lørdag 28. april 2012

Minner som viskes bort

Vet dere hva jeg er redd for?
At tiden skal gå så alt for fort? At minnene skal spise meg opp?  At minnene forsvinner? Kanskje er det jeg som spiser opp alle minnene?
At jeg ikke henger med.
At jeg plustelig ikke husker så godt som jeg gjerne skulle.

Jeg er så redd for å glemme. For det gjør jeg, ofte kan jeg ta meg selv i å huske ting på nytt, ting som jeg aldri hadde glemt før. Ting som var så tydelig for meg før.
Plutselig så husker jeg det som jeg hadde glemt. Det er som å få ny kunnskap. Samtidig ikke. Jeg blir forvirret. Jeg vil jo ikke glemme, men hjernen min tillater meg det hver dag.

Og da føler jeg meg som verdens minste menneske.
Tenk å glemme ting om gutten min.
Da slår hjertet fortere. Jeg blir kvalm, jeg puster litt fortere. Jeg blir varm, jeg føler meg uvel.
Og blir skamfull.
Øynene fylles med tårer.
Noen renner nedover kinnene mine. Hendene mine tørker de bort. Ofte kommer det flere tårer.
Ofte kommer hikstene. Hodet som gjemmer seg i håndflata. Jeg vil forsvinne selv.

Så kommer savnet. Det kommer med stor fart mot meg, ofte uventet. Noen ganger skjønner jeg det, at jeg kommer til å føle det sånn. Men ofte kommer savnet mot meg, og tar tak i hele meg.
For noen ganger kommer minner som jeg har glemt helt uventet frem i lyset. Og da blir jeg redd.
Minnene roper i øret mitt, hyler. "har du glemt?".
Det handler ikke om å glemme min kjære, det handler om å glemme ting i hverdagen som før var betydningsfulle.
Så er de plutselig ikke så betydningsfulle allikevel. De er visket vekk. Jeg finner de ikke, og vet ikke hvor jeg skal lete. Aner ikke hvor jeg skal begynne, og heller ikke om det er noe vits? Vil de komme tilbake, vil alt bare forsvinne med tiden?

Det som er igjen står skrevet med svak blyant, og av og til klarer jeg ikke tolke det som har stått.
Av og til er minnene helt visket vekk, og de vil aldri komme igjen. Jeg vil aldri huske de igjen.
Det vet jeg helt sikkert. Og det gjør bare vondt. Forferdelig vondt.


For jeg kjenner jo, at tiden går, tiden går så fort fremover.
Hver dag som som passerer er en dag lengre unna gutten min.
En dag lengre unna...

Og til slutt blir dette ikke bare en dag, men mange. Mange dager blir til år.
Og nå er det over to år siden jeg kysset på min kjære gutt.

Jeg føler meg liten, svak. For hva skal jeg gjøre med alle minnene som forsvinner?
Jeg vet jo ikke at de forsvinner, de bare blir borte. Hadde jeg visst at alle minner skulle forsvinne, hadde jeg tatt vare på de, lagret de, slik at de ikke kunne forsvinne. Nå forsvinner de, uten at jeg vet det. Jeg bare vet det, at de er borte. Det er så mye som jeg ikke husker.
Utenfor rekkevidde. Jeg ser de ikke, når de ikke, finner de ikke.

Jeg håper minnene oppsøker meg, i mine drømmer, i min hverdag.
At jeg finner noen igjen. Som en uventet glede. Ett nytt minne, et bilde.
Noen nye ord, en ny handling. Noe som gjør at jeg husker igjen.

Jeg leter i blinde. Etter minner som tidligere var der. 
Minner som var rett foran mine øyne.
Nå er de borte.

Tenk om alt forsvinner?

Tenk om alt jeg har igjen er bilder? Jeg trenger så mye mer.
Jeg trenger så mye mer....

Jeg trenger å huske.

Jeg kjenner jeg savner han så. Så inderlig. Mitt hjerte. Mitt lile hjerte.




fredag 27. april 2012

Soving.

Jeg har begynt å jobbe litt igjen. Skal si det er hektisk i hodet mitt.
Jeg kjenner kroppen min ikke har jobbet på lenge.  Jeg er ikke tilstede på kveldene.
Etter barna har sovnet, så skal jeg fortelle dere at det gjør jeg også. Sover som en stein.
Og jeg nyter det.

I går sovnet jeg 19.00.. Sov til jeg stod opp for å dra på jobb i dag. Fantastisk deilig å føle seg litt uthvilt.

