En syk sønn..

Det har jeg, igjen. Han som var så inderlig fin i helgen. Rolig, blid og fin. Jeg trodde han skulle være frisk fra alle virusinfeksjoner i dag.
Det var med god samvittighet jeg kunne sende han på en todagers avlastning i dag.
Bare noen timer etter at han hadde kommet i barnehagen ringer tlf. Jeg skjønner ikke hva det kan være, er overhodet ikke bekymret for at det er noe galt. Kanskje han har lite bleier, lite klær?

"Jesper er fryktelig dårlig, 40,5 i temp, anfall som aldri gir seg, veldig tett og hoster masse. Vi tar han med på sykehuset en tur."

Jeg ble helt stum. Hvordan? Han var jo så fin, både anfallsmessig, luftveismessig og temp.messig. Helt ute av det blå ble styggedommen kastet på han, igjen.
Jeg blir aldri vant til at det snur så fort, men det gjør det jo hver eneste gang.
Jeg lærer aldri.

Jeg ble sittende med telefonen i hånden etterpå. Venter på en oppdatering. Bekymret, klump i magen.
Stresset, redd. Hva skjer? Hvorfor er han så dårlig? Jeg skjønner det ikke.
Det tar noen timer før oppdateringen kommer. Da er det en barnenevrolog som kjenner Jesper godt som ringer. Han forteller om en veldig dårlig gutt, som verken responderer på medisin eller oksygen. Feberen går ikke ned, anfallene fortsetter å ta over hele han, og han hoster til han kaster opp..

Allikevel har han ingenting på sykehuset å gjøre. Jeg vet det høres helt bakvendt ut. Det er ingen hjelp å få. Han får det han kan få av oss hjemme, av de i barnehagen, avlastningsboligen. Det er ikke noe vits å ha han på sykehuset.
Det er noe av det vanskeligste, synes jeg. At han ikke får hjelp av sykehuset. Er ikke det meningen med et sykehus, å hjelpe de syke? Sånn er det dessverre ikke bestandig.
At han er for syk for å få hjelp, det må jeg bare godta.
Hadde han vært en frisk gutt, med utviklingspotensiale og livskvalitet hadde han vært innlagt på intensivavdelingen med hjelp fra alle kanter, sporenstreks. Men fordi Jesper er Jesper, og det ikke er mer å gjøre, så sendes han tilbake i avlastningsboligen og ber de som jobber der ta vare på han.

Og det gjør de, det er flinke mennesker som passer så godt på han. Det handler jo ikke om det, det handler bare om at han hele tiden er så syk. Jeg blir så sliten, så lei meg, så ute-av-meg-selv, hele tiden. Jeg får ikke tid til å slappe av, hente meg inn. Selv når jeg tror at jeg kan slappe av, så skjer det ett eller annet, livet innhenter meg og jeg må se sannheten i øynene.

Jeg har heldigvis Tilde. Verdens blideste og herligste unge.
I dag kjenner jeg at jeg er i kjelleren, men jeg kommer meg nok opp igjen, takket være henne.
Og jeg må ikke glemme kjærestemannen min, han er også den beste.

Og alt jeg igjen kan gjøre, er å håpe at Jesper kommer over denne kneika også, og at han slipper å ha så mye vondt.
Jeg skulle ønske jeg kunne vise dere noen bilder av en frisk og glad Jesper, en som ville få frem smilet hos alle.
Det har jeg ikke, det tynger meg, men jeg har ikke de bildene. Ikke nye bilder i allefall.. Jeg har gamle bilder av han, slik som dette, er han ikke verdens fineste? Livet hans var så mye bedre på denne tiden, her er Jesper bare 4 mnd.


Allikevel har jeg helt nye bilder av noen som smiler, som er frisk og glad, da. Det er ikke det samme, det vil aldri bli Jesper, og hun kan aldri gjøre Jesper frisk, men hun lapper hjertet mitt sammen, og sørger for at de store sorgene og savnet over det som aldri blir, ikke overskygger alt i livet. HUN er meningen med livet. I allefall mitt.

Hjerteplasteret