Tregest i nato?

Det går ikke så fort i svingene her på bloggen. Begynner å bli litt småhektisk å få tid til alt man vil. Særlig når man har en smule nedsatt energinivå på kveldstid, og ellers er opptatt.
Man jobber på dagen, er mamma til den store gullmedaljen når man kommer hjem fra jobb. Så skal man gjerne gjøre litt husarbeid, lage mat, jobbe litt mer igjen når kvelden har kommet.
Og plutselig så ligger man på sofaen og sover.

Jeg har vel aldri lagt meg så tidlig som jeg gjør nå, og det er i grunn ikke helt frivillig. For jeg sovner på sofaen stort sett hver kveld, og det har jeg jo ikke planlagt. Kroppen slutter visst plutselig å virke når jeg får satt meg ned og skal slappe av. Går rett i dvalemodus.

Kameraet ligger med mange nye bilder jeg kunne tenkt å dele med dere, og jeg har en ny gavelek jeg skulle i gang med forrige uke. Tregest i nato? Ja, jeg tror jeg kan få den tittelen. *sukk*

I dag har vi hatt besøk av fotograf, og det var faktisk ganske så hektisk. Så nå er jeg sliten gitt.
Håper det ble noen fine bilder i allefall.
Vi skal være med i en ny artikkel i bladet HENNE, det er derfor vi har hatt journalist og fotograf her. Spennende. Skal komme mer tilbake til det senere, om noen lurer?

Da er min lovnad at jeg skal prøve å få lagt ut både nye bilder og arrangere en ny gavelek i løpet av de førstkommende dagene. Nå roper husarbeid på meg. *dobbeltsukk*


Ha en superfin tirsdag alle sammen.

Uka som gikk så fort..

I morgen er det jammen meg fredag, og uka begynte jo i går, eller? Tiden har i allefall fløyet denne gang, og jeg kjenner at jeg gleeeder meg sånn til helg nå.
Har fått fylt denne uka med masse forskjellig, og det er nok derfor den har gått så fort.
Jeg har hatt vennebesøk og storkost meg med skravlings og snop, vært ute å spist og shoppet mye mer enn jeg trengte, men blir jo i så godt humør av det. Og i dag har jeg hatt besøk av en journalist. Spennende.

Helger har plutselig blitt så mye mer kjærkomment enn hva de var før. Helg betyr Tilde-tid nå.
Jeg ser jo henne så fryktelig lite, hun er i barnehagen 7 timer hver dag, og det er timer jeg virkelig skulle ønske jeg var sammen med henne.
Hun legger seg jo 18.30, og da blir det jo ikke mange timer hun er med meg.
Så når helgen kommer, så får jeg være sammen med henne hvert eneste minutt, og jeg elsker den tiden vi har sammen. Den er dyrebar og hellig.
Hun er ei klok jente, Tilde-min, og det blir bare mer og mer morsomt å være mammaen hennes. Hun er aktiv som bare det, og stort sett bare blid.
Når jeg kommer for å hente henne i barnehagen bobler mammahjertet over av stolthet.
Den perfekte jenta som stabber seg avgårde, prøver å løpe mot meg, fordi hele ansiktet stråler når hun ser mammaen sin, og hun kan ikke komme fort nok frem. Det er fullkommen lykke det, å se det store smilet, de glade øynene, og hendene som holder hardt rundt halsen min når hun løftes opp. Det er dagens høydepunkt.

For hun er ikke like blid resten av dagen, og ikke er hun så overlykkelig for å se meg heller når vi har kommet hjem. Hun er så sliten etter en lang dag i barnehagen, og når man er sammen så få timer i døgnet, så er det ganske trist at det er de timene hun er mest sur og lei. Jeg regner med det er flere som har det sånn?
Men hvordan kan man løse dette, slik at hjemmetiden etter barnehagedagen ikke er så slitsom?
Jeg aner ikke. Vi jobber jo samtidig som hun er i barnehagen, og vi har kortet ned dagene hennes så mye vi kan. Er veldig mottakelig for tips i allefall. Er så kjedelig at det er gråting og sutring stort sett hver ettermiddag.

