mandag 28. november 2011

Angst.

Har du noen gang følt deg så liten, som en bitteliten klump, en liten ball, som har bare lyst til å krølle seg enda mer sammen, legge seg i fosterstilling og bare gråte? Bare ligge der.Være bitteliten.
Man trenger å kjenne at noen legger armen rundt seg, sier det går bra, at ting ordner seg, å tro på de ordene. Tro på det som blir sagt. Først da kan man puste med magen igjen.


Før det så slår hjertet raskere og raskere. Man tenker nesten at man vil dø av hjertestopp. Pusten hyperventilerer.
Hjertet slår og det slår. Voldsomt. Du kjenner det utenpå kroppen. Panikkfølelsen kommer.
Tar grep om deg, hele deg. Hjertet slår enda kraftigere.
Du hører at du skal slappe av, at det går bra.

Du hører noen snakke til deg. Ser de knapt, bare føler de. Hører at de sier noe til deg. Men ordene går ikke inn. De føles ikke ekte. Det er bare ord.
De føles som en slags trøst, men ikke som trøst som vil hjelpe. De synes synd på deg. Ordene, menneskene.
Men du trenger ikke trøst, du trenger bare en bekreftelse. På at alt er bra. Noe annet hjelper ikke. 

Redselen går over i fullstendig panikk. Du hører deg hyle. Du kjenner deg svett. Ordene som kommer ut av munnen din er rare. Stemmen er en annen, men det er du som lager lyden. Du som lager ordene.
Øynene dine er fremmede når du ser deg i speilet. Ansiktet bærer preg av å være en annen. Selv om du er deg, hele tiden er du deg, men samtidig er du en fremmend. Fanget i din kropp. Et monster som slippes ut når du ikke er trygg. Et monster du hater, frykter, ikke har kontroll over.

Når du blir deg selv igjen, når hjertet begynner å slå normalt, når du kjenner deg igjen i speilet, da er du bare utmattet. Da er du bitteliten. Og alt du vil, er at noen skal si at det går bra, at sorgen din er normal, og at du, som det mennesket du har blitt, er normal du også. På din måte.
På grunn av alt som har skjedd kan du aldri bli helt som andre. Du mangler en bit av hjertet, og det preger deg. Det vil alltid prege deg.
Men så normal som du kan få blitt. Vil det være normalt nok?


Da er lykken, så absurd det måtte høres, å få lov å legge seg ned på sofaen, krøllet som en ball, med hodet i fanget til noen man holder kjær og la tårene trille. Fritt.
Være deg selv og kjenne at ordene man hører, om at ting skal gå bra, de er ekte.
De kommer fra hjertet. Og de går til et annet hjerte. Og de forblir der. Varme ord, fulle av omsorg og kjærlighet, og litt sorg. Sorg for den personen som har blitt sånn..
Men kjærligheten er dyp og ekte, og hånden som stryker over håret tilhører den snilleste i verden, og du vet, med hele deg, at selv om du er rar, selv om du ikke er normal, så elsker han deg, som den du er. Bestandig. Og da slapper man av. Med tårer som fosser ned og med tanker som ingen helt vil forstå seg på, ikke engang du, så slapper man av. Man kan være seg selv, helt fullt.
De ordene som kommer ut av munnen er ekte. Det kjenner man.

Og da, da kan man puste med magen og tenke fremover. Det skal gå bra, det gjør jo det for de aller fleste.

søndag 20. november 2011

Fineste Mie




Måtte bare vise frem noen bilder av den flotteste babyen vår. Hun er vakker, sint, krevende, smilende, så inderlig god, mammadaltete, trøtt, våken og så søt at du bare tror det ikke.


Beklager bildekvaliteten.

Dunderly

For litt siden fikk jeg en hyggelig mail om jeg var interessert i å teste ut en ny serie, Dunderly.
Syntes det hørtes kjempespennende ut, og takket ja.
Etter noen dager hadde jeg en pakkelapp i postkassen, og gleden var stor da jeg så alt det fine vi skulle teste ut. Gleden ble bare større da Tilde virkelig elsket disse produktene, og dette passet oss midt i blinken.
Dunderly er en helt ny verden, full av monstre, og serien inneholder skjønnlitterære bøker, pedagogisk materiell, musikk, lydbøker, leker, spill og apper.
Målgruppen er barn fra 2–8 år.

Vi fikk både bøker, lekefigurer, musikk, og aktivitetskort.

Vil anbefale og se på nettsiden deres, HER

Tilde, som er en vitebjærlig 2,5 åring la sin elsk på monsteret Moi. Ikke så rart det, Moi er rosa, og alt som er rosa er jo bra i Tildes verden.
Men Moi er også et lite monster, og Tilde kjente seg godt igjen i ting Moi gjør. 
Noe som er veldig morsomt når vi leser Moi-boken vår. "sånn gjør jo Tilde å".
Dessuten er boken om Moi så lettlest, at hun fint kan "lese" selv. Bildene sier det meste, og hun forteller ivrig fra hver side hva lille Moi gjør.
Dessuten oppdager vi stadig noe nytt når vi leser, bildene blir til en ny fortelling.

 Tilde forteller.


Da er det ekstra morsomt med slike figurer som fulgte med, så kan vi leke at vi er Moi, eller Modika, eller Bulder. For det er mange forskjellige monstre med i Dunderly. Og jeg vil tro at de fleste barn vil kjenne seg igjen i et av disse monstrene. Du kan lese mer om de her.

