lørdag 31. oktober 2009

Litt om alt

Jeg er for tiden hjemme hos mamma og pappa, og her skal jeg bli en del dager også. Vet ikke hvor mye jeg får oppdatert meg på bloggingen, men jeg tenker på dere som jeg følger. Vit det *klemme*

Kjærestemannen er i Haugesund, og jeg er så kjempelei meg for at jeg ikke er der sammen med han, men slik ble det dessverre denne gangen. Jeg er ekstremt tankefull og trist over det forferdelige som skjedde.

Har hatt en liten internettpause noen dager nå, har vært innmari mye å tenke på, det sliter meg litt ut. Det er et hav av ting jeg føler jeg må ordne opp i, men orker ikke begynne..
Det har jo skjedd så mye i løpet av kort tid, jeg rekker nesten ikke huske alt.

Jesper fikk vaksinert seg denne uka i allefall, det har vært en kjempebekymring for meg, at han ikke skulle rekke det. Han fikk ingen bivirkninger, ble bare glad og fin. Når jeg kommer hjem igjen skal jeg legge ut noen bilder jeg tok av han den dagen. Han var så fin og glad. Mammahjertet ble stoltere enn stolt.
Jeg fikk også vaksinert meg, og er ganske lettet over å endelig fått gjort det. Fikk ingen bivirkninger jeg heller. Kjente det litt der de stakk, men det er jammen meg ikke noe å klage over.

Ellers har Jesper blitt analysert av en psykolog som er spesialist på barn med hjerneskader. Han sa mye rart, mye fornuftig og mye svada, men han var helt sikker på at Jesper godt visste hvem mammaen og pappaen sin var. Jeg kjente at tårene presset på da han sa det, for det har jeg nemlig aldri trodd at han vet. Han sa at han trodde ikke dette, men at han visste, for Jesper viste tydelig at han kjente meg. Jeg vet ikke om jeg tror han, men jeg vil i allefall gjøre det. Det var så godt å høre for meg, og jeg ble enda stoltere av Jesper-min.
Min funksjonshemmelige vakre skatt.

Har også vært et par dager hos søsteren min. Hun har vært så snill og hjulpet meg masse nå som ryggen min ikke fungerer overhode, mens Tilde er supermasete og vil bli bært hele dagen. Takk snille snille du. I natt drar hun og kjæresten på ferie til London, så jeg måtte finne meg ny hjelp ;-)

Så nå er jeg og Tilde hjemme hos mamma og pappa, som jeg nevnte i starten her. Her har jeg ikke vært på evigheter. Det er godt å være hjemme, men det føles tomt allikevel. Jesper er på avlastning, kjærestemannen er hos familien sin og har det vondt. Og her sitter jeg.. Langt unna de beste guttene mine som jeg savner så sårt.

Heldigvis har jeg verdens fineste og blideste lille trollet mitt, som ligger og sover så søtt nå. I disse dager vet jeg ikke hva jeg hadde gjort uten henne.

Satte meg ned med dataen til foreldrene mine og kom over et par gamle bilder av Jesper. Han var så liten her, men fortsatt så nydelig. Må bare dele det med dere.
Her er han bare 3 mnd.




Og finnes det noe søtere enn barneføtter? Tenk at storegutten min har vært så liten?


Det har vært innmari lite søvn i det siste, så selv om det er lørdag, så skal jeg faktisk køye nå.
Vi tastes :-)

onsdag 28. oktober 2009

Den siste hvile.

Kjære svigerfar,
den flotte farfaren du var for barna mine,
den omsorgsfulle pappaen til min kjærestemann.

Hvil i fred.

Du vil bli savnet!

tirsdag 27. oktober 2009

Sliten.

Merker at jeg er sliten, tappet av energi og krefter. Trist og motløs, rastløs og bekymret.
Burde gå å legge meg nå, lade batteriene. I morgen er en ny dag, med enda fler utfordringer.
Dagen i dag har vært veldig hektisk. Vi har vært på sykehuset med Jesper stort sett hele dagen. Han har vært på MR og EEG, og vi har hatt lange samtaler med en flink barnenevrolog. I morgen blir også sykehusdag, da blir det blodprøver og forhåpentligvis skal storesnusken min få vaksine. Er det noen som er i risikogruppe, så må det jo være han? Jeg blir sliten av å stresse sånn med denne vaksinen for hans del også, så håper at det blir gjort i morgen nå.

Kjærestemannen har dratt hjem, for å ta farvel med sin pappa, for å støtte opp og være sammen med resten av familien sin. Det er tunge dager for han, fine snille mannen min. Det er ikke noe særlig å se han sånn, så sliten og lei seg. Det hele er så forferdelig trist, og jeg synes det er kjempevanskelig å være så langt vekk nå. Men hva kan man gjøre?
Synes det er trasig at vi ikke får kriseavlastning for å dra ned, vi som kan dra? Er ikke dette krise? Hva er da definert som krise spør jeg bare?
Noen som jobber i kommunen mangler helt empati.

Det blir bare triste blogginnlegg om dagen, jeg skal prøve å finne frem gleden i meg, og skrive om det som faktisk er bra i livet også. Selv om det i disse dager føles som om alt er mørkt og vondt, og alle veier man prøver å gå, er kronglete og umulig å nå frem på, så skal det vel være en mulighet for å finne glede og lys og bittelitt følelse av lykksalighet også?
Det håper jeg.

