Et nytt liv, hun var nokså uventet. Sjokket var så stort da jeg testet positivt. Jeg, gravid? Nå?
Uten prøverør? Hva skjer? Vi var ikke klare for henne da. Jeg hadde nettopp begynt i ny jobb, og ønsket å jobbe lenge. Men, så var hun der, et lite frø i magen. Dansende, hoppende. Hun ville være her. Hun ville jo være sammen med oss.
Og nå føles det som hun alltid har vært her.
Og selv om mange sier at hun har kommet fordi vi mangler en, så har hun jo ikke det.
Hun kom fordi vi manglet henne .
Vi mangler fortsatt en, og ingen erstatter noen. Ingen.
Mie er Mie, og kun det. Verdens fineste Mie som vi er så glad i.
Jeg kjenner at jeg er heldig. Jeg er så heldig som har fått så mange fine barn.
Tenk at jeg skulle få tre?
Vi som slet, tenk at vi nå kan kalle oss trebarnsforeldre.
Det er stort.
Jeg prøver så godt jeg kan, hver eneste dag, å kose meg med jentene mine.
Jeg vet ikke hva morgendagen bringer, og det kan ofte skremme meg.
Vil det skje de noe?
Jeg har et enormt stort behov for å være der, alltid. Beskytte de.
Er det sånn for flere? Eller føler jeg det litt ekstra, siden vi mangler en?
Jeg synes det er vanskelig at jeg ikke får lov å være der for han lengre, å beskytte han.
Tilde vil for alltid være hjerteplasteret mitt. Hun var der da Jesper begynte på sin siste hvile.
Hun fikk meg opp av sengen, fikk meg til å fortsette hverdagen. Fikk frem smilet og gleden i meg. Hun var den eneste som gjorde at jeg var litt glad, den beste for meg, når jeg følte meg så trist og elendig. Så full av sorg og smerte.
Finere medisin for triste hjerter fins ikke.
Jeg har et spesielt bånd til henne, pga dette tror jeg.
Hun var redningen min.
Jeg hadde aldri klart det uten henne.
Men redselen for å miste henne, den er stor. Alt for stor.
Til tider får jeg tanker som er utenfor det jeg vil kalle normale.
Paranoid blir jeg.
Tenk om? Tenk om?
Finnes det flere som har det sånn?
Savnet er der, hver dag. Skifter form, endrer retning.
Men når dagen er ved veis ende, så står han der, foran meg.
Jesper, med de blåeste øynene. Den mykeste huden.
Jesper, med de blåeste øynene. Den mykeste huden.
Jeg lukker øynene. Kjenner etter hvordan det var.
Kjenner huden hans mot min. Føler varmen, nærheten.
Kjenner huden hans mot min. Føler varmen, nærheten.
Jeg savner han. Hele han. Min fantastiske og vakre gutt. Min eneste sønn.
Jeg er glad jeg får møte han i drømmene mine.
Dere, jeg er så glad for at dere er så utrolig flinke til å kommentere.
Lysten til å blogge vokser i meg.
Takk.
Nei ingen erstatter noen, det er helt sikkert!
SvarSlettDere er trebarnsforeldre, og har all grunn til å være så stolte, så stolte av de tre vakre!
Jeg syns det er så koselig at du har tatt opp bloggingen igjen! Gleder meg til å få følge dere i gleder og i sorger!
Stor klem!
Jeg blir alltid så rørt av innleggene dine, du ordlegger deg så utrolig bra!! Liten tåre i øyekroken her nå....
SvarSlettMen jeg tror alle mammaer har det litt sånn. Iallefall har jeg det. Barna går foran alt. Hvis ikke de har det bra, så har ikke jeg det heller. Tenk om de har på for lite klær ute? Eller for mye?? Skjønte de i barnehagen hva han skulle ha på seg når de gikk ut??
Jeg tenker mye og bekymrer meg mye.
Men tenk så mye glede vi også føler!!;)
God ny uke til deg Gøril!
Klem fra størstepia
Dobbel glede og dobbelt mye bekymring er det med egne barn synes jeg. Men samme hvor redd man er, så er det jo mer enn verdt det. Veldig veldig fint med barn. Finest.
SlettDet er så godt at bloggen er oppe å går igjen. Man trenger noen ord i hverdagen som ikke bare er fylt av latter og glede. Vi trenger noen ord som får hvert et hår på kroppen vår til å reise seg, ord som får oss til å stoppe opp å tenke. Ord som minner oss på at vi ikke skal ta ting forgitt.
SvarSlettJeg tror du er litt mere "redd" for morgendagen enn meg f.eks. Du har opplevd så nært på kroppen hvor fort det kan endre seg.. At ting ikke er en selvfølge.
