Snart tilbake altså :)

Jeg kommer tilbake, så snart julen er over.
Første julen uten min fineste vakreste og umistelige Jesper, trengte litt ekstra tid.
Håper å være tilbake med mer energi og nytt mot i 2011.

I mellomtiden ønsker jeg alle kjente og ukjente ett godt nytt år, håper det blir fylt med glede, latter og god helse for alle.

Pause

Trenger en bloggpause.

Kommer sterkere tilbake.

Klatremus og tannskade.

Da har vi vært til tannlegen også, med vår så og si nesten tannløse datter.
Barnehagen ringte kjærestemannen i dag, og fortalte at vår svært aktive datter hadde klatret opp i en svær hylle, og rett og slett bare hoppet ned. Hva hun tenkte aner jeg ikke, og de fortalte også at etter hun hadde sluttet å gråte hadde hun igjen prøvd å klatre opp i den hylla. Så å lære av sine feil gjelder ikke klatremuser.

Jeg spør meg jo hvor de voksne var, når en liten tass klatrer opp i noe som absolutt ikke er et klatrestativ, men antar det skjedde så fort at de ikke rakk å få med seg alt.
Resultatet ble ei hoven leppe, og en løs fortann.
Og vårt første tannlegebesøk var i grunn ikke særlig hyggelig heller. Det er ikke så lett å få henne til å skjønne at nå skal vi gape opp, og nå skal vi sitte helt stille når vi skal ta røntgen, og Tilde bare rister på hodet og sier neineineinei. Stakkars lille. Men vi fikk da til alt, og hun var så blid da vi dro derfra. Vinket som bare det til tannlegen ;-)

Jeg er veldig glad det gikk så fint, da, men allikevel er det jo uflaks å få en løs tann, når man nesten ikke har noen?

Nå er det bare myk mat i noen uker fremover, før vi skal på kontroll hos tannlegen igjen. Håper tannen fester seg, hun fortjener i det minste å ha to tenner oppe ;-)

Tannlegen sa også at Tilde var svært treig med disse tennene sine, noe jeg også har skjønt for ei stund siden.
Men på røntgenbildet så vi at melketennene i allefall ligger der, men de permanente tennene så vi ikke noe til enda.
Håper virkelig at de også vil komme.

Nok et innlegg uten bilde, men det kommer tidsnok bilder tenker jeg.

Det blir nok lite blogging resten av denne uka også, i morgen får vi besøk av fotografen som fulgte oss i de to første artiklene i Henne. Han er en så hyggelig og artig mann, og vi fant virkelig kjemien, og har møttes flere ganger etter bildetakingen.
Han ble svært engasjert i historien om Jesper, og det som i grunn er jobben hans når han var her, ble noe mye mer, og han brukte mye tid sammen med oss, fordi han ville. En flott mann.
Han kom også i Jespers begravelse, og tok noen bilder for oss der.
Jeg har enda ikke sett de, men kanskje jeg tør i morgen. Jeg skyver de fleste ting som jeg vet blir vonde fremfor meg.

I helgen får vi besøk og skal kose oss skikkelig. Jeg gleder meg så innmari.

Ha en fin kveld videre, også sier jeg god helg på forhånd :)

jobbkveld.

I kveld har jeg sittet pal foran dataen og jobbet iherdig. Flittiglise.
Men jeg og Word samarbeider så ekstremt dårlig sammen, at resultatet ble dårlig, selv etter mange timers arbeid. Kjærestemannen måtte tilslutt sette seg ned og hjelpe, og i 4 timer satt vi å knotet for å få det til.
Så, like før jeg skulle trykke lagre henger dataen seg opp, og alt forsvinner.

Jeg trodde jeg skulle besvime.

Og begynne på nytt var slett ingen glede, og selv om jeg og kjærestemannen klarte å le av det hele, var det rett og slett bare latterlig dårlig av Word å si takk og farvel like før jeg skal lagre alt. Jeg er fortsatt forbannet. Dumme Word. Dumme er vel egentlig et altalt for snilt ord når jeg tenker meg om.

Nå, er jeg bittelitt sur, litt ergelig for at ting ikke går som planlagt, og at jeg sikkert må sitte å jobbe hele morgenkveld også, så må jeg bare si at vi har hatt en superfin helg i allefall. Så her er det ikke bare surhet å lese om.

