lørdag 11. august 2012

Avskjed.

Bloggen bare står der, ensom og forlatt. Ingen som tenker på den. Men den er der, på en måte..

Jeg føler bloggen min har blitt oppbrukt.
Da jeg begynte måtte jeg skrive litt om livet til Jesper. Det fungerte som den beste psykolog.
Jeg fikk dele alt det vanskelige, jeg fikk åpnet meg helt, og mange ga meg gode ord, trøstende ord og helt nødvendige ord. Det var til utrolig hjelp i en svært tøff tid.

Så kom tiden, den vanskelige sorte tiden, der Jesper døde. Og hjertet mitt ble delt i to, og vil for alltid mangle en viktig bit. En tid der den Gøril jeg en gang var, forsvant.. Den Gøril har nok ikke kommet tilbake, men samtidig føler jeg ikke samme behov for å snakke om det.
Jeg følte derimot at bloggen var terapi da Jesper døde, tiden etterpå også.
Jeg fikk så uendelig mye godt fra dere. Gode ord, ord som faktisk trøstet.
Jeg ble kjent med nye mennesker med store gode hjerter som ga av hele seg, og det gjorde mye for meg. Jeg vet ikke om jeg hadde klart meg like godt uten dere.
Bloggen ble en ventil, der jeg bare fikk øst ut av meg, alt jeg tenkte på.

Nå har det gått 2,5 år siden Jesper døde. Hjertet mitt er fortsatt knust, og jeg savner han hver dag.
Behovet for å dele er ikke det samme. Jeg vil ha Jesper for meg selv nå.
Mange minner forsvinner, selv om jeg tror at dette vil jeg huske for alltid, så gjør jeg ikke det.
Men samtidig har jeg ikke lyst til å skrive om mine tanker om det heller, ikke nå hvertfall.
Håper jo at jeg klarer å bevare minner i hjertet og i hodet.

Livet er hektisk nå. Det A4-livet jeg har lengtet etter har begynt.
Jeg jobber fulle dager, og løper til barnehagen for å hente mine vakreste.
Koser oss så godt vi klarer før de skal sove, og så starter jo en ny dag.
En ny dag hvor vi igjen løper til barnehage, til buss, til jobb...
Det er hektisk. Jeg finner ikke tid til mye annet. I hvertfall ikke blogging.

Akkurat nå orker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg ikke vil avslutte.
Håper dere ikke glemmer meg, ikke sletter meg av blogglisten deres.
Jeg kommer sikkert tilbake. Når overskudd er tilstedet og mer energi og søvn også kommer til meg, da kan det være blogglysten er der.

Ville bare fortelle hvorfor det er så stille, og hvorfor det forblir så stille på denne kanten fremover.
Tiden strekker ikke til, hjertet og tankene vil ikke dele, så da må det bli en pause.

Ønsker dere alt godt, og jeg jeg kommer til å lese deres blogger og kose meg med det :)