I dag tok jeg det siste farvel med gutten min.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle se han mer, etter i går. Jeg syntes han var så annerledes. Og det gjorde så vondt å se han sånn. Iskald og stiv. Den Jesper vi kjente var alltid varm og slapp i kroppen. Han sov også alltid med munnen åpen, og de hadde prøvd å lukke den, så han hadde en litt rar grimase syntes jeg. Det var en fremmed som lå der, selv om han lignet veldig på seg selv også.

Men, jeg klarte ikke tenke at dette var det siste. Jeg hadde så masse jeg måtte gi han. Han kunne ikke ta fatt på ferden uten de nære tingene jeg følte at Jesper var knyttet til. Han virket så ensom, jeg kunne ikke la gutten min være ensom.

Da jeg kom inn til han i dag, kom jeg alene. Kjærestemannen og Tilde ventet utenfor. Jeg ville være alene med han, var så mye jeg ville si, våre siste hemmeligheter.
Jeg pratet til han hele tiden, kysset han på vår faste plass. Iskald var han. Jeg strøk han over det myke håret og gråt, han var så pen. Den grimasen fra i går hadde forsvunnet, han lignet mer på seg selv.

Jeg la et teppe over han, det teppet han alltid brukte hjemme. Et blått og hvitt tungt heklateppe. Jesper likte å ha tyngde over seg, for å samle kroppen. Det ga han trygghet. Dette teppet var så fint, og han måtte jo ha det med seg. Han måtte jo føle seg trygg nå også.
Han fikk bamsen sin, som alltid var i sengen hans. En bamse han har fått av en tante og onkel i Oslo, som ser på Jesper som sin egen, de er nok nesten like glad i han som meg.
Han fikk med seg en strikkagenser fra tanten her i trondheim. En genser hun selv har strikket til han av den største kjærlighet. Jesper var helt spesiell for henne, og hun sørger så fælt hun også, hun har mistet fadderbarnet sitt.
Disse er ikke biologiske tanter og onkler, men de vil alltid være like ekte tanter og onkler fordi.

Han fikk også med seg en hvit rose, fra en nydelig og god nattevakt. Jesper var nok også hennes lille hjerteskatt. Jesper hadde mange fine nattevakter, noen var mer spesielle enn andre. Denne nattevakten var en av de, en sjelden diamant.

Jeg la et bilde av meg og Jesper ved siden av han, og bak skrev jeg noen hemmeligheter til han. Jeg skrev også lovnader om at det ville bli kaste-bakover-lek og så masse fangkos han bare ville der han skulle være nå.

I armkroken lå det en bamse som var sammen med han hver dag i barnehagen og i boligen. En spilledåsebamse som spiller de nydeligste sanger.

Lengre ned, ved enden av sengen la jeg en lysbamse som alltid har stått i sengen hans. Den lyste i mange forskjellige farger hver gang Jesper lå i sengen sin, vi vet ikke om han så fargene, men vi tror han fant roen med denne lysbamsen flere ganger. Det var helt naturlig å ha den med.

Den siste tingen som fikk være med han var en leke han likte så godt da han var baby. En leke som lagde masse lyder og sanger. Han smilte alltid da han ble lagt under den leken da han var baby og friskere, jeg håper han får bruk for den igjen.

Og lammeskinnet, som han alltid har ligget på, ligger nå under han og gir han varme og trygghet. Lammeskinnet la vi han på like etter han døde, så det har fulgt han hele veien.

Det føltes som han sov i dag. Jeg gråt ikke så mye som jeg hadde forventet, jeg følte at han ikke var død. Han lå i sengen sin, på lammeskinnet sitt, med teppet sitt, med bamsene sine. Det var akkurat som han var hjemme. Han sov bare..

