Når hjernen jobber på høygir, for å bearbeide alle tankene som farer rundt der, så har jeg egentlig ikke energi til å skrive. Slik som i disse dager.
Men så kom det allikevel et blaff over meg, akkurat nå, og her sitter jeg. Skriver og skriver.
Knoter ned noen av tankene som går som en virvelvind der oppe. Fullt kaos.
Jeg har nettopp sett på den fineste jenta jeg vet om, hun er min og er uten tvil min store stolthet.
Hun er så vakker, på innsiden og utsiden, og sier og gjør så mye morsomt, fint og rart at jeg blir redd for at det ikke skal vare. Hvorfor kan du nok tenke? Og det tenker jeg også.
For når jeg står der, ved sengekanten hennes, og ser på det sovende ansiktet som ser så fredelig ut, da skjer det noe rart i meg. I hodet mitt, med de paranoide tankene.
Jeg hører på den rolige pusten, ser brystkassen som hever og senker seg. Ikke for fort, ikke for sakte, bare akkurat slik den skal, og da føler jeg en intens lykkefølelse. Hun er frisk, fri fra plager og ubehag.
Hun lever et godt liv, et svært godt liv, denne vakre vakre skapningen som gjør livet til en fest, selv på de verste dager.
Der er i slike stunder jeg også tenker på det triste. På det mest grusomme jeg har opplevd. Å miste Jesper.
Jeg står der, helt alene, og holder hånden hans, og hennes. En hånd sørger og en hånd er fylt med glede.
Det er sant som de sier, at sorg og glede går hånd i hånd. Men jeg har blitt farget av sorgen, og det preger meg en god del. Ikke slik at det bestandig vises for de andre, men særlig når jeg står der alene og får ro til å tenke. Egentlig uten at jeg vil det, for de tankene plager meg intenst.
Jeg føler meg så lykkelig som har Tilde, så heldig, men jeg har aldri følt meg så redd og svak som etter jeg mistet Jesper, selv så redd og svak jeg var da han levde. Ting ble ikke slik jeg trodde de skulle bli, i tankekverna. Det er så mange følelser på en gang, og jeg vet knapt hvor jeg står bestandig.
Jeg trodde jo at jeg skulle føle en lettelse over at all smerte og ubehag ble borte fra den vesle tapre kroppen, men alt jeg følte var savn. Intens savn.
Og så kom redselen.
Samtidig som jeg også føler meg som den mest heldige i verden, som fikk Tilde, føler jeg også det motsatte, som måtte miste Jesper til den evige hvile.
Det er ikke tvil at det blir mange følelser man skal holde styr på, og mange tanker.
Jeg får det ikke til. Ikke bestandig i allefall.
Hvem er jeg?
Når jeg føler meg som mest lykkelig, så føler jeg meg også så utrolig redd og sårbar. For tenk om dette ikke varer? Livet er jo så skjørt. Det vet vi alle.
Tenk om det skal skje noe, så min fineste Tilde ikke lengre skal stå foran speilet, lage trutmunn og ordne seg litt på håret, mens hun ser på meg og sier "vart æ rar?" " Vart æ fin?"
Når hun ber meg så fint "kan æ få rosa næglelakk væsånill", og når hun ser på meg når jeg lager middag og påpeker gang på gang "mamma kainn itj", mens hun roper på pappaen sin for å få han til å lage middag, slik at det faktisk blir mat, ja, det er slike dager jeg lever for.
Der hun er seg selv, til det fulle. Der alle hennes rarieteter kommer frem.
Alle ordene. Alle ansiktene. Alle meningene. Alle smilene. Alt det som gjør henne til den mest perfekte jenta jeg vet om.
På kveldene der hun ligger for seg selv og synger sang etter sang, ordrett. Hun er så vannvittig flink.
I flere timer kan hun ligge sånn. Sang på sang. Imponerer meg stadig, alt hva hun kan, alt hva hun lærer.
Og jeg smiler, på innsiden og utsiden. Og kjenner den intense lykkefølelsen.
Tenk at jeg skal få lov til å oppleve noe sånn, det er magisk og det er urskjønt.
Hver gang skjer det, hver eneste gang, så får jeg ikke lov å kjenne på bare lykkefølelsen. Jeg får ikke bare kjenne meg heldig, for hver gang, så kommer Jesper i hodet mitt, og jeg klarer ikke la vær å tenke...
hva om dette ikke skal vare, hva om noe skulle skje, hva om hun blir alvorlig syk, hva om hun dør fra meg, hva om jeg dør, hva gjør jeg?
Av og til får jeg panikk, og må sette meg ned, puste rolig med magen og overbevise meg selv om at dette går bra. For da kan jeg føle det, helt oppriktig, slik jeg følte det da Jesper lå for døden, og da fikk jeg panikk. Dette kan ikke skje, det får ikke skje.
Som oftest klarer jeg å roe ned tankene med at Tilde er Tilde, og Jesper var Jesper. Dag og natt, frisk og syk. Men ikke alltid.