Fredag var vi hos min søster og hennes kjærestesamboer og spiste deilig mat og koste oss med god drikke og godt selskap. Tilde var like samarbeidsvillig som Word den kvelden, så det endte med at jeg la meg sammen med henne like før 21.00. Men det var veldig hyggelig før den tid, da ;-)

Lørdag var jeg og søsteren min på litt shopping, og det ble ingen julegaver i posene, bare til meg selv og kjærestemannen. Det var deilig med litt egentid, selv om det var for et par timer bare.
Dro deretter på burdag hos en søt og god liten 2-åring og hans familie, hvor vi storkoste oss. Alltid like hyggelig.
Etter masse kakespising og brusdrikking dro vi til mine foreldre, hvor Tilde sovnet ganske fort, og sov HELE natten, helt til kl 08.00.
Det har ALDRI skjedd før, og som jeg håper det varer. Det var skjønt å stå opp etter 5, og føle seg uthvilt.

Dagen i dag har vært kjempefin, om vi ser bort fra konflikten jeg har med Word. Selv om det har vært -21 grader i dag, så var vi ute en bitteliten tur så Tilde fikk hilse på hestene i stallen. Hun står i vinduskarmen til mamma og pappa og roper "hest" og peker på stallen hele dagen, så hun måtte nesten få viljen sin.
Dessuten tror jeg 12-timers søvn har forvandlet datteren min til et prakteksempe. Null trass, bare pur glede og takknemlighet.

Nydelig helg, nydelig dag, frem til.. Ja, dere vet. Word-faen-dritt-skapen.

Nå er det natta, jeg må forte meg å sove, for jeg er redd det lille nattmonsteret mitt kan våkne litt før 8. Det har jo tross alt skjedd alle ganger utenom en ;-)

God natt, og ha en finfin mandag.

Trassen.

Det merkes veldig tydelig nå, at den store sinte trassen er på vei inn her.

Tilde, hun har et enormt temperament, det er nesten så jeg ikke tror det selv, men hun kan bli så veldigveldig sint, og det er ikke så mye som skal til. Man må hele tiden gå på tå hev her i huset.

Jeg har faktisk bestemt at jeg skal spise pølser i bittesmå biter, og de skal være kalde. Også skal jeg se barne-tv.

Ellers...

I dag var hun egentlig ganske grei, sånn i starten. Vi hadde vært på en liten luftetur, og da vi kom inn skulle jeg ta av henne litt klær. Hun hadde helt andre planer i hodet sitt, det var selvfølgelig Tilde selv som skulle kle av seg.
Jeg lot jo henne prøve, men hun fikk jo ikke til å ta av jakken, da vottene var på enda.
Jeg foreslo at vi kanskje kunne ta av vottene. Fortsatt ikke en del av planen til Tilde. Faktisk så lite av hennes plan at hun la seg ned i gulvet og raste. Lenge.

Det varte så lenge, at jeg måtte begynne å kle av henne litt. Ute var det under 10 minus, så hun var ganske godt kledd for å si det sånn, så jeg tror hun begynte å bli rimelig varm der hun lå å hylte.

Det ble dessverre ikke noe særlig suksess av at jeg tok av henne litt klær. Da hadde hun ikke lyst til å hjelpe til selv heller, og begynte å springe frem og tilbake her i leiligheten mens hun raste.

Etter mye gråting så blir man tørst, og jeg begynte å bli litt stressa for hva naboene måtte tro om oss, så jeg spurte om hun ville ha drikke i håp om stillhet. Hun ville selvfølgelig ha juice. Jeg sa at hun kunne få vann, og da begynte vi rett på gråting vol. 2. Den versjonen varte i det uendelig. Så lenge at jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre, og ga etter for presset, og ga henne juice.

Tror dere hun ville ha juice da? Nei, det skulle hun da selvfølgelig ikke, og tar koppen og setter den på bordet mens hun kikker på meg som jeg har mishandlet henne og hyyyler.

Etter enda ei stund, da har hun funnet ut at hun vil ha juice allikevel, og drikker det som er i koppen. Hun sier "mere", og jeg er dønn sliten etter jobb, og tenker, greit, jeg orker bare ikke enda mer gråting. Og tar koppen og fyller i juice.

Det ble selvfølelig rett på vol. 3. Hysterisk gråting, rett og slett litt sånn rope-gråting.

Hun skulle jo såklart bære koppen selv, og holde den selv når jeg tømte juice i. At jeg ikke forsto den, da.

Så hun gråt i 1, 5 time før hun endelig begynte å bli seg selv.

Jeg håper at dette ikke er noe jeg må igjennom hver eneste dag. 

