søndag 31. oktober 2010

Helger som raser avgårde.

Ja, plutselig er helgen over. Det går da så fort. Det er jo igjen et par timer enda kanskje, men det blir ikke stort annerledes enn hverdagene når vi har kommet så langt i søndagen.
Selv skal jeg jobbe i kveld, så noe helgefølelse blir det i allefall ikke. Og plutselig er man tilbake på arbeid og hverdagen har igjen begynt med sine utfordringer og sene ettermiddager.
Håper det går fort til helg. Har noen helt spesielle planer da nemlig :)

Skulle ønske helger kunne vart litt lengre. At de få dagene kunne hatt flere timer enn hverdagene. Er det noen som kunne gjort det mulig?

Vi har storkost oss denne helgen. Vært ute å spist, shoppet litt, sunget, danset, hatt mye familietid, hatt besøk av venner og barn, og vært sosiale og lykkelige. En drømmehelg.
Og tiden med Tilde er så hellig. Jeg klarer ikke se for meg at jeg skal noensinne kunne klare å reise vekk en helg, uten at hun er med. Det må jo bli hovedsavn. Særlig når jeg ser henne bare noen timer hver dag på ukedagene, så blir jo helgene veldig viktige, synes jeg.

Tror allikevel at jeg bør en gang få en dag i allefall, der jeg bare er meg, uten Tilde. Er ikke flink til det overhodet. Synes tiden med Tilde er så viktig, så klarer ikke tenke på å gjøre noe særlig uten henne.
Hønemor er jeg også, og Tildedalt. Om hovedpersonen selv er så mammadalt vet jeg ikke, men jeg er i allefall mer enn daltete etter henne.

Dårlig med bildene denne uka, men de kommer :)


Håper dere har hatt en fin helg.

fredag 29. oktober 2010

Fin fredag og tankefull, igjen.

I dag har det vært, og fortsatt er, en nydelig fredag. Kjenner det er befriende og deilig, og en lettelse at det går an å ha det bra, tross for å ha opplevd så mye trasig i livet mitt. Jeg kan kjenne på følelsen av å være heldig, selv om jeg egentlig ikke synes det er så passende ord om meg og min familie. Men jeg er jo det, på mange måter, er jeg ikke?
Jeg har en fantastisk datter som betyr hele verden for meg, en kjærestemann som også topper den listen, jeg har de godeste venner og familie, og jeg elsker jobben min.

Jeg har en indre ro som er lenge siden har vært hos meg, og jeg føler meg mye mindre stresset. Endelig begynner jeg å føle meg helt frisk, sånn fysisk altså. Det har tatt lang tid, men jeg kan sove uten nesespray ;-)
Dere vet jo om det ekstra bekymringsgenet jeg har fått utdelt, og det er skjønt å la det hvile litt. Det gjør godt i topplokket mitt, og jeg kjenner meg lettere. Friere. Gladere.

Lykke.

Jeg sitter fortsatt å tenker mye på helgene vi hadde før. At jeg gruet meg til de, så virkelig ikke frem mot en eneste helg. Det var så vondt, og jeg ønsket alle hverdager velkomne. Jeg må innrømme at jeg HATET helg før. Det var et mareritt, jeg kan ikke finne passende ord, og det er fælt å tenke på at det var sånn.
Nå er det blitt motsatt. Jeg ønsker helger svært velkommen, og ser alltid frem mot helgen.
Rart hvordan livet forandrer seg. Fordi jeg savner jo han som gjorde helgen vanskelig, og derfor er det rart å tenke at det var vanskelig og tøft, når jeg får vondt i hele hjertet mitt når jeg tenker på at han er borte.
Han var glede, livet hans var sorg. Og glede og sorg går hånd i hånd. Det kjenner jeg veldig på.
Den vanskelige tiden vil jeg jo ikke ha tilbake, men Jesper, han vil jeg alltid ha tilbake.

Og det er klart slike ting er trasige å tenke på. Jeg kunne ikke få begge deler når han levde, og jeg kan ikke få han tilbake, aldri. Det var slik det måtte bli, om han skulle få lov å hvile seg, endeløst, uten smerter.
Jeg håper at han føler at livet hans var fint, tross alt. Det var hans liv, og han levde det fullt og helt. Han visste ikke om annet, men det gjorde jo jeg, og jeg ønsket ikke et slikt liv for gutten min. Jeg håper at han likte livet sitt allikevel om det var preget av så mye vondt. Han hadde kjærlighet og omsorg fra alle.
Jeg håper han følte seg elsket, og håper at han vet at han er savnet, hver dag, hver time, hvert minutt, av så mange, mange. Livet vil aldri bli det samme uten han, det vil aldri bli helt bra, selv om jeg har en fantastisk fin fredag. Jeg klarer ikke forklare følelsene mine, det er som jeg skrev tidligere, sorg og glede.. Hånd i hånd.
Jeg kan ikke leve uten han, kan ikke leve med han.

Jeg tenker ikke så mye på det nå, de vanskelige helgene vi hadde før, jeg prøver å nyte helgene vi har, fordi de har blitt en så fin familietid. På en annen måte enn før. Og jeg kan ikke sitte å tenke på alt som var før, av det som var vondt, fordi det gir meg bare negative vibber og dårlig tankegang. Uansett hva jeg følte om helgene før, så elsket jeg jo min sønn, og kjempet for han.
Og Tilde hun skal få oppleve alt Jesper ikke kunne, livet hennes skal  preges av gode opplevelser, lykke, glede og håp. Basta.

