tirsdag 22. juni 2010

Blafre, me like.

I dag kom det en hyggelig mann og ringte på døra mi, i hånda hadde han en ganske stor pakke.
Jeg blir alltid så glad når det kommer pakker min vei, jeg er en sucker for pakker om det skal sies. "pakkerpakkerpakker"
I dag kom det varer jeg har bestilt fra blafre



Jeg simpelten ELSKER blafre, og kunne bestilt alle flasker, bokser, kort etc de har.
I dag dukket det opp en matboks som Tilde skal ha når hun begynner i barnehagen og noen bilder som jeg har hengt opp på rommet hennes. Passet perfekt. Må jo bestille flere matbokser/esker så hun har en god del. Det er bare at jeg klarer ikke velge. Alle er SÅ fine.
Jeg tenker at de små boksene er geniale til å oppbevare smokker i barnehagen.
Jeg finner alltid mange gode unnskyldninger for å handle ;-)

Jeg har noen ting av de fra før. Veldig bra kvalitet. Og farger man blir glad av, det betyr jo også en god del.

Nå gleder jeg meg til jeg kan kjøpe denne fine flasken. Er den ikke fiiin?



Bilder er lånt fra blafre

mandag 21. juni 2010

Varm om hjertet

Hvem kan vel ikke unngå å bli varm om hjertet når lille søte Tilde ligger i sengen sin, strekker armene sine mot meg, vil opp og bare kose med mammaen sin?

Hun holdt sine små armer hardt rundt halsen min, mens hun borret nesen sin i kinnet mitt, og hun gjorde det lenge. Pannekos fikk jeg også, og det er bare så vannvittig herlig. Det er ekstra herlig når det kommer fra henne selv. Når hun var ferdig med å kose kikket hun på sengen sin, pekte med fingeren og sa "dæj" (der). Hun fant seg en smokk som lå i sengen og sovnet.

Måtte bare kose litt med mammaen sin først *rørt*
Min lille Tilde, som vet at en klem kan redde en hel dag, hva skulle man gjort uten henne?
Og jeg hadde aldri gjettet at min lille utålmodige ramp var en slik god kosejente.
Jeg er så glad for å ha henne i livet mitt.

Jeg er både rørt, takknemlig og veldig stolt her jeg sitter. Fineste jenta mi.

torsdag 17. juni 2010

Gøteborgtips?

I sommer skal vi noen dager i Gøteborg. (ikke så spennende kanskje)
Jeg har hørt rykter om at de har skandinavias største kjøpesenter, så det skulle jo kunne bli litt handling :) Gleder meg til å fylle opp klesskapet.

Men, det jeg tenkte på var at kanskje du også har vært i Gøteborg, og har noen gode tips til hva vi kan gjøre?
Hvor har de god mat?
Barnevennlig
?
Vi skal nok en tur innom Liseberg, men utenom det har vi ingen planer (ja, mor skal shoppe da :) )
Hadde jo vært morsomt om det var noe Tilde kunne være med på også. Hun er godt vant til kjøpesenter og kafeer fra før av, og synes i grunn ikke det er særlig spennende lengre. Jeg tenker at Liseberg kan bli artig, for jeg leste at de har faktisk ting lille tøtta mi også kan være med på :)
Jeg lurer også litt på hva vi skal finne på når kvelden nærmer seg og Tilde skal sove. Vi får la henne sove i vogna si, mens vi finner på andre ting. Men hva kan vi finne på som ikke vekker henne? Hun sover så veeldig lett. Noen som har noen forslag?
Ikke aktuelt å legge seg på hotellrommet hver kveld kl 19.00 og se tv heller.

Har prøvd å google litt, men det er mye mer artig å lese om andres opplevelser og få tips av dere. Dessuten er jeg litt lat når det kommer til googling også.
Er vel egentlig generalt lat når jeg tenker meg om ;-)

tirsdag 15. juni 2010

Solen skinner i hjertet ♥

I dag skinner ikke solen ute, og det er det lenge siden den har gjort i tr.lag. Sommeren lar vente på seg, og det ser ikke ut som den har tenkt å komme med det første heller.
Man blir litt dårlig humør når det er så grått og trist ute, men heldigvis har jeg min egen lille solstråle som vet å lyse opp dagen.