Men så kom det allikevel et blaff over meg, akkurat nå, og her sitter jeg. Skriver og skriver.
Knoter ned noen av tankene som går som en virvelvind der oppe. Fullt kaos.
Jeg har nettopp sett på den fineste jenta jeg vet om, hun er min og er uten tvil min store stolthet.
Hun er så vakker, på innsiden og utsiden, og sier og gjør så mye morsomt, fint og rart at jeg blir redd for at det ikke skal vare. Hvorfor kan du nok tenke? Og det tenker jeg også.
For når jeg står der, ved sengekanten hennes, og ser på det sovende ansiktet som ser så fredelig ut, da skjer det noe rart i meg. I hodet mitt, med de paranoide tankene.
Jeg hører på den rolige pusten, ser brystkassen som hever og senker seg. Ikke for fort, ikke for sakte, bare akkurat slik den skal, og da føler jeg en intens lykkefølelse. Hun er frisk, fri fra plager og ubehag.
Hun lever et godt liv, et svært godt liv, denne vakre vakre skapningen som gjør livet til en fest, selv på de verste dager.
Der er i slike stunder jeg også tenker på det triste. På det mest grusomme jeg har opplevd. Å miste Jesper.
Jeg står der, helt alene, og holder hånden hans, og hennes. En hånd sørger og en hånd er fylt med glede.
Det er sant som de sier, at sorg og glede går hånd i hånd. Men jeg har blitt farget av sorgen, og det preger meg en god del. Ikke slik at det bestandig vises for de andre, men særlig når jeg står der alene og får ro til å tenke. Egentlig uten at jeg vil det, for de tankene plager meg intenst.
Jeg føler meg så lykkelig som har Tilde, så heldig, men jeg har aldri følt meg så redd og svak som etter jeg mistet Jesper, selv så redd og svak jeg var da han levde. Ting ble ikke slik jeg trodde de skulle bli, i tankekverna. Det er så mange følelser på en gang, og jeg vet knapt hvor jeg står bestandig.
Jeg trodde jo at jeg skulle føle en lettelse over at all smerte og ubehag ble borte fra den vesle tapre kroppen, men alt jeg følte var savn. Intens savn.
Og så kom redselen.
Samtidig som jeg også føler meg som den mest heldige i verden, som fikk Tilde, føler jeg også det motsatte, som måtte miste Jesper til den evige hvile.
Det er ikke tvil at det blir mange følelser man skal holde styr på, og mange tanker.
Jeg får det ikke til. Ikke bestandig i allefall.
Hvem er jeg?
Når jeg føler meg som mest lykkelig, så føler jeg meg også så utrolig redd og sårbar. For tenk om dette ikke varer? Livet er jo så skjørt. Det vet vi alle.
Tenk om det skal skje noe, så min fineste Tilde ikke lengre skal stå foran speilet, lage trutmunn og ordne seg litt på håret, mens hun ser på meg og sier "vart æ rar?" " Vart æ fin?"
Når hun ber meg så fint "kan æ få rosa næglelakk væsånill", og når hun ser på meg når jeg lager middag og påpeker gang på gang "mamma kainn itj", mens hun roper på pappaen sin for å få han til å lage middag, slik at det faktisk blir mat, ja, det er slike dager jeg lever for.
Der hun er seg selv, til det fulle. Der alle hennes rarieteter kommer frem.
Alle ordene. Alle ansiktene. Alle meningene. Alle smilene. Alt det som gjør henne til den mest perfekte jenta jeg vet om.
På kveldene der hun ligger for seg selv og synger sang etter sang, ordrett. Hun er så vannvittig flink.
I flere timer kan hun ligge sånn. Sang på sang. Imponerer meg stadig, alt hva hun kan, alt hva hun lærer.
Og jeg smiler, på innsiden og utsiden. Og kjenner den intense lykkefølelsen.
Tenk at jeg skal få lov til å oppleve noe sånn, det er magisk og det er urskjønt.
Hver gang skjer det, hver eneste gang, så får jeg ikke lov å kjenne på bare lykkefølelsen. Jeg får ikke bare kjenne meg heldig, for hver gang, så kommer Jesper i hodet mitt, og jeg klarer ikke la vær å tenke...
hva om dette ikke skal vare, hva om noe skulle skje, hva om hun blir alvorlig syk, hva om hun dør fra meg, hva om jeg dør, hva gjør jeg?
Av og til får jeg panikk, og må sette meg ned, puste rolig med magen og overbevise meg selv om at dette går bra. For da kan jeg føle det, helt oppriktig, slik jeg følte det da Jesper lå for døden, og da fikk jeg panikk. Dette kan ikke skje, det får ikke skje.
Som oftest klarer jeg å roe ned tankene med at Tilde er Tilde, og Jesper var Jesper. Dag og natt, frisk og syk. Men ikke alltid.
De er så fine, så fine, men så forskjellige. Minn meg på det, la meg snart forstå det.
