søndag 28. mars 2010

2 måneder

I dag er det 2 måneder siden verdens fineste og tapreste Jesper døde.
Jeg kjenner at det har vært en svært tung kveld.
Det har blitt mange tårer, den vonde klumpen jeg bærer på, den blir større og større.
Jeg kjenner savnet med hele meg, særlig i kveld.
Jeg gjennopplever den ettermiddagen, for 2 måneder siden, de samme bildene sitter som støpt i hodet mitt. De samme tankene svirrer rundt.

Hvorfor skulle jeg få et barn for så å miste det? Hvorfor skal noen i heletatt få barn, for så å ha de på lånt tid? Det finnes ingen rettferdighet i det, slike ting skulle aldri vært lov.

Jeg skulle ønske at alt var annerledes, jeg skulle gjort alt for å endre på denne grusomme sannheten, denne virkeligheten jeg ikke vil forholde meg til.

Faen. Jeg har lyst til å hyle, banne, slå i veggen. Det gjør så vondt.
Jeg vil ikke, virkelig ikke, forholde meg til at gutten min er død. Gutten min er borte.
Jeg skal aldri holde han mer, aldri klemme han, prate til han, kysse han. Aldri bade han, aldri kle på han fine klær, stryke han over hodet. Aldri kjøpe noe til han.
Jeg skal aldri gjøre noe for han lengre, for han er jo ikke her.
Jeg forstår det ikke. Virkelig ikke.
Jeg føler meg så ensom og trist, jeg føler at verden raser sammen.
Det slår pusten ut av meg, det er som noen slår meg i magen hele tiden.

I kveld er ingen god kveld, i kveld er jeg dypt ulykkelig og forferdelig trist.
Kjæreste Jespermin, som jeg savner deg. Vi savner deg alle sammen, så veldig!
Kom tilbake...

torsdag 25. mars 2010

Jobbtanker.

Jeg har begynt å tenke litt på jobb. Ikke at jeg føler meg klar for å begynne å jobbe nå, det er jeg ikke. Det er jeg alt for ustabil for enda. Men en dag, om ikke så lenge, så må jeg begynne å jobbe.
Problemet mitt nå er at jeg ikke helt vet hva jeg vil jobbe med. Jeg har forandret meg etter at jeg fikk være mammaen til verdens sterkeste gutt.
Jeg føler at jeg skylder min kjæreste Jesper å jobbe med barn som trenger noe ekstra. Jeg vet at jeg ville gitt alt jeg kunne for å gi slike skatter det beste i livet, problemet er at jeg er utdannet førskolelærer og ikke sykepleier, og jeg har verken lyst eller råd til å studere noe nå.

Jeg føler at å begynne i en barnehage slik jeg gjorde før, det ville jo vært givende og helt sikkert morsomt, men ville det vært givende nok, ville jeg følt at det var drømmejobben? Neppe.. Ikke lengre nå, ikke på samme måte som før.

Jeg tenker masse på dette. Det er viktig å komme seg ut i en jobb, det er også viktig å jobbe med noe man føler er bra for en og som gir masse tilbake. Samtidig som jeg føler at jeg gjør noe for Jesper, om jeg skulle få være så heldig å jobbe med barn som trenger en hjelpende hånd. Men er det kanskje feil innstilling? Å gjøre noe for et menneske som ikke lengre lever, er ikke det rart?

Jeg gir veldig gjerne ut min hjelpende hånd, men jeg tror ikke noe vil ha den.

Æsj. Jeg skulle ha utdannet meg som sykepleier for mange år siden, det er lett å være etterpåklok...

onsdag 24. mars 2010

Award

Siri og Mariann har gitt meg denne awarden, noe som er veldig hyggelig. Tusen takk :)

Som alltid er det jo visse regler man må følge når man får slike awarder, denne gang skal man skrive opp 10 ting som gjør en glad, samt å sende videre til 10 andre.
Jeg synes det er viktig å tenke på det som gjør man glad, så derfor tenkte jeg å "bli med" på denne awarden.

1. Tilde gjør meg mest glad i hele verden, samt kjærestemannen. Bare at de er her, og er akkurat slik de er, så kunne man jo ikke blitt lykkeligere.

2. Jesperminner, kan gjøre meg både trist og glad, men siden jeg skulle skrive om glade ting her, så blir den med her. Jesper må jo være med på en liste av glade ting, for jeg er innmari glad i han.