Nå er helgene liv og røre. Vi har stort sett alltid planer. Det kunne vi aldri ha før. Kunne ikke ut av huset. Nå er vi lite i huset vårt, og vi nyter livet, vi nyter hverandre og koser oss.
Og denne fine fredagen er starten på en ny helg, en ny helg full av håp og glede, latter og forventninger og fullpakket av planer.

Denne fredagen har vi kost oss med å spise nyyydelig pizza ute. Tilde testet ut eplemost for første gang, og drakk hele flasken før maten kom.

I morgen skal vi finne en super plass å spise lunsj, gå litt i byen, kose oss, nyte at vi har hverandre, og at det er helg. Hva er deres helgeplaner?

Håper dere har en fin fredag, og kjenner at livet er NÅ.

torsdag 28. oktober 2010

Badenymfen

Tilde elsker å bade, hun blir lykkelig og smilende med en gang. Hun går ofte på badet, peker på badekaret og sier "bade bade bade bade". Og hun ler og herjer og storkoser seg hver gang hun bader seg. Det er deilig med stor plass, masse vann og morsomme badeleker. Men, det er alltid ett men, er det ikke?

Vi har nå et badekar som ikke er vårt. Det var nemlig Jesper sitt badekar, som vi har lånt av hjelpemiddelsentralen. Det kan heves og senkes, og det er stelleplass over badekaret. Altså et handicapvennlig badekar.
Det er forferdelig stygt, og vi gleder oss til at hjelpemiddelsentralen kommer å henter det. Ting tar nemlig litt tid på den fronten også.


Vi vil ikke kjøpe et nytt badekar, vi har nemlig ikke all verdens plass på badet. Og hadde i grunn sett frem til at badet vårt kunne bli ganske fint igjen. Et slikt badekar som vi har nå, er veldig stort og stygt, selv så praktisk det er, så vil vi ikke ha det lengre.
Men hva skal vi da gjøre med vår badeengel? Vil hun synes det er greit å bade i balje?
Finnes det store nok baljer, eller må vi rett og slett bare kjøpe et badekar for hennes del? Ingen av oss store bruker badekaret.

Må nok inn i tenkeboksen, noen som vil være med?

Tusen takk for så mange kommentarer på forrige innlegg. Jeg ble veldig glad, og jeg skal faktisk prøve meg på en eller annen middag i helgen. Jeg må bare begynne, jeg vil virkelig lære å lage litt mat.
Uten hjelp fra onkel Toro.

Ha en fin torsdag :)

tirsdag 26. oktober 2010

Er det håp?

Når jeg ser innom alle de fine bloggene jeg følger, så slår det meg gang på gang hvor talentfulle mange av de er.
Noen strikker, andre hekler, syr, tar fine bilder, lager nydelig mat, noen skriver dikt, andre er kjempeflinke til å skape en vakker stil hjemme og kan interiør.

Jeg kan ingenting av dette, altså, jeg kan ta bilder, men de blir bare helt vanlige bilder.
Jeg kan sikkert skrive et dikt, men jeg tror det vil bli på nivå med en 6-åring.
Maten jeg lager er det Onkel Toro som hjelper meg med, og interiøret her hjemme er stort sett hvitt, og sikkert ganske kjedelig?

Jeg bryr meg ikke stort om jeg ikke kan sy, strikke eller hekle, for slike ting kan man jo kjøpe av de virkelige flinke tenker jeg.
Men jeg skulle gjerne vært godt på å lage mat, fra bunnen.
Hvor begynner man? Blir man glad i å lage mat, når man egentlig hater det? Og får man til å lage sunne gode retter, slik at andre faktisk liker det?

Det er noe jeg skulle ønske jeg kunne, 
Er det noen som sitter inne med noen tips når det kommer til matlaging?

Bare jeg kunne lage en god rett liksom, bare en. Som jeg kunne si "den er det faktisk jeg som har laget". Og som innebærer at man kan kjøpe ingredienser på en vanlig matbutikk og at det ikke tar en halv dag å lage maten, og uten at jeg trenger å banne og uten at jeg gir opp, og setter en grandis i ovnen, mens jeg sukker og kjøkkenet ser ut som et bombenedslag.
Er det håp for slike som meg? Og er det noen som har en slik rett å lage, som er både god, og enkel, og sunn? 


Godt å kunne bekymre seg over ting som ikke betyr en ting i det store og hele, kjenner jeg :)

søndag 24. oktober 2010

Jeg undrer

Tenker ofte på hvordan livet ville ha vært om Jesper fikk lov å leve lengre. Hvordan ville forholdet mellom han og Tilde ha vært? For Jesper tipper jeg det ikke ville ha vært så veldig stor forskjell, men Tilde ville nok ha hatt et forhold til han. Han ville vært viktig for henne. Hun ville sett han stort sett hver eneste dag.



Ville hun ha løpt mot han når han hadde kommet hjem, og skulle kose? Ville det vært gjensynsglede fra henne, og hva med han, ville han følt og kjent på at det var Tilde som var i nærheten?
Hadde hun vært forsiktig mot han, og vært god og gitt klemmer, og ikke en bøllete rampesøster?
Ville han tolerert det, ville han vært rolig og tilfreds i nærheten av henne?

Hun koser bilder av han, og hun er generelt snill og omsorgsfull mot barn, men jeg kan jo ikke annet enn å lure på hvordan ting kunne ha vært. 


 Det er så mye jeg skulle ønske jeg fikk opplevd. Hadde han bare kunne levd lengre.. 




