Det har blitt litt lite blogging i det siste, jeg kjenner at jeg ikke har helt overskuddet.
Det er mye jeg ønsker å dele, men som jeg ikke orker når alt kommer til alt.
Mange tanker som surrer rundt i hodet. Om lille i magen, om fineste Tilde og mange tanker om han som ikke fikk være her. Dessverre er mange av tankene fylt av bekymringer, selv for han som ikke er her, han er jeg også bekymret for.
Vet ikke helt hvorfor, for jeg trenger jo ikke bekymre meg for han lengre.
Har bare i det siste begynt å tenke sånn på hvor han er. Savner han sånn hver eneste dag.
Også tenker jeg masse på det livet han levde, det vonde livet hans, og grøsser fordi jeg vet at det er sjanse for at vi kan begynne å leve det samme livet igjen, om det viser seg at lille i magen er syk.
Tanker om en liten en som ikke skal få lov å leve, det er umenneskelige tanker, men viktige tanker, realistiske tanker, jeg må tenke på det, for det kan bli aktuelt når den tid kommer.
Jeg må være forberedet på det verste, et alvorlig sykt barn som vil lide hele livet sitt, og dø ung..
Dette svangerskapet er så definitivt mitt siste, uansett utfall.
Heldigvis ser alt fint ut til nå, men det er jo nå ting kan skje, og det tenker jeg på hele tiden.
Konstant.
Som sagt, det føles til tider umenneskelig, og jeg klarer ikke glede meg, enda.
Selv om tankene om lille er altoppslukende, så er Tilde oftere i mine tanker allikevel.
Disse tenk-om-det-skulle-skje-henne-noe-tankene.
Jeg blir fortsatt kvalm når jeg ser for meg det grufulle fallet hun hadde for ei stund siden, som heldigvis gikk bra, og jeg blir enda mer kvalm når jeg leser alle historier i aviser om ulykker i barnehager som har ført til død, så av og til koker det i topplokket. Er det ikke trygt å ha barnet sitt i barnehage lengre?
Tenk om noe skulle skje med min fineste Tilde?
Jeg vet at den sjansen ikke er så stor, men på en måte føler jeg meg utsatt, fordi jeg har opplevd å miste en av mine aller viktigste i livet, og livet er så skjørt.
Og ja, jeg vet at det ikke er sånn det fungerer, men man styrer ikke sine tanker.
Man kan jo ikke passe på de vakreste små hele tiden, selv om jeg gjerne skulle ha hatt en som våket over frøken uredd dag og natt, for min egen psykes del.
Man er jo bare så innmari glad i sine barn, og vil beskytte de mot alle farer som lurer. Det tror jeg er felles tanker for alle foreldre. Barna våre er uerstattelige skatter.
Heldigvis er det ikke bare sorg her i heimen, selv om det høres sånn ut her nå.
Det er bare at det er lettere for meg å skrive ned disse tankene som ikke er gode, for å så jobbe med de etterpå.
De fine dagene har vi mange av, og de prøver jeg også å få med her på bloggen, men det har alltid vært terapi for meg å skrive, og da blir det deling av det onde, det vonde, det triste og det vanskelige.
Jeg skal bli flinkere til å dele mer latter, glede, smil og gode dager. Det er jo flest av de.
Dette ble langt, og ikke så oppløftende å lese, men viktig for meg å skrive.
Men vi har det bra altså, vi er friske og vi koser oss, stort sett.
Vi nyter våren, og ler masse hver eneste dag.
Og vi krysser fingre og tær, for mirakelet som vi snart skal bli kjent med.
Ja, dette var litt om alt fra vår kant. Jeg tar meg en liten bloggpause for min egen del, og kommer sterkere tilbake når tankene er litt mer på plass :)
Det er mye jeg ønsker å dele, men som jeg ikke orker når alt kommer til alt.
Mange tanker som surrer rundt i hodet. Om lille i magen, om fineste Tilde og mange tanker om han som ikke fikk være her. Dessverre er mange av tankene fylt av bekymringer, selv for han som ikke er her, han er jeg også bekymret for.
Vet ikke helt hvorfor, for jeg trenger jo ikke bekymre meg for han lengre.
Har bare i det siste begynt å tenke sånn på hvor han er. Savner han sånn hver eneste dag.
Også tenker jeg masse på det livet han levde, det vonde livet hans, og grøsser fordi jeg vet at det er sjanse for at vi kan begynne å leve det samme livet igjen, om det viser seg at lille i magen er syk.
Tanker om en liten en som ikke skal få lov å leve, det er umenneskelige tanker, men viktige tanker, realistiske tanker, jeg må tenke på det, for det kan bli aktuelt når den tid kommer.
Jeg må være forberedet på det verste, et alvorlig sykt barn som vil lide hele livet sitt, og dø ung..
Dette svangerskapet er så definitivt mitt siste, uansett utfall.
Heldigvis ser alt fint ut til nå, men det er jo nå ting kan skje, og det tenker jeg på hele tiden.
Konstant.
Som sagt, det føles til tider umenneskelig, og jeg klarer ikke glede meg, enda.