3. De dyrebare 4 skattene mine i Oslo som jeg er så glad i, og som jeg savnet med en gang jeg dro fra de. Og de fine skattene i tr.heim, med en stk funksjonshemmelig vakkerskatt, og to friske vakkerskatter, samt den vakre mammaen deres gjør meg alltid veldig glad.

4. Å sove, det gjør meg glad. Tenk å kunne sove mange timer sammenhengende en natt, jeg tror jeg kunne blitt veldig veldig glad gitt ;-)

5. Shopping, kafeliv, gode venner. En herlig kombinasjon.

6. Mammaen og pappaen min, samt søsteren min og hennes kjæreste, som alltid har støttet opp og vært der. Jeg er glad for å ha en slik fin familie.

7. Øl og en konsert. Bare det å glede seg, da blir man jo automatisk glad. Å jeg ville ha gledet meg lenge om jeg skulle på drømmekonsert og drukket masse øl.

8. At de i rundt meg har det bra, har god helse og lever...

9. Å mestre ting jeg ikke trodde jeg skulle få til.
Å føle at jeg kan komme styrket ut av vanskelige saker, jeg vet ikke om det gjør meg glad, men det er i allefall veldig viktig og jeg tror jeg trenger å ha med denne også. En gang vil det kanskje gjøre meg oppriktig glad, at jeg ikke hele tiden vil være i kjelleren, men ha det bra? For det å ha det bra, det må jo være det man ønsker mest av i livet, og først da kan man være så glad som man vil.

10. Ryddig hus, sol, vår...

Det er mye jeg kunne ha skrevet om, det gjør meg også glad. Det er så viktig å kunne sette av tid til å kjenne på det som gjør at man fortsetter livet, uten å være trist. Man har som regel alltid noe å være glad for, selv om man har opplevd det verste mareritt.

Neste punkt på listen var jo å sende denne til 10 andre. Jeg sender den videre til de som vil, jeg. Alle fortjener å kjenne at man har noe å være glad for, å tenke på hvorfor man er glad for de tingene i livet som gjør at man smiler.

tirsdag 23. mars 2010

Hjemme og full av Jespertanker..

Satt å kikket litt på gamle bilder. Se, så liten han var der. Liten og trygg i mammakroken. Like god da som han alltid var.

Kjemper for livet, 6 mnd gammel. Nydelig, selv med all slags duppedingser i ansiktet.


Og veldigveldig blid, det var så vakkert å være tilstede når Jesper var så blid og fornøyd.


Da er vi endelig hjemme i Tr.heim igjen. Det var veldig godt å komme hjem, samtidig som det var vondt. For Jesper var jo ikke her, som jeg visste i utgangspunktet, men allikevel tok jeg meg i å håpe. Helt teit, jeg vet. Håpe på noe som ikke kan gå i oppfyllelse, det er bare håpløst, det er det det er...
Jeg har alltid sagt at uten håp, har man ingenting. Følte at så lenge jeg hadde et håp om ett eller annet, så skulle ting gå bra, men nå har jeg jo ikke noe mulighet for å håpe mer, ikke for Jesper i allefall, eller en fremtid som skal være bare god.
Har sett gjennom flere gamle bilder i kveld, man blir så tankefull når man ser det som var. Alle de nydelige bildene, det gjør at man kan glemme det som var vondt i livet til Jesper. Alle bilder synes jeg er bare fine, selv der jeg vet at han er så dårlig og kjemper, så ser jeg ikke at han har det vondt, jeg ser bare en vakker gutt.
Min vakre gutt.

Jeg vil jo ikke glemme at han hadde et vondt liv heller, for det er eneste måten jeg kan prøve å akseptere det som skjedde. At han døde for å ha det bra, at han var for god for dette livet. Jeg må huske det vonde, for å i det hele tatt prøve å skjønne det som har skjedd.
Men jeg ser bare så mye godhet, takknemlighet, omsorg, varme, blide ansikt, et fang å ligge i. Jeg ser bare alt jeg savner tror jeg, ikke det som var vondt, for det savner man jo aldri.
Og da blir jo egentlig alt litt feil, blir det ikke? Jeg ser jo ikke det som var livet hans, jeg ser det jeg ønsker var livet hans, og det er jo to forskjellige ting.