Musikken er også svært fengende, og jeg tar meg selv i å nynne til mange av sangene flere ganger om dagen. Tilde synger mest om Moi, naturligvis. Musikken var et friskt pust i vår "æ vil hør på bamsefar en gang te-"verden.

Vi har dessverre ikke fått testet ut aktivitetskortene enda, men jeg har selvfølgelig tittet på de, og liker virkelig det jeg leser. Mange flotte forslag til ting man kan finne på.
Er nok ikke lenge til vi får testet disse ut også.

Vil virkelig anbefale Dunderly. Vi ble forelsket.
Har allerede vært på nettiden og bestilt flere julegaver.






// Reklame

onsdag 16. november 2011

Travelt

Vi har travle dager, rekker ikke blogge så mye.
Så her kommer det heller noen mobilbilder og gode tanker til dere alle.




Mie og en trøtt mamma. Ikke se på handleposene under øynene.

Kjærleik! Mie er en nydelig og god skatt som er mammadalt så det holder. Er ikke det litt tidlig, å bli mammadalt 3 mnd gammel?
Uansett, tar det som et tegn at jeg duger!




Barnekaffe, kakao sier vi, men det syntes ikke Tilde hørtes særlig storjenteaktig ut, så da ble det barnekaffe ;-)




Love love love love her!!!




Sliten Storjente på tur..



Verdens fineste Mie :-)




Verdens fineste Tilde :-)

Vet at bildene blir veldig uklare på bloggen, men skjønner ikke hvorfor. De er helt tydelige på tlf, selv når jeg zoomer. Jaja, tekniske ting er ikke helt meg.
Hva gjør jeg?

Uansett, kos dere og nyt onsdagskvelden :-)
Så høres vi snart.


torsdag 10. november 2011

Lykken er...



En diger kanelbolle etter en tur i marka.

torsdag 3. november 2011

Du fryser ikke?

Når mørket har senket seg tenker jeg ofte; fryser du? Er det kaldt der du er?
Jeg håper du ikke er redd. Jeg håper du ikke er alene.
Det er ingen som liker å være alene på kveldstid, og føle seg redd er den verste følelsen.
Sover du, lille venn? Sover du godt? Du fryser ikke?

Skulle så gjerne kjent på deg, kjent i nakken din om du var varm. Bredt over deg et teppe.
Strøket over kinnet ditt. Hatt deg sovende i fanget. Klemt deg og overrøst deg med mammakos.

Kan jeg, for en liten stund? Bare sørge for at du ikke er alene? Sørge for at du ikke fryser.
Jeg håper du ikke er ensom. Ikke er trist. Jeg håper ikke du sørger, slik som vi gjør.
Hvordan er det egentlig der du er? 

Jeg besøker deg ikke så ofte. Jeg vet ikke hvorfor. Det føles så kaldt der, og jeg kjenner meg sliten når jeg kommer dit. På gravstedet ditt. Det tapper meg for krefter og energi.
Jeg skulle ønske jeg klarte være der oftere. Tenne lys og ordne det fint. Du fortjener jo det.
Du fortjener jo kun det aller beste.
Jeg er lei meg for at jeg ikke er det, det aller beste.
Jeg føler meg udugelig som din mor. Jeg føler jeg har forlatt deg, gitt deg opp.
Jeg er lei meg for at jeg ikke er tilstede.
Du er alltid i tankene mine, og jeg bærer deg for alltid i hjertet mitt. Er det bra nok? Hvem bestemmer hva som er bra nok, når jeg ikke selv vet det?
Jeg prater ikke til deg lengre. Hvorfor gjør jeg ikke det? Du kunne jo aldri svare meg før heller, men det ga mening å prate med deg. Nå føler jeg bare tomhet.

Savner du oss? Merker du at vi ikke besøker deg så ofte? Blir du lei deg? Fineste Jesper, blir du lei deg? Jeg vil aldri gjøre noe som kan finne frem sorgen i deg.
Skulle ønske vi kunne vite. Vite om noe vi gjorde hadde noe for seg. At det ga mening.
Men mening for hvem?
For deg?
For oss?

Mest av alt, så ønsker jeg deg her, i leiligheten vår. Sammen med oss.
Du har fått en ny lillesøster du skulle fått blitt kjent med. Som du skulle fått vært nær.
Ser du henne? Mange sier hun ligner deg.
Så når jeg titter på henne, så føler jeg at du er her, litt. Selv om jeg ikke selv ser likheten, så vil jeg så gjerne tro det. Håper at hun vil få blå øyne som deg.

Jeg håper du ikke fryser. Jeg håper du ikke har det vondt.
Jeg savner deg så veldig. Og når det blir mørkt ute, så kommer tankene.
Tenker du? Eksisterer du annet sted enn i hjertet mitt?

Bare du ikke er lei deg og har vondt. Bare du ikke fryser og er alene....


Elsker deg, lille venn. Det er for alltid.

onsdag 2. november 2011

Ny header

Eieren av den fiiine bloggen kikkis planet har laget ny header til meg.
Det ble liksom ikke helt riktig å ha en uten min minste hjerteskatt, og jeg ble så fornøyd med den nye.
Fineste barna mine og kjærestemannen.

Anbefaler alle og ta en titt innom bloggen hennes. Masse herlig inspirasjon å hente der, fine bilder og mange fine interiørfunn :) Kjempefin blogg som jeg ofte titter innom.


Tusen takk, søte du.