Heldigvis vet jeg at i helgen skal vi få to dager med fullkommen lykke, hele tiden.
Og som jeg ser frem til det.
Skulle ønske det var flere helger gitt ;-)

Barnehagelivet

Det kan være slitsomt, selv om det er veldig gøy å være i barnehagen, er det ikke bestandig vi er like fornøyd med å være hjemme. Først da tror jeg hun kjenner hvor sliten hun er. Og når man ikke får viljen sin, så kommer dette sutreansiktet frem.
"men mamma, jeg VIL smøre leverpostei på sofaen!"



Det som også er litt deilig når Tilde har kommet hjem fra barnehagen, og vi voksne i hus har kommet hjem fra våre jobber, vi har lagd og spist middag, og Tilde har fått pysjen på seg, da sitter vi ned og ser på tegnefilmer. Da er det fred og ro, ingen som gråter, ingen som klager.
Tilde er tv-slave, og kan sitte leeenge. Kanskje ikke en god ting, men etter en svært hektisk dag, så er det greit ;-)


For meg så blir hun bare vakrere og vakrere. Og jeg er så uendelig glad i dette lille mennesket som betyr ALT.

Av og til, så koser vi oss med rosiner til tegnefilmene, det er visst utrolig godt i følge Tilde, og hun kunne sikkert ha spist hele esken om hun hadde fått lov.
Jeg synes at jeg ser henne så utrolig lite om dagene nå, og tenker litt mye feil når det kommer til oppdragelse.
Er jo så trasig å høre på den sutringen hele ettermiddagen, så jeg gir henne rosiner, setter på tven, og plasserer Tildusen i fanget mitt, så kan vi heller kose oss litt sammen. Da blir hun nemlig så fornøyd. Når jeg er sammen med henne, vil jeg helst at det skal være velstand i huset.
At jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste er helt sikkert.
Hun kan jo ikke få viljen sin hver gang.
Jeg får prøve å tøffe meg opp ;-)



Barnehagepersonalet sier at Tilde er ei aktiv tøtte. De må følge med henne hele tiden. Det er full fart, og hun er ei skikkelig klatremus. Hun klatrer ut av stolen sin, ut av husken, hun tror fortsatt at hun kan gå ned trapper uten å holde seg, og at hun mestrer å gå ned bratte skråninger.
Og her hjemme stuper hun kråke i sofaen. Ikke rart man blir sliten. Hun sitter jo aldri i ro.
Derfor er det ekstra godt med denne tvstunden på kveldene, for mammaen og pappaen i huset blir jammen slitne de og ;-)



Hun babler og prater i ett sett nå, men det er ikke mange ord jeg forstår. Er det litt sent? Hun er tross alt 15 mnd. Hun har sitt eget språk, der hun både stiller spørsmål og snakker og kjefter, veldig lett å høre på tonefallet om hun spør eller kjefter på meg, men hva hun sier aner jeg ikke.
Hun kan si mamma og pappa, men sjelden hun sier det til oss. Hun sier ellers takk, ætdo (værsågod) se, der, heste (til hest), tatte (katt). Kanskje noen småord til, men er jammen ikke sikker.
Hun viser at hun forstår mye av det vi sier, men jeg må innrømme at jeg gleder meg veldig til pratingen kommer igang. Hun har tydelig mye på hjertet, for hun babler hele tiden.
Og etter en barnehagedag er hun proppfull med ting hun vil fortelle oss. Hun peker og spør og ler og er så herlig. Barnehagelivet er nok godt for Tilde, selv om det blir litt lange dager, og er hektisk for store og små.

Når er det vanlig at de begynner å snakke? Er nok veldig forskjellig, men jeg lurer jo på om Tildusen min har litt tungt for det ;-)

Neste uke kommer en ny gavelek, så følg med :)
Jeg skal i bryllup og tar bloggfri til over helga, så ønsker alle en god helg og håper at solen skinner på dere,og i dere.

Sliten

SAVN

I kveld kjenner jeg det dunker i hodet, øynene er trøtte og jeg mangler energi.
De paranoide tankene dukker opp, en etter en, og jeg blir enda mer sliten.
Er ingen spesiell årsak som gjør at jeg er sliten, er nok bare litt av alt. Kroppen er nok ikke vant til å jobbe helt enda, for hodet har jo vært en helt annen plass så lenge.
Jeg er flink til å skru av de vanskelige tankene når jeg er på jobb, for jobb ER jobb.
Men da blir det litt ekstra kaotisk de dagene jeg lar tankene slippe til. Ekstra klaustrofobisk på en måte. Vanskelig å forklare, men ting føles ikke supergreit da.

