sommer..

Tilde har nå sommerferie fra barnehagen, og skal være hjemme i fem uker.
Det blir ikke noe ferietur denne sommeren, fordi jeg har termin i august og er på kontroller hver 14.dag, så vi orker ikke. Vi satser heller på å reise litt når ting er litt mer på plass, og babyen har blitt noen uker.
Vi håper at sommeren vil ta turen innom trøndelag i stedet, det synes jeg vi fortjener, siden vi skal ha trøndelagsferie uten noen store planer.

Feriepengene dette året har vi brukt opp, ikke på ferieting, men på å pusse opp den bittelille verandaen vår, ordne ferdig rommet til storejenta vår, ny barnevogn og alt som hører med det å få en liten baby, så da ble det plutselig ikke så mye igjen gitt. Fornuftig allikevel da, selv om jeg skal innrømme at det har blitt en del shopping som sikkert ikke er så fornuftig.

Har vært fryktelig dårlig til å ta bilder, men denne gang kommer det i allefall noen bilder, selv om de er av fryktelig dårlig kvalitet (mobil).

 

 Tilde fikk seg sparkesykkel til bursdagen sin, og her tester vi den ut for første gang. Ikke så enkelt synes Tilde, men vi forsøker igjen og igjen, og plutselig så er hun nok en liten verdensmester.

 

Vi prøver så godt det lar seg gjøre å dra ute i allefall, enten i nærheten av der vi bor eller på noen småturer.
Tilde liker seg veldig godt ute, og synes alltid det er morsomt når vi drar på nye steder. Så lenge mamma og pappa er med vel og merke ;-)

Ellers er det lite nytt å melde. Skal snart på ultralyd igjen, og får panikk når jeg tenker på det.
Den er nok den aller siste avgjørende ultralyden. Vi får se hva den viser og hva som skjer videre, men jeg har fullstendig angst for at den skal vise noe galt, så prøver å ikke tenke så mye på det.
Selv om det ligger i hodet til enhver tid.
Men jeg prøver i allefall...
Jeg kommer nok innom med oppdateringer etterhvert, uansett utfall.
Enn så lenge må dere ha en finfin kveld, og fine dager fremover.

Mitt rosainnlegg

Jeg kom til å tenke på at det går faktisk an å skrive om ting som ikke har skjedd i dag også, så kan jeg dele litt mer fine ting. Eller artige ting. Tilde-ting. Noen få snakketing.Orker ikke skrive alt hun sier og gjør, så denne gang får dere nøye dere med to småflaue øyeblikk for mor :)

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er veldig stolt over den fine jenta mi, og synes det er stor stas at hun er tidlig ute med språket. Særlig fordi Jesper ikke hadde noen utvikling, så er det så godt å se at hun kan.
I følge barnehagen hennes er hun på nivå med de som er året eldre, så vi har mange fine samtaler, jeg og Tilde.
Men det som er kjent med barn, er jo at de er ærlige og sier ting akkurat som de oppfatter det.
Noen ganger står jeg der, rødmende og flau over det som kommer ut, men allikevel er jeg mest stolt såklart.

For en god stund siden hentet jeg Tilde i barnehagen, og det var også flere som skulle bli hentet på samme tid.
En av de var en storesøster, på ca 14 år som skulle hente sin lillesøster. Tilde kikket veldig lenge på henne. Jeg skjønte fort hva som kom til å skje, for hun som hentet var vel av typen som var over snittet glad i å sminke seg.

"Der e klovn" sier Tilde. Høyt og tydelig.
Jeg ser ned, og sier at det er ei jente.
Tilde derimot, sier da enda høyere "der e klovn, mamma" og peker rett på henne.
Jeg sier at det er storesøsteren til ei i barnehagen, ikke klovn.
"nei, der E klovn, mamma, sjå". Så peker vi litt til, går mot henne og viser mammaen hvem hun mener.
"der mamma, sjå klovn".

Flaut, kanskje ikke bare for meg heller.

En annen gang var vi på vei til butikken, og det kom en dame syklende. Da hun setter fra seg sykkelen sier min lille skravlebøtte. "der e en mainn".
Jeg sier at det er en dame på sykkel.
Akkurat da vi står rett ved siden av denne damen, så sier hun "der e en mainn, på damesykkel".

