søndag 28. februar 2010

En måned...

I dag er det en måned siden Jesper døde. Tiden har gått i rasende fart, samtidig har den stått stille.
Jeg har følt på alle følelser man kan ha, alt i løpet av en måned. En måned er ikke så mye, men allikevel føles det veldig lenge. Det er en måned uten min førstefødte, jeg har aldri vært mer enn 3 dager borte fra han. Det blir derfor en liten evighet, og det gjør så vondt å vite at for hver dag som går, så er det en dag mer siden Jesper døde, og like lenge siden jeg holdt han for aller siste gang.

I helgen har vi vært hos foreldrene mine. Det var veldig hyggelig, og veldig greit å få lov å tenke på andre ting enn alt som gjør vondt. Man tenker jo på det hele tiden, det er jo ikke det, men alt er allikevel mye lettere sammen med andre. Og hos mamma og pappa er alt trygt, og alt er lov. Og Tilde gjør jo alt lettere hun også. Det at hun har vært veldig usamarbeidsvillig på nettene nå i det siste, gjør at man blir sliten på andre måter, bedre måter. Og det gjør at man må tenke på andre ting, selv om man ikke vil eller ei.
Det gjør i allefall sorgen lettere å bære.

Jeg har mange ganger i helgen tenkt bakover i tid. Tenkt på hvorfor vi fikk Tilde, da vi bestemte oss for at vi måtte få flere barn. Jeg husker at Jesper var veldig dårlig den tiden vi bestemte oss, men det var viktig for oss å begynne på en ny prøverørskarusell, selv om det sikkert ikke fantes verre tidspunkt, for tanken på å være helt uten barn, den ville vi nesten ikke tenke. Vi måtte få en frisk unge, og jeg måtte i allefall bli gravid før Jesper døde. Det trodde jeg på den tid var det eneste som ville gi meg krefter til å fortsette, og jeg innser nå at det også var det eneste riktige å gjøre, og det er det eneste som gir meg krefter til å fortsette.

Heldigvis overlevde Jesper den kneika da, og jeg ble gravid etter noen prøverørsforsøk.
Og da begynte jeg å sette meg mange mål. Det første målet hadde jeg klart, det var å være gravid mens Jesper levde.
Det andre målet etter positiv test var å få lov å ta julekortbilder av Jesper. Det fikk vi også til, og det ble et nydelig julekort. Så var det å få feire jul neste mål, og heldigvis fikk jeg oppfylt det også.
Så satte jeg meg et litt langsiktig mål, å få lov å ta søskenbilder når den tid kom. Jeg nådde målet mitt, jeg har tatt mange fine søskenbilder, både rett etter fødsel og helt til noen dager før Jesper døde. Jeg hadde ikke trodd det på forhånd at jeg ville få tatt disse bildene av vakkerbarna mine sammen, ikke så mange ganger Jesper var dårlig, og med de oddsene han hadde. Men det var viktig for meg med disse målene. Og enda viktigere når jeg nådde de.
Jeg fikk også ordnet med julekort, bilder av begge de fine barna mine sammen, et viktig mål å nå, jeg ordnet det i oktober 09, så jeg ville ha det klart til julen tilfelle noe skulle skje.

I tidlig januar hadde jeg som mål å få lov å feire bursdagen til Jesper, jeg bestemte meg også for å sette et mål litt før det også, siden august virket så langt frem, å det var å feire bursdagen til Tilde i mai, og få ta søskenbilder den dagen. Det målet fikk jeg ikke oppfylt. Jeg hadde også noen veldig langsiktige mål, men det er vel ikke noe vits å skrive de ned, når jeg vet at det aldri vil bli slik jeg hadde håpet og tenkt. Det er vondt og grusomt at disse målene aldri vil bli annet enn en tanke lengre.

Hele livet til Jesper har jeg hatt disse forskjellige målene. Jeg har feiret inni meg hver gang vi har nådd en ny milepæl. Den første julen, den første bilturen langt unna sykehuset, den første dagen i barnehagen, den første bursdagen, den andre julen, å kjenne på snøen, å få varme seg i solen, ligge på gresset i sommervarmen, spise litt selv, få ta søskenbilder, feire sin andre bursdag, ha gode dager i barnehagen og gjøre masse nye ting der, feire sin tredje jul, få leke seg på husken, kjøpe et plagg i litt større størrelse å få lov å ha det på når det passet...
Ja, det var mange mål, mange fler enn jeg har skrevet ned, og de var viktige alle sammen. Noen var såklart viktigere enn andre, men alle var en seier i seg selv når de gikk i oppfyllelse.

Det er tomt og stille her i huset i kveld. Det ligger ingen Jesper og sover i sengen sin, jeg har ingen nye mål å sette meg for han, jeg savner han så inderlig, så veldigveldig mye. Det har vært en grusom måned. Den aller verste.
Og det at jeg ikke kan lage nye mål for Jesper, det synes jeg er så vanskelig.

Jeg føler jeg har tapt.

onsdag 24. februar 2010

Vi har kjøpt bil :)

Det ble jammen meg bil på oss gitt. HURRA. Vi skal hente den på fredag, så da skal jeg få lagt inn et bilde av den, om det finnes noen intresse for det. Min bilinteresse er ikke-eksisterende. Jeg har ikke lappen engang, og om noen spør meg hvilken bil vi har kjøpt, sier jeg grå. Kan til nød si en grå skoda stasjonsvogn, men da vet jeg faktisk ikke stort mer heller.
Blir godt å kvitte oss med den bilen vi kjører nå, er ikke helt sikker på om den er så trygg egentlig. I følge kjærestemannen lever den på veldig lånt tid.
Så nå er alle sparepengene borte, og vi hadde faktisk spart ganske så mye, men allikevel måtte vi ta opp litt lån. Jaja, pyttsann. Vi har i allefall en trygg og fin bil :)

Ellers går dagene på et vis. I dag var vi hos ei i barselsgruppa mi. Det var utrolig hyggelig, hun er så god og snill, og jeg er heldig som har så mange gode venner altså. Vi fikk god lunsj, og et supert selskap, og vi dro derfra mette og glade :)
I kveld skal jeg ut å drikke litt vin. Det gleder jeg meg til.

Kjærestemannen er på fotballtrening, for første gang på over to år.
Jeg er ganske sikker på at de andre har mye bedre kondis enn min kjærestemann altså, han har ikke akkurat kunne trene på ei stund. Jeg håper at han overlever ;-)

Jeg tenker mye på Jespermin, og har mange tanker jeg ikke orker skrive i bloggen min. De er vel uansett ikke så forandret fra det jeg har skrevet om tidligere, men jeg tenker de tankene like mye, så de er vel like reelle som før.
Jeg savner han i allefall, forferdelig mye.

Nå har jeg akkurat tent lysene på minnekommoden, sett på de fine bildene av han, og skal bare sitte i sofaen og nyte fred og ro. Jeg er ikke så veldig glad i å være alene, men av og til kan det være godt å bare være meg også. Helt for seg selv, og tenke i rolige omgivelser.
Hvem jeg kommer til å tenke på, det skjønner sikkert alle...

Et gammelt bilde av en sovende og nydelig og kyssbar Jesperskatt.

mandag 22. februar 2010

Bil.

Dere som har fulgt meg husker kanskje dette innlegget, om sparing.
Nå har vi spart og spart, og i morgen skal vi se på bil. Håper vi får kjøpt en da altså, det hadde vært så fint.

Tvi Tvi.