I morgen blir det en hektisk dag, det er legetime, møter, sykehustur, middag må man ha, og begge barn må få det de krever og trenger. Jeg har bare to hender, men heldigvis har jeg verdens snilleste søster som kommer for å låne bort sine to hender også.
Vi klarer det meste, men jeg er sliten, så forferdelig sliten.
Skulle ønske jeg kunne legge meg og sove mange timer, våkne og kjenne at denne dagen, ja den kommer til å bli fin.
Men, det vet jeg på forhånd at den ikke blir.

*sukk*

mandag 26. oktober 2009

Det triste livet.

Livet.

Det skjer så mye trist her i verden, alt handler bare om å leve.
Leve på egne premisser, leve på andres premisser. Ja, hva er egentlig det rette? Når man aldri tenker på seg selv først.
Hvem bestemmer når nok er nok?
Hvem bestemmer når livet er over?

Man kan gå fra å være helt frisk og fin, til å ligge for døden, på bare noen måneder.
Blodig urettferdig.

Vente på å dø, vente på å forsvinne fra de menneskene som man er så knyttet til og glade i.
Kan man bli forberedt på det? Vet man når det vonde skjer? Kjenner man selv at kroppen slutter å virke, at pusten er i ferd med å forsvinne? Kjenner man smerter?
Ligge å vente på å forsvinne fra dette livet, med bekymringer om de som er igjen.
For en vond følelse. Aldri ro å få i hodet. Aldri en egoistisk tanke. Aldri fred.

Livet..
Er det dette som er livet? Virkelig?

Hva kommer etter livet?
Hvordan blir det med de som er igjen, vil de få det bra igjen? Vil savnet gjennomsyre alt, slik at de som blir igjen, ikke er gjenkjennelige lengre?

Jeg har så mange tanker, men jeg kan aldri få svar.
Jeg tenker på deg kjære svigerfar, jeg tenker også på de som blir igjen.
Måtte det siste livet har å by på være godt for deg.
Måtte de som blir igjen få mange gode dager fylt med glede, latter og gode minner.

Måtte det bli et godt liv.

lørdag 24. oktober 2009

Hjerteplaster.


Hun er så fiiiin og god, og jeg er så stolt over å ha henne hos meg. Verdens beste hjerteplaster.
Når mammahjertet er trist og lei seg pga storesnusken, så hjelper det mye med et Tildeplaster.
Triste mammahjerter skulle hatt resept på slike plaster.
Posted by Picasa

fredag 23. oktober 2009

Å beskytte sine hjerteskatter...

Det er ikke lett i en verden full av virus og bakterier.
Jeg føler det er farer overalt, i allefall for Jesper. Bare noen nyser, så kan man banne på at han blir smittet og veldig dårlig. Jeg er kjempeglad for at han ikke har fått denne svineinfluensaen enda, men det er kanskje bare et spørsmål om tid.. Og tid er ikke noe han har mye av.
Han kan bare ikke bli smittet og bli så syk som vi frykter han vil bli.

I en barnehage vil det alltid være virus, bakterier og dårlig hygiene blant de små barna. Det er så lett å bli syk, og jeg er veldig engstelig for at storesnusken min skal bli smittet nå.
Men jeg kan jo ikke isolere han i en boble heller, han må jo få leve det livet han kan, ha livskvalitet så lenge han er her, det må jo være det vi streber etter, sant?

Er også redd for lillesnusken min, lille Tildusen min. Vil så gjerne at den friske jenta mi skal forbli frisk, og ikke få denne svineinfluensaen, jeg beskytter henne så godt jeg kan, men er det nok?
Hva skjer om en liten baby blir dårlig? Hvordan takler jeg det? Jeg er godt vant til sykdom, mer enn godt vant også, men jeg nekter å innse at min minste hjerteskatt også kan bli syk. I allefall ikke alvorlig syk.. Det er jeg redd et slitent mammahjerte ikke takler.

Heldigvis er vaksinene underveis, og vi skal alle vaksinere oss.
Jeg bare håper vi rekker det, før svineinfluensaen kommer til oss først..

Dette er min hovedbekymring nummer en om dagen, håper det bare forblir en grunnløs bekymring.

torsdag 22. oktober 2009

Her kommer vinter'n...


Det er ikke tvil om at vinteren og julen kommer. Butikkene er allerede fulle av julesaker og ute er det kaldt kaldt kaldt.Jeg har innmari lyst til å kjøpe både julebrus og marsipan, men prøver å holde meg litt lengre. Det er ikke helt det samme å spise julegodt i oktober som i desember. For i desember kan man spise godteri hver dag uten å få dårlig samvittighet nemlig ;-)

Tildus fryser veldig om natten, fordi hun er så innmari god til å sparke av seg dynen. Så vi har vært å kjøpt en sovepose, og som dere ser falt jo den i smak også. (eller så kan det jo være at mammaen lager noen grimaser for å få henne til å smile også? )
Hun ligger alltid med ullpysj, og nå denne soveposen med dyna over, men jeg tipper hun blir iskald allikevel. Vi får vel ha på henne en vinterdress snart ;-) Eller kanskje ha igjen vinduene?... Hva tror dere? Jeg stemmer for vinterdress for jeg fryser jo ikke ;-)


Her tror jeg det blir godt å sove ja mamma.