Hun er mye morsommere når hun hører etter ;-)

Sykedager

Tildesnupp er syk, og har vært det ei stund. Først omgangssyke, så forkjølelse, og nå halsbetennelse, ørebetennelse og litt tungspustet. Og feber som selvfølgelig aldri gir seg- typisk første barnehageåret.
Mammaen ble selvfølgelig smittet, og vi har vært hjemme i to dager. I morgen skal jeg tilbake på jobb, og kjærestemannen tar over pasienten her hjemme.

Man begår mange tabber når friskusjenta blir syk, i allefall jeg. For hun vil jo ikke spise.

Og da blir jeg bekymret. Når man har vært syk og hatt spisenekt i mer eller mindre tre uker, så begynner lokke-mammaen å komme frem.

Jeg lokker med godsaker. Og Tilde spiser. Og mammaen i huset puster lettet ut. Endelig noe i magen.

Det er da jeg ser at jeg begår en tabbe, for når hun kvikner til, så forlanger hun fortsatt is, rosiner og juice. Og hun nekter å spise og drikke andre ting. For hun vet at det finnes slike godsaker i huset.
Men da får hun jo ikke, det.
Hvordan få en 18 mnd gammel jente til å forstå at det er forskjell på sykegodt, og vanlige friske hverdager? Det er i etterkant jeg skjønner at det forstår hun jo ikke, enda.

Hun står foran kjøleskapet og sier "juice". "mamma, juice" mammaen sier "nei, ikke nå".

"pappa, juice?"...

Står foran kjøkkenskapet og maser etter rosiner. "mere mere mere".

Fryseren pekes daglig på, og hun sier is kanskje tyve ganger på rad, selv om vi sier "nei, nå er det tomt".

"tomt?" sier Tilde, og ser på oss på store bedende øyne.

"Ja, helt tomt" sier vi.

Prinsessen legger seg da foran fryseren og hyler. Vræler leeenge.

Ser på oss, og sier "tomt?".

"ja, fortsatt tomt" sier vi.

Mer vræling.

Og siden hun har halsbetennelse og ikke spiser noe, så har mammaen fyllt opp fryseren med is, igjen.

Død over lokkemammaen?

Jada, hun spiser når hun blir sulten nok. Jeg vet, jeg vet.

Jeg er bare ikke så tålmodig ;-)

Tilbake fra dvalen, og eviglangt innlegg.

Det ble en lang bloggpause. Jeg har rett og slett ikke åpnet dataen på over en uke. Ikke har jeg sjekket mail, ikke sett på noen blogger. Ingenting. Bare stillhet. Merkelig.

Trengte en pause. En lang pause. 9 dager er kanskje ikke så lenge, men for nett-avhengige meg er det en liten evighet. Og mye annet er også en liten evighet. Som dødsdagen til Jesper. Det er mye lengre siden enn 9 dager, men likefullt en liten evighet. Og det har vært i tankene mine siden pausen her.
Jeg bare orket ikke mer.

Jeg trengte å tenke, trengte å kjenne på tankene uten å dele de. Bare føle de, og kjenne de nær meg selv. Kun meg selv. Og kjenne at det var viktig. Å være meg selv, med tankene mine. Uten å dele.
Jeg utleverer meg så mye her på bloggen, og jeg tror ikke alltid det er like sunt.  Jeg føler på ingen måte at jeg angrer det jeg har skrevet, og har heller ikke tenkt å la vær å skrive ned tankene mine.

At jeg utlverer meg selv, det går kun utover meg, om jeg engang skulle angre, men det tror jeg ikke.
Jeg er meg selv, og jeg angrer ikke for det. Hvem andre skulle jeg vært? Jeg har ikke valgt meg selv, jeg bare er meg. Så godt jeg kan. Dette er meg, disse tankene er meg. Og jeg føler jeg har ingenting å skjule.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde alle tankene mine, men jeg kan ikke så mye for det. Jeg prøver stadig å endre de, men det er en liten djevel som sitter inni meg og bestemmer at det ikke går an. Ikke enda i allefall.

Jeg har derimot vært hos psykolog nå, en ny en, fortalt historien på nytt. Det ble selvfølgelig ikke tid til å fortelle alt. 45 min er alt for kort tid til det. Men det er en start. Og selv om første timen var som en knallhard treningsøkt for hodet mitt, så er det greit å ha begynt. Hos en proff. En proff på slike som meg. Slike som har opplevd det verste i livet, og trenger hjelp til å få resten av livet til å bli bra. Bedre om ikke annet.
For jeg får det ikke til selv. Og jeg er bare et menneske, som gjør så godt jeg kan, men jeg klarer det ikke alene. Alene med alle mine tanker, det blir for voldsomt. Selv om jeg deler det med mine nærmeste, dere her på bloggen, så blir det for fjernt. Jeg får ikke eksponert meg for det vanskelige, jeg trenger ordentlig hjelp.

