Tomhet

Jeg føler meg så tom, så apatisk, så langt unna denne verden som man komme. Jeg føler jeg bare er her, uten grunn, uten mening. Bare en tilstedeværelse som ikke betyr noe. Å bare være.

Dagen i går var trist, så uendelig trist. Det var mange som hadde møtt opp for å ta sitt siste farvel. Det var rørende hvor mange som var, og er glad i Jesper.
Jeg klarer nesten ikke skrive om dagen i går, for det gjør så vondt. Jeg føler en så endeløs tomhet, det å vite at jeg har begravd min lille gutt på 2,5 år. Det er jo så meningsløst.

Min gode venninne, en av de aller beste, og fadder til Jesper leste opp minneordene fra mamma og pappa. En siste hilsen fra oss, det siste brev. Hun var så sterk som klarte det. Det var beundringsverdig, for jeg vet det ikke var lett for henne heller. Kjærestemannen min har aldri grått så mye som akkurat da. Han knakk totalt sammen, og jeg satt der og følte meg så tom. Trist og tom, der også.

Sangen Tyven-Tyven av Dum Dum Boys vil for alltid minne meg om Jesper. Han som spilte og sang den for Jesper i kirken var så flink. Han var tydelig beveget og det syntes jeg var så fint.
Det skal være vondt å ta farvel med en som Jesper, og det var det, for alle som møtte opp.

Jeg har ikke lyst til å skrive noe særlig mer om begravelsen. Det er for privat, for sterkt, for trist. Og jeg kjenner meg mer og mer tom. Nå vet jeg hvor kisten er senket, men jeg føler ikke at Jesper ligger der, han er ikke der.
Hvor er han?

Jeg prater ofte til han, selv om han ikke kan høre meg. Jeg prater og er lei meg, og jeg vil så gjerne ha han i fanget mitt igjen.
I natt drømte jeg akkurat det. At han lå i fanget mitt, at jeg kastet han bakover, at han smilte sine fantastiske store vakre smil. Han var så varm, så levende i drømmen min. Det var et smertehelvete å våkne, for det var ingen Jesper der.
Ingen Jesper i armene mine, ingen i fanget, ingen nattevakt som passet han på stua, ingen Jesper i sengen, ingen Jesper noen steder. Jeg kan lete til jeg besvimer, jeg vil aldri finne han.
Jeg kan lete resten av livet mitt, men jeg vil aldri få kaste han bakover eller nyte fangkosen med han.

Jeg blir kvalm, uggen i magen, kjenner meg utenfor meg selv, skjevler, mister matlysten, finner ingenting å leve for.
Heldigivis varer ikke dette hele dagen. For jeg er flink å finne lysglimt, flink til å leke meg med Tilde og nyte henne. Flink til å være sammen med mannen min, og vi er flinke til å trøste hverandre. Vi har en galgenhumor som får oss godt gjennom hverdagen. Jeg har støttende og fantastiske venner og familie som gjør alt de kan for å hjelpe oss.

Jeg forter meg å spise når jeg ser disse lysglimten, jeg forter meg å gjøre alt jeg burde ha gjort, for jeg vet at den svarte skyen kommer mot meg mange ganger for dagen. Og jeg vet at når den ligger over meg, så føles alt bare tomt. Og tomhet er en vond følelse.

Livet føles bare så forferdelig tomt uten superhelten min.
Tenk at han måtte dø fra meg for å få det godt. Tenk at livet kan være så meningsløst og urettferdig.

Tomt.