Så blogging har naturligvis blitt nedprioritert i det siste, jeg har jo bare sovet..

Nå er det godt med helg kjenner jeg, jeg skal virkelig prøve å gjøre noe annet enn å hvile øynene.
Gleder meg enormt til å susse ekstra mye på kjærestemann og verdens fineste små troll.


Men det er helt fantastisk å sove, hva er bedre enn det? Foruten sussing på kjærestemann og barn?
Kjenner jeg ofte gleder meg til å legge meg, sove er godt. Akkurat når jeg skriver dette, så gleder jeg meg til å legge meg under dyna, og forhåpentligvis drømme gode drømmer, og kanskje få sove mangemange timer.
Noen flere som er glade i å sove?

Men når jeg blir litt mer vant til hektiske jobbdager (koser meg veldig på jobb altså, handler jo ikke om det), så skal jeg i allefall gjøre noe annet på kveldene enn å fall i dyp koma. Da skal jeg være flink blogger. Håper jeg.

I kveld har vi planlagt litt sommerferie. Gleder meg veldig til sommeren kommer.
Ser sånn frem til å kunne gå kledd i shorts, ta en is, kjøpe ny solkrem, ballerinasko, utepils, bade ute, sol, singlet, sommerdyne, sommerkjole, blomst i håret, solbriller... Åhh, gleder meeeeeeg.
Hva skal dere i sommer?

Jeg kommer sterkere tilbake neste uke. Da er det null jobbing og da regner jeg med at jeg har mer våkentid ;-)




torsdag 19. april 2012

Mat


For tiden er det veldig mye fokus på mat. Hva man skal spise, og hva man absolutt ikke skal spise.
Noen spiser mye fett og lite karbohydrater. Noen spiser lite fett og lite karbohydrater.
Noen spiser mye proteiner, noen spiser bare rawfood.. Noen (les meg) er forvirret.
Det er utrolig mange dietter der ute. Følger du noen?

Hva skal man spise? Jeg har valgt å bare følge min magefølelse, om å spise det jeg tror er sunt.
Og ikke utelate alt det gode. Jeg lever bare en gang, og det hadde vært forferdelig trist å ikke kunne unne seg et par boller på en torsdagskveld.

Men, jeg er litt opptatt av mat. Jeg er opptatt av å gi kroppen min det den trenger.
Hvertfall det jeg tror den trenger. Jeg er jo ikke akkurat noen ekspert.
Grønnsaker er viktig for meg. Spiser mange om dagen, mye mer enn fem.
Frukt er det ikke så nøye med, det er jo heller ikke så sunt om man spiser mer enn to om dagen.
Men om jeg finner en melon som er god, da spiser jeg hele, lett, og føler meg ikke usunn av den grunn.

Jeg er også nøye på å få i meg kun grovt brød, fullkornspasta og fullkornslefser.
Jeg er nemlig veldig glad i karbohydrater, og hadde aldri klart å slutte med det. Elsker brød.
Men jeg kan jo spise det som ikke er laget av bare hvetemel. Og velge de sunnere alternativ.
Vi lager sunne middager med fisk eller kylling og mye grønt, og spiser ikke rødt kjøtt (kun som pålegg). Også har jeg blitt så glad i hummus, bønner, linser etc.



Vi skjeier ut i helgene og spiser godteri til krampa tar oss etter barna har sovnet. Og det mener jeg må være lov? Man må kose seg også. Ikke bare med grønnsaker og dip, lavkarbokaker etc..
For her er det ikke de sunne valg som står i fokus på fredag og lørdagskveldene..
Tilde får lørdagsgodt også.. selv om mange mener det er for tidlig.
Men det er vårt valg, og det fungerer fint. Hun får ikke overflod for å si det sånn. 
Det er de valgene man tar ofte som er det viktigste, og hun får et variert og sunt kosthold, de aller aller fleste dagene i året.

Det er veldig interessant dette med mat synes jeg.  Hvilke valg man tar. Hva man spiser.
Hva man mener er sunt. Man kan jo være så uenige. Og jeg har lyst å lære meg mer om å velge de sunne alternativene i hverdagen, del gjerne dine tips.

Veldig nysgjerrig på deres valg, og hva dere synes er viktig.
Håper dere legger igjen en kommetar eller to.


tirsdag 17. april 2012

Jespertanker....

Ofte tar jeg meg i å tenke på hvordan livet hadde vært om Jesper hadde vært sammen med oss.
Noen ganger piner jeg meg selv litt ekstra, tenker på hvordan livet kunne ha vært med en frisk gutt.
Av og til får tankene fritt spillerom og jeg kan sitte med et smil om munnen mens jeg ser for meg en aktiv gutt som løper etter fotballen.