Så synes jeg at jeg ser Tilde så forferdelig lite, og det plager meg litt.
Skulle ønske jeg kunne korte ned barnehagedagene hennes, men jeg må jobbe, og det må også kjærestemannen.
Synes det er trasig at de i barnehagen ser henne så mye mye mer enn vi foreldre gjør.
Jeg savner henne hele tiden, jeg. De er SÅ heldige som får lov å være sammen med det fantastiske lille mennesket en hel dag. Det må jo være luksus.

Tilde gråt så veldig da jeg gikk fra henne i barnehagen i dag, og mammahjertet blir så lei seg. Selv om jeg visste at hun kom til å gråte, fordi hun er ekstrem mammadalt og liker ikke at vi sier hadet. (Hun gråter til og med om jeg sier hadet og går på do)
Og jeg vet også at hun stortrives i barnehagen, og gråter ikke lenge etter vi går.

Det hjalp liksom ikke i dag. Det tok litt piffen ut av meg.
Jeg så for meg en liten forsvarsløs jente, gråtende og full av savn. Visste jo at det ikke stemte, sendte jo sms og ringte for å høre hvordan det gikk. Men i hodet mitt var det en annen film.
Filmen om paranoide Gøril og hennes vrangforestillinger.

Jesper i sin yndlingslek, noe jeg også savner så veldig.

Bare ikke min dag i dag.
Æsj.

Tror jeg skal finne sengen litt tidlig i dag, kanskje det hjelper med en ekstra dose søvn.

Mimring

Før man fikk barn visste man ikke hvor mye de skulle bety, hvor mye glede man skulle få oppleve. Hvor stolt man kunne kjenne seg, hvor takknemlig man ble fordi man var så heldig å få et lite menneske, som var sitt eget.
Man visste lite om hvor mye kjærlighet man kunne ha i seg, hvor glad man skulle bli i det vakre barnet man fikk. Kjærligheten var det største.

Man visste heller ikke hvor bekymret man skulle bli, hvor redd man kunne kjenne seg, liten og ensom med tårene rennende nedover kinnene. Angsten, frustrasjonen, alt sinne i kroppen.

Å få barn er bare helt nydelig. Det å få lov å ta vare på et lite vesen som man har båret under hjertet, det er det største man kan oppleve i sitt liv.
Om barnet er sykt eller friskt spiller ingen rolle når det kommer til kjærlighet. Jeg har alltid elsket mine barn like mye.
Men det å få barn betyr ikke bare ubetinget glede.
Særlig ikke når man får et sykt barn. Et barn som lever på lånt tid, et barn som du vet skal dø fra deg.
All kjærlighet på jord kan ikke rette opp i det. Det kjennes jo bare vondt.

Jeg sitter i sofaen og mimrer. Ser på gamle bilder av Jespersen min, og tenker tilbake til et liv vi aldri mer skal tilbake til.
Det føles som en evighet siden han forsvant, siden vi holdt han for siste gang, kysset kinnet hans og strøk over det myke håret.
En evighet har gått, og evigheten fortsetter uten Jesper.


Jeg savner ikke slike dager som dette bildet. Når han la på sykehuset, måned etter måned. Kjempet for livet sitt, kjempet med alt han hadde.
Alle kreftene i kroppens hans, de vil jeg alltid være ydmyk for. Han var den sterkeste i verden. Han levde videre, selv om alle spådde dødsdagen. Leger som sa at nå vil ikke Jesper være her i morgen, sykepleiere som trøstet oss foreldre som gang på gang trodde på legene. Visste de ikke at han hadde et ekstra pust? At han var seig?
For han vant de fleste kamper, og legenes spådommer om å bli maks et halvt år, ja, Jesper viste de hvem som var den sterkeste, hvem som ville leve.
Kanskje var det fordi han fikk så uendelig mye kjærlighet fra alle, at det var verdt all smerten?


Jesper sov mye av livet sitt, sov på sykehuset (som bildet her), sov i sengen hjemme dag og natt, sov i fanget, sov i barnehagen. Han trengte mye søvn for å klare de tøffe takene som ventet på han. Han fikk samlet ekstra krefter i drømmeland. Ingen var så nydelig som han når han sov.
Da virket han så fredfull. Og ingen kunne se at han var dødssyk.


