torsdag 30. desember 2010

Snart tilbake altså :)

Jeg kommer tilbake, så snart julen er over.
Første julen uten min fineste vakreste og umistelige Jesper, trengte litt ekstra tid.
Håper å være tilbake med mer energi og nytt mot i 2011.

I mellomtiden ønsker jeg alle kjente og ukjente ett godt nytt år, håper det blir fylt med glede, latter og god helse for alle.

onsdag 15. desember 2010

Pause

Trenger en bloggpause.

Kommer sterkere tilbake.

onsdag 1. desember 2010

Klatremus og tannskade.

Da har vi vært til tannlegen også, med vår så og si nesten tannløse datter.
Barnehagen ringte kjærestemannen i dag, og fortalte at vår svært aktive datter hadde klatret opp i en svær hylle, og rett og slett bare hoppet ned. Hva hun tenkte aner jeg ikke, og de fortalte også at etter hun hadde sluttet å gråte hadde hun igjen prøvd å klatre opp i den hylla. Så å lære av sine feil gjelder ikke klatremuser.

Jeg spør meg jo hvor de voksne var, når en liten tass klatrer opp i noe som absolutt ikke er et klatrestativ, men antar det skjedde så fort at de ikke rakk å få med seg alt.
Resultatet ble ei hoven leppe, og en løs fortann.
Og vårt første tannlegebesøk var i grunn ikke særlig hyggelig heller. Det er ikke så lett å få henne til å skjønne at nå skal vi gape opp, og nå skal vi sitte helt stille når vi skal ta røntgen, og Tilde bare rister på hodet og sier neineineinei. Stakkars lille. Men vi fikk da til alt, og hun var så blid da vi dro derfra. Vinket som bare det til tannlegen ;-)

Jeg er veldig glad det gikk så fint, da, men allikevel er det jo uflaks å få en løs tann, når man nesten ikke har noen?

Nå er det bare myk mat i noen uker fremover, før vi skal på kontroll hos tannlegen igjen. Håper tannen fester seg, hun fortjener i det minste å ha to tenner oppe ;-)

Tannlegen sa også at Tilde var svært treig med disse tennene sine, noe jeg også har skjønt for ei stund siden.
Men på røntgenbildet så vi at melketennene i allefall ligger der, men de permanente tennene så vi ikke noe til enda.
Håper virkelig at de også vil komme.

Nok et innlegg uten bilde, men det kommer tidsnok bilder tenker jeg.

Det blir nok lite blogging resten av denne uka også, i morgen får vi besøk av fotografen som fulgte oss i de to første artiklene i Henne. Han er en så hyggelig og artig mann, og vi fant virkelig kjemien, og har møttes flere ganger etter bildetakingen.
Han ble svært engasjert i historien om Jesper, og det som i grunn er jobben hans når han var her, ble noe mye mer, og han brukte mye tid sammen med oss, fordi han ville. En flott mann.
Han kom også i Jespers begravelse, og tok noen bilder for oss der.
Jeg har enda ikke sett de, men kanskje jeg tør i morgen. Jeg skyver de fleste ting som jeg vet blir vonde fremfor meg.

I helgen får vi besøk og skal kose oss skikkelig. Jeg gleder meg så innmari.

Ha en fin kveld videre, også sier jeg god helg på forhånd :)

mandag 29. november 2010

jobbkveld.

I kveld har jeg sittet pal foran dataen og jobbet iherdig. Flittiglise.
Men jeg og Word samarbeider så ekstremt dårlig sammen, at resultatet ble dårlig, selv etter mange timers arbeid. Kjærestemannen måtte tilslutt sette seg ned og hjelpe, og i 4 timer satt vi å knotet for å få det til.
Så, like før jeg skulle trykke lagre henger dataen seg opp, og alt forsvinner.

Jeg trodde jeg skulle besvime.

Og begynne på nytt var slett ingen glede, og selv om jeg og kjærestemannen klarte å le av det hele, var det rett og slett bare latterlig dårlig av Word å si takk og farvel like før jeg skal lagre alt. Jeg er fortsatt forbannet. Dumme Word. Dumme er vel egentlig et altalt for snilt ord når jeg tenker meg om.

Nå, er jeg bittelitt sur, litt ergelig for at ting ikke går som planlagt, og at jeg sikkert må sitte å jobbe hele morgenkveld også, så må jeg bare si at vi har hatt en superfin helg i allefall. Så her er det ikke bare surhet å lese om.

Fredag var vi hos min søster og hennes kjærestesamboer og spiste deilig mat og koste oss med god drikke og godt selskap. Tilde var like samarbeidsvillig som Word den kvelden, så det endte med at jeg la meg sammen med henne like før 21.00. Men det var veldig hyggelig før den tid, da ;-)

Lørdag var jeg og søsteren min på litt shopping, og det ble ingen julegaver i posene, bare til meg selv og kjærestemannen. Det var deilig med litt egentid, selv om det var for et par timer bare.
Dro deretter på burdag hos en søt og god liten 2-åring og hans familie, hvor vi storkoste oss. Alltid like hyggelig.
Etter masse kakespising og brusdrikking dro vi til mine foreldre, hvor Tilde sovnet ganske fort, og sov HELE natten, helt til kl 08.00.
Det har ALDRI skjedd før, og som jeg håper det varer. Det var skjønt å stå opp etter 5, og føle seg uthvilt.

Dagen i dag har vært kjempefin, om vi ser bort fra konflikten jeg har med Word. Selv om det har vært -21 grader i dag, så var vi ute en bitteliten tur så Tilde fikk hilse på hestene i stallen. Hun står i vinduskarmen til mamma og pappa og roper "hest" og peker på stallen hele dagen, så hun måtte nesten få viljen sin.
Dessuten tror jeg 12-timers søvn har forvandlet datteren min til et prakteksempe. Null trass, bare pur glede og takknemlighet.

Nydelig helg, nydelig dag, frem til.. Ja, dere vet. Word-faen-dritt-skapen.

Nå er det natta, jeg må forte meg å sove, for jeg er redd det lille nattmonsteret mitt kan våkne litt før 8. Det har jo tross alt skjedd alle ganger utenom en ;-)

God natt, og ha en finfin mandag.

onsdag 24. november 2010

Trassen.

Det merkes veldig tydelig nå, at den store sinte trassen er på vei inn her.
Tilde, hun har et enormt temperament, det er nesten så jeg ikke tror det selv, men hun kan bli så veldigveldig sint, og det er ikke så mye som skal til. Man må hele tiden gå på tå hev her i huset.

Jeg har faktisk bestemt at jeg skal spise pølser i bittesmå biter, og de skal være kalde. Også skal jeg se barne-tv.
Ellers...

I dag var hun egentlig ganske grei, sånn i starten. Vi hadde vært på en liten luftetur, og da vi kom inn skulle jeg ta av henne litt klær. Hun hadde helt andre planer i hodet sitt, det var selvfølgelig Tilde selv som skulle kle av seg.
Jeg lot jo henne prøve, men hun fikk jo ikke til å ta av jakken, da vottene var på enda.
Jeg foreslo at vi kanskje kunne ta av vottene. Fortsatt ikke en del av planen til Tilde. Faktisk så lite av hennes plan at hun la seg ned i gulvet og raste. Lenge.

Det varte så lenge, at jeg måtte begynne å kle av henne litt. Ute var det under 10 minus, så hun var ganske godt kledd for å si det sånn, så jeg tror hun begynte å bli rimelig varm der hun lå å hylte.

Det ble dessverre ikke noe særlig suksess av at jeg tok av henne litt klær. Da hadde hun ikke lyst til å hjelpe til selv heller, og begynte å springe frem og tilbake her i leiligheten mens hun raste.