Jeg tror du, med god grunn, beskytter barna dine ekstra mye.. Det er hjertet ditt og hjernen din som gjør dette automatisk for du har dessverre opplevd dette "Enn om, tenk hvis" - det som jeg f.eks også tenker på men aldri har opplevd.. Jeg bare har "hørt at" man skal ta vare på hverdagen for i morgen kan alt snu. Du VET at man skal ta vare på hverdagen for i morgen kan alt snu.
De er så vakre disse barna dine. Alle tre. Helt nydelige.
Ja, tror nok mine erfaringer farger meg og den jeg har blitt, det stammer nok fra det jeg har opplevd.
SlettAllikevel litt godt å høre at andre også bekymrer seg, så slipper man å føle seg gal.
Du skriver så fint om hjerteskattene dine <3 de er så fine - alle tre:-) Og lille Mie som ligner både storebror og storesøster. En fin blanding:-)
SvarSlettKlem
Klem tilbake, takk for gode ord.
SlettDet er ihvertfall ingen tvil om at dere kan å lage pene barn!!
SvarSlettJeg tror nok at du er litt ekstra redd for hva som kan skje, du som har kjent det på kroppen. Men de fleste foreldre tenker nok katastrofetanker innimellom, og får helt vondt i magen av å tenke på hva som kan skje med de små. Jeg kan rekke å tenke på begravelser og alt jeg, hvis jeg ser for meg at lille f.eks. løper over veien og blir påkjørt. Fælt at man skal "straffe" seg selv med sånne vonde tanker, men det er liksom ikke så lett å la være..
Ikke lett å la vær nei, tror jeg er verdensmester i å tenke det verste, selv når det ikke er grunnlag for det.
SlettSå litt godt å høre at det er flere som deler slike tanker, så slipper man å tro at man er helt ensom med slike tanker.
Blogger kommer og går; som regel savner jeg ikke de som måtte velge å slutte - men akkurat du og deg og ditt - DET har jeg savnet!
SvarSlettDu skriver så fint og moro og trist, og jeg blir følelsesmessig involvert hver gang; om jeg vil eller ei :)
Så godt å lese om og se fine bilder av de nydelige barna dine - alle tre!
Katastrofetanker har nok alle, men har man mistet noen er jo disse tankene enda mer begrunnet og reelle. Det er lett å si at man må få hjertet og hjernen til å samarbeide om å fungere mer "logisk", men å faktisk gjennomføre det er verre - sånn tror jeg det bare må være.
Så glad for å se deg her inne igjen!
Klem fra meg.
Takk fineste du, dine ord varmer og betyr mer enn du aner! :-)
SlettÅhh,så glad jeg ble da jeg klikket meg inn etter påskeferie :)
SvarSlettDe vakreste og fine barna dine- og du Gøril, som skriver så bra om alt.
Har savnet dere.
Jeg tenker ofte på hva hvis? Når de tankene kommer gjør det vondt i hele meg, det lammer meg nesten litt. Men det er vel noe alle mødre har. Dette er ganske beskrivende syntes jeg; “Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body.” Jeg hadde virkelig ingen aning om hva bekyring var før jeg fikk barn..
SvarSlettFine barna dine Gøril, vakre alle tre <3
Det er lammende og fæle tanker ja!
SlettHåper du får en fin kveld :-)
Barna er det beste som finnes. Lykke !!
SvarSlettMen så er det noe som heter barnebarn og de er minst like gode . Og uansett hvor rart og utrolig det høres ut så er det faktisk sant. Jeg forstod det ikke før jeg ble bestemor selv at det var muligt =0).
Det er så fint at du er tilbake.
Det gikk nettopp opp for meg hvor lenge jeg har fulgt det, det et jo snakk om flere år. ikke rart jeg har savna de fine innleggene dine.
Wenche
Ja, jeg ser mine foreldre forguder sine barnebarn, så jeg kan tenke meg det er veldig fint å få barnebarn også!
SlettBekymret? Paranoid? Katastrofetanker?? Aner ikke hva du snakker om.
SvarSlettJada, I wish!
Ekle små snikende tanker dukker opp i alle mammahoder nå og da vil jeg tro. "tenk hvis det skjer noe..med barna..med mannen... med meg. kan vi takle det? kan jeg takle det? hvorfor gjorde jeg ikke det? Om jeg bare hadde?" Og noen ganger skulle man ønske at man kunne være flue på veggen bare slik at man fikk med seg absolutt alt som de små foretar seg i løpet av en hel dag, bare slik at man kunne se med egne øyne hvor fint de har det, selv om man ikke er der selv.
