onsdag 28. september 2011

Mamma til tre, men bare to som du ser.

Tankefull.
Det er jeg i kveld.
Tenker på hvordan livet ville vært om Jesper hadde vært her.
Fire år hadde han vært. Mon tro hvordan han hadde sett ut, hvordan han ville vært.
Det er nytteløst å tenke slike tanker. Man får jo uansett ikke svar. Selvplaging heter det.
Men jeg klarer allikevel ikke la være. For han skulle jo ha vært her, og vi skulle jo ha skapt nye minner. Skulle hatt masse fangkos og lek. Latter og smil. De gode ting. Bare de gode ting.
Nå har jeg bare gamle minner jeg kan ta frem fra hjertet og hodet mitt. Det er ikke bra nok.
Det skal jo ikke være sånn.
Jeg vil skape nye minner, oppleve nye ting. Ikke hente frem hendelser langt bak i hodet om hvordan det var mens han levde.

Livet blir dessverre ikke bestandig slik man vil det skal være.
Noen får oppleve så alt for mye sorg i livet, andre svever på den berømte rosa skyen hele veien.
Rettferdighet? overhodet ikke.
Hvorfor får man ikke likt? Hvorfor får noen så mye mer?

Selv om hjertet mitt er tungt enkelte dager, fullt av sår og skrammer, så har jeg heldigvis Tilde og Mie og kjærestemannen hos meg hver dag. Det er viktig, det er fantastisk. Der har jeg vært heldig.
Men en vil alltid mangle. En vil alltid være savnet, bare tilstedet i hjertet og i tankene.
Og det er ikke bra nok, men det er livet. Dessverre.

Det er lett å glemme, at jeg er mamma til tre. At jeg faktisk har fått tre barn. Ikke to.
Selv de som kjenner meg og vet alt om oss, de kan glemme det, at vi hadde en gutt også.
En som levde 2,5 år. En som ga oss så uendelig mye. Vi glemmer han jo aldri.
Han er borte, ja, du ser han ikke.
Men han er ikke borte, ingen erstatter han.
Selv om man ikke ser han, så er han jo med oss. I hjertene våre.
Vi glemmer han jo ikke, selv om det kommer en ny liten skatt i livet vårt. Selvfølgelig gjør vi ikke det.
Vi skulle jo vært tre. Tre småtasser. En storebror, mellomsøster og lillesøster.
Mie er jo ikke Jespers erstatter. Hvorfor tror noen det?
Når enkelte sier "nå har dere to barn igjen", ja da blir jeg lei meg. For vi har TRE.
Jeg er kanskje litt sår på akkurat dette, men har vi ikke tre barn da, selv om en er borte?


Jeg tenker ofte på det også, hvordan livet hadde vært om vi hadde hatt våre tre barn sammen med oss.
Egentlig vet jeg innerst inne, at vi ikke hadde vært tre. Om Jesper hadde vært sammen med oss, så hadde aldri Mie vært her.
Men jeg kan tillate meg å se de tre skattene mine sammen, i hodet mitt. Og der kan jeg også tillate meg å tenke at Jesper er frisk. Heldigvis for det. Noen ganger er tanker fint, som regel ikke, men noen ganger. Og disse noen gangene, de er gode å ha.

Huff, dette ble mange tanker. Som dere skjønner fra forrige innlegg, så overlevde jeg flyturen også.
Men å fly i stiv kuling er ikke noe som frister til gjentakelse.
Never again.

Avslutter dette med noen ordentlige bilder, ikke mobilbilder av dårlig kvalitet denne gang altså.
Dere får ha meg unnskyldt for dårlig blogging i det siste. Det skal bli skjerpings.



Fineste Mie, er dere ikke enig?

tirsdag 20. september 2011

Ut på tur, aldri sur. Mobilblogging.

Vi har kost oss på tur.
Her kommer et bildeinnlegg, har nemlig bare fly og skrekk i hodet om dagen, og det har jeg forsåvidt skrevet nok om.
Takk for alle kommentarer forresten. Ikke lenge til avreise nå.




Solstrålen min. Verdens beste Tilde.


Vi har matet ender, koselig.





Også kom det noen svaner, noe Tilde ikke hadde sett før. Spennende.



Lekeplassbesøk



Tilde triller noen babyer på tur. De heter begge Lone, men går under navnene Storen og Lillen. Storen er mammaen til Lillen forresten. Dette er viktig har vi fått erfart. Du kødder ikke med Storen eller Lillen, men hvertfall ikke med Tilde.


Mie smiler mer og mer, herlig.


Lillesøta mi.


Men vi sover mesteparten av tiden, da.


Søskenkjærlighet. Minstehjertet og størstehjertet. Heldige meg.


Sikkert dårlig gjort av meg og poste dette, men syntes hun var så søt.

Neste gang jeg blogger er jeg verdens lykkeligste for å ha overlevd flyturen. For det SKAL jeg, nemlig!

God tirsdag :-)

lørdag 17. september 2011

Flyskrekk

Finnes det noe som hjelper mot flyskrekk? Må man gå på slikt kurs? Har noen av dere prøvd det, fungerer det?
Jeg er overbevist om at jeg skal dø hver gang jeg må fly, jeg bruker alt for mye energi til å grue meg, mange uker før vi skal dra.
Er redd alt som har med fly å gjøre. Bare jeg ser et fly på tv så brekker jeg meg. Fysj!

Er det noen som har noen tips til å få flying til å funke? Man må simpelten bare hoppe i det? Eksponere seg for det man er redd? Tenke positivt fungerer ikke, jeg trenger noe mer. Fakta.