Ellers har dagen her vært snillere enn gårsdagen var. Kjærestemannen har laget ostesmørbrød, og jeg drikker cola og ligger på sofaen. Ikke helt i slaget, men humøret er bedre allikevel.

søndag 21. februar 2010

Disse tankene..

Hva gjør man når man har så mange tanker at det er helt umulig å sortere de?
Tanker fylt med redsel, sinne, frustrasjon, tristhet, og store salte tårer som en ramme rundt det hele. Hvor begynner man? Og hvordan? Ikke vet jeg, i allefall ikke i dag.
Ikke får jeg til å skrive noe særlig heller, jeg finner ingen ord, og når jeg begynner å skrive så kjennes det feil.
Jeg er bare så lei meg for at han er borte. Jeg tror at jeg har fått tid til å kjenne mye på hvordan jeg virkelig har det i helgen. Vi har jo ikke kunne dra ut av huset pga omgangssyke. Vi har vært innelåst i vårt eget hjem. Noe som egentlig er helt vanlig for oss, bare at da har alltid Jesper vært her.
Nå var han ikke her, og allikevel kunne vi ikke dra ut.

Da ble det masse tid, masse tomrom, masse gråt, masse frustrasjon.
Hvorfor skulle livet ta en slik vendig?
Hvorfor skulle han bli så syk, hvorfor måtte han dø?
Jeg har hatt det så vondt disse dagene, klart det gjør vondt å miste sin hjerteskatt, men jeg visste ikke at det skulle være vondt. Jeg kjenner jeg blir kvalm av tanken på at han ikke er her, nummen og kvalm på samme tid. Jeg får slike ekle frysninger når jeg tenker på hva som har skjedd. Blir helt kald inni meg. Hvem holder han nå? Ingen. Hvem skal passe han? Ingen.
Ingen? Jeg blir kvalm. Det gjør fysisk vondt.

Han er uerstattelig, min vakre Jesper. Ingen kan ta hans plass, ingen fyller tomrommet.
Selv ikke et hjerteplaster som Tilde kan fylle akkurat det tomrommet, for det er bare Jesper sitt.
Håper etterhvert å få noe annet i tomrommet, enn denne sorgen og dette savnet. Kanskje jeg kan prøve å fylle det med de gode minnene jeg sitter igjen med?
Akkurat nå er det for tidlig, akkurat nå er det bare tomt, tomt og trist. Jeg klarer ikke fylle det med andre ting enn denne altoppslukende kvalmen over at ingen passer han, at ingen sørger for at han har det bra, at ingen er der. Ingen. Det er helt jævlig.

Jeg skriver det samme føler jeg, hver gang jeg skriver noe her, så handler det om akkurat det samme. Akkurat de samme tankene, jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige.
Men jeg får meg ikke til å skrive om andre ting akkurat i dag, for hjernen er i en modus jeg ikke klarer skru av. Jespermodus.

Jeg har stått å sett på bilder av han i dag, lenge har jeg stått på akkurat samme plass, sett og sett på akkurat samme bilde, før jeg har bevegd meg mot et nytt ett. Lukket øynene, sett på bildet og prøvd å kjenne hvordan det var. Hvordan han var akkurat der.

Når jeg lukker øynene prøver jeg å kjenne hvordan han satt, hvor myk han var, hvor god. Det vises så tydelig på bildene, jeg prøver å gjenskape det i hodet mitt, men det går ikke.
Selv om jeg lever meg helt inn i det, og virkelig gjør alt i min makt for å føle det.
Men han er så fin, så nydelig å se på, og det vil jeg alltid huske, det kan jeg gjenskape, ved å se på disse bildene, i hodet mitt også.
Og det gjør veldig vondt å vite at han aldri skal forandre seg mer. Han ble bare finere og finere Jespermin, og nå er det stopp. Nå blir han ikke større, og nå forandrer han seg ikke mer. Men da kan jeg i allefall vite hvordan han så ut. Og tenke at han alltid vil se sånn ut. Dette ga kanskje ikke noen mening? Tankesurr..

Jeg fikk en sms fra en nydelig venninne i dag. Hun satte meg på en god ide. Jeg skal ikke røpe den nå, for jeg vet ikke om det går, men jeg kjenner at det vil jeg få til, eller noen andre må kanskje få det til for meg.
Takk L.E. Hjertet ble varmt da jeg tenkte på det. Takk for at du er så flott.

Nå må jeg finne sengen. I natt må jeg prøve å sove. Det har vært alt for mange søvnløse netter med alt for mange triste tanker. I morgen er en ny dag, og da skal jeg finne flere ting å glede meg over. Det må være mitt mål. Og det må jeg klare. Det må jeg.

lørdag 20. februar 2010

Å rydde bort etter Jesper...

Det har jeg gjort litt i dag. Klarte ikke rydde bort alt, det er så mye her, og jeg synes det er ganske fælt å stå å pakke bort det som var livet hans i esker og poser.
Hele leiligheten vår er fylt med Jesper, og jeg og kjærestemannen må ta en ting om gangen merker jeg.
Vi trenger ikke forte oss, men samtidig vi gjøre dette også. Vi må rydde og pakke bort ting. Leiligheten kan ikke være fylt av Jesperting for resten av livet. Da kommer vi oss aldri videre heller. Å for å komme videre, så måtte jeg bare gi meg selv en ekstra dytt og rydde litt ekstra i dag.

I dag tok jeg resten av klærne han har hjemme. Han har ganske mye klær i barnehagen enda, men det får jeg ta når jeg orker. Heldigvis har jeg mange venner som vil arve Jesperklær, jeg klarer uansett ikke kaste noe. Og så og si alle ullklær legger jeg i Tildes kommode. Og det andre som jeg ser for meg at hun kan bruke, det legger jeg selvfølgelig på hennes plass.

Jesper hadde veldig mye gutteklær, i ull også. Men jeg har så lyst at hun skal ha litt etter Jesper, så selv om det er en mørkeblå ullbody, så kan vel jenter bruke den? For hvert gutteplagg jeg la i Tildes kommode tenkte jeg "Denne kan hun ha dongerikjole til, da blir det ikke så guttete, et jentete skjerf så kan denne bodyen også gå etc".
Jeg vil så innmari mye at Tilde skal få bruke det som går an av Jespers klær.
Jesper hadde så mye klær. Det gikk jo ikke å kjøpe leker til Jesper, så jeg kjøpte innmari mye klær. Og der og da tenkte jeg ikke bestandig at det skulle kunne arves. Heldigvis har jeg kjøpt en god del som kan arves av Tilde, og gir meg en viss form for lettelse på en måte.
Og nå vet jeg at Jesper lever videre i både mine venners barn og min egen datter. Det gjør godt når det måtte gå som det gjorde.

Jeg gleder meg til å se de i Jespers klær, jeg. Alle sammen, men aller mest gleder jeg meg til å se Tilde i storebrors klær.

Jeg la også noen plagg i Jespers minnekommode. Noen ting som ingen kan arve, ingen andre enn Jesper kan ha, det ville vært hans plagg for alltid, uansett. Det er ingen god følelse å brette klærne fint sammen og legge de i en slik kommode.
Men på en annen side, så hadde det vært enda verre å gi bort disse plaggene, eller legge de bort slik at ingen kan se de igjen. Nå vet jeg alltid hvor de er, og jeg vil alltid tenke på Jesper hver gang jeg åpner den siste skuffen i kommoden.