Selv om tankene om lille er altoppslukende, så er Tilde oftere i mine tanker allikevel.
Disse tenk-om-det-skulle-skje-henne-noe-tankene.
Jeg blir fortsatt kvalm når jeg ser for meg det grufulle fallet hun hadde for ei stund siden, som heldigvis gikk bra, og jeg blir enda mer kvalm når jeg leser alle historier i aviser om ulykker i barnehager som har ført til død, så av og til koker det i topplokket. Er det ikke trygt å ha barnet sitt i barnehage lengre?
Tenk om noe skulle skje med min fineste Tilde?
Jeg vet at den sjansen ikke er så stor, men på en måte føler jeg meg utsatt, fordi jeg har opplevd å miste en av mine aller viktigste i livet, og livet er så skjørt.
Og ja, jeg vet at det ikke er sånn det fungerer, men man styrer ikke sine tanker.
Man kan jo ikke passe på de vakreste små hele tiden, selv om jeg gjerne skulle ha hatt en som våket over frøken uredd dag og natt, for min egen psykes del.
Man er jo bare så innmari glad i sine barn, og vil beskytte de mot alle farer som lurer. Det tror jeg er felles tanker for alle foreldre. Barna våre er uerstattelige skatter.
Heldigvis er det ikke bare sorg her i heimen, selv om det høres sånn ut her nå.
Det er bare at det er lettere for meg å skrive ned disse tankene som ikke er gode, for å så jobbe med de etterpå.
De fine dagene har vi mange av, og de prøver jeg også å få med her på bloggen, men det har alltid vært terapi for meg å skrive, og da blir det deling av det onde, det vonde, det triste og det vanskelige.
Jeg skal bli flinkere til å dele mer latter, glede, smil og gode dager. Det er jo flest av de.
Dette ble langt, og ikke så oppløftende å lese, men viktig for meg å skrive.
Men vi har det bra altså, vi er friske og vi koser oss, stort sett.
Vi nyter våren, og ler masse hver eneste dag.
Og vi krysser fingre og tær, for mirakelet som vi snart skal bli kjent med.
Ja, dette var litt om alt fra vår kant. Jeg tar meg en liten bloggpause for min egen del, og kommer sterkere tilbake når tankene er litt mer på plass :)
Det er alltid godt å få ut tankene og fin terapi å skrive!
SvarSlettEn riktig god tid framover ønskes deg og dine ♥
Klem fra Inger
Det var godt å høre fra deg! Jeg har tenkt sånn på deg i det siste, lurt på hvordan du hadde det! Jeg skjønner veldig godt at det er mye som kverner rundt om dagen, og du av alle har god grunn til å tenke slike tanker. Jeg unner deg litt pause og håper du får ting litt på plass sånn at du er raskt tilbake igjen.
SvarSlettØnsker deg fine og gode dager vennen!
Mange klemmer!
Jeg sender dere mange gode tanker herfra!!
SvarSlettTenk at det er så kort tid til dere får treffe et nytt lite mirakel, tiden flyr. Jeg krysser alt jeg eier og har for at den lille er like friskus som sin nydelige storesøster!
Store klemmer herfra!
Fint å høre fra deg.Det er ikke det minste rart at en trenger en pause. Med dine erfaringer , er det naturlig at du har ekstra mange tanker. Slike tanker gjør en jo sliten.
SvarSlettKrysser det jeg har for at alt er vel med den lille i magen.
Sender varme tanker.
Hilsen Wenche
Jeg kan ikke levende forestille meg hvordan du har det. Men som deg, når jeg leser om ulykker... jeg blir syk. Forleden gikk gutten min seg bort. Jeg har skrevet om det på bloggen min. Det gikk helt fint, som det "alltid gjør" men etterpå kommer tankene. Om den verden vi lever i, ting er dessverre ikke rosenrødt, hva skal man lære barna - hvordan skal man selv unngå å bli hysterisk? Nei, jeg er ikke typen til det - vil jeg tro selv - men likevel... barna våre, de er alt.
SvarSlettAlle gode ønsker sendes deg.
Sender gode og varme tanker til deg Gøril! Klem
SvarSlettEr det noen spesiell grunn til at dere får syke barn, eller er det bare tilfeldig? I mine to svangerskap så tenkte jeg ikke så mye på dette, men skjønner jo såklart du gjør det siden din første var syk. Men hvis det er en grunn til at dere kan få sykebarn skjønner jeg det jo. Er aldri noe gøy å være så bekymret. Håper virkelig den lille i magen holder seg frisk og får et fint liv :) Vet dere forresten om det blir gutt eller jente? Ikke at det betyr noe men ;)
SvarSlettHa en fin kveld!
mammaLise:
SvarSlettVi har en 25% sjanse for å få sykt barn. Så det er ikke tilfeldig, men i grunn et sjansespill.
Dette er en genetisk sykdom.
Vi får håpe at du har rett, at den lille holder seg frisk og får et fint liv :)
Klem :)
Sender deg masse gode tanker!
SvarSlettFint å høre at dere også nyter våren og ler hver dag - det er viktig.
Masse lykke til fremover.
Klem fra Vivian