Og da går jeg bare rett inn i butikken, og er flau. Igjen.

Ellers har vi hatt mange episoder der hun kaller mennesker hun ikke vet hvem er for både troll og nisser.
Og det som er typisk er at hun ikke sier noe før vi står rett foran dette mennesket.
Slik at hun nesten kan ta på vedkommende å si "der e troillet mamma, vææææ".

Men mest av alt, så er jeg bare stolt altså :)

Noen flere som har slike episoder å dele?

Noen ganger...

.. Ønsker jeg at jeg levde et helt annet liv. Et liv før barn. Et ganske bekymringsløst liv.
Livet før barn og etter er som natt og dag, og jeg aner egentlig ikke hva jeg gjorde før jeg fikk barn.
Jeg måtte jo ha uendelig god tid?

Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne blogge slike innlegg som rosabloggerne, og såklalte "perfekte" liv.
Om nye kjoler, sminker og et nytt fancy sted å spise. Ting som i grunn ikke betyr så mye i det store og hele, men som allikevel er svært viktige for mange. Jeg skulle ønske at jeg var en rosablogger, og ikke er slik mørkesvart blogger som jeg føler jeg har blitt.

Noen ganger skulle jeg ønske at googling ikke fantes, slik at jeg ikke visste så mye om "alt".

Noen ganger ønsker jeg at jeg hadde valgt en helt annen utdannelse og blitt en annen person.
Så hadde kanskje livet tatt en annen vending og ting hadde ikke føltes så skummelt? Det vet man selvfølgelig ikke, men noen ganger tenker jeg det. Er livet vårt skjebnebestemt eller er det bare tilfeldigheter alt?

Noen ganger ønsker jeg at hjernen min skulle vært skrudd sammen på nytt, slik at jeg istedet for å jobbe med det jeg sliter med, kunne glatt og elegant aldri ofre det en tanke. Og for så igjen å bli bekrymringsløs.

Ikke noen ganger, men alltid skulle jeg ønske at jeg følte meg trygg. At de paranoide tankene var borte, at humøret og energien alltid var på topp, at alt jeg følte var trygghet i alle sammenhenger.

Men når jeg tenker meg om, så er jeg også heldig. Som har så mye annet i livet mitt som er bare godt.
Jeg må bare bli flinkere til å tenke meg om, sant? Og til å forstå at livet er helt ok og at farer ikke lurer rundt hvert ett hushjørne.

Hvordan har dagene deres vært i det siste? Håper alle søte som følger meg har det bra og at solen skinner i hjertene deres og at dere er omringet av trygghet, i alle former og fasonger.

Sorg og glede...

Når hjernen jobber på høygir, for å bearbeide alle tankene som farer rundt der, så har jeg egentlig ikke energi til å skrive. Slik som i disse dager.
Men så kom det allikevel et blaff over meg, akkurat nå, og her sitter jeg. Skriver og skriver.
Knoter ned noen av tankene som går som en virvelvind der oppe. Fullt kaos.

Jeg har nettopp sett på den fineste jenta jeg vet om, hun er min og er uten tvil min store stolthet.
Hun er så vakker, på innsiden og utsiden, og sier og gjør så mye morsomt, fint og rart at jeg blir redd for at det ikke skal vare. Hvorfor kan du nok tenke? Og det tenker jeg også.
For når jeg står der, ved sengekanten hennes, og ser på det sovende ansiktet som ser så fredelig ut, da skjer det noe rart i meg. I hodet mitt, med de paranoide tankene.

Jeg hører på den rolige pusten, ser brystkassen som hever og senker seg. Ikke for fort, ikke for sakte, bare akkurat slik den skal, og da føler jeg en intens lykkefølelse. Hun er frisk, fri fra plager og ubehag.
Hun lever et godt liv, et svært godt liv, denne vakre vakre skapningen som gjør livet til en fest, selv på de verste dager.

Der er i slike stunder jeg også tenker på det triste. På det mest grusomme jeg har opplevd. Å miste Jesper.
Jeg står der, helt alene, og holder hånden hans, og hennes. En hånd sørger og en hånd er fylt med glede.
Det er sant som de sier, at sorg og glede går hånd i hånd. Men jeg har blitt farget av sorgen, og det preger meg en god del. Ikke slik at det bestandig vises for de andre, men særlig når jeg står der alene og får ro til å tenke. Egentlig uten at jeg vil det, for de tankene plager meg intenst.