I sin knallgule pysj (arvet av storebror) var hun så lykkelig og glad til kvelds. Endelig var kjærestemannen kommet hjem og endelig var det flere å leke med.
Hun har så smittende smil, en rå og rungende latter som gjør at alle må trekke på smilebåndet når den setter i gang. Med sin pekende finger og "der" så utrykker hun sin nysgjerrighet som stadig opptar henne. Hun må få med seg alt.
Jeg elsker at hun er så sosial, så nysgjerrig, så glad, og det beste av alt er at hun er min.
Min hjertemedisin, min store glede ♥



Jeg er så innmari stolt av henne og dypt takknemlig for at det var akkurat hun som lå i magen min, og som valgte å komme til oss. Hun har gitt og gir oss så mye, hver eneste dag. Løfter oss opp, og ingen kan vel gråte og være triste når denne solstrålen krabber som en villmann rundt i rommet mens hun smiler og ler.
Det er så deilig og befriende å ha henne her, fineste Tildemin.
Og jeg gleder meg til hun skal begynne i barnehagen, jeg tror det kommer å bli så fint for denne nysgjerrigpetra som har en tendens til å kjede seg litt fort hjemme med bare mammaen.
Men det er et et godt tegn, det betyr at hun er klar for barnehagen, for å utforske, lære og bli kjent med nye venner, og det gjør at jeg ikke gruer meg overhodet til hun skal begynne.


Nå håper jeg snart at solen vil skinne på oss alle, og at den viser seg på himmelen og gir meg litt etterlengtet brunfarge.


♥ ♥ ♥ ♥ ♥



PS: Håper flere vil melde seg på gaveleken!!

Graven


Jesper sitt siste hvilested er ikke et syn for øyet akkurat. Og det synes jeg er litt fælt, vil jo bare at han skal ha den fineste plassen.
Det tar tid å finne den steinen man vil ha, det tar tid å bestille, vente. Man vil jo bare ha den rette steinen, og da må man kanskje vente i en liten evighet. Jeg er lite tålmodig, vil ikke vente. Vil at plassen hans skal være den aller fineste, for alltid.

Jeg tror det kommer til å bli fint der når steinen kommer opp, men nå er det litt rotete og jeg finner ikke roen når jeg skal besøke han der.
Dessuten er det rart og veldig trist å skulle være på en kirkegård og snakke med sønnen sin på 2,5 år.
Føler ikke jeg besøker han, bare en plass det står navnet hans på et trekors, men jeg er der, og han er i tankene mine hele tiden mens jeg steller blomstene som er der, mens jeg tenner lysene. Så det er allikevel vår tid, min og Jespers tid, selv om han ikke er fysisk tilstedet, og selv om han ikke kan føle at jeg er der, så er han i allefall med meg.
Da snakker jeg til han, inni meg, sier at jeg savner han så fælt. Sier det gang på gang.
Det hjelper jo ikke, for savnet føles like stort etterpå også. Men finner ingen andre ord som jeg vil si. Alt jeg gjør er jo å savne han så veldig.

Jeg vil så gjerne tro at han hører og forstår hvert ord jeg sier, men det gjør jeg ikke. Allikevel kan jeg ikke la vær å snakke til han, inni meg, fordi det føles veldig feil å tie.
Helst skulle jeg jo ha hatt han i fanget mitt og snakket til han. Men det vet dere jo.