Det er mye igjen, veldig mye, å rydde bort.
Det blir ikke mer i dag, det orker jeg ikke. Man blir litt utmattet av slike ting.
For meg var klærne så viktige, det var liksom mitt ansvar følte jeg. At Jesper alltid var fint kledd. Og jeg la mye kjærlighet (og enda mer penger?) i alle plagg jeg kjøpte til han, alle plagg jeg hadde på han. Alt skulle matche, og det skulle være gode plagg å ha på seg for en liten Jespergutt. Og jeg har minner om nesten alle plagg også.
Klær er jo ubetydelig i det store og hele, men for meg er det viktig allikevel.

Nå skal de minnene leve videre, og plaggene skal skape nye minner. Det er vel litt fint det også?

fredag 19. februar 2010

Jeg savner...

En rolig gutt, som koste seg i pappafanget, som viste at han hadde det godt og behagelig.
Jeg savner å kysse det fine ansiktet, se på de vakre øynene, kjenne den myke huden og stryke han over håret.
Jeg savner å fortelle han hemmeligheter i øret etter han kom hjem fra barnehagen, og spørre hva han hadde gjort.
Jeg fikk aldri svar, men det føltes godt å spørre han allikevel.


Jeg savner de største smil når han ble lekt og herjet med, når han ble kastet bakover og frydet seg. Selv om han var syk, som han er på dette bildet, var det en intens lykkefølelse å bli lekt med. Kanskje han glemte for et sekund at han var syk? Vi savner så veldig dine smittende smil kjæreste Jesper, da du smilte slo hjertet kollbøtte og smilte, både på innsiden og utsiden. De var verdifulle, de var unike, og de var så smittende. De var fylt med kjærlighet, du var så god.


Jeg savner å holde rundt han, snusekose han, lukte han, kjenne han, føle han, være nær. Savner å tulle med han, slik som på bildet her. Da han nesten hadde sovnet, men pappaen kaster han bakover og leker allikevel. Jesper likte det, selv så trøtt han var.
Det var lykkelige tider.


Jeg savner å høre han sove, høre pusten hans. Se han når han sov så godt. Jeg savner gjespene hans, vi lo alltid når han gjespet, for ingen gjespet mer og høyere enn Jesper. Passende navn han fikk kanskje? Jeg savner når han kamuflerer en host han ikke vil ha med å gjøre, med verdens morsomste gjesp, og de lydene han lagde i forbindelse med det.
God damn sa han. God damn med en lys og herlig stemme.

Jeg savner deg så inderlig. Skulle ønske jeg fikk gjøre noe av det jeg savner.
Posted by Picasa

torsdag 18. februar 2010

Tildemin.



Tilde har dessverre fått omgangssyken, men det stopper ikke hennes gode humør heldigvis. Da ting var litt mørkt og dystert i tankeland i dag fant vi ut at vi skulle ut å trille tur. Jeg, kjærestemannen og Tildus. Været var strålende, og det fikk meg litt opp fra kjelleren.
Det hjelper så veldig å komme seg ut. Det er bare tiltak når man sitter hjemme, fordi man tror man ikke klarer. Men man klarer det man vil, det tror jeg. Av og til får man sparke seg selv litt bak, for det er virkelig medisin i høyeste grad å komme seg ut.

Jeg trodde også at Tilde hadde blitt frisk igjen av omgangssyken da vi dro ut, for hun hadde ikke kastet opp siden i går ettermiddag, og virket veldig så frisk. Ellers hadde vi jo selvfølgelig holdt oss inne. Og hun holdt seg jo frisk hele trilleturen, men da vi kom hjem igjen startet festlighetene igjen.
Det er litt rart å tenke på, men Tilde har ikke vært ordentlig syk før etter Jesper døde. Første gang hun hostet ordentlig var 29.jan. 28.jan døde Jespermin.. Og nå har hun omgangssyken med alle herligheter som følger med. Det er litt crazy karma spør du meg.

Jeg er i allefall glad for at hun tar det hele med et stort smil, hun virker å være ei gladjente uansett Tildemin. Det gir mammaen uante krefter.


Vi tok oss også en liten tur på akebrett. Aller første gangen, så Tilde var litt skeptisk, selv om det gikk veeeeldig sakte. Hun satt helt i ro, og det er i og for seg ganske uvant.
Jeg er ganske sikker på at det vil falle i smak ved senere anledninger, det begynte å bli mer og mer morsomt nemlig.

Se så fin hun er, der hun sitter med Jesper sine boblesko, ulldress og hans skjerf og votter. Jeg vil og prøver at Tilde skal få bruke så mye som mulig av det Jesper hadde. Og heldigvis har jeg handlet mye unisex-klær. Da lever Jesper litt videre, på en måte. I allefall lever klærne videre. Det er viktig for meg. Og det henter også frem minner som ligger litt skjult.




Hun er så vakker og god, jeg kan aldri se meg mett. Og det gjør godt å skrive ett litt lystigere innlegg etter det jeg skrev tidligere i dag. Det går veldig opp og ned dette humøret.
Posted by Picasa

Sansetanker

Jeg skjønner ikke hva som skjer i hodet mitt. Det er så mange tanker, og jeg rekker ikke tenke de ferdig engang. Jeg føler at alt er kaos, at jeg egentlig burde skjelve og riste, men jeg sitter her helt i ro.

Jeg tenker tusen forskjellige ting når det kommer til Jesper også. Noen dager gråter jeg, andre dager ikke. Men det er jo ikke sånn at tårer er målestokk i sorg, allikevel får jeg dårlig samvittighet de dagene jeg ikke gråter.

Jeg er så redd for å glemme han, så veldig redd for akkurat det. Jeg tror og kan vel si at jeg vet det ikke vil skje, for er det noen som er i hodet mitt 24 timer i døgnet, så er det han.
Det er ikke det at jeg ikke husker livet hans, jeg husker alt.
Men jeg husker ikke hvor myk huden hans var. Jeg klarer ikke kjenne hvor mykt håret hans var.
Jeg ser for meg smilet og lydene han lagde da han var lykkelig, men jeg er redd jeg ikke kan etterligne de slik de var. Jeg har ikke sjans til å gjenskape den herligheten.
Jeg er redd jeg glemmer hvordan jeg hadde han på fanget, det å kjenne han sitte i fanget er noe helt annet enn å se på bilder.
Jeg hadde han på en spesiell måte i fanget mitt, slik at han lå å hvilte i armkroken min mens jeg satt. Og jeg får ikke til å finne ut hvordan det var, uten at han er der. Jeg kan heller ikke øve med noen andre, for det var bare en Jesper, og han er ikke her mer :(

Jeg glemmer aldri Jesper, og jeg glemmer aldri det livet han levde.
Jeg er bare redd for å glemme de viktige ting jeg ikke kan gjenskape, ting jeg ikke kan finne om jeg ser aldri så mye på bilder eller film.

Hvordan luktet han? Han hadde jo så egen lukt, og han luktet bare Jesper.
Slik som alle barn lukter noe eget, de lukter seg.

Alle sansene jeg har, de lever bare der og da. Jeg kan ikke gjenskape sansene om jeg prøver engang. Jeg hører ikke den helt rette lyden før han lager den igjen, jeg kan ikke se alt som var, før jeg kan se han. Jeg kan ikke føle han lengre, for han er ikke her. Jeg kan ikke lukte en lukt som har forsvunnet, og livet smaker ikke like godt uten han, det er i allefall helt sikkert.

Hvordan skal jeg klare å finne dette igjen, for det er dette jeg vil få tilbake.
Alle gode minner lagres i hjertet, men tanken på å aldri mer få gitt han en klem igjen er uutholdelig. Den varme gode klemmen får jeg aldri gitt mer, og aldri følt på kroppen mer.
Og klemmer kan ikke lagres i hjerter, hoder eller noen steder. De finnes ikke mer, aldri mer Jesperklemmer, aldri mer den intense lykken av å ha han rolig på fanget mitt igjen.
Aldri.