Nei, jeg må finne sengen. Tilde driver å tuller så veldig på nettene, så jeg må forsøke å være flink å legge meg tidlig, slik at jeg ikke blir en sur og utmålmodig mamma på dagen som har seg selv å takke siden hun aldri la seg før midnatt ;-)

En god klem til alle som følger bloggen min :-)

mandag 22. mars 2010

Tankespinn om de siste dagene

Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå. Jeg kjenner jeg skulle ha skrevet masse da vi var i Haugesund, men jeg hadde ikke med meg datamaskinen, så jeg fikk ikke skrevet av meg en god del gruff som jeg ønsket. Jeg skrev de tankenen ned i hodet mens jeg gikk tur med Tilde, derfor føler jeg meg relativt ferdig med den turen. Godt å få vært der og besøkt alle sammen, da.

Nå er vi tilbake til Oslo igjen. Og i dag reiser vi til Lillehammer og skal være sammen med noen venner og deres søte små til i morgen, før vi skal omsider komme oss hjem igjen også. Jeg gleder meg til Lillehammertur, og jeg gleder meg også til å komme hjem og ordne litt i kaoset der.
Det er vel noe i ordtaket, borte bra, men hjemme best?

Ellers vet jeg ikke helt hvordan det går med meg om dagen. Jeg vet ikke hvordan det er mulig å tenke på Jesper hele dagen, samtidig som jeg føler jeg har glemt han litt.
Han føles litt fremmed. Selv om han er i tankene mine hele dagen.
I Haugesund savnet jeg han masse, og gråt hver kveld.
Her i Oslo går det bedre.
Jeg vet ikke hvorfor...
Jeg vet ikke hvorfor det føles som han er en fremmed heller, men nå er det så lenge siden jeg har sett han, og det blir jo bare lengre og lengre. Dagene går..
Jeg er livredd for å glemme han. Selv om han er med i tankene mine, så er jeg redd for at den ordentlige Jesper blir visket bort, og at jeg står igjen med bare et bilde av han, men ikke alt det andre som var Jesper. At jeg bare skal se på bilde og tenke "der er Jesper", og ikke føle på alt han kunne og alt han ga meg.
Tenk om det skjer? Jeg føler litt at det kan skje, og det er så skremmende.
At han ikke skal lage nye minner vet jeg, men at jeg skal glemme de gamle, det tenkte jeg ikke skulle skje. Jeg har skrevet noe om det før tror jeg, at jeg var redd for det, men jeg trodde ikke at det skulle bli så reelt. For tenk om det skjer? Tenk om alt jeg står igjen med er et bilde av han, og at følelsene er endret fordi jeg har glemt han. Det som virkelig er Jesper.
Et bilde er jo ikke Jesper, Jesper er så myemye mer. Jeg vil se på bildet og føle på stemningen på akkurat det bildet, kjenne etter hvordan han var den dagen. Jeg vil at et bilde skal være en historie, ikke bare et bilde.

Dette er jeg redd for..

Jeg har følt veldig på at jeg tror han er på avlastning i disse dager. Så i morgen tror jeg på en eller annen måte at vi skal få hente han igjen, og ta han med hjem.
Når jeg ser for meg leiligheten vår, så står senga hans der og venter, og alt er som før.
Men det stemmer jo heller ikke. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg egentlig har det, for mange av tankene mine stemmer jo ikke overens med virkeligheten.

Det er så rart at han ikke er her mer, jeg synes det er så veldig rart.
Verden går videre, så alt for lett. Savnet etter han blir annerledes merker jeg.
Ikke får jeg til å beskrive det helt heller, for jeg klarer ikke sette ord på det jeg føler.
Kanskje ikke så rart, når jeg knapt vet hva jeg føler nå om dagen. Jeg vet jeg føler savn, men jeg klarer ikke beskrive det savnet.