Nå skal jeg finne sengen. Kjærestemannen ligger og sover sammen med en liten Tilde på en madrass på gulvet hennes. Det var ei lita jente som hadde veldig behov for samsoving igjen, og det får hun jo. Det føles trygt og godt å få lov å sove sammen med oss synes hun, og alt vi vil er å la henne være trygg og få masse omsorg og kjærlighet.
Pappaen er den beste å sove sammen med synes Tilde, mammaen er nemlig litt i veien når hun vil sove, for da er det for artig å lugge og klype og hun finner ingen ro til å sove, så da kan jeg rett og slett ikke ligge i samme seng om hun skal få sovet ordentlig.
Da får jeg tusle i sengen min, alene og håpe at det er bare snille drømmer som besøker meg i natt.
Kanskje en vakker drøm om en liten skjønn gutt som ligger i fanget og nyter mammakos og mammaen som nyter sin gutt og har det bra kunne finne veien hos meg i natt? Slike drømmer er gode, da lever jeg lenge på de, og minnene blir litt mer levelige og jeg kan gjenskape øyeblikket resten av neste dag, og føle at han fremdeles er her.
Min umistelige vakre og unike gutt.
Savner deg så Jesper.

mandag 14. juni 2010

Gavelek



For ganske lenge siden var jeg med i en gavelek hos Elin, og til bursdagen til Tilde fikk vi en så utrolig fin lue i posten. Elin er kjempeflink til å strikke, jeg er så imponert, og lua bruker vi hver dag nesten.
Gavelek er moro dere :)





Gaveleken fungerer slik: De tre første til å kommentere dette innlegget mottar en liten gave fra meg. Når du mottar gaven viser du den i bloggen, linker og sender så en liten gave videre til de tre første som kommenterer hos deg :)

Er det noen som vil være med på gavelek hos meg??



søndag 13. juni 2010

Jeg tenkte at jeg skulle prøve å samle noen bilder i stedet for å lage verdens lengste bilderas igjen, så her kommer det da noen bilder av mine kjære, og meg selv ;-)

Først og fremst tusen takk for tilbakemelding på pause-innlegget mitt. Det ga meg litt piffen tilbake for å skrive mer.
Har endelig fått lagt inn bilder nå, det tok bare en måned denne gangen. Har ikke tatt et eneste bildet (foruten mobilen) siden 17.mai, og det er veldig sjeldent.
I morgen skal jeg ta det med ut å få tatt noen bilder tenker jeg.

Ville dele noen Jesperbilder med dere. Har jo ikke andre enn gamle bilder av han, men dette er jo helt nye. Selv om det ikke er av han, så er det i allefall minner som betyr noe for oss.
Jeg er så glad i det lille hjertet som henger rundt ene lysestaken, det ordet har flere betydninger. For han var virkelig en stjerne, og nå liker jeg å tenke at den fineste stjerna skinner på himmelen og det er min gutt. Den sterkeste og vakreste av alle.

Friske blomster er det alltid på minnekommoden dere får ta en liten titt på her. Jeg liker de rosene her så godt. Duse farger.
Får ikke med alle detaljene på kommoden, mangler en liten vakker engel som sitter på den ene siden, og et bilde til. Nedenfor står det noen nydelige lykter, får se om jeg kanskje får tatt bilde av de også.
Jeg synes i allefall kommoden er vakker og verdig den aller vakreste. Og den står på akkurat samme plass som sengen hans stod, så jeg føler han ligger der enda. Han sover på sin plass.

I kommoden har vi også tatt vare på de viktige ting. Men de er personlige.

Jeg er veldig glad i kommoden vår. Jesper-kommoden.
For jeg er så redd for å glemme, og denne kommoden vil alltid være der og gjøre at han aldri blir glemt. Det er tunge dager, og jeg kjenner at noen kvelder er alt så veldig tøft.
Det vil vel aldri gå over, denne sorgen og savnet, men jeg må si at jeg håper det ikke vil føles slik det gjør i dag for alltid.

Heldigvis for denne rampen vår da. Sola mi. Her er det noen bilder fra hennes aller første bursdag og fra 17.mai. Hun er jo så vakker hun også, som sin bror deler hun plassen om å være verdens vakreste. Ja, i allefall for meg. Alle foreldre synes jo sitt barn er aller vakrest, sånn er det jo, og sånn skal det være :)

Tilde-min har blitt så veldig kosete i det siste, noe som varmer mammahjertet veldig. Det er så herlig når hun kommer krabbende mot deg, og gir deg en deilig pannekos.
Hun holder rundt halsen min, legger ansiktet sitt ned i halsgropen min og slik kan hun ligge lenge. Det hadde hun ikke tid til før, hun er ikke akkurat noen kosejente, for det må jo være full fart og action hele tiden må vite.
Derfor blir det ekstra herlig når hun slapper av, og gir så mye av seg selv.