Fineste Jesper-min. Han er fortsatt ikke helt i slaget, men han har hatt noen kvelder der han vært så fin. Han har smilt og ligget i ro.
Det er veldig godt for mammahjertet å se han sånn, og han er så fantastisk god når han smiler.

Vakre Tilde som ligger i vognen sin, er alltid så glad for å komme seg litt ut og oppleve nye ting, fordi hun kjeder vettet av seg hjemme. Hva gjør man med en liten tass på 5,5 mnd som synes at hjemmet sitt er det kjedeligste som finnes da? Har dere noen forslag ?



Som nevnt tidligere her begynner julen å komme, og da måtte vi ta noen julekortbilder, her er ett vi IKKE skal bruke, hehe.

Posted by Picasa

Forandring fryder.

Jesper har hatt denne løvemanken alt for lenge nå, og har ikke vært særlig pen å se på, hårmessig altså. Så når han endelig var litt blid og fornøyd, så fortet vi oss for å klippe han. Se så fin han ble da (ikke bry dere om alt håret som ligger på gulvet ;-) )

Han ble virkelig verdens fineste Jesper igjen.
Posted by Picasa

tirsdag 20. oktober 2009

Er det lov å banne?

For det har jeg lyst til, og det må jeg ærlig innrømme at jeg har gjort bittelitt i hele dag.
Har vel også grått noen tårer, for nå begynner jeg å bli mektig lei.
Men ryggen, den dummeste og mest patetiske ryggen, den slo seg helt vrang igjen i dag.
Kjente tendensen i går, men tenkte at det ville gå over i løpet av natten.

Kjærestemannen dro på jobb, og jeg stod opp med Tilde. Og da sa det egentlig bare pang.
Jeg måtte ringe og be min kjære komme hjem fra jobb, for det begynte å gå utover Tilde dette. Hun lå jo bare på gulvet, fordi jeg verken klarte å løfte henne eller leke med henne.
Nå skal det sies at jeg lå på gulvet med henne da, så så innmari synd på henne var det jo ikke.

Det var godt når kjærestemannen kom hjem, Tilde ble mer fornøyd, da fikk hun lekeherje, bade seg, og etterpå sovnet hun så godt. Ingenting er vel mer nydelig en en liten sovesnusk?

Og ryggen min fikk lagt seg i sofaen og hvilt seg. Det kjente jeg gjorde godt, veldig godt.
Og enda bedre ble det da kjærestemannen vartet opp med mat og drikke og sier støtt og stadig "dakar deg", kanskje ikke så medfølende der og da, men han er så snill atte.

Skikkelig nærbilde etter badingen, elsker å ligge på stellebordet etterpå, men hater å bade.
Hun er verdens søteste og blideste Tildesnupp.


Våken og klar for action, bra pappaen er hjemme for å si det sånn.
I morgen er det legetime også må jeg nok begynne på de hersens treningstimene også, å ha en slik rygg er mye mer hat enn å trene med pensjonister ;)

Ber til høyere makter om at Jesper ikke er så innmari dårlig og krever tilsyn av begge to når han kommer hjem fra barnehagen. *krysse fingre*

søndag 18. oktober 2009

Effektiv søndag.

Ja, i dag synes jeg vi har vært effektive, alle mann. Turgåing, vasking, søndagsmiddag, rydding...

Vi har vært ute i det fine været og gått tur, til og med Jesper var i ok form til å være ute i dag.
Vi er så og si aldri ute på tur sammen, men i dag kunne vi det, hele familien. Tilde i bæresjalet og Jesper i vogna.
Det var veldig deilig å se han rolig for en gangs skyld. Han lå helt stille i over en time, og ansiktet hans viste tydelig at han var tilfreds med å være ute. Han var nok veldigveldig trøtt da, men allikevel helt rolig. Gode Jespersen min.
Formen hans i kveld snakker vi ikke så høyt om.

Vi har hatt storrengjøring her hjemme. Veldig slitsomt når det står på, flytte sofa, tepper, bord etc er ikke min favoritthobby, men det er utrolig deilig å sette seg ned i en plettfri stue etterpå.
Nå lukter det grønnsåpe i hele leiligheten.
Også finnes det knapt noe bedre enn å legge seg nydusjet i nytt sengetøy.

Tilde har fått seg ny seng i dag, og sliter litt med å finne seg helt til rette. Hun sovner og våkner og sovner og våkner. Det går seg nok fort til tenker jeg.
Hun har til nå sovet i en babykurv, men etter at hun begynte å rulle så var det litt risikosport å sove der, hun kunne jo lett ramle ut slik som hun styrer på om natten. Hun sov så godt i kurven sin, så jeg skjønner hun savner den.
Verre er det med Jesper som nekter å sovne, uansett hvor han befinner seg. Om det er i et fang, en seng, ei vogn eller på sofaen. Og en Jesper som ikke vil sove, er en Jesper som ikke er så trivelig, for å si det mildt. Nå har han fått sovemedisin og andre døsende midler, for det blir så ufattelige mye anfall og oppkast når han er overtrøtt, stakkar. Håper Jon Blund kommer veldig fort.


