Tankefull.
Det er jeg i kveld.
Tenker på hvordan livet ville vært om Jesper hadde vært her.
Fire år hadde han vært. Mon tro hvordan han hadde sett ut, hvordan han ville vært.
Det er nytteløst å tenke slike tanker. Man får jo uansett ikke svar. Selvplaging heter det.
Men jeg klarer allikevel ikke la være. For han skulle jo ha vært her, og vi skulle jo ha skapt nye minner. Skulle hatt masse fangkos og lek. Latter og smil. De gode ting. Bare de gode ting.
Nå har jeg bare gamle minner jeg kan ta frem fra hjertet og hodet mitt. Det er ikke bra nok.
Det skal jo ikke være sånn.
Jeg vil skape nye minner, oppleve nye ting. Ikke hente frem hendelser langt bak i hodet om hvordan det var mens han levde.
Livet blir dessverre ikke bestandig slik man vil det skal være.
Noen får oppleve så alt for mye sorg i livet, andre svever på den berømte rosa skyen hele veien.
Rettferdighet? overhodet ikke.
Hvorfor får man ikke likt? Hvorfor får noen så mye mer?
Selv om hjertet mitt er tungt enkelte dager, fullt av sår og skrammer, så har jeg heldigvis Tilde og Mie og kjærestemannen hos meg hver dag. Det er viktig, det er fantastisk. Der har jeg vært heldig.
Men en vil alltid mangle. En vil alltid være savnet, bare tilstedet i hjertet og i tankene.
Og det er ikke bra nok, men det er livet. Dessverre.
Det er lett å glemme, at jeg er mamma til tre. At jeg faktisk har fått tre barn. Ikke to.
Selv de som kjenner meg og vet alt om oss, de kan glemme det, at vi hadde en gutt også.
En som levde 2,5 år. En som ga oss så uendelig mye. Vi glemmer han jo aldri.
Han er borte, ja, du ser han ikke.
Men han er ikke borte, ingen erstatter han.
Selv om man ikke ser han, så er han jo med oss. I hjertene våre.
Vi glemmer han jo ikke, selv om det kommer en ny liten skatt i livet vårt. Selvfølgelig gjør vi ikke det.
Vi skulle jo vært tre. Tre småtasser. En storebror, mellomsøster og lillesøster.
Mie er jo ikke Jespers erstatter. Hvorfor tror noen det?
Når enkelte sier "nå har dere to barn igjen", ja da blir jeg lei meg. For vi har TRE.
Jeg er kanskje litt sår på akkurat dette, men har vi ikke tre barn da, selv om en er borte?
Jeg tenker ofte på det også, hvordan livet hadde vært om vi hadde hatt våre tre barn sammen med oss.
Egentlig vet jeg innerst inne, at vi ikke hadde vært tre. Om Jesper hadde vært sammen med oss, så hadde aldri Mie vært her.
Men jeg kan tillate meg å se de tre skattene mine sammen, i hodet mitt. Og der kan jeg også tillate meg å tenke at Jesper er frisk. Heldigvis for det. Noen ganger er tanker fint, som regel ikke, men noen ganger. Og disse noen gangene, de er gode å ha.
Huff, dette ble mange tanker. Som dere skjønner fra forrige innlegg, så overlevde jeg flyturen også.
Men å fly i stiv kuling er ikke noe som frister til gjentakelse.
Never again.
Avslutter dette med noen ordentlige bilder, ikke mobilbilder av dårlig kvalitet denne gang altså.
Dere får ha meg unnskyldt for dårlig blogging i det siste. Det skal bli skjerpings.
Det er jeg i kveld.
Tenker på hvordan livet ville vært om Jesper hadde vært her.
Fire år hadde han vært. Mon tro hvordan han hadde sett ut, hvordan han ville vært.
Det er nytteløst å tenke slike tanker. Man får jo uansett ikke svar. Selvplaging heter det.
Men jeg klarer allikevel ikke la være. For han skulle jo ha vært her, og vi skulle jo ha skapt nye minner. Skulle hatt masse fangkos og lek. Latter og smil. De gode ting. Bare de gode ting.
Nå har jeg bare gamle minner jeg kan ta frem fra hjertet og hodet mitt. Det er ikke bra nok.
Det skal jo ikke være sånn.
Jeg vil skape nye minner, oppleve nye ting. Ikke hente frem hendelser langt bak i hodet om hvordan det var mens han levde.
Livet blir dessverre ikke bestandig slik man vil det skal være.
Noen får oppleve så alt for mye sorg i livet, andre svever på den berømte rosa skyen hele veien.
Rettferdighet? overhodet ikke.
Hvorfor får man ikke likt? Hvorfor får noen så mye mer?
Selv om hjertet mitt er tungt enkelte dager, fullt av sår og skrammer, så har jeg heldigvis Tilde og Mie og kjærestemannen hos meg hver dag. Det er viktig, det er fantastisk. Der har jeg vært heldig.
Men en vil alltid mangle. En vil alltid være savnet, bare tilstedet i hjertet og i tankene.
Og det er ikke bra nok, men det er livet. Dessverre.
Det er lett å glemme, at jeg er mamma til tre. At jeg faktisk har fått tre barn. Ikke to.
Selv de som kjenner meg og vet alt om oss, de kan glemme det, at vi hadde en gutt også.
En som levde 2,5 år. En som ga oss så uendelig mye. Vi glemmer han jo aldri.
Han er borte, ja, du ser han ikke.
Men han er ikke borte, ingen erstatter han.
Selv om man ikke ser han, så er han jo med oss. I hjertene våre.
Vi glemmer han jo ikke, selv om det kommer en ny liten skatt i livet vårt. Selvfølgelig gjør vi ikke det.
Vi skulle jo vært tre. Tre småtasser. En storebror, mellomsøster og lillesøster.
Mie er jo ikke Jespers erstatter. Hvorfor tror noen det?
Når enkelte sier "nå har dere to barn igjen", ja da blir jeg lei meg. For vi har TRE.
Jeg er kanskje litt sår på akkurat dette, men har vi ikke tre barn da, selv om en er borte?
Jeg tenker ofte på det også, hvordan livet hadde vært om vi hadde hatt våre tre barn sammen med oss.
Egentlig vet jeg innerst inne, at vi ikke hadde vært tre. Om Jesper hadde vært sammen med oss, så hadde aldri Mie vært her.
Men jeg kan tillate meg å se de tre skattene mine sammen, i hodet mitt. Og der kan jeg også tillate meg å tenke at Jesper er frisk. Heldigvis for det. Noen ganger er tanker fint, som regel ikke, men noen ganger. Og disse noen gangene, de er gode å ha.
Huff, dette ble mange tanker. Som dere skjønner fra forrige innlegg, så overlevde jeg flyturen også.
Men å fly i stiv kuling er ikke noe som frister til gjentakelse.
Never again.
Avslutter dette med noen ordentlige bilder, ikke mobilbilder av dårlig kvalitet denne gang altså.
Dere får ha meg unnskyldt for dårlig blogging i det siste. Det skal bli skjerpings.
Fineste Mie, er dere ikke enig?