Det var innmari tøft da jeg måtte gå. Jeg klarte det ikke. Jeg kysset han, snakket til han, hvisket ord til han, og gikk ut av rommet. Etter et par minutter måtte jeg inn igjen. Jeg klarte ikke dra fra ham. Jeg sa hadet mange ganger. Dette var den siste gangen jeg skulle se han, og jeg ville at øyeblikket aldri skulle gå over.

Kjærestemannen gikk inn etterpå, han ville også være alene med Jesper. Han syntes det var så tungt å si hadet han også. Det ble så endelig da. Da vi lukket dørene, da vi dro. Da visste vi begge at det var siste gang vi så vår dyrebare hjerteskatt.



"For Siste Gang" - Portveien 2

Døren låses,
porten lukkes,
alt er gjort
for aller siste gang.
Gi meg hånden
før du reiser,
sett deg ganske stille
på mitt fang.
Om det som er forbi
er forbi,
da har jeg noe vakkert å si:
Alltid skal jeg huske det vi delte,
du og jeg,
aldri skal jeg glemme
alt du var for meg / alt du var for meg.

Være sammen,
siden skilles,
det er veien
hver og en må gå.
La oss ikke
være triste
selv om det er oss
det gjelder nå.
Om det som er forbi
er forbi,
da har jeg noe vakkert å si:
Alltid skal jeg huske det vi delte,
du og jeg,
aldri skal jeg glemme
alt du var for meg / alt du var for meg.

Døren låses,
porten lukkes,
det er gjort
for aller siste gang.
Om vi siden aldri møtes,
kan jeg være hos deg i min sang.
Om det som er forbi
er forbi,
da har jeg noe vakkert å si:
Alltid skal jeg huske det vi delte,
du og jeg,
aldri skal jeg glemme
alt du var for meg / alt du var for meg.



Jeg savner han så.

Jeg får så innmari mye støtte fra alle, og det varmer, det hjelper. Særlig hjelper det å høre fra min gode venninne Plomma, som dessverre har vært der jeg er før.
Hun vet akkurat hvordan jeg har det, har kjent på de samme følelsene, hun kjenner savnet mitt, sorgen min, tankene mine. Hun kan si at hun forstår, for det gjør hun. Dessverre.

Denne bloggen skulle ikke handle om døden, den skulle handle om håpet.
Nå er håpet borte, nå er håpet død, nå tror jeg aldri jeg klarer å skrive om håp lengre.
Alt vil alltid dreie seg om barnet jeg mistet i døden.
Jeg håper på bedre dager, på en fremtid som lar meg smile og le igjen. Jeg vet det kan skje, jeg bare klarer ikke se det foran meg. Hvordan skal jeg tillate meg å være glad når jeg har mistet min dyrebare Jesper?

Takk for alle kommentarer. Jeg har lest alle mange ganger. Det varmer, tusen takk for at dere aldri vil glemme Jesper dere heller.

Tenk at verden går videre?

Jeg ser at utenfor vinduet mitt, så går folk med handleposer, de triller vogner, de prater, de ler. Har de ikke fått med seg at den vakreste og tapreste har forlatt verden? Hvordan kan livet gå videre uten ham? Dette er tyngre enn jeg kunne forestille meg, jeg trodde jeg ville kjenne en viss form for lettelse at Jesper skulle få slippe dette livet. Men jeg finner ingenting. Jeg vet, innerst inne, at Jesper trengte denne siste hvile. Det var hans tur. Som mamma klarer man ikke akseptere det, og jeg klarer ikke komme meg videre i livet.

Jeg tenker ingen rasjonelle tanker, jeg bare gråter og vil bare gi slipp på alt for å være sammen med han. Jeg hadde gjort alt for å få holde ham en gang til. Kysse han. Jeg kysset Jesper på samme sted hver eneste dag. På siden av nese og munn. Vår faste plass.
Jeg kysset ham der i går også. Det var ikke Jesper som lå der følte jeg. Han var iskald, helt stiv.
Det var kroppen hans, men den Jesper jeg kjente var ikke i den kroppen. Han er et annet sted.
Uten meg. Og jeg vil så gjerne finne det stedet, finne det slik at vi kan være nære hverandre igjen. Slik at jeg kan passe på deg, klemme deg, kysse deg, leke med deg og være mammaen din.