Tilde og kjærestemannen lekeherjer litt. Tilde synes pappaen sin er verdens artigste.

Søsken, en liten og en stor, med forskjellig bagasje utdelt her på jord...
Men like vakre er de, så der stiller de likt :)

lørdag 17. oktober 2009

En sjelden stund.

Kjærestemannen og Jesper er ute på trilletur, Tilde sover i vuggen, og jeg har egentid helt for meg selv. Det er en sjelden stund. Egentlig burde jeg nyte det, slenge bena på bordet og bare nyte at det er stille, og at jeg ikke trenger å gjøre noe.

Så da sitter jeg her, og lar tankene få fritt spillerom. Noe de ikke burde, i grunn.
For tankene er ikke bestandig så lystige. Synes det er så mye vondt som skjer i verden, også synes jeg vår familie har blitt hardt rammet av mye i det siste.
Hvordan kommer man seg videre, når motbakkene blir lengre og lengre, og man aldri når toppen, for å se hva annet som finnes her i verden? Føler jeg har gått i denne motbakken i flere år. En gang må jeg jo nå toppen og få nyte utsikten som er der?

Jeg er glad for at jeg har alenetid en sjelden stund, så jeg slipper å forholde meg til tankene mine.

onsdag 14. oktober 2009

Høst.

Høsten er så fin når det er fint vær. Vi har ikke vært særlig heldige med været i det siste, men i dag var det strålende sol, og da MÅ det nytes.
Det er så fint å se på alle de fine fargene, og kjenne at solen fortsatt varmer.
Jeg og Tilde trillet ute i 4 timer i dag. Jeg tror aldri jeg har trillet så lenge, men det var herlig.
Vi hadde en stopp da, så både liten og stor kunne spise litt, og Tilde måtte jo få lov å leke litt utenfor vogna også, ellers blir hun litt misfornøyd. Hun trives veldig godt i vogna da, så det er en fryd å ha henne med seg. Litt selskap underveis hadde vi også, så vi er ikke helt einstøing, bare så det er sagt ;-)

Ellers har det vært en helt ordinær onsdag. Mamma kom på besøk og lagde pizza, og for meg som sparer passer det ypperlig med gratis mat ;-) Vi fikk også besøk av min onkel og tante i dag, og det var veldig hyggelig. Og nå sitter jeg og mumser og koser meg med en pose sjokkis de hadde med seg. Har nok ikke særlig godt av det, men det tenker vi ikke på. Er det ikke lillelørdag da? ;-)

Jesper har hatt nok en urolig dag i barnehagen, og hjemme, men akkurat nå sover han, og jeg håper av hele mitt hjerte at han vil sove noen gode timer nå, før anfallene og forkjølelsen tar overhånd igjen. Orker ikke skrive mer om det, for blir så veldig trist av å tenke så mye på det.
Han er i allefall verdens vakreste der han ligger og sover. Han ser så fredfull ut.

Men, jeg må jo bare fortelle om en veldig artig episode i dag. Det er sikkert mye mer morsomt for meg som var der da det skjedde, men allikevel..
Da jeg trillet så jeg en bil komme kjørende i samme tempo som meg, altså veldig sakte. Det var en gammel mann som kjørte, og i framsete satt en hund. Hunden hadde seler på seg, og jeg tenkte at det har jeg aldri sett før. Litt lengre bak springer en gammel dame, som jeg antar må være kona hans. Og hun roper "vent på meg, du har tatt feil"..
Jeg sprakk opp i et digert smil, og den gamle damen så jo selvfølgelig det, og sa "du skjønner, han er litt senil".
Hehe.. Litt senil? At han forveksler kona med hunden sin? Jeg tenkte i mitt stille sinn at han var mye mer enn litt senil..

Jeg mener, han jo bare se det at han faktisk tar med hunden, og ikke kona, i bilen, og når han til og med har på henne seler?
Veldig komisk var det i allefall, særlig for meg.
Men nå har jeg kanskje ikke verdens beste humor da.


Nå skal jeg og kjærestemannen se på verdens BESTE serie, House M.D.
Åhh, jeg tror jeg elsker Dr. House *sikle*
ikke si det til kjærestemannen da ;-)

tirsdag 13. oktober 2009

Tomhet

Jeg føler meg så tom.
Inni meg, er det en forferdelig stillhet. Jeg har ikke energi, ikke ork, ikke finner jeg mye glede heller.. For når klokken bikker 16.00 kommer Jesper hjem fra barnehagen.
Jeg skulle ønske at jeg kunne føle meg fylt av glede da, ha masse energi, ha ork til alt i verden. Tenke at, nå er han hjemme, gode gutten min. Sånn skulle jeg føle det, være forventningsfull og ivrig etter å endelig få ha ham hjemme hos meg. Det er jo sånn det skal være, er det ikke?

Men sånn føles det ikke nå. Ikke når han er så dårlig.
Når taxien hans kommer kjørende mot leiligheten vår, tenker jeg alltid "håper han har hatt en god dag", og jeg blir så lei meg, så tom, når jeg møter blikket til sykepleieren, og jeg vet hva hun har tenkt å si, lenge før hun åpner munnen..

