Finnes det noe større en kjærligheten man har for sine barn?
Uansett hvordan de ser ut, om de er syke eller faller utenfor det som er "normalt", så er de for oss verdens fineste. Og vi foreldre mener det, fra innerst til ytterst i hjertet, at barna våre er det fineste i hele verden.
Og da blir det ekstra vondt når man som foreldre opplever at barna ikke har det godt, og noen opplever at barnet sitt blir mobbet. Fryktelig.
Jeg kan bare tenke meg tanken, selv om jeg ikke har tråkket i den stien.
Selv har jeg ikke blitt mobbet, så jeg vet ikke hvor vondt det er, jeg kan bare se for meg det, at det er noe av det aller aller verste man kan oppleve som barn og ungdom.
Jeg blir helt kvalm når jeg leser og ser mobbing. Det er virkelig verste sort.
Og det er fælt hvor tidlig barn begynner. Jeg ser det på min jobb, der jeg har jobbet med små barn.
Om noe er annerledes, så er de flinke til å påpeke det. Ikke bare av nysgjerrighet, men rett og slett for å være ekle.
Og det er vondt, så vondt for de barna som føler seg annerledes, og samtidig får høre det til stadighet.
Der selvbildet blir tråkket på, der de hører hvisking om seg selv, i negativ forstand.
Baksnakking, finnes det noe verre? Jeg har så lyst til å klemme rundt hver og en og si at alle er like viktige. Men ville de ha hørt? Ville de ha trodd på det? Sikkert ikke.
Jeg er på mange måter glad for at Jesper var så syk at han ikke skjønte så mye. At han ikke følte seg mindre enn andre, kjente på annerledesheten. Jeg hadde syntes det var fryktelig om noen skulle mobbe han, for å være annerledes. For noe man ikke kan noe for.
For meg ville han jo vært verdens fineste, og det er han alltid, og det er uforståelig om noen andre skulle mene noe annet.
Men jeg kan tenke meg at noen ville sikkert ha ertet han også, om han hadde fått vokse opp.
Blitt synligere, blitt større. Tror han var for liten til det, uansett glad han selv aldri ville ha følt det på kroppen.
Jeg pratet med et barn om Jesper en dag.
Fortalte at han døde da han var 2,5 år, og enda ikke kunne gå.
Fortalte om ting han ikke mestret, da det var det som pirret hennes nysgjerrighet.
Ble så lei meg da hun lurte på hvor mange som ertet han fordi han ikke kunne gå?
Måten hun tenkte på, som en selvfølge at han ville blitt mobbet. Er det virkelig sånn det er blitt?
Jeg skulle ønske at alle som følte seg annerledes også ville føle seg fine.
For selv om noe ser unormalt ut for noen, så trenger det jo ikke bety det for alle.
Jeg skulle ønske at ingen satt hjemme med tårer i øyene og svarte tanker, fordi noen erter de for utseende, for ting man ikke mestrer. For noe man ikke kan noe for, så urettferdig å bli straffet for det.
Jeg skulle ønske vi alle var flinkere til framsnakking. Til å rose hverandre.
Alle er jo like mye verdt, uansett.
Du som leser dette er viktig. Du er unik. Du er vakker. For noen så betyr du alt, for noen er du den aller aller beste personen på jord.
Jeg skal i allefall bli flinkere til å gi ros, alle trenger å høre fine ting.
For alle mennesker har noe godt i seg. Og alle fortjener å vite om det.
Uansett hvordan de ser ut, om de er syke eller faller utenfor det som er "normalt", så er de for oss verdens fineste. Og vi foreldre mener det, fra innerst til ytterst i hjertet, at barna våre er det fineste i hele verden.
Og da blir det ekstra vondt når man som foreldre opplever at barna ikke har det godt, og noen opplever at barnet sitt blir mobbet. Fryktelig.
Jeg kan bare tenke meg tanken, selv om jeg ikke har tråkket i den stien.
Selv har jeg ikke blitt mobbet, så jeg vet ikke hvor vondt det er, jeg kan bare se for meg det, at det er noe av det aller aller verste man kan oppleve som barn og ungdom.