Og når man mimrer, tenker på livet man hadde for en evighet siden. Ja, jeg vet at det ikke har gått mer enn et halvt år, men det føles lengre, i allefall i dag. Det føles som en et annet liv da jeg hadde han i fanget mitt og snusekoste han.
Uansett, da tenker man også på de fine stundene man hadde. Hvor fornøyd han var når han hørte vannet tappes i badekaret f.eks, for å bade var noe av det beste han visste, Jeppe-lille.
Kjenne det varme vannet rundt seg, det ga nok han en trygghetsfølelse. Ofte sovnet han også når vi badet. Han var totalt avslappet.
Det var alltid så deilig å se.
På bildet over her er han 8 uker, i en badebalje på sykehuset, og er så nydelig. Jeg vet knapt om man kan bli mer vakker?



En dag gammel, en fersk og ny skatt har kommet i verden.
Heldigvis vet vi ikke hvor tøft livet skal bli. Heldigvis kan man ikke se frem i tid.
Men allerede da vet vi at vi er de heldigste menneskene på jord som har fått den mest dyrebare gutten. Og vi er lykkelige. For å være mamma og pappa er det fineste man kan oppleve. Selv om livet er tøft og urettferdig, så fikk vi lov å gi all kjærlighet vi hadde i oss, og kjenne på hvor stolte man er over barnet sitt. For det er man, uansett hva livet tilbyr en.

Jeg ville aldri vært foruten deg Jesper, selv om jeg visste hva livet hadde i vente for deg, for oss.

Barnehagejenta

Det blir fort litt knall og fall når man begynner i barnehagen. Selv om selvtilliten er høy, så kan hun ikke løpe ned trapper enda.. ;-)
Tilde stortrives i barnehagen. De ansatte sier hun er tillitsfull og glad, og svært aktiv.
Jeg er så stolt over henne, synes hun er så flink, og hun overrasker meg stadig.


Supersøta mi. Her i vill dans hjemme på lekematta si. Hun har vært et stort smil siden hun begynte i barnehagen.


I barnehagen har de mange morsomme leker :)

Jeg er så veldig glad for at hun trives så godt. Det kan jo selvfølgelig skje at hun finner ut at det ikke er morsomt allikevel, men akkurat nå er vi alle høye på livet.
Mammaen i huset har nemlig vært svært spent på hvordan barnehagelivet skulle bli for Tildusen min. Hun har vært i en svært trassen periode med mye gråt, så gledet meg ikke akkurat til å sende henne i barnehagen. Det viste seg derimot at det var medisinen mot alt. Hun er glad, hun er overlykkelig faktisk, hun spiser som en hest, hun sover EN dupp, hun sover bedre på natten, hun sover lengre om morgenen. Og når hun blir hentet så babler hun ustoppelig på Tildespråket sitt, tydelig mye på hjertet denne jenta vår :)
Ja, jeg vet at hun knapt har startet, men la oss håpe dette varer.

Ei lita tøff ei på spasertur i barnehagen sin :)


Hvordan var barnehageoppstarten for dere andre som nettopp har begynt?
Flere som er like lettet og overlykkelig som meg?
Barnehage er fantastisk :)

Dårlig blogger.

Ja, jeg vet jeg er en forferdelig dårlig blogger om dagen.
Jeg er bare fryktelig sliten av jobbing, og at det er noe som fortsatt ikke er helt som det skal med Tilde-min.
Jeg kommer helt sikkert sterkere tilbake. Snart må jo kroppen min bli vant til jobblivet, og ikke sove-på-sofaen-etter-jobb-livet.
Og snart må jo Tilde være den gladlaksen hun egentlig er.

I morgen begynner hun i barnehage. Jeg har merket alt av klær, sko, smokker etc, og lagt frem barnehageklærne til i morgen. Litt vedmodig at jeg ikke skal være med henne første dagen, men kjærestemannen har lovt oppdageringer og bilder :)
Håper barnehagelivet vil bli veldig bra for henne.