Åh, det er til å bli gal av. Men jeg kan ikke annet enn å håpe og tro at det er fullstendig normalt. Sånn er det bare å være mamma! er det ikke?!
Jo, det er nok det. Å vite at jeg skal være bekymret resten av livet er ikke verdens beste tanke akkurat. Men, det er vel det man også får når man blir mamma, bekymringer og engstelse..
SlettNei, det er jo ikke akkurat det. Men likevel, så er man jo heldig:-)
SvarSlettJa, helt klart. Gleden over barna vinner over bekymringene. Skulle bare ønske man fikk utdelt bare glede og ikke bekymringer. I de fleste tilfeller går det jo bra! Jeg har hengt meg opp i "de fleste", og tenker bare at for noen går det jo ikke bra... Og det må jo være meg, hehe. Skjønner tankegangen?
SlettMendu, snart får du jo enda et lykketroll? Kan tenke meg du gleder deg. Det første møte er magisk!!
ja, jeg skjønner tankegangen. Har ikke akkurat fått føle det på kroppen, men har jobbet mye med barn med ulike diagnoser og til tider hengt meg opp i "statistikken", og slik er det ikke godt å tenke. men som du sier, "i de fleste tilfeller"....
SlettOg ja, et nytt troll er på vei, bare en liten mnd igjen nå. Vi gleder oss masse og er veldig spente :o)
Du skriver så utrolig bra Gøril =). Jeg er veldig glad for at du har bestemt deg for å fortsette med å blogge. Jeg er innom og kikker om deg hver dag.
SvarSlettKlem Kari Anne
Kjære Gøril,
SvarSlettså hyggelig at du vil blogge igjen! Jeg har tenkt på deg mange ganger siden du sa at nå var det nok. Jeg fikk barn akkurat i det du ble gravid med Jesper (jeg var på barnimagen.com) og har på en måte fulgt historien din (og Jespers) fra starten. Bloggen din har vært blant de få jeg har tatt meg tid til å lese. Jeg tror det har noe med at du fremstår som så ekte og ærlig og aldri så lite hudløs. Blogger om klær, bakverk og interiør interesserer meg ikke, det gjør derimot de bloggene som handler om mennesker og livene deres som ikke alltid handler om solskinn og godværsdager. Jeg håper du fortsatt blogger om det du ønsker og har på hjertet. Jeg lover å lese om det er mørkt eller lyst.
Klemmer fra trofast bloggleser på vestlandet
Ååå, d er godt å ha deg tilbake Gøril! Du skriver så vanvittig godt! Får meg til å bli så glad i ungene dine, fine fine ungene dine. Enn å få tre så fine unger som har hver sin spesielle plass i livet. Skjønner du er redd for at noe skal skje med de, og sikkert enda mer redd med det dere har vært gjennom. Stor stor klem
SvarSlettFineste deg.
SlettSavner deg jeg. Vi skulle ha møttes en dag.
Klem.
Hei
SvarSlettJeg kan bare snakke for meg selv, men etter vi fikk minstemann som var og kommer alltid til å være syk ble bekymringen over at noe skulle skje med barna mine MYE større. For det som før hadde vært en skummel tanke er nå blitt en brutal realitet- det har skjedd- og kan så lett skje igjen. Jeg trodde jeg viste hva det ville si å engste seg over at noe skulle skje med barna, men nå......huff.....angst. Hadde ikke kjent på det før minstemann kom, den grusomme angsten.
Du har opplevd det værste i verden, fins ingen ting værre og jeg tror det lett kan gjøre en mer sårbar. Fantasien løper litt lenger enn før og det kan være vansklig å stoppe den.
Takk for at du er så sterk, det gir meg styrke.
forreten - den siste var fra Martine:-)
SvarSlettHuff, så trist å høre at du også er veldig bekymret. Sykdom kan virkelig endre oppfatninger om alt. Det er lett at det som ikke var skummelt før, blir råskummelt etter man får barn som er syke.
SlettOm du har lyst til å prate mer om dette, send meg gjerne en mail :-)
Lettere å si litt mer der man er privat.
Hei!
SvarSletttok tilfeldig turen innom for å sjekke om du hadde startet å blogge igjen...og det hadde du! Har aldri kommentert på bloggen din, men kjente jeg ble så glad nå at jeg måtte:) så morsomt å se fine bilder av de søte barna dine. Har selv en på tre og ei på syv måneder, så kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
Synes du er ei fantastisk sterk dame, og du skriver så innmari godt om det å miste Jesper.
Tonje:)
Så koselig at du ville legge igjen noen ord, Tonje, det setter jeg stor pris på!
SlettTakk for gode ord!