Blogghjelp.

Jeg har mistet litt piffen, vet liksom ikke helt hva jeg skal blogge om.
Jeg begynner å skrive, og skriver milelange innlegg som jeg like etterpå sletter.
Jeg får litt panikk og lurer på hva jeg holder på med, samtidig som jeg så gjerne vil dele.
Men blir det for privat, tenker jeg? Så sletter jeg... Og noen ganger angrer jeg, andre ganger ikke.

Hva vil dere lese om her, hos meg?
Hvorfor besøker dere bloggen min?
Hva gir den dere?

Jeg trenger noen råd, noen innspill og tanker før jeg fortsetter tror jeg.
Ellers blir det så stille, jeg vet helt ærlig ikke hva jeg vil skrive om lengre.

 Jeg kan selvfølgelig skrive litt om barna, men samtidig vet jeg ikke helt hvor mye jeg vil skrive om de.

 De er jo de fineste i verden og mammahjertet som er så stolt deler jo noen bilder. Og bilder vil dere ha?

 Jeg kan også skrive om det jeg ikke liker, for det er ganske mye, og jeg får sikkert til å skrive flere innlegg hver dag om det hadde vært et ønske, slik som min angst for tunneler. En ting jeg virkelig IKKE liker, det er trange mørke tunneler. Flere som har det sånn?
Men hvor trist blir ikke bloggen da? Om jeg skulle skrevet side opp og side ned om angst?

Jeg kan også skrive om ting som jeg liker, slik som sommer og iskaffe, og shopping og neglelakk og klær. Siden at det ikke blir flere barn her i huset, så har jeg fått en så innmari stor interesse for klær og kjøper meg så alt for mye. Nå skal jo ikke kroppen bli større, nå kan jo alle klær passe lenge. Hurra. Men dette har aldri vært en moteblogg, og kommer heller aldri til å bli det. Men er det intresse å lese litt om det?

 Jeg kunne skrevet mye om denne jenta, min lille raring som jeg er så glad i. Som er en helt annen unge enn Tilde. Jeg som trodde barn som var støpt i samme form skulle bli like. Det ble det ikke. Virkelig ikke.
Hun her er høyt og lavt, og over alt. Og jeg elsker henne fra øverst til nederst.
Hun er jo perfekt, hun også.

 Den fine familien min som betyr alt for meg, kunne skrevet om det dag og natt. Men blir det ikke kjedelig? Og hva i all verden skulle jeg ha skrevet? Hva vil dere vite, hva liker dere å lese?
Om sånn familieting, liksom? Hva man spiser, om ungene er greie? Om kosthold og leggerutiner, om kjærleiken (altså, kjærestemannen)?

Og storesøster, som har blitt så stor og så superflink, kunne ha skrevet masse om hun også.
Men er redd for hva som vil være å utlevere henne, eller ikke? Det samme med lillesøster, selvfølgelig. Derfor jeg har holdt så veldig tilbake på å skrive om disse fine små i det siste.

 Hva er greit å skrive om barna? Hva er deres tanker om det? Hva skriver dere selv?
Å poste bilde av de er kanskje å utlevere mer enn nok? Jeg tenker mer på dette enn jeg gjorde før her på bloggen. Litt mer angst for det.

Så, jeg trenger litt blogginspirasjon, noen gode råd og litt hjelp. Jeg har rotet meg litt bort, finner ikke veien tilbake. Hjelp meg er dere snille. Svarer dere i kommentarfeltet om det er noe.

Fordi jeg...

Fortjener det ;-)







Hvitvin ( i rødvinsglass)
popcorn (i potetgullskål)
(hvitvin og popcorn er ikke en slående kombo, forresten)

Og ny fin triwa-klokke blant annet etter en dag fullstappet av fantastisk shopping. TERAPI.
Og ikke minst har jeg fått en ny kaffefavoritt, sweetchili, mums!

Fin torsdag, for meg.

Hvordan var,
og er din?

Finnes det en pauseknapp?

Noen dager er jeg ekstra energiløs. Jeg kjenner meg ekstra trøtt, selv om jeg har sovet greit nok.
Noen dager, slik som denne dagen, skulle jeg ønske jeg kunne fått starte på nytt.

Ikke noe galt har skjedd, ingenting nytt, ingenting spennende heller.
Bare den følelsen, av å ikke orke. Ikke strekke til. Den har vært her i hele dag.

Jeg er bare ekstra tankefull. Og sliten. I hode og i kropp. Og det å tenke, det kan nesten være en treningsøkt i seg selv, i allefall om tankene er altoppslukende. Jeg blir i allefall sliten av det.