Jeg blir helt kvalm når jeg leser og ser mobbing. Det er virkelig verste sort.
Og det er fælt hvor tidlig barn begynner. Jeg ser det på min jobb, der jeg har jobbet med små barn.
Om noe er annerledes, så er de flinke til å påpeke det. Ikke bare av nysgjerrighet, men rett og slett for å være ekle.
Og det er vondt, så vondt for de barna som føler seg annerledes, og samtidig får høre det til stadighet.
Der selvbildet blir tråkket på, der de hører hvisking om seg selv, i negativ forstand.
Baksnakking, finnes det noe verre? Jeg har så lyst til å klemme rundt hver og en og si at alle er like viktige. Men ville de ha hørt? Ville de ha trodd på det? Sikkert ikke.
Jeg er på mange måter glad for at Jesper var så syk at han ikke skjønte så mye. At han ikke følte seg mindre enn andre, kjente på annerledesheten. Jeg hadde syntes det var fryktelig om noen skulle mobbe han, for å være annerledes. For noe man ikke kan noe for.
For meg ville han jo vært verdens fineste, og det er han alltid, og det er uforståelig om noen andre skulle mene noe annet.
Men jeg kan tenke meg at noen ville sikkert ha ertet han også, om han hadde fått vokse opp.
Blitt synligere, blitt større. Tror han var for liten til det, uansett glad han selv aldri ville ha følt det på kroppen.
Jeg pratet med et barn om Jesper en dag.
Fortalte at han døde da han var 2,5 år, og enda ikke kunne gå.
Fortalte om ting han ikke mestret, da det var det som pirret hennes nysgjerrighet.
Ble så lei meg da hun lurte på hvor mange som ertet han fordi han ikke kunne gå?
Måten hun tenkte på, som en selvfølge at han ville blitt mobbet. Er det virkelig sånn det er blitt?
Jeg skulle ønske at alle som følte seg annerledes også ville føle seg fine.
For selv om noe ser unormalt ut for noen, så trenger det jo ikke bety det for alle.
Jeg skulle ønske at ingen satt hjemme med tårer i øyene og svarte tanker, fordi noen erter de for utseende, for ting man ikke mestrer. For noe man ikke kan noe for, så urettferdig å bli straffet for det.
Jeg skulle ønske vi alle var flinkere til framsnakking. Til å rose hverandre.
Alle er jo like mye verdt, uansett.
Du som leser dette er viktig. Du er unik. Du er vakker. For noen så betyr du alt, for noen er du den aller aller beste personen på jord.
Jeg skal i allefall bli flinkere til å gi ros, alle trenger å høre fine ting.
For alle mennesker har noe godt i seg. Og alle fortjener å vite om det.
Huff, jeg får helt vondt i magen av å tenke på at noe sånn kan skje med mine barn. Noen ganger er det jo så lite som skal til, før et stakkars barn lir sett på som annerledes. Jeg må si meg veldig enig med deg i alt du sier her!! Et vanskelig tema, som det er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere hvis man kommer borti det selv.
SvarSlettDenne traff meg midt i hjertet, Gøril! Traff en av 'aktive' bekymringene for tiden... (et lite sidespor, men kan man kalle de bekymringene som ligger langt fremme og tar mye tid og energi aktie, mens alle de andre som er der hele tiden, men ikke opptar en like mye i en periode, er passive?)
SvarSlettMobbing er så urettferdig, og som du sier så er jo alle så unike! Uansett styrker og svakheter, utseende og andre ting. Og alle er helt spesielle for mange rundt seg -uansett!
Hurra for opprop om framsnakking, støtter den og henger meg på framsnakkinga.
Framsnakking er viktig, noe alle kan bli flinkere til.
