Tilbake fra dvalen, og eviglangt innlegg.

Det ble en lang bloggpause. Jeg har rett og slett ikke åpnet dataen på over en uke. Ikke har jeg sjekket mail, ikke sett på noen blogger. Ingenting. Bare stillhet. Merkelig.

Trengte en pause. En lang pause. 9 dager er kanskje ikke så lenge, men for nett-avhengige meg er det en liten evighet. Og mye annet er også en liten evighet. Som dødsdagen til Jesper. Det er mye lengre siden enn 9 dager, men likefullt en liten evighet. Og det har vært i tankene mine siden pausen her.
Jeg bare orket ikke mer.

Jeg trengte å tenke, trengte å kjenne på tankene uten å dele de. Bare føle de, og kjenne de nær meg selv. Kun meg selv. Og kjenne at det var viktig. Å være meg selv, med tankene mine. Uten å dele.
Jeg utleverer meg så mye her på bloggen, og jeg tror ikke alltid det er like sunt.  Jeg føler på ingen måte at jeg angrer det jeg har skrevet, og har heller ikke tenkt å la vær å skrive ned tankene mine.

At jeg utlverer meg selv, det går kun utover meg, om jeg engang skulle angre, men det tror jeg ikke.
Jeg er meg selv, og jeg angrer ikke for det. Hvem andre skulle jeg vært? Jeg har ikke valgt meg selv, jeg bare er meg. Så godt jeg kan. Dette er meg, disse tankene er meg. Og jeg føler jeg har ingenting å skjule.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde alle tankene mine, men jeg kan ikke så mye for det. Jeg prøver stadig å endre de, men det er en liten djevel som sitter inni meg og bestemmer at det ikke går an. Ikke enda i allefall.

Jeg har derimot vært hos psykolog nå, en ny en, fortalt historien på nytt. Det ble selvfølgelig ikke tid til å fortelle alt. 45 min er alt for kort tid til det. Men det er en start. Og selv om første timen var som en knallhard treningsøkt for hodet mitt, så er det greit å ha begynt. Hos en proff. En proff på slike som meg. Slike som har opplevd det verste i livet, og trenger hjelp til å få resten av livet til å bli bra. Bedre om ikke annet.
For jeg får det ikke til selv. Og jeg er bare et menneske, som gjør så godt jeg kan, men jeg klarer det ikke alene. Alene med alle mine tanker, det blir for voldsomt. Selv om jeg deler det med mine nærmeste, dere her på bloggen, så blir det for fjernt. Jeg får ikke eksponert meg for det vanskelige, jeg trenger ordentlig hjelp.

Jeg jobber 100% og gjør virkelig så godt jeg kan i jobben min, jeg er ellers mamma og kjærestekone og venn og husmor, og de paranoide tankene mine forfølger meg stadig, så jeg trenger tid. Tid til å minnes, ære Jesper. Savne han. Kjenne på savnet lengre. Jeg kan ikke sette meg ned å gråte og savne han lengre, jeg føler jeg ikke har tid. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre sånn på jobben min, det sier seg selv. Jeg vil heller ikke gjøre det foran Tilde. Hun fortjener ikke det. Hun er lita og skjønner det ikke.
Jeg vil ikke sitte hver kveld å være lei meg når jeg er sammen med kjærestemannen heller.
Så jeg tar meg sammen, og skyver tankene foran meg. Og da må det komme en smell snart.
Og jeg sitter egentlig bare å venter på den. Jeg håper jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten å møte en slik total smell. Det er i allefall målet.

Men ikke tro at jeg ikke savner han, ikke tenker på han, ikke tar meg tid til å kjenne på følelsene jeg har for han. De er der hele tiden. Jeg ser han for meg i alle rare situasjoner. Han er med meg, uten tvil. Hele tiden. Hver time, hvert minutt, hvert sekund. Han er der, i hjertet, i tankene, med meg.
Jeg kan bare ikke være Gøril og kjenne ekstra på det, for da er jeg redd det vil tippe over. Jeg har ikke tid, jeg tør ikke. Hva vil skje da?

Hva har jeg da gjort i det siste? Jeg har sovet mye. Tilde har begynt med å stå opp før 5, så jeg holder på å bli zombie. Hun har også blitt spisenekter, og det er slitsomt. Men hva kan man gjøre, jeg tvinger aldri i henne mat, så håper bare det er en litt kjedelig periode hun er nå. Jeg vil vel alltid være bekymret, for ett eller annet. Lenge leve bekymringsgenet. Ellers er hun som vanlig mitt hjerteplaster og nydelig og rar og morsom og sint og vakker. Hun er blid og lykkelig, og frustret og tvinner meg rundt hver eneste finger.

Ellers har jeg fått skikkelig dilla, og da mener jeg skikkelig dilla, på en sang av Johnossi. Har alltid likt dette bandet, det gir meg en følelse av å like livet, nyte det. Jeg synes de er fantastiske. Har du hørt de?

Jeg hører på en sang konstant om dagen. Og jeg har hatt cden deres lenge (den siste altså), flere uker, men allikevel, så klarer jeg ikke høre på annet enn en sang.  Totalt forelsket.  No last call heter den. Og er nydelig.
Jeg blir tankefull, og det var den sangen som ledet til et nytt blogginnlegg. Jeg måtte bare dele, jeg følte på trangen til å skrive. Jeg satt å så på et bilde av Jesper, så satte jeg på sangen, og vips så hadde jeg dataen i fanget igjen. Totalt uplanlagt, men veldig ærlig.

Hva annet jeg har gjort, foruten å sove, og tenke, og være mamma og jobbe? Jeg har sett tv. Masse tv. Dexter og House. Og det koser jeg meg med. Jeg har vært skikkelig tv-slave på kveldene nå.
Jeg har kost meg ekstra med Tilde og kjærestemannen min, og jeg har hørt veldig mye på Johnossi.
Jeg har følt meg lykkelig, jeg har følt meg redd, jeg har vært bekymret, jeg har følt meg glad, jeg har vært sint, frustrert, jeg har vært sliten, trett, blid. Følt på så masse. Masse tristhet, masse savn. Men også mye fine ting.

 Men jeg har aldri følt meg trygg, og det er det jeg ønsker å oppnå nå. Føle meg trygg.
Føle at livet ikke byr på bare katastrofer, men også trygghet.  Livet skal vel føles trygt? Er ikke du trygg?

Jeg føler at det  miste Jesper, har bare gitt meg kaos i hodet. Noe som er naturlig også. Men alt for mye kaos er ikke naturlig.
Men jeg vil så gjerne kjenne på annet enn katastrofetanker.

Og det fører meg her i dag, ikke med et eneste svar, ikke med en mindre katastrofetanke.
Men med vakker sang i øret, og tanker i hodet.
Og et nytt blogginnlegg.

Jeg er i allefal tilbake til blogglandia. Om noen har savnet meg tror jeg ikke, men jeg har savnet å dele.