Jespertanker, bekymringstanker, paranoide tanker, fine tanker, riktige tanker, helseangsttanker.
Det er mange tanker, og når alle tankene dukker opp samtidig blir det kaos.
Kaos fører igjen til enda mer rot i topplokket, og jeg klarer ikke bestandig sortere.
Hva er det viktig, og hva er riktig å tenke på?
Hvorfor bruker jeg så mye energi på å tenke på noe jeg ikke kan kontrollere allikevel?
Hvorfor bruke så mye tid på å bekymre seg? Burde jeg ikke heller gjøre noe annet?
Når jeg vet hvor skjørt livet er, skal jeg da kaste bort disse dagene med å tenke så mye?

Hva burde jeg fokusere på? I stedet for å bekymre meg for noe som ligger langt frem i tid, burde jeg ikke heller nyte denne dagen. En dag hvor vi alle er sammen og alle er friske, og bare være glad i hverandre.
Det hadde i allefall vært det riktige å gjøre.
Men det gjør jeg ikke.

Jeg bruker i stedet et hav av tid til å tenke på noe jeg gruer meg til, og det tapper meg for energi.
Ingen liker å grue seg, det sier seg selv.

Noen mennesker er så flinke til å skru av de dumme tankene, fokusere på her og nå.
Leve i nuet. Ikke bestandig tenke på hva morgendagen bringer.
Jeg misunner de, virkelig.
Hva er trikset? Hva gjør dere for å få det til?

Jeg er ekstrem flink til å skape vanskelige tanker i hodet mitt, og tenke at sånn blir det.
Selv om det er lite sannsynlig at det flyet jeg gruer meg til å ta kommer til å styrte, ikke sant?

Det er bare TÅPELIG av meg å tenke slik.

For slike tanker tenker jeg ofte. Har mange eksempler du kommer til å le av.
Og det gjør heldigvis jeg også, ler av de, når jeg ikke har disse dagene hvor jeg tenker for mye.

Skulle hatt en fjernkontroll til hodet, så skulle jeg ha trykt på pause.

noen små tanker om mobbing...

Finnes det noe større en kjærligheten man har for sine barn?
Uansett hvordan de ser ut, om de er syke eller faller utenfor det som er "normalt", så er de for oss verdens fineste. Og vi foreldre mener det, fra innerst til ytterst i hjertet, at barna våre er det fineste i hele verden.
Og da blir det ekstra vondt når man som foreldre opplever at barna ikke har det godt, og noen opplever at barnet sitt blir mobbet. Fryktelig.
Jeg kan bare tenke meg tanken, selv om jeg ikke har tråkket i den stien.
Selv har jeg ikke blitt mobbet, så jeg vet ikke hvor vondt det er, jeg kan bare se for meg det, at det er noe av det aller aller verste man kan oppleve som barn og ungdom.

Jeg blir helt kvalm når jeg leser og ser mobbing. Det er virkelig verste sort.
Og det er fælt hvor tidlig barn begynner. Jeg ser det på min jobb, der jeg har jobbet med små barn.
Om noe er annerledes, så er de flinke til å påpeke det. Ikke bare av nysgjerrighet, men rett og slett for å være ekle.

Og det er vondt, så vondt for de barna som føler seg annerledes, og samtidig får høre det til stadighet.
Der selvbildet blir tråkket på, der de hører hvisking om seg selv, i negativ forstand.
Baksnakking, finnes det noe verre? Jeg har så lyst til å klemme rundt hver og en og si at alle er like viktige. Men ville de ha hørt? Ville de ha trodd på det? Sikkert ikke.

Jeg er på mange måter glad for at Jesper var så syk at han ikke skjønte så mye. At han ikke følte seg mindre enn andre, kjente på annerledesheten. Jeg hadde syntes det var fryktelig om noen skulle mobbe han, for å være annerledes. For noe man ikke kan noe for.
For meg ville han jo vært verdens fineste, og det er han alltid, og det er uforståelig om noen andre skulle mene noe annet. 

Men jeg kan tenke meg at noen ville sikkert ha ertet han også, om han hadde fått vokse opp.
Blitt synligere, blitt større. Tror han var for liten til det, uansett glad han selv aldri ville ha følt det på kroppen.

Jeg pratet med et barn om Jesper en dag.
Fortalte at han døde da han var 2,5 år, og enda ikke kunne gå.
Fortalte om ting han ikke mestret, da det var det som pirret hennes nysgjerrighet.
Ble så lei meg da hun lurte på hvor mange som ertet han fordi han ikke kunne gå?
Måten hun tenkte på, som en selvfølge at han ville blitt mobbet. Er det virkelig sånn det er blitt?