Hun gir mer og mer kos på kommando, så jeg får jo en del koser i løpet av dagen.
"kose" sier mammaen, også kommer hun krabbende, litt sånn lei av masingen min tror jeg, for hun sukker liksom litt oppgitt. Så tar jeg henne opp og hun slenger hodet sitt mot mitt, og jeg sier "å, så god" og hun er ferdig for lengst med den kosen.

Små barn, de som er enda mindre enn Tilde selv, de koser hun på når hun får sjansen. Da kjenner jeg meg så stolt, for hun er jo så god. Så innmari god.
Og det er så fint med disse pannekosene, selv om de kan gjøre forferdelig vondt når hun slenger hodet i full fart mot pannen min, men det er jo glemt i en fei når hun koser.

Ellers tror jeg hun har veldig lyst til å begynne å gå, i hodet sitt i allefall, men kroppen hennes er nok ikke klar på leeenge. Hun er fryktelig ustabil, og klarer ikke stå mange sekunder uten støtte før hun deiser på rompa i bakken. Men hun vil, og hun har en enorm vilje, og hun er sta, så vi får øve og øve. En dag vil hun nok gå. Jeg venter og lengter litt jeg da. Og gleder meg, det skal jeg innrømme.
Det er så nydelig å se alle fremskrittene, alt hun lærer og alt hun kan.
Hun er jo bare 13 mnd, og alt hun har lært seg på de få månedene er jo helt vannvittig.


I morgen skal jeg ha en gavelek her på bloggen min, og da skal dere få se den nydelige gaven Tilde fikk da jeg var med i en likedan gavelek. Jeg må bare få somlet meg til å tatt bilde, men det skal jeg jo i morgen, sant? ;-)
Så dere får følge med i morgen også, og se om dere har lyst til å være med i en sånn gavelek :)

Nå er det natta for min del. Formen er litt variabel, da jeg var ute på byen i går og det ble litt mye innabords for å si det sånn. Men UTROLIG moro var det, og jeg gleder meg allerede til neste gang :)
Bilder av det kommer i allefall ikke, vi var ikke mye fotogene, var vi vel Siri?

:-)

Stem på Mikael

Jeg kopierer bare teksten jeg fant på bloggen til min supersøtebestefinevenn Siri, og er bare HELT enig med henne. Selv om jeg såklart heier på Tilde også, så må jeg innrømme at jeg heier mer på Mikael. Vakringen.


En oppfordring til dere :

Stem på Mikael!

I Nordland bor det en nydelig multifunksjonshemmelig gutt. Han er 5,5 år, heter Mikael og er med i konkurransen om å bli den nye Lano-ungen. Jeg syns det er på høy tid at vi får en "annerledes" Lano-unge. Alle barn er vakre og perfekte, og min oppfordring er STEM STEM STEM på Mikael!

http://www.lano.no/sortert/flest-stemmer#/bidrag/mikael-nordland-1

En pause?

Jeg lurer på om jeg må ta meg en bloggpause. Jeg vet ikke helt, får ikke bestemt meg nemlig. Har ikke lyst, har stor glede av å skrive på bloggen min, samtidig som jeg ikke vet om jeg orker å skrive mer.
Jeg har fått flere mailer, og mange skriver det samme. At jeg kanskje må skrive noen lystigere innlegg også? Kanskje ikke skrive så mye om Jesper? At det kan bli litt mye?
Men samtidig vil jeg ikke skrive innlegg som er lystige før jeg føler det er riktig for meg. Har jeg en dårlig dag, så får jeg meg ikke til å skrive om glade ting.
Og jeg vil skrive om Jesper, noen ganger er det ikke annet jeg vil enn å sette meg ned å skrive om han.
Det betyr jo ikke at jeg glemmer at jeg er mammaen til Tilde fordi om jeg ikke skriver like mye om henne.