Det er de samme ordene, hver dag.. "Jesper har vært veldig urolig i dag.. Jesper har kastet opp masse, Jesper har hatt en del anfall. Jesper har fått ganske mye smertestillende i dag"
Aldri noen ord som gjør meg varm om hjertet. Aldri ord om en fin dag, en rolig dag, en fornøyd Jesper.

Og når han kommer hjem, så er det ingen 2-åring som forteller om en fin dag i barnehagen, slik de fleste barn på hans alder ville ha gjort. Det er ingen klær fulle av gjørme eller skitt fordi han har lekt seg. Han har en kontaktbok der det står om dagen hans, det står nesten aldri om fine dager, og klærne hans, de er ikke møkkete pga lek, men pga oppkast.

Så da kommer tomheten sigende og fyller hele meg. Og jeg gjør alt på autopilot. Hver eneste ettermiddag. Jeg kjenner meg så sliten og trist, og vil ikke ha det sånn mer, vil ikke at Jesper-min skal slite sånn, og ha det så tøft.
Jeg prøver å gjøre hva jeg kan for å gjøre ettermiddagen så god som overhodet mulig, jeg fylles med et enda større tomrom når jeg alltid må ty til de sterkeste medikamentene for å oppnå det.

Nå ligger han i sengen sin, puster rolig og sover tungt.
Medisinene har begynt å virke, de har tatt over kroppen hans og gitt han noen timer med ro.

Alt en mamma ønsker er å trøste...


mandag 12. oktober 2009

Verdens beste mamma.....

Det er i allefall ikke jeg *fnis*
For man føler seg bittelitt dum når de ringer fra barnehagen og spør om vi har husket på ansvarsgruppemøte,( og jeg svarer at vi så klart har husket det.)
og om vi da er på vei til møtet nå,
og jeg jeg sier nølende nei.... Er det ikke i morgen da?
Neida, det er i dag, og de har bare ventet i 30 min på meg og kjærestemannen.
Ja, da føler man seg bittelitt dum, og bittelitt flau blir man også.

Grøss...

søndag 11. oktober 2009

Bilderas fra helga vår.

Begge de fineste barna mine, som jeg kjenner meg så stolt og heldig over å få lov å være mamma til, ligger nå og sover søtt. Jesper har hatt en ganske trasig dag igjen, og vil helst bare sove.
Ellers er han så innmari lei seg, og kaver og hoster, kaster opp og han får mange anfall. Det er ikke noe morsomt å være Jesper om dagen, og da er det ikke så morsomt å være mammaen hans heller. Håper snart på bedre dager for storesnusken min.

Må nok dessverre ringe sykehuset i morgen, for slik kan han ikke ha det, håper de har en plan. Det river og sliter i mammahjertet å se han sånn.
Han fikk sove i senga vår i dag også, da det virker som han sover best der. Svalt og stille. Det blir liksom så få bilder av han nå, ikke fordi jeg ikke vil vise frem han. Men enten sover han, ellers så er han urolig og lei seg. Og jeg kan ikke legge ut bare sovebilder, og jeg vil i hvertfall ikke legge ut bilder der han ikke har det bra.

Men her er i allefall en rolig og våken stund sammen med pappaen sin.

Vi måtte svøpe inn Jesper pga fryktelig mye motorisk uro, da fant han endelig roen og sovnet. Han ser så fredfull ut når han sover, og han er så inderlig vakker.


Her er det en liten Jesper som ikke får viljen sin, og da blir vi så sint altså.

Her ligger han og sover i senga vår, blek og sliten. Men sover godt da, heldigvis.


Tilde har hatt en kjempefin helg, så blid og våken og så innmari lett å ha med å gjøre. Vi har hatt besøk av mamma, pappa og søsteren min i dag, og da skorter det ikke på oppmerksomhet akkurat. Tante var veldig morsom i dag, og Tilde lo så tårene rant da hun lekte borte-tittit-leken. Vi fikk også trillet 1,5 time i dag, skikkelig fint vær i dag også.

Her sitter hun med litt god hjelp fra pappen sin og godkjenner bleiene hun skal ha på seg ;-)


Lykken for en liten Tildus er å få se Drømmehagen, det er så morsomt. Hun koser seg så innmari når det begynner. Og selv om det helt sikkert er fy-fy å la henne se på TV, så får hun det. Bare Drømmehagen vel og merke ;-)


Ingenting er som TV før man skal legge seg :-)


Vi har begynt med litt nye smaker, og ikke alt faller i smak for å si det sånn. Men en ting som går glatt ned, det er banan. Nammis altså. På dette bildet er det ikke banan vi spiser, men fruktmos. Det var ikke nammis.

Godpia mi

Tilde-min, alltid så glad og fin.


Nå er det slumring på sofaen for min del. Skal være bittelitt husmor først, men så... Å, sofaen roper så høyt og tydelig navnet mitt. Jeg er sikker på dere hører det også ;-)

lørdag 10. oktober 2009

Lørdag og sol.

I dag har det endelig vært så fint vær her i Trondheim også. Veldig godt å se at himmelen faktisk kan være blå en gang i blant.
Merker fort at humøret blir mye bedre når sola skinner, og jeg føler at jeg får mye mer energi også. Herlig.
I dag dro jeg på trilletur med lille Tilde, og trillet i 3 timer. Det var herlig å få gått uten regnklær må jeg si. Og det var godt å få brukt den ellers så sofaglade kroppen til noe ;)
Og Tilde synes det er kjempestas å ligge i vogna si.