Jeg skulle ønske jeg kunne trylle, jeg ønsker så inderlig å få tid med han igjen.
Jeg ønsker å se, høre, føle, smake, lukte.
Snusekose.

Hvordan kan jeg gjenskape dette, uten han, når det er han jeg søker, men ikke kan få?

tirsdag 16. februar 2010

Takknemlig

For Tilde, for den herlige og glade jenta mi. Den rareste av de alle, den morsomste, den vakreste, den søteste av alle. Jeg er så innmari glad i henne, stolt og verdens heldigste.

Hun er den store solstrålen i livet mitt, og gjør at både mammaen og pappaen kan le og ha det godt også. Det er hun som passer på at vi har det bra, hjertemedisin.


Jeg er takknemlig for verdens beste kjærestemann og pappa. Som er akkurat sånn jeg bestilte han, nemlig helt perfekt ;-)






Også er jeg takknemlig for at jeg får være mammaen til Tilde, takknemlig for å få oppleve alt hun gjør, og alt hun er. Det er magisk å få oppleve alt dette, nesten så jeg tror det er en drøm.
Jeg er så glad for at det ikke er en drøm, og at jeg får oppleve dette hver dag. Det er en fryd.
Helt fantastisk.


Jeg er også takknemlig for så mye mer. Jeg er ikke bare i sorg. Jeg er så mye mer. Og av og til er det viktig å sette seg ned å tenke over alt man er takknemlig for. Livet mitt er så mye mer enn bare et tomrom etter Jesper. Jesper har ikke ville at vi skulle ha grått og sørget hele tiden, det er jeg sikker på. For han så lever vi videre, for han så fortsetter vi.
Jeg er takknemlig for at jeg har så gode venner. Jeg er priviligert. Jeg er heldig. Jeg har fått de beste venner man kan tenke seg.
Jeg har en familie som er fylt av kjærlighet. De kan mase litt innimellom, men det det gjør vel alle foreldre og søsken ;-) Jeg er i allefall veldig glad for å ha en så fin familie med så mye omtanke og omsorg.
Jeg har god helse, og det har hele den lille fine familien min, vi har stabil økonomi, egen leilighet og bil og latter og glede og ting som gjør meg glad. For jeg kan nemlig shoppe meg glad ;-)

Jeg er så mye mer enn et menneske i sorg.
I dag vil jeg fokusere på alt som er godt. For det er så mye det også. Det er viktig å ikke dyrke sorgen, ikke fokusere på alt som er trist, på det som gikk galt. Man kan ikke gjøre det hele tiden tenker jeg, i allefall vil ikke jeg det, selv om jeg sørger forferdelig mye.
For livet har oppturer og nedturer, og en gang må jeg også få lov å være med opp, selv i en tid som denne som er fylt med så og si bare nedturer.

Jeg er glad for at jeg har så mye å være takknemlig for, det gir meg så uendelig mye.
Posted by Picasa

Om noe helt annet.

Etter Jesper døde har jeg ikke kommentert en eneste blogg av de jeg følger. Jo, jeg har vel kanskje lagt igjen en kommentar. Men bare en. Jeg har ikke orket, ikke hatt energi og ikke visst hva jeg skulle ha skrevet.
Før så skrev jeg daglig kommentarer, nesten til alle jeg følger, og nå har jeg bare lest og ikke lagt igjen et eneste ord. Føler meg litt frekk, som leser deres tanker og ikke viser at jeg har lest de.
Jeg vil dere skal vite, mine gode bloggvenner, at jeg kommer sterkere tilbake, og at jeg leser og koser meg med bloggene deres. Så selv om dere ikke har hørt fra meg i det siste, så betyr det ikke at jeg har glemt dere.

Jeg ville bare si fra.

mandag 15. februar 2010

Mandagtanker

I dag er jeg litt lei meg. Tenker så mye på han. Og lurer på hva han gjør. Mest sannsynlig gjør han ingenting. Jeg vet ikke hva jeg tror på etter døden, jeg synes det er vanskelig å tro at alt er over, men samtidig så tenker jeg at det er jo det det er, alt er over.
Det er derfor jeg får litt angst også, fordi da føler jeg at livet til Jesper var litt forgjeves. Levde han dette intense livet for at det skulle bare bli helt svart etterpå?
Han fortjener å få et godt liv, etter dette livet. Men jeg tror ikke på noen himmel. Jeg tror på mennesker, og at livet vi har her og nå, det må vi leve til det fulle, fordi vi får det ikke tilbake.
Men nå, nå vil jeg tro at det er noe mer. For Jesper sin del, for min del som er igjen uten han.

Tilde raser rundt på gulvet i full fart nå, har funnet seg en smokk så jeg tror livet hennes er mer enn godt akkurat nå. Kjærestemannen er der for henne, for jeg føler at jeg ikke orker i dag.
Jeg har ikke energi, og jeg er bare lei meg.

Helgen har vært så veldig fin. Vi har vært hos mennesker som betyr så mye for oss, som gir oss glede og latter, og vi føler oss så hjemme hos de. Og tankene om Jesper ble litt langt til side, selv om vi snakket om han også, og selv om han alltid er med meg i tankeland på så mange måter, så fikk jeg ei veldig god helg. Virkelig god helg. Jeg var oppriktig glad.
Det var jo også morsdag i helgen. Jeg har aldri vært noe stor forkjemper for denne dagen, så det ble ikke så tøft som det kunne blitt om denne dagen hadde vært spesiell for meg. Men jeg fikk jo en gave med et kort det stod "Til mamma, Fra Jesper og Tilde".
Det ble tøft. For Jesper er jo ikke her, selv om kjærestemannen min sa at jeg alltid vil være mammaen hans, så det måtte jo være fra han også.
Det er jo sant det, men det var tøft å ikke kunne snusekose han og si tusen takk for gaven.

Jeg er veldig glad for en så fin helg, så den tar jeg med meg videre.

Jeg har heldigvis lagt planer for resten av denne dagen også, så jeg skal forhåpentligvis få lov å kjenne på andre ting enn sorg og savn i dag også.
Jeg synes at det er det eneste som hjelper meg videre, det er å gjøre ting, være sammen med andre mennesker som er viktige for meg. Da går livet videre. For da føler jeg at verden ikke står stille.

Ja, noen tanker på en mandag...

fredag 12. februar 2010

Hjerteplasteret

Hva skulle man ha gjort uten en slik solstråle. Så fantastisk og blid, og veldig lett å ha med å gjøre. Jeg tror hun er den mest tålmodige på jord, og hvem hun har arvet det fra aner jeg ikke. I allefall ikke meg ;-)


I dag har vi vært ute på cafetur og shopping med en av Tildes favoritt-tanter, og min sågodatjegikkeharord-venninne. Innmari koselig. Det er så godt å få luftet seg litt, få tanker på andre ting, samtidig som man kan prate om Jesper når man har lyst. For venner som kjenner Jesper og er like glad i han som meg nesten, de er forferdelig gode å ha.
Jeg har hatt en ganske god dag i dag, sålangt. Kanskje fordi at gårsdagen var så tøff, så måtte det bare bli bedre i dag?


Lillesøte sølepusen min, så søt som man bare kan få blitt.