Jeg under også på julekortene som skal komme fra oss i år. Jeg vil at Jesper skal være med. Han er jo med i våre hjerter, og i tankene, så han må være med på julebildet jeg skal sende ut også. Sammen med lillesøsteren sin.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til, for han er jo ikke her, og jeg kan jo ikke ta bilde av graven å sende med heller, det blir bare helt grotesk.
Men han må jo være med, sammen med Tilde, på en eller annen måte. 

Finnes det noen som har tanker hvordan det er mulig?

Ellers har vi hatt ei fin helg, uten så mye undring og tankevirksomhet. Vi har kost oss. Veldig.
Nå skal jeg jobbe litt, og etterpå skal vi se på noen tv-serier før vi skal ta kvelden tidlig. 
Vi har nemlig ei lita ei som ikke sover så veldig godt på natten for tiden, og det blir alle mann påvirket av kan man si ;-)

 
  

torsdag 21. oktober 2010

Kaffe-latte, sauen Timmy og en fin torsdag.


 Ingenting er som å stjele det aller siste i mammas kaffe-latte, nemlig litt deilig melkeskum, å sette seg godt til rette i sofaen og se barne-tv. Med en konsentrert mine, og et fast grep rundt glasset, så får man ikke kontakt før barne-tv er ferdig.


 Av og til må hun selvfølgelig smake litt på det deilige melkeskummet, si nam-nam, før sauen Timmy igjen får full oppmerksomhet. Hun er så vakker i Jespers gamle ullbody. Og jeg kjenner at Jesper får leve litt lengre for hver gang Tilde kan bruke noe som var hans.

En nesten tannløs rampejente. 4 tenner og 17 mnd..


Her har vi en god og lat torsdag. Og det er deilig å kjenne på at nesten alt av husarbeid er gjort, og man kan slappe av med litt god samvittighet. I går fikk jeg virkelig gjort alt av rydding, vasking etc. 

Jeg har forresten store planer om en give-away snart, så følg med :)
Og til dere som er med i gaveleken, så må jeg bare tilstå at jeg enda ikke har fått handlet noe. Men jeg har i allefall funnet ut hva jeg skal kjøpe, så det kommer før dere aner det ;-)

Har dere en fin torsdag?

onsdag 20. oktober 2010

Optimisme

I dag, da jeg våknet, og kunne se at det er hvitt så langt øye kan se, da følte jeg en indre ro. Ikke vet jeg hvorfor, er ikke så veldig glad i snø. Men i dag, deilig.
Det ble med ett mye lysere ute, og det var digg å kunne sette seg i sofaen blant tente lys og en kaffe latte etter å ha levert Tilde i barnehagen.
Jeg har vært så uheldig å ha hatt omgangssyken nå, men i dag er jeg hjemme og føler meg frisk og fin, allikevel kan jeg ikke dra på jobb pga den 48-timers regelen, så da har jeg planer om å få gjort en hel del før jeg skal hente verdens beste i barnehagen. Husarbeid har ikke akkurat stått på prioriteringslista når man driver å kaster opp, og ei heller optimismen.

Jeg er derimot veldig glad jeg kjenner meg litt glad igjen. Fylt med ny energi. Uten at jeg egentlig kan forstå at det er snøen som gjør det. Kanskje det er det at jeg har fått sovet mye i natt som er hovedgrunnen.

Jeg har hatt noen svært tøffe dager hvor Jesper har vært i hodet mitt hele tiden. Han er jo det enda, men ikke på samme intense måten. Det har vært en del ting som har skjedd i det siste, som handler om han. Gravsteinen hans har endelig kommet. Det har blitt en liten feil med bildet vi skal ha av han der, så jeg kan vise dere når alt er blitt ordnet. Synes i allefall steinen var veldig fin, og verdig en prins som min.


Men såklart, når gravsteinen kommer, så blir man veldig lei seg og kjenner på at man faktisk har barnet sitt i en kiste under jorden. Det er ikke sånn det skal være.
Jeg har fortsatt ingen Jesper-følelse når jeg er på graven. Han er ikke der, men han er i leiligheten vår, og jeg tenner lys på kommoden hans ofte, og da, da er han her.
Og i hjertet mitt bor han også, for alltid. Fineste mykeste veslegutten min.

Når jeg skulle skrive litt om optimisme, så er det bare å begynne å skrive om Tilde med en gang. Hun er i allefall fylt med optimisme og en glede jeg ikke har sett maken til. I dag fikk hun se snø for første gang (som hun husker på i allefall), og hun lo og frydet seg. Det var stas å ta på snøen, selv om det var veldig kaldt. Og hun stod i barnehagen å gråt og ropte "ut ut ut ut", da jeg leverte henne. Jeg gleder meg til å være ute i vinter sammen med henne. Lage snømann, ake, gå turer.
Blir virkelig noe helt annet nå som hun kan å gå også. Det blir en fin tid, tror jeg. 
Selv om jeg ikke er glad i vinter.


Her er noen vinterbilder fra tidligere i år.


Det første Tilde sier etter hun har spist middag er "bade". Det har blitt et fast rituale her i huset. Og egentlig er jeg veldig glad for det. Etter middag ser hun ikke ut. Det er mat over alt, og det er mye lettere å få vasket henne ordentlig mens hun bader, enn å ta frem en klut utenom. Bading er nemlig tipp-topp, og jeg får lov å vaske ansiktet og hender og det som er, så lenge hun får sitte å plaske og leke seg med skummet.
Men tar jeg frem en vaskeklut ellers, så er det ramaskrik.