Jeg vet at jeg skulle ha ofret nesten alt for å få lov å holde han igjen, stryke han gjennom det myke håret, kysse han på kinnene, pratet rolig til han.
Jeg vet at kjærestemannen savner så veldig å leke med han, og det å ta i mot han da han kom hjem fra barnehagen.
Jesper kom hjem med sin ledsager hver dag kl 16.00, og vi stod klar alle mann og ventet på han.
En liten rapport om hvordan dagen hans var fikk vi, så tok vi av ytterklær og begynte å leke med en gang.
Jeg tror Jesper kjente igjen pappaen sin veldig godt. Hver gang han tok i mot Jesper, begynte han å kaste hodet sitt bakover, selv om kjærestemannen ikke hadde begynt å leke.
Men Jesper ville så innmari leke, og klarte ikke vente på at rapporten om dagen var ferdigsnakket.
Og han hadde nesten ikke tid til at vi tok av han ytterklærne, han kunne faktisk bli ganske sur, så utålmodig han var da.
Men da kjærestemannen satte i gang med bakoverkastingen, så kom det store smilet på plass, de gode lydene, og der og da var livet helt perfekt.

Nå er livet helt annerledes, det er langt fra perfekt, men det er ikke bare vondt.
Vi har det bra, selv om vi har det trasig.

Tilde er jo grunnen til at vi har det bra. Det vet vi begge to, jeg og kjærestemannen.
Jeg vet at aldri hadde kommet meg opp om det ikke hadde vært for henne, jeg vet at jeg hadde hatt det forferdelig grusomt om det ikke hadde vært for at jeg skal være mamma fortsatt, selv om det er til en mindre. Jeg vil jo alltid være mammaen til Jesper, men det føles veldig merkelig å si at man er mamma til en som ikke er her.

Jeg lurer på om livet vil føles ordentlig bra igjen jeg. Uten den snikende klumpen i magen som alltid er i nærheten. Jeg lurer på om jeg en dag vil skjønne det som har skjedd.
Jeg lurer på om jeg får meg en skikkelig smell når jeg kommer hjem igjen, og skjønner at vi ikke skal hente han. Og at jeg ikke skal få holde han igjen.
Jeg lurer veldig på akkurat dette, men det er det jo ingen som kan svare på, det finnes jo ingen fasit.

Kjære Jesper, noen ord til deg også.
Jeg vet at du nok ikke leser min blogg, men jeg vil skrive noe allikevel.
Jeg vil du skal vite at du er med meg i tankene, i hjertet og jeg omfavner deg daglig der.
Jeg vil så gjerne få vite om du har det bra, jeg vet jo det ikke er mulig, men som den kontrollfreaken jeg er, så kjennes det så fælt å ikke kunne få et svar om tilstanden din.
Jeg vil jo ikke tro at alt er over, jeg vil tro at det er noe mer for deg.
Jeg vil ikke at livet ditt på denne verden skulle være det eneste du skulle få oppleve, når livet ditt var så mye vondt.
Jeg vil så inderlig at noen sitter med deg i fanget og leker med deg, steller deg og gir deg masse kjærlighet og omsorg. Jeg vil at du skal få lov til å være den Jesper du var på gode dager, og at du kun opplever disse. Jeg vet at du ikke har det mer vondt, men har du det godt?
Jeg vil ikke at du skal ligge i en kiste og ikke være mer.
Jeg vil at alle ting vi sendte med deg skal være betydningsfulle for deg, at du kan bruke de.
Jeg vil ikke at det bare skal være ting.

Jesper, min eneste sønn, min førstefødte, hjertet mitt.
Jeg savner deg, savner deg så veldig.

søndag 14. mars 2010

Nye Tildusbilder

Koser seg i solen. Det er skikkelig påskestemning her i oslo, og det er så deilig.



Deler en bolle med pappaen sin :)


Herlig vær som dere ser. Gleder meg til det blir vår nå.

I morgen reiser vi til Haugesund. Der bor familien til kjærestemannen, og det er vel på tide at vi kommer oss dit snart også. Kunne jo ikke dra dit med Jesper, og fikk aldri dratt når han var på avlastning heller, så der er det mange som ikke har sett oss på lengre tid.
Regner med det blir stor stas når for Tildes oldeforeldre at vi kommer en tur nå. Og jeg tror nok også at farmor gleder seg veldig. Det er bare det at hun ikke vet at vi kommer, så hun blir nok kjempeoverrasket kan jeg tenke meg.
Gruer meg innmari til å fly, men satser på at det går bra. Kryss fingre.