Etter mye gråting så blir man tørst, og jeg begynte å bli litt stressa for hva naboene måtte tro om oss, så jeg spurte om hun ville ha drikke i håp om stillhet. Hun ville selvfølgelig ha juice. Jeg sa at hun kunne få vann, og da begynte vi rett på gråting vol. 2. Den versjonen varte i det uendelig. Så lenge at jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre, og ga etter for presset, og ga henne juice.
Tror dere hun ville ha juice da? Nei, det skulle hun da selvfølgelig ikke, og tar koppen og setter den på bordet mens hun kikker på meg som jeg har mishandlet henne og hyyyler.

Etter enda ei stund, da har hun funnet ut at hun vil ha juice allikevel, og drikker det som er i koppen. Hun sier "mere", og jeg er dønn sliten etter jobb, og tenker, greit, jeg orker bare ikke enda mer gråting. Og tar koppen og fyller i juice.

Det ble selvfølelig rett på vol. 3. Hysterisk gråting, rett og slett litt sånn rope-gråting.
Hun skulle jo såklart bære koppen selv, og holde den selv når jeg tømte juice i. At jeg ikke forsto den, da.
Så hun gråt i 1, 5 time før hun endelig begynte å bli seg selv.


Jeg håper at dette ikke er noe jeg må igjennom hver eneste dag. 
Hun er mye morsommere når hun hører etter ;-)

tirsdag 23. november 2010

Sykedager

Tildesnupp er syk, og har vært det ei stund. Først omgangssyke, så forkjølelse, og nå halsbetennelse, ørebetennelse og litt tungspustet. Og feber som selvfølgelig aldri gir seg- typisk første barnehageåret.
Mammaen ble selvfølgelig smittet, og vi har vært hjemme i to dager. I morgen skal jeg tilbake på jobb, og kjærestemannen tar over pasienten her hjemme.

Man begår mange tabber når friskusjenta blir syk, i allefall jeg. For hun vil jo ikke spise.
Og da blir jeg bekymret. Når man har vært syk og hatt spisenekt i mer eller mindre tre uker, så begynner lokke-mammaen å komme frem.
Jeg lokker med godsaker. Og Tilde spiser. Og mammaen i huset puster lettet ut. Endelig noe i magen.

Det er da jeg ser at jeg begår en tabbe, for når hun kvikner til, så forlanger hun fortsatt is, rosiner og juice. Og hun nekter å spise og drikke andre ting. For hun vet at det finnes slike godsaker i huset.
Men da får hun jo ikke, det.
Hvordan få en 18 mnd gammel jente til å forstå at det er forskjell på sykegodt, og vanlige friske hverdager? Det er i etterkant jeg skjønner at det forstår hun jo ikke, enda.
Hun står foran kjøleskapet og sier "juice". "mamma, juice" mammaen sier "nei, ikke nå".
"pappa, juice?"...

Står foran kjøkkenskapet og maser etter rosiner. "mere mere mere".

Fryseren pekes daglig på, og hun sier is kanskje tyve ganger på rad, selv om vi sier "nei, nå er det tomt".

"tomt?" sier Tilde, og ser på oss på store bedende øyne.
"Ja, helt tomt" sier vi.

Prinsessen legger seg da foran fryseren og hyler. Vræler leeenge.
Ser på oss, og sier "tomt?".

"ja, fortsatt tomt" sier vi.

Mer vræling.

Og siden hun har halsbetennelse og ikke spiser noe, så har mammaen fyllt opp fryseren med is, igjen.
Død over lokkemammaen?

Jada, hun spiser når hun blir sulten nok. Jeg vet, jeg vet.
Jeg er bare ikke tålmodig ;-)

fredag 19. november 2010

Tilbake fra dvalen, og eviglangt innlegg.

Det ble en lang bloggpause. Jeg har rett og slett ikke åpnet dataen på over en uke. Ikke har jeg sjekket mail, ikke sett på noen blogger. Ingenting. Bare stillhet. Merkelig.

Trengte en pause. En lang pause. 9 dager er kanskje ikke så lenge, men for nett-avhengige meg er det en liten evighet. Og mye annet er også en liten evighet. Som dødsdagen til Jesper. Det er mye lengre siden enn 9 dager, men likefullt en liten evighet. Og det har vært i tankene mine siden pausen her.
Jeg bare orket ikke mer.

Jeg trengte å tenke, trengte å kjenne på tankene uten å dele de. Bare føle de, og kjenne de nær meg selv. Kun meg selv. Og kjenne at det var viktig. Å være meg selv, med tankene mine. Uten å dele.
Jeg utleverer meg så mye her på bloggen, og jeg tror ikke alltid det er like sunt.  Jeg føler på ingen måte at jeg angrer det jeg har skrevet, og har heller ikke tenkt å la vær å skrive ned tankene mine.

At jeg utlverer meg selv, det går kun utover meg, om jeg engang skulle angre, men det tror jeg ikke.
Jeg er meg selv, og jeg angrer ikke for det. Hvem andre skulle jeg vært? Jeg har ikke valgt meg selv, jeg bare er meg. Så godt jeg kan. Dette er meg, disse tankene er meg. Og jeg føler jeg har ingenting å skjule.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde alle tankene mine, men jeg kan ikke så mye for det. Jeg prøver stadig å endre de, men det er en liten djevel som sitter inni meg og bestemmer at det ikke går an. Ikke enda i allefall.

Jeg har derimot vært hos psykolog nå, en ny en, fortalt historien på nytt. Det ble selvfølgelig ikke tid til å fortelle alt. 45 min er alt for kort tid til det. Men det er en start. Og selv om første timen var som en knallhard treningsøkt for hodet mitt, så er det greit å ha begynt. Hos en proff. En proff på slike som meg. Slike som har opplevd det verste i livet, og trenger hjelp til å få resten av livet til å bli bra. Bedre om ikke annet.
For jeg får det ikke til selv. Og jeg er bare et menneske, som gjør så godt jeg kan, men jeg klarer det ikke alene. Alene med alle mine tanker, det blir for voldsomt. Selv om jeg deler det med mine nærmeste, dere her på bloggen, så blir det for fjernt. Jeg får ikke eksponert meg for det vanskelige, jeg trenger ordentlig hjelp.

Jeg jobber 100% og gjør virkelig så godt jeg kan i jobben min, jeg er ellers mamma og kjærestekone og venn og husmor, og de paranoide tankene mine forfølger meg stadig, så jeg trenger tid. Tid til å minnes, ære Jesper. Savne han. Kjenne på savnet lengre. Jeg kan ikke sette meg ned å gråte og savne han lengre, jeg føler jeg ikke har tid. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre sånn på jobben min, det sier seg selv. Jeg vil heller ikke gjøre det foran Tilde. Hun fortjener ikke det. Hun er lita og skjønner det ikke.
Jeg vil ikke sitte hver kveld å være lei meg når jeg er sammen med kjærestemannen heller.
Så jeg tar meg sammen, og skyver tankene foran meg. Og da må det komme en smell snart.
Og jeg sitter egentlig bare å venter på den. Jeg håper jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten å møte en slik total smell. Det er i allefall målet.

Men ikke tro at jeg ikke savner han, ikke tenker på han, ikke tar meg tid til å kjenne på følelsene jeg har for han. De er der hele tiden. Jeg ser han for meg i alle rare situasjoner. Han er med meg, uten tvil. Hele tiden. Hver time, hvert minutt, hvert sekund. Han er der, i hjertet, i tankene, med meg.
Jeg kan bare ikke være Gøril og kjenne ekstra på det, for da er jeg redd det vil tippe over. Jeg har ikke tid, jeg tør ikke. Hva vil skje da?