Jeg håper alle får en god helg, jeg og kjærestemannen inkludert. Vi skal besøke et vennepar, og bo hos de i helgen. Det gleder jeg meg innmari til. Det blir godt å få komme seg litt unna, selv om det sikkert blir tungt også. Jeg tenker jo på Jesper uansett hvor jeg er, så det spiller ingen rolle hvor man er sånn sett, men sorgen blir ikke så hard når jeg får lov, og må, tenke på andre ting. Og er jeg sammen med andre mennesker, så tenker man litt på andre ting også, så jeg tror det kommer til å bli en ok helg.

Nå har jeg akkurat tent lys på minnekommoden til Jesper, og jeg blir trist hver gang.
Derfor trengte jeg å legge ut noen solskinnsbilder, også skal jeg prøve å la denne fredagen ikke bli fylt av sorg og savn, slik at man blir helt ødelagt. Gårsdagen var så fryktelig vond, og det er så utmattende, selv om man ikke kan gjøre noe til eller fra. Man bestemmer ikke hva man skal føle, når man skal føle, og hvordan man skal føle ting.
Men jeg kan jo håpe.
Jeg har jo uansett hatt en fin dag, og det tar jeg med meg som en stor bonus uansett hvordan denne kvelden utarter seg. Som oftest er det kveldene som er de tyngste. Da sover Tilde, og da gir det meg uendelige rom for å tenke og savne og gråte.

Jespervennen min, jeg savner deg og håper du har det bra der du er, hvor enn du måtte være.
Posted by Picasa

torsdag 11. februar 2010

14 dager siden.


I dag er det 14 dager siden Jesper døde. Det har vært 14 tunge dager. Jeg husker så veldig hva som skjedde akkurat på denne tiden, for disse fjorten dagene siden. Jesper lå og pustet rart, og vi stod og pratet med leger. Vi trodde ikke at han skulle dø denne dagen, men vi trodde ikke det var lenge igjen. Vi vasket han, målte tempen, passet på han. Jeg hadde en kald klut i pannen hans, han hadde 42 i temp på denne tiden som ikke gikk ned.
Han svettet sånn, og jeg tørket han over hodet. Håret var bløtt og klistret i pannen. Jeg tenkte at en kald klut ville føles godt, så jeg satt ved siden av han og byttet klut ofte. Den ble så innmari fort varm..

Så, da klokken var 17.25 pustet Jesper for siste gang. Jeg er så glad for at vi tok han opp da. Han fikk ligge i det fanget han lå mest i, nemlig pappafanget. Vi trodde vi hadde masse av tid til å både ha han i mitt fang og kjærestemannens fang. Da vi tok han opp, pustet han fortsatt rart, men ganske regelmessig. Ingen trodde han skulle dø så brått.
Jeg tror Jesper ventet til han kjente at han lå i trygge armer, og at han tenkte her vil jeg dø. Det virket sånn for oss.
At han hadde ligget i sengen sin og kjempet og ventet på at noen skulle ta han opp, slik at han fikk dø. Vi trodde at han hadde det best i sengen sin, for han sov jo bare. Og det var ledninger og maske over ansiktet, og vi ville ikke plage han ved å ha han inntil oss.
Med så høy feber ville det bli bare alt for varmt for han, tenkte vi.
Men jeg tror at Jesper tenkte annerledes, jeg tror at han ventet på et fang. Et trygt og godt pappafang som ville passe han.
For han pustet bare et par ganger etter han kom i fanget. Døde så fort at vi ikke rakk tenke.
Et hikst fra Jesper, og jeg holdt han i hånden og strøk han i pannen, kysset han i ansiktet.
Lenge tok det før det kom et nytt hikst. Hikstene var liksom pusten hans, men han pustet så rart, så det føltes som hikst. Jeg kan lage de samme lydene selv, de er i hodet mitt hele tiden.
Jeg husker så godt det siste åndedrag. Plutselig så var han ikke mer.
Munnen var vidåpen, det var den alltid.
Huden var blitt gul, det ble den så fort, jeg tror kroppen sluttet å virke lenge før Jesper døde.
Brystkassen var helt stille.
Pulsen var ikke der.
Jesper var ikke der, han var død.
Lenge lå han i fanget til pappaen sin, og tårer rant på Jesper fra en sliten og trist pappa og mamma. Han lå i den fine ullpysjen sin han hadde fått av noen nattevakter, det var fint at han hadde den på. Da var liksom de også litt tilstede.

14 dager har det gått. Det føles kjempelenge ut, og det føles veldig kort.
Men han er ikke her, og han kommer ikke tilbake. Og jeg innser det ikke. Ikke enda.

Jeg ser for meg dødsøyeblikket, dagen før han døde. Det var også en forferdelig dag. Det å vente på det man frykter. Har vel aldri grått så mye som da. Vite at man ikke skulle få lov å dra hjem igjen med Jesper. Det var og er så tungt.
Jeg håper allikevel at han er her, i leiligheten vår, på sitt vis.
I våre hjerter er han alltid.

litt av minnekommoden...


Det er også snart 14 dager siden jeg orket å ta bilder igjen. Det føltes så rart å vite at jeg aldri skulle ta flere av Jesper. Jeg tok sikkert 20 bilder av han da han døde, men det er ikke bilder jeg vil dele med andre, og heller ikke bilder jeg vil se på som gir meg glede.
Heldigvis har jeg tusenvis av fine bilder av han, slik at jeg alltid kan dele mange av han her. Og etterhvert får jeg dele de samme igjen. Det er viktig at han aldri blir glemt, men det vet jeg at han ikke blir. Livet hans betydde så forferdelig mye, og derfor blir han aldri glemt.

Men, jeg er ikke bare en mamma i sorg, jeg er en mamma av glede også. For denne jenta.
Bare se så fin hun er, så blid hun er, så tøff og herlig hun er. Hun er faktisk den beste.

Det er morsomt å leke med tomflasker og blad gitt. Alt som egentlig ikke er lov er jo det beste.




Jeg har ikke ord for hvor mye hun betyr for meg, og så glad jeg er for at hun er akkurat den hun er. Helt perfekt, og helt frisk. Livsglad og livskvalitet i bøtter og spann. Og med håp for fremtiden. Masse håp.

Tusen tanker, eller kanskje en million?

Jeg har ikke blogget på noen dager nå, trengte en pause.
Ikke en tenkepause, men en bloggepause. Jeg utleverer meg for alle som vil, og det er litt å tenke på det også. Ikke vet jeg om det er riktig av meg, men jeg vet heller ikke om det er feil.
Jeg får tenke videre en stund til, jeg kjenner det gjør meg godt å skrive om følelsene mine, men jeg har også fått respons på at det er vondt for andre å lese. Vet ikke om jeg vil ta hensyn til de, da jeg tenker det er frivillig hva man leser, samtidig så vil jeg jo ikke at andre skal ha vondt pga meg..