Ellers har jeg lagt lokk på mange mine følelser nå om dagen. Jeg er helt sikker på at det er en dum ting å gjøre, men jeg gjør det allikevel. Jeg orker ikke se på bilder av Jesper, og jeg orker nesten ikke prate om han. Det er den eneste måten ting føles helt ok på nå. Men samtidig ikke også. Jeg tenker veldig mye på han, men orker ikke dele tankene med så mange. Synes det er så slitsomt.
Hver gang jeg virkelig tenker ordentlig så kjenner jeg at jeg har lyst til å gråte, og det orker jeg ikke. Ikke akkurat nå i allefall.

Jeg har det kjempekoselig her i Oslo, og det er så fint å være her. Det går helt fint å prate om Jesper om jeg vil, men jeg går og tenker på at det snart vil komme en stor smell der jeg skjønner hva som har skjedd, og da vil jeg ikke være her, da vil jeg være hjemme. Derfor fortrenger jeg det meste og jeg leker struts. Hodet ned i sanden, og forholder meg til det som skjer her, ikke det som har skjedd.

I kveld er siste kveld sammen med supergjengen vi bor hos, så jeg skal ikke bruke den tiden til å blogge. Jeg regner med at jeg får masse tid til det når jeg er i Haugesund, så da kommer det kanskje litt mer fra denne kanten.

Ha en fin søndag.
Posted by Picasa

onsdag 10. mars 2010

en liten oslorapport.

Nå har vi vært noen dager i solfylte Oslo. Vi koser oss kjempemasse.
Her er det virkelig shopping og champagne hele tiden.
Vi bor hos verdens snilleste og varmeste mennesker, og det er bare helt topp å være her.
Tankene går ofte til Jesper, men jeg vet ikke helt om jeg forstår at vi ikke skal tilbake til han. Det føles nemlig veldig som om han er på avlastning.

Jeg savner han og jeg forstår det sikkert mer når jeg kommer hjem, at vi ikke skal få hentet han i boligen.

Her tenner vi lys for Jesper hver eneste dag og kveld, og friske roser står på bordet her, som er ment til han. Han er i alle tanker hele tiden.

Tilde storkoser seg veldig på dagen, på natten vil hun bare gråte og være overtrøtt, men sove det er kjedelig. Det hender vel hver kveld at hun havner i sengen sammen med meg og kjærestemannen, for reisesengen er langt fra beste sort for frøken fjert altså.
Det er veldig lett og hyggelig å reise med friske barn. Det går så veldig av seg selv.
Vi kan gjøre alt vi vil, og det er veldig uvant og rart.
Vi kan dra hvor vi vil, nesten når vi vil, og vi trenger ikke ta hensyn til alt vi pleide før, og vi har ikke så mange vonde bekymringer. Klart, de vonde bekymringene er jeg glade for at jeg ikke har, men det føles veldig rart og nesten litt trist å kunne gjøre alt vi gjør.
Særlig fordi jeg vet at den eneste grunnen til at vi kan gjøre alt dette, det er jo fordi at Jesper er død.

I dag har vi vært en tur til sverige på harryhandel. Kjempemorsomt.
Så i kveld skal vi jentene spise snop, drikke øl og kose oss, vi venter på deilig kinamat i skrivende stund.
Gutta skal på kino.
Det føles som vi er på ferie. Er redd jeg kan få meg en kraftig smell når jeg kommer hjem til virkeligheten og må forholde meg til det som faktisk skjer.
For han er ikke på avlastning. Han er jo ikke det.
Og vi er egentlig ikke på ferie heller.

Uansett, så skal jeg prøve å fortsette å ha det så bra som jeg har det her, fordi det er veldig deilig å kjenne på at livet er godt også. Og så får jeg late som jeg er på ferie når jeg er her, selv om jeg vet at sannheten er en helt annen. Virkeligheten innehenter nok meg tidsnok allikevel...

Oslo er toppen :)

søndag 7. mars 2010

Tigerstaden

Nå har vi kommet frem til Oslo, og skal tilbringe noen dager her sammen med de godeste av de gode, og de supersøte barna deres. Vi koser oss masse!!!

Derfor blir det kanskje lite blogging på meg i de nærmeste dager.

torsdag 4. mars 2010

De aller siste bildene...