Jeg jobber 100% og gjør virkelig så godt jeg kan i jobben min, jeg er ellers mamma og kjærestekone og venn og husmor, og de paranoide tankene mine forfølger meg stadig, så jeg trenger tid. Tid til å minnes, ære Jesper. Savne han. Kjenne på savnet lengre. Jeg kan ikke sette meg ned å gråte og savne han lengre, jeg føler jeg ikke har tid. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre sånn på jobben min, det sier seg selv. Jeg vil heller ikke gjøre det foran Tilde. Hun fortjener ikke det. Hun er lita og skjønner det ikke.
Jeg vil ikke sitte hver kveld å være lei meg når jeg er sammen med kjærestemannen heller.
Så jeg tar meg sammen, og skyver tankene foran meg. Og da må det komme en smell snart.
Og jeg sitter egentlig bare å venter på den. Jeg håper jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten å møte en slik total smell. Det er i allefall målet.

Men ikke tro at jeg ikke savner han, ikke tenker på han, ikke tar meg tid til å kjenne på følelsene jeg har for han. De er der hele tiden. Jeg ser han for meg i alle rare situasjoner. Han er med meg, uten tvil. Hele tiden. Hver time, hvert minutt, hvert sekund. Han er der, i hjertet, i tankene, med meg.
Jeg kan bare ikke være Gøril og kjenne ekstra på det, for da er jeg redd det vil tippe over. Jeg har ikke tid, jeg tør ikke. Hva vil skje da?

Hva har jeg da gjort i det siste? Jeg har sovet mye. Tilde har begynt med å stå opp før 5, så jeg holder på å bli zombie. Hun har også blitt spisenekter, og det er slitsomt. Men hva kan man gjøre, jeg tvinger aldri i henne mat, så håper bare det er en litt kjedelig periode hun er nå. Jeg vil vel alltid være bekymret, for ett eller annet. Lenge leve bekymringsgenet. Ellers er hun som vanlig mitt hjerteplaster og nydelig og rar og morsom og sint og vakker. Hun er blid og lykkelig, og frustret og tvinner meg rundt hver eneste finger.

Ellers har jeg fått skikkelig dilla, og da mener jeg skikkelig dilla, på en sang av Johnossi. Har alltid likt dette bandet, det gir meg en følelse av å like livet, nyte det. Jeg synes de er fantastiske. Har du hørt de?

Jeg hører på en sang konstant om dagen. Og jeg har hatt cden deres lenge (den siste altså), flere uker, men allikevel, så klarer jeg ikke høre på annet enn en sang.  Totalt forelsket.  No last call heter den. Og er nydelig.
Jeg blir tankefull, og det var den sangen som ledet til et nytt blogginnlegg. Jeg måtte bare dele, jeg følte på trangen til å skrive. Jeg satt å så på et bilde av Jesper, så satte jeg på sangen, og vips så hadde jeg dataen i fanget igjen. Totalt uplanlagt, men veldig ærlig.

Hva annet jeg har gjort, foruten å sove, og tenke, og være mamma og jobbe? Jeg har sett tv. Masse tv. Dexter og House. Og det koser jeg meg med. Jeg har vært skikkelig tv-slave på kveldene nå.
Jeg har kost meg ekstra med Tilde og kjærestemannen min, og jeg har hørt veldig mye på Johnossi.
Jeg har følt meg lykkelig, jeg har følt meg redd, jeg har vært bekymret, jeg har følt meg glad, jeg har vært sint, frustrert, jeg har vært sliten, trett, blid. Følt på så masse. Masse tristhet, masse savn. Men også mye fine ting.

 Men jeg har aldri følt meg trygg, og det er det jeg ønsker å oppnå nå. Føle meg trygg.
Føle at livet ikke byr på bare katastrofer, men også trygghet.  Livet skal vel føles trygt? Er ikke du trygg?

Jeg føler at det  miste Jesper, har bare gitt meg kaos i hodet. Noe som er naturlig også. Men alt for mye kaos er ikke naturlig.
Men jeg vil så gjerne kjenne på annet enn katastrofetanker.

Og det fører meg her i dag, ikke med et eneste svar, ikke med en mindre katastrofetanke.
Men med vakker sang i øret, og tanker i hodet.
Og et nytt blogginnlegg.

Jeg er i allefal tilbake til blogglandia. Om noen har savnet meg tror jeg ikke, men jeg har savnet å dele.