Minner som viskes bort

Vet dere hva jeg er redd for?
At tiden skal gå så alt for fort? At minnene skal spise meg opp?  At minnene forsvinner? Kanskje er det jeg som spiser opp alle minnene?
At jeg ikke henger med.
At jeg plustelig ikke husker så godt som jeg gjerne skulle.

Jeg er så redd for å glemme. For det gjør jeg, ofte kan jeg ta meg selv i å huske ting på nytt, ting som jeg aldri hadde glemt før. Ting som var så tydelig for meg før.
Plutselig så husker jeg det som jeg hadde glemt. Det er som å få ny kunnskap. Samtidig ikke. Jeg blir forvirret. Jeg vil jo ikke glemme, men hjernen min tillater meg det hver dag.

Og da føler jeg meg som verdens minste menneske.
Tenk å glemme ting om gutten min.
Da slår hjertet fortere. Jeg blir kvalm, jeg puster litt fortere. Jeg blir varm, jeg føler meg uvel.
Og blir skamfull.
Øynene fylles med tårer.
Noen renner nedover kinnene mine. Hendene mine tørker de bort. Ofte kommer det flere tårer.
Ofte kommer hikstene. Hodet som gjemmer seg i håndflata. Jeg vil forsvinne selv.

Så kommer savnet. Det kommer med stor fart mot meg, ofte uventet. Noen ganger skjønner jeg det, at jeg kommer til å føle det sånn. Men ofte kommer savnet mot meg, og tar tak i hele meg.
For noen ganger kommer minner som jeg har glemt helt uventet frem i lyset. Og da blir jeg redd.
Minnene roper i øret mitt, hyler. "har du glemt?".
Det handler ikke om å glemme min kjære, det handler om å glemme ting i hverdagen som før var betydningsfulle.
Så er de plutselig ikke så betydningsfulle allikevel. De er visket vekk. Jeg finner de ikke, og vet ikke hvor jeg skal lete. Aner ikke hvor jeg skal begynne, og heller ikke om det er noe vits? Vil de komme tilbake, vil alt bare forsvinne med tiden?

Det som er igjen står skrevet med svak blyant, og av og til klarer jeg ikke tolke det som har stått.
Av og til er minnene helt visket vekk, og de vil aldri komme igjen. Jeg vil aldri huske de igjen.
Det vet jeg helt sikkert. Og det gjør bare vondt. Forferdelig vondt.

For jeg kjenner jo, at tiden går, tiden går så fort fremover.
Hver dag som som passerer er en dag lengre unna gutten min.
En dag lengre unna...

Og til slutt blir dette ikke bare en dag, men mange. Mange dager blir til år.
Og nå er det over to år siden jeg kysset på min kjære gutt.

Jeg føler meg liten, svak. For hva skal jeg gjøre med alle minnene som forsvinner?
Jeg vet jo ikke at de forsvinner, de bare blir borte. Hadde jeg visst at alle minner skulle forsvinne, hadde jeg tatt vare på de, lagret de, slik at de ikke kunne forsvinne. Nå forsvinner de, uten at jeg vet det. Jeg bare vet det, at de er borte. Det er så mye som jeg ikke husker.
Utenfor rekkevidde. Jeg ser de ikke, når de ikke, finner de ikke.

Jeg håper minnene oppsøker meg, i mine drømmer, i min hverdag.
At jeg finner noen igjen. Som en uventet glede. Ett nytt minne, et bilde.
Noen nye ord, en ny handling. Noe som gjør at jeg husker igjen.

Jeg leter i blinde. Etter minner som tidligere var der. 
Minner som var rett foran mine øyne.
Nå er de borte.

Tenk om alt forsvinner?

Tenk om alt jeg har igjen er bilder? Jeg trenger så mye mer.
Jeg trenger så mye mer....

Jeg trenger å huske.

Jeg kjenner jeg savner han så. Så inderlig. Mitt hjerte. Mitt lile hjerte.