, du har gitt meg en enorm styrke, nye perspektiver på livet, jeg har blitt en bedre person. En mye bedre person, og det bare takket være deg.
DU har gitt meg så mye Jesper, og jeg håper du føler at du har fått mye tilbake også.

Jeg må slutte å skrive så mye tror jeg. Tankekverna raser avgårde, døgnet rundt.
Jeg må slutte å tenke sånn, det gjør så vondt.

Litt om dagen i dag, en sorgfull dag.

Dagen i dag har vært tøff. Knalltøff. Det er godt å ha denne bloggen å skrive fra seg. Jeg merker at skriving er terapi. Jeg må skrive fra meg tankenen mine, ellers blir det enda vondere.


Jeg stod opp i dag, og tenkte bare på at Jesper var i barnehagen. Han har alltid dratt til barnehagen før jeg står opp. Sengen hans var oppredd, og klar til han skulle komme hjem fra barnehagen. Jeg ventet og ventet på han, og jeg visste jo at han ikke ville komme hjem i dag.
Jeg kikket allikevel ut av vinduet da klokken var 16.00, for å se om det kanskje kom en taxi med verdens fineste gutt i.

Jeg visste jo at det ikke gjorde det, allikevel måtte jeg se. Og det var så tøft. Forferdelig.

I dag har jeg grått mye. Gått nesten hele dagen med tårer rennende nedover. Tenkt på alle de gode minnene. Luktet og satt og niholdt på Jesper sin vognpose i fanget mitt. Det lukter innmari Jesper av den. Jeg snuser og snuser og kan ikke forstå at jeg aldri skal lukte han igjen. Jeg sovnet litt mens jeg holdt den. Da lå jeg liksom med Jesper i armkroken min, som han alltid var, i en eller annen armkrok. Jeg var litt i ørska da jeg våknet. Skjønte ikke. Ville ikke.

Jeg har pratet med fastlegen min i dag, hun er utrolig god å prate med. Glad jeg har en så fin lege. Glad hun ringte meg i dag.

Vi var også en tur på sykehuset. Hadde på forhånd ringt for å høre om sykepleieren som var sammen med Jesper da han døde var på jobb. Og det var hun. Kjente at jeg ville så inderlig prate med henne. Hun var så trygg, rolig og omtenksom. Hun passet på meg, på kjærestemannen, og hun passet på Jesper mens han levde, og etterpå.
Det betydde mye for meg at hun var sånn som hun var, så ekte, full av følelser og ærlig, men likevel så trygg og rolig.
Vi kjøpte med noen blomster til henne. Mine favoritter, lyserosa roser.
Det var nok veldig tøft for henne å være der da Jesper døde, jeg ble så redd de hadde glemt henne. Jeg vet det gjorde veldig inntrykk på henne, og at det ikke var bare en jobb for henne da Jesper døde. Det gjorde godt å få klemme henne igjen, pratet med henne, fortalt henne hvor viktig hun var for meg den dagen. Det var tydelig at hun var veldig beveget og rørt. Et fint menneske.

I kveld kommer presten, jeg gruer meg. Jeg har en stor klump i magen.
Vi skal prate om begravelsen, jeg har aldri hatt en slik samtale før. Det føles jo bare feil. Det føles bare vondt.

Det er så tomt her i huset, selv om vi har verdens fineste Tilde som virkelig lyser opp tilværelsen min. Hun har også fått RS-viruset nå, og er veldig forkjølet. Men for en forskjell. Hun spiser, hun ler, hun leker, full fart. Ja, snørret renner, hun hoster til hun kaster opp, og er full av feber.
Allikevel så er hun helt frisk. I mine øyne den friskeste i verden.
Det er så vondt å tenke på at Jesper døde av dette, og her sitter hun, min solstråle og ikke bryr seg særlig om hun er ganske så pjusk her om dagen. Er det sånn det egentlig skal være?
Det vil bli en befrielse, at forkjølelser ikke lengre vil bety døden.

Vil dele et bilde med dere, det er ikke spesielt fint akkurat. Men det spiller ingen rolle.
Slik lå jeg og Jesper ofte på morgenene, i helgene. Kjærestemannen lekte med Tildesnupp, og jeg og lillekjæresten min sov sammen. Det var herlig, det kunne ikke bli mer herlig.

Det føles så tomt, så innmari tomt uten han.

min nydelige, vakre, varme gutt.

Begravelse

Jeg vet at mange av mine venner leser bloggen min, og selv om jeg tror jeg har sendt melding til de aller fleste, så vil jeg allikevel få sagt det en gang til, tilfelle noen ikke har fått melding, eller at det har skjedd noe tull.
Slik at dere som kjente Jesper, kjente oss foreldre, kan komme og ta farvel.

Begravelsen blir i Hoeggen Kirke, Torsdag 4.feb kl 11.

Jeg er så glad for en ting, for en ansatt i barnehagen til Jesper har takket ja, og han følte seg beæret, til å synge solo-innslaget i kirken. Vi tror det kommer til å bli så fint. Så viktig at en som kjente Jesper, som har sunget utallige ganger for han før, skal synge til han igjen. For aller siste gang.