Jeg føler meg så lykkelig som har Tilde, så heldig, men jeg har aldri følt meg så redd og svak som etter jeg mistet Jesper, selv så redd og svak jeg var da han levde. Ting ble ikke slik jeg trodde de skulle bli, i tankekverna. Det er så mange følelser på en gang, og jeg vet knapt hvor jeg står bestandig.

Jeg trodde jo at jeg skulle føle en lettelse over at all smerte og ubehag ble borte fra den vesle tapre kroppen, men alt jeg følte var savn. Intens savn.
Og så kom redselen.
Samtidig som jeg også føler meg som den mest heldige i verden, som fikk Tilde, føler jeg også det motsatte, som måtte miste Jesper til den evige hvile.
Det er ikke tvil at det blir mange følelser man skal holde styr på, og mange tanker.
Jeg får det ikke til. Ikke bestandig i allefall.

Hvem er jeg?

Når jeg føler meg som mest lykkelig, så føler jeg meg også så utrolig redd og sårbar. For tenk om dette ikke varer? Livet er jo så skjørt. Det vet vi alle.
Tenk om det skal skje noe, så min fineste Tilde ikke lengre skal stå foran speilet, lage trutmunn og ordne seg litt på håret, mens hun ser på meg og sier "vart æ rar?" " Vart æ fin?"

Når hun ber meg så fint "kan æ få rosa næglelakk væsånill", og når hun ser på meg når jeg lager middag og påpeker gang på gang "mamma kainn itj", mens hun roper på pappaen sin for å få han til å lage middag, slik at det faktisk blir mat, ja, det er slike dager jeg lever for.
Der hun er seg selv, til det fulle. Der alle hennes rarieteter kommer frem.
Alle ordene. Alle ansiktene. Alle meningene. Alle smilene. Alt det som gjør henne til den mest perfekte jenta jeg vet om.
På kveldene der hun ligger for seg selv og synger sang etter sang, ordrett.  Hun er så vannvittig flink.
I flere timer kan hun ligge sånn. Sang på sang. Imponerer meg stadig, alt hva hun kan, alt hva hun lærer.
Og jeg smiler, på innsiden og utsiden. Og kjenner den intense lykkefølelsen.
Tenk at jeg skal få lov til å oppleve noe sånn, det er magisk  og det er urskjønt.

Hver gang skjer det, hver eneste gang, så får jeg ikke lov å kjenne på bare lykkefølelsen. Jeg får ikke bare kjenne meg heldig, for hver gang, så kommer Jesper i hodet mitt, og jeg klarer ikke la vær å tenke...


hva om dette ikke skal vare, hva om noe skulle skje, hva om hun blir alvorlig syk, hva om hun dør fra meg, hva om jeg dør, hva gjør jeg?

Av og til får jeg panikk, og må sette meg ned, puste rolig med magen og overbevise meg selv om at dette går bra. For da kan jeg føle det, helt oppriktig, slik jeg følte det da Jesper lå for døden, og da fikk jeg panikk. Dette kan ikke skje, det får ikke skje.

Som oftest klarer jeg å roe ned tankene med at Tilde er Tilde, og Jesper var Jesper. Dag og natt, frisk og syk. Men ikke alltid.

De er så fine, så fine, men så forskjellige. Minn meg på det, la meg snart forstå det.

Tenke-tenke-tenke.

Har hatt dette bildet før, da jeg fortalte om lille i magen, men det passer fortsatt, for jeg er like uvitende.
Jeg vet enda ikke om lille er syk eller ei. Det er fortsatt flere uker til vi får sikre svar.
Jeg tenker mye på det, hele tiden, og dagene går kjempesakte. Gleder meg sånn til å være ferdig med uke 35, slik at jeg vet.
Jeg tenker at det er bedre å vite, enn å gå rundt å tenke alle verdens tanker.
Å ikke vite gir rom for både håp og sorg på samme tid. Ene sekundet gleder man seg så veldig, gleder seg til alt man har lyst til å gjøre og håper sånn på.
Neste sekund så er man bare redd. Tenker på hvor syk lille kan være, og planlegger enda en begravelse i hodet.

