knall og fall

Min lille frøken apekatt var svært så uheldig mot slutten av påsken i år, og ramlet og slo seg veldig.
Mammahjertet gråt og syntes det var helt forferdelig å være vitne til Tildes fall, som gjorde at vi måtte ta turen til legevakt for å se hvordan det egentlig hadde gått.
Heldigvis tåler jo de aller fleste barn å slå hodet sitt ganske bra, og jeg er sjeleglad for at det gikk så fint som det gjorde med Tilde.
Jeg var nemlig overbevist om at hun skulle knekke nakke og brekke bein i fallet, men jeg er jo også ganske flink til å krisemaksimere som de fleste her vet ;-)
Legen trøstet både barn og mor for å si det sånn..

Slik ser hun ut nå, over en uke etter at hun slo seg. Jeg synes nesten ikke det vises lengre, for hun så rimelig forslått ut.
Heldigvis så gjør det ikke vondt for apekatten, og hun er flink til å snurre mammaen rundt lillefingeren for å få is i disse dager. Man må spille litt på min dårlige samvittighet vettu.
Det gjorde nemlig veldig vondt i samvittigheten min når hun slo seg sånn, selv om jeg vet at jeg ikke kan følge etter henne og våke over henne dag og natt, så føler jeg at hver gang hun slår seg, så skulle jeg ha stått der, og vernet om alle farer.
Og selv om det nok ikke var min feil, så føler man seg litt skyldig allikevel.
Jeg følte meg jo skyldig når hun slo seg kraftig i barnehagen for en stund tilbake også.

Så når Tilde spør om å få en is, så har det hendt et par ganger at jeg har sagt ja, for å si det mildt ;-)

De fleste sier at "ja, nå har hun vel lært, det der gjør hun ikke igjen"...
Men engang apekatt, alltid apekatt.

Da hun slo seg så veldig i barnehagen for ei stund siden, så var det første hun gjorde etter at gråten hadde gitt seg, å klatre til topps igjen.
Så jeg tror ikke hun lærer med det aller aller første, selv om det er lov å håpe ;-)

Ha en strålende tirsdag