SlettIkke noe godt med bekymringer. God klem til deg
Så sant så sant.... Tenk om vi alle kunne blitt flinkere til å gjøre hverandre gode! Fortelle positive ting om hverandre istedenfor å kritisere ♥
SvarSlettSterkt å lese, det treffer virkelig midt i hjertet. Jeg har selv en datter som er blitt mobbet og utestengt. Ei sunn og oppegående jente som ville være seg selv. Tror muligens hun kunne virke for sterk og selvstendig , og muligens så de andre jentene på henne som en "trussel" ? Guttene ble hennes venn, mens jentene gjorde alt de kunne for å knekke henne.Heldigvis har hun klart seg,og er i disse dager i ferd meg å avslutte sin utdanning som barnevernspedagog 23år gammel.Men hun har ennå vanskligheter men å stole på andre folk. Det har vært en lang vei, og mange tårer er felt både fra henne og oss som foreldre. Derfor er gleden vår så stor nå .
SvarSlettNå er vi så heldig at vi får lov å være besøkshjem for en gutt på 2 år. Han kan ikke gå, uten at de andre barna reagere på det.Det er bare sånn det er, men de er veldig opptatt av at jeg må huska " å bæra, for han kan ikke gå"
Jeg syns det er utrolig rørende å se hvor mye omtanke de har for bonus gutten vår .
Wenche
Kjempefint at de er så god mot bonusgutten.
SlettIkke noe annet han fortjener heller.
Håper det vil fortsette sånn i all evighet for han.
Veldig flott skrevet Gøril.. Utrolig viktig det du skriver om her.. Jeg synes det er flott at du bruker bloggen på denne måten=). Er nok av de bloggerne som bare skriver om overfladiske og materialistiske ting.
SvarSlettKlem
Du er så god, rett og slett bare god!
SvarSlettTakk. Du også.
SlettJa jeg kunne ikke blitt mer enig med deg Gøril!
SvarSlettJeg er så heldig å aldri blitt mobbet selv. Jeg har hatt trygge og gode venner og familie rundt med gjennom hele oppveksten. Men som forelder må jeg si at denne bekymringen ligger der, veldig tilstede. Man ønsker jo kun alt godt for sine håpefulle. man prøver å støtte dem og bygge dem opp etter alle kunstens regler, men dessverre ser man jo alt for ofte at dette ikke er nok når man skal slippe dem ut på egen hånd ut i verden. Jeg må si at denne bekymringen er større hos meg nå enn noen gang etter at størstemor begynte på skolen. Jeg er plutselig ikke der og kan verne om henne til enhver tid. Hun må til en viss grad stå på egne ben og snakke og forsvare seg selv. Hun må bygge seg et nettverk og stole på disse, og det er ikke bare lett å stå på sidelinjen som mamma...
Men jeg håper og tror at også hun, som meg, kommer gjennom barndommen uten alt for dype sår. Vi må bare ta et skritt om gangen!
Jeg står også sammen med deg og heier frem framsnakking! Syns det er et viktig emne du tar opp her!
En stor klem!
Begynte å tenke ekstra på dette da jeg så et program på tv.
SlettOm en som så annerledes ut. Helt frisk, bare utseende som mange reagerte på. Og det fikk han høre hver eneste dag. Trist.
Dette traff mæ rett i hjerte, på både godt og vondt! Æ ble mobbet fra 3-8 klasse, hver eneste dag! D e et helvette som d tar mange år å komme ut av, å man får aldri helt trua på seg sjøl etter å ha blitt mobbet. D ødela hele min skolehverdag og nestn hele barne og ungdomstia mi..! Fortsatt, 14 år etter, får æ tåra i øyan når æ tenker på den tida! Å enda idag har æ problema me å stole på folk og hvilke intensjoner dem har, d e vanskelig å slippe folk innpå seg. Men heldigvis har æ d godt idag, har gode venna og verdens beste samboer som hver eneste dag fortell mæ kor verdifull og unik æ e! <3
SvarSlettTakk for dine ord på slutten av innlegget, d er akkurat slike ord et mobbeoffer aldri får nok av! <3 (uansett hvor vanskelig det er å tru på d)
Klem Jeanette <3
Så utrolig trist at du har kjent mobbing på kroppen. Kan ikke forstå hvor vondt det er, men jeg skjønner jo at det må være helt jævlig.