Nå skal vi se serien "the bing bang", spise pizza og forgifte kroppen med litt pepsi max (avhengig). Tilde har allerede sovnet, og er totalt uslitt etter en aktiv dag i solen :)

Ha en fortsatt fin søndag :)

Tullete tanker

I kveld har det sneket seg inn noen tullete tanker i hodet mitt, igjen. Det er jo ikke sjeldent at det skjer.
Det har blitt mange av de etter at Jesper døde. Jeg vil nok også tro at det er vanlig.
At man får noen tanker som man før aldri ville ha tenkt.
Når man har opplevd det utenkelige, da begynner jo kverna der oppe. Selv om jeg føler meg svært så paranoid til tider, så prøver jeg å trøste meg selv med at det er normalt i min tilstand. Hva tror dere?

Jeg kjenner at jeg takler sykdom hos Tilde så utrolig dårlig, og det er de som fører til en god del paranoide tanker. Jeg kan jo forresten ha rare tanker om mye annet, men i kveld er det Tildes sykdom som opptar meg.
Jeg googler, og av og til kan det være veldig nyttefullt, men det er også mange historier der som skremmer. Og de historiene som skremmer, de leser jeg. De lever jeg meg inn i, og med de kan jeg gi Tilde en diagnose. Jeg blir plutselig en lege der jeg sitter og googler ;-)

Hun er ikke akkurat så veldig syk. Det er bare snakk om at jeg er litt sårbar når det kommer til hennes sykdom. Litt feber, diare og slapphet er det som preger henne.
Jeg glemmer at hun faktisk spiser godt, at hun leker seg i løpet av dagen, at hun også drikker godt.
Alt jeg tenker på er at hun vil sitte i fanget, gjerne flere timer. Det er jo ikke den Tilde med mark i rompa jeg kjenner.
At hun gråter mye mer enn før. Sover så dårlig på nettene, urolig og kavete.
At hun har feber på 4.dagen. (ikke noe særlig høy)
Diare.
Ja, rett og slett litt nedsatt allmenntilstand.
Det kan jo umulig være noe alvorlig.

Herlighet, hun er jo bare et barn. Og hun skal jo oppleve å være syk så mange ganger i løpet av livet sitt. Hun skal jo bygge opp et immunforsvar. Hun MÅ være syk en gang i blant.
Og hun har da vært mye sykere enn hun er nå. RS-virus har hun hatt, parainfluensa og omgangssyke.

Men av og til er det ikke så mye som skal til før jeg blir redd. Alt handler om hvor jeg er i forholdt til Jespers bortgang. Sånn mentalt sett. Noen dager går jo bedre enn andre, og da er jeg nok ikke like redd. Andre dager savner jeg han så fryktelig, og de dagene er jeg mye mer paranoid og tullete i hodet.
Jeg kan jo ikke miste en til. Det takler jeg ikke. Det er det som er den største skrekken.

Så jeg googler, og blir redd. Skremmer meg selv. Leser og leser.
Og passer på min minste skatt så godt jeg kan. Hva annet kan man gjøre?
Er dere flinke til å takle barns sykdom?
Jeg er nemlig kjempeflink når det kommer til andre barn, og klarer helt fint å tenke rasjonelle tanker.
Jeg bare går meg helt bort når det kommer til min egen. Særlig etter at Jesper døde.
Jeg vil bare at hun skal være så frisk og glad hele livet, og ha så mye livskvalitet at hun ikke kan be om mer.

Overbeskyttende hønemor, jeg? Helt klart. Paranoid så det holder. Jadda.
Kanskje bra det er kjærestemannen som er hjemme med henne om dagen, og jeg er på jobb. Jeg hadde sikkert bodd hos legevakten, allikevel om hun ikke er særlig syk ;-)

Er det flere slike som meg der ute?

Jesper skulle blitt 3 år i dag.

Orker ikke skrive stort kjenner jeg, men dagen har vært veldig fin, selv om jeg kanskje ikke hadde tenkt den tanken på forhånd. Skal innrømme at jeg har gruet meg veldig til denne dagen, har gruet meg sånn at jeg tror jeg har grått ferdig før selve dagen kom. I allefall har jeg ikke vært så trist og lei meg som jeg forventet at jeg skulle bli.

Vi har minnet verdens fineste gutt og dette har vært Jespers dag, som det alltid skal være.
Vi har hatt koselig besøk av finefine mennesker som jobbet med Jesper, tent bursdaglys, spist bursdagskake, blåst opp noen ballonger og sendt avgårde mang en tanke til bursdagsbarnet som dessverre ikke er her mer.

Gratulerer med dagen din lille venn.