Mat og skum og kliss i skjønn forening. Men hun er jo smellvakker, og herlig. Hun kommer unna med litt mat i ansiktet denne jenta ja ;-)  Og når jeg først er i gang med å føle meg litt lettere i topplokket, så kommer en liten liste over hvorfor dagen i dag kjennes bedre ut.

  jeg kjenner meg gladere enn på lenge og jeg har ny energi.

Jeg skal nettshoppe etterpå, hurra.

Jeg tror jeg vil sitte igjen med en god følelse når husarbeidet er overstått.

Det ble så lyst og fint ute når den første snøen kom.

At Tilde er min og frisk og fin.

Språkutviklingen hennes er helt fantastisk. Hun er knallflink.

At jeg har verdens beste kjærestemann.


 
Ha en kjempefin onsdag

tirsdag 19. oktober 2010

Obduksjonarapporten.

Sykehuset gir meg mange minner jeg helst skulle vært foruten. Mange  triste og fæle tanker, og det føles rart å skulle være tilbake. Tilbake uten Jesper. Det mangler noe, noe viktig.
Å vite at dette er den aller siste samtalen vi skal ha der, så er det takk og farvel etterpå.
Nå er livet med Jesper over der også. De siste prøvene er tatt, nå vil det ikke bli gjort mer.

Jeg biter negler, kjenner meg kvalm. Er nervøs. Tror ikke det har kommet noe nytt. Er allikevel spent og undrer.Tenk om, Jeg hater å sitte på venterommet, vente og vente. Jeg er utålmodig, rastløs. Vil vite. NÅ.

Legen møter oss. Hyggelig dame. Ser på oss og smiler, sier "hei, bli med meg".  Vi følger etter. Langsomme skritt i korridoren. Rekker å tenke mange ting. Kjenne på sykehuslukta. Bli mer kvalm.

Vi setter oss på kontoret hennes, og hun tar frem obduksjonsrapporten. 7 sider med funn om Jesper. Hun begynner å lese.

Veggene er grønne, jeg ser mye på veggene. Prøver å puste normalt. Er så kvalm. Lytter.

"Migrasjonsforstyrrelser i hjernebarken" sier legen. Jeg har hørt ordet før, men vet ikke hva det betyr. Tenker at jeg må hjem å google. Prøve å forstå. Legen sier mye uforståelig, mye er latinsk. Jeg prøver å forstå, får med meg det meste, tror jeg.
Blir litt sliten, tenk om jeg går glipp av viktig informasjon? Ber henne skrive ut rapporten til oss også. Må hjem, lese selv, google.


Migrasjonsforstyrrelser.  Hjernebark. Svært alvorlig. Sjelden. Dødsårsak. Migrasjonsforstyrrelser. Bakterieinfeksjon. Lungebetennelse. Epilepsi. Oksygenmangel. Migrasjonsforstyrrelser. Asymmetrisk hjerne. Lindrende behandling. RS-virus, høy feber. Spasmer, innsunken thorax anteriort, svinn av hjernevev, dårlig metning. Migrasjonsforstyrrelser. Ernæringsvansker. Psykomotorisk utviklingshemning. ALVORLIG. Respirasjonsvansker. Avflatet bakhode. Migrasjonsforstyrrelser.


Jeg henger meg opp i det nye ordet, migrasjonsforstyrrelser. Det er et nytt funn. Noe nytt med Jesper.
Men allikevel noe som ikke gir noe svar. Legen sier hun skjønner hvorfor han var som han var. Det forklarer symptomene hans. Ingenting mer. Vi sitter igjen med enda flere spørsmål, men ingen kan gi oss noen svar. Det er bare sånn. Sånn ble det. End of story.
Hvorfor han har hatt dette, hva er årsaken? Ingen vet. Jeg må allikevel spørre.

Hun ønsker oss lykke til videre. Vi går ut av sykehuset. Trekker inn frisk høstluft. Tankefulle.

Det kom aldri noen godord om Jesper. Hans varme og evne til å gi håp, styrke og omsorg.
Det eneste som kom var migrasjonsforstyrrelser.

mandag 18. oktober 2010

Monday morning blues

Ja, i dag er en litt annerledes dag kan man si.
Vi skal på sykehuset å få høre obdukjsonssvarene til min vakreste. Jeg gruer meg. Endelig er de her, men allikevel, det blir vanskelig tror jeg.
Jeg ser frem mot å få svar, det er klart. Å gå leve i uvisshet er jo ikke bra, men jeg tror ikke nødvendigvis vi kommer til å få så mange svar. Og at samtalen bare blir om hva som var galt, hva som ikke fungerte, og at det blir mye negativitet. Det kommer sikkert til tøft.

Jeg vil bare sette meg ned i stolen, og høre at legen kommer med rosende godord om gutten min, er så lei av at det alltid skal være i fokus hva som ikke var bra med han. Og nå, når det ikke er mer å gjøre, så er det ikke noe særlig å igjen må høre på alt som er feil, alt som var så riv ruskende galt.