Hva har jeg da gjort i det siste? Jeg har sovet mye. Tilde har begynt med å stå opp før 5, så jeg holder på å bli zombie. Hun har også blitt spisenekter, og det er slitsomt. Men hva kan man gjøre, jeg tvinger aldri i henne mat, så håper bare det er en litt kjedelig periode hun er nå. Jeg vil vel alltid være bekymret, for ett eller annet. Lenge leve bekymringsgenet. Ellers er hun som vanlig mitt hjerteplaster og nydelig og rar og morsom og sint og vakker. Hun er blid og lykkelig, og frustret og tvinner meg rundt hver eneste finger.

Ellers har jeg fått skikkelig dilla, og da mener jeg skikkelig dilla, på en sang av Johnossi. Har alltid likt dette bandet, det gir meg en følelse av å like livet, nyte det. Jeg synes de er fantastiske. Har du hørt de?

Jeg hører på en sang konstant om dagen. Og jeg har hatt cden deres lenge (den siste altså), flere uker, men allikevel, så klarer jeg ikke høre på annet enn en sang.  Totalt forelsket.  No last call heter den. Og er nydelig.
Jeg blir tankefull, og det var den sangen som ledet til et nytt blogginnlegg. Jeg måtte bare dele, jeg følte på trangen til å skrive. Jeg satt å så på et bilde av Jesper, så satte jeg på sangen, og vips så hadde jeg dataen i fanget igjen. Totalt uplanlagt, men veldig ærlig.

Hva annet jeg har gjort, foruten å sove, og tenke, og være mamma og jobbe? Jeg har sett tv. Masse tv. Dexter og House. Og det koser jeg meg med. Jeg har vært skikkelig tv-slave på kveldene nå.
Jeg har kost meg ekstra med Tilde og kjærestemannen min, og jeg har hørt veldig mye på Johnossi.
Jeg har følt meg lykkelig, jeg har følt meg redd, jeg har vært bekymret, jeg har følt meg glad, jeg har vært sint, frustrert, jeg har vært sliten, trett, blid. Følt på så masse. Masse tristhet, masse savn. Men også mye fine ting.

 Men jeg har aldri følt meg trygg, og det er det jeg ønsker å oppnå nå. Føle meg trygg.
Føle at livet ikke byr på bare katastrofer, men også trygghet.  Livet skal vel føles trygt? Er ikke du trygg?

Jeg føler at det  miste Jesper, har bare gitt meg kaos i hodet. Noe som er naturlig også. Men alt for mye kaos er ikke naturlig.
Men jeg vil så gjerne kjenne på annet enn katastrofetanker.

Og det fører meg her i dag, ikke med et eneste svar, ikke med en mindre katastrofetanke.
Men med vakker sang i øret, og tanker i hodet.
Og et nytt blogginnlegg.

Jeg er i allefal tilbake til blogglandia. Om noen har savnet meg tror jeg ikke, men jeg har savnet å dele.

mandag 8. november 2010

Ull er gull

Nå har vinteren kommet til trondheim. Skikkelig også.
Snø, masse snø. Egentlig alt for mye.
Kaldt, mange minus. Altfor kaldt.

Ulltøy er for lengst pakket frem, og Tilde har brukt ullklær leenge
.Faktisk siden september. Alle de fine bomullsklærne ligger pent brettet sammen i skuffen, og jeg ser at det er mange klær som aldri vil brukt, hun vil nok vokse ut av det meste.
 Her er det ull som gjelder. Fra innerst til ytterst. Er du også fan av ull?

Tilde er en frossenpinn, selv om hun er apekatt, og henger over alt og sitter sjelden i ro.
Om hun bruker noe annet enn ullklær blir hun veldig kald.
Ull er gull. Så jeg er alltid på jakt etter kule, annerledes ullklær, siden man faktisk bruker det store deler av året her i trondheim, og jeg er jo litt over gjennomsnitt opptatt av klær, særlig Tildusklær.

Det finnes veldig mye ulltøy, og jeg har mine favoritter, helt klart. Hva er dine favoritter?
Men aller best er allikevel hjemmestrikket ulltøy. Denne tykke lilla ullgenseren har blitt en favoritt.

Har du funnet noen ullskatter i det siste, så del de gjerne :)

Konserten i helgen var forresten magisk. Jeg storkoste meg, og synes kvelden gikk utrolig fort.
 Johnossi er fortsatt store favoritter i musikkverdenen.
Jeg la meg alt for sent, og Tilde våknet ALT for tidlig (04.45), så søndagen vil jeg helst ikke snakke så mye om ;-)

torsdag 4. november 2010

Tross alt.


Helgen nærmer seg med stormskritt. Jeg kjenner det kribler i hele magen. Gleder meg så innmari.
Uken her har stått litt fast, ikke kommet seg videre. Jeg våknet på onsdag for å tro det var lørdag, for så å kjenne på at det var torsdag, og deretter forstå at det ikke var mer enn onsdag. Skuffelsen var et faktum.
Og da føltes uken litt ekstra lang.
Men nå er det i allefall torsdag, fredagen på jobb pleier å gå rimelig kjapt, så er det HELG. Endelig.

Og i helga skal jeg på konsert med yndlingsbandet mitt. Jeg har ikke vært på konsert på evigheter.
Siste gang var jeg 5 uker på vei med lille Tildusen min, og det er jo en stund siden kan man si.
Da var også dette nydelige bandet fra Sverige jeg hørte på, Johnossi lyder deres navn.
Er det rart jeg gleder meg litt ekstra til helg?


Foruten forventninger til både dansing, øl og latter i helgen, så gleder jeg meg hver dag over hvor heldig jeg var som fikk Tilde. Jeg kjenner på det veldig ofte, og blir varm i hjertet mitt. Akkurat henne. Akkurat hun jeg ventet på. Perfekt. På alle måter. Er det rart jeg gleder meg til helg, når jeg får mer tid med hjerteplasteret?

Jeg kjenner også på mye annet i dag. På sorg og fortvilelse, et gammelt liv og død.
Store kontraster. Svart og hvitt. Latter og gråt. Sorg og glede.
Av og til får jeg både sorg og glede til å samarbeide ganske godt. Jeg klarer å kjenne på sorgen som en slags følgesvenn. Den er der, jeg vil ikke ha den der, men jeg trenger den også. Den er viktig, og minner meg på alt som var godt med Jesper, savnet, følelser og et annet liv.
Men jeg klarer å glede meg, og kjenne meg heldig. Tross alt.

Hver gang jeg går hjem fra jobb grubler jeg, tenker jeg på Jesper.
Tenker på fortid, nåtid og fremtid. Mange følelser.
Og ofte orker jeg ikke tenke på alt, føler jeg blir sprø, og har ikke rom til alle tankene.
Tar opp telefonen, ringer til mine bestevenner, og får lov å kjenne på at jeg lever igjen.
Og savnet føles ikke så altoppslukende.
Å være alene, selv på veien til jobb, føles vanskelig.
Å være alene med tankene føles vondt. Jeg kan ikke være alene enda, det trenger jeg mer tid til.
Jeg trenger å dele, trenger avveksling, trøst, og håp. Men aldri alene.