Det er klart det er lov å drømme, men dette er på mange måter selvpining.
Savnet blir på mange måter dobbelt. Man savner den gutten man ikke fikk. Nemlig den friske gutten, som man trodde man skulle få. Man sørger faktisk over det også, selv om det aldri har vært noen frisk gutt her som jeg kunne blitt kjent med.


Men knuste drømmer og knuste fremtidsplaner skal man ikke spøke med. Det føles ekte, og det har blitt en sorg jeg bærer i meg det også.
Også savner man den gutten man var så heldig å bli kjent med, nemlig slik som han var.
Verdens fineste som har lært meg så mye om livet og formet meg til den jeg er.
Selvfølgelig savner man han mest. Det er noe jeg kjenner, noe nært, og det som ligger så nært mitt hjerte kan av og til gi meg slike følelser at jeg føler jeg ikke får puste. Jeg savner Jesper veldig mye.

Det føles som en evighet siden han døde. Det er et annet liv vi lever nå.
Det er rart at han ikke er her, samtidig som jeg på mange måter ikke husker hvordan livet var mens han levde.
Det livet var jo så annerledes, vi levde i et vakuum, og nå er det over. Helt over.

Etter Jesper døde har jeg slitt ekstra med angst og vonde tanker. Det er nok naturlig at det blir slik.
Når man har kjent på kroppen hvordan det er å miste et barn, så vet man at man ikke kan takle å miste fler, og gjør alt man kan for å beskytte seg selv mot slike tanker, og verner om de man er så glad i.


Noe som gjør meg sint og skuffet er når jeg er åpen og forteller om mine følelser om angsten,
og enkelte sier at jeg ikke må gi Jesper skylden for at jeg er så redd.
Det gjør jeg jo overhodet ikke.
 Det er ikke Jesper sin skyld at jeg er engstelig for at det skal skje noe med mine andre vakre små, men det er en ganske naturlig sak at man blir ekstra skjelven etter man mister sitt barn.
Det er en utløsende årsak, det handler ikke om å gi noen skyld. Dere ser forskjellen?
Slike uttalelser gjør meg provosert. Og jeg føler meg så liten og såret når jeg hører om det.

Jeg har også skrevet før at jeg var sint på Jesper som døde, sint fordi han ble syk.
Jeg håper dere forstår at det ikke er Jesper jeg virkelig er sint på, men selve situasjonen.
Og jeg følte meg sint på han,så var det fordi jeg var så inderlig trist og lei meg, jeg ville ikke at han skulle dø, ville ikke at han skulle puste sin siste pust og forlate meg. Sint på livet, sint på døden.

Jeg kan kjenne den panikkfølelsen jeg hadde da han døde, når jeg tenker på de siste sekundene.
Når jeg virkelig skjønte, at nå går det mot slutten. Nå dør han tenkte jeg, nå dør han ropte jeg. 
Hvor jeg trygler om han ikke skal dø, om at han ikke må forlate meg.
At jeg blir sint om han faktisk dør, for hvordan skal jeg da klare livet uten han...
Jeg har aldri vært så redd og aldri følt meg så alene, som når jeg så kroppen hans forandre seg.
Når jeg så han dø. Og når hjertet sluttet å slå, når det var helt stille.
Helt stille. Aldri har jeg kjent på verre følelser.

Jeg var aldri sint på han. Aldri. Det handler ikke om det.
Håper dere skjønner det.
Mange nyanser i livet man ikke helt kan forklare.





 Jesper i mitt hjerte, alltid.


Føler dette ble så trist et innlegg, så må dele sangen Tilde sang for oss i dag.

"Det bor en baker i østre aker.
Han baker kringler og jødekaker (what?)
Han baker store, han baker små
Han baker noen med Mie på"

Takk for at dere orker å lese, det betyr mye for meg at dere gjør nettopp det.

mandag 16. april 2012

Mandag..

Så langt denne mandagen har jeg ikke fått gjort så mye, ikke så mye som jeg hadde tenkt i hvertfall.
Mandagen min har vært hektisk, men fin.
Her har vi vært på helsestasjon, trillet to fine turer, og kost oss hjemme med liten baby og "storejenta". (slik som Tilde ville sagt det)
Brukte to timer på å få turboMie til å sovne til kvelden, med andre ord, en helt vanlig dag.