Det er faktisk ikke så lenge siden at jeg mistet sønnen min, det har gått bare noen måneder, og jeg blir lei meg når folk forventer at jeg skal skrive om andre ting enn han nå, "for nå har det tross alt gått lang tid".
Lang tid har det ikke gått synes jeg. Det er ikke så lenge siden. Det gjør like vondt.
Klart jeg kunne skrive mer om Tilde, om kjærestemannen, om alt vi gjør sammen, men noen ganger har man bare lyst til å få ut gørra som sliter på en, og da blir ikke bloggen min en plass man besøker om man vil le.

Jeg vet at jeg ikke burde bry meg om slike mailer, skrive om det jeg har lyst til og ikke ta slike hensyn, men så er jeg en person som vil tilfredstille alle. Derfor tenkte jeg at en pause kanskje er det beste? Jeg vil jo ikke støte noen, jeg vil ikke at noen skal synes at innleggene mine er slitsomme. Jeg vet jeg ikke bør ta hensyn, jeg vet det.. Men jeg klarer ikke helt.

For hva vil folk som leser bloggen min lese? Det er ikke mote eller interiør som gjør at folk tiltrekkes denne bloggen, det må jo være fordi det er mammablogg? En blogg om livet?
En blogg om døden? Jeg vet ikke.

Hvorfor leser du bloggen min, og hva vil du den skal inneholde?
Og helt ærlig, blir det for mye sorg og savn-skriveri? Orker man ikke lese om det?
Blir det for mye gjentakelser om det samme?

Jeg skjønner at man blir lei av å lese om det samme hver gang, men jeg savner sønnen min så veldig, og av og til savner jeg han så mye at jeg blir kvalm og uvel, og skrive om det hjelper jo litt.

I dag savner jeg han fryktelig, og skulle akkurat til å skrive om det, men så tikket det inn enda en slik mail, og da ble det til at dette innlegget kom til verden i stedet.

Jeg håper på konstruktiv kritikk, og ærlige svar, og at ingen svarer ting som de tror jeg vil høre, for å trøste meg eller noe i den retningen.
Jeg vil høre hva du mener, sannheten. Jeg skal ta det til meg.


Edit: Jeg har svart litt i kommentarfeltet, ser nå at jeg kunne ha skrevet det her, men dere får gå inn der å lese istedet ;-)

tirsdag 8. juni 2010

Ting tar tid.

Føler jeg aldri har helt tid til å sette meg ned, skrive og få ting ut av systemet.
Selv om jeg egentlig har masse tid, så føler jeg allikevel at jeg ikke har tid. Forstå det den som kan.
Prioriterer heller å se tv på kveldene, liggende i halvsøvne på sofaen, enn å skrive.
Og det tror jeg er dumt. Burde heller skrevet, fått ut litt gruff. Det hadde nok vært godt for meg i ettertid tror jeg.

Er sliten om dagen merker jeg. Orker ikke mer enn jeg må. Burde trene, spise sunt, kanskje ville jeg blitt mindre sliten om jeg gjorde det. Men på dagen er jeg mammaen til en aktiv Tilde, på kvelden er jeg et slakt på sofaen. Og eneste jeg går rundt å tenker på er at gleder meg til jeg skal få sove.
Jeg skulle ønske jeg kunne sove en hel dag. Er så trøtt, selv om jeg tror jeg får nok søvn om dagen. Men mangler rett og slett overskudd.
Leiligheten lider også litt på grunn av det. Burde rydde, vaske leiligheten, tørket støv, og ordne i kommoden til Tilde. Har et hav av klær som skal ryddes vekk, nye som skal inn.
Burde vaske gulv, vaske klær, vaske badet.
Burde rydde litt i lekekassen til Tilde, sortert litt, kastet litt. Organisert litt.
Hengt opp jakken jeg nylig slengte fra meg i sofaen.
Sette skoene på skohylla i stedet for å sparke de av meg i gangen.

Jeg liker slett ikke rot, og føler at jeg får en mye mer rotete tankegang da også.
Jeg blir sur og lei, men akkurat nå er jeg så sliten av jeg orker ikke ta tak i det.