Og heldigvis ligger vakre lille morsomme jenten min i sengen sin, sover sin søteste drøm og jeg gleder meg til hun våkner i morgen. Slik at jeg kan tulle med henne, høre henne le, høre alle de rare ordene. Alle meningene. Se henne både morgengretten, kosete og smilende på en gang. Håpefull og forventningsfull.
Gjensynsgleden er den største gleden.
Og hun minner meg på at jeg aldri blir alene. Jeg har henne, jeg har kjærestemannen. Jeg har familie, jeg har venner. Jeg har ikke ensomhet, selv om tankene ofte sier så.
Jeg har mye å være takknemlig for. Tross alt.

Kjenne at jeg gleder meg til helg.
Kjenne at jeg er glad jeg lever, er frisk og har det godt.

Tross alt.



Men savnet etter Jesper, vil alltid være der. Alltid.

onsdag 3. november 2010

De rare ordene.

Tilde har mange ord nå, og har blitt veldig flink til å snakke.
Hun prater hele tiden, og gjentar ofte det vi sier.
Det er ikke bestandig det ligner, og noen ord høres veldig ulikt det vi sier.
Men ufattelig morsomt er det. Og jeg må bare le av tolkningene hennes.

Appelsin, ja det er hatte. Logisk?
Og jeg har vært litt frustrert (men ikke så mye som hovedpersonen selv kan jeg tenke meg) når hun står og roper at hun vil ha hatte, hatte, hatte. og jeg ikke har skjønt hva det er hun mener.
Jeg har vært innom tanken på hatt, såklart, men da ser hun på meg og blir sint, og sier "neineinei".

Jeg må innrømme at jeg aldri var innpå tanken appelsin. Ikke før hun så en appelsin i kjøleskapet en dag, og sier tydelig "dæj e hatte". (der er appelsin)

latterkrampe


"Tilde, kan du si banan?" sier jeg. Ja, det kan kan hun, "mane". sier hun stolt.
Ja, mane må jo være banan. Helt logisk det også.
Hun kan si tante og beste helt tydelig og klart, og da jeg spurte om hun kunne si Bente (noe jeg syntes lignet litt på de andre ordene), så ser hun på meg og sier "Timmy".
Og det gjentar hun selvfølgelig hver gang jeg spør henne om hun kan si Bente.
Da det bare bli Timmy, da.

Eple er forresten hatt. Noe som ligner litt på appelsin i grunn, altså hatte. Eple og appelsin derimot, ligner jo ikke så veldig. Jo, begge er jo en rund frukt, men allikevel. Ordene er jo helt forskjellig. Hatt og hatte derimot, ganske likt. Henger du med?

De fleste ord hun sier forstår jeg, og hun er veldig flink til å prate, i allefall i mine ører.
(og jeg er såklart helt objektiv)
Men det er noen ord altså, jeg ikke skjønner helt hvordan de blir som de blir.

Da jeg var liten kalte jeg forresten øyebryn for perm. Også helt logisk selvfølgelig.

Hva med deg, sa du noe rart når du var liten, eller sier barnet ditt noe som ikke er helt forståelig for deg, men veldig klart for barnet hva er?

tirsdag 2. november 2010

Om pappasavn og inkonsekvent adferd hos mor.

Jeg har vært hjemme med Tilde alene et par dager, da kjærestemannen har vært på konferanse i Oslo.
Det har vært ganske hektisk å dagene til å gå, og rett og slett umulig å kombinere med jobb, og levering og henting i barnehage. Men med litt hjelp fra min mamma gjorde at det gikk så det suste :)

Jeg er sjeleglad vi er to, jeg. Det er vel noe man kan bli vant til kanskje, men jeg er glad jeg ikke er vant til å jobbe 100%, og være mamma 100% og husmor 100%, helt alene.
 Nå er det godt å få tilbake kjærestemannen, og jeg er sikker på at tullerampesnusken min gleder seg stort til å se han i morgentidlig.
I dag har hun lett etter han i alle rom, og mammahjertet får vondt av å se henne gå der å lete, mens hun sier "pappa?" hver gang hun går i ett nytt rom. Hun fikk høre stemmen hans på telefon, og syntes det var fryktelig rart tror jeg.
Og hver gang det har ringt på døra her, så har hun løpt så fort de små bena kan bære henne, ut i gangen, stilt seg ved døren og ropt "pappa pappa pappa", og vært så forventningsfull.
Og blitt så skuffet.

Jeg er så glad hun er så pappajente også, og viser slike tegn på savn etter han. Hun har verdens beste pappa nemlig, så jeg skjønner godt at det er vanskelig at hun plutselig ikke skal se han på ei stund.
Hun så han jo på søndag, så det er ikke akkurat lenge siden hun så han, da. For henne kan det jo føles som en liten evighet

Men vi har kost oss vi, og hatt fine dager med tull og fjas. Og Tilde er jo sjefen, så her blir det både tv-titting rett som det er, og en liten is etter middag har det også blitt.
Ikke mye vondt i viljen her i huset.
 Jeg tenker at jeg kan jo ikke være pedagog både på jobb og hjemme ;-)
Det er veldig stor forskjell på egne og andres barn merker jeg, og jeg vet jeg gjør mye feil her hjemme, ser det så godt, men jeg klarer ikke la vær. Et mammahjerte blir noe annet. Det tåler ikke like mye. Det gir etter. Det gir etter enda en gang. Og enda en gang. Og det bobler over av lykke, stolthet og er intenst, aldri av, aldri en pause, konstant.
Jeg elsker jobben min, og er så glad i andre barn, men jeg blir nok veldig annerledes med mitt eget barn.
Jeg tåler mye av de barna på jobb. Er konsekvent, er tålmodig, er sterk, tror jeg.
Men med Tilde.. Helt motsatt.
Sånn er det nok for flere tenker jeg (les: håper jeg)

Bildene er fra i dag, da sauen (eller lammet er kanskje mer riktig) Timmy var på TV. Hun blir så ivrig når det begynner. Og sier klart og tydelig TIMMY ti ganger på rad, og hopper rundt som en liten tulling, før hun setter seg i sofaen og følger med.
Spent, aktiv, tålmodig, leken. Alt på en gang.
Min stolthet. Tv-slaven og storsjefen, Tildus-rampus.



Pssst: hun holder på å få en tann til. Hurra. Jeg tror jeg dåner av lykke. Tenk å bli så glad for tannfrembrudd, da.
Snart 18 mnd, og snart 5 tenner. Håper de kommer som perler på en snor nå, det er på høy tid altså.

søndag 31. oktober 2010

Helger som raser avgårde.

Ja, plutselig er helgen over. Det går da så fort. Det er jo igjen et par timer enda kanskje, men det blir ikke stort annerledes enn hverdagene når vi har kommet så langt i søndagen.
Selv skal jeg jobbe i kveld, så noe helgefølelse blir det i allefall ikke. Og plutselig er man tilbake på arbeid og hverdagen har igjen begynt med sine utfordringer og sene ettermiddager.
Håper det går fort til helg. Har noen helt spesielle planer da nemlig :)

Skulle ønske helger kunne vart litt lengre. At de få dagene kunne hatt flere timer enn hverdagene. Er det noen som kunne gjort det mulig?

Vi har storkost oss denne helgen. Vært ute å spist, shoppet litt, sunget, danset, hatt mye familietid, hatt besøk av venner og barn, og vært sosiale og lykkelige. En drømmehelg.
Og tiden med Tilde er så hellig. Jeg klarer ikke se for meg at jeg skal noensinne kunne klare å reise vekk en helg, uten at hun er med. Det må jo bli hovedsavn. Særlig når jeg ser henne bare noen timer hver dag på ukedagene, så blir jo helgene veldig viktige, synes jeg.