Jeg ser på klokken, hver time fikk Jesper medisin. Jeg ser at klokken tikker avgårde og at vi glemmer å gi han den livsnødvendige medisinen. Det føles så rart. Hver hele time vil alltid forbinde meg om at det var medisintid for Jesper. Hver hele time vil jeg alltid nå bare bli grepet av sorg for at ingen gir han livsnødvendige medisiner. For han er jo ikke her. Han trenger de ikke lengre.

Jeg trenger hjertemedisin. Jeg sørger så innmari. Jeg sørger og tar dette så mye tyngre enn jeg trodde. Hvorfor kan jeg ikke finne noe lettelse over at bestegutten min skal slippe å ha vondt mer? Jeg unner han jo bare det beste, jeg unner han jo bare å ha det godt, fred og ro. Det har han fått nå, men det føles bare feil, det føles bare så fælt.

Jeg har ikke sovet på nesten tre netter. Natten før Jesper døde lå jeg bare å tenkte, at nå var det like før. Jeg kunne se at han manglet krefter, og det har han aldri gjort før, så jeg skjønte det. Skjønte at dette var begynnelsen på slutten. Jeg tenkte, jeg gråt, jeg hikstet, jeg klamret meg til kjærestemannen min, holdt Tilde hardt inntil meg. Han levde ennå, men jeg visste det ikke var lenge om å gjøre.

Jesper bare sov, han sov fra mandag ettermiddag til torsdag, da han døde. Kl 17.25 pustet han for siste gang. Jeg fikk aldri se øynene hans igjen, de blå tindrende øynene.

Jeg prøver å tenke på den fine helgen vi hadde, helgen før marerittet begynte. Han var så fin da. Han var våken, kvikk i blikket, han var rolig og bare god. Jeg tenkte at nå var vi inne i en god steam igjen. Nå skulle vi bare få nyte Jesper, så god som bare han kan være.
Det er fortsatt, selv så ventet det var, et sjokk å miste ham. Det er jo ikke uventet, vi har fått beskjed siden Jesper var få måneder gammel om at han ikke skulle bli gammel. Han skulle ikke bli 1 år, og i allefall ikke 2 år.
Han overrasket alle med sin styrke, sitt pågangsmot, sin livsvilje.
Han levde i nesten 2,5 år. Bare få dager før han hadde vært det.
Han levde på overtid.

Sorgen er altoppslukende, det gjør så vondt. Jeg finner ingen mening i livet lengre. Jeg bare gråter og sørger. Mitt hjerteplaster, min Tilde, hun forstår ikke hvorfor mammaen hennes ikke er som før. Hun blir lei seg, og vil bare være hos meg. Men jeg orker ikke, jeg klarer ikke nå. Jeg vil bare ha Jesper..

Jeg gjør alt jeg kan for Tildemin nå, det er ikke det. Jeg har henne i fanget så mye hun vil. Jeg sover sammen med henne, i allefall sover hun sammen med meg. Men alt hun ser når hun titter på mammaen sin er tårevåte øyne, og ingen glede. Det fortjener hun, min vakre. Hun fortjener bare smil, lek, latter og sang.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette, jeg må bare få ut litt gruff.
Det er bare kaostilstander i hodet mitt.

I dag kommer begravelsesbyrået hjem til oss. Jeg gruer meg, jeg har verdens største klump i magen. Hvordan leve uten min kosteligste? Er det mulig å komme seg videre, at livet går videre uten han?

Jeg har mistet min dyrebare hjerteskatt til døden.

Torsdag, 28.januar tok Jesper sine siste åndedrag i pappas fang.
Han hadde kjempet så lenge, han var så sterk, men selv de sterkeste må få være svake engang.
Selv de sterkeste må få slippe.