Jeg skulle ønske at alle som følte seg annerledes også ville føle seg fine.
For selv om noe ser unormalt ut for noen, så trenger det jo ikke bety det for alle.
Jeg skulle ønske at ingen satt hjemme med tårer i øyene og svarte tanker, fordi noen erter de for utseende, for ting man ikke mestrer. For noe man ikke kan noe for, så urettferdig å bli straffet for det.

Jeg skulle ønske vi alle var flinkere til framsnakking. Til å rose hverandre.
Alle er jo like mye verdt, uansett.
Du som leser dette er viktig. Du er unik. Du er vakker. For noen så betyr du alt, for noen er du den aller aller beste personen på jord.
Jeg skal i allefall bli flinkere til å gi ros, alle trenger å høre fine ting.
For alle mennesker har noe godt i seg. Og alle fortjener å vite om det.

Bursdagsjente

Den 15.mai 2009 ble verdens fineste lillesøster, og storesøster født.
Den gang var du bare lillesøster, og hadde den flotteste storebroren du kunne ligge nær og klemme på.  Nå har du heldigvis en nydelig lillesøster som gir deg de samme mulighetene, og du er verdens flotteste storesøster. Og lillesøster i hjertet.
Du var etterlengtet, du var frisk og sterk. Du var vakker, og du var vår. Vår store stolthet, fra dag en.
Her er du to dager gammel, trygg i pappas armer med den mykeste huden tett inntil din.

Du er så omsorgsfull, så snill. Du bobler over av kunnskap og er vitebegjærlig og helt unik.
Prater som en foss, lager egne sanger og er en aktiv jente.
Du elsker å leke med dukkene dine, som alltid får være med i en trygg armkrok på natten, eller sitte ved spisebordet når vi spiser frokost. Hjertet ditt er stort, og det er rom for alle.
Du mestrer alt du vil her i livet, og vi vet du vil nå så langt du bare vil.

Du vil alltid være mitt hjerteplaster. Mitt fine nydelige hjerteplaster. Det beste.
Du har evnen til å snu en dårlig dag til fantastisk. Til å få sure fjes til smilefjes.
Du trøster og passer på lillesøsteren din som det mest naturlige her i verden, og viser stor glede når du ser henne, og passer på at hun alltid har det bra.
Dere blir det beste teamet i verden, når den tid kommer.
Du spanderer lørdagsgodt som en selvfølge, og brer over meg dynen når du kommer tassende inn på soverommet kl 4 om natten, og gir de beste klemmer.

Det er alltid smil og latter med deg i nærheten. Du gjør rampestreker, og det elsker vi at du gjør.

Og tenk at den lille jenta mi har blitt så stor.
3 år fyller du om noen timer. Den dagen skal vi feire deg fra vi står opp til vi legger oss.
Gratulerer med dagen verdens fineste og beste treåring. Er så glad i deg, herfra til evigheten og enda litt lengre.

Mai, i bilder og ord.

Vi nyter sol og fine dager.
Mai er den aller beste måneden. Snart fyller jeg 30 år, og gleder meg stort til feiring sammen med de beste!
Har ikke tid til å sette meg ned å blogge ordentlig, så mobilen får duge denne gang.

Bildene blir alltid så utydelige når jeg blogger fra mobilen, aner ikke hvorfor. Litt bilder fra uka kommer allikevel, dere får myse så godt dere kan!




Solbrillesmilefjes!



Trondheim er en nydelig by!




Som kan by på verdens beste soyalatte. Gleder meg veldig til jeg kan drikke latte med ordentlig melk, da.




Skikkelig god treningsøkt. Må være kvalm og slenge ut et skrytebilde, er ikke så ofte det skjer.. Men prøver stadig å bli flinkere! Trener du?



Full fart!

Nå er det avslapning. Brus og noe å spise. Jeg har så lyst på nachos. Men kjærestemannen lager hemmeligheter på kjøkkenet som er av den sunne sorten, så antar nachos ikke finnes på mitt kjøkken. Synd.

Liker dere mobilblogging, eller er det bare kjedelig?

Lørdag.

Min lørdag i ord.

Tidlig opp. Alt for tidlig. Her snakker vi 5...
Trening, cardio.
Dansing sammen med utrolig fin snart-treåring, midt på stuegulvet.
Latter.
Spise lunsj sammen, alle sammen. Fantastisk herlig.
Handle premier til en veldig flink snart-treåring.
Handle mat. Hektisk.
Spise deilig lørdagspizza.
Legge liten og litt større, snusekose lenge.
Gå kveldstur med god venn.
Spise lørdagssnop og se tv med kjærestemann.
Legge seg sent.

Lørdager er fine dager. Jeg liker lørdag.
Aller best liker jeg fredag, men det er en helt annen historie.