Tror allikevel at jeg bør en gang få en dag i allefall, der jeg bare er meg, uten Tilde. Er ikke flink til det overhodet. Synes tiden med Tilde er så viktig, så klarer ikke tenke på å gjøre noe særlig uten henne.
Hønemor er jeg også, og Tildedalt. Om hovedpersonen selv er så mammadalt vet jeg ikke, men jeg er i allefall mer enn daltete etter henne.

Dårlig med bildene denne uka, men de kommer :)


Håper dere har hatt en fin helg.

fredag 29. oktober 2010

Fin fredag og tankefull, igjen.

I dag har det vært, og fortsatt er, en nydelig fredag. Kjenner det er befriende og deilig, og en lettelse at det går an å ha det bra, tross for å ha opplevd så mye trasig i livet mitt. Jeg kan kjenne på følelsen av å være heldig, selv om jeg egentlig ikke synes det er så passende ord om meg og min familie. Men jeg er jo det, på mange måter, er jeg ikke?
Jeg har en fantastisk datter som betyr hele verden for meg, en kjærestemann som også topper den listen, jeg har de godeste venner og familie, og jeg elsker jobben min.

Jeg har en indre ro som er lenge siden har vært hos meg, og jeg føler meg mye mindre stresset. Endelig begynner jeg å føle meg helt frisk, sånn fysisk altså. Det har tatt lang tid, men jeg kan sove uten nesespray ;-)
Dere vet jo om det ekstra bekymringsgenet jeg har fått utdelt, og det er skjønt å la det hvile litt. Det gjør godt i topplokket mitt, og jeg kjenner meg lettere. Friere. Gladere.

Lykke.

Jeg sitter fortsatt å tenker mye på helgene vi hadde før. At jeg gruet meg til de, så virkelig ikke frem mot en eneste helg. Det var så vondt, og jeg ønsket alle hverdager velkomne. Jeg må innrømme at jeg HATET helg før. Det var et mareritt, jeg kan ikke finne passende ord, og det er fælt å tenke på at det var sånn.
Nå er det blitt motsatt. Jeg ønsker helger svært velkommen, og ser alltid frem mot helgen.
Rart hvordan livet forandrer seg. Fordi jeg savner jo han som gjorde helgen vanskelig, og derfor er det rart å tenke at det var vanskelig og tøft, når jeg får vondt i hele hjertet mitt når jeg tenker på at han er borte.
Han var glede, livet hans var sorg. Og glede og sorg går hånd i hånd. Det kjenner jeg veldig på.
Den vanskelige tiden vil jeg jo ikke ha tilbake, men Jesper, han vil jeg alltid ha tilbake.

Og det er klart slike ting er trasige å tenke på. Jeg kunne ikke få begge deler når han levde, og jeg kan ikke få han tilbake, aldri. Det var slik det måtte bli, om han skulle få lov å hvile seg, endeløst, uten smerter.
Jeg håper at han føler at livet hans var fint, tross alt. Det var hans liv, og han levde det fullt og helt. Han visste ikke om annet, men det gjorde jo jeg, og jeg ønsket ikke et slikt liv for gutten min. Jeg håper at han likte livet sitt allikevel om det var preget av så mye vondt. Han hadde kjærlighet og omsorg fra alle.
Jeg håper han følte seg elsket, og håper at han vet at han er savnet, hver dag, hver time, hvert minutt, av så mange, mange. Livet vil aldri bli det samme uten han, det vil aldri bli helt bra, selv om jeg har en fantastisk fin fredag. Jeg klarer ikke forklare følelsene mine, det er som jeg skrev tidligere, sorg og glede.. Hånd i hånd.
Jeg kan ikke leve uten han, kan ikke leve med han.

Jeg tenker ikke så mye på det nå, de vanskelige helgene vi hadde før, jeg prøver å nyte helgene vi har, fordi de har blitt en så fin familietid. På en annen måte enn før. Og jeg kan ikke sitte å tenke på alt som var før, av det som var vondt, fordi det gir meg bare negative vibber og dårlig tankegang. Uansett hva jeg følte om helgene før, så elsket jeg jo min sønn, og kjempet for han.
Og Tilde hun skal få oppleve alt Jesper ikke kunne, livet hennes skal  preges av gode opplevelser, lykke, glede og håp. Basta.

Nå er helgene liv og røre. Vi har stort sett alltid planer. Det kunne vi aldri ha før. Kunne ikke ut av huset. Nå er vi lite i huset vårt, og vi nyter livet, vi nyter hverandre og koser oss.
Og denne fine fredagen er starten på en ny helg, en ny helg full av håp og glede, latter og forventninger og fullpakket av planer.

Denne fredagen har vi kost oss med å spise nyyydelig pizza ute. Tilde testet ut eplemost for første gang, og drakk hele flasken før maten kom.

I morgen skal vi finne en super plass å spise lunsj, gå litt i byen, kose oss, nyte at vi har hverandre, og at det er helg. Hva er deres helgeplaner?

Håper dere har en fin fredag, og kjenner at livet er NÅ.

torsdag 28. oktober 2010

Badenymfen

Tilde elsker å bade, hun blir lykkelig og smilende med en gang. Hun går ofte på badet, peker på badekaret og sier "bade bade bade bade". Og hun ler og herjer og storkoser seg hver gang hun bader seg. Det er deilig med stor plass, masse vann og morsomme badeleker. Men, det er alltid ett men, er det ikke?

Vi har nå et badekar som ikke er vårt. Det var nemlig Jesper sitt badekar, som vi har lånt av hjelpemiddelsentralen. Det kan heves og senkes, og det er stelleplass over badekaret. Altså et handicapvennlig badekar.
Det er forferdelig stygt, og vi gleder oss til at hjelpemiddelsentralen kommer å henter det. Ting tar nemlig litt tid på den fronten også.


Vi vil ikke kjøpe et nytt badekar, vi har nemlig ikke all verdens plass på badet. Og hadde i grunn sett frem til at badet vårt kunne bli ganske fint igjen. Et slikt badekar som vi har nå, er veldig stort og stygt, selv så praktisk det er, så vil vi ikke ha det lengre.
Men hva skal vi da gjøre med vår badeengel? Vil hun synes det er greit å bade i balje?
Finnes det store nok baljer, eller må vi rett og slett bare kjøpe et badekar for hennes del? Ingen av oss store bruker badekaret.

Må nok inn i tenkeboksen, noen som vil være med?

Tusen takk for så mange kommentarer på forrige innlegg. Jeg ble veldig glad, og jeg skal faktisk prøve meg på en eller annen middag i helgen. Jeg må bare begynne, jeg vil virkelig lære å lage litt mat.
Uten hjelp fra onkel Toro.

Ha en fin torsdag :)

tirsdag 26. oktober 2010

Er det håp?

Når jeg ser innom alle de fine bloggene jeg følger, så slår det meg gang på gang hvor talentfulle mange av de er.
Noen strikker, andre hekler, syr, tar fine bilder, lager nydelig mat, noen skriver dikt, andre er kjempeflinke til å skape en vakker stil hjemme og kan interiør.

Jeg kan ingenting av dette, altså, jeg kan ta bilder, men de blir bare helt vanlige bilder.
Jeg kan sikkert skrive et dikt, men jeg tror det vil bli på nivå med en 6-åring.
Maten jeg lager er det Onkel Toro som hjelper meg med, og interiøret her hjemme er stort sett hvitt, og sikkert ganske kjedelig?

Jeg bryr meg ikke stort om jeg ikke kan sy, strikke eller hekle, for slike ting kan man jo kjøpe av de virkelige flinke tenker jeg.
Men jeg skulle gjerne vært godt på å lage mat, fra bunnen.
Hvor begynner man? Blir man glad i å lage mat, når man egentlig hater det? Og får man til å lage sunne gode retter, slik at andre faktisk liker det?