Jeg merker at jeg tenker veldig mye på Jesper om dagen. Ikke mer enn før, men andre tanker.
Jeg kjenner at savnet blir større når jeg er sliten, jeg kjenner at livet er tungt når jeg vet at jeg ikke skal få lov å klemme han mer.
En klump i halsen er i ferd med å sprekke, og jeg vet at tåreflommen er nær. Men jeg orker ikke gråte, blir så innmari sliten av det. Og jeg er sliten nok fra før.

Gleder meg til sommerferie. Er ikke så lenge til vi skal dra. Tror overskuddet kommer da, men det burde jo helst komme litt før. Er så mye jeg må gjøre før vi drar.

Planen er å få gjort unna alt husarbeid i dag. Få ordnet i det meste, så kanskje jeg kan tillate meg å ordne litt i topplokket også. Det er nok mye arbeid der også som burde ha blitt gjort.
Jeg orker ikke, jeg.



Jeg har alltid visst at Jesper ikke skulle bli gammel. Visst og forberedt meg så godt jeg kunne på at han skulle dø. Fra han var 6 mnd gammel har jeg trodd at han skulle dø når som helst. Vært så klar jeg overhodet kunne blitt for å la han forsvinne fra meg.
Men når det skjedde, var det som et slag i magen. Jeg skjønte det ikke. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Min øyensten. Røvet fra meg. Døden hentet sønnen min så alt for tidlig. Jeg var ikke klar for dette, men det var kanskje Jesper.
Jeg savner han hver eneste dag, og jeg skjønner jo at det ikke er rart at jeg føler meg sliten. Hvor skal jeg hente et overskudd fra når hverdagen er så tung? Selv om det blir fint med ferie, så kommer jo hverdagen og innhenter meg igjen.

Det å kunne ta på han, føle han, kjenne han nær meg. Høre pusten, kjenne varmen. Styrke over en silkemyk hud, det er slike ting minner aldri kan være behjelpelig med.
Og det er nok derfor jeg er så sliten, og huset står litt opp-ned.
Det er ikke lett å være meg om dagen merker jeg.
Savnet er for stort, og sorgen tar tak i hele meg.


Edit:

Fikk endelig sparket meg selv i rompa og ordnet litt. Føles utrolig deilig, selv om mye enda må gjøres. Men brukte veeeldig lang tid på å fikse i Tildes kommoder. SÅ mye klæ, måtte legge bort mye hun aldri før har brukt, og det er jo litt trist.
Men er litt lystigere til sinns nå, og leiligheten er ganske ryddig og ren, og jeg har vasket og tromlet klær i hele ettermiddag, så da ordner det seg til slutt ;-)

fredag 4. juni 2010

Lano-unge?

Kan Tilde bli årets Lano-unge?
Jeg synes at hun er den aller vakreste og at hun virkelig fortjener tittelen, er dere enig så stem dere også? :)

Lano-ungen min

onsdag 2. juni 2010

Mye på hjertet..

Det blir lenge mellom hver gang jeg skriver her nå, og det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg har så mye på hjertet som jeg mer enn gjerne skulle ha fått ut, man trenger å få ut litt gruff av og til.
Nå kjennes det ut som jeg har samlet på litt mye, så får forte meg å skrive litt mens Tilde sover en liten dupp.
Tiden har bare ikke strekt til i det siste, men endelig så er Tilde frisk igjen. Og nå blir det kanskje mer tid, og kanskje jeg får luftet tusen tanker som står i kø i hodet mitt. Ikke en tanke blir ferdigtenkt, men sånn har det vært lenge.

Tankene dreier seg som vanlig mye om Jesper. Tenker på han mange ganger hver eneste dag.
Besøker han oftere på graven nå, men føler fortsatt ikke at han er der. Vi har enda ikke bestilt stein, men funnet den vi vil ha. Kanskje blir det annerledes når alt er ordnet der? Med stein og alt?
Savner han gjør jeg hver eneste dag, men det er også mye jeg ikke savner. Jeg er så glad jeg skal sliippe å se at han har det vondt, oppleve anfall og oppkast. Ingen savner vel det?