Jeg dro også på butikken for å handle inn til helgen, mens jeg hadde hele tiden fokus på å kjøpe minst mulig, billigst mulig, Gørils hovedmantra fortsetter, spare, spare, spare. Det gikk ganske greit, og jeg må si at selv om lørdagsmiddagen smakte ganske crappy, så var den i allefall ikke særlig dyr.
Og da må jeg vel være fornøyd? ;)

Vil ikke innrømme for noen at jeg begynner å bli lei av å være sparegris.


Tilde er en rullesnusk om dagen, og det er vannvittig morsomt. Eneste som er litt skummelt er at hun også prøver å rulle over på magen i sengen sin, og for en som er mer enn normalt redd for krybbedød, så synes jeg ikke noe om å være rullesnusk 24 timer i døgnet altså.
Men det går vel helst bra. Hmmm. Hvordan havnet jeg her mon tro, lå jeg ikke akkurat under babygymmen da?



Jesper har hatt en tøff natt, uten særlig søvn, men desto mer hosting og anfall.
Dette resulterte heldigvis i at han sov stort sett hele dagen i dag, og det var nok veldig godt for ham. Han har akkurat våknet nå, og ser rimelig klar for å sove igjen faktisk. Veldig urolig og kavete, og det er tegn på at han vil ha besøk av Ole Lukkøye.


Når storesnusken omsider får ro i kroppen sin, så skal jeg og kjærestemannen se film og spise snop, og drikke masse brus. Jeg elsker brus. Nam.
Håper alle får en kjempefin lørdagskveld :)

Se, Siv Iren, jeg har brukt sjalet enda en gang :D

fredag 9. oktober 2009

En slags stillhet.

Det er en slags stillhet her i stua nå. Begge barna sover. En stor ligger og snorker høylytt og er forkjøla stakkar. En liten ligger med smokken sin og koser seg intenst med en kosekanin.
Jeg, kjærestemannen og nattevakten sitter å ser tv, spiser godteri og slapper av.

En slags stillhet er det, selv om det ikke er så veldig stilt i grunn. Snorking, tv-lyder og snopspising gjør at det ikke kan bli helt rolig her.

Men det er sånn vi liker det, det er stillhet for oss, vitner om at det er liv her. Og at alle har det tilsynelatende bra i skrivende stund. Da blir det rolig inni meg, og vi nyter vår stillhet.
Jesper sin sovelyd er annerledes enn andre barn sine sovelyder, men slik som han puster nå gir det meg allikevel en indre ro, og det blir en slags god stillhet her i stua.

Jeg er så redd den dagen det skal bli helt stilt.

torsdag 8. oktober 2009

Jesper-min

Jesper, han har den mykeste huden. Den er silkemyk.
Man kan kose og kose og stryke og kose leeenge. Jeg kan ikke skjønne hvordan man kan ha så myk og deilig hud.

Han har også de vakreste øynene, lange fyldige vipper som rammer rundt de nydeligste blå øynene man kan tenke seg. Han er så pen, Jesper-min. Utrolig pen.

Når han smiler, så smiler alle rundt han. Det er veldig smittende, det smilet hans. Så ekte.
Han ser så utrolig glad ut. Det gjør jo alle som smiler i den forstand, men Jesper ser ekstra glad ut synes jeg.

Han har også de søteste lydene, når han er glad så kommer det en liten lys godlyd fra han. Det er balsam for mine ører.

Jeg var på besøk hos Jesper en dag han var i barnehagen. Jeg sa at trengte snart en hårklipp, og strøk han gjennom håret hans.
" Neeeei, du må ikke finne på å klippe han", sier sykepleieren som passer han. "Han har det mykeste håret. Jeg elsker håret hans."

Det er Jesper-min det, så myk og god, så vannvittig vakker og ekte. Verdens beste Jesper er han. Og han er min :-)

Hei sveis og sola mi

I dag har jeg klipt meg. Masse.
Kjærestemannen min sa "hvem er du?" da han så meg.

Jeg er så himla lei av å miste håret, det blir jo snart ikke noe igjen. Dustehormoner.
Så nå er jeg kjempekort på håret. Har alltid hatt kort sveis da, men aldri så kort som nå..
Det er fryktelig uvant å se seg i speilet, men samtidig så er det jo godt å fornye seg litt.

Om jeg er tøff, så skal jeg legge inn bilde av mitt nye jeg, men tror neppe jeg er så tøff altså ;)
Men det er kortkort, foruten luggen som jeg aldri tør klippe bort da, så tøff er jeg ikke.

Og hva kjærestemannen synes om det, jo han sa "Det vokser da ut igjen".. ;-)


Også må jeg bare få skryte litt av friskussnuppa mi. Flinkeste og beste Tilde.
Hun er så blid og glad, og veldig høylytt om dagen. Og hun gjør meg så LYKKELIG.
Nå høres det nesten ut som jeg ikke bryr meg om Jesper, men sånn er det jo selvfølgelig ikke. Han gjør meg også lykkelig, men på helt andre måter.. Vanskelig å forklare dette.
Er selvfølgelig like glad i begge to mirakelbarna mine :)

Så her kommer det noen bilder (de er tatt med mobilen, så ikke så bra kvaliet kanskje) av hun som gjør at hjertet mitt hopper over noen slag av ren lykksalighet.
Disse herlige tærne.

sola mi, verdens beste Tilde

En liten lurifaks?

og et gammelt bilde av oss to
der jeg faktisk har fått på meg
bæresjalet.. Hurra.

onsdag 7. oktober 2009

En god latter.....