For han var jo verdens fineste. Han var helt unik, mykere enn de fleste, og det fantes ikke noe ondt i han. Han smilte det vakreste smil, og de blå øynene kunne stråle de også, mange ganger. Det er mye vakkert å si om Jesper, og i dag trenger jeg å høre noe. Noe som ikke handler om sykdom, død og sorg. Noe vakkert, noe betydningsfullt, noe som gir meg litt piffen til å komme meg opp fra kjelleren.
Men, når jeg skal på en slik samtale, så vet jeg jo at det vil bli snakk om bare vanskelig ting. Jeg stålsetter meg, jeg skal jo få det til. Men jeg håper, som jeg håper, at det også kan komme noen fine ord om han. Om at han blir tenkt på, at han er savnet der også. Sykehuset var jo hans andre hjem, dessverre.
Legen vi skal til i dag er Jespers gamle lege. Et fint menneske jeg vet var glad i Jesper. Hun var også i begravelsen hans, og det er visst ikke så veldig vanlig, så jeg har jo et håp at det kan komme noen rørende ord om han også.

Ja, litt morrablues her..

torsdag 14. oktober 2010

Snart helg.

Skal prøve å være litt mer positiv enn forrige innlegg, selv om jeg kanskje er på samme sted i dag også. Kanskje litt mer positiv allikevel, bittelitt? 
For snart er det helg, og jeg gleder meg sånn. Helg er så deilig. Særlig når man har litt planer og tror at helgen skal bli kjempefin. Og det blir den nok :)
Kjærestemannen skal ha guttekveld med et tonn øl, og etterfulgt av konsert med gruppen Kvelertak, så jeg og Tildus drar på besøk hos søsteren min og overnatter der i stedet. Tror ikke Kvelertak-vorspiel høres så veldig festlig ut nemlig ;-)
Og på lørdag har jeg store planer om å shoppe masse. Til meg selv, og ikke bare til Tildusen min. Gledings sier jeg bare! Ellers tror jeg det blir mest avslapning og Tildekos i helgen. Jeg føler jeg ser henne så lite hver dag, så helgene blir veldig viktige. Familietid er hellig, koselig og knall :)

 For som dere ser, så er vi en fantastisk fin familie, som er svært fotogene ;-)


Bildet er tatt av fotograf Mona Nordøy.



Edit: Jeg vant forresten enda en give-away i dag, og det ble jeg såå glad for. Sjekk ut denne bloggen, jeg har akkurat oppdaget den, og liker den veldig godt.  Sheneligans har KUL smak. 
(Jeg ønsker meg stor paraply- bildet, det var skikkelig tøft.)


onsdag 13. oktober 2010

Menneskers psyke.

Alle har det, noen er som meg, født med et ekstra bekymringsgen. Andre er litt tøffere, og har sterk psyke. Det er noe som virkelig står høyt på ønskelisten min kjenner jeg. Det må føles så uendelig mye bedre å gå rundt uten å tenke det verste, bekymre seg og kjenne at man har hjertet i halsen, gang på gang. Særlig når bekymringen ofte er grunnløs.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor sliter noen mennesker, mens andre ikke skjønner engang hva man snakker om? Jeg har vært født med dette bekymringsgenet lenge før jeg fikk barn. Det ble mye verre etter jeg fikk barn, og naturligvis enda verre etter at Jesper døde.
Og jeg prøver hver dag å bli sterk, og bli flinkere til å mestre paranoide tanker, men det er ikke bestandig like lett, og det innrømmer jeg gjerne.

Noen dager er jeg flink. Kanskje fordi jeg har sovet en hel natt, og ikke fått styrt innom bekymringsavdelingen i hodet mitt.
Andre dager er jeg ganske skjelven, og klarer å finne noe skummelt i selv de tryggeste ting.
Irriterende slitsomt.

Dagene flyr avgårde, en etter en, Jespers liv blir stadig lengre unna, og savnet blir annereldes. Av og til føler jeg at jeg savner han mye mer enn like etter han døde, mens andre ganger føles det som om ting går fremover. Akkurat som psyken min. På villspor. Berg og-dalbane. Jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil. Eller, jeg vet hva jeg vil, men har ingen anelse hvordan jeg skal nå dit.


 Det er ikke rart man føler seg hjelpeløs og trist når man har mistet noe så fint? 

Det som ofte kan være litt vanskelig med å slite psykisk, er at andre ofte ikke ser det, og ikke ser at man trenger litt ekstra av og til. Når man brekker foten, er det synlig for alle, og alle vet at det gjør vondt. Mennsker hjelper til, fordi man ønsker at man skal bli fort frisk igjen, slik at en kan gå videre i livet, uten gips på beinet. Men jeg ønsker også å gå videre i livet, uten en usynlig gips rundt hele kroppen. Det er likefullt en sykdom å slite psykisk. Det kan gjøre innmari vondt det også. Og man trenger andre menneskers hjelp for å bli frisk.

Nå har dere som har fulgt bloggen min lenge, kjenneskap og forståelse hvorfor jeg er som jeg er, men jeg vet at jeg neppe er alene om å ha tøffe dager.

Galgenhumor er mitt viktigste redskap for å få sterkere psyke. Le masse, og prøve å spøke litt om det man er redd for. Det funker, og det gjør at jeg som regel er veldig glad og smilende, selv om jeg kan ha det turbulent inni meg.

Øyne kan smile, munnen kan le,
men sorgen i hjertet kan ingen se.







Hvil i fred lillekjæresten min, tenker på deg og savner deg hver eneste dag.

søndag 10. oktober 2010

Jeg vant!

Jeg pleier aldri vinne noe, aldri.
Men denne gangen vant jeg noe som betyr ganske så mye for meg, nemlig litt kjærestetid. En utrolig fin og hyggelig premie.

Hos FruFly var det en konkurranse om å vinne en Staycation. Les om det her.

Tenk at jeg skulle være så heldig å vinne, det er nesten ikke til å tro. Kjærestemannen ble også veldig glad, og vi gleder oss kjempemasse.