Det er noe jeg skulle ønske jeg kunne, 
Er det noen som sitter inne med noen tips når det kommer til matlaging?

Bare jeg kunne lage en god rett liksom, bare en. Som jeg kunne si "den er det faktisk jeg som har laget". Og som innebærer at man kan kjøpe ingredienser på en vanlig matbutikk og at det ikke tar en halv dag å lage maten, og uten at jeg trenger å banne og uten at jeg gir opp, og setter en grandis i ovnen, mens jeg sukker og kjøkkenet ser ut som et bombenedslag.
Er det håp for slike som meg? Og er det noen som har en slik rett å lage, som er både god, og enkel, og sunn? 


Godt å kunne bekymre seg over ting som ikke betyr en ting i det store og hele, kjenner jeg :)

søndag 24. oktober 2010

Jeg undrer

Tenker ofte på hvordan livet ville ha vært om Jesper fikk lov å leve lengre. Hvordan ville forholdet mellom han og Tilde ha vært? For Jesper tipper jeg det ikke ville ha vært så veldig stor forskjell, men Tilde ville nok ha hatt et forhold til han. Han ville vært viktig for henne. Hun ville sett han stort sett hver eneste dag.



Ville hun ha løpt mot han når han hadde kommet hjem, og skulle kose? Ville det vært gjensynsglede fra henne, og hva med han, ville han følt og kjent på at det var Tilde som var i nærheten?
Hadde hun vært forsiktig mot han, og vært god og gitt klemmer, og ikke en bøllete rampesøster?
Ville han tolerert det, ville han vært rolig og tilfreds i nærheten av henne?

Hun koser bilder av han, og hun er generelt snill og omsorgsfull mot barn, men jeg kan jo ikke annet enn å lure på hvordan ting kunne ha vært. 


 Det er så mye jeg skulle ønske jeg fikk opplevd. Hadde han bare kunne levd lengre.. 




Jeg under også på julekortene som skal komme fra oss i år. Jeg vil at Jesper skal være med. Han er jo med i våre hjerter, og i tankene, så han må være med på julebildet jeg skal sende ut også. Sammen med lillesøsteren sin.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til, for han er jo ikke her, og jeg kan jo ikke ta bilde av graven å sende med heller, det blir bare helt grotesk.
Men han må jo være med, sammen med Tilde, på en eller annen måte. 

Finnes det noen som har tanker hvordan det er mulig?

Ellers har vi hatt ei fin helg, uten så mye undring og tankevirksomhet. Vi har kost oss. Veldig.
Nå skal jeg jobbe litt, og etterpå skal vi se på noen tv-serier før vi skal ta kvelden tidlig. 
Vi har nemlig ei lita ei som ikke sover så veldig godt på natten for tiden, og det blir alle mann påvirket av kan man si ;-)

 
  

torsdag 21. oktober 2010

Kaffe-latte, sauen Timmy og en fin torsdag.


 Ingenting er som å stjele det aller siste i mammas kaffe-latte, nemlig litt deilig melkeskum, å sette seg godt til rette i sofaen og se barne-tv. Med en konsentrert mine, og et fast grep rundt glasset, så får man ikke kontakt før barne-tv er ferdig.


 Av og til må hun selvfølgelig smake litt på det deilige melkeskummet, si nam-nam, før sauen Timmy igjen får full oppmerksomhet. Hun er så vakker i Jespers gamle ullbody. Og jeg kjenner at Jesper får leve litt lengre for hver gang Tilde kan bruke noe som var hans.

En nesten tannløs rampejente. 4 tenner og 17 mnd..


Her har vi en god og lat torsdag. Og det er deilig å kjenne på at nesten alt av husarbeid er gjort, og man kan slappe av med litt god samvittighet. I går fikk jeg virkelig gjort alt av rydding, vasking etc. 

Jeg har forresten store planer om en give-away snart, så følg med :)
Og til dere som er med i gaveleken, så må jeg bare tilstå at jeg enda ikke har fått handlet noe. Men jeg har i allefall funnet ut hva jeg skal kjøpe, så det kommer før dere aner det ;-)

Har dere en fin torsdag?

onsdag 20. oktober 2010

Optimisme

I dag, da jeg våknet, og kunne se at det er hvitt så langt øye kan se, da følte jeg en indre ro. Ikke vet jeg hvorfor, er ikke så veldig glad i snø. Men i dag, deilig.
Det ble med ett mye lysere ute, og det var digg å kunne sette seg i sofaen blant tente lys og en kaffe latte etter å ha levert Tilde i barnehagen.
Jeg har vært så uheldig å ha hatt omgangssyken nå, men i dag er jeg hjemme og føler meg frisk og fin, allikevel kan jeg ikke dra på jobb pga den 48-timers regelen, så da har jeg planer om å få gjort en hel del før jeg skal hente verdens beste i barnehagen. Husarbeid har ikke akkurat stått på prioriteringslista når man driver å kaster opp, og ei heller optimismen.

Jeg er derimot veldig glad jeg kjenner meg litt glad igjen. Fylt med ny energi. Uten at jeg egentlig kan forstå at det er snøen som gjør det. Kanskje det er det at jeg har fått sovet mye i natt som er hovedgrunnen.

Jeg har hatt noen svært tøffe dager hvor Jesper har vært i hodet mitt hele tiden. Han er jo det enda, men ikke på samme intense måten. Det har vært en del ting som har skjedd i det siste, som handler om han. Gravsteinen hans har endelig kommet. Det har blitt en liten feil med bildet vi skal ha av han der, så jeg kan vise dere når alt er blitt ordnet. Synes i allefall steinen var veldig fin, og verdig en prins som min.


Men såklart, når gravsteinen kommer, så blir man veldig lei seg og kjenner på at man faktisk har barnet sitt i en kiste under jorden. Det er ikke sånn det skal være.
Jeg har fortsatt ingen Jesper-følelse når jeg er på graven. Han er ikke der, men han er i leiligheten vår, og jeg tenner lys på kommoden hans ofte, og da, da er han her.
Og i hjertet mitt bor han også, for alltid. Fineste mykeste veslegutten min.

Når jeg skulle skrive litt om optimisme, så er det bare å begynne å skrive om Tilde med en gang. Hun er i allefall fylt med optimisme og en glede jeg ikke har sett maken til. I dag fikk hun se snø for første gang (som hun husker på i allefall), og hun lo og frydet seg. Det var stas å ta på snøen, selv om det var veldig kaldt. Og hun stod i barnehagen å gråt og ropte "ut ut ut ut", da jeg leverte henne. Jeg gleder meg til å være ute i vinter sammen med henne. Lage snømann, ake, gå turer.
Blir virkelig noe helt annet nå som hun kan å gå også. Det blir en fin tid, tror jeg. 
Selv om jeg ikke er glad i vinter.


Her er noen vinterbilder fra tidligere i år.


Det første Tilde sier etter hun har spist middag er "bade". Det har blitt et fast rituale her i huset. Og egentlig er jeg veldig glad for det. Etter middag ser hun ikke ut. Det er mat over alt, og det er mye lettere å få vasket henne ordentlig mens hun bader, enn å ta frem en klut utenom. Bading er nemlig tipp-topp, og jeg får lov å vaske ansiktet og hender og det som er, så lenge hun får sitte å plaske og leke seg med skummet.
Men tar jeg frem en vaskeklut ellers, så er det ramaskrik.