Jeg tar mange bilder fra mobilen min, den er alltid tilgjengelig, og selv om kvaliteten ikke blir så bra, så får jeg likevel med det viktigste. Dette er de aller siste bildene jeg tok med mobilen min mens Jesper levde. Som dere ser så hadde han en så fin helg, han var så blid og rolig. Han var i sitt ess. Lenge siden vi hadde sett han sånn, og det varmet så veldig et mamma og pappahjerte, å se en gutt så smilende og fornøyd. Det er også veldig koselig å se hvordan Tilde holder han i hånda si.
Da er det ekstra rart å tenke på hvor fort ting kan snu.



Han koste seg veldig sammen med sin vakre lillesøster, som også var veldig opptatt med å ta på Jesper og være sammen med han. Det er fine minner å ta med seg, disse bildene. Det var et øyeblikk man aldri kan glemme, av to søsken på gulvet som koser seg, og jeg er glad jeg har det på film, selv om det bare bilder tatt med mobilen min..


Den siste helgen kunne vi også trille tur, hele familen. Noe som var uvant for oss, men så innmari koselig de få gangene det gikk. Denne helgen var Jesper så frisk, så god og rolig og full av smil og behag. Han koser seg i vognposen, han koste seg så veldig på tur.
Jeg kjenner det knyter seg i magen, i hjertet når jeg skriver og ser på bildene av han. Savnet presser på, sammen med tårene. Jeg savner han så inderlig.


Så kommer det et tøft bilde, det aller siste bildet vi har av Jesper der han levde. Dette bildet er tatt bare et par timer før hjertet stoppet. Det aller siste bildet. Vi hadde ikke med kamera, så det ble bare mobil da også. Det aller siste bildet av Jesper er derfor i dårlig kvalitet, men jeg synes han er så fin på dette bildet, selv om andre kanskje bare ser en veldig syk gutt. Selv om jeg vet at han er så dårlig, og vet at det er bare snakk om få timer før han ikke er blant oss mer, så er han SÅ fin. Jeg ser så mye Jesper i han, jeg ser han.
Alle bilder vi har tatt av han etter dette, så er Jesper død, da er han ikke mer. De deler jeg ikke med så mange, bare de nærmeste.
Det vil aldri bli delt bilder av det på bloggen min, selv om han ser så fredelig og frisk ut. Det ser bare ut som han sover.
Det er uansett noe som er alt for privat.


Det aller siste bildet..

Hvil i fred min aller kjæreste. Du skal vite at mamma og pappa tenker på deg, savner deg og har deg i hjertene sine hver eneste dag.
I dag var vi på graven hos deg. Det hadde snødd så mye. Vi måtte lete frem lykten din, blomstene var også forsvunnet under all snøen. Vi pratet med deg, fortalte deg hvor mye vi savner deg. Gråt mange tårer, fordi vi har mistet den vakreste. Som vi savner deg kjære venn. Jeg håper du hørte oss, men jeg tror jo ikke at det finnes noe liv etter døden. Men jeg VIL tro, og det prøver jeg på. Derfor håper jeg du hørte hvert ord vi sa, slik at du vet hvor mye vi savner deg, og at vi er så veldig glad i deg.

Det er så tomt uten deg Jesper. Jeg håper du har det bra, der du er. Jeg håper det finnes et sted hvor du kan være deg selv, og ha det fint. Og jeg håper du er der nå, og at det stedet faktisk finnes. Ikke bare i drømmene mine.

Du skal vite det kjære Jesper, at du aldri vil bli glemt, og at du er i tankene våre hver eneste dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund.
I dag er jeg sorgfull, trist og full av savn. Jeg håper morgendagen gir nye krefter og gode tanker.
Posted by Picasa

onsdag 3. mars 2010

Da har jeg registrert meg på Bloggurat
Har du registrert din blogg?

Jeg har plassert min blogg i Trondheimnorske bloggkart!

Å bli frarøvet sin øyensten, det gjør så vondt.


I dag savner jeg han sånn igjen.
Den varme huden, det myke håret, den gode Jesperlukten. Hele han. Vakkerungen min.
I dag kjenner jeg at jeg savner han så veldig.
Satte meg ned litt i sted og leste litt i kontaktboken som fulgte han gjennom barnehagedager og avlastningsdager. Det var rart å lese i den, og særlig det som stod natt til 27. januar.
"Jesper har hatt en god natt, afebril, sovet godt og rolig i pusten, virker å være på bedringens vei, ikke behov for oksygen"..