Dagene går på et vis, jeg er innehaver av alle følelser som finnes på jord. Jeg ler, jeg gråter, jeg er sint, sur, skuffet, jeg kjenner stolthet og takknemlighet, jeg kjenner også glede. Ikke glede over at livet har tatt denne retningen, men glede over andre ting i livet. Jeg tror det er viktig å kjenne på det. Ikke grave seg ned i sorgen, men å tvinge seg ut i normaliteten og kjenne at man lever.
For JEG lever, jeg lever selv om jeg av og til er så lei meg at jeg vil dø. Men jeg kan ikke grave meg ned og tenke disse tankene, jeg må leve. At jeg har alle disse følelsene bare i løpet av en dag, tror jeg nok er fordi jeg ikke helt vet hva jeg egentlig føler bestandig. De gangene jeg er sint og sur, så er det nok fordi jeg dekker over at jeg i grunn bare er lei meg, men trenger noe annet å bruke energien min på.
Jeg må få brukt meg på andre ting enn å være mammaen som mistet sin dyrebare sønn. Jeg kjemper fortsatt en del kamper for han, selv om han ikke er her. Jeg føler det allikevel er viktig for han, at de kampene blir tatt. Jeg føler meg sterkere, mer tilstede de gangene jeg får kjeftet litt på noen i tlf som hadde noe med Jesper å gjøre, noen som har gjort en dårlig jobb. Jeg føler da at Jesper er litt her han også, og at ville likt at mammaen hans fortsatt stod på for han, selv om han ikke lever.
Jeg blir bare trist og apatisk de gangene jeg ikke finner energi og mot til å ta disse kampene.
Men selv så mye jeg kjemper, og selv om jeg faktisk vinner noen kamper også, så er han jo ikke her, hovedpersonen for disse kampene. Det er sårt. Vet liksom ikke om det er noe vits å drive på sånn heller.
Jeg fortsetter å kjempe allikevel, for tror jeg trenger å tenke på andre ting en gang i blant.
Jeg vet ikke om det er sunt, jeg vet ikke om jeg fornekter at han er død, jeg vet ikke hva jeg tenker helt om dagen. Er jeg i sjokk? Har jeg forstått hva som skjer? Skjønner jeg at han ikke kommer hjem fra avlastning? Forstår jeg at jeg aldri mer skal holde ham?

Jeg vet ikke. Selv om jeg vet hva som har skjedd, så vet jeg det allikevel ikke, så dumt det måtte høres ut som.

Uansett, noe positivt er det i livet mitt også, jeg er ikke bare i Jespermodus. Jeg har andre ting jeg må gjøre, andre ting jeg må tenke på. Andre som trenger meg, og meg som trenger andre.

Jeg har blitt flinkere til å leve med glede disse dagene. Hvem kan vel ikke glede seg over lille Tilde? Min rare, fantastiske og søteste datter, som krabber som en rakett på gulvet og smiler og ler til mammaen sin. For selv om jeg tenker på Jesper, hele tiden, så er Tilde her. Og hun skal være her lenge, og jeg må derfor begynne å leve litt. For hennes del. Av og til må tankene som er triste legges bak, så jeg får konsentrere meg om Tilde. Hun fortjener det så inderlig, så får jeg heller ta tak i de tankene en annen gang. Det må ikke gå utover henne. Det er viktig for meg.

Sorgen har ikke vært altoppslukende de siste dagene. Jeg har fått pratet med noen særdeles viktige mennesker som har delt sine tanker med meg, og jeg har virkelig kommet meg et skritt videre opp av gjørma takket være disse. Jeg har lenge følt at jeg har bare stått på samme plass, og at jeg aldri ville komme meg fremover. Noen mennesker betyr så mye mer enn hva man kan si med ord. Jeg er i allefall evig takknemlig for at gjørma ligger lengre bak meg, og jeg har tenkt å komme meg mange skritt bort fra den også.

Jeg tok frem fotoapparatet for første gang i går, første gang etter at Jesper døde.
Nå er det straks 14 dager siden det skjedde. Og jeg som i grunn tar flere bilder hver dag, klarte ikke.
Men i går tok jeg da noen, av Tilde. Smilende, håpfulle, og vakre Tildemin. Gode minner, levende minner.
Jeg skal dele de med dere i morgen, for nå skal jeg prøve å finne sengen.

Dette ble mange tanker, men godt å få de ut er det. Selv så vondt det gjør av og til.

søndag 7. februar 2010

stillhet

En stillhet i huset jeg ikke kjenner. En stillhet som preger oss alle.
Jeg savner et liv jeg aldri mer kan få. Jeg savner omsorgspersoner jeg sikkert aldri mer får møte. Jeg har mistet Jespers familie, jeg sørger for det også. Et nytt liv står foran oss og venter, men jeg tar det ikke i mot. Et liv som er så mye tryggere, men jeg tar det ikke i mot. Et liv med håp og et liv uten redsel, jeg tar det likvel ikke i mot.

Jeg tenker på livet vi hadde med Jesper, så utfordrende det var. Jeg savner alt med det livet, akkurat nå. Kanskje vil dette endre seg, kanskje kommer jeg til å være glad for å slippe det livet etterhvert? Jeg savner alle leger, aller sykepleiere som gjorde alt i sin makt for å hjelpe han, hjelpeapparatet rundt oss. Jeg savner til og med inhalasjonsapparatet som fikk han til å hoste, jeg savner vognen hans som var tilpasset for en liten og slapp Jesperkropp. Slike ting trodde jeg ikke at jeg ville savne, jeg trodde det ville være en lettelse å få tilbake et normalt liv.

Hva er et normalt liv? For oss var jo dette livet, og for oss ble dette normalt. Vi er ikke vant til å ha et stille hus. Vi er vant til å høre surkling fra brystet til Jesper, høre at han kaster opp, høre at han hoster, høre lyder fra anfall. Jeg er glad for at Jesper ikke har det livet lengre, det er jeg oppriktig glad for. Jeg er glad for at han slipper å ha det vondt. Det er det eneste som kan være positivt i alt det som er så meningsløst og vondt.
Allikevel er det en forferdelig stor omstilling for oss å bli vant til det. Denne stillheten.
Jeg tror jeg trenger så mye tid til å synes at det livet vi kan få nå, det kan bli et godt og bekymringsfritt liv. For jeg ønsker jo ikke å høre oppkastlyder, anfall, surkling. Det er jo ikke det jeg savner.
Jeg blir bare ikke vant til denne stillheten, denne tomheten.
Jeg kan faktisk sitte i sofaen og ikke være bekymret lengre, skulle ikke det være godt i grunn?

Vi har enda ikke ryddet bort en ting fra Jespers liv. Alt er som det var, foruten sengen hans. Den står ikke lengre her i stua, men på rommet til Tilde. Det var så vondt å se den sengen, uten han. Derfor måtte vi flytte den, men alt er ellers som det alltid har vært. Jeg klarer ikke flytte en eneste ting.

Vi har laget en fin minnekommode som står på samme sted som sengen stod i stuen, så på en måte er jo Jesper der, bare i en annen form.
Minnekommoden er så vakker, den har lys, den har blomster, engler, bilder av han. Den er nydelig, men så forferdelig trist og vond på samme tid.

Jeg sitter her, og hører på stillheten. Nyter den ikke, sørger over den.
Den stillheten jeg har fryktet så lenge, den er her, og den er altoppslukende og vond, mye vondere enn jeg forventet meg.

Hvorfor må det være så stille? Stillheten spiser meg opp, rått og brutalt.
Jeg føler for å hyle.

Savn

I dag forsvant den innpakkete klumpen. Lag for lag, jeg gråt til jeg kastet opp. Jeg savner han så forferdelig. Disse stundene, Jesper og meg, som slapper av. Jeg skjelver, jeg er så redd..


Alt jeg vil er bare å holde rundt han igjen.

Det var det beste i hele verden det, jeg skjønner det nå. Jeg skulle ha hatt han i fanget bestandig.


Verdens beste pappa og verdens beste Jesper.


Verden min raser sammen i dag.
Posted by Picasa

lørdag 6. februar 2010

En god dag?