Det gikk fredelig for seg. Han hadde ingen smerter. Pusten ble bare svakere og svakere, helt til han sluttet helt. Han lå trygt og godt i pappas armer, og en mamma like ved som strøk han på hodet og kysset han på kinnet.

Sorgen er altoppslukende, vi savner han så inderlig. Selv om det var det beste for Jesper å slippe nå.
Endelig skal han få lov til å få fred i den fine kroppen sin, han skal aldri mer ha det vondt, men så er det så veldig vanskelig og vondt å være mamma og pappa, og akseptere at det var det beste for Jesper, at døden er det beste for han.

At Jesper måtte dø for å få det bra, det vil alltid tynge mitt mammahjerte.
Jeg skjønner det, men vil aldri akseptere det.

Jeg elsker han høyere enn jeg trodde var mulig. Jeg savner han så inderlig inderlig.
Hjertet mitt er et åpent sår som aldri vil bli helt før Jesper er mine armer igjen, men det vil jo ikke skje, han er død... Det finnes ikke hjerteplaster for å slike sår.

Hvil i fred min kjæreste skatt, min dyrebare magiske gutt. Hvil i fred Jespermin.
Vi tenker på deg, savner deg og elsker deg herfra til evigheten.

Kjære Plomma, takk for gode ord på bloggen din. Jeg mangler helt mine egne. Det gjorde godt å lese det du skrev. Takk!

slik vil jeg alltid huske deg, vennen min.

Jesper-oppdatering..

Et gammelt bilde av en utslått Jesper i mammafanget. Men slike Jesperkoser er HERLIGE også da.

Jesper har RS-virus. Det er det som slår han helt ut.
Han har fortsatt feber og ubehag, tett og hoster mye, men får noen ganske sterke smertestillende som gjør at han får sove og hvilt seg en god del. Det er helt nødvendig. Beste medisinen for Jesper er søvn!

Han er tøffest i verden. Dette skal nok gå bra, selv om jeg synes det er skummelt at han fått RS.
Han blir så dårlig av en helt uskyldig liten forkjølelse også, så da blir det litt ekstra ekkelt å tenke på at han nå har et fælere virus i kroppen sin.

Håper at Tilde slipper å bli smittet, selv om jeg ikke er bekymret for hennes helse da.
RS er jo uansett ikke noe man ønsker seg akkurat..

En syk sønn..

Det har jeg, igjen. Han som var så inderlig fin i helgen. Rolig, blid og fin. Jeg trodde han skulle være frisk fra alle virusinfeksjoner i dag.
Det var med god samvittighet jeg kunne sende han på en todagers avlastning i dag.
Bare noen timer etter at han hadde kommet i barnehagen ringer tlf. Jeg skjønner ikke hva det kan være, er overhodet ikke bekymret for at det er noe galt. Kanskje han har lite bleier, lite klær?

"Jesper er fryktelig dårlig, 40,5 i temp, anfall som aldri gir seg, veldig tett og hoster masse. Vi tar han med på sykehuset en tur."

Jeg ble helt stum. Hvordan? Han var jo så fin, både anfallsmessig, luftveismessig og temp.messig. Helt ute av det blå ble styggedommen kastet på han, igjen.
Jeg blir aldri vant til at det snur så fort, men det gjør det jo hver eneste gang.
Jeg lærer aldri.

Jeg ble sittende med telefonen i hånden etterpå. Venter på en oppdatering. Bekymret, klump i magen.
Stresset, redd. Hva skjer? Hvorfor er han så dårlig? Jeg skjønner det ikke.
Det tar noen timer før oppdateringen kommer. Da er det en barnenevrolog som kjenner Jesper godt som ringer. Han forteller om en veldig dårlig gutt, som verken responderer på medisin eller oksygen. Feberen går ikke ned, anfallene fortsetter å ta over hele han, og han hoster til han kaster opp..

