Om å gi etter

Mamma, du må no sitt på rommet mitt mens æ sovne.

Mammaen orker ikke, synes at hun på snart tre skal sove uten at jeg sitter der, og sier klart i fra om det.

Men, mamma.. Æ e jo bare liten.
Også e æ så redd for slangen.
Mamma... Sett dæ da.

Slangen spør jeg, hvor er den?

Jo, dein e no under gulvet på rommet mett, men dein har kjøpt sæ en vei på butikken og klatre opp i senga og spise mæ opp hver kveld.
Det e slitsomt mamma.
Æ e redd slangen, dein kryp under mæ og rope WÆÆÆ.

Huffda, sier mammaen.

Maaaaamma, husk på at æ e no bra gla i dæ! Sett dæ på gulvet!

Mammaen forteller at hun er veldig glad i henne også, at det ikke finnes slange under senga og at hun må sove snart.

Da sier hun med klar tale,
Æ rope det høgaste æ kain sånn at Mie våkne om du ikke sett her.

Og i og med at mammaen har brukt sååå lang tid på å få lillehjertet til å sove, så kan dere gjette hvor jeg mobilblogger fra?

Lettlurt?

Barna...

 Et nytt liv, hun var nokså uventet. Sjokket var så stort da jeg testet positivt. Jeg, gravid? Nå? 

Uten prøverør? Hva skjer? Vi var ikke klare for henne da. Jeg hadde nettopp begynt i ny jobb, og ønsket å jobbe lenge. Men, så var hun der, et lite frø i magen. Dansende, hoppende. Hun ville være her. Hun ville jo være sammen med oss.

Og nå føles det som hun alltid har vært her. 

Og selv om mange sier at hun har kommet fordi vi mangler en, så har hun jo ikke det.

Hun kom fordi vi manglet henne .

Vi mangler fortsatt en, og ingen erstatter noen. Ingen.

Mie er Mie, og kun det. Verdens fineste Mie som vi er så glad i.

 Jeg kjenner at jeg er heldig. Jeg er så heldig som har fått så mange fine barn.

Tenk at jeg skulle få tre?

Vi som slet, tenk at vi nå kan kalle oss trebarnsforeldre.

Det er stort. 

Jeg prøver så godt jeg kan, hver eneste dag, å kose meg med jentene mine.

Jeg vet ikke hva morgendagen bringer, og det kan ofte skremme meg.

Vil det skje de noe? 

Jeg har et enormt stort behov for å være der, alltid. Beskytte de.

Er det sånn for flere? Eller føler jeg det litt ekstra, siden vi mangler en?

Jeg synes det er vanskelig at jeg ikke får lov å være der for han lengre, å beskytte han. 

 Tilde vil for alltid være hjerteplasteret mitt. Hun var der da Jesper begynte på sin siste hvile. 

Hun fikk meg opp av sengen, fikk meg til å fortsette hverdagen. Fikk frem smilet og gleden i meg. Hun var den eneste som gjorde at jeg var litt glad, den beste for meg, når jeg følte meg så trist og elendig. Så full av sorg og smerte.

Finere medisin for triste hjerter fins ikke. 

Jeg har et spesielt bånd til henne, pga dette tror jeg.

Hun var redningen min. 

Jeg hadde aldri klart det uten henne.  

Men redselen for å miste henne, den er stor. Alt for stor.

Til tider får jeg tanker som er utenfor det jeg vil kalle normale.

Paranoid blir jeg. 

Tenk om? Tenk om?

Finnes det flere som har det sånn?

Savnet er der, hver dag. Skifter form, endrer retning.

Men når dagen er ved veis ende, så står han der, foran meg.
Jesper, med de blåeste øynene. Den mykeste huden.

Jeg lukker øynene. Kjenner etter hvordan det var.
Kjenner huden hans mot min. Føler varmen, nærheten.