Dagen etter døde han. Dagen etter var han ikke mer. Dagen etter var han full av feber som man ikke fikk ned, han hadde behov for all oksygen man kunne gi, han sov heldigvis, men var ikke rolig i pusten.

Tenk at det kan snu så fort, så fort fra god til dårlig. Ja, han var vel ikke frisk den dagen heller, men han hadde i allefall en natt som vitnet om bedring.
Det er rart hvor fort ting snur. Så fort.
Men det kan jo skje på andre måter også. Et friskt lite barn kan jo stå med fremtiden foran seg, og vips kommer det en bil å kjører på barnet, og man blir frarøvet alt av fremtidsplaner.
Man har ingen garantier i livet, og det er vel derfor det er så viktig å leve i nuet.
Ta en dag av gangen.

Samtidig synes jeg det er viktig å planlegge livet, ikke bare ta en dag av gangen.
Planlegge uker, måneder og år. Planlegge fremtiden. Leve i nuet er viktig det også, men det er viktig å leve for fremtiden også. Man må vel gjøre begge deler tror jeg.
For Tilde kan vi nå planlegge fremtiden, vi kan ikke tenke på at det kan skje noe, for det kan det gjøre med alle.
For Jesper måtte vi ta en dag av gangen, da måtte vi leve i nuet, men jeg tillot meg selv å planlegge litt for fremtiden allikevel. Med Jesper visste vi hele veien at det kom til å skje noe, og det gjorde det også. Selv så forberedet vi var på det, så ble jeg totalt sjokkert da det skjedde.
Og sint. Fordi jeg var ikke klar for at noen skulle frarøve meg min øyensten.
Jeg ble også sint fordi han ikke ville puste mer, ikke kjempe mer. Og selv om jeg vet at han har kjempet hele livet, så skulle jeg ønske at han kunne kjempe enda mer.
For et mammahjerte i sorg, for et savn jeg ikke ville kjenne på, kjemp mer da Jesper, roper hjertet.
Men den kampen er tapt, og det er ikke noe vits å kjenne på det mer, men det gjør jeg.
Om igjen og om igjen i hodet mitt, der kjemper han og der vinner han, og der er han med oss. Han ligger i armene mine nå, i hodet mitt..

Jeg vet at han kjempet alt han hadde, han ga alt, han levde på overtid.
De sterkeste må få bli svake, de må få lov å slippe. Det måtte Jesper også. Og Jesper var den sterkeste av alle han. Den aller sterkeste.

Det er noe annet å stå igjen som mamma, med tomme armer og se at Jesper ikke er her mer.
En mamma kan aldri akseptere og skjønne at døden var det beste, og armene vil alltid være tomme, de vil aldri bli fylt med Jesper i allefall, selv om jeg kan fylle de med mye annet.
Og jeg er selvfølgelig ikke sint på Jesper, jeg er sint på situasjonen som gjorde at alt gikk til helvete. At han ble syk, og at han døde, at vi fikk en så fin gutt for å miste han. Jeg vet at det ikke var Jesper som ga opp, det var sykdommen som tok over og ikke ga han en sjangs.
Jeg er ikke sint på han, overhodet ikke, selv om jeg skriver det her også, jeg kjenner bare på et hav av følelser.
Trist fordi han måtte dø, og sint fordi jeg faktisk ble litt sint da han ikke pustet mer. Jeg ville jo bare rive i han og be han skjerpe seg da jeg så at slutten nærmet seg, be han puste. Be han slutte å tulle. Der og da var jeg sint. Men ikke på han.
Jeg ville jo at han skulle leve, være her sammen med oss.
Det gjorde så innmari vondt da han sluttet å puste, og det gjør det fortsatt.

Heldigvis skal jeg fylle de tomme armene mine med Tilde, med kjærestemannen, med venner og familie. Så da blir de kanskje ikke så tomme allikevel, selv om de alltid vil mangle noe viktig, og tomrommet kan aldri bli helt.

Jeg er ikke ensom, jeg har så mange i livet mitt.
Men selv om jeg ikke er ensom, så er jeg tom og trist, og i dag full av savn for min øyesten som ikke er her blant oss mer. Nå skal jeg ta på meg jakke og lue, komme meg ut i friskluft og ta en telefon til noen jeg er glad i, som helt sikkert vil få meg til å le igjen. Nå trenger jeg det, jeg får klaus av å være meg med disse tankene akkurat nå.