Jeg sender deg en stor klem, Gøril!! Du skriver så godt at man lever seg helt inn i tankekverna.. Jeg håper at du med tiden kan klare å kjenne enda mer på lykkefølelsen, og at den ikke blir avløst av tanker om sorg og panikk. Og mest av alt håper jeg at dere kommer dere gjennom disse ukene med uvisshet med en visshet om at dere skal få nok en frisk, morsom, rar og søt liten baby - som skal gi deg den samme gode lykkefølelsen som storesøsteren gjør :)
SvarSlettTilde er forresten utrolig flink!!! Her kan ikke lille en eneste sang enda - bare visse ord inni sangene.
Jeg skjønner deg veldig veldig godt. For når du har opplevd det verste, vet du jo at det faktisk kan skje. Men jeg tenker - hvorfor i all verden skal det skje noe med Tilde? Hun er frisk, rask, kvikk og god. Hun klarer seg:)
SvarSlettKjæreste Gøril! Skjønner så godt at tankene kommer! Du skriver så bra, jeg får helt gåsehud når jeg leser... Du beskriver følelsene dine så bra!
SvarSlettØnsker så ille at alt er bra med den lille i magen, at du kan få føle på den følelsen at alt er helt perfekt, at den nye babyen har det bra!
God klem fra størstepia
Hei Igjen! Du fanger meg hver gang jeg er herinne å leser om deg, Jesper, følelser som er til å ta på...sorg, glede...hånd i hånd.
SvarSlettKos deg masse med alt du har rundt deg, det vonde du opplevd gjør deg sterk Gøril.
Sol klem fra Anna!
Stor stor klem til deg Gøril! Livet er skjørt og man vet heldigvis ikke hva som ligger foran, men man må våge å glede seg i nuet tror jeg. Våge å tenke positivt. Skjønneste Tilde med alle sine rariteter og søte ting hun gjør. Mirakelbabyen i magen din.
SvarSlettGodt skrevet.
SvarSlettEtter alt du har vært gjennom er det ikke det minste rart at du har mange ulike tanker dine.Å at det føles kaotisttil tidee. Ting er ikke en selvfølge, det vet du bedre enn noen. Det tar tid men det blir bedre.
Sender deg varme tanker.
Hilsen Wenche
Kjære deg. Først må jeg si (som jeg har sagt mange ganger før) at du har den nydeligste Tilde og den nydeligste Jesper jeg noen gang har sett:-)
SvarSlettDet er en stor glede å være mamma,men samtidig så mener jeg, som sikkert mange andre, at man aldri har vært så redd og usikker før. Alle skumle tanker om at du kan forlate de eller at de forlater deg. Og alt det grusomme som kan skje. Huff. Kan bli helt fortvilet av disse tankene.
Dessverre har du opplevd det aller aller værste og det er alles mareritt å være der. Heldigvis har du hjerteplasteret din Tilde og lillebebis i magen <3 Hva skulle man gjort uten disse hjerteplastrene. Elias var mitt da vi var så uheldig for 1.5 år siden. Elsker alt det han og lillebror Adrian gjør. Husets store, lillebøller;-)
Tenker på dere <3
Klem fra Cicilie, Elias og Adrian
Nb: Er det noe feil med kommentarsiden din?
SvarSlettHver gang jeg skal poste noe så må jeg trykke på "Legg inn kommentar" minst 4 ganger før det faktisk skjer...
Hei Gøril:) først og fremst, gratulerer med en liten i magen! Det er lenge siden jeg har vært her inne, men glad jeg nå fant tilbake, for dette var hyggelige nyheter!
SvarSlettJeg skjønner nesten ikke at vi tør å få barn jeg. Uff, det er jo så mye lykke og gode stunder, men d er jammen ett liv fyldt av bekymringer, redsel og frykt også. Jeg er som deg, står ved sengen, ser at de puster og kan få meg selv til å tenke paranoide tanker om hvordan livet vil bli hvis de ikke våkner neste morgen.
Jeg krysser alle fingre og tær for at alt er i orden m lille i magen, og at d kun er gode stunder som venter dere fremover!
Ps: så fanrastisk søt og stor jente tilde har blitt!
Stor klem
Tusen takk for gode ord.
SvarSlettEr det flere som har problemer med å kommentere? Jeg har ikke gjort noen endringer, så vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med det.
Kjære Gøril. Jeg har grått mange tårer her inne,og kan nesten kjenne på den smerten du bærer på,og det intense savnet etter flotte Jesper.Jeg er selv mamma,og barna våre er jo det mest dyrebare vi har. Jeg vil tipse deg om en sang av Carola, som heter jeg vil alltid elska.Søk den opp på you tube så er det flere innspillinger av den der.Jeg håper den kan være litt terapi for deg.Musikk kan jo være veldig forløsende på følelser. Varm klem fra Aina.
SvarSlettSå utrolig godt du beskriver følelsene og tankene dine. Du er raus som deler dette her inne.
SvarSlettJeg sender deg varme tanker mens du venter og håper du får gode nyheter om det lille nye underet som ligger i maven.
Klem,
AW