Jeg savner han. Hele han. Min fantastiske og vakre gutt. Min eneste sønn.

Jeg er glad jeg får møte han i drømmene mine.

Dere, jeg er så glad for at dere er så utrolig flinke til å kommentere.

Lysten til å blogge vokser i meg. 

Takk.

Mie

 Mie.

Heldigvis har hun blitt en smilende og glad baby, er glad de første månedene er over.

De var så slitsomme, for både store og små.

Men nå begynner vi å bli bedre kjent, og er trygge på hverandre. Deilig. 

Det er lettere å nyte babytiden når den består av latter og smil.

 

Lik både Jesper og Tilde, men mest lik seg selv, som de aller fleste er ;-)

Hun har arvet Jespers øyne, noe som er veldig koselig. 

 

vakker, sterk, smilende, trøtt, utålmodig, mammadalt, sint, uredd, god, aktiv og min.

Babytiden er så koselig, men også slitsom.
Vi koser oss, men jeg er glad dette er min siste...  ;-)

Prøver igjen...

Da har jeg lyst til å prøve meg igjen, så smått, med denne bloggingen. Mulig jeg forandrer litt her etterhvert, og veldig godt mulig at de mørkesvarte innleggene forsvinner helt. Er det ok?
Jeg blogger jo ikke bare for min egen del, jeg liker å dele, derfor er det veldig fint om du har lyst til å si hva du vil jeg skal blogge om? Så kan jeg ta det med inn i tankekverna ei stund vettu..

 Lenge siden jeg har delt bilder her også, så her kommer noen av mine fineste. Tilde, snart tre, men i sitt hode er hun vel mer på min alder. Hun er veldig veslevoksen.
Men jeg synes det er bare artig. Hun er veldig morsom nemlig. Og veldig flink. Til mye.
Og ikke så flink til mye. Slik som det skal være altså.

Vi er i en prosess der vi prøver å slutte med en del greier nå, som smokke og bleie. Tilde, som både kan og ofte vil gå på do, er ikke helt klar allikevel for å slutte med bleien, men det som er vanskeligst er denne smokken. Eller skal vi si smokkene?  Som hun nå driver og gjemmer.. I dag fant jeg ikke mindre enn 14 smokker gjemt bak noen håndklær i skapet på badet.
Så det er derfor hun alltid står på badet, ja..
Hun er veldig glad i smokkene sine, og jeg lurer veldig på hvordan hun skal skjønne at de ikke skal fortsette å være med henne overalt...


Søskenkjærligheten blomstrer. Mie forguder, elsker, digger søsteren sin over alt på jord.
Hun smiler og ler bare Tilde kommer inn i rommet, krabber det forteste hun vet mot henne med stort smil, og hun vil være sammen med Tilde hele tiden.
Tilde er veldig omsorgsfull og så snill mot Mie. Men også litt streng..
Her låner  vi ikke bort hvilken som helst leke, men hun sørger for at hun alltid har leker rundt seg, da. Og kjefter på meg når jeg tørker snørr og grøt. For da gråter Mie, hjerteskjærende. Og da da kommer Tilde, med strengleppa si og sier "det dær likitj ho Mie, no slutte du".
Etterfulgt av kjærlig blikk på sin søster "kom t mæ du Mie, æ e no bare snill æ".
Jada, neida, så...

Ja,  det var en liten oppdatering. Ellers har jeg bestemt meg for å være flink og svare på alle mine kommentarer. Om dere lurer på noe, bruk kommentarfeltet.
Jeg blir så glad om dere legger igjen noen ord.
Det inspirerer alltid, og gjør i allefall at ikke blogglysten forsvinner!!

Nå skal jeg og kjærestemannen se en serie vi nettopp har begynt å følge med på, samt drikke massemasse brus. Barna SKAL sove, basta.

Heia!