SlettSkjønner det bringer frem tårer i øynene når du tenker på det. Og at det er vanskelig å stole på andre mennesker. Det er nok spor som setter seg for alltid. Og det er så ødeleggende for de som blir utsatt for et slikt helvete.
Jeg er glad du har gode venner og en super samboer i dag.
Og jeg håper du klarer å tro på mine ord i slutten av innlegget.
Det er klart du er like mye verdt som alle andre.
DU er fantastisk. Og alle de fine kommentarer du har lagt igjen i mine innlegg viser bare hvor stort hjertet DITT er. Hvor raus DU er. Hvor god Du er. Fortsett å være den du er.
Klemmer.
Bra blogg, Gøril!
SvarSlettDet er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Jeg mener det blir feil å sy puter under armene på ungene til enhver tid. Var selv sterkt overvektig i barndommen, og fikk høre det fra mange hold. Eneste er at det ikke gikk inn på meg, da jeg har hatt noen foreldre som har advart mot drittunger, og at mobbing er noe som alltid har vært, og alltid kommer til å være. Så lenge det finnes duste foreldre, og foreldre som ikke setter grenser, vil det alltid finnes mobbing.
SvarSlettSå eneste man kan gjøre mot mobbing, er å forberede ungene på det finnes alle typer mennesker, og noen er generelt onde. Så mener det er viktig å lære de at det er mer synd på de som mobber, enn de som blir mobbet, siden det høyst sannsynlig ikke er gode hjem de kommer fra og har mer enn nok problemer selv. Om så det bare er tull, er det nok for en unge å forstå, og forhåpentlig vis ikke tar seg når av det.. Det funka iallefall på min situasjon, uten å ville si det er noen fasit på noen måte. Men jeg tenker bare at jo mer man lager sak av mobbing og mer oppstyr rundt det, jo verre er det for ungene.
Er mobbingen fysisk derimot, blir det noe annet.
Så man skal lære barna at andre mennesker er duste og dumme? Lærer man ikke da barna at baksnakking er ok? Jeg ser hvor du vil med innlegget ditt, og jeg er i grunn enig i at man bør lære seg måter å heve seg over mobbing på. Men ikke alle barn kan forberedes på mobbing. De som kanskje mobbes fordi de er annerledes, de som ikke kan kommunisere med tale, men ser på blikkene til andre at de ikke passer inn. De som ikke inviteres med i leken fordi de ikke faller inn under "normalen". De som andre hvisker lavt om i det de går forbi.
SlettJeg var som deg før jeg selv fikk barn. "Barna får tåle litt". Men nå som jeg selv er blitt mamma, river det meg i hjerteroten å høre, lese, se og oppleve hvor onde folk, både små og store, kan være mot hverandre. Å vite at noen kan være slemme mot barnet mitt i fremtiden er en vond vond tanke.
Håper at folk lærer hverandre toleranse for det som oppleves annerledes, fremfor å fortelle hverandre hvem som er dumme og ikke.
Og du lager med en gang en stor sak ut ifra ingenting, noe som får større konsekvenser for ungene.
SlettVerden består av alle slags mennesker, så hvorfor skal man juge til ungene, slik at de faktisk blir dårligere forberedt til å klare seg i den virkelige verden.
Det er og blir en utopi, og bli kvitt mobbingen! Er det så vanskelig å forstå? Dessuten har jeg ei på 7 og ei på 9, og de klarer seg helt fint ved å være forberedt, og er heller ikke redd for å stå opp for seg selv. Så ikke kom med at "nå som du er mor" tullet! er man paranoid så er man det. noe som smitter over på ungene til slutt!
Og nei, man lærer ikke barna baksnakking! Man lærer barna det de trenger å vite. Mobbing mener jeg er like viktig å prate om, som når dagen med blomster og bier kommer.
SlettSå at det river deg i hjerteroten å høre en realist, synes jeg er synd. Spesiellt for ungene som kommer til å se på mobbing på samme måte som deg. Og det er de som sliter mest tipper jeg, når de blir det. For mobbere holder på når de ser det funker å mobbe, så de som ikke bryr seg, er heller ikke bra mål. Og iallefall ikke de som tør å stå imot.