Men det skulle jo ikke være sånn i utgangspunktet. Jesper skulle jo bli født frisk, og han skulle jo snart fylle 3 år og løpe rundt og prate masse. Han skulle være høyt og lavt og være i trassalderen, og jeg skulle være sliten, på normalt sett. Lykkelig sliten.
Slik ble det ikke. Han ble ikke født frisk. Han ble heller ikke 3 år. Livet er meningsløst noen ganger, urettferdig og vondt. Jeg er sliten, men ikke normalt sett. Lykkelig kan man heller ikke være når man har mistet sønnen sin til døden.

Den fullkommen lykken brast da jeg aldri fikk øyekontakt med gutten min, det lille nøstet av et baby som ingen kunne se at feilte noen ting. Han var så fin, helt perfekt å hvile øynene på.
Når han sov, så var ingen mer fredelig og vakker. Det var da jeg skjønte at han ikke var som andre, da blikket hans svede på en måte i rommet, der vi ikke var.

Det gjør fortsatt så vondt å vite at han var så syk, og at han kanskje ikke visste hvem jeg var.
At livet hans ikke var godt, selv om vi gjorde alt vi maktet for å gjøre det så godt som overhodet mulig. At når jeg tittet inn i de fineste av fine, så var han ikke der. Han så ikke mammaen sin.
Jesper var et annet sted, selv om han lå i fanget mitt og tilsynelatende tittet rett på meg. Hvor han var, det lurer jeg på den dag i dag. Og tenk om han faktisk var tilstede mer enn vi oppfattet? Jeg vil aldri få svar på det, men jeg tenker på det hver eneste dag. Tenk om vi sa eller gjorde noe han oppfattet som fælt eller trist? Jeg tror ikke det, og er ganske sikker, men helt sikker kan jeg ikke være. Jeg var aldri i hodet til Jesper, og kan aldri vite hva som skjedde der.

Når Tilde ble født var øyekontakt noe av det første jeg lengtet etter. Da hun så meg, virkelig meg, først da kunne jeg tillate meg å tenke at hun var frisk. Og kjenne meg lykkelig for henne.
Blikkontakt er så viktig, jeg tror neppe mennesker tenker over det i det daglige.
Jeg skulle så inderlig gitt alt for å få blikkontakt med Jesper, og nytt den følelsen av å bli sett.
Å se hverandre, og bare vite pga blikket.

Gjennkjennelse er noe av det aller vakreste. Når Tilde ser meg, smiler rundt og strekker armene mot meg, da fylles jeg med intens glede. Mye av dette har vi oppnådd pga blikket.
Jesper gjenkjente meg aldri med blikket. Kanskje heller ikke med lukt eller hørsel, det vet jeg ikke. Men for meg, så har blikket blitt så viktig.
Å bli sett, å se.

For Jesper kunne jo se, øyet hans feilte ingenting. Men han kunne ikke gjøre noe med det han så, det ga ingen mening for han. Koblingene var feil, og det han så betydde ikke noe.
Han fulgte aldri en leke med blikket, og vi vet heller ikke om han så den, selv om han hadde et fungerende syn.
Han var jo ikke blind, men mange trodde nok han var det.
Synsinntrykkene var bare... annerledes, ikke tilstede..
Huff, det er så fælt synes jeg, at min sønn aldri meg.
Jeg har mange tanker jeg ikke engang vil tenke, fordi jeg synes det er så fælt.
Fælt at jeg tenker sånn, fælt at livet er sånn.
Tenk at det skal bety så mye, og være et så stort savn? Gjenkjennelsen.
For meg er det nesten alt, slik føles det av og til. Om Jesper hadde gjenkjent meg, og visst hvem jeg var og kunne vist det, jeg tror alt hadde vært annerledes.

Min kjærlighet til han hadde ikke endret seg, for jeg elsker han slik som han er, slik som han var, jeg var og er så inderlig dypt glad i han. Men jeg kan jo tillate meg å savne ting som aldri var fordi? Eller er det feil?

Gled deg over øyekontakt og gjenkjennelse, det er for meg hellig og noe jeg takker høyere makter (selv om jeg ikke tror) for hver eneste dag når jeg er sammen med Tildemin.