Har dere en fin påske? Hva gjør dere? Vi er hjemme, og snør snart bort! Utrolig kjedelig. Vil jo bare ha vår!
Får jeg se ett bilde til fra solfylte østlandet klikker jeg ;-)

Om jeg skulle begynne å blogge igjen, vil du lese?




Mie har blitt stor jente siden sist!



Tilde har blitt litt større hun også ;-)


Klem fra oss!

Takk for meg.

Jeg har lenge tenkt på å avslutte bloggen. Eller i allefall ta en lang pause. Jeg har rett og slett ikke tid, og ofte prioriterer jeg bloggen sist når jeg har litt tid. Det er mange grunner til at jeg ikke orker skrive særlig nå. Mest av alt vil jeg ikke at alle skal vite om de dårlige dagene mine lengre, og siden jeg blogger mest på de mørkesvarte dagene, så innså jeg plutselig at kanskje bloggen nærmer seg slutten? Dessuten tror jeg dere lesere er litt lei ;-) Kanskje blir det bare en pause, jeg vet ikke helt enda. I allefall blir det ikke noe skriverier her på en stund.


Men jeg stikker helt klart innom deres blogger. Jeg melder meg ikke helt ut. Takk for alle gode ord, de har betydd så mye for meg, mer enn dere tror! Klem fra meg. Og sorry for ny mobilblogg..

Litt småpjatt fra denne kanten.

Da har vi kommet oss hjem igjen. Vi har feiret jul hos mine foreldre, og jeg og småjentene har vært der siden 20.des. Kjærestemannen har jobbet litt, men har hatt fri hele romjulen, det har vært veldig godt å få være så mye sammen. Jeg har verdens fineste familie, så all tid med de er dyrebar og verdifull.

Julen har vært fin den, vi har kost oss. Men jeg har manglet den helt spesielle følelsen jeg alltid pleide å få før jul. Jeg pleide å kjenne at det kriblet i magen, at jeg nesten ikke fikk sove natt til julaften. Jeg så alle julefilmer jeg bare klarte, jeg dyrket julestemningen og det var helt topp.

Men nå er den borte. Lurer på om den noen gang vil komme tilbake? Lurer på om Jesper tok med seg hele den følelsen når han døde, for det kan jo aldri bli ordentlig jul igjen uten han. Og jeg tror jeg simpelten MÅ ha julestemning for å like julen.
Har tenkt masse på fineste Jesper i julen. Og skulle ønske det lå en gave til han under treet også.
Men det hadde bare blitt rart. Han er jo ikke her. Man gir jo ikke gaver til de som er døde.
Det hadde vært litt fint også, om det gjorde det,lå en pakke til han under treet, sammen med alle de andre pakkene til barna mine, som en påminner om at han ikke er glemt, og at han også er med i feiringen.
Surrete tanker uten mening, huff..


Men, som jeg skrev. Vi har kost oss. Vi fikk så masse fint til jul, og kjærestemannen har virkelig stått på i år, og handlet verdens fineste julegave til meg. Veldigveldig fornøyd :)

Nå sitter jeg godt plantet i sofaen, drikker detox-te fra pukka (skulle ønske det funket, for føler kroppen trenger litt detox etter denne fråtsejulen). Smaker i allefall godt.
Vi har prøvd å bakt et brød etter at vi fant ut at vi ikke har mat her i huset, og alt er stengt av butikker i dag. Kjøleskapet roper etter påfyll. Vi tømte det rimelig godt før vi dro på juleferie, og glemte helt å handle.
Typisk oss.

Jeg har en del tanker jeg skulle ha delt, men det får bli siden. Jeg er ikke helt i form om dagen, så det får bli mer skriverier etterhvert. Bloggen lider fra før, så det kan nesten ikke bli verre uansett.

Godt nyttår skulle jeg ønske dere, så det får jeg gjøre før jeg logger av.

GODT NYTTÅR ALLE FINE MENNESKER DER UTE. 

Håper året 2012 blir et av de bedre.