Mat og skum og kliss i skjønn forening. Men hun er jo smellvakker, og herlig. Hun kommer unna med litt mat i ansiktet denne jenta ja ;-)  Og når jeg først er i gang med å føle meg litt lettere i topplokket, så kommer en liten liste over hvorfor dagen i dag kjennes bedre ut.

  jeg kjenner meg gladere enn på lenge og jeg har ny energi.

Jeg skal nettshoppe etterpå, hurra.

Jeg tror jeg vil sitte igjen med en god følelse når husarbeidet er overstått.

Det ble så lyst og fint ute når den første snøen kom.

At Tilde er min og frisk og fin.

Språkutviklingen hennes er helt fantastisk. Hun er knallflink.

At jeg har verdens beste kjærestemann.


 
Ha en kjempefin onsdag

tirsdag 19. oktober 2010

Obduksjonarapporten.

Sykehuset gir meg mange minner jeg helst skulle vært foruten. Mange  triste og fæle tanker, og det føles rart å skulle være tilbake. Tilbake uten Jesper. Det mangler noe, noe viktig.
Å vite at dette er den aller siste samtalen vi skal ha der, så er det takk og farvel etterpå.
Nå er livet med Jesper over der også. De siste prøvene er tatt, nå vil det ikke bli gjort mer.

Jeg biter negler, kjenner meg kvalm. Er nervøs. Tror ikke det har kommet noe nytt. Er allikevel spent og undrer.Tenk om, Jeg hater å sitte på venterommet, vente og vente. Jeg er utålmodig, rastløs. Vil vite. NÅ.

Legen møter oss. Hyggelig dame. Ser på oss og smiler, sier "hei, bli med meg".  Vi følger etter. Langsomme skritt i korridoren. Rekker å tenke mange ting. Kjenne på sykehuslukta. Bli mer kvalm.

Vi setter oss på kontoret hennes, og hun tar frem obduksjonsrapporten. 7 sider med funn om Jesper. Hun begynner å lese.

Veggene er grønne, jeg ser mye på veggene. Prøver å puste normalt. Er så kvalm. Lytter.

"Migrasjonsforstyrrelser i hjernebarken" sier legen. Jeg har hørt ordet før, men vet ikke hva det betyr. Tenker at jeg må hjem å google. Prøve å forstå. Legen sier mye uforståelig, mye er latinsk. Jeg prøver å forstå, får med meg det meste, tror jeg.
Blir litt sliten, tenk om jeg går glipp av viktig informasjon? Ber henne skrive ut rapporten til oss også. Må hjem, lese selv, google.


Migrasjonsforstyrrelser.  Hjernebark. Svært alvorlig. Sjelden. Dødsårsak. Migrasjonsforstyrrelser. Bakterieinfeksjon. Lungebetennelse. Epilepsi. Oksygenmangel. Migrasjonsforstyrrelser. Asymmetrisk hjerne. Lindrende behandling. RS-virus, høy feber. Spasmer, innsunken thorax anteriort, svinn av hjernevev, dårlig metning. Migrasjonsforstyrrelser. Ernæringsvansker. Psykomotorisk utviklingshemning. ALVORLIG. Respirasjonsvansker. Avflatet bakhode. Migrasjonsforstyrrelser.


Jeg henger meg opp i det nye ordet, migrasjonsforstyrrelser. Det er et nytt funn. Noe nytt med Jesper.
Men allikevel noe som ikke gir noe svar. Legen sier hun skjønner hvorfor han var som han var. Det forklarer symptomene hans. Ingenting mer. Vi sitter igjen med enda flere spørsmål, men ingen kan gi oss noen svar. Det er bare sånn. Sånn ble det. End of story.
Hvorfor han har hatt dette, hva er årsaken? Ingen vet. Jeg må allikevel spørre.

Hun ønsker oss lykke til videre. Vi går ut av sykehuset. Trekker inn frisk høstluft. Tankefulle.

Det kom aldri noen godord om Jesper. Hans varme og evne til å gi håp, styrke og omsorg.
Det eneste som kom var migrasjonsforstyrrelser.

mandag 18. oktober 2010

Monday morning blues

Ja, i dag er en litt annerledes dag kan man si.
Vi skal på sykehuset å få høre obdukjsonssvarene til min vakreste. Jeg gruer meg. Endelig er de her, men allikevel, det blir vanskelig tror jeg.
Jeg ser frem mot å få svar, det er klart. Å gå leve i uvisshet er jo ikke bra, men jeg tror ikke nødvendigvis vi kommer til å få så mange svar. Og at samtalen bare blir om hva som var galt, hva som ikke fungerte, og at det blir mye negativitet. Det kommer sikkert til tøft.

Jeg vil bare sette meg ned i stolen, og høre at legen kommer med rosende godord om gutten min, er så lei av at det alltid skal være i fokus hva som ikke var bra med han. Og nå, når det ikke er mer å gjøre, så er det ikke noe særlig å igjen må høre på alt som er feil, alt som var så riv ruskende galt.

For han var jo verdens fineste. Han var helt unik, mykere enn de fleste, og det fantes ikke noe ondt i han. Han smilte det vakreste smil, og de blå øynene kunne stråle de også, mange ganger. Det er mye vakkert å si om Jesper, og i dag trenger jeg å høre noe. Noe som ikke handler om sykdom, død og sorg. Noe vakkert, noe betydningsfullt, noe som gir meg litt piffen til å komme meg opp fra kjelleren.
Men, når jeg skal på en slik samtale, så vet jeg jo at det vil bli snakk om bare vanskelig ting. Jeg stålsetter meg, jeg skal jo få det til. Men jeg håper, som jeg håper, at det også kan komme noen fine ord om han. Om at han blir tenkt på, at han er savnet der også. Sykehuset var jo hans andre hjem, dessverre.
Legen vi skal til i dag er Jespers gamle lege. Et fint menneske jeg vet var glad i Jesper. Hun var også i begravelsen hans, og det er visst ikke så veldig vanlig, så jeg har jo et håp at det kan komme noen rørende ord om han også.

Ja, litt morrablues her..

torsdag 14. oktober 2010

Snart helg.

Skal prøve å være litt mer positiv enn forrige innlegg, selv om jeg kanskje er på samme sted i dag også. Kanskje litt mer positiv allikevel, bittelitt? 
For snart er det helg, og jeg gleder meg sånn. Helg er så deilig. Særlig når man har litt planer og tror at helgen skal bli kjempefin. Og det blir den nok :)
Kjærestemannen skal ha guttekveld med et tonn øl, og etterfulgt av konsert med gruppen Kvelertak, så jeg og Tildus drar på besøk hos søsteren min og overnatter der i stedet. Tror ikke Kvelertak-vorspiel høres så veldig festlig ut nemlig ;-)
Og på lørdag har jeg store planer om å shoppe masse. Til meg selv, og ikke bare til Tildusen min. Gledings sier jeg bare! Ellers tror jeg det blir mest avslapning og Tildekos i helgen. Jeg føler jeg ser henne så lite hver dag, så helgene blir veldig viktige. Familietid er hellig, koselig og knall :)

 For som dere ser, så er vi en fantastisk fin familie, som er svært fotogene ;-)


Bildet er tatt av fotograf Mona Nordøy.



Edit: Jeg vant forresten enda en give-away i dag, og det ble jeg såå glad for. Sjekk ut denne bloggen, jeg har akkurat oppdaget den, og liker den veldig godt.  Sheneligans har KUL smak. 
(Jeg ønsker meg stor paraply- bildet, det var skikkelig tøft.)


onsdag 13. oktober 2010

Menneskers psyke.