Klart dette er slitsomt. Jeg håper og håper, og samtidig så forbereder jeg meg på det verste. Det utenkelige som kan bli tenkelig, men som bare MÅ være utenkelig.

Jeg har ikke så mye overskudd til blogging om dagen, håper dere forstår det.
Jeg kommer nok sterkere tilbake. Hodet er litt fullt om dagen.

Håper dere har en fin lørdag.



Ps: Om det er noe dere lurer på, så send meg gjerne en mail.

Bekymringer.

Hun springer der, med lette skritt som tar henne fremover i verden. Hun er uredd, hun er nysgjerrig og vitebegjærlig. Hun ser på deg med et stort smil, selv øynene smiler, og hun sier med en glad stemme "mamma, bli med". Verdens fineste Tilde. Friskheten selv. Slik det skal være.

Jeg er så glad i henne, så uendelig glad i henne. Glad hun er så tøff, så flink, så ivrig og god. Glad hun er her, og gjør dagene så mye bedre enn de kunne ha vært. Jeg vil at det alltid skal være sånn.

I dag er jeg litt tankefull, egentlig ganske mange tanker som surrer rundt der. Det er nok fordi det nærmer seg ultralyd av den lille igjen, og det gruer jeg meg sånn til. Tenk om det har skjedd noe siden sist, som gjør at fremtidsplanene blir helt ødelagte, og verden faller i grus? Tenk om.
Det er nå ting vil vises på ultralyd, det er så utrolig skremmende.

Tenk om den glade og lykkelige jenta som nå sover sin skjønneste søvn, skal få et søsken som skal ta fra henne mye av den gleden hun har. Det livet hun kjenner nå, vil bli helt annerledes om lille er syk. Og det tenker jeg sånn på i dag. For alt jeg vil, er å være sammen med henne dag ut og dag inn, og være mammaen hennes, og gjøre dagen hennes så bra, lykkelig og innholdsrik som jeg kan.
Egentlig vil jeg ikke dele henne med så mange andre, ikke om jeg selv må være borte fra henne i allefall.
Jeg vil ikke gå glipp av noe.
Jeg vil i hvertfall ikke at livet hennes skal bli styrt av en annens sykdom.
Hun skal få fortsette å oppleve, leke og være seg selv. Men det vil ikke bli slik det er nå, om lille har Jespers grufulle sykdom.

Om lille er syk, må jeg være på sykehuset, borte fra Tildemin. Hun skal jo slippe å være på et sykehus dag ut og dag inn. Men det må en nybakt mamma i såfall. Og der må jeg nok være lenge.
Og det vil jeg IKKE. Noe i meg roper og hyler så høyt det går an, det vil jeg IKKE.
Det kan ikke være sånn livet skal bli. Det livet vil jeg være ferdig med.

Jeg er ikke flink til å være positiv, særlig ikke nå. Ikke når det nærmer seg ultralyd og jeg føler det er en dommedag. Jeg tenker kun det verste og blir lei meg. Inni meg, ikke utenpå.
Jeg krisemaksimerer alt, hele tiden.
Hvorfor? -Vet ikke.
Skulle ønske hjernen min var satt sammen på en helt annen måte.

Jeg prøver å tenke på den fine jenta som springer i mot meg. Hun som er så glad og fin, og som skal bli storesøster om ikke så veldig lenge, det skal hun jo bli uansett. Tungsinnet forsvinner mer og mer når jeg tenker på hvor heldig vi er som har henne. Akkurat henne. Akkurat som vi ønsket.
Jeg håper fremtiden blir som jeg håper, ikke som jeg frykter, at jeg snart har to friske barn.
Fulle av livskvalitet og lykke, og en mamma med litt mindre bekymringer.

Tenk så godt livet da hadde vært. Ikke fullkomment, det vil alltid være en som mangler til at alt blir bra, men det hadde ikke vært langt unna.

Ahh... disse tankene. Kan ikke leve med de, kan ikke leve uten de.

Varme tanker

I dag vil jeg bare dere skal dele deres tanker og gode ord hos en bloggvenninne av meg, som i går opplevde det verste. Les gjerne hennes egne ord her

Mine tanker er hos henne og familien i dag.
Livet er så skjørt og urettferdig, og fryktelig vondt av og til.