Er det lov å ha en god dag, 9 dager etter man mister barnet sitt? Er det lov? Går det egentlig an?
Det føles i allefall helt feil. For i dag har jeg faktisk hatt en relativt god dag. Tror jeg.
Jeg og kjærestemannen og Tilde har vært ute og møtt et vennepar og deres søte datter.
Det føltes så godt å komme seg ut, å gjøre normale ting. Vi spiste lunsj, vi pratet og lo, vi handlet klær. Det var så veldig godt å møte de igjen. Dette var terapi for oss.
Egentlig skulle vi jo ikke hatt mulighet til å komme oss ut i dag. Egentlig skulle Jesper ha vært hjemme, han skulle ha ligge i fangene våre, og vi skulle ha gjort det vi vanligvis gjør i helgene.

Også dro vi ut, ut av huset.. Det var nok helt riktig å gjøre det, det vil aldri hjelpe å mure seg inne.
Allikevel, den samvittigheten jeg av og til har når vi gjør slike ting, den er ganske vond å ha med seg. Når jeg vet at vi egentlig ikke skulle kunne gjøre slike ting, så føles det som man gjør noe galt.
Nå kan vi i grunn gjøre hva vi vil, og det er ikke en god følelse. Og jeg vet ikke om det noen gang vil føles riktig å gjøre ting som Jesper aldri kunne bli med på. På en måte føles det som vi svikter han. Høres dette helt rart ut?
Sikkert...

Jeg tenker på Jesper hele tiden. Hvert sekund. Jeg tenker på han når jeg ler, når jeg sover, når jeg spiser, når jeg dusjer, når jeg ser TV, når jeg leker med Tilde, jeg tenker på han når jeg gråter.

I dag har jeg ikke grått, ikke enda i allefall. Det føles helt rart. Han er jo i tankene mine hele tiden, har jeg ikke forstått hva som har skjedd? Hvorfor gråter jeg ikke? Har jeg ikke mer tårer igjen?
Jeg savner han jo, og tenker på han hele tiden. Jeg tenner lys på kommoden hans på stua. Jeg ser på bilder av han konstant. Jeg prater til han når jeg er alene.
Det er som en stor vond klump i magen, klump i halsen, ja over alt. Jeg pakker de inn og inn, så jeg ikke skal kjenne hvor vond de klumpene egentlig er. Hver gang jeg begynner å tenke på noe som er trist, så gjør jeg noe annet, pakker de mer inn, jeg orker ikke forholde meg til mine egne tanker. Jeg orker nemlig ikke gråte.

Er det derfor jeg har hatt en god dag? Fordi jeg har fortrengt så mye av de vonde følelsene og tankene mine?
Eller er det fordi det virkelig har vært en god dag? Et lyspunkt som har kun vært utelukkende positivt? Jeg heller jo mot det siste. Men om det er reelt eller om det er ønsketenkning, det kan jeg ikke svare på i dag.

Så rotete dette ble, kanskje slik som det er i hodet mitt. Rotete og kaotisk, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg tenker som jeg gjør, samtidig som jeg ikke vil forholde meg til tankene mine.
Er det rart folk bli lagt inn på galehus?

Jeg håper ingen føler seg støtt av bloggen min. Jeg skriver akkurat det jeg tenker, der og da. Og redigerer sjelden noe av det jeg skriver. Dette er meg.
Jeg har åpnet meg for alle som vil, og det føles faktisk helt greit. For det jeg deler, det går ikke utover noen andre enn meg. Jeg utleverer ingen andre enn meg, men er det greit? Burde man kanskje ikke skrive om de åpne sårene man har i hjertene sine, for så mange fremmende?

I kveld er alt et eneste rot, et virvarr av følelser.
Jeg vil heller gråte en hel dag enn å ha det slik, men jeg klarer ikke tillate meg å tenke på det som er trist og vondt, ikke i dag. Verdens dårligste forsvarsmekanise er jeg nok innehaver av.

Jeg savner deg Jeppe-lille. Så inderlig.

fredag 5. februar 2010

Bilder kan si så mye mer enn ord

Jesper og Tilde, de fineste barna. Jesper koser seg her, og det ser ut som om Tilde passer så godt på han.


Et øyeblikk av glede, av ro og behag.


Når mamma kaster bakover er det ganske gøy...


men når pappa gjør det, da er lykken fullkommen...


Jeg orker ikke skrive mer i kveld. Jeg synes disse bildene, som er de siste på min pc, taler for seg selv.
Den Jesper jeg savner, det er denne Jesper. Den fineste og beste av de alle.
Posted by Picasa

Tomhet

Jeg føler meg så tom, så apatisk, så langt unna denne verden som man komme. Jeg føler jeg bare er her, uten grunn, uten mening. Bare en tilstedeværelse som ikke betyr noe. Å bare være.

Dagen i går var trist, så uendelig trist. Det var mange som hadde møtt opp for å ta sitt siste farvel. Det var rørende hvor mange som var, og er glad i Jesper.
Jeg klarer nesten ikke skrive om dagen i går, for det gjør så vondt. Jeg føler en så endeløs tomhet, det å vite at jeg har begravd min lille gutt på 2,5 år. Det er jo så meningsløst.

Min gode venninne, en av de aller beste, og fadder til Jesper leste opp minneordene fra mamma og pappa. En siste hilsen fra oss, det siste brev. Hun var så sterk som klarte det. Det var beundringsverdig, for jeg vet det ikke var lett for henne heller. Kjærestemannen min har aldri grått så mye som akkurat da. Han knakk totalt sammen, og jeg satt der og følte meg så tom. Trist og tom, der også.

Sangen Tyven-Tyven av Dum Dum Boys vil for alltid minne meg om Jesper. Han som spilte og sang den for Jesper i kirken var så flink. Han var tydelig beveget og det syntes jeg var så fint.
Det skal være vondt å ta farvel med en som Jesper, og det var det, for alle som møtte opp.

Jeg har ikke lyst til å skrive noe særlig mer om begravelsen. Det er for privat, for sterkt, for trist. Og jeg kjenner meg mer og mer tom. Nå vet jeg hvor kisten er senket, men jeg føler ikke at Jesper ligger der, han er ikke der.
Hvor er han?

Jeg prater ofte til han, selv om han ikke kan høre meg. Jeg prater og er lei meg, og jeg vil så gjerne ha han i fanget mitt igjen.
I natt drømte jeg akkurat det. At han lå i fanget mitt, at jeg kastet han bakover, at han smilte sine fantastiske store vakre smil. Han var så varm, så levende i drømmen min. Det var et smertehelvete å våkne, for det var ingen Jesper der.
Ingen Jesper i armene mine, ingen i fanget, ingen nattevakt som passet han på stua, ingen Jesper i sengen, ingen Jesper noen steder. Jeg kan lete til jeg besvimer, jeg vil aldri finne han.
Jeg kan lete resten av livet mitt, men jeg vil aldri få kaste han bakover eller nyte fangkosen med han.

Jeg blir kvalm, uggen i magen, kjenner meg utenfor meg selv, skjevler, mister matlysten, finner ingenting å leve for.
Heldigivis varer ikke dette hele dagen. For jeg er flink å finne lysglimt, flink til å leke meg med Tilde og nyte henne. Flink til å være sammen med mannen min, og vi er flinke til å trøste hverandre. Vi har en galgenhumor som får oss godt gjennom hverdagen. Jeg har støttende og fantastiske venner og familie som gjør alt de kan for å hjelpe oss.

Jeg forter meg å spise når jeg ser disse lysglimten, jeg forter meg å gjøre alt jeg burde ha gjort, for jeg vet at den svarte skyen kommer mot meg mange ganger for dagen. Og jeg vet at når den ligger over meg, så føles alt bare tomt. Og tomhet er en vond følelse.

Livet føles bare så forferdelig tomt uten superhelten min.
Tenk at han måtte dø fra meg for å få det godt. Tenk at livet kan være så meningsløst og urettferdig.

