I dag tok jeg det siste farvel med gutten min.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle se han mer, etter i går. Jeg syntes han var så annerledes. Og det gjorde så vondt å se han sånn. Iskald og stiv. Den Jesper vi kjente var alltid varm og slapp i kroppen. Han sov også alltid med munnen åpen, og de hadde prøvd å lukke den, så han hadde en litt rar grimase syntes jeg. Det var en fremmed som lå der, selv om han lignet veldig på seg selv også.

Men, jeg klarte ikke tenke at dette var det siste. Jeg hadde så masse jeg måtte gi han. Han kunne ikke ta fatt på ferden uten de nære tingene jeg følte at Jesper var knyttet til. Han virket så ensom, jeg kunne ikke la gutten min være ensom.

Da jeg kom inn til han i dag, kom jeg alene. Kjærestemannen og Tilde ventet utenfor. Jeg ville være alene med han, var så mye jeg ville si, våre siste hemmeligheter.
Jeg pratet til han hele tiden, kysset han på vår faste plass. Iskald var han. Jeg strøk han over det myke håret og gråt, han var så pen. Den grimasen fra i går hadde forsvunnet, han lignet mer på seg selv.

Jeg la et teppe over han, det teppet han alltid brukte hjemme. Et blått og hvitt tungt heklateppe. Jesper likte å ha tyngde over seg, for å samle kroppen. Det ga han trygghet. Dette teppet var så fint, og han måtte jo ha det med seg. Han måtte jo føle seg trygg nå også.
Han fikk bamsen sin, som alltid var i sengen hans. En bamse han har fått av en tante og onkel i Oslo, som ser på Jesper som sin egen, de er nok nesten like glad i han som meg.
Han fikk med seg en strikkagenser fra tanten her i trondheim. En genser hun selv har strikket til han av den største kjærlighet. Jesper var helt spesiell for henne, og hun sørger så fælt hun også, hun har mistet fadderbarnet sitt.
Disse er ikke biologiske tanter og onkler, men de vil alltid være like ekte tanter og onkler fordi.

Han fikk også med seg en hvit rose, fra en nydelig og god nattevakt. Jesper var nok også hennes lille hjerteskatt. Jesper hadde mange fine nattevakter, noen var mer spesielle enn andre. Denne nattevakten var en av de, en sjelden diamant.

Jeg la et bilde av meg og Jesper ved siden av han, og bak skrev jeg noen hemmeligheter til han. Jeg skrev også lovnader om at det ville bli kaste-bakover-lek og så masse fangkos han bare ville der han skulle være nå.

I armkroken lå det en bamse som var sammen med han hver dag i barnehagen og i boligen. En spilledåsebamse som spiller de nydeligste sanger.

Lengre ned, ved enden av sengen la jeg en lysbamse som alltid har stått i sengen hans. Den lyste i mange forskjellige farger hver gang Jesper lå i sengen sin, vi vet ikke om han så fargene, men vi tror han fant roen med denne lysbamsen flere ganger. Det var helt naturlig å ha den med.

Den siste tingen som fikk være med han var en leke han likte så godt da han var baby. En leke som lagde masse lyder og sanger. Han smilte alltid da han ble lagt under den leken da han var baby og friskere, jeg håper han får bruk for den igjen.

Og lammeskinnet, som han alltid har ligget på, ligger nå under han og gir han varme og trygghet. Lammeskinnet la vi han på like etter han døde, så det har fulgt han hele veien.

Det føltes som han sov i dag. Jeg gråt ikke så mye som jeg hadde forventet, jeg følte at han ikke var død. Han lå i sengen sin, på lammeskinnet sitt, med teppet sitt, med bamsene sine. Det var akkurat som han var hjemme. Han sov bare..

Det var innmari tøft da jeg måtte gå. Jeg klarte det ikke. Jeg kysset han, snakket til han, hvisket ord til han, og gikk ut av rommet. Etter et par minutter måtte jeg inn igjen. Jeg klarte ikke dra fra ham. Jeg sa hadet mange ganger. Dette var den siste gangen jeg skulle se han, og jeg ville at øyeblikket aldri skulle gå over.

Kjærestemannen gikk inn etterpå, han ville også være alene med Jesper. Han syntes det var så tungt å si hadet han også. Det ble så endelig da. Da vi lukket dørene, da vi dro. Da visste vi begge at det var siste gang vi så vår dyrebare hjerteskatt.



"For Siste Gang" - Portveien 2

Døren låses,
porten lukkes,
alt er gjort
for aller siste gang.
Gi meg hånden
før du reiser,
sett deg ganske stille
på mitt fang.
Om det som er forbi
er forbi,
da har jeg noe vakkert å si:
Alltid skal jeg huske det vi delte,
du og jeg,
aldri skal jeg glemme
alt du var for meg / alt du var for meg.

Være sammen,
siden skilles,
det er veien
hver og en må gå.
La oss ikke
være triste
selv om det er oss
det gjelder nå.
Om det som er forbi
er forbi,
da har jeg noe vakkert å si:
Alltid skal jeg huske det vi delte,
du og jeg,
aldri skal jeg glemme
alt du var for meg / alt du var for meg.

Døren låses,
porten lukkes,
det er gjort
for aller siste gang.
Om vi siden aldri møtes,
kan jeg være hos deg i min sang.
Om det som er forbi
er forbi,
da har jeg noe vakkert å si:
Alltid skal jeg huske det vi delte,
du og jeg,
aldri skal jeg glemme
alt du var for meg / alt du var for meg.



Jeg savner han så.

Jeg får så innmari mye støtte fra alle, og det varmer, det hjelper. Særlig hjelper det å høre fra min gode venninne Plomma, som dessverre har vært der jeg er før.
Hun vet akkurat hvordan jeg har det, har kjent på de samme følelsene, hun kjenner savnet mitt, sorgen min, tankene mine. Hun kan si at hun forstår, for det gjør hun. Dessverre.

Denne bloggen skulle ikke handle om døden, den skulle handle om håpet.
Nå er håpet borte, nå er håpet død, nå tror jeg aldri jeg klarer å skrive om håp lengre.
Alt vil alltid dreie seg om barnet jeg mistet i døden.
Jeg håper på bedre dager, på en fremtid som lar meg smile og le igjen. Jeg vet det kan skje, jeg bare klarer ikke se det foran meg. Hvordan skal jeg tillate meg å være glad når jeg har mistet min dyrebare Jesper?

Takk for alle kommentarer. Jeg har lest alle mange ganger. Det varmer, tusen takk for at dere aldri vil glemme Jesper dere heller.