Alle har det, noen er som meg, født med et ekstra bekymringsgen. Andre er litt tøffere, og har sterk psyke. Det er noe som virkelig står høyt på ønskelisten min kjenner jeg. Det må føles så uendelig mye bedre å gå rundt uten å tenke det verste, bekymre seg og kjenne at man har hjertet i halsen, gang på gang. Særlig når bekymringen ofte er grunnløs.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor sliter noen mennesker, mens andre ikke skjønner engang hva man snakker om? Jeg har vært født med dette bekymringsgenet lenge før jeg fikk barn. Det ble mye verre etter jeg fikk barn, og naturligvis enda verre etter at Jesper døde.
Og jeg prøver hver dag å bli sterk, og bli flinkere til å mestre paranoide tanker, men det er ikke bestandig like lett, og det innrømmer jeg gjerne.

Noen dager er jeg flink. Kanskje fordi jeg har sovet en hel natt, og ikke fått styrt innom bekymringsavdelingen i hodet mitt.
Andre dager er jeg ganske skjelven, og klarer å finne noe skummelt i selv de tryggeste ting.
Irriterende slitsomt.

Dagene flyr avgårde, en etter en, Jespers liv blir stadig lengre unna, og savnet blir annereldes. Av og til føler jeg at jeg savner han mye mer enn like etter han døde, mens andre ganger føles det som om ting går fremover. Akkurat som psyken min. På villspor. Berg og-dalbane. Jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil. Eller, jeg vet hva jeg vil, men har ingen anelse hvordan jeg skal nå dit.


 Det er ikke rart man føler seg hjelpeløs og trist når man har mistet noe så fint? 

Det som ofte kan være litt vanskelig med å slite psykisk, er at andre ofte ikke ser det, og ikke ser at man trenger litt ekstra av og til. Når man brekker foten, er det synlig for alle, og alle vet at det gjør vondt. Mennsker hjelper til, fordi man ønsker at man skal bli fort frisk igjen, slik at en kan gå videre i livet, uten gips på beinet. Men jeg ønsker også å gå videre i livet, uten en usynlig gips rundt hele kroppen. Det er likefullt en sykdom å slite psykisk. Det kan gjøre innmari vondt det også. Og man trenger andre menneskers hjelp for å bli frisk.

Nå har dere som har fulgt bloggen min lenge, kjenneskap og forståelse hvorfor jeg er som jeg er, men jeg vet at jeg neppe er alene om å ha tøffe dager.

Galgenhumor er mitt viktigste redskap for å få sterkere psyke. Le masse, og prøve å spøke litt om det man er redd for. Det funker, og det gjør at jeg som regel er veldig glad og smilende, selv om jeg kan ha det turbulent inni meg.

Øyne kan smile, munnen kan le,
men sorgen i hjertet kan ingen se.







Hvil i fred lillekjæresten min, tenker på deg og savner deg hver eneste dag.

søndag 10. oktober 2010

Jeg vant!

Jeg pleier aldri vinne noe, aldri.
Men denne gangen vant jeg noe som betyr ganske så mye for meg, nemlig litt kjærestetid. En utrolig fin og hyggelig premie.

Hos FruFly var det en konkurranse om å vinne en Staycation. Les om det her.

Tenk at jeg skulle være så heldig å vinne, det er nesten ikke til å tro. Kjærestemannen ble også veldig glad, og vi gleder oss kjempemasse.

FruFly har en urolig fin, vakker, rørende og inspirende blogg jeg har fulgt lenge. Jeg anbefaler de som ikke har vært på bloggen til å ta en titt.

Helga vår.

Ja, den ble vel ikke heeelt som planlagt, men allikevel ganske fin.
Tilde har blitt tatt av trassen, og hele lørdag formiddag bestod av det. Litt slitsomt, litt morsomt, og litt rart. At den lille jenta mi skal løpe som en villmann, frem og tilbake, i ti minutter fordi hun ikke fikk lov å åpne ei skuff. Hvor rart er ikke det? Men også litt morsomt, jeg må innrømme at jeg lo litt når hun sprang som en galing frem og tilbake mens hun hylte. Det så helt vannvittig ut. Også er det jo helt normalt, og alt som er normalt er en glede i mitt sinn.
Jeg har aldri sett noen så sint, heller ikke noen som løper så fort. Håper ikke dette fortsetter, selv om jeg vet at det vil det, og i følge noen skal det bare bli verre og verre ;-)

Utenom slike anfall, som vi har hatt en del av i helgen, så har vi hatt det relativit bra, sett bort fra sykdom. Skal visst aldri bli frisk, jeg.. Kjenner jeg begynner å bli en smule deppa.
Skogsturen ble også utsatt. Vi får det sikkert til en annen gang :)

Vi har vært på en liten shoppingrunde, kjærestemannen har laget nydelig indisk mat til oss og vår fantastiske Siri-venn. Vi har kost oss med ny tv-serie på tv, hatt dype og vanskelig samtaler, som også er viktig for meg å ha. Og ledd og kost oss.

I dag har vi vært på besøk hos Tildes oldemor. Stor stas. Hun elsket å være der, og oldemoren forguder Tilde. Det er tøft for hennes oldemor om dagen, så det var et stort lyspunkt å få besøk av ei aktiv og veldig blid Tilde. Vi har allerede avtalt at vi skal komme neste uke også, så hverdagen hennes ikke kjennes bare vanskelig ut. Det er noe med å være gammel og ha enda eldre søsken som er fryktelig syke.

Etterpå dro vi videre til et vennepar og koste oss. Jeg var slappesen, og sov i sofaen ei stund. Mangler energi, og bare kjenner at jeg hvile meg for å få dagene til å bli bra. Vi fikk servert nydelig middag. Både hjort, due, rype og kylling. Det var himmelsk, og herlig selskap. Jeg var kanskje ikke så veldig hyggelig selskap da, som lå som et slakt i sofaen og sov...

Nå har vi kommet hjem, og skal se litt på tv. Jeg har egentlig tusen andre ting jeg skulle ha gjort, men jeg har null ork. Husarbeidet forsvinner jo ikke, dessverre. Så jeg får vel sjansen til å gjøre litt slike ting i morgen.

Håper dere har hatt en fin og innholdsrik helg med masse latter og hygge :)

fredag 8. oktober 2010

Fotograf Mona Nordøy

I forbindelse med artikkelen som er i bladet HENNE i disse dager var vi så heldig å få fotograf Mona Nordøy på besøk. En energisk, hyggelig og utrolig flott dame, som tar veldig vakre bilder.

 Synes disse bildene er så fine. Føler de sier mye. Kjærlighet og glede. Ektefølt.

 Dette bildet var det mest rørende bildet jeg har sett på evigheter. Tilde pleier ofte å peke på Jesper og vet så godt hvem han er, selv om hun ikke husker han. Og her har vi nok spurt henne hvor han er, og hun viser stolt frem. Jeg blir veldig sentimental og får tårer i øynene hver gang jeg ser dette bildet.
Virkelig et magisk øyeblikk, er dere ikke enig?
Tilde pleier ofte å kose med denne puta vi har fått i gave fra en nattevakt Jesper hadde. Puta er så nydelig, og det er vakkert å se når Tilde ligger og koser på ansiktet til sin nydelige storebror.
Kan det kalles søskenkjærlighet, selv om hun ikke husker han? Kanskje ikke, men det er i allefall hjertemedisin å være vitne til. Tilde er svært omsorgsfull, selv om man kanskje ikke tror det ved første øyekast ;-) 

Fotograf Mona Nordøy har en egen hjemmeside der hun har mange flotte bilder dere kan se.
Den kan dere besøke her

Ønsker dere en fin fredagskveld, og en nydelig helg.
Vi har planer om skogstur, vennebesøk, avslapning, bli frisk og mye familiekos.