Allikevel har han ingenting på sykehuset å gjøre. Jeg vet det høres helt bakvendt ut. Det er ingen hjelp å få. Han får det han kan få av oss hjemme, av de i barnehagen, avlastningsboligen. Det er ikke noe vits å ha han på sykehuset.
Det er noe av det vanskeligste, synes jeg. At han ikke får hjelp av sykehuset. Er ikke det meningen med et sykehus, å hjelpe de syke? Sånn er det dessverre ikke bestandig.
At han er for syk for å få hjelp, det må jeg bare godta.
Hadde han vært en frisk gutt, med utviklingspotensiale og livskvalitet hadde han vært innlagt på intensivavdelingen med hjelp fra alle kanter, sporenstreks. Men fordi Jesper er Jesper, og det ikke er mer å gjøre, så sendes han tilbake i avlastningsboligen og ber de som jobber der ta vare på han.

Og det gjør de, det er flinke mennesker som passer så godt på han. Det handler jo ikke om det, det handler bare om at han hele tiden er så syk. Jeg blir så sliten, så lei meg, så ute-av-meg-selv, hele tiden. Jeg får ikke tid til å slappe av, hente meg inn. Selv når jeg tror at jeg kan slappe av, så skjer det ett eller annet, livet innhenter meg og jeg må se sannheten i øynene.

Jeg har heldigvis Tilde. Verdens blideste og herligste unge.
I dag kjenner jeg at jeg er i kjelleren, men jeg kommer meg nok opp igjen, takket være henne.
Og jeg må ikke glemme kjærestemannen min, han er også den beste.

Og alt jeg igjen kan gjøre, er å håpe at Jesper kommer over denne kneika også, og at han slipper å ha så mye vondt.
Jeg skulle ønske jeg kunne vise dere noen bilder av en frisk og glad Jesper, en som ville få frem smilet hos alle.
Det har jeg ikke, det tynger meg, men jeg har ikke de bildene. Ikke nye bilder i allefall.. Jeg har gamle bilder av han, slik som dette, er han ikke verdens fineste? Livet hans var så mye bedre på denne tiden, her er Jesper bare 4 mnd.


Allikevel har jeg helt nye bilder av noen som smiler, som er frisk og glad, da. Det er ikke det samme, det vil aldri bli Jesper, og hun kan aldri gjøre Jesper frisk, men hun lapper hjertet mitt sammen, og sørger for at de store sorgene og savnet over det som aldri blir, ikke overskygger alt i livet. HUN er meningen med livet. I allefall mitt.

Hjerteplasteret

RampeTilde?

Her var det noe jeg kan pirke og klå på gitt...

Jeg har vel ikke gjort noe galt?

Hehehehe ;-)

Endelig helg :D

Ikke ofte jeg sier det, som er litt motstander av helg. Men denne gangen har helgen vært så fin, i allefall er den fin nå, morgendagen kan jeg ikke spå. Jesper er i fin form. Han er så rolig, og sovner av seg selv. Og nyter mamma og pappakos når han ikke sover. Smiler store smil når vi leker med han, og viser at han vil mer-mer-mer. Det er herlig når det er sånn. Og da føles ikke helgen som en belastning.

Tilde er også veldig lett å ha med å gjøre. Bare hun får sove langduppen sin så, så er hun blid hele dagen. Hun har utviklet seg i et forrykende tempo nå, plutselig kan hun sette seg opp, nesten krabber (åler seg nok mest ja), hun kan stå på kne, hun er flink å leke alene på gulvet, og hun jabber som bare det. Herlig. Er så heldig som får lov å se og være en del av Tilde. Hun viser så tydelig at mamma er best når hun er lei seg, og pappa er best når vi skal leke.

Akkurat nå har jeg det så bra som jeg kan få det. Jeg nyter tiden, tar vare på hvert sekund og minutt. Håper det varer og varer.

Nå er det middag, og noen øl, også skal jeg og kjærestemannen kose oss med film.

God lørdag alle sammen.