Tomt.

tirsdag 2. februar 2010

Dikt og tanker midt på natten.

Jeg fikk et dikt på mail i dag, et dikt som var så fint, synes jeg.
En helt spesiell og god venninne sendte det til meg, ei som jeg ikke ser så ofte lengre, men ei som jeg alltid vil være veldig glad i.


Det satt ein liten engel
i skogen
Engelen grein
Kvifor grin du
du som er ein engel ?
Eg grin i takknemelighet
sa engelen
fordi foreldra mine
var glad nok i meg
til å la meg reise
når eg ikkje orka meir.
Engelen såg på meg
gjennom tårene
og sa
Allle tårene frå meg
er for å styrke foreldra mine
i savnet etter meg.


Kjæreste Jesper.
Jeg vet jeg sier det samme om og om igjen. Det er de samme tankene som kverner rundt, og ting blir jo ikke annerledes fordi om jeg tenker de samme tankene tusen ganger, skriver om det hele tiden. Jeg er bare så glad i deg. Jeg savner deg så det river i kroppen. Av og til gråter jeg slik at jeg tror jeg skal slutte å puste. Så, plutselig, så går det over. Ikke den vonde følelsen, men gråten.
Det er så vondt å gråte, men tro meg, det er like vondt å ikke gråte også.

Jeg lurer sånn på hva du tenkte, tenkte du noe på slutten, eller var du borte, lenge før du døde? For oss virket du ikke som Jesper, selv om du pustet og strevde hele onsdagen, og nesten hele torsdagen. Vi følte at du hadde dratt.
Jeg lurer på hvordan du selv oppfattet livet ditt. Fikk du alt du ønsket deg? Følte du deg høyt nok elsket? Vit at vi gjorde så godt vi kunne kjære venn. Selv om vi var slitne, og kunne virke både sinte og oppgitte, så var det aldri deg vi var sinte på. Det var situasjonen. Aldri deg Jesper.
Jeg har så dårlig samvittighet for jeg var fortvilet, sint, frustrert, sliten. Stakkars deg, det var jo ikke din feil. Du var jo syk. Du ville jo også bare ha det bra.
Jeg håper du vet at jeg aldri var oppriktig sint på deg, jeg håper du aldri ble lei deg da jeg ville at noen andre skulle ta over.
Jeg håper du vet det kjære Jesper, at du var og er noe av det beste som har skjedd i livet mitt.
Selv om du var så syk, så har du gitt meg de beste venner, du har gitt meg en enorm styrke, nye perspektiver på livet, jeg har blitt en bedre person. En mye bedre person, og det bare takket være deg.
DU har gitt meg så mye Jesper, og jeg håper du føler at du har fått mye tilbake også.

Jeg må slutte å skrive så mye tror jeg. Tankekverna raser avgårde, døgnet rundt.
Jeg må slutte å tenke sånn, det gjør så vondt.

mandag 1. februar 2010

Litt om dagen i dag, en sorgfull dag.

Dagen i dag har vært tøff. Knalltøff. Det er godt å ha denne bloggen å skrive fra seg. Jeg merker at skriving er terapi. Jeg må skrive fra meg tankenen mine, ellers blir det enda vondere.


Jeg stod opp i dag, og tenkte bare på at Jesper var i barnehagen. Han har alltid dratt til barnehagen før jeg står opp. Sengen hans var oppredd, og klar til han skulle komme hjem fra barnehagen. Jeg ventet og ventet på han, og jeg visste jo at han ikke ville komme hjem i dag.
Jeg kikket allikevel ut av vinduet da klokken var 16.00, for å se om det kanskje kom en taxi med verdens fineste gutt i.

Jeg visste jo at det ikke gjorde det, allikevel måtte jeg se. Og det var så tøft. Forferdelig.

I dag har jeg grått mye. Gått nesten hele dagen med tårer rennende nedover. Tenkt på alle de gode minnene. Luktet og satt og niholdt på Jesper sin vognpose i fanget mitt. Det lukter innmari Jesper av den. Jeg snuser og snuser og kan ikke forstå at jeg aldri skal lukte han igjen. Jeg sovnet litt mens jeg holdt den. Da lå jeg liksom med Jesper i armkroken min, som han alltid var, i en eller annen armkrok. Jeg var litt i ørska da jeg våknet. Skjønte ikke. Ville ikke.

Jeg har pratet med fastlegen min i dag, hun er utrolig god å prate med. Glad jeg har en så fin lege. Glad hun ringte meg i dag.

Vi var også en tur på sykehuset. Hadde på forhånd ringt for å høre om sykepleieren som var sammen med Jesper da han døde var på jobb. Og det var hun. Kjente at jeg ville så inderlig prate med henne. Hun var så trygg, rolig og omtenksom. Hun passet på meg, på kjærestemannen, og hun passet på Jesper mens han levde, og etterpå.
Det betydde mye for meg at hun var sånn som hun var, så ekte, full av følelser og ærlig, men likevel så trygg og rolig.
Vi kjøpte med noen blomster til henne. Mine favoritter, lyserosa roser.
Det var nok veldig tøft for henne å være der da Jesper døde, jeg ble så redd de hadde glemt henne. Jeg vet det gjorde veldig inntrykk på henne, og at det ikke var bare en jobb for henne da Jesper døde. Det gjorde godt å få klemme henne igjen, pratet med henne, fortalt henne hvor viktig hun var for meg den dagen. Det var tydelig at hun var veldig beveget og rørt. Et fint menneske.

I kveld kommer presten, jeg gruer meg. Jeg har en stor klump i magen.
Vi skal prate om begravelsen, jeg har aldri hatt en slik samtale før. Det føles jo bare feil. Det føles bare vondt.

Det er så tomt her i huset, selv om vi har verdens fineste Tilde som virkelig lyser opp tilværelsen min. Hun har også fått RS-viruset nå, og er veldig forkjølet. Men for en forskjell. Hun spiser, hun ler, hun leker, full fart. Ja, snørret renner, hun hoster til hun kaster opp, og er full av feber.
Allikevel så er hun helt frisk. I mine øyne den friskeste i verden.
Det er så vondt å tenke på at Jesper døde av dette, og her sitter hun, min solstråle og ikke bryr seg særlig om hun er ganske så pjusk her om dagen. Er det sånn det egentlig skal være?
Det vil bli en befrielse, at forkjølelser ikke lengre vil bety døden.

Vil dele et bilde med dere, det er ikke spesielt fint akkurat. Men det spiller ingen rolle.
Slik lå jeg og Jesper ofte på morgenene, i helgene. Kjærestemannen lekte med Tildesnupp, og jeg og lillekjæresten min sov sammen. Det var herlig, det kunne ikke bli mer herlig.

Det føles så tomt, så innmari tomt uten han.



min nydelige, vakre, varme gutt.

Begravelse

Jeg vet at mange av mine venner leser bloggen min, og selv om jeg tror jeg har sendt melding til de aller fleste, så vil jeg allikevel få sagt det en gang til, tilfelle noen ikke har fått melding, eller at det har skjedd noe tull.
Slik at dere som kjente Jesper, kjente oss foreldre, kan komme og ta farvel.

Begravelsen blir i Hoeggen Kirke, Torsdag 4.feb kl 11.

Jeg er så glad for en ting, for en ansatt i barnehagen til Jesper har takket ja, og han følte seg beæret, til å synge solo-innslaget i kirken. Vi tror det kommer til å bli så fint. Så viktig at en som kjente Jesper, som har sunget utallige ganger for han før, skal synge til han igjen. For aller siste gang.