Selv om alle sier at det er den aller tryggeste måten å reise på, føles det ikke slik for meg.
Når du sitter milevis fra den trygge grunn og flyet hopper opp og ned i vill fart, da koser jeg meg ikke, og tanker som at dette føles trygt, de kommer heller ikke min vei.
Men jeg kan ta meg selv i å be, selv om jeg ikke er kristen.
Kjære Gud, roper jeg. Så alle hører.

Blir alltid så glad når jeg leser om de som liker å fly, de som klarer å overbevise meg om hvor trygt det er. Finnes dere her, og vil dere berolige meg?

Skal fly når det er meldt både mye regn og mye vind, og for meg er det ikke det jeg ønsker når jeg først må fly. Gi meg klart og vindstille vær da, vær så snill.
Men er det ikke stort sett både regn og vind i Norge bestandig?
Da er det vel greit?
De er flinke de som flyr her til lands, er de ikke?

Kjære bloggvenninner, trøst meg!
Hjelp meg! Dette går bra, vi overlever, sant?

fredag 9. september 2011

Tur

Vi har vært på tur. Kjent på solen som fortsatt varmer, men akseptert at nå er det høstluft og varme klær som gjelder.


Vi har trasket på asfalt, i skogen og på grus. Vi har snakket om alt vi har sett, alt vi har hørt. Vi har ledd og kjeftet. Men vi har stort sett bare kost oss. Det er deilig å gå på tur med en vitebegjærlig og god toåring.


Vi har hatt lange pauser, spist sjokoladekjeks og rundstykker, sunget sanger og lekt på en ny lekeplass vi fant på vår vei.


Jeg og Tilde, og Mie sovende i vognen. Så godt for både meg og Tilde, å få kvalitetstid sammen, uten forstyrrelser og uro. Det trengte vi. Begge.


God helg ønskes alle.
Ta vare på hverandre.

tirsdag 6. september 2011

Seks uker og sovebaby




I dag er Mie seks uker. Tenk at det allerede har gått seks uker. Føles som om det var i går vi var på sykehuset, samtidig så har tiden også stått litt stille.
Det har nok med at Mie er fortsatt en sovebaby, og vi blir liksom ikke så godt kjent før hun våkner litt til.
Nå sover hun ca 20 timer i døgnet, så det blir en del timer det.
Men vi har forhåpentligvis et hav av tid til å bli kjent etter hvert.

Dere som kjenner meg vet at jeg har googlet om dette er normalt, jeg googler jo alt for mye, men jeg blir ikke klok på det.
Det å ha en baby som sover mye var det lite informasjon om, men det florerer av info om de som sover for lite.
Så lenge hun legger fint på seg, og utvikler seg som hun skal, så får jeg tro dette er normalt for Mie i hvertfall?!
Jeg hører man skal nyte det å ha en baby som sover mye, men det må jeg innrømme at jeg ikke gjør.




Denne jenta derimot, hun sover ikke så mye, og det er jo innmari deilig å være så godt kjent som jeg er med Tilde. Ingen kjenner henne bedre, og det er en fin tanke. Håper allikevel at hun har tenkt å sove litt mer enn hun gjør, på natten for eksempel :-)

Kanskje disse jentene mine kunne møttes litt på midten? Så kunne Mie vært våken noen timer mer, og Tilde sovet litt mer?




Ellers er jeg takknemlig for gode ord og tanker på forrige innlegg. Det handler ikke om meg og mine, selv om jeg føler meg veldig nær de det gjelder, og derfor er jeg innmari lei meg.

Jeg kommer uansett ikke til å si hva det handler om, men tankene mine må jeg av og til få ut et sted. Skjønner om dere synes jeg er kjip som sier a, men ikke b.
Jeg kommer ikke til å utlevere andre enn meg og mine på bloggen min, og dette var mine tanker dere fikk lese.
Mer kan og vil jeg ikke si.

Jeg ser det blir mye mobilblogging nå, men en dag skal jeg sette meg ned og skrive litt mer, vise litt finere bilder og blogge mer normalt. Lover!

Ha en fin tirsdag :-)

torsdag 1. september 2011

Livet

Sorg og glede, hånd i hånd.
Livet byr på så mye. Uventet glede, uventet sorg.

Livet er så kontrastfylt. Den ene dagen svever du på en rosa sky, fremtidsplaner legges og gleden fyller kroppen din. Sommerfugler i magen, smil om munnen. Latter.
Den neste dag er skyen blitt svart, regnfull og tung. Den ligger der konstant. Presser på.
Fremtidsplaner blir noe annet. Man må tenke på nytt.
Sommerfuglene i magen er erstattet med en blytung stein.
Den er vond, gjør en kvalm.
Smilet og latteren er borte.
Langt borte.
Man sitter igjen med redsler, tårer og bekymringer.

Tankene som dagen før var så gode, finnes ikke.
Kan de komme tilbake?
Tør vi håpe?
Kan dette ordne seg?

Alt man vil er å sveve på den rosa skyen igjen, fylle seg selv med lykke.

Kjærligheten er der, det vil den alltid være. Omsorg og beskyttertrangen for de små, den endrer seg ikke. Sorgen er allikevel stor, man er trøsteløs.

Mamma og pappa passer på, stryker og koser, trøster og klemmer. Uansett, de er der, og gjør alt de kan.
Men hvem er der for mamma og pappa? Noen må være sterke for de og. Hvem skal det være?

Noen må finne solen bak de mørke skyene, finne frem håpet, lokke frem latteren.
Noen må finne tilbake til hverdagen. Gjøre den normal igjen. Fylle den uten redsel.

Men hvordan vil den nå bli, når alt ser så mørkt ut og sorgen sprenger på?
Makter vi dette?
Hva skjer videre?
Vakuum.

Hjertet mitt blør.
Dette kan ikke være sant.

Til dere det gjelder, jeg er så glad i dere, herfra og til månen og tilbake igjen.