Det er utrolig dårlig kvalitet på videoen, da den er tatt opp med mobilen min, på laveste kvalitet der. Men jeg blir så innmari glad for å se den videoen allikevel, og med masse lyd på hører man jo den søteste latteren :)

Håper denne frøkna får frem smilet hos deg også :)


Og du, jeg har ikke sånn stemme altså, men dette er min morsomme stemme tydligvis, hihi.
Grunnen til at jeg er så gøyal er mest fordi jeg mistet ei bukse i gulvet, og det var veeeldig artig tydligvis, og da måtte vi bare fortsette ;)



tirsdag 6. oktober 2009

Sparing.

Jeg fikk visst akutt munndiare, for her blir det visst enda et innlegg fra meg i dag.
I morgen skal jeg begrense meg, det lover jeg ;)

Men jeg må bare fortelle om hvor flink jeg er til å spare. Jeg er det altså, helt sant.
Til og med kjærestemannen min sier at jeg har blitt så flink. Ja, litt flink i allefall.
Han sier i grunn ikke det høyt, men jeg er sikker på at han sier det inni seg i allefall :-)

Vi skal jo spare til bil, og har ikke lyst til å ha så mye billån, dermed må vi spare. Det er noe av det kjedeligste jeg vet, å spare... Det og trening.. Så unødvendig i mine øyne.
Jeg er utrolig dyktig til å bruke penger, og pengene mine brenner i lomma mi. De MÅ brukes opp fort, ellers tror jeg at de slutter å virke.
Jeg tenker sjelden (aldri?) før jeg handler, og kjøper og kjøper og kjøper. "dette må vi ha, dette kan vi bruk for, denne var jo bare sååå fin.. etc. etc."
Er så lettpåvirkelig at jeg er nok enhvers butikk store drøm *superblond*

Men nå har jeg tatt meg sammen, og nå går det faktisk litt sport i å finne den billigste middagen.
Jeg driter i hva vi spiser, bare det er billig. Og spiser til og med mat jeg ikke liker, fordi jeg skal spare må vite :)
I går var vi på ICA og de hadde 10kr marked. Og da fikk vi handlet inn masse (som jeg i grunn aldri hadde handlet om det ikke hadde vært for at mitt mantra nå er SPARE, SPARE, SPARE).
Middager for ei hel uke til 300 kr, det må jo være et kupp.

Jeg har også bestemt at vi kun handler på Rema 1000 (utenom slike vidunderlige kupp på ICA da). Utrolig mye billigere på Rema.
Vi kjøper billigbleier (jeg må nok dessverre innrømme at jeg synes Libero er bedre, men Landlord bleiene er ikke så verst altså, dessuten er de jo mye billigere. Og billigst er best.)

Jeg er bittelitt stolt. Nå kommer vi til å den fineste bilen vil jeg tro ;-)
Jeg er sparedronning nr uno.

Men jeg må nok hviske veldigveldig stille at jeg snek meg inn på Nøstebarn mens mannen betalte parkering i dag, for der fant jeg en nydelig og fin ullpysj. Men det er jo slike ting man bare MÅ ha, er det ikke?

Ryggvondt og manuellterapi..

I dag hadde jeg min første time hos manuellterapeut.
Jeg hadde på forhånd bestemt meg at jeg skulle bli bra i ryggen med en gang. Jeg bestemte også at manuellterapeuten skulle si "dette fikser jeg lett".

Så da jeg satt på venterommet og gledet meg til å bli helt bra i ryggen, kom en liten bromlebass av en fyr og roper navnet mitt. Vi prater en stund og han sier at jeg må ta av meg klærne...

Javisst, det gjør jeg da glatt, tenker jeg, for nå skal jeg kureres, og tar av meg så jeg står i verdens vakreste amme-bh og truse. Bromlebass mannen sier at jeg godt kan få lov å ha på meg bukse om jeg vil *rødme*

Jeg tar på meg buksen i en fei...

Han kikker på ryggen min og ber meg gjøre alskens øvelser. Det gjør vondt, og han trykker og knar. Ber meg legge meg på en benk, og for å gjøre alt enda litt verre, knar han så det suser der bak. Jeg ser både mannen med ljåen og sier stygge ord inni meg, så vondt er det!!
Men utad er jeg en drøm, det liker jeg i allefall selv å tro.. ;-)

"kjenner du dette?sier han med sin vennlige stemme..
Jeg tror jeg holder på å daue der jeg ligger, men sier "ja, litt"...


Han sier at jeg har en skive som ikke er helt som den skal. Kan det være bulende skive han sa mon tro? Jeg har hakkende bevegelser i ryggsøylen, hva nå det er? Også sier han det jeg frykter mest.. Han mener jeg skal begynne å TRENE..
Ja, det var visstnok det som skulle være medisinen for ryggen min. Trening.
Æsj, hvor mange år siden er det jeg har trent?