FruFly har en urolig fin, vakker, rørende og inspirende blogg jeg har fulgt lenge. Jeg anbefaler de som ikke har vært på bloggen til å ta en titt.

Helga vår.

Ja, den ble vel ikke heeelt som planlagt, men allikevel ganske fin.
Tilde har blitt tatt av trassen, og hele lørdag formiddag bestod av det. Litt slitsomt, litt morsomt, og litt rart. At den lille jenta mi skal løpe som en villmann, frem og tilbake, i ti minutter fordi hun ikke fikk lov å åpne ei skuff. Hvor rart er ikke det? Men også litt morsomt, jeg må innrømme at jeg lo litt når hun sprang som en galing frem og tilbake mens hun hylte. Det så helt vannvittig ut. Også er det jo helt normalt, og alt som er normalt er en glede i mitt sinn.
Jeg har aldri sett noen så sint, heller ikke noen som løper så fort. Håper ikke dette fortsetter, selv om jeg vet at det vil det, og i følge noen skal det bare bli verre og verre ;-)

Utenom slike anfall, som vi har hatt en del av i helgen, så har vi hatt det relativit bra, sett bort fra sykdom. Skal visst aldri bli frisk, jeg.. Kjenner jeg begynner å bli en smule deppa.
Skogsturen ble også utsatt. Vi får det sikkert til en annen gang :)

Vi har vært på en liten shoppingrunde, kjærestemannen har laget nydelig indisk mat til oss og vår fantastiske Siri-venn. Vi har kost oss med ny tv-serie på tv, hatt dype og vanskelig samtaler, som også er viktig for meg å ha. Og ledd og kost oss.

I dag har vi vært på besøk hos Tildes oldemor. Stor stas. Hun elsket å være der, og oldemoren forguder Tilde. Det er tøft for hennes oldemor om dagen, så det var et stort lyspunkt å få besøk av ei aktiv og veldig blid Tilde. Vi har allerede avtalt at vi skal komme neste uke også, så hverdagen hennes ikke kjennes bare vanskelig ut. Det er noe med å være gammel og ha enda eldre søsken som er fryktelig syke.

Etterpå dro vi videre til et vennepar og koste oss. Jeg var slappesen, og sov i sofaen ei stund. Mangler energi, og bare kjenner at jeg hvile meg for å få dagene til å bli bra. Vi fikk servert nydelig middag. Både hjort, due, rype og kylling. Det var himmelsk, og herlig selskap. Jeg var kanskje ikke så veldig hyggelig selskap da, som lå som et slakt i sofaen og sov...

Nå har vi kommet hjem, og skal se litt på tv. Jeg har egentlig tusen andre ting jeg skulle ha gjort, men jeg har null ork. Husarbeidet forsvinner jo ikke, dessverre. Så jeg får vel sjansen til å gjøre litt slike ting i morgen.

Håper dere har hatt en fin og innholdsrik helg med masse latter og hygge :)

fredag 8. oktober 2010

Fotograf Mona Nordøy

I forbindelse med artikkelen som er i bladet HENNE i disse dager var vi så heldig å få fotograf Mona Nordøy på besøk. En energisk, hyggelig og utrolig flott dame, som tar veldig vakre bilder.

 Synes disse bildene er så fine. Føler de sier mye. Kjærlighet og glede. Ektefølt.

 Dette bildet var det mest rørende bildet jeg har sett på evigheter. Tilde pleier ofte å peke på Jesper og vet så godt hvem han er, selv om hun ikke husker han. Og her har vi nok spurt henne hvor han er, og hun viser stolt frem. Jeg blir veldig sentimental og får tårer i øynene hver gang jeg ser dette bildet.
Virkelig et magisk øyeblikk, er dere ikke enig?
Tilde pleier ofte å kose med denne puta vi har fått i gave fra en nattevakt Jesper hadde. Puta er så nydelig, og det er vakkert å se når Tilde ligger og koser på ansiktet til sin nydelige storebror.
Kan det kalles søskenkjærlighet, selv om hun ikke husker han? Kanskje ikke, men det er i allefall hjertemedisin å være vitne til. Tilde er svært omsorgsfull, selv om man kanskje ikke tror det ved første øyekast ;-) 

Fotograf Mona Nordøy har en egen hjemmeside der hun har mange flotte bilder dere kan se.
Den kan dere besøke her

Ønsker dere en fin fredagskveld, og en nydelig helg.
Vi har planer om skogstur, vennebesøk, avslapning, bli frisk og mye familiekos.

onsdag 6. oktober 2010

Høst

Jeg er nok ikke et utpreget høstmenneske, men jeg finner sjarm ved hver årstid. Høsten er en kjempefin tid til å være ute på. Ikke for varmt, ikke for kaldt, og mye som skjer i naturen.

Tilde synes det er fasinerende å se på blader som faller ned fra trærne og ta på de. Plukke de opp og rive de i stykker. Kaste de i været mens hun ler. Hun er et nysgjerrig lite vesen, og det er deilig for mammahjertet å være vitne til.


Jeg er også veldig glad for at hun står ved stadighet ved ytterdøren og sier "ut ut ut". Det er mange sanser man får bruke i naturen, og kroppen blir sterkere ved å få gå på alle de forskjellige veiene med ulendt terreng. Hun elsker å gå i oppoverbakker og nedoverbakker, og jeg ser hun blir flinkere for hver dag. Nå løper hun snart over alt, mens mammaen henger bak og roper "Tilde, veeeent".