I kveld har jeg sittet og forberedt meg til jobbintervju. Det er spennende.
Jeg blir så nervøs, men håper noen snart klarer å se forbi nervøsiteten min og ansette meg.
Jeg er jo flink, så det så ;-)
Mannen begynner i pappaperm i mai, og det hadde vært supert å ha en jobb snart.

Har ikke tid til å blogge noe særlig, men får jeg litt mer tid skal jeg selvsagt prioritere bloggen også.
Nå er det kveldsmat og mer forberedelser. Det er viktig.

Noen som har noen gode tips til jobbintervju?
Da bli jeg veldig glad :)

 Tilde i Jespers gamle vinterdress. Det er så godt når klær kan få nye føtter, og gi meg nye minner, samtidig som jeg alltid tenker ekstra mye på Jesper når jeg ser hans klær løpe avsted.




Dette er tatt for en stund siden, heldigvis. Kjenner jeg fryser bare jeg ser på bildet, brrr.

Håper dere har en fin og god mandag. Klemmepå.


fredag 13. april 2012

Om å gi etter


Mamma, du må no sitt på rommet mitt mens æ sovne.

Mammaen orker ikke, synes at hun på snart tre skal sove uten at jeg sitter der, og sier klart i fra om det.

Men, mamma.. Æ e jo bare liten.
Også e æ så redd for slangen.
Mamma... Sett dæ da.

Slangen spør jeg, hvor er den?

Jo, dein e no under gulvet på rommet mett, men dein har kjøpt sæ en vei på butikken og klatre opp i senga og spise mæ opp hver kveld.
Det e slitsomt mamma.
Æ e redd slangen, dein kryp under mæ og rope WÆÆÆ.

Huffda, sier mammaen.

Maaaaamma, husk på at æ e no bra gla i dæ! Sett dæ på gulvet!

Mammaen forteller at hun er veldig glad i henne også, at det ikke finnes slange under senga og at hun må sove snart.

Da sier hun med klar tale,
Æ rope det høgaste æ kain sånn at Mie våkne om du ikke sett her.

Og i og med at mammaen har brukt sååå lang tid på å få lillehjertet til å sove, så kan dere gjette hvor jeg mobilblogger fra?

Lettlurt?




mandag 9. april 2012

Barna...

 Et nytt liv, hun var nokså uventet. Sjokket var så stort da jeg testet positivt. Jeg, gravid? Nå? 
Uten prøverør? Hva skjer? Vi var ikke klare for henne da. Jeg hadde nettopp begynt i ny jobb, og ønsket å jobbe lenge. Men, så var hun der, et lite frø i magen. Dansende, hoppende. Hun ville være her. Hun ville jo være sammen med oss.
Og nå føles det som hun alltid har vært her. 
Og selv om mange sier at hun har kommet fordi vi mangler en, så har hun jo ikke det.
Hun kom fordi vi manglet henne .
Vi mangler fortsatt en, og ingen erstatter noen. Ingen.
Mie er Mie, og kun det. Verdens fineste Mie som vi er så glad i.


 Jeg kjenner at jeg er heldig. Jeg er så heldig som har fått så mange fine barn.
Tenk at jeg skulle få tre?
Vi som slet, tenk at vi nå kan kalle oss trebarnsforeldre.
Det er stort. 
Jeg prøver så godt jeg kan, hver eneste dag, å kose meg med jentene mine.
Jeg vet ikke hva morgendagen bringer, og det kan ofte skremme meg.
Vil det skje de noe? 
Jeg har et enormt stort behov for å være der, alltid. Beskytte de.
Er det sånn for flere? Eller føler jeg det litt ekstra, siden vi mangler en?
Jeg synes det er vanskelig at jeg ikke får lov å være der for han lengre, å beskytte han. 


 Tilde vil for alltid være hjerteplasteret mitt. Hun var der da Jesper begynte på sin siste hvile. 
Hun fikk meg opp av sengen, fikk meg til å fortsette hverdagen. Fikk frem smilet og gleden i meg. Hun var den eneste som gjorde at jeg var litt glad, den beste for meg, når jeg følte meg så trist og elendig. Så full av sorg og smerte.
Finere medisin for triste hjerter fins ikke. 
Jeg har et spesielt bånd til henne, pga dette tror jeg.
Hun var redningen min. 
Jeg hadde aldri klart det uten henne.  
Men redselen for å miste henne, den er stor. Alt for stor.
Til tider får jeg tanker som er utenfor det jeg vil kalle normale.
Paranoid blir jeg. 
Tenk om? Tenk om?
Finnes det flere som har det sånn?


