Nattevakter

Det er rart med det, men livet vi kjente så godt med Jespergutten vår innebar jo nattevakter hver eneste natt.
Hver kveld, like før kl 22.00 ringte det på døren og nattevakten kom for å passe Jesper, slik at vi kunne få sove. Nattevaktene var så flinke, så omsorgsfulle og fulle av varme og kjærlighet, og masse humor, ikke minst. Humor er så viktig når man har et barn som er så dårlig som det Jesper var. Humor overlever man på, lenge.

Vi så på nesten alle nattevaktene som våre venner, flere ble vi svært så knyttet til. De satt jo i sofaen vår, på sin faste plass, like ved oss, hver eneste kveld. Vi delte tanker om livene våre, begge parter. Og de tok vare på det mest verdifulle på jord for oss, vi stolte 100% på de.
Da får man jo kanskje et annerledes forhold til de også?
Vi så filmer, vi koste med prinsen vår (ja, for det føltes som han var litt deres også), og vi snakket om alt mellom himmel og jord. Hver eneste kveld.
Jeg kunne ofte sitte oppe til langt på natt og bare prate. De kjente livet vårt så innmari godt, og de var oppriktig glade i Jespersen vår, og ingenting var vanskelig å snakke om. Jeg tenkte sjelden at de var her på jobb, jeg følte at de var her på besøk.

Da vi mistet Jesper, så mistet vi også nattevaktene våre. Det ble og er også en sorgprosess.
Nå ringer det ikke på døren til oss lengre. Og jeg savner de.
Savner de så veldig.

Klart, savnet etter Jesper er mye større, men savnet etter de fine nattevaktene, det sitter i hjertet det også. De vil alltid være i mine tanker, og i mitt hjerte. For den gode jobben de gjorde med gutten min, for at de var akkurat så fine som de var mot han og oss, så vil de alltid bety noe helt spesielt, noe helt unikt.

Jeg savner dere, jeg. Og vil alltid være så uendelig glade i dere.