Sorgen har mange ansikt.

Verdens vakreste

I dag har jeg vært på jobb. For første gang på tre år.
Det er litt av en omstilling, men jeg tror det skal gå bra. Føler meg rett og slett utslitt i dag, selv om det var rolig på jobb og ikke så mange utfordringer i det hele tatt. Er veldig takknemlig for at jeg får en rolig start, da går det kanskje bedre etterhvert.

Det er rart å begynne å jobbe. Nå skal jeg plutselig leve som hvilken som helst familie.
Nå skal jeg ha vanlige bekymringer og kjenne på en hektisk hverdag, som alle andre gjør.
Det betyr at livet med Jesper er over, på en måte. Nå begynner det vanlige livet, og han er ikke med. Han kunne ikke blitt med, for vi kunne ikke ha levd et vanlig liv med han ved vår side.



Derfor blir jeg litt tankefull. For meg er jo livet med Jesper ikke over i heletatt. For omverdenen er det over, finito. Men hos meg er han med hele tiden. Og jeg tenker bare mer og mer på han.
Jeg tror det blir veldig fint og jobbe, og jeg gleder meg til det, samtidig som jeg må innrømme at jeg savner det livet vi hadde også. For selv om det var et utrygt liv, så var det allikevel noe trygt ved det. Jeg kunne det livet.
Det var tusen flere bekymringer og vanskeligere, det livet vi levde med Jesper, men så var det i allefall et liv med gutten min, og selv om han ikke hadde det godt hver dag, så var det kjent for meg, og jeg "mestret" hverdagen. Og jeg fikk være nær han hver dag.


Jeg har jo aldri jobbet etter jeg fikk barn. Og det blir helt annerledes kjenner jeg. Jeg har forandret meg masse. Og har mye mer å gi, og det er jo takket være at jeg fikk lov, og får lov, til å være mamma. Mamma til en annerledes skatt, og mamma til frøken apekatt.
Jeg er jo redd for at jeg ikke skal få til å jobbe? Redd for at jeg ikke skal mestre det, redd jeg skal gjøre mye feil. Håper at det skal gå bra, at jeg får det til, og vil trives og at dette vil være veldig positivt for meg.

Selv om livet fortsetter slik et vanlig liv gjør nå, vil jeg aldri glemme det livet vi levde og glemme hvor viktig det er å verdsette hver eneste dag med våre kjære.
Jeg vil selvfølgelig aldri glemme livet med min førstefødte. Han som ga meg så mye. Vannvittig mengder med kjærlighet. Åhh, som jeg elsket (og elsker) den fineste lille Jespermin, og jeg savner han så jeg kjenner det i hver celle i kroppen min.

Men livet skal gå videre, med sorgen og savnet etter Jesper, og gleden og takknemligheten for å ha Tilde. Hånd i hånd.



Jeg skal mestre livet, jeg skal være sterk, jeg skal få det til. Jammen skal jeg det!