Fineste, vakreste, nydeligste, sterkeste, herligste, tapreste engelen min. Jespermin!

mandag 1. mars 2010

Litt om mye.

Kjære alle som leser bloggen min; Jeg er så takknemlig for alle som orker å kommenterer på bloggen. Det er så godt å lese og se at Jesper har berørt så mange liv, og at dere orker å bruke tid til å skrive noe til meg, det varmer langt i hjerteroten. Jeg har også sett at jeg har fått mange flere følgere på bloggen min i det siste, noe som er veldig koselig. Jeg har enda ikke vært innom hos alle nye, men jeg skal snart hilse på dere. Har bare ikke funnet energi til så mye slikt enda. Uansett vil jeg dere skal vite at jeg synes det er veldig hyggelig at dere vil følge meg, da.

Ellers er det ny uke, og nye muligheter. Jeg har akkurat gått en liten tur for å få litt friskluft. Har vært inne alt for mye i dag, så det gjorde seg med litt minusgrader og lue og ytterjakke. Hodepinen forsvant nesten ;-)
Benyttet anledningen til å handle inn masse unødvendig snop for kvelden. Har bare planer om å ligge på sofaen og spise snop, og være innmari lat.
Har også kjøpt nydelige friske roser til minnekommoden. Jeg kom til å tenke på det forrige innlegget, om Jespermål. Jeg har faktisk noen nå også. Som er for Jesper-min. Ikke at de betyr så mye, ikke så mye som de målene jeg nådde da han levde, men jeg har uansett noen jeg vil følge nå, for min egen del. Egentlig er det helt naturlig, men jeg vil bare ha noen Jespermål nå også.
Alltid friske og nydelige roser på minnekommoden, det må Jesper ha. Det har han alltid hatt også, og jeg synes det gjør seg med noe levende på en kommode som er så trist. Det er også levende lys der, hver dag, og sammen med rosene blir det jo litt fint å se på, selv så fælt det er å faktisk ha en minnekommode i huset.
Når snøen forsvinner, så ska jeg også alltid sørge for at det er fint på gravplassen. Nå snør det så mye, så når man ordner litt, vises det ikke for å si det sånn.
Jeg føler jo fortsatt ikke noe tilhørighet der han ligger nå, og er der sjelden, men jeg vil uansett alltid sørge for at det er fint der. Kanskje ikke så mye for min egen del, men for andres del.
Jeg har minnekommoden jeg føler så mye mer tilhørighet til. Den står jo der senga til Jesper står, og jeg føler at han er der, så mye mer enn der han faktisk ligger. Den skal i allefall være fin.
Jeg sier godnatt til han hver dag, det er jo ikke et mål, det er noe jeg føler jeg må. Man sier god natt til barna sine, sant? Og selv om han er død, så klarer jeg aldri å legge meg uten å si god natt til han.. Jeg slukker lysene på kommoden, ser på bildene av han og sier god natt Jespersen, så kan jeg legge meg.

Jeg har også et annet mål, som jeg skrev om litt før, men som jeg ikke vil røpe enda. Men målet er å få det ferdig i år i allefall ;-) Jeg tror det blir veldig bra om det går. Og jeg skal røpe det litt etterhvert. Å, L.E, denne ideen din er bare så fantastisk synes jeg. Du skal få en premie for å ha kommet på den. :)

Jeg skal prøve å finne flere mål, som gjør at Jesper vil være levende selv om han faktisk ikke er det. Slike mål vil kanskje hjelpe meg, eller det vil gjøre det tyngre, det vet jeg ikke.
Men jeg har lyst til å gjøre noe for Jesper, selv om han ikke er her. Han betyr så mye for meg, og han betyr like mye i dag som for en måned og en dag siden. Han vil alltid være helt spesiell for meg. Å jobbe mot å finne noen slike Jespermål, det får være mitt nye mål. Og de vil nok sikkert bli oppfylt med en annen slags seier, men jeg vil så gjerne få lov å gjøre noe for han.

Ja, nå skal jeg avslutte for i kveld, håper alle har en fin mandagskveld, og kos dere med snop dere også, så får jeg ikke så dårlig samvittighet nemlig ;-)