Så ikke tro at mobbing er noe unikt og nytt. Det har alltid vært, og kommer alltid til å bli. Sånn er det bare. Og da mener jeg ungene må forberedes fra start av, og har heldigvis hatt suksess med det. Selv med noen problemer du nevner.
Sa da på ingen måte at man skulle lyve til barna? Sa bare at man kanskje kan unngå å kalle andre for duste. Selvfølgelig er det ren utopi å tro at mobbing blir fullstendig borte, det skjønner jeg og, men jeg kan hvertfall gjøre mitt for å unngå å lære mine egne barn at de skal se ned på andre, selv om de andre kanskjer er hva du vil kalle "duste". Men er enig med deg i at de samtidig bør ha en viss toleranse for andres nedlatenheter. Det jeg prøvde å si i innlegget mitt er at man ikke kan forberede alle på slikt, fordi ikke alle stiller like sterkt i livet. Ja, påvirkning fra foreldre er såklart i stor grad avgjørende, men noen er kanskje født med nedsatte evner, og da blir det vanskelig som du sier; å forberede!
SlettJeg kommer alltid alltid alltid til å synes at det river i hjerteroten når andre, og spesielt barn, blir mobbet og ønsker jo selvfølgelig ikke at mine egne barn skal bli mobbet i fremtiden. Det kalles empati, ikke å være paranoid.
And for the record; jeg sa aldri heller at mobbing er noe nytt og unikt! Det har alltid vært og kommer nok alltid til å være. Men det betyr ikke at jeg synes det er ok.
Mobbing er Sosialdemokratiets usikkerhet med og pæse om det politiske korekte. De av oss som ikke har peiling bruker det politiske korekte sanseløst galt. Vi bruker dette på en måte som dreper, invalidiserer, sender menesker inn i livslange depresjoner.Måten og komme ut av denne suppa er og bruke sund fornuft og magefølelse og også bruke øya, vi ser når menesker rundt oss blir syke. Da er det så enkelt for oss som forstår at vi sier jeg skjønner deg , jeg har også vert periodisk syk av samme årsak. Dette er ikke avik det er en kulturell katastrofe som gjør menesker syke.
SvarSlettBaksnakking og utestening er den værste form for mobbing jeg kan tenke meg. Det foregår i det sjulte, vanskelig å oppdagen og vanskelig å bevise..
SvarSlettOg ødelegger for alltid...
Baksnakking er grusomt.
SlettOg veldig ødeleggende, ja.
Ville bare legge igjen en liten hilsen og si at du har en de vakreste bloggene jeg noen gang har lest. Har lest mange av dine tidligere innlegg, spesielt om nydelige Jesper, og må innrømme at jeg ble veldig rørt. Ble samtidig minnet på å nyte øyeblikkene med min egen sønn, så etter mange triste (men fine) Jesper-innlegg, gikk jeg inn på rommet til sønnen min (selv om han egentlig var lagt for natten:) og la pannen min mot hans, også sto vi bare sånn en stund. Helt stille, og var glad i hverandre.
SvarSlettDet er de små øyeblikkene! <3
Kommer til å fortsette å lese bloggen din, den inspirerer! :)
Å, pannekos. Nydelig.
SlettDet hender ofte (hver dag) at jeg susekoser barna mine ekstra. Særlig når jeg tenker på han jeg mistet.
De små øyeblikkene er de viktigste. De magiske øyeblikkene som gir en trygghet.
Tusen takk for så fin kommetar. Du skriver så fint, jeg ble så glad av å lese dette.
Klemmer.
Jeg sa ifra til politiet. De bryr seg ikke.
SvarSlettALDRI si ifra til politiet. De gjør ingenting.
Skaff dere venner som kan banke dem opp. Jeg mener det.
Nikolai Hoftun
Nydelig skrevet! Fikk helt klump i halsen...