Savnet er der, hver dag. Skifter form, endrer retning.
Men når dagen er ved veis ende, så står han der, foran meg.
Jesper, med de blåeste øynene. Den mykeste huden.
Jeg lukker øynene. Kjenner etter hvordan det var.
Kjenner huden hans mot min. Føler varmen, nærheten.
Jeg savner han. Hele han. Min fantastiske og vakre gutt. Min eneste sønn.
Jeg er glad jeg får møte han i drømmene mine.

Dere, jeg er så glad for at dere er så utrolig flinke til å kommentere.
Lysten til å blogge vokser i meg. 
Takk.

fredag 6. april 2012

Mie


 Mie.

Heldigvis har hun blitt en smilende og glad baby, er glad de første månedene er over.
De var så slitsomme, for både store og små.
Men nå begynner vi å bli bedre kjent, og er trygge på hverandre. Deilig. 
Det er lettere å nyte babytiden når den består av latter og smil.
 
Lik både Jesper og Tilde, men mest lik seg selv, som de aller fleste er ;-)
Hun har arvet Jespers øyne, noe som er veldig koselig. 
 
vakker, sterk, smilende, trøtt, utålmodig, mammadalt, sint, uredd, god, aktiv og min.

Babytiden er så koselig, men også slitsom.
Vi koser oss, men jeg er glad dette er min siste...  ;-)





torsdag 5. april 2012

Prøver igjen...


Da har jeg lyst til å prøve meg igjen, så smått, med denne bloggingen. Mulig jeg forandrer litt her etterhvert, og veldig godt mulig at de mørkesvarte innleggene forsvinner helt. Er det ok?
Jeg blogger jo ikke bare for min egen del, jeg liker å dele, derfor er det veldig fint om du har lyst til å si hva du vil jeg skal blogge om? Så kan jeg ta det med inn i tankekverna ei stund vettu..


 Lenge siden jeg har delt bilder her også, så her kommer noen av mine fineste. Tilde, snart tre, men i sitt hode er hun vel mer på min alder. Hun er veldig veslevoksen.
Men jeg synes det er bare artig. Hun er veldig morsom nemlig. Og veldig flink. Til mye.
Og ikke så flink til mye. Slik som det skal være altså.

Vi er i en prosess der vi prøver å slutte med en del greier nå, som smokke og bleie. Tilde, som både kan og ofte vil gå på do, er ikke helt klar allikevel for å slutte med bleien, men det som er vanskeligst er denne smokken. Eller skal vi si smokkene?  Som hun nå driver og gjemmer.. I dag fant jeg ikke mindre enn 14 smokker gjemt bak noen håndklær i skapet på badet.
Så det er derfor hun alltid står på badet, ja..
Hun er veldig glad i smokkene sine, og jeg lurer veldig på hvordan hun skal skjønne at de ikke skal fortsette å være med henne overalt...


Søskenkjærligheten blomstrer. Mie forguder, elsker, digger søsteren sin over alt på jord.
Hun smiler og ler bare Tilde kommer inn i rommet, krabber det forteste hun vet mot henne med stort smil, og hun vil være sammen med Tilde hele tiden.
Tilde er veldig omsorgsfull og så snill mot Mie. Men også litt streng..
Her låner  vi ikke bort hvilken som helst leke, men hun sørger for at hun alltid har leker rundt seg, da. Og kjefter på meg når jeg tørker snørr og grøt. For da gråter Mie, hjerteskjærende. Og da da kommer Tilde, med strengleppa si og sier "det dær likitj ho Mie, no slutte du".
Etterfulgt av kjærlig blikk på sin søster "kom t mæ du Mie, æ e no bare snill æ".
Jada, neida, så...

Ja,  det var en liten oppdatering. Ellers har jeg bestemt meg for å være flink og svare på alle mine kommentarer. Om dere lurer på noe, bruk kommentarfeltet.
Jeg blir glad om dere legger igjen noen ord.
Det inspirerer alltid, og gjør i allefall at ikke blogglysten forsvinner!!

Nå skal jeg og kjærestemannen se en serie vi nettopp har begynt å følge med på, samt drikke massemasse brus. Barna SKAL sove, basta.

Heia!

Har dere en fin påske? Hva gjør dere? Vi er hjemme, og snør snart bort! Utrolig kjedelig. Vil jo bare ha vår!
Får jeg se ett bilde til fra solfylte østlandet klikker jeg ;-)

Om jeg skulle begynne å blogge igjen, vil du lese?




Mie har blitt stor jente siden sist!



Tilde har blitt litt større hun også ;-)


Klem fra oss!