Det er en så fin alder hun er i nå. Hun viser en enorm forståelse, og hun blir ikke lengre frustrert over at vi ikke skjønner hva hun mener. Hun er stort sett veldig glad og prater masse. Latteren er alltid rundt henne. Enten ler vi av hennes rare påfunn, ellers så ler hun den smittende latteren sin. Alt annet en feminin er den ;-) Hun er til de grader mitt hjerteplaster. Ingen andre enn Tilde kan lindre et mammahjerte som tenker på han som ikke er her. Hun erstatter han aldri, men hun gjør hverdagen lettere. Uten henne tør jeg ikke tenke på.


I dag har jeg vært hjemme fra jobb. Ble sykmeldt noen dager. Føler meg litt bedre i dag, men kjenner at bihulebetennelsen stadig forverres. Heldigvis er både ørebetennelse og halsbetennelse bedre, og jeg har klart meg for første dag på nesten 2 mnd uten smertestillende. Håper bare at antibiotikaen fungerer denne gangen nå *bank i bordet*

Høsten er jo som kjent årstiden for sykdommer. I allefall alle slags forkjølelser. Det er vel det jeg liker minst med høsten. Og de siste årene har jeg hatet høsten for det. Jesper ble så syk når han ble forkjølet, og han døde jo av et virus andre barn lett takler uten sykehusopphold. Han ble lagt på pustemaskin når han hadde et helt vanlig forkjølelsesvirus. Kroppen hans taklet det ikke, og jeg synes at høsten er en påminner om en vond tid. En tid full av smerter og ubehag, en tid hvor vi nærmest bodde på sykehus.

På mange måter er jeg glad den tiden er over, at vi slipper den delen med høsten. Men jeg må jeg innrømme at jeg kjenner ekstra på savnet når det er forandringer fra det "normale". Det som ble vår hverdag, den er over, og vi må begynne på nytt. En ny start sier mange, men det er vondt å gå videre uten han. Jeg må lære å leve livet på en annen måte, og det kjenner jeg at øvelse må til.
Dette er min første høst uten han. Forhåpentligvis skal vi ikke på sykehuset denne høsten, og denne høsten skal være slik den er for familier flest.

Men han er ikke her.

Og det blir jeg tankefull over. At jeg skal jobbe denne høsten. Bringe og hente i barnehage. Handle middag. Rydde. Normalitet. Rart. For oss allfall. Savn. Sorg. Vanskelig.


Jeg er så glad for at Tilde er i en så fin tid nå, slik at høsten også kan være en påminner om det. 
Høsten har en fortid, men også en fremtid. 


tirsdag 5. oktober 2010

Ting jeg blir glad av i dag

Jeg blir kjempeglad når jeg kommer i barnehagen, og Tilde lyser opp og løper i mot meg og sier "mamma".
(Nå har hun droppet å si pappa, og kaller alle for mamma i stedet ;-) Perfekt for meg)

Jeg kjenner at jeg blir glad når jeg ser at utedressen hennes er møkkete, skoene er møkkete og hun har maling på hendene. Hun har lekt seg, rørt seg, kost seg. Herlig.

At Tilde er akkurat den hun er, helt unik og fryktelig morsom. Jeg er så stolt.


Å få så mange fine tilbakemeldinger på artikkelen i Henne gjør meg også glad i disse dager. Det er godt å vite at den blir lest, og at Jesper igjen berører hjerter til andre mennesker. Det er en viktig historie synes jeg.

At vi (eller kjærestemannen) har satt opp skoskapet i gangen. Det ble mye ryddigere og hyggeligere i vår lille trange gang.

At paraceten endelig virker kjenner jeg gjorde noe med humøret i allefall ;-)

Et glass brus til kvelds.



 Jeg må innrømme at jeg liker at Tildusen er rampete i blant, og at hun er sta og bestemt. Hun vet hva hun vil, og det er en fin egenskap.

At hun reiser seg opp i stolen sin og sier "sætt dæ Tilde" hvert eneste måltid er også noe jeg trekker på smilebåndet av.

Selv om jeg kjenner at dagene mine er mest preget av sykdom og frustrasjon pga nettopp det, så er det viktig å finne gleder, lyspunkter og litt optimisme også. Så det har jeg tenkt å være litt flinkere til.

Hva har gjort deg glad i deg?



mandag 4. oktober 2010

Advarsel: et syteinnlegg.

Er hjemme fra jobb i dag, er fortsatt syk, og har vært hos legen, igjen.
Ørebetennelse og halsbetennelse var det denne gangen, og jeg kjenner at jeg holder på å få bihulebetennelse- igjen. Har akkurat blitt ferdig med en antibiotika, så er det bare å starte på en ny, og i mellomtiden rekker jeg jo ikke å bli frisk. Utrolig kjedelig.
 
Er så ufattelig lei av å kjenne at kroppen ikke fungerer. Jeg føler meg trøtt, slapp og er svimmel. Tungpustet og hjertebank bare jeg går litt, jeg har leddsmerter og føler meg varm og skjelven. Null energi og vil bare ligge på sofaen. *syteklage*
Og det ser ut som at kroppen min hilser alle virusinfeksjoner velkommen med en gang. Hurra for det, og velkommen skal dere være.
(ja, jeg vet det er normalt å bli dårlig når man begynner å jobbe i barnehage og har en liten en som også går i barnehage, jeg begynner bare å bli en smule leeeei, 2 mnd er mer en nok)

Sur og frustrert, jeg? Neida.. ;-) Ikke i heletatt.
.
Jeg har avtalt med legen at jeg skal begynne nedtrapping av nesesprayen når jeg blir frisk igjen (skrev jo et innlegg om det tidligere). For nå har jeg jo rett og slett blitt totalt avhenging, og blir tett i nesa pga den også. Den tid, den sorg, har jo blitt veldig glad i min følgesvenn Otrivin nå  ;-)

Kunne ikke klart meg uten.


