Musikk...

Musikk..

Hva er det for deg? Hva betyr det for deg?
For meg betyr det veldig mye. Musikk er livet.
Det kan snu en sinnsstemning rundt. Fra himmel til helvete, og omvendt.
Jeg kan gå fra å være trist til å smile, på et sekund.
jeg kan gå fra å le til å gråte. Kun pga en sang. Kun pga noen melodier, en stemme, noen toner.
Musikk er viktig. Det gir meg ufattelig mye.

Noen ganger går det lenge mellom hver gang jeg hører musikk, hver gang jeg hører noe som betyr noe.
Noen ganger blir jeg helt hekta om jeg hører en fin sang, og må høre samme sang minst tyve ganger på rad. Slik som jeg gjør nå. Blir allikevel aldri lei.

Og jeg liker alt. Jeg er altetende når det kommer til musikk. Jeg liker alt fra det stilleste, vakreste,
til det mest bråkeste, sinteste. Jeg finner meg selv i begge ender, mentalt. Og alle sjangre er like viktige. For meg.
Noen ganger vil jeg danse stille over gulvet, rolig og gjemme meg i et hjørne, fange ansiktet mitt i armene mine og gråte.
Noen ganger vil jeg bare le, danse vilt og være fylt med energi, ansiktet vil gløde og smilet vil være synlig. Alt er like mye meg. 
Musikk gjør noe med meg, det endrer meg. Endrer det deg?

Nå sitter jeg i sofaen, alene. Hører på vakker vakker sang og kjenner jeg ikke klarer å legge meg på mange timer.
Selv om minstelille våkner før fem og vil opp.  Det får jeg ta da. Ikke nå.

Nå har musikken fanget meg. Og jeg er ikke trist, selv om sangen jeg hører før har ført meg til den svarteste delen av livet mitt. Nå gir den meg ro. Det svarte har blitt lysere.
Jeg trenger tiden for meg selv, tiden med noter og sang i hodet mitt.

Tid for å tenke. På fine ting, på triste ting, på ting som gir meg energi, på ting som fører meg i kjelleren.
Jeg trenger denne tiden hver kveld for å få dagene til å gå.
Selv om klokken tikker, og jeg skulle ha sovet for lenge siden.

Når jeg endelig får alenetid, med vakre melodier som svever rundt meg, da kan jeg slappe av.
Selv om musikken er tåredryppende og vekker ting i meg som har forsvunnet i det tristeste.
Jeg kjenner jeg lever. Jeg er her, jeg finnes. Jeg betyr noe. Jeg er viktig, jeg også.

For musikk har den evnen, at den kan løfte deg opp. Musikk kan gi deg en følelse du ikke viste du kjente på, en følelse du kan ta med deg videre i livet, om du bare hører på den rette sangen, i den rette stemingen. Men musikk kan også gjøre det motsatte, ta deg med ned til plasser du ikke visste fantes.
I det mørkeste, dypeste og skumleste. Langt der nede.

Musikk har den egenskapen. Om det er rett sang. Om du er mottakelig.

Det er en sang jeg ikke har klart å høre på enda, en sang som er så vakker, men så trist.
Og jeg vet den fører til tårer, en følelse av makteløsthet og sorg.
Sangen som ble spilt for Jesper i begravelsen hans, hans egen. Som ble sunget av en fin mann, med et stort og godt hjerte som kjente Jesper, som ville kjenne han.
Det ble i allefall hans egen sang. Og alle ord ble hans, de passet.
Jeg har enda ikke klart å høre sangen, den fine sangen.
Etter begravelsen har den sangen måtte forsvinne litt for meg, og jeg orker ikke høre på den enda.
Den vil bringe frem minner jeg ikke er klar for, men som aldri allikevel vil forsvinne.
Jeg er ikke rede for å hente de frem, ikke nå..

Og hva jeg har hørt på mens jeg har skrevet, Bel canto; dewy fields.
Musikk jeg hørte på når jeg gikk på videregående. Like vakker den dag i dag. Stille, vakkert.
Hva gjør musikk for dere, hva liker dere?