Bekymringer.

Hun springer der, med lette skritt som tar henne fremover i verden. Hun er uredd, hun er nysgjerrig og vitebegjærlig. Hun ser på deg med et stort smil, selv øynene smiler, og hun sier med en glad stemme "mamma, bli med". Verdens fineste Tilde. Friskheten selv. Slik det skal være.

Jeg er så glad i henne, så uendelig glad i henne. Glad hun er så tøff, så flink, så ivrig og god. Glad hun er her, og gjør dagene så mye bedre enn de kunne ha vært. Jeg vil at det alltid skal være sånn.

I dag er jeg litt tankefull, egentlig ganske mange tanker som surrer rundt der. Det er nok fordi det nærmer seg ultralyd av den lille igjen, og det gruer jeg meg sånn til. Tenk om det har skjedd noe siden sist, som gjør at fremtidsplanene blir helt ødelagte, og verden faller i grus? Tenk om.
Det er nå ting vil vises på ultralyd, det er så utrolig skremmende.

Tenk om den glade og lykkelige jenta som nå sover sin skjønneste søvn, skal få et søsken som skal ta fra henne mye av den gleden hun har. Det livet hun kjenner nå, vil bli helt annerledes om lille er syk. Og det tenker jeg sånn på i dag. For alt jeg vil, er å være sammen med henne dag ut og dag inn, og være mammaen hennes, og gjøre dagen hennes så bra, lykkelig og innholdsrik som jeg kan.
Egentlig vil jeg ikke dele henne med så mange andre, ikke om jeg selv må være borte fra henne i allefall.
Jeg vil ikke gå glipp av noe.
Jeg vil i hvertfall ikke at livet hennes skal bli styrt av en annens sykdom.
Hun skal få fortsette å oppleve, leke og være seg selv. Men det vil ikke bli slik det er nå, om lille har Jespers grufulle sykdom.

Om lille er syk, må jeg være på sykehuset, borte fra Tildemin. Hun skal jo slippe å være på et sykehus dag ut og dag inn. Men det må en nybakt mamma i såfall. Og der må jeg nok være lenge.
Og det vil jeg IKKE. Noe i meg roper og hyler så høyt det går an, det vil jeg IKKE.
Det kan ikke være sånn livet skal bli. Det livet vil jeg være ferdig med.

Jeg er ikke flink til å være positiv, særlig ikke nå. Ikke når det nærmer seg ultralyd og jeg føler det er en dommedag. Jeg tenker kun det verste og blir lei meg. Inni meg, ikke utenpå.
Jeg krisemaksimerer alt, hele tiden.
Hvorfor? -Vet ikke.
Skulle ønske hjernen min var satt sammen på en helt annen måte.

Jeg prøver å tenke på den fine jenta som springer i mot meg. Hun som er så glad og fin, og som skal bli storesøster om ikke så veldig lenge, det skal hun jo bli uansett. Tungsinnet forsvinner mer og mer når jeg tenker på hvor heldig vi er som har henne. Akkurat henne. Akkurat som vi ønsket.
Jeg håper fremtiden blir som jeg håper, ikke som jeg frykter, at jeg snart har to friske barn.
Fulle av livskvalitet og lykke, og en mamma med litt mindre bekymringer.

Tenk så godt livet da hadde vært. Ikke fullkomment, det vil alltid være en som mangler til at alt blir bra, men det hadde ikke vært langt unna.

Ahh... disse tankene. Kan ikke leve med de, kan ikke leve uten de.