Ja, dette ble et gigantisk syteinnlegg som jeg advarte om. Jeg måtte bare. Ut med frustrasjoner over å ikke kunne yte det maksimale, dårlig samvittighet ovenfor Tilde, kjærestemannen, jobben, husarbeid...

I morgen blir det andre boller, da skal jeg være glad og full av energi, og på jobb, for tenk. Basta.

Ellers må jeg bare nevne at det ikke blir noe gavehandling til gaveleken jeg hadde på bloggen min før jeg er frisk igjen. Jeg har ikke ork til shopping i disse dager, og jeg har så lyst til å finne noe dere vil like. Håper dere er tålmodige sjeler, og at det er greit at det blir litt ventetid. Forhåpentligvis fungerer denne kuren jeg fikk nå, og jeg er frisk på no-time.


Bildet har jeg funnet på nettet her som også har en artikkel om fy-fy-bruken av styggedommen nesespray.

Mer fornying.

Jeg fikk en veldig hyggelig mail i dag, av ei jente som hadde sett et sted at jeg ikke var helt fornøyd med min tidligere header.
Jeg følte at det manglet en god del, men ante ikke hvordan jeg skulle fikse på det problemet. 
Slike ting kan jeg overhodet ikke lage selv.

Hun sa at hun godt kunne lage en til meg om jeg ville, og det ville jeg jo selvfølgelig.
Jeg ble så glad da jeg fikk den mailen.


Kristin heter den snille, flinke og veldig koselige jenta som har laget den til meg, hun har en egen blogg, og den kan du besøke her

Tusen takk Kristin, jeg er så takknemlig, rørt og glad for at du spurte, og det har vært så innmari koselig å chatte med deg i kveld. Er kjempefornøyd med den nye headeren, du har virkelig gjort en knalljobb!

søndag 3. oktober 2010

Vi er med i bladet HENNE denne måneden.

Om du har lyst til å lese vårt tredje og avsluttende kapittel er vår historie i bladet Henne denne måneden. Det er en litt annen vinkling enn de forrige artiklene, og handler også om to andre familier som har mistet sitt syke barn, og fått friske i etterkant. Sterke historier.

Jeg har lovt flere ganger å legge ut de andre artiklene, og det skal jeg prøve å få gjort. Det blir neppe i dag, men de kommer.

I mellomtiden kan du løpe på en kiosk, lese et fersk Henne og legge deg på sofaen under et pledd. Her er det i allefall typisk høstvær, det blåser kaldt og jeg skal pleie mitt syke legeme under et pledd med en god varm kopp te :)

God Søndag alle sammen.

lørdag 2. oktober 2010

Helg.

Deilig med helg. Jeg som før hatet helgene, lever nå for de. Kvalitetstid med familien er gull verdt. Det er så mye mer man rekker å gjøre og vi kan være så mye mer sammen med hverandre, bare synd at tiden flyr hver eneste helg.
Også er det relativit godt å få sove lengre enn 05.30 også, for i helgene bytter vi på å stå opp med rampusen vår.



Vi har i grunn ingen store helgeplaner denne gang. Vi skal besøke foreldrene mine etterhvert, og slappe av. Jeg er fortsatt syk, slapp, tett, hoster og orker ikke noe særlig, så da skal det bli godt med ivrige  besteforeldre kjenner jeg. Jeg håper immunforsvaret mitt blir verdens beste snart. Er så lei sykdom.

Tildusen er heller ikke i form, og har vært syk i nesten 2 mnd. Ja, ikke feber og sånn hver dag selvfølgelig, men det er liksom ett eller annet hele tiden føler jeg. Når hun blir bra av et virus, kommer det ett nytt et snikende. Og jeg tror jeg får akkurat de samme rundene som Tildusen min. 
Disse virusene er ganske smittsomme merker jeg.

Nå er det øyekatarr som ikke gir seg, og hun hoster til hun kaster opp, stakkars lille, og hun har en snørrproduksjon som heller ikke avtar med det aller første. (En typisk barnehagestart med andre ord.) Hun sover forferdelig dårlig på nettene, og er stort sett oppe sammen med oss rundt midnatt, for da har hun som regel hatt en skikkelig hosterunde i sengen og er så lei seg. 
Og det tar en god stund før hun da sovner igjen, for å så være lys våken rundt 5. 

Gjeeesp sier jeg bare;-)
Det er vel bare sånn det er, at det første året i barnehagen er preget med mye sykdom, så da blir det vel verre før det blir bedre igjen, da. 
Og immunforsvaret blir sterkt og godt av alle disse virusene, så det er jo ikke bare et onde å være syk heller. Det er vel en tid for alt, jeg er bare så utålmodig og rastløs, og vil at vi skal være friske alle mann. Kjærestemannen har sluppet unna da, heldigvis.


 Men det er jo alltid tid til tøys innimellom, heldigvis.


Nå sover både kjærestemannen og Tildusen. Jeg vasker og tromler klær, spiser sjokolade (fy), og drikkr brus (mer fy). 


God helg alle sammen, noen som har spennende planer foran seg?