Enda et dikt.

Jeg fant et dikt i dag, som jeg syntes passet så godt til hvorfor jeg skriver. Hvorfor skriving er så viktig for meg, for så mange. Jeg er veldig dårlig til å skrive dikt selv, men av og til finnes det noen der ute som allikevel kan gjenskape alle mine tanker i et dikt. Og jeg som leser det tenker at dette handler jo om meg.
Det er så mange som er så flinke til å skrive dikt der ute, og jeg må dele noen av de skattene jeg finner.

Denne damen har også en veldig nydelig blogg, se her

Diktet fant jeg her


SKR.IND

Jeg vil skrive.
Om alt og ingenting.

Tankene svirrer rundt i hodet, svevende, fulle av liv, av død, av sorg, av glede, av lykke, av vemod, spørsmål, tvil, lykke og begeistring.
Følelsene kveiler seg rundt og legger seg inntil, rundt, over og inni ordene.
De påvirkes av andre, av meg.
De preges av øyeblikkene, stemningene, dagsrytmen, assosiasjonene, menneskene, situasjonene, bildene.

Livet blander seg med ønskene.
Det levde påvirker det som enda ikke har skjedd.
Fortiden kaster skyggefulle figurer, men også lys over dagene foran.
Lys til å se, til å forstå, til å handle.

Så mye et menneskesinn kan romme.
Jeg merker det selv.
Jeg hører det gjennom andres stemmer, jeg leser det i andres historier.
Titusenvis av erfaringer samler seg i en liten kropp.

Er det rart ordene vil ut?

Å skrive er å skape.
Å skrive er å fortelle, gjenfortelle, dele, vise, formidle, forklare.
Det er å danse, bevege seg, løpe med ordene.

Jeg vil skrive.
Ofte, alltid, til alle tider.
Men ikke alltid finner ordene veien ut.
Noen ganger er det for mange ord.
Andre ganger for få, for ufullendte, uferdige.
Da stanger ordene i veggen. De slår seg og detter mot jorden.
Blir liggende i svime og uten bevissthet, til de plutselig en dag ser opp og vekkes til live.

Noe reiser seg.
En skapertrang. En intens glede.
Flyt, klarhet, noe i balanse.

Slik er det å skrive.
Slik er det å leve med denne trangen.
Slik er det å bo i det som kalles meg.