SvarSlettMvh, Eva
Jeg fikk tårer i øynene!! <3 Vakkert...
SvarSlettHei Gøril
SvarSlettDin smerte må ha vært forferdelig med tanke på et sykt barn.
Man kan ikke sette seg inn i din situasjon. Takk for at du er så sterk
at du klarer å sette ord på dette.
Stå på! Du bør så absolutt fortsette å blogge Gøril.
Blogg Norge trenger dine sterke fortellinger.
Mobberne er usikre sjeler.De taper alltid, uansett.
Vargas
Mobbing kan ødelegge en barndom og en ødelagt barndom kan ødelegge et liv.
SvarSlettSkoler og foreldre må være supervåkne for mobbing og gripe inn med en gang. Barn skal ikke tåle at de blir mobbet. Mobberne må få umiddelbare konsekvenser og mobbeofferet må ikke tvinges i noen form for dialog med mobberne (slik som ofte blir praktisert i dag). Når det skjer et overgrep, noe mobbing er, så skal ikke offeret bli stilt i en situasjon hvor de må "løse en konflikt", siden det er ikke offeret som har skapt problemet, men mobberne. Offeret skal få slippe å måtte "gå i dialog" med de som er sterkere enn dem, som regel i tillegg en gruppe barn mot bare ett offer.
Voksne må skjønne at mobberne ofte er sosialt godt tilpassede barn som er godt likt av både lærerne, andre foreldre og andre barn. Ofte kommer til fra ressurssterke familier. Mobbere er ikke alltid de som selv har det vanskelig og tar det ut over andre barn. De er ofte sterke og populære barn som ønsker å hevde seg enda mer.
Mobberene må kjenne at konsekvensen er ubehagelig nok til at det ikke frister å gjøre det igjen. Tilsnakk og advarsel er som regel ikke nok. Enten må mobbeofferet lære å forsvare seg på en slik måte at mobberen ikke har lyst til å gjøre det igjen (politisk ukorrekt, men allikevel effektiv. Hvorfor lærer jenter/kvinner selvforsvar? For å kunne forsvare seg. Barn må kunne få den samme rettigheten, forsvare seg fysisk eller verbalt hvis de må). I tillegg til at barnet må kunne forsvare seg må skolen eller foreldrene reagere på en slik måte at mobberen ikke har lyst til å gjøre det igjen, f.eks. ta fra dem DSen eller andre goder som f.eks. pause på skolen, og selvasgt gi dem kraftig tilsnakk, advarsler og konsekvenser for videre mobbing.
Barn som blir mobbet bør begynne på aktiviteter utenfor skolen og om nødvendig bytte skole. Foreldre, vær våkne for mobbing og grip inn med en gang man merker noe!
Grensesetting!!!!
SvarSlettNår gode mennesker gjør ingenting...
Det kan være vanskelig nok og sette grenser for barn.
Av og til må man også sette grenser for voksne mennesker. Det er en særs ubehagelig jobb, men noen må gjøre den, hvis ikke blomstrer ondskapen.
Kjempe fin innlegg :)
SvarSlettJeg ble utestengt fra de andre fra jeg begynte i første klasse frem til litt ny start på videregående. Er sikker på at i og med at det startet så tidlig så forandret jeg personlighet fra et glad og åpent barn til et innelukket, og at dette er noe jeg ikke har kommet ut av som voksen. Har ikke fått psykiske problemer ut av det men en dyp sorg og en selvtillit som har vist seg å ikke kunne gjenoppbygges. Nå er angsten stor for at barnet mitt skal oppleve det samme når det begynner på skolen. Skulle så sterkt ønske at dere som jobber med barn ikke lukker øynene for dette, de er de eneste som har mulighet til å gjøre noe med det når det skjer. Burde være mer opplæring og skolering i forhold til dette. Lite er så vondt som når et lite barn plutselig blir stående alene fordi ingen vil leke med det, antagelig vet det ikke engang hvorfor.