Han setter meg opp på gruppetreninger.
"ja, hvor passer du best inn da tro" sier han og ser på meg, og knar litt på ryggen igjen.. "jeg setter deg opp i bekkengruppa" sier han..

Jada, det høres jo veldig snasent ut spør du meg. Og der skal jeg visstnok trene, i skjønn harmoni flere ganger i uken, med en god del mennesker som er ganske mye eldre enn meg..
Ja, for alle de jeg så på venterommet (og det var en del) de var rundt alderen til min bestemor.

Dere kan tro jeg gleder meg, og noe sier at jeg ikke kommer til å dra dit så veldig ofte...

Så nå har jeg bestemt meg for at jeg ikke har noe vondt i ryggen lengre, sånn er det bare. Basta.

Livet.

Giiii.... giiiiii sier det høyt fra en seng ved siden av vår. I den sengen ligger det ei lita ei, som lager de fineste lydene midt på natta. Hun er så utrolig blid, og mens hun produserer noen vannvittige spyttbobler, roper hun GIIIIII.. Jeg blir varm inni meg, så glad for at hun lager de fineste lydene. Ikke så glad for at hun gjør dette kl 04.30 på natta kanskje ;)

Ikke så langt unna ligger det en litenstor gutt, som også lager lyder. De lydene er ikke fine overhodet. Det er smerteskrik, det er anfallsrop og det er oppkastlyder.. Det er Jesper sine lyder.
Jeg blir ikke varm inni meg, kjenner ingen glede.

Jeg ser i den lille sengen som er på soverommet vårt, der lille solstrålen ligger. Hun ser på meg, og smiler. Gjenkjenner meg med en gang og vifter med armer og bein. Det er umulig å ikke smile tilbake, det er umulig å ikke bli glad, selv om det er midt på natten.. Hun strekker armene sine mot meg, og jeg snusekoser henne. Tilde lugger, og klyper meg i ansiktet, kløner meg og sier giiii mens spyttboblene blir større og større.. Jeg tenker at det er da svært så unødvendig å være så hardhendt mot mammaen sin, for vondt gjør det når de små hendene tar tak.

Samtidig hører jeg et voldsomt brøl som kommer fra stua, der Jesper bor, sammen med nattevakten sin..
Tilde får smokken sin, sovner nesten med en gang. Jeg står opp for å se hva som skjer på stua, og ser at nattevakten jobber iherdig med å få ut slim og oppkast, og holde Jesper på siden. Han er stiv, helt stiv, og det er forferdelig tungt å holde han sånn. Jeg hjelper til..
Kroppen hans blir roligere, helt avlappet etter at anfallet er over. Han er lys våken.
Jeg ser på de fineste blå øynene jeg noensinne har sett. Jeg ser og ser, prater til han og snusekoser. Ingen ser tilbake på meg. Jesper er ikke her. Han er et annet sted.
Han ser ikke meg. Vet han i det heletatt om meg? Hva er det som egentlig skjer i hans verden?
Jeg sier godnatt og legger meg igjen. Tankefull og ganske trist. Hvorfor skal livet hans være så vondt?

Det fineste hjerteplasteret sover når jeg kommer tilbake, hun puster så rolig og avslappet.
Hun har ingen plager, ingen smerter. Hun har et godt liv, et normalt liv. Befriende...

Jeg er så takknemlig, for både klyping, lugging og kløning. Jeg er takknemlig for å våkne kl 04.30 også, når jeg får slike gleder i livet mitt som hun gir meg.
Det gir meg det lille ekstra, slik at jeg kan stå på litt ekstra for den lillestore fineste Jespersen min som jeg er så uendelig uendelig glad i.



Pøbel ?

Tilde, hun tror jeg blir en pøbel. Nesten alle sier det, hun ser ut som en ramp.
Det er noe med glimtet i øynene, smilet.. Jeg håper nesten at hun blir en liten Emil, i jenteutgave vel og merke ;)
Siden jeg selv er laaangt fra den typiske jentestandaren, råååååsa, prinsesser, blonder etc. så ville nok en liten ruskesara passet meg ypperlig. :)


hihihi



Disse bildene er ikke akkurat av de nyeste, men synes tidlig at hun så ut som en som ikke vil høre etter mammaen sin ;)

Mine hjerteskatter



Ja, det er uten tvil min kjærestemann, Jesper og Tilde :)

Og siden jeg nok tror denne bloggen i all hovedsak vil omhandle mine små (kanskje ikke så mye han store, altså kjærestemannen), så tror jeg nok det er en passende tittel.

Vi får se hvordan det vil gå med denne bloggingen nå, jeg har i allefall blitt ganske hekta i å lese flere blogger, så får vi se om det er like morsomt å blogge selv :)

Akkurat nå er Jesper i barnehagen, håper han koser seg og har det bra. Det har vært en ganske strevsom natt for han, så nå håper jeg han snart slipper å være så syk.
Tilde ligger i vugga og sover, tviholder på en bamse. Hun er nok en av verdens søteste når hun ligger der tror jeg.
Og kjærestemannen, han ligger i senga og snorker. Kjenner jeg er litt misunnelig, for her startet dagen like før 07.00.