SvarSlettKjempeflott blogginnlegg. Lenge leve positive ord, empati og medmenneskelighet <3
SvarSlettbarn er ikke dumme de vet hva de gjør. hvis et barn mobber så skal det få harde konsekvenser uanset alder. hvorfor jeg menner dette?? jeg har blit mobbet helle skoletiden.... jeg ser en gang ikke anderledes ut... nei barn er ikke dumme de vet hva de gjør å si ``fy fy nei dette er ikke lov`` virker ikke tro meg. du sier du ikke har blit mobbet og at du ikke kan vite hvordan det er, det har du helt rett i en som ikke har blit mobbet vet ikke eller forstår. mange foreldre bærster det vekk med ``det er jo bare lek`` eller ``de er bare barn`` det er foreldre som ikke tror på at ungen deres mobber og tror at ungen deres er det snilleste i verden, disse gjør meg kvalm. foreldre må våkne opp!!!! foreldre som leser dette og har barn ikke bare tro at ditt barn ikke mobber sjekk det med lærer sjekk telefonen face snakk med dem (ikke bare tro dem hvis de sier nei det fins en ting som heter løgn)jeg vet at dette virker ekstremt men jeg kom kanskje gjenom det men det er tusner av barn og ungdom som ikke gjorde eller gjør det. hvis det kan redde noen så er litt påtregning en liten pris å betale for et liv. tenk på det
SvarSlettPS. hvis det viser deg at ditt barn mobber SLÅ NED HARDT!!
Sterkt innlegg.....fikk tårer i øynene. Jeg vet desverre aslt for godt hvsa mobbing kan gjøre med den som blir mobbet ...og et mammahjerte. Min utadvendte, fargerike, sprudlende og glade jente ble helt forandret etter mobbing. Selv om det ble slutt på mobbingen og det nå er flere år siden er hun fortsatt merket av dette. usikker, lite selvtilitt, frustrert,mistenksom og har vanskelig for å tro at hun er bra og pen.....sørgelig....
SvarSlettog som mamma trodde jeg ikke at jeg kunne føle sånn smerte. Maktesløshet, sorg og sinne. Sinne som nesten ble til hat overfor mobberne og deres familie.......Samtidig en tristhet over at noen kan ta seg den friheten og påføre mitt barn smerter som forandrer henne for livet......
Joda, den rasjonelle meg vet at mobberne ofte er dem som kanskje har de største kompleksene og problemene, men dette var vanskelig å se når man selv sto midt i det.
kan ikke få satt nok fokus på mobbing......
<3 Rørenede lesning. Vi er i en situasjon hvor vårt barn på 7 blir utestengt. Han er en flott, normal gutt - men nabogutt og klassekammerat skyver han unna. Dvs. han er"lederen" og skyver vår gutt unna andre barn. Vi vurderer å flytte, begynne på nytt, ikke la en hel barndom bli ødelagt...Tenk at barn kan bli tyraner allerede i 4 års alder!
SvarSlettJeg er selv mor til 2, datter på 6 og sønn på 4, og jeg ser allerede i barnehagen de går i at mobbing er en daglidags ting. Det er spesielt en jentegruppe som har tatt styringen, hvor de sier at hvis du ikke gjør som jeg sier, får du ikke være med å leke. Mine barn har blitt lært opp til at mobbing finnes, men en ting jeg er helt imot, ble selv mobbbet på skolen, så jeg vet hvordan det føles, derfor er jeg veldig streng på det. Lært mine barn at hvis de ser noen bli mobbet, gå å si det til en voksen, hjelper ikke det, ber jeg de si det til meg, og jeg vil ta det med de voksne, jeg gir meg ikke, og jeg bryr meg. Har også sagt til mine barn, at ser de noen andre barn gå alene, så gå og snakk med de, lek med de. Min datter har kommet hjem noen ganger og vært lei seg, sier de andre ikke vil leke med henne, når jeg har fått nøstet opp i hele historien, er svaret alltid det samme, jentegjengen har vært ute med kjeften sin.....Heldigvis har hun hatt sin bror og ty til når de andre har sviktet, men til høsten begynner hun på skolen, hvem tyr hun til da?
SvarSlettI forrige uke hadde barnehagen brukt hageslangen til avkjøling, da alle skulle skifte til tørre klær, var det noen av guttene som ertet min sønn, sa at hans penis så ut som en hatt og slike ting, han er blitt omskjært som liten, så han ser annerledes ut enn mange av de andre, men han er ikke den eneste, det er flere gutter, men min sønn ble de guttenes valg den dagen til å bli ertet, han var så lei seg da jeg kom og hentet, og jeg takker min datter for henne oppmerksomhet som hadde hørt alt, og sagt i fra til voksne, de tok tak i det med en gang. Men dagen etter, hadde de samme guttene plaget min sønn igjen, denne gangen på grunn av cap`n han hadde på hodet, de sa den var stygg, og ikke ville leke med ham på grunn av det. Min sønn fortalte om ertingen til sin søster, og hun tok affære og gikk til de voksne, men ingen hørte på henne, så da jeg kom og hentet, fortalte først hun meg alt, så snakket jeg med min sønn, og han fortalte sin side, så gikk jeg til de voksne og spurte hva som hadde hendt, ingen kunne gi meg ett svar, så jeg sa at dette ville jeg ikke finne meg i, at de måtte få gjort noe med de guttene som plaget min sønn, noe de da gjorde, samtaler med guttene, samt samtaler med guttenes foreldre da de kom og hentet, nå leker de guttene og min sønn sammen hver dag, som erteris har de blitt, så utrolig koselig å se....Og jeg har fått vite fra foreldrene til guttene, at ertingen hadde vært på grunn av at de hadde vært nyskjerrige på hvorfor penisen hans hadde sett annerledes ut, men ikke visst hvordan de skulle snakke om det, derav erting i stedet, og fordi de hadde vært misunnelige på cap`n han hadde hatt på hodet.....
Men jeg vet også at det finnes mange barnehager og skoler som ikke tar mobbing alvorlig nok, som sier at mobbing, erting ikke finnes hos dem, men hadde de tatt seg bryderiet med bare å sitte å lytte til ungene når de leker, snakker, så er det utrolig mye man kan få med seg på det, men i stedet sitter de voksne å snakker seg imellom. De burde fått mer kursing i hvordan mobbing fungerer, baksnakking, erting, finnes overalt, og starter allerede i barnehagen....
Jeg syns at som foreldre har vi ett stort ansvar ikke bare mot våre egne barn, men også mot andres, vi vil selvfølgelig beskytte våre barn aller mest, men jeg er av den mening at ser jeg at andres barn blir mobbet, så klarer ikke jeg å bare stå og se på, jeg må si ifra, for kanskje det barnet som blir mobbet, ikke forteller sine foreldre om det hjemme, og ingen i barnehagen eller skolen ser det, da vil barnet være alene om opplevelsen, og det er ikke en god opplevelse, så jeg vil heller blande meg inn, stoppe det, og ta barnet med meg til en voksen, og fortelle dem hva som foregår, og så vil jeg snakke med barnet hver gang jeg møter det, spørre hvordan det går, la barnet vite at han eller hun ikke er alene, at noen følger med og vil dem bare godt.....
helt ærlig så har jeg ingen tro på at ungene var nyskjerig og misunelig på gutten. jeg kan vedde sjelen min på at ungene bare sa det for å slippe unna.
SlettDette er sterkt å lese, tenker på dette nesten hver dag, da jeg jobber i barnehage, og desverre ser slikt. Jeg tolererer det ikke og går straks inn for å stoppe det. Kjenner jeg blir litt trist og lei meg når jeg hører og ser barn som blir mobbet og utestengt. Jeg leste for en stund siden en artikkel på nettet og må si jeg fikk tårer i øynene, det begynner utrolig tidlig, leit at det er slik...
SvarSletthttp://www.familieverden.no/Oppdragelse/De-vanskelige-emnene/Mathias-2-ble-mobbet-i-barnehagen/?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_campaign=FVN11W47&T=9431451524&fb_comment_id=fbc